Ulike syn på saken

Teoretisk sett skulle det være sånn at når ti personer ser på eller opplever den samme tingen så oppfatter de akkurat det samme. Slik er det slett ikke i den virkelige verden. 

At vi tolker og tar til oss ting ulikt kan selvsagt forklares fysisk med varianter av fargesvakhet og fargeblindhet. Andre forklaringer kan kobles opp mot vår oppfatning av virkeligheten. Underbevisstheten vår prøver å koble det vi ser opp mot noe kjent. Dette kan gi utslag  i tvetydige illusjoner, forvrengningsillusjoner som tryllekunstnere benytter seg av, og paradoksillusjoner.

Illusjon er sansebedrag eller en feilaktig forestilling som opptrer spontant og er vanskelig å korrigere. I overført betydning kan det bety virkelighetsfjern forhåpning. Ofte ser vi noe som egentlig ikke er der; en illusjon. Noen ganger så skyldes det optisk bedrag; en synsforestilling som gir en ustabil, forvrengt eller direkte feilaktig oppfatning av det man ser på. 

Det som forundrer meg mest i dette er at veldig mange klarer å se to ulike ting i en og samme illusjon vekselsvis eller samtidig, mens noen bare evner å se enten det ene eller det andre. Når vi ser på noe så stimuleres ett eller flere sanseorganer som gir oss en oppfatning av de sanseinntrykkene vi mottar. Disse inntrykkene tolker vi fortløpende, her går noen i den ene eller andre retningen fordi vi mennesker har stort behov for å oppfatte meninger i de ulike stimuliene vi utsettes for.

Vi ser, hører, lukter, smaker og berører ting hele tiden, noe som resulterer i en opplevelse som vi tolker på bakgrunn av kunnskaper og erfaring, forventninger, emosjonelle tilstand; og sikkert en masse mer. Blant annet, tror jeg, så påvirkes de nedarvede mekanismene i ur-dyret vi har i oss av vår stadige interaksjon med omverden rundt oss. 

Det mest spennende i dette er at jeg ikke en gang er i nærheten av å forstå hvorfor vi ser ting ulikt eller hvorfor vi reagerer så ulikt på ting. Det er litt frustrerende å ikke forstå, men samtidig så gir det meg en mulighet til å ha noe å tenke og fundere over når det ledige tidsluker i hodet mitt til å gå i grunne-modus. Hadde jeg hatt alle svar inne så hadde det blitt farlig tomt i hodet noen ganger. Kjedelig hadde det blitt.

Når du endelig aksepterer at det er OK ikke å ha alle svarene, og OK ikke å være perfekt, da skjønner du at det å være forvirret er en naturlig del av det å være menneske. Winona Ryder

I en del år i livet så var jeg hyppig ved forskjellige frontavsnitt hvor det ble intense samlinger av syn, lukt, smak og lyd-prøver som ble lagret i minnebanken min. I den samme perioden var en bekjent av meg i utenlandstjeneste i mer fredelige omgivelser; i de fredsbevarende styrkene under FN. Han opplevde å måtte gå i beskyttelsesrom under granatangrep og han så ett og annet offer etter trefninger mellom de stridende partene som de meglet mellom. I en situasjon ble det utført en kidnapping av en tretten år gammel jente i nærvær av FN troppen hans; en situasjon hvor de etter konvensjonene ikke kunne gripe inn.Min bekjente pådro seg Posttraumatisk stresslidelse, PTSD, etter disse to FN-kontingentene; med hovedvekt på kidnappingssituasjonen han var vitne til.

Akkurat dette interesserte meg enormt i og med at det ikke ligger noen folkelig logikk i at det han opplevde skulle gi så store konsekvenser i og med at jeg tilsynelatende var utsatt for mye sterkere inntrykk enn ham over mye lengre tid; men ikke har fått noen form for etterreaksjoner. Skyldtes det at han var mindre robust enn meg? 

Akkurat det spørsmålet hadde jeg vanskelig å svare et klart ja på ut fra hvordan jeg hadde kjent ham gjennom mange år. Vi var jo nærmest som eneggede tvillinger å regne når det gjaldt psyke og motivasjon .I en samtale med ham satte han skapet på rett plass for min del: du gikk med skarpladet våpen hele tiden og med rett til å bruke det for å forsvare deg selv og andre. Det hadde ikke jeg. Det var ingen måte jeg kunne ta kontroll over situasjonen.

