Liv og død

Hic locus est ubi mors gaudet succurrere vitae sto det på et slikt over døren til et av obduksjonsrommene på institutt for patologi, PAT.

Det er her døden gleder seg til å lære bort til de levende.

Det er likheter og ulikheter mellom levende og døde mennesker, fortalte patologen; likheten er at de begge snakker til oss og har mye å fortelle. Ulikheten mellom en levende og en død er at de døde er erlige i det de forteller.

Min store drøm var å bli rettsmedisiner, men slik ble det ikke.

I rammen på  ett av obduksjonsbordene på avdelingen sto det stempler fortis, en påminnelse om alltid å være sterk.

Min fremtid ble ikke å skjære i lik, men å produsere døde kropper under mottoet siemper fidelis; alltid beredt.

På en morbid måte kan en slik sett si at jeg i en periode var med på å skape ærlige mennesker.

Uansett, begge deler er deler vi som fødte mennesker må forholde seg til.

Livet og døden er to avlåste skrin, og det ene inneholder nøkkelen til det andre.

Karen Blixen

Bilde: https://pixabay.com/

En av de tingene som virkelig gir livet verdi er jeg inne i akkurat nå; på ferie i for min del eksotiske Villa Dolcevita i Porto Colom.

Det er et snaut fire måls paradis hvor jeg er omgitt av familie og venner; derav min Mallorcanske familie på fire.

Ingen dager planlegges i god tid, og alt går i bedagelig spansk tempo.

En dag er vi turister og neste dag i lukkede, Mallorcanske samfunn med spesielt inveterte.

Samtalene flyter i alle retninger, dagene kommer og de fylles opp time for time.

Maten varierer fra luksus til det hverdagsvanlige.

For å si det enkelt; vi er inne for batterilading.

Så kommer tanken om det å få tilbake hverdagen og det å kaste seg ut i arbeid igjen.

Da kommer viktigheten av de flosklene vi har i språket vårt til nytte; floskler lik den dronning Sonja nylig er kritisert i mediene for å dele med sitt nå myndige barnebarn.

Uansett så fungerer slike ting for meg personlig, som det gamle rådet: den beste måten vi kan venne oss til å like det arbeidet vi har på, er å forestille oss hvordan livet ville arte seg uten.

I lang tid nå har jeg gjort tanker rundt akkurat dette, og i to uker har vært utkoblet fra alt med arbeid som en forsmak på pensjonstilværelse.

Det er vanskelig å se meg selv klare lange opphold uten arbeidet jeg elsker.

Samtidig ligger drømmen om 100% utkobling også der.

Følelsen nå er helt klart å utvide antallet dager med totalt arbeidsfri vil bli både hyppigere og lengre i tiden fremover.

Det kalles tilvenning til enda en epoke i livet.

Det er ikke den sterkeste som overlever, heller ikke den mest intelligente. Det er den som er mest tilpasningsdyktig til endring.

Leon C. Megginson

Ha en god helg og sommer

Når vi ikke lenger er i stand til å endre en situasjon, blir vi utfordret til å endre oss selv.

Viktor Emil Frankl

Odølinglogikk

Det blir ofte uttalt at vi Odølingene var noen tøffinger som heller blir stående for å møte utfordringene fremfor å stikke av.

Sannheten var vel snarere at vi var logikere. Hvorfor stikke av fra litt juling og utsette smertene. Det var jo ikke akkurat mulig å gjemme seg bort i vrimmelen i den lille, tynt befolkede bygda.

Det er bedre å spytte tenner og la sårene gro enn å stikke av og ha redde dager mens du ventet på det uunngåelige; å før eller siden spytte tenner og la sårene gro.

Bilde: https://pixabay.com/

Vi var enkle mennesker vi Odølingene. Vi tok livet som det kom , og kom det ikke den ene dagen så hvilte vi ut og så om det kom neste dag.

Livet var som Odalsbussen; det gikk i rykk og napp, og det kostet mer enn turen var verdt.

