Idealistisk moral

Min oppvekst og mitt liv har vært inspirert av historien om en av de største, hvis ikke den aller største militær-kommandant i norsk historie. Gjennom sin karriere utviste han eksepsjonelle kunnskaper om krigføring. Han forvandlet en knust, mindreverdige og dårlig gruppe bønder til en elitestyrke og førte dem til fantastiske seire igjen og igjen. Ved å dra nytte av natur, psykologi, spioner og speidere, hastighet, besluttsomhet, mobilitet og bedrag triumferte han gjennom all motstand og vant mot alle odds.

Han mestret balansen med å vite når man skal kjempe og når man ikke skal kjempe; når å være aggressiv og når å være forsiktig.
Han var en realist: han kjente til de gode evnene, men også til begrensningene til sine menn, og sørget for å ikke gi dem en ordre de ikke kunne utføre.

Sverre visste hvordan man skulle vinne respekt, kjærlighet og beundring fra soldater. Birkebeinerne elsket ham.
Han forventet fullstendig disiplin fra sine menn, ga dem kjeft hvis han tok dem i å sove på vakt, drikke for mye, klage i tider med motgang eller vise overdreven frykt.
Aldri drakk han så sterk drikk, at han mistet vettet. Han spiste oftest bare ett måltid om dagen; han var djerv og modig og meget utholdende i anstrengelser.
Sverre hadde en høy og autoritær stemme selv om han var forholdsvis liten og kompakt, men full av energi.
Han var varsom og forsiktig med å velge venner, storsinnet, men også veldig tøff mot sine fiender, akkurat som hans motto: vill som en løve og mild som et lam. 

Ut civitas fundaretur legibus: for at landet skal bygges med lover.
Eller som det står i Frostatingloven fra 1100: med lov skal land bygges og ikke med ulov ødes. Den som ikke unner en annen lov, han skal selv ikke nyte lov.

Jeg skal uten beskjedenhet og bluferdighet innrømme at kong Sverre var mitt ideal fra før jeg vervet meg i forsvaret, samt gjennom alle mine 23 år i operasjonell tjeneste ved ulike konfliktområder; og jeg var drevet av den over nevnte linjen i Frostatingloven av 1100 når det valgt min iver etter å gjøre det lille jeg kunne for å kjempe mot diktatorer og maktsystemer der makten var konsentrert i hendene på en enkelt person, eller en liten gruppe, hvor disse lederne hadde ubegrenset autoritet og kontroll over regjeringen og samfunnet som helhet gjennom undertrykkelse, sensur, begrenset ytringsfrihet og bruk av vold eller tvang for å opprettholde sin posisjon: autokratier, teokratiske diktatur og militærdiktatur.

Sagaen om Sverre var, og er fortsatt, med på å forme den personligheten jeg har i dag. Idealer fungerer som retningslinjer som folk streber etter å oppnå, og de kan ha en sterk innflytelse på enkeltpersoners livsvalg. 

Det kan høres ut som jeg gjorde et livsvalg i ung alder som holdt seg uforandret gjennom hele livet, men som et tenkende menneske så ble også mine tolkninger av det idealet jeg hadde valgt meg endret betraktelig etter hvert som jeg fikk livserfaring. Jeg så de samme tingene hele livet, men med nye øyne som ledet til justering og dypere forståelse. 
Under veis så har jeg jo innsett at loven ikke er lik for alle, at tilgivelse lettere oppnås hos enkelte grupperinger og at det stadig blir større og større forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker.
Det er selvsagt ting i styringen av et samfunn som påvirker meg som alle andre, og som indirekte påvirker min personlighet. Ting skjer som justerer standpunktene jeg tidligere har hatt og idealismen jeg lever for.

Hvem ønsker vel å erte på seg Aksel Sandemose: jeg har ingen respekt for folk som skryter av at de aldri forlot de standpunkter de hadde i ungdommen. Når man feirer en gammel mann med at han aldri sviktet sin ungdoms idealer, synes jeg nærmest det er fornærmelig; og hvis jubilanten er stolt av det, er han ikke verd en fest.

En kan kanskje si at jeg er en ihuga idealist.

Idealisme referere til en optimistisk tilnærming til livet, hvor man vektlegger høye prinsipper, moralske verdier og edle mål.
En person som er idealistisk har ofte en tro på det gode og det rettferdige og søker å virkeliggjøre disse idealene i sitt eget liv.

Synonymer for det å være idealist er blant annet optimist og drømmer; tendens til å tenke eller handle på en måte som er basert på drømmer, ideelle tanker; og også fantasier.

Alt var så mye bedre før, på alle plan; men det var bare fordi dette var ting vi var vant til og ting vi trodde var slik de skulle være.
Endringer i og utvikling av både samfunn og teknologi gjør at vi må akseptere, lære og tilpasse oss nye ting.
Mye var mye enklere før, og det var i større grad svart og hvitt.
Takk gudene for at vi utvikler oss og ikke stagnerer i låste rutiner og kjedelighet; at vi hver dag må stå over for å løse nye utfordringer.

Om en setter seg ned og analyserer dagen i dag opp mot vikingtiden så ser vi at de grunnleggende tingene i menneskers holdninger og tankegang ikke har endret seg så mye som vi tror og vil ha det til; vi har stort sett bare endret måten vi uttrykker oss på, våpnene vi går til krig med; og vi har gått en del tilbake på likestilling mellom kjønnene. 
Ikke en gang moralen som vi setter så høyt hos et menneske i dag har endret seg nevneverdig siden 1000-tallet.
Maktbegjær, grådighet, hovmod og begjær, vrede og fråtseri lever fortsatt like godt i oss i dag som da.

Men en ting er vi blitt veldig gode på; å bygge dobbeltmoral.

Ingen vil kaste den første sten men alle samler på stener
Dag Evjenth

Ha en idealistisk god helg i vannmassene.

En ting er å stikke veien ut for andre, en annen ting er selv å gå den.
Julli Wiborg

AAR rundt forventninger

Min utdannelse dekker i veldig liten grad psykologi, så jeg kan bare snakke for meg selv ut fra den erfaringsbasen jeg har bygget opp gjennom et langt arbeidsliv og de prinsipielle og moralske verdiene som er bygget opp i meg personlig.

På våren 1974 ruslet jeg ut av bygden jeg hadde vokst opp i og hadde med meg en moralsk snøball i ryggsekken som jeg følte meg forpliktet til å beholde, ta vare på og bygge videre.
God arbeidsmoral refererer til en persons evne og vilje til å engasjere seg aktivt og positivt i sitt arbeid. Det innebærer å ha en pålitelig arbeidsinnsats, stor ansvarsfølelse i forhold til sitt fagfelt, dedikasjon og en positiv holdning til oppgavene og ansvar som er tildelt.

Sterk arbeidsmoral gjenspeiles hos ansatte lyst og vilje til å jobbe hardt å oppfylle jobbens mål samtidig som de overholder arbeidsplassens retningslinjer og regler.

Ansatte med sterk arbeidsmoral er hardtarbeidende, dedikert, pålitelig nok til å levere sitt beste arbeid i tide. Kort sagt, ansatte med sterk arbeidsmoral er de som er motivert og jobber hardt og smart.

Arbeidsmoral er et sett med moralske prinsipper og verdier.

Arbeidsmoral er noe som du har med deg fra hjemmet og som du utvikler gradvis over dine første leveår; gjennom skolearbeid, utførelse av de pliktene du har i forhold til familien du vokser opp i; og ikke minst gjennom din første jobb. Etter hvert som den utvikler seg i deg setter du moralske prinsipper og verdier som du velger å leve etter; livskoder.

Etter hvert så er det umulig å skille arbeidsmoralen din fra personligheten din; den har blitt din sjel. 

Det å føle at du blir tvunget til å svikte din egen arbeidsmoral er å ta verdigheten fra deg; det er som å prøve å tvinge en troende til å forkaste sin tro.

Dersom du som arbeidsleder vil beholde dine beste ansatte motiverte, bør du lære hvordan motivere dine medarbeidere med høy ytelse.

Har du vanskelig med å forstå de ansattes motivasjon for å gå de ekstra milene på jobben så ikke bare bør du, men MÅ, sette deg inn i hva det er som motiverer den ansatte til å jobbe så hardt og gå den ekstra milen på jobben. Du må spørre vedkommende om:

        Hvorfor gjør du ting fordi det må gjøres, selv om det ikke er ditt ansvar?

        Hvorfor blir du ikke overveldet av arbeidsmengden du har, og hvordan håndterer du det?

        Be vedkommende beskrive en gang denne ble bedt om å jobbe overtid uten ekstra          kompensasjon. Gjorde du det? Hvorfor?