Det jeg har lært gjennom et langt liv er det at det er mye jeg bare må lære meg å akseptere uten alltid å forstå hvorfor det er sånn; og at vi i dyregruppen menneske består av åtte milliarder enkeltindivider som ser og tolker alt på vår personlige måte. Jeg vokste opp med en barnesang med tekst av Jo Tennfjord. Sangen hadde tittelen Noen barn er brune og var å finne på platen til Per Aspelin, platen Hei alle barn. Den gangen på 60-tallet så trodde jeg helt og fast på påstanden i tekstlinjen: Meget er forskjellig- men det er utenpå. Meget er forskjellig, men inni er vi like.

I dag, seksti levde år senere, vet jeg selvsagt at dette bare er tull. Anatomisk er vi nok tilnærmet like på innsiden, men der stopper det. Vi er like ulike inni som det vi er utenpå; og godt er det. Hadde vi vært kliss like inni så hadde livet bli uhorvelig kjedelig, og psykologistudiene bare et enkelt mattestykke. At vi er så totalt ulike gjør det ikke lettere å leve, men det gjør det veldig mye mer spennende.

Livet er lettere enn du tror. Alt som kreves, er at du aksepterer det umulige, klarer deg uten det uunnværlige og utholder det uholdbare. Kathleen Norris

Ha en god og illusjonsrik helg

Den mest beundringsverdige ved å leve, er ikke aldri å falle, men å reise oss hver gang vi går på tryne sa Nelson Mandela

Førord for fredag 24.februar 2023

 Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 24.02.2023

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 24.02.2023

Hvis du ikke kan uttale det så smak på det like vel

Under jobbingen med helheten rundt de ordene for fredag som jeg plager dere med så er vi to originaler som trives så godt sammen i  nærvær og samtaler at vi ofte glemmer å spise middag etter en lang arbeidsdag. Slik kan en jo påstå at samvær med en god venn fjerner sultfølelse: også.

Mat er en viktig del av livet. Vi inntar mat for å kvitte oss med sultfølelse, eller fordi vi vet at kroppen må ha det for ikke å gå tom på drivstoff. Da er det ikke så nøye for min del hva det smaker, bare det er mengde nok til å dekke behovet.

De gangene jeg har fri og har både tid og lyst til å nyte så er jeg veldig opptatt av smak fremfor mengde. Det eneste som er felles for måltidene for min del er at jeg ikke setter pris på å bli stappmett. 

Er maten jeg spiser god i smak så spiser jeg mye, sikkert mer enn jeg burde, men da over tid. Ofte spiser jeg bare ett måltid om dagen, men det måltidet gjentar jeg flere ganger den ettermiddagen.  Litt og litt er også usunt mye.

Det sies at den som forsyner seg med små porsjoner viser at han ikke er grådig; men det kommer jo helt an på hvor mange ganger han forsyner seg. For meg er mat like mye et system som et måltid.

Jeg er ikke direkte kresen, men det er noen ting jeg har lært å helst unngå av smaker. Dessverre, og heldig vis, er jeg lært opp til å gape opp og smake på ting.

Kona forteller meg aldri hva det er hun vil at jeg skal smake på. Hun forventer at jeg åpner munnen og kjører en skje eller gaffel med noe på inn i gapet mitt. Noen ganger angrer jeg på det, men stort sett er opplevelsen både ny og positiv. Noen ganger er jeg glad for at hun ikke forteller meg på forhånd, for etter at det er vurdert som godt så spiller det ingen rolle hva det er; som hundekjøttet i Pyeong Chang.

De fleste kan lage mat, og noen er bedre enn andre. Mor kunne gjøre enhver råvare til noe godt. Fars tante hadde akkurat den motsatte evnen. Jeg svelget ned mangt ett måltid hos henne gjennom oppveksten og skjønte aldri hvordan mannen hennes kunne smatte fornøyd mens han spiste; og be frivillig om en porsjon til.

Hos henne ba vi bordbønn etter maten; med fokus på det å be vår herre instendig om å få overleve det vi hadde fått i oss.

Mens jeg tenkte på mat, og pølsen fra bensinstasjonen på Lambertseter som blåste ut av hånden min og bilvinduet  i det en fyllekjører braste inn siden på den parkerte bilen min, kom jeg på en reklamefilm som gitaristen Marius Muller og den horisontalt og vertikalt utfordrede sirkus Arnardo-dvergen Kiki spilte inn i nabolaget der oppe.  De kom kjørende på en Harley og var iført røffe skinnjakker. Så glodde de inn i kamera med strenge blikk og brummet ut at: her blir det oppvask! Så vippet Kiki frem en flaske Zalo.