Vi hadde ikke så mye å fordrive fritiden med i Odalen så vi gledet oss alltid over et selvmord eller to. Da hadde vi noe å snakke om som ikke omhandlet været eller prisene på korn.

De fleste av oss dyrket ikke korn, men det var greit å holde seg orientert om hvor mye vi kunne tjent om vi hadde dyrket et dekar eller to med havre eller bygg.

I stedet satte vi poteter.

Vi ble ikke rike av poteter i Odalen, men du verden så fulle vi ble; som fars onkel Gudbrand sa.

God trening var det også, for matpoteter måtte vi kjøpe dyrt på landhandleriet å bære hjem i sekker for å erstatte de potetene vi drakk opp.

Vi måtte ha mat også; fortsatt sitat fra Gudbrand

Vi var kanskje noen skikkelige bondetamper, men vi spiste aldri den revene, grevlingene og de kattene vi kjørte over; det solgte vi på Skarnes som kaninkjøtt. 

For pengene kjøpte vi hjemmelagede kjøttpølser hos pølsemakeren ved jernbanestasjonen.

Det gikk rykter om at han blandet rev og katt i pølsevarene sine, men rykter brydde vi oss ikke om; stort sett sto vi bak spredningen av dem i stedet.

Dessuten kjøpte vi aldri kaninpølser, så der følte vi at vi hadde ryggen fri.

Akkurat som at alt kukjøtt prises og navngis som oksekjøtt i butikkene, ble alt kjøtt vi brakte til Skarnes priset og navngitt som kaninkjøtt. 

Noen ganger smakte kjøttet av ekorn, andre ganger av bever og en og annen gang av selvdød gris.

Det var ikke så farlig den gangen; bare en ikke spiste det selv.

Noe skulle de jo uansett dø av, disse sørodølingene.

Kom en kone hjem med en tvilsom samling sopp dro gjerne gubben til Skarnes og solgte dem som austvass-kantarell.

Så var det bare å følge med på dødsannonsene i Glåmdalen en ukes tid og analysere den siste uken dødsfall i Sør Odal.

Steg ikke dødsraten så ble kona sluppet ut i skogen igjen for å plukke den samme soppen til husbruk.

Vi var tideligere ute med erfaringsbasert risikobilde i Odalen.

Vi jaktet en god del i Odalen og jakten hadde to sesonger; den lensmannen godtok og den han helst ikke burde høre om.

Elgjakten varte hele året og målet for skuddene var alt som rørte seg i buskasset. Vi hadde bare en regel for jakta; hvis viltet bannet og ga deg huden full av kjeft nå kulen traff så flådde vi det ikke.

Slike uhell solgte vi som kanin på Skarnes.

Det er ikke sikkert alt som står i denne fredagsposten denne gangen er helt sant, men det som der i mot er sant er at det stort sett var godt å vokse opp i enkle kår i en bygd hvor historien ofte nådde sent frem.

Vi var kanskje ikke verdens beste barn, men vi hadde ikke et eneste tilfelle av at ungdomen i bygda hang utenfor bensinstasjonen og sjikanere de gamle elle drakk seg sjanseløse på puben hver kveld og banket kona når vi kom hjem.

Vi hadde ikke bensinstasjon og pub i Austvatn. Dessute var det tøffe kvinnfolk i bygda og heller vi mannfolkene som fikk det varmt om ørene.

Det blir slik når kvinnfolkene håndterer 50 lliters melkespann hver dag mens mennene sitter og halvsover foran hjemmebrentsapparatet.

Hansine, kona til mølleren, var et sånt bygdekvinnfolk. Hun håndterte melsekker som om de var dunputer: og sin mann som om han var en blek brøddeig.

Han var blek og dissen denne mølleren, så sånn sett var han ikke så ulik en brøddeig. Trass utseendet og sin håndfaste kone så var han en optimistisk mann. En dag blir nok Hansine senil som sin mor og da glemmer hun kanskje å banke livsstilen ut av meg en gang i mellom. Skål!