Da du har funnet de ærlige svaret på spørsmålene og forstår hvorfor urverket i personen tikker så har du som plikt å tilrettelegge arbeidsforholdene for vedkommende på en slik måte at svaret ikke blir at vedkommende ikke må fire på sine prinsipper og verdier for å kunne jobbe innenfor arbeidsmiljølovens rammer. Arbeidsmiljøloven er ment å beskytte en arbeider og ikke benyttes som et Damokles sverd som tvinger en person til å på eget ansvar tvinges til å gjøre tvungne valg som gir moralske dilemma.
Tilretteleggelse, støtte, klare orde og tydelige ansvar er suksess-ord for å løse sånne konflikter.

Hele livet mitt har vært preget av ordren: klar deg selv! Slik ble kortene jeg fikk tildelt i spille-hånden, og så langt har jeg klart å holde spillet i gang. Så langt har jeg stålfast tro på at jeg har alltid har gjort det som forventes av meg. Hele livet har jeg kunnet prestere uten å måtte fire på mine arbeidsmoralske prinsipper og verdier.

En bivirkning av sterk arbeidsmoral er at setter seg forventninger. Dette er et ord vi alle kjenner og som vi har smakt på i mange varianter som er tema for dette skriveriet, og det er ordet forventninger

Forventning er innen psykologi en subjektiv forestilling, tro, om fremtiden. Før en forandring er det en forventning om forandringen.
Således er de sterkeste forventningene hos et menneske et markert trekk i personligheten og kanskje viktigste nøkkel til personlig utvikling. Forestillingen i forventningene vil oftest være positive, bygd på et håp; optimistiske forventninger.

På første date, når en setter seg til middagsbordet for å få servert en annens persons matrett og når en møter til første arbeidsdag i en ny stilling så har en med seg noen forventninger.

Noen ganger vil en av opplevde erfaring ikke ha så store forventninger til enkelte ting.
For min personlige del er ett eksempel på dette de få gangene min andre kone laget middag så hadde jeg ikke noen store forventninger til måltidet; bare et håp om at jeg skulle komme gjennom måltidet uten ukontrollerte brekninger som tok vekk holdbarheten i de tilbakemeldingene en ga med ansikt og ord for ikke å knekke selvtilliten til kokka.

Noen ganger i livet så stanser en opp og evaluerer den tiden som har gått for å summere opp om de forventningene en hadde ble innfridd, og i hvilken grad de ble det.
En kan godt kalle dette en AAR, After Action Review, som er en vanlig stopp for oss med militær bakgrunn; en liten stans for å sette planen opp mot forventet måloppnåelse med det som hensikt å revurdere eller justere kurs.
Uansett hva en kaller det så tror jeg dette er noe vi alle gjør fra tid til annen.

Den gangen jeg søkte og fikk min siste jobb så hadde jeg forberedt meg grundig før jeg søkte og visste at jeg byttet til en stilling og arbeidsplass uten høy lønn, men med spennende og motiverende arbeidsoppgaver innen fagfeltet jeg brenner for; beredskap.
Jeg hadde med meg forventinger om spennende arbeidsoppgaver, gode og innsatsvillige kollegaer og visshet om at det i starten ville bli lange arbeidsdager for å bygge opp et beredskapssystem fra scratch. En selvfølgelig forventning jeg tok med meg var naivt nok også at jeg ville få betalt for de timene jeg jobbet og at jeg ville få ledere som skjønte utfordringene i faget jeg representerte.

Ved min årlige After Action Review, AAR, av egen arbeidssituasjon så ser jeg at mine forventninger til spennende og givende oppgaver sammen i samvirke og sosialt samvær med gode kollegaer hele veien har vært innfridd. Resultatet er litt mer nyansert når det kommer til ressurser: penger, materialer, ansatte og andre eiendeler som kan spilles på av en person eller beredskapsorganisasjon for å fungere effektivt.

Min AAR har så langt vist at de nødvendige ressursene for å sikre en effektiv taktisk, operasjonell og strategisk beredskap i praksis til de grader er innfridd. Jeg har jobbet med motiverte og dyktige soldater tidligere, og bedriftens sivile beredskapsutførere står på ingen måte tilbake for de jeg jobbet med i forsvaret.
Andre forventninger jeg hadde ved oppstart for litt over tjue år siden har ikke blitt innfridd i det hele tatt, og drømmen om å oppleve forandringer på dette smuldrer sakte bort hver dag jeg møter på jobb og kommer enda en dag nærmere slutten på min egen eksistens. På disse fag-feltet er jeg en rådgiver som ikke blir hørt på.

Det er et begrep i min fagverden som benevnes som SPOF, forkortelsen for Single Point of Failure Definisjon en på dette er: et enkelt feil-punkt, en SPOF, er en kritisk systemkomponent med evnen til å stoppe systemoperasjoner under failover.
SPOF er uønsket for systemer som krever pålitelighet og tilgjengelighet, for eksempel programvare, nettverk, forsyningskjeder, eller fagpersonell; en person som har eneansvaret for å løse oppgaver og leveranser som er driftskritiske for en bedrift.

Der hvor jeg er en SPOF er bare innen helhets-kontinuiteten for beredskapssystemet og de sære fagområdene som er viktige støtteprosesser for den beredskapsmessige kontinuiteten i bedriften og dens driftsavdelinger. Ivaretakelse av hendelseshåndteringen innen beredskap er det dyktige og godt trente mannskaper som sikrer så lengde de jevnlig motiveres.

En av mine bestillinger fra konsernledelsen er å bygge og vedlikeholde kontinuitetsplaner, noe som i mitt hode også omfatter erfaringsoverføring til den eller de som en gang skal overta, oppdatere og justere beredskapssystemet.
I mine etter hvert så mange år i bedriften ville det være en løgn å påstå i en AAR at jeg er alene om å være en SPOF-person og at det haster med å ta tak i dette problemet. Ikke alle systemer tåler at en venter til end of live-personell forsvinner før en setter inn en ny som må bygge opp systemet på nytt fra scratch uten kompetanseoverført kjennskap til systemets spesifikke funksjoner ved en bedrift.

Nok om disse brutte forventingene og over til en siste; motivasjon.
Min mor gjentok stadig to ting som etter hvert brant seg såpass inn i meg at de har blitt elementer i mine personlige AAR.
Det ene hun sa når jeg irriterte meg over at forventninger jeg hadde ikke slo til: du skal få din lønn i himmelen, underforstått med; for vi må alle fram for Kristi domstol, for at hver og en kan få lønn for det han har gjort gjennom sitt liv i kroppen, enten godt eller ondt.
Jeg er ikke religiøs og skal ifølge de hellige bøkene heller ikke havne i himmelen; så den lønnen går jeg også glipp av ved at jeg bare dør og går inn i forråtnelse på en eller annen kirkegård som siste stopp.

Det andre hun til stadighet minnet meg på når jeg var kritisk til manglende forståelse av folks handlingsmønster var: det er tåpelig å forlange av en sommerfugl at den skal oppføre seg som muldvarp. 
Vel, i det minste har mine siste AAR-stopp gitt en solid konklusjon som jeg nå vil gå de siste milene mot sutten med i hodet: RELISMEN ER AT DU MÅ SENKE DINE FORVENTNINGER. 

Det er bortkastet å bruke tid på å prøve å lære gamle hunder å sitte. 
En får leve i håpet om at den lærer det av seg selv.

Vi må akseptere den endelige skuffelsen, men aldri miste det uendelige håpet.
Martin Luther King

Gå hjem med gode forventninger om en god helg uten bedrøvelser.

Bedrøvelse er den sinnsstemningen som oppstår når man har vridd raseriet ut av skuffelsen.
Lars Saabye Christensen

Fordommer?

Denne gangen tillater jeg meg å tørke støv av noe jeg skrev som ord for fredag i 2014. Det omhandler en problemstilling som jeg ikke lenger plages av. Hvil i fred svigermor.

Bare for å skremme dere ut av den hvilen dere har følt ved at jeg la ned pennen, så har T-banens Don Quijote, den skarpsindige lavadelsmannen Herr Quijote fra La Nord Odal, innsett at det er flere vindmøller å oppsøke; og kjempe mot.
Sverdet og pennen er igjen gjort skarpe.

Dette er å regne som en teaser for serien som skal komme på fredagene fremover.
For å sitere Arnold, på en måte: I’m back.

Hun ringer støtt og stadig, kritiserer alt du gjør og behandler fortsatt sønnen sin som en dyrebar, liten gullklump som ikke behandles riktig av sin nye kone. Denne typen trollkjerringer får alltid svigersønner som heller aldri oppfyller de drømmene de hadde for sine døtre.
Denne typen kvinnfolk er konstant i forsvarsmodus.
Sånn bare for advarselens skyld, dette kåseriet handler om svigermødre; om dere ikke allerede har fått med dere det.

En av mine mange, mindre bra egenskaper har medført at jeg har hatt mange svigermødre; også benevnt som intelligente, slue hekser.
Det positive med dette er at jeg har kunnet hente inn en mengde med erfaringer, og disse finner jeg det både riktig og forsvarlig å dele med dere.