Oppvask og mat henger sammen som siamesiske tvillinger, men det som fikk tankene mine til å gå i retning Zalo var den oppvasken det ble hjemme da mor fant ut at jeg hadde vært på stabburet og orget fire av hennes sagnomsuste spekepølser for å bytte til meg to stykker svinelever som jeg skulle grille over bål ute i skogen.

Min mor kunne være litt fysisk noen ganger under avstraffelse. Hun beslagla leveren og brukte bjørkeriset så grundig at skinkene mine så ut som to leverbiter.

Jeg husker ikke hva som gjorde mest vondt; risen eller tapet av grillet lever. 

Senere den vinteren ble det stekt lever i fløtesaus, så handlingen jeg fikk velfortjent straff for ble ikke så ille når det kom til stykke; og en skal se de små tingene i et stort helhetsbilde.

Anders Molven ville nok vært en som mor ville likt fordi han med ordene: bedre å buken sprenge enn mat slenge, snakket etter mors strenge regler mot å kaste mat.

En gang kastet jeg matpakka mi på vei til skolen fordi jeg var møkka lei brødskiver med leverpostei. Det hjalp ikke i lengden at mor sendte med sylteagurk i et lite glass.

Jeg skulle kaste matpakken så langt bort fra skoleveien at mor aldri skulle kunne oppdage mitt helligbrøde, så jeg kylte den av garde med full kraft; og traff den hissige bondekona på Stormoen gård i bakhodet i det hun var på vei bort fra fjøsstellet. 

Det er dumt å være eneste synder på skoleveien og kaste en metall mat-boks med navn på i bakhodet til folk. Dermed var jungeltelegrafen i gang og mor informert før skoledagen var slutt. Straffen ble at jeg fikk matpakker med det beste pålegget jeg visste; pultost. Resten av skoleåret ble jeg tvunget av medelevene å spise matpakka mi i trappen opp til skoleloftet, for mors pultost var kraftig pult.

Luktesansen vår er den sterkeste sansen vi har og den er nært knyttet opp til den delen av hjernen hvor vi lagrer minner.

Ikke noe vekker minner bedre enn lukt. Victor Hugo

Mat og lukt hører desidert sammen ved at de komplimenterer hverandre. Ingen luktesans, dårlig smaksans ut over smaken av bitter og smaken av salt.

Jeg husker godt de morgenene jeg som barn våknet og kjente lukten av fårikålen som mor forberedte nede på kjøkkenet i første etasje. Da visste jeg at det ville bli en ræva hyggelig dag. Den dagen ville bli helt ræva fordi jeg selv den dag i dag hater fårikål, men uansett måtte spise en porsjon fordi jeg ikke ville såre mors følelser. Samtidig ville det bli en særdeles hyggelig dag fordi jeg nøt den stemningen som bredte seg rundt kjøkkenbordet når de andre spiste seg mer enn mette på middagen, og selv med sprengt buk begynte å snakke om hvordan de gledet seg til neste dags middag da fårikålen var enda mer innkokt i smaker og bedre enn det de akkurat hadde fortært.

Selv i timen etter middag var fårikål-stemningen og fornøydheten i huset veldig høy. Mette, fornøyde voksne og barn klynget seg sammen i lille-stua i lat nytelse.

Det var kun fårikål-middagene som hadde denne dynamikken i huset på Aasen. Stemningen var å nyte, samtidig som jeg både var misunnelig på dem og hadde litt dårlig samvittighet over for mor; fordi jeg elsker kål, men hater smaken av sau; og sau setter smak på kål. Litt frustrerende var det også å høre dem stønne over hvor mette de var når jeg var sulten, men gjennom livet  lærer en seg å fokusere på det gode og fortrenge det mindre gode. Selv i dag så drar jeg på besøk til min datter når hun omfavner fårikåldagen; bare for å få synke ned i de luktfremkallende minnene fra barndommen.

Minner er dagboken vi alle bærer med oss. Oscar Wilde

Fotnote: Etter min jakt på sitater rundt ordet mat så opplevde jeg at jeg  på grunn av en definisjon jeg leste fikk vekket en angst for noe som aldri har opptatt meg tidligere; det å havne i helvete. 

Helvete er et sted hvor engelskmenn lager mat, italienere dirigerer trafikken og tyskere lager underholdningsprogrammene. Robert Lembke

Det jeg ønsker å si med dette mat-pratet er rett og slett at maten er noe langt mer enn bare smak og metthet; den er også en viktig del av det å skape barndomsminner. Så en kan si at en lever på maten der og da, men også lever på de samme måltidene hele livet gjennom selv om oppskriften på måltidet for lengst er glemt. Kraftige saker denne maten. Jeg blir liksom aldri helt mett på minnene den har gitt meg.