Han drakk mye og jevnt mølleren, så det var ikke helt uten grunn at den brunøyede sjarmøren stort sett hadde minst ett blått øye.

Ragnvald på Pilten var også en mann som alltid så lyst på livet selv om han hadde lite av det meste og ikke innlagt strøm i den lille koia si: det blir mørt nå solen blir borte fra vinduene, men Gud hvor mye penger jeg sparer på lyspærer. Hadde jeg hatt alle de pengene ville jeg hatt penger til parafin i oljelampe mi. Tenk på det du. Hadde jeg hatt lys i lampene så ville jeg sett nok til å fylle ut søknad om å få strøm til Pilten, men det vil jeg ikke, for det er så dyrt med disse lyspærene.

Hvem trenger hjul når en ikke har vei, og hvem trenger vei når en ikke har noen hjul å trille langs den med?

Folkelig filosofi hadde vi nok av.

Slik gikk jo dagene. Bygdefolket levde som de alltid hadde gjort og det var ikke dårligere program på radene i Odalen enn på radioene i Oslo. Vi savnet ikke det vi ikke en gang visste fantes; som motordreven gressklipper og miksmaster.

Sorgen kom først til Odalen med TV apparatet da vi også så ting vi ikke hadde og ikke en gang visste at vi savnet før noen fortalte det til oss.

Landsbygda er ikkje for sveklingar!

Laila Stien

Ha en solrik og god helg som oss på Mallorca

Hvis jeg var lege, ville jeg foreskrive ferie for alle som innbiller seg at arbeidet deres er viktig.

Bertrand Russel

Andre ferieboller

Ingen har det tryggere enn den som bor i luftslott.
Klara Johanson

Jeg har som gammel mann gått i den samme fellen som jeg gjorde som liten; som da vi bakte boller på skolekjøkkenet og husstell-læreren roste mine boller opp i skyene for sitt utseende og smak; i stedet for å fortelle meg sannheten.

Jeg var jo ikke dummere enn at jeg så at mitt bollebrett var det eneste som sto nesten urørt tilbake mens alle de andre sine bare hadde smuler igjen.

Ble brettet mitt ikke tømt fordi ingen hadde sinn til å spise opp noe så perfekt bakst; eller skyldtes det rett og slett at de var uspiselige?

Ikke en gang jeg var naiv nok til å tro at bollene mine skulle bevares som et evig minne over det perfekte.

Bilde: https://pixabay.com/

Det sies at vi menn ikke har evnen til å lære av våre feil før vi har gjentatt dem utallige ganger.

Etter bollene har jeg bare prøvd meg på baking to ganger. Den ene gangen ble det et sukkerbrød som fløt ut over hele ovnen. Andre gangen ble det et brød som var så tungt at kona fikk kink i ryggen da hun prøvde å hale det ut av stekeovnen.

Det eneste jeg har gått rundt og trodd at jeg ikke behersker godt er å bake, men at jeg kan alt annet.
Shame on me

Din oppgave i livet er å bruke dine evner og din styrke til å sette andre på rett spor; vise vei og hjelpe til rette, sa min mor da hun sendte meg ut av redet og inn i et selvstendig, voksent liv.

Hun ville at jeg ikke skulle hovere over for andre der hvor jeg hadde mine styrker, og hvor de manglet den samme evnen.

I stedet ville hun at jeg skulle hjelpe andre til å bli gode når jeg hadde muligheten til det.

Jeg forsto hva hun mente og ble motivert av at jeg gjennom slike holdninger kunne sette dype spor etter meg; for jeg ønsket å ha stor betydning innen mitt fagfelt.

I stedet har det blitt sånn at sporene etter meg i mange tilfeller ønskes dekket til så fort jeg trår mitt siste skritt.

En dag i fremtiden vil jeg stikke hodet opp av graven jeg blir tildelt og starte min evige karriere som gjenferd.

Akkurat det å bli spøkelse har ingen risiko lenger, når da Åndenes makt med de plagsomme åndefordriverne er tatt av luften på TV Norge.