 Framstillingen av svigermor som invaderende, plagsom og ondskapsfull er å finne i en rekke filmer, tegneserier, TV-serier, operaer og folkeeventyr. Men er det fortjent?
Ett sted har de tatt det fra, disse forfatterne, operakomponistene og regissørene.

 Denne analysen vil prøve å svare på akkurat dette; er stempelet disse kvinnene har fått fortjent?

I folkevisa Olav og Kari hører vi om et par som blir splittet av svigermors løgner.
En lignende situasjon finner vi i folkeeventyret De tolv villender. Her tyr svigermoren til drøye virkemidler for å splitte sønnen og svigerdatteren. Hun kaster barnebarnet inn i ormegården, og smører blod rundt svigerdatterens munn. Så anklager hun svigerdatteren for å ha spist sitt eget barn.
I operaen Katja Kabanova møter vi en overklassedame som er enke. Sønnen er hennes eneste prosjekt og har resultert i et ganske sykt mor-sønn-forhold. Katja blir sjalu på sønnens kjærlighet til svigerdatteren og bokstavelig talt river dem fra hverandre når de er kjærlige. I beste Idi Amin Dada diktator-stil legger hun sterke føringer for hvordan svigerdatteren forventes å oppføre seg.

Vel, dette er et svigermor-svigerdatter-syndrom. Verre er det med svigermor-svigersønn-syndromet; det er hjerteskjærende.

Det er gjort forskning på svigermor-monster-syndromet, blant annet av Gjertrud Sæter, førstekonservator ved Norsk Folkemuseum. Hun har skrevet doktoravhandling om hvordan svigermor framstilles i folklore, populærkultur og hverdagslivet.

Denne gangen vil jeg kun skrive om mine egne erfaringer med fenomenet, etter som det er det jeg kjenner best til.
Utgangspunktet for kåseriet er at jeg i egne øyne er den perfekte svigersønn; glad i å jobbe og sjelden hjemme.
Problemet med det er at jeg med egne øyne ser at disse inntrykkene sendes inn til hjernen for å analyseres og tolkes; og der ligger det muligens en kilde for forvrengning av sannheten.

Etter sterkt ønske av min første kone så gikk jeg med på å henge et bilde av min svigermor på veggen på soverommet.
Mange påstår at bilder av svigermor er den beste prevensjonen i verden, men det er ikke hele sannheten.
Det er ikke bare frykten for å avle noe som ligner henne som hindrer forplantning. Det er rett og slett ikke mulig å komme til det steget hvor en trenger prevensjon når en ser på bilde av sin egen svigermor på veggen i fotenden av sengen
Der det burde vært liv blir det dødt.

Nå må det sies at min første svigermor, den rødhårede, hadde selvinnsikt. Fra tid til annen siterte hun forfatter Anne Enger med ordene: om jeg hadde levd noen hundre år tidligere, ville jeg ganske sikkert blitt brent på bålet som heks.

Behovet for å skifte ut bildet av svigermor i rommet med madrass og puter ble etter hvert stort. Jeg valgte ut et bilde av en mannevond bulldogg og klinte litt leppestift rundt munnen på den; faktisk det eneste som skilte min svigermor og en bulldogg; ikke bare utseendemessig.
Jeg var fornøyd med kompromissforslaget; og tok et nytt steg ut i korridoren som leder til min første skilsmisse.

 På vei inn i mitt andre ekteskap mente jeg at jeg hadde lært noe fra det første. Så fort jeg hadde lagt mine øyne på mitt neste offer, en av de få kandidatene som ikke slo tilbake når jeg flørtet, startet jeg granskningen av min kommende svigermor.
Som mal for rammen som tolkningen av henne ikke måtte komme innenfor brukte jeg Gerd Brantenbergs definisjon: hun var en kvinne av det slaget som kan få en til å ane hvilken kraft det er som har forårsaket ni millioner heksebål.
Jeg intervjuet folk i nærområdet der hun bodde, og jeg lirket opplysninger ut av hennes ektemake.
Å spandere noen drammer på en mann kan fortelle deg mye om den kvinnen han er gift med; sett fra hans omtåkete, lite objektive hjerne.
Etterretningene jeg hentet inn fra alle jeg intervjuet var at dette var et godt menneske, på alle måter; Pinse-venn, og barmhjertig inn til det ekstreme.
Religion og legninger hos folk har jeg aldri brydd meg om, så det var ikke noe hinder for å ta henne som svigermor; det er folks private liv.

Gjennom det andre ekteskapet mitt lærte jeg mye om folk; og et nytt banneord. Det sies at en kan flytte fjell, men ikke endre personlighet. Tull og tøys!
Etter noen år med meg i familien skiftet hun til de grader karakter. Det var som om hun gikk fra en rød rose til en fikenkaktus.
Piggene vokste ut som skjeggstubber på en gubbe, og når jeg etter en million ganger holdt på at jeg ikke ville bli Pinse-venn, men nøye meg med å respektere at hun var det; ja da grep hun uforvarende til sine kraftigste eder: søren klype! Da burde jeg skjønt at jeg hadde trådt langt over hennes akseptkriterier for hva som var et menneske med livets rett.

Trass hennes dype ønske ville jeg ikke vise meg frem som en god troende hver søndag, og leve i daglige synder resten av uken; noe min kone og svigermor fint klarte.
Ikke det at jeg brydde meg om hva svigermors mange venner sa om meg, men jeg ble like vel sliten av tilnavnet Belsebub.
Dermed bar det etter hvert, på grunn av motsetninger og andre uoverensstemmelser, ut i den smale gangen mot døren det står skilsmisse på; igjen.
Ikke det at det var så galt å skilles fra min andre kone heller, for hun var like sær og vrien som meg.

Gjennom mine to første ekteskap lærte jeg mye om forskjellen på hva som blir sagt og hva som blir oppfattet. Jeg lærte at det ikke bare er hva du sier og hvilke ord du velger som er førende, men hvordan du sier det. De hjelper ikke å være en god retoriker når du røper stemningen bak ordene du uttaler.

I det tredje ekteskapet hadde jeg virkelig lært; jeg fant meg en kone som hadde begravet sin mor. Idealvekten på en svigermor er tross alt 180 gram, inklusive urnen hun ligger i.

Hensikten med et svigermor-løst ekteskap var ene og alene det at jeg er et godhjertet menneske som ikke ønsker å overraske flere av dem, blant annet gjennom de sanne og selverfarte ordene til Hubert Humphrey: bak enhver fremgangsrik mann står en svært overrasket svigermor.

Ha en god helg alene med ektefelle og barn.

Mødre er alltid glad for at deres døtre får seg en god og flink kjæreste; men det går over når han blir hennes svigersønn.

 

Mikkmakk

Dette er ord for oss oppe i årene som hygger oss med å komme i mimring over gamle ord  og uttrykk som en ikke hører så ofte i dag, men som vi  ofte brukte i vår oppvekst.

I min oppvekst var ordet mikkmakk mye brukt.
Det var benevnelse på noe som vi opplever som unødig, forstyrrende, stressende. Rett og slett or mye av det gode.
Blant annet ble det sagt om folk som kjøpte seg en enkel, konservativt utrustet Opel: folk som kjøper Opel har ikke sansen for alt det elektriske mikkmakket.

Ordet har sannsynlig vis hengt med fra begynnelsen av 1000- tallet da vikingene Gudrid og Torfinn Karlsemne, Frøydis, Torvald og et hundretalls andre slo seg ned i Vinland, New Foundland i Canada og Main i USA, hvor de støtte på de utsmykkede urinnvonerne av Mi'kmaq-stammen; de som var kledd i tynt skinn; Skrælingene.

Andre påstår at det kommer fra gammeltysk for skrap og fanteri, men også de må ha ordet fra et sted.

Det er det spennende med språk som hele tiden er i endring.
Nye ord kommer inn i språket og andre dør ut; slik som ordet tidviser og uranviser/urviser som ebbet ut med de digitale klokkene.
Når en først er inne på klokker og tid så er min generasjon oppvokst med tidssignalet på radio klokken 13:00, ett, på hverdagene. I dag er dette bare minner for oss eldre.

På slutten av sekstitallet gikk folk rundt å brukte begrepet tanta til Hep Stars i tide og utide.
Begrepet ble ofte brukt om noe som var enkelt; som musikken til den svenske gruppa Hep Stars med sin blanding av syd-amerikanske rytmer og rockemusikk.
Det er så enkelt at selv tanta til Hep Stars kan greie det, var et kjent uttrykk i min ungdom.

Uttrykket ble visst nok  populært etter en hendelse der Rod Stuart hadde konsert i Trondheim.
Etter konserten ville han inn på en nattklubb. Han ble nektet adgang pga. at han hadde dongeribukse på seg. Noen prøvde å fortelle dørvakten hvem det var, og da kommer de bevingede ord fra dørvakten: Han kommer ikke inn om han så er tanta til Hep stars.

I min oppvekst med min bakgrunn var det viktig å være tykkhudet for ikke å la seg knekke av fordommer og vonde ord fra de som følte seg bedre enn meg; spesielt i den sårbare delen av oppveksten; å bli så tykkhudet at ting bare prellet av og ikke ble en del av innsovningstankene.
Mitt forbilde i så henstående var min farfar Hans Olav «Olaf» Enerhaugen Aasen.
Med det lange navnet burde han vært av adelig slekt, men han var bare en hardtarbeidende småbruker og hestekar i tømmerskogen som hadde kommet seg gjennom tortur under krigen.
Om han ble det sagt: han er så tykkhudet at han ikke trenger ryggrad for å holde seg oppreist. 

Far sin far hadde et særegent uttrykk som han brukte om folk ham mislikte sterkt: måtte afargangen ta deg: måtte du dø på en brutal måte.
Som tømmerfløyter hadde han plukket opp ordet i Nes-traktene og brukte det flittig når situasjonen tilsa det. I Austvatn ble dette ordet en kjærkommen måte å ønske folk nord og ned.
Syntes han du var en slapp og doven dust kalte ham deg for et mehe, og var du liten og tett av kroppsbygning beskrev han deg som en bøtteknott; liten og bøtteformet.
Tertefine jåler og snerpete kvinnfolk likte han ikke, og øyenskalker som bare arbeidet når det kunne sees av andre, især av overordnede, foraktet han mer enn noen andre.
Kaller du noen for en øyenskalk i dag så ser vedkommende bare rart på deg og har ikke en sjanse til å forstå kritikken du kommer med.

Han likte ikke det han så da han kom over meg og en jente som gjorde unna litt klining bak kafeen på austvatten.
- Å slafse mule gjør en ikke offentlig sa han til meg da og ga meg et lett klaps i bakhodet.
-  Far din burde bunte deg!
Far din burde gi deg juling.

Vi hadde en og annen drukkenbolt i bygda, alkoholiker, men etter en fest på lokalet i helgen kunne enhver bli litt på en snei etter inntak av mer eller mindre god hjemmebrent.
Dikkedarer brukte vi den gangen om omstendelige eller unødvendige formaliteter, og ble det bråk mellom to naboer så kalte vi det en brudulje; noe jeg skjønte at var veldig vanlig mellom naboer da jeg flyttet til Oslo og blokka i Herman Fossgate 20.
På Bislet under et skøyteløp lærte jeg ordet buljongpar, benevnelsen på et uinteressant skøytepar som ga anledning til å kjøpe en kopp varm buljong fremfor å se dem løpe.

Men dette er ord som hører fortiden til som fjernsynsapparat, transistorradio, stensilmaskin og spolebåndspiller.
Jeg var stolt den gangen jeg fikk erfaring med hjemme-computer og lærte ordet floppy disk.
Da var jeg en ung mann i den nye, digitale verden. I dag røper det at det at jeg kan dette begrepet bare beviser  jeg er blitt utdatert.

Nei, nå er det bare å trekke seg tilbake og la de unge ta over språket også.
Min tid er over verbalt, så nå avslutter jeg for i dag og går min kones gardinpreken i møte for å ha prioritert fredagsord foran å pate med henne; en skjennepreken som en kone holder for mannen sin bak sengegardinene: på tomannshånd.

Ha en god og ordrik helg.

Jeg er som en pekestokk; utgått på alder.

EXPIRED

 

Min antagelig kommende, lite norsktalende svigersønn Scot fra England beskylte meg en dag for å være expired.

I USA bruker kriminal-etterforskerne ordet expired når et offer er avgått med døden.
Problemet med expired i den sammenhengen er at det er arkaisk, et foreldet ord, i bruk i de fleste deler av verden og kan muligens misforstås; som i setningen: the lady had expired bearing her lord a son, noe som rett og slett betyr at damen hadde gått ut og fødte sin herre en sønn.

Jeg er arkaisk, foreldet; og jeg er vel faktisk utgått på dato.
Lite var jeg verd, og mindre verd er jeg blitt.
Jeg er rett og slett expired som han sa, men så langt fra død.
Med andre ord er jeg: not jet run out.

Hør her Scot, svarte jeg. Jeg er litt sånn som tørr spagetti; you can use it well past the expiration date, so long as it doesn't smell funny.

Selvfølgelig er jeg klar over at jeg er blitt godt voksen og at ting ikke lenger går så fort og lett som før. Selv mitt barnebarn på fem år har skjønt i en årrekke at jeg er gammel og kaller meg derfor bare for Mose.

 Jeg henger en del etter i svingene når det gjelder den digitale hverdagen, men jeg er fortsatt robust nok til å klare meg i den nye hverdagen uten å ha kunnskap om all verdens ned-lasting av såkalt nødvendige applikasjoner for å hente postpakker, betale for parkering og og få prosenter på Elkjøp.
Jeg gjør ting på gammelmåten og nekter å bøye meg for den påstått enkle, digitale hverdagen.

Må jeg laste ned en applikasjon for å parkere i P-huset på Kuben senter så parkerer jeg heller et annet sted og tar gangturen med glede over ikke å bli beseiret. Når jeg ikke har den rette appen for å ta ut post i postautomaten så lar jeg varen gå i retur med stolthet over at jeg av prinsipp aldri betaler for en vare på forskudd. Da slipper jeg de økonomiske konsekvensene ved å være trassig; en sur gubbe som lar bestilte varer gå i retur.

Sånn sett så er det enklere med Post Nor som leverer på døren; men alltid på andre dører enn det jeg har bestilt varen til. Deres slagord burde være. Stol på oss. Vi leverer alltid for sent og på feil adresse.

Det er så mye jeg fint kan klare meg uten her i livet; og mere blir det. Så gammelmannstrassig har jeg blitt.

Tilpassing til selvbetjening i butikk har jeg gjort, og svikter selvbetjeningskassa på Meny så forlater jeg bare varene og butikken for å starter på nytt på Kiwi eller Extra. Det tar tid, men tid har jeg nok av selv om den renner ut.

Buksene jeg liker får jeg ikke lenger kjøpt over disk i butikk, men må kjøpe dem på nettet og godta at de sendes med Post Nor; og det vil jeg ikke. Derfor sliter jeg på de gamle buksene jeg har, og som har lært meg å lappe.

Sist jeg prøvde å kjøpe meg noe på nettet ble det kjøp av en jakke i størrelse XL. Det som kom var den type jakke jeg ville ha, men i størrelse S. Jeg tok en telefon til det svenske firmaet bak leveransen; som forklarte at de bare hadde størrelse S igjen; noe de hadde varslet om på nettet i sin medlemskaps-app, noe jeg selvsagt ikke har installert. Jeg er bare en engangs kunde uten medlemskapsbehov. 

I mitt hode er det å sende S når det er bestilt XL ikke logisk i det hele tatt. Men for dem var det det når jeg ikke responderte på meldingen på medlemssiden ved å annullere kjøpet.

OK. Det var vel bare å returnere jakken via Posten. Om du har prøvd å finne et betjent postkontor i Hønefoss og funnet det så si i fra til meg.

For å returnere jakken i barnebarn-størrelse ble jeg prøvd tvunget til å skaffe meg appen fra Posten og benytte en pakkeautomat.
Helvete heller. I stedet spurte jeg den første guttungen i S-størrelse jeg møtte om han ville ha en coyotefarget, Special Ops Tactical Softshell Jacket. Det ville han.

Ingen skal  klare å tvinge meg til noe jeg ikke vil; koste hva pokker det koste vil. Om det betyr at jeg havner utenfor det gode selskap og må møte vinteren med en gammel, utslitt jakke så får det være sånn. Den gamle jakka mi har holdt meg varm nok i et tiår og vil gjøre det et tiår til om jeg går over den med bjørnetråd og innfinner meg med at jeg ikke lenger kan kneppe den over magen uten å svime av i mangel på oksygen.
Det er ikke min jobb å støtte næringslivet.
Vil de bare ha unge, digitalfriske kunder så er det greit for meg. 

Blir det for kaldt så får jeg heller slå i hjel et par dusin katter og flå dem så jeg får meg en vinterfrakk. Jeg ser jo på Ødemarkens menn i ny og ne og har fått frisket opp barndommens garve-teknikk av Tom Orr.  Jeg har kanskje ikke mye hjerne, men i følge Tom har alle dyr hjerne nok til garving av eget skinn. Om det stemmer for meg også får tiden vise. Jeg har i det minste tykk hud som burde kunne benyttes til noe; om ikke annet som grillforkle.

Om det nye samfunnet ikke har plass til utgåtte gubber som meg så skal jeg jaggu uansett skape meg plass på trass.

Jeg elsker å lese bøker. Dette var spesielt viktig for meg denne sommeren da jeg slet med å bevege meg.
I juni så prøvde jeg å reservere en bok på Nordli  via nettet om utgraving av vikinggraver. Klikk og hent. To på lager, hent om en time. Bekreftelse kommer på SMS; hilsen Nordli bokhandel.