Om den tiden kommer så må jeg nødvendig vis bli ett av disse frustrerte, plagsomme gjenferdene som irriterer seg over at ingen andre gjør jobben slik den burde gjøres; etter mitt hode.

Jeg kan flere uttrykk om -spor, men jeg var ikke på noen måte forberedt på at det spor-uttrykket som best skal beskrive min betydning for ettertiden er: ikke det spor.

Jeg vet at jeg har en irriterende evne til å spore av i møter og i undervisning, og avsporing er en dårlig sport; spesielt for de selskapene som lever av å kjøre på skinner.

Min største frykt for å gå ut i pensjon har vært akkurat det å se for meg et liv uten lenger å måtte tenke på faget beredskap; for etter en grundig selvevaluering har jeg innsett at det egentlig bare er det faget jeg kan.

Jeg har alltid vært en uhelbredelig pasjonist og hatt så stor lidenskap for mitt fagfelt at yrke og hobby har glidd sammen til ett. 

Nå er jeg blitt frisk igjen gjennom en mental håndspåleggelse som viste meg at det er andre ting jeg kan fylle dagene med når den tid kommer; og det var i grevens tid.

Nå er jeg veldig klar for å bytte ut pasjon med pensjon; om en lang stund.  

En pensjonist er en mann som ergrer seg over å miste den stillingen han har vært utilfreds med hele livet, påsto den danske politikeren Karl Kristian Steincke.

Som alle andre politikere så tar han helt feil, spesielt i forhold til min forståelse av ting.

Jeg har vært tilfreds med å få jobbe med beredskap hele livet; og at jeg har blitt gitt muligheten til å ha det spennende og hyggelig på jobben.

Jeg vil takke på det hjerteligste for å ha fått denne muligheten; og at det er åpning for at jeg kan fortsette å jobbe frem til jeg en dag sier: bort med beredskapen i hodet og frem med posen med brødsmuler til duene i Fengselsparken i Hønefoss.

Selv om jeg ikke er musiker så vil jeg like vel ta Louis Armstrong ord til mine: musikere pensjonerer seg ikke, de slutter når det ikke er mer musikk igjen i dem.

Takk for at dere har holdt ut med meg som kollega så lenge; og for at dere ikke fortviler om jeg blir noen måneder til.

Jeg er som trønderne; veldig impulsive om de bare får tid nok på seg. Jeg skal prøve å levere ønsket kvalitet også på slutten, for jeg er veldig enig med Thomas Fuller når han sier: en blind mann vil ikke takke deg for en kikkert.

Ha en fortreffelig og solrik helg.

Lykkelig er den som ikke sørger over hva han hadde, men gleder seg over hva han har.
Demokrit

Kompetanseoverføring

Så sitter jeg her da, i den ytterste enden av livet og ser hvordan de i den helt andre enden kommer inn på arenaen og starter sitt liv for å ta over for oss gamlingene.

Det er ikke noe trist med dette, snarere tvert imot; men det er litt skremmende å se hvor ulikt vi i hver ende av livsløpet tenker rundt de samme tingene.

Det er vel det som er utvikling.

Ny krefter kommer stormende inn på arbeidsplassen; friske, unge og ivrige. 

De har hodet fult av ideer bygget på solid utdannelse og ønsker å sette sin farge på det de rommene som utgjør deres fremtidige oppholdssted.

De ønsker å pusse opp og fornye.

De ønsker å sette sine preg på omgivelsene.

Bilde: https://pixabay.com/

Jeg synes litt synd på dem, for i sin ungdommelige naivitet er de overbevist om at det livet på skolebenken speilet det virkelige livet; de har enda ikke fått erfart det de som var gamle i min ungdom kalte riset bak speilet.

Utdannelse er som en beredskapsøvelse; den har sin verdi, men den er ikke virkeligheten.

Den vil aldri i tilstrekkelig grad kunne ta hensyn til adrenalin, frykt og et dusintall andre variabler, men den forbereder deg til å gå inn i en handling.