SMS kom, og jeg kom; på bomtur.
I kassa på Nordli varslet de om at de ikke hadde boken på lager like vel, men kunne bestille den for meg. Det ville bare ta en uke. Alternativt så hadde de mange andre, interessante bøker om vikingene.
Hva faen? Kunne de ikke sendt det som SMS da?
Trodde de virkelig at jeg er en noksagt og ville kjøpe noe annet om jeg dukket opp i butikken?
Med ett: ellers takk, forlot jeg Nordli i Universitetsgata og slet meg tungpustet videre til Elkjøp på Glassmagasinet for å kjøpe meg en Christiania 1739 Grill-panne i støpejern.
I følge nettet hadde de den på lager til en grei pris. Det stemte selvfølgelig ikke, men de hadde en upriset Gorenje Deep grillplate i støpejern. Jeg fikk beskjed av en av betjeningen i butikken om at jeg ville få prisen på den i kassa, noe jeg gjorde.
Prisen på den var høyere enn hva campingvogna jeg skulle bruke den i er verdt; så jeg takket nei.
- Men jeg har jo slått den inn, survet han i kassa. Du kunne jo lastet ned QR Code & Barcode Scanner app’en og sjekket prisen før du kom til kassa.
Hva faen? Må jeg ha med meg en digital verktøykasse for å handle? Mobilen min er til for å kommunisere med, ikke for oppbevaring av et gedigent applikasjonsarkiv!

Jeg la kursen hjem etter forsøket på lørdagshandel og hadde bare en sur gubbes tanker i hodet da jeg kjente den forlokkende lukten av nybrent espressokaffe fra Black Cat Kaffe og tehus i Grensen. Jeg tok sjansen og stakk hodet innenfor døren. Der svarte de nei på om jeg måtte ha en applikasjon på telefonen for å handle der, og de solgte meg tjenestevillig en pose italiensk espressokaffe over disk.
Så bar det hjem for å koke kaffe på primus med en eldgammel espressokoker fra Italia, men noen ny bok i solveggen ble det ikke. Ikke noe grillpannestekt biff heller.
Det ble i stedet å re-lese Død og pine - de henrettede i Norge 1749-1752 av Torgrim Sørnes.
Den sto godt til humøret mitt etter handleturen i den nye verden.

Klart jeg er expired, men helvete heller om dere skal slippe meg på mange år.
Det er mye analogt liv i meg enda.

Husk fortiden, legg planer for fremtiden, men lev for i dag. For i går har vært og i morgen vil kanskje aldri komme.

God feriehelg

Barn tenker ikke på fortiden, heller ikke på det som vil komme. De lever i nået, noe vi finner vanskelig.
Jean de La Bruyére

Patriotismens død

 Nå er det vanlige folks tur!

Arbeiderpartiets slagord for valget 2021 har jo for så vidt vist seg å stemme; det er vanlige folks tur til å betale for å holde Norge flytende; igjen
Renteøkninger, høy inflasjon, gedigne strømpriser og stadig dyrere matvarer, lav kronekurs er det folket som må ta kostnadene av mens våre tillitsvalgte bevilger seg et godt lønnspålegg før ferien.
Politikken gir jeg en lang dritt i; det er, og har alltid vært, valgflesk og brutte valgløfter på løpende bånd. I hovedtrekk er de like hele hurven som sitter på Stortinget, i Regjeringen og ute på de lokale rådhusene.
Det som bryr meg er konsekvensen av politikken de fører; og å erfare at det fører til tapet av min patriotisme.

En ekte patriot er en som får parkeringsbot og gleder seg over at systemet fungerer.
William E. Vaughan 

Personlig så er jeg blitt en godt voksen mann som sitter i gjeldfri bolig og studerer  pensjons-menyen for å se om jeg velger å gå for den eller ikke.
Jeg har levd et veldig nøkternt og behersket liv uten unødvendig luksus og lite sløseri; samtidig som jeg har levd et  moderat godt liv med minimalt med alkohol og veldig få utskeielser.
Det har vært en del personlige og familiære forsakelser som kostnad for prioritering av arbeid, men også positive gevinster i form av kontroll på økonomi.
En gang i mellom har familien og jeg unnet oss noen luksusdager på mine følelsers øy med gode venner, men i det daglige så er min eneste utskeielse å unne meg noen klyper løs General snus, noe som i og for seg er en kostbar uvane i Norge.

I den sammenheng så må jeg innrømme at jeg ble mektig forbannet da jeg nå i sommer skulle koste på meg en kvote snus i Charlottenberg; og oppdager at kvoten på snus var halvert av Regjeringen i 2023; til 125 gram, tre fattigslige bokser.
Nå er det vanlige folks tur til å blø. Steng grensene, hold prisnivået i Norge oppe. Tvangsøkonomi?
Tre fattigslige bokser løs snus til 110 Nkr kontra 279 kr i en norsk butikk gir meg en fortjeneste på 169 kr, noe som tilsvarer ca syv liter bensin og 11 mil for vår lille Audi A3.
Fordi min kone ikke har noen uvaner som belaster tobakk-kvoten så blir det seks Harry-bokser i måneden for vår del og 22 mil gratis kjøring.

Kona og jeg har god tid fordi vi er gamle og ikke lenger er avhengige av klokken, så da dekker snusen bensinkostnadene til en hyggetur til Sverige med barnebarnet; og derved økt handling av  utvalgte matvarer i nabolandet. Handler en riktig og planlagt så forsvarer fortjenesten at vi kan hygge oss godt med barnebarnet på turen og like vel gå ut i null for vår økonomi; men med tap for staten og den norske handelsnæringen.
Jeg har råd til å handle både mat og snus i Norge, men av prinsipp så har vi lagt om vanene våre i år og handler de ferske grønnsakene, bærene og frukten vi ikke selv dyrker i hagen våre i innvandrer-butikker eller på torg der de er billigst.

Gud signe vaart DYRE Fedraland
Og lat det som Hagen bløma!

Nå er det vanlige folks tur til å tenke nytt og bli mindre nasjonale.

Jeg er ikke lenger en av de 80% som velger norske matvarer eller som godtar å betale straffetoll på utenlandske varer. Konsekvensene for mine handle-reiser har selvsagt konsekvenser for både miljøet, for omsetning av kortreiste  matvarer og for moms og skattepotten i Norge, men det er et strategisk, politisk valg som har gjort at jeg nå søker til alternative løsninger; valg jeg har gjort av prinsipp og ikke av økonomisk nødvendighet. Min patriotisme er borte og jeg klapper fornøyd de gangene min kone er på jente-tur til Kiel og har med seg utenlandske  kjøttvarer varer hjem.

Dårlig, sterkt overpriset fisk fra ferskvarediskene i midt-Norge er ikke lenger på menyen hjemme hos oss. Å betale 350 kroner kiloen for røkt kveite på Meny sine fisk- tilbuds-dager, tirsdager hvor de dumper gammel fisk, for så å komme hjem og smake den dårlige kvaliteten på luksusmiddagen er en saga blott for oss; og byttes ut med det Regjeringen kaller smuglerkjøtt. Seige, norske kjøttstykker som fryses fremfor å henges for mørning og inn-sprøytes saltvann står ikke i forhold til de enorme kjøttprisene i rikets matbutikker.

Egoisme er ikke en egenskap jeg er opplært til, så når faktum er at at min kone og jeg er små-spiste så blir det overskudd i varekvotene min kone og jeg henter ut fra andre siden av grensen. Dette gir vi til våre nærmeste for at de også skal nyte godt av det å slippe å betale overpriser i de lokale nærbutikkene. Dette har også gjort at vi er blitt langt mer besøks-sosiale av oss.
Så er det noe jeg vil takke vår politiske maktelite for så er det de endringene i livet mitt som har gjort meg mindre hjemme-isolert, mer familie-sosial og mindre opptatt av patriotisme og bekymret for å være unødvendig forurensende.

Politikken har tvunget meg til å koste på meg en god del flere hyggereiser, gjøre mitt barnebarn litt med bortskjemt på samvær-minner og meg mindre fokusert på lojalitet.
Nå er det vanlige folk som min Bok og meg sin tur til å ta konsekvensene av den praktiserte politikken og komme oss mer ut av landet; samt å erfare at kvaliteten på varer ikke er best og tryggest i Norge.
Takk for at dere har vist meg at Nyt Norge og Godt Norsk, norskhetsmerke, ikke noen garanti for noe annet enn at det er norsk.

Jeg har faktisk begynt å lure på hvorfor jeg og kona blir boende i Norge. Andre land er heller ikke perfekt, men det er mange land hvor den norske grådigheten er tonet veldig ned og hvor folkets grunnleggende behov som mat og bolig er beskyttet fra utnyttelse fra profittjegere. Det er kanskje på tide å finne seg nytt land.

Hvorfor ta månedlige handleturer over grensene når en kan flytte på seg og rusle til butikkene etter det en trenger for livets opphold. Disse landene har ikke snus, men da får jeg vel heller kutte ned på min siste utskeielse i livet; velge å bli prinsipp-flyktning på sine siste dager. Dessuten er jeg lei av dyre og stive vinterklær.

Uansett: Norge skulle vært stengt mellom 1. oktober og 1. april. Jeg tror at menneskene bare bor i dette landet fordi de kjenner noen her.
Anne Helene Hohle

Ha en god og kostbar helg. Nå er det vanlige folks tur til å hygge seg og slappe av.

Nordmenn kan trygt være glade. Det er ikke kjent at noen nordmann av noe kjønn har dødd av glede de siste tusen år.

Å kjenne sine begrensninger

Lærer vi å kjenne våre begrensninger for tidlig, lærer vi aldri å kjenne våre krefter, skrev Mignon McLaughlin. Det er flere sider av den saken som gjør at påstanden blir feil i mitt hode. Det er forskjell på å kjenne sine begrensninger og det å akseptere den i den grad at en ikke gjør noe med det.
Mitt fag begrenser seg til beredskaps-faget, derfor forteller jeg aldri en elektriker hvordan denne burde gjennomføre installasjoner. 

Begrensninger skal ikke utgjøre en stoppende, lammende eller hindrende; men de er en del av sunt folkevett.
Den som ikke kjenner sine begrensninger og ikke tar hensyn til dem er en farlig person for seg selv og for andre
Du skal strekke deg lengre enn du tror du kan om du skal utvikle deg, men aldri på bekostning av andre; eller uten å ta hensyn til kostnadene av handlingene.

Når det gjelder det å lede en øvelse, eller å lede et skarpt angrep, et er ingen forskjell på kravene til kontroll over og ledelse av mannskapene. Det er heller ingen forskjell på kravet til at mannskapene må stole på deg som leder. Stoler de ikke på ledelsen vil de bli usikre, forsiktige og gjøre en dårlig jobb; eller utsette seg for unødig risiko.
Ber du mannskapene gå inn i et røykfylt rom så MÅ de stole på at gassene er ufarlige eller at du stanser dem dersom de ikke benytter nødvendig verneutstyr.

Som befal skal du aldri gi faglige råd eller ordre til soldater som kan faget bedre enn det du selv kan.

Det er ikke flaut eller nedverdigende som leder å akseptere at noen er bedre på noe enn det du er selv. Det kalles å lede ved å benytte seg av andres styrke; også kalt teamarbeid og det er bygging av dine soldaters tillit til deg.

Det som kan virke logisk for en som ikke vet sikkert kan fort vise seg å være farlig i den settingen det skjer. Logikk er bra, men kunnskap er mer en bare logikk.
Enkelte går utenfor sin kunnskap og gir ordre som kun er til for å fremstå kunnskapsrik i andres øyne. Ikke bare er slike se myndig og dyktig ut-ordre en forstyrrelse av fagpersonellets innarbeidede rutiner, men det er også farlig for tilliten til deg som befal.
Det kalles å snuble!

Det er mye en kan lese seg til i livet, men ikke alt. En teoretisk fjellklatrer eller froskemann vil med stor sannsynlighet forulykke om de oppstår utfordringer under veis i utførelsen. Ting må tilegnes gjennom praktisk trening og gradvis utvikling.
Egoet må ALDRI komme foran fagkunnskap.
Å innse og respektere egne begrensninger hindrer unødige ulykker. z
Minst like viktig er det at  ordene: dette kan du bedre enn meg gir deg tillit hos dine soldater. De vet at du kun gir råd og ordre som det er hold i, og slik sett ikke gir ordre som kan utsette dem for det vi i forsvaret kalte stolthets-risiko. 
Å tro at du kan klatre på karrière-stigen og vinne anseelse ved å dilte bak høyeste befal og slenge ut faglig dårlige tilleggs-ordre viser i så fall at du på ingen måte har lederegenskaper i deg.

Vi hadde noe som vi kalte knipse-befal i min tid i MJK.
Enkelt fortalt var dette befal som fikk en idé og gikk rett derfra til å gi en ordre ut fra innfall og ikke ut fra vurdering og kunnskap.
Det kan se veldig effektivt å imponerende ut for de som ikke kjenner ledelse som fag å oppleve en som kaster seg rundt med en slike kjappe ordre, men det er en risikosport som ikke kan aksepteres.
Det sies at det var et slikt befals knipse-ordre på Ramsund orlogsstasjon som er bakgrunnen for begrepet ikke alle skritt fremover er et fremskritt.

Det er en bra ting å være ivrig i tjeneste, men ikke når iveren går fortere enn vettet.
Oppgaven som var gitt var å ta seg raskt ned til brygga og entre en motortorpedobåt. Ordren som ble gitt var: helt om, marsj. Springmarsj til brygga! Entre MTB umiddelbart!
Soldatene fulgte gitt ordre om å snu seg 180 grader; med det som resultat at soldatene forrest i laget etter utført ordre sto med ansiktet en halv meter fra veggen på Kåken.
En liten detaljfeil på 90 grader fra befalingsmannen, men et solid bevis på manglende risiko og fremdrifts-tenkning fra den som ga ordre.
- Rettelse. Venstre om!
En liten kontraordre fra en leder, men en spiker i tillits-kisten til ordregiveren.
Der og da kan en le eller spøke det bort, men tvilens frø er sådd hos soldatene.  Tenker befalet før de handler?
Ved neste feil vannes frøet, og ved tredje gjødsles det.

Ikke la andre finne dine begrensninger; søk dem opp selv!
Ikke la andre gjette på hva som er dine styrker; vis dem frem!

Dett var ikke en farlig ordre der og da, men det røpet et livsfarlig knipse-befal som var troende til å gi viktige ordre etter innfallsmetoden.
Å gjøre feil er menneskelig, men å feile fordi en ikke har med seg hodet er dømt til å gjentas.

I det øyeblikket vi aksepterer våre begrensninger, beveger vi oss forbi dem.
Albert Einstein

Et befal må kunne sitt fag og ha forståelse for at djevelen sitter i detaljene.
Ved en situasjon der du er befal for en tropp med uerfarne soldater som slår leir for natten etter en marsj i regn er det behov for å gi dem mulighet til hvile, mat og varme.
Leirbål tennes og vaktmannskaper settes ut.
Et middels befal peker ut mannskaper til vakthold og peker ut observasjons og skytefeltet de skal sikre.
Et dyktig befal skolerer mannskapene sine før de går ut på vakt.
- Dere må bevege seg så langt fra leirbålet at gjenskinnet fra bålet ikke lenger reflekteres i vanndråpene på løvverket for å sikre at de ikke mister nattsyn.
- Ved observasjon av mistenkelig bevegelse må dere aldri stirre mot et stillestående mål, da forsvinner det. Det menneskelige øyet er skapt for å oppfatte og oppdage bevegelse. Skal du utforske et objekt som ikke beveger seg må blikket skanne objektet ved å bevege det fra side til side og analysere endringer i hvert bilde.
Er det mye moskito i området hvor du slår leir så deler du ut små flis av rødt sedertre som soldatene skal antenne for å holde myggen borte.
Et dyktig befal deler av sin kunnskap med sine menn for å gjøre det så komfortabelt og trygt som mulig for dem ut fra situasjonen de er i. De bygger omsorg, deler kompetanse og bygger tillit, men de antar eller gjetter aldri der hvor de ikke har kompetanse.

Som befal vil  du aldri klare å slippe unna ved å skylde på at feilen skyldtes en udyktig soldat, for det er DU som befal som har ansvar for at dine soldater er godt nok skolert til å settes til de oppgavene du setter dem til å utføre.
Om du er strategisk, operasjonell eller taktisk befal så er det ene og alene din oppgave å finne og kjenne dine egne begrensninger, og dine enkelt-mannskapers begrensninger; og ut fra det hente støtte fra de som dekker dine og hverandres mangler og hull.

Jeg vet, og jeg har erfart, at enkelte synes det er flaut å måtte hente inn ekspertråd. De føler at de mister ansikt ved å røpe at de har begrensninger. Føler du at du mister ansikt og anseelse ved dette så må du bytte yrke, for da er du ingen leder.

Ingen kan alt, og de som tror de kan det har en psykisk lidelse som heter narsissisme!

Tror du at du kan dekke over dine egne mangler og at ingen gjennomskuer deg så har du mistet det nødvendige gangsynet du må ha for å ha rett til å kalle deg befal og leder.
Er du av de som ikke stoler på dine overordnede og mener du overgår dem i kvalitet så kan du selvsagt ha rett, men da må du føre ugjenkallelige bevis for andre hvorfor du har rett og de har feil. Hvis ikke så mister du all tillit både hos soldatene, dine med-befal og dine overordnede.