Så sitter gamlinger som meg med bakgrunn i en til dels utgått utdannelse og med mye erfaring mens vi betrakter de unge i både beundring og i frykt; noen ganger i reell, faglig skrekk. 

Enkelte ganger innser en at selv foreleserne på universitetsnivå har skolert fremtidens fagpersonell med egen, lange bakgrunn innen faget; men bare på rent teoretisk nivå.

Det er litt som en bare teoretisk utdannet snekker som under bygging av sitt første byggverk erfarer at hammeren noen ganger ikke treffer spikeren, men tommelfingeren.

Blånegler er en del av utdanningen som håndverker, som min far alltid sa.

Han hadde mange av dem.

Selvsagt skal jeg ikke sammenligne universitets og høyskoleutdanningen opp mot militær utdanning der en praktiserer alle fag like mye som den teoretiske utdanningen, men det er ikke til å komme i fra at erfaring er en viktig del av det helhetsbildet en trenger for å etablere et konkurransedyktig produkt.

Erfaring er alle vitenskapers mor.

Muhammad

Personlig så har jeg bygget opp beredskap i flere ulike miljøer, militært og sivilt.

Hver eneste gang har jeg gått inn i oppgavene med all verdens pågangsmot, med solid utdannelse i ryggen og bra med erfaring; og hver eneste gang har jeg blitt smertelig overrasket over hvor avhengig jeg har vært av kompetanseoverføring fra de som kjenner detaljene på det nye objektet; og ikke mist tankene og beslutningene bak det beredskapssystemet som jeg har fått i oppgave å fornye og forbedre.

Som gamling i mitt fag har jeg innsett at min plikt på vei ut er å støtte og gi de på vei inn det jeg sitter på; å overlate verktøykassa mi til den nye; og forklare dem hvordan jeg har brukt de ulike verktøyene i kassen.

Hvilke av verktøyene de velger å ta i bruk, hvordan de velger å bruke dem; og ikke minst hvilke de ønsker å kaste eller fornye er opp til dem.

Men det ligger uansett en viktig faktor bak at dette som er avgjørende for suksess, og det er tydelig ledelse; og en ledelse som innser at både utdannelse, erfaring og muligheten for kompetanseoverføring har betydning for det produktet de vil få.

Ønsker ledelsen noe helt nytt i stedet for det de har så er det helt riktig å skvise ut alt som har med erfaring og kompetanseoverføring; å gi den nyansatte helt blanke ark og utvidede fullmakter. 

Det er ledelsens fulle rett, men det må bygge på gjennomtenkte beslutninger med grundig risikovurdering som underlag.

Uansett så er alle nye krefter velkomne for min del. Jeg skal gjøre det jeg kan for å hjelpe dem å orientere seg i sine nye omgivelser, men det er ikke min oppgave å fortelle dem hva de skal og hvor de skal gå.

Det er uansett ikke jeg som har betydning for deres videre arbeidsforhold; det er tydelig ledelse som er drivstoffet de trenger; ledere som bruker ordene: dette er hva jeg vil at du skal produsere for oss.

Min bestilling for snart tjue år siden var: vi vil ha et godt, effektivt og robust beredskapssystem.

Gjennom årene har jeg gitt dem det jeg mener dekker det de bestilte; men er det det de ville ha?

Jeg tror det, men jeg har også hørt kritikk for å ha styrt beredskapen dit jeg ønsker.

Vel, de sa at de ville ha huset malt i ny farge, men ikke hvilken.

Det har vært gudommelig flott for meg å kunne jobbe etter denne friheten; frihet under ansvar.

Trass i at jeg hyller min frihet så håper at eventuelle arvtakere for deres del får en litt tydeligere bestilling; for god beredskap er ikke en eksakt vitenskap.

Vitenskap er rett og slett sunn fornuft på sitt beste.

Thomas Henry Huxley

Ha en trygg og god helg

Den vitenskapelige fantasi begrenser seg alltid innenfor rammen av sannsynlighet.

Thomas Henry Huxley