Vet du bedre enn det planverket du er satt til å lede så må du sørge for at det endres og ikke velge det bort. Den som opptrer utenfor godkjent planverk setter både liv, helse og verdier i fare fordi disse befal ikke en gang har skjønt begrepene samvirke og samhandling gjennom at alle løse oppgaver etter forhåndsplanlagte og innøvde rutiner som bygger forventninger om hvordan sidemannen skal handle; og når.
Du må påvise feil i planverket, få det endret og endringene øvet inn. Gjør du ikke det så er det din fordømte plikt å følge de ordrene som gis gjennom planverket.
Uansett hvilket nivå du gir veiledning, råd og ordre på så må du kjenne dine begrensninger; og ikke minst argumentere mot en ordre når den gis, og ikke å velge å ikke følge den under utførelsen.

Forskjellen mellom det geniale og dumheten er at det geniale har sin begrensning.
Torvald Gahlin

Ærlighet over for deg selv og dine med-soldater gir deg den tilliten du må ha for å lede, for som Giacomo Leopardi sa det: den sikreste måten å skjule sine begrensninger på, er å ikke overskride dem.

Det er begrensningen som gjør storheten mulig.
Erik Lerdahl

Ha en god og ærlig helg

I begrensningen viser mesteren seg.
Johann Wolfgang von Goethe

Kvinnenatur

Jeg er bare en mann, derfor tenker jeg begrenset; jeg tenker på sjø, skog; og  på kvinner. Begge deler har vært en stor del av det livet jeg har levd; og forhåpentlig vis i det livet jeg fortsetter å leve.

Den perfekte kvinne, i mitt hode, er som naturen; vakker og tiltrekkende, men også utfordrende og krevende, helt opp mot det uredde og farlige.
Mild og god som sommeren, og utfordrende som en isende vinterstorm.
Naturen, og kvinnen, er ikke noe du skal bekjempe, men noe du må lære deg å leve i harmoni og i pakt med.
Gjør du det så er naturen din venn og noe du kan nyte og hente energi fra.

Den som tar naturen som en selvfølge og ikke følger med på dens variasjoner befinner seg før eller siden i en kritisk situasjon.
Naturen må du pleie og beskytte, som alt annet som betyr noe for deg.
Det lumske den kan by på må du være forberedt på å håndtere, hvis ikke så vinner den over deg  og lar deg ikke høste det den byr på. Å leve i harmoni med naturen er ikke en floskel, men en nødvendighet.
Du må ikke tro at du bare kan høste den i det uendelige.

Kvinner er som en parsellhage. Hvis du bare planter den samme veksten år etter år så vil jorden forringes og tappes for næring. Da hjelper det ikke å kaste på litt gjødsel i ny og ned og håpe på det beste.

Håpet er kanskje lysegrønt, men det må innsats til for å gjøre det knallgrønt.

Overser du beitemarken og ikke bruker den fornuftig så vil den gro igjen. Marken må benyttes om den ikke skal bli en ugjennomtrengelig jungel hvor solen ikke når ned til jordbunnen.
Det er landskapsarkitekter og landskaps-ingeniører som prøver å pynte på og forbedre naturen for å gjøre den vakrere og penere enn den var, men ingen av dem har noen sinne vært i nærheten av den naturlige skjønnheten som uansett lyser gjennom.
Falsk natur kan umulig vinne over den ekte.

Jeg er stor tilhenger av natur, og av kvinner. Begge deler har gitt meg utfordringer fra tid til annen, men ingen av dem har gitt meg prøvelser jeg ikke har kunnet overleve; ene og alene fordi jeg behandler dem begge med respekt. Jeg kan se en plen blomst i veikanten og nyte dens tilstedeværelse, men det betyr ikke at jeg føler at jeg må plukke den og ta den med hjem for å eie den.

Naturen er unådig til tider. Den som ikke har respekt for naturkreftene vil før eller siden erfare at den er mektigere enn hvilken som helst oppdagelsesreisende. Naturens enorme krefter kan ikke stagges eller temmes ved tvang. Du kan bare seile trygt i store bølger når du har lært å lese dem og forstå dem.
Sjøene, eller bølger som de kalles utenfor det maritime, kan se like ut ved første øyekast, men når du studerer dem så ser du at de er forskjellige ute på dypt hav og inne ved kysten på grunt vann.

Du har vindbølger som er svært uregelmessige, og du har tidevannbølgene som skapes av vekslingen mellom flo og fjære. Du har kraftfulle og spontane tsunami-bølger som dannes ved undersjøiske jordskjelv, vulkanutbrudd eller skred, og du har meteo-tsunamier som skyldes endringer i lufttrykket. Selv når du tror du seiler fredelig på speilblank fjord kan du bli overrasket og miste full kontroll av akter-bølger fra passerende skip; eller venninner som det kalles når en snakker om kvinner.

Fordi sammenhengen mellom mennesker og natur er så tett så bruker vi ordet menneskenatur om våre tenke og handlemåter; det ligger i menneskenaturen.

Det er alt jeg har å si om kvinner; og om natur.

Av natur er alle mennesker like, men i handling er de svært forskjellige.
Konfucius

Dersom du ikke allerede har skjønt likheten med å behandle naturen og kvinner så er du allerede kjørt, for etter min erfaringen gjennom livet så har Thornton Wilder rett når han påstår at: den menneskelige natur er som havet - uforanderlig.

Ha en god helg med fine naturopplevelser.

En manne skal ikke for enhver pris prøve å bli som en kvinne, og en kvinne ikke som en mann; de skal prioritere å være det som de føler er naturlig; det er det beste for alle.

Det finnes nok av broer, og det er i spennet over fra vår side til deres, vi kan møtes, henge over rekkverket og se på utsikten sammen.
Amund Hestsveen

Lysende fremtid

Ønsket om å bidra til å gjøre en forskjell er gode holdninger hos en arbeider.
Problemet hos de som ønsker å bidra til å gjøre en forskjell et at de ofte også har vanskeligheter for å si nei. De vil være på giversiden og bidra, og dette gjør at de tar på seg oppgaver og blir med på ting man i utgangspunktet ikke har energi og tid til.
Å ta ansvar er positivt, men de som er gode på dette tar ofte på seg ansvaret for ting de egentlig ikke har ansvar for, eller for ting som ikke ligger i deres rolle.
Det er sjelden at det å være pliktoppfyllende er et negativt personlighetstrekk
Når du er pliktoppfyllende vil du ofte føle deg pliktig til oppgaver som ingen forventer at du gjør. De som er pliktoppfyllende vil ofte strekke seg langt og føle at det de gjør ikke er bra nok; og ofte tenke at de burde gjort enda mer.
Engasjement i faget sitt er viktig både for fageksperten og for bedriften, men erfaringsmessig så er det sånn at hvis du har et stort engasjement for faget ditt så kan det være vanskelig å sette grenser for dette engasjementet. Man må passe seg for ikke blir mer engasjert enn det som er rimelig; noe som er ytterst vanskelig for oss som brenner for faget vi har ansvar for.
Da kan man fort brenne lyset i begge ender over tid.

Når man har mye omsorg for andre og er empatiske, kan det fort føre til at man tenker at man er egoistisk når man sier nei.
Vi ja-folkene får lett dårlig samvittighet for småting og bruker mye tid og energi på å anklage oss selv for ikke å strekke til.
Å ha evne til å sette sine egne behov til side er en nødvendig og veldig god evne i krise, men hvis du alltid setter andres behov først, kan det være koblet med dårlig evne til selvivaretagelse. Når man har høy arbeidskapasitet kan det føre til at man jobber veldig mye, og når man jobber veldig mye kan det gå ut over tid med familie, venner og gjøre at du prioriterer bort de tingene som faktisk gir deg energi. 

Etter det jeg har lest meg til, og hørt av andre, så finnes en rekke strategier man kan bruke  for å unngå å gå på en helsemessig smell eller psykisk å møte veggen Det å gå litt imot sin egen personlighet kan være en taktikk. En stakkar må noen ganger ta valg som går litt mot personligheten sin, for å ta litt mer vare på seg selv. Det er nok viktig å være kjent med sin egen personlighet og være klar over risikosidene sine. 

Å være bevisst på hva som gir deg energi er både et gode og et farlig onde. Når du er bevisst på hva som gir deg energi kan man sette av tid og prioritere de tingene. Faren er at du har funnet akutte løsninger på dette som gir hurtigladning av energi. For min del er dette å bruke noen minutter på å sitte og hente oppladning i solen, eller å finne seg et skjermet sted for en kort powernap. Dette fungerer på meg og gjør at jeg kan holde ut lenge med klart hode. Men er det nok oppladning over tid?

Å senke kvalitetskravene dine er neste råd. Mange av de som går på en smell har veldig høye krav til seg selv. Når man legger listen veldig høyt er det vanskelig å være tilfreds med de tingene man gjør, og da må man jobbe med å si at det man gjør er bra nok. Man må være litt mindre streng med seg selv. 

Dette er mitt Damoklessverd, eller mer riktig Dionysios sverd hengende i et hestehår over Damokles hode. Damoklessverd er en hentydning til truende fare som gjerne kommer når alt ser ut til å stå bra til.
Gjennom hele livet har kvaliteten på mitt arbeid vært en drivkraft og et varemerke. Ingen ting stresser meg mer enn å senke disse kravene og levere et middels produkt. Uten kvalitet har ikke mitt beredskapsarbeid noen hensikt i det hele tatt for meg som person.

Det er viktig å være bevisst på faresignalene som varsler at du er på vei mot den massive veggen.
I Ambles veiledning beskrives faresignalene slik:
Hvis du sover dårligere over tid, kan det være et faresignal. Da må man stoppe opp og ta noen grep. For andre kan det være at de blir mer irritable, trekker seg sosialt, dropper trening, får ulike fysiske plager eller får nedsatt konsentrasjonsevne eller stressbelastningsevne. 
Det typiske med overbelastningsprosesser er ar det kan gå så langsomt at man ikke lenger legger merke til det. Man går i en type overlevelsesmodus, på automatpilot, og blir bare fokusert på å komme seg igjennom dagene. 

Så fortsetter hun:
Hvis man allerede har gått på en smell nytter det ikke å foreslå å ta seg sammen og komme i gang med trening eller annen aktivitet. Da er det bare å hvile, sitte på sofaen, tusle rundt og holde seg til enkle hverdagsrutiner til man merker at har fått litt mer energi igjen. For mange er det skremmende å oppleve at dette tar mer tid enn de hadde trodd. 

Amble mener det er viktig at man ikke stiller for høye krav til seg selv når man er utbrent. Man trenger å restituere seg før man er klar for å gradvis øke aktiviteten. Da vil det være viktig å planlegge hva som skal til av justeringer og valg for å ikke havne i samme situasjon igjen.

I dag er jeg inne i en hvileperiode der jeg sliter mest med det å være inaktiv, men har som mål å komme i gang igjen og ta sjansen på at det vil gå bedre når jeg kommer i aktiv tjeneste igjen.
Jeg har les og jeg har hørt mange gode råd om hvordan jeg skal endre meg, men samtidig er jeg realist og vet at det er uhyre vanskelig å lære en gammel hund å sitte.
Jeg vet at jeg kommer til å ta sjansen på å stille høye krav til det produktet jeg skal levere min siste del av fremtiden, og jeg vet at jeg vil fortsette å leve etter en av mine livs-filosofier: den eneste gangen du går tom for sjanser, er når du slutter å ta dem.

Det oppstår tomhet der håpet dør.
Leonardo da Vinci

Ha en ut-hvilende, optimistisk og god helg.

Gått tom for smil? Gjenbruk et gammelt ett!
Kjerstin Aune

Narrativ

Narrativ er et nytt moteord som benyttes ofte av nyutdannede fra universitetet.
Det kommer av det latinske narrare som betyr å fortelle.
Narrativ brukes om en fortelling, det vil si at noe fremstilles som en rekkefølge av hendelser eller opplevelser.
Grunntanken i det narrative perspektiv er at vår identitet skapes gjennom de fortellinger, som vi selv og andre forteller om oss selv relatert til de kulturelle normer og forventninger, som viser seg i disse fortellingene.

Det som er litt komisk er at det fra veldig mange av de unge brukerne gjøres i betydningen løgn-historie, skrøne og usannhet; en oppkonstruert fortelling ment til å narre den som får servert historien.
Gjennom samfunnsdebatter har de unge studentene lært seg at brukes narrativ ofte om en mer eller mindre politisk, ideologisk eller til og med mytologisk preget måte å framstille seg selv, samfunnet eller verden på. Ordet brukes da helst om andres framstilling av noe, gjerne for å antyde at den ikke er helt realistisk eller sannferdig. at den ikke er helt realistisk eller sannferdig.
Det er ingen grunn til å skifte ut fortelling, historie og handlingsgang med narrativ i allmen-språket. Det blir dessuten bli oppfattet som jålete; og ikke minst fjollete når det benyttes feil.
Den som vil fremheve seg selv som intellektuell blir i stedet gjort til latter.

La ingen narre dere med tomme ord! 
Ef 5,6

Narre er et tysk ord, narren, og har ingen ting med narrativ å gjøre i det hele tatt; å drive gjøn med.
Asinus, mendacium og fraides er de latinske ordene for å narre, lyve og lureri.
Skal du fortelle meg at mine fortellinger ikke er sannferdige så må du heller benytte mendacium fabula i stedet for å stemple dem som et narrativ.

Min veritas, jålete for sannhet, er gjengivelse av mine livs-opplevelser og erfaringer slik jeg ser og husker dem; de er mine tolkninger.
Sannhet er en egenskap vi tilskriver visse utsagn, påstander, oppfatninger, antagelser eller teorier når de på en eller annen måte stemmer med eller er i overensstemmelse med virkeligheten.

De er mye i det som sies om skilsmisser at den har tre sannheter; hans, hennes og den virkelige sannheten.
Det er lite av det som sies som er en 100% sannhet fordi vi tolker den opplevelsen vi har vært gjennom, men for den som forteller er dette denne personens oppfattelse av det som er sant.

Mitt øverste befal i den spanske legionen oppfattet meg som en dyktig soldat; så dyktig at han skrev en bok om meg; Siempre Fedelis.
Gjennom de fem årene jeg var i Grupo Operaciones Especiales hadde jeg mange kollegaer, og hva hver enkelt av dem mener om meg som soldat og befal er deres sannhet; slik de oppfattet meg. Jeg er sikker på at de enkelte meningene om og tolkningene av meg spriker. Om det er det som Bartolomeo forteller, eller det de forteller om meg som er sannheten hver enkelt av dem påroper seg.

Den vinteren jeg var på vei til å gå fra to til tre år lekte jeg sammen med andre barn på en spark som fikk såpass hard behandling at den brøt sammen, noe en av de ansatte på institusjonen på ingen måte likte. Resultatet var at jeg fikk et hull tvers gjennom tungen som jeg fortsatt har et hakkete arr etter.

Min "storesøster" Tove, som da var seks eller syv år og med på leken forteller at jeg ble slått av den  ansatte med en brukket sel av sparken som det satt en skrue i. En ansatt på barnehjemmet som husket hendelsen mange år senere sier at jeg bet hull i tungen da jeg falt av sparken, mens Dr. Odd. Løfsgaard som så til meg skrev at jeg hadde slikket på metall i kulden.

Her ligger det an til at sannheten til et barn er mindre troverdig enn de voksne, at den ene har sterk motivasjon for å lyve for å slippe unna konsekvenser, og at en tredje gjengir det han har fortalt av andre. Min sannhet er at jeg tror på Toves versjon, for den stemmer godt med hvordan vi ble straffet for ulydighet på barnehjemmet, men hva den virkelig er vet jeg ingen ting om da jeg bare husker sparken og blodet i munnen.
Historien om sparkstøttingen er min narrativ.

Den vanskeligste løgnen å gjennomskue er sannhet som er gitt en liten vri

Når jeg forteller andre at vi i Austvatn tidlig måtte lære å klare oss selv, så er det slik tradisjonene var den gangen; og det er en sannhet. 

Når jeg utdyper dette med at vi måtte lære å bytte våre egne bleier fra vi fylte to år og måtte gå alene gjennom storm og dyp snø de 12 kilometerne fra hjemmet for selv å oppsøke helsestasjonen for pålagte kontroller og vaksineringer så er dette kanskje litt overraskende en serie med skrøner; for vi hadde en oppsøkende helsesøster i VW Boble som tok dette ved hjemmebesøk.

Der i mot er det ren skjær sannhet at denne helsesøsteren kom inn på kafeen i Austvatn, røsket ned shortsen min mens jeg sto og så på de store gutta som spilte flipperspill og ga meg en vaksine i den en skinken; straffen for å ha glemt å dukke opp til vaksinering på skolen.
Alle fikk sprøyten i armen, men jeg fikk den i baken i all offentlighet.
Det var slik hun var, helsesøsteren i Nord Odal. Etter det sto jeg alltid først i køen ved pirke-prøver og sprøyter på skolen.

Tannlegetimene, der i mot, gjorde jeg alt for å slippe unna og la være å dukke opp til, for den lille tannlege Øyen utførte aldri sin jobb på annet sted enn inne på tannlegekontoret. Han bodde bare noen meter fra kafeen på Austvatn og glodde alltid surt på meg når vi møttes, men det gjorde jo de fleste i bygden fra tid til annet så det var jeg vant med.

Det er viktig å merke seg at mange av de historiske, spesielt store krigshistoriske sannheter, viser seg å være helt eller delvis usanne når seierherren ikke lenger styrer hva som skal sies. Det som var sant i går er ikke nødvendig vis den sannheten som kommer frem i morgen; det er konsekvensen av de som går går historien etter i sømmene. 

Det er egentlig greit at løgner finnes, for det hadde vært skremmende om alt vi hører er den endelige sannhet.

Hen en historierik og god helg.

Av og til snubler vi over sannheten, men  veldig mange velger å gå videre som om ingen ting hadde skjedd, sa Winston Churchill

De som vet, men ikke varsler er i min verden de farligste sprederne av løgner.