Ha en nytelsesfull og smaksrik helg

Vår alderdom begynner den dag da vi ikke lenger har full rådighet over våre evner, da vi blir fanger av våre minner og vår fortid.

Victor Cherbulies

Førord for Fredag 17.februar 2023

  Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 17.02.2023

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 17.02.2023

Maskerade

Det er kanskje rart at jeg som har en så stor del av min tid, og hele mitt hjerte, i uniform hater sivil uniformering.

På vei til fest så bruker kvinner mye tid på bekledning og får dårlige følelser om det er en annen på tilstelningen som har kledd seg likt med henne. Ut over det så kommenterer de hverandre grundig for kjole, sminke og hårfrisyre som etter faste start-ritualer når de møtes.

Vi kjedelige mannfolkene trekker på oss en dress og diskuterer slipsfarger. Det eneste ritualet mannfolk følger i slike situasjoner er å sjikanere hverandre med faste fraser som: jeg ser du fortsatt bruker konfirmasjonsdressen din; eller det er lenge siden du kunne kneppe jakka ser jeg, men grå-fargen i dresset står godt til håret ditt.

Greit nok dette med dress på tilstelninger for de fleste av oss mannfolkene er enkle av natur i forhold til å sløse med tid på mote-valg. Men herfra går det en gradvis overgang til det å leke gjemsel. I enkelte kulturer og miljø er det dressleverandøren som blir masken som mannfolk ifører seg for i mange tilfeller å skjule hvem de egentlig er; noe som i mitt hode fremstår som foraktelige holdninger hos en taper.

På en tilstelning som jeg på alle måter prøvde å holde meg borte fra, men måtte delta i for husfredens skyld, dukket det opp en kar som jeg kjenner godt. Han er helt vanlig arbeider med en gjennomsnittlig stilling med tilsvarende lønn, men som arvet en god slump verdier som han solgte og omgjorde til en Vicuina-dress fra luksusmerket Julius Caesar. Iført denne dressen, og med lange avhandlinger om Vicunia-kamelen , holdt han  liv i samtalen på sin måte.

Han kunne til og med fremvise et sertifikat fra ett eller annet italiensk kontrollorgan som beviste autentisering av dress-stoffet ; eller noe slikt.

Å komme på fest iført en dress som jeg oppfattet i en sekssifret prisklasse imponerte mange, også meg; jeg var imponert over hvor totalt idiotisk han fremsto i mine øyne når jeg vet at han sitter med stor gjeld og like vel bruker arv på et klesplagg som har det eneste formålet å fremstå som noe mye bedre enn det han er. Det er til å gaule av!

Åh, for et snitt, sier folk når de ser en Armani-dress, men jeg er så enkel i syn og vurderingsevne at jeg på mitt beste klarer å se forskjellen på den og en dress fra Dressmann uten å kikke på lappen i nakken på jakka. Jeg er ikke fargeblind, men utvilsomt så er jeg totalt kles-blind. Det er et handicap jeg kan leve med den tiden jeg har igjen.

For guds skyld, bruk pengene dine på akkurat det du mener gir deg glede og lykke; det er ikke min sak om det er på en dress eller en hytte på Rjukan. Men mennesker rundt meg som leker gjemsel for å fremstå som noe de ikke er, ja det opptar meg med stor forundring og forståelsen av at det er mye her i livet som jeg ikke skjønner meg på.

Mye av mine negative reaksjoner på dette ligger selvsagt i at jeg liker å vite hvilke personligheter jeg omgir meg med fordi jeg i mange tilfeller er avhengig av å få tillit til dem. Derfor ringer det varselklokker i hodet mitt når jeg opplever at enkelte har sterke behov for å skjule seg bak ulike former for masker. Vi sære gamlingene har ikke så lett for å slippe taket på gamle vaner og konservative tanker; hvorav det vanskeligste å gi slipp på er de tungt innarbeidede holdningene som har satt seg på veien fra barndom til godt voksen.

Vi gamlingene, som på mange felt lever i fortiden og ikke helt klarer å se alle verdiene i nåtid og fremtid, blir ofte granskende, hoderystende og fordomsfulle. 

En maske forteller mer enn et ansikt, påsto Oscar Wilde, og det er nøyaktig det jeg vil frem til i dette kåseriet. Det jeg gjør når jeg møter mennesker som jeg føler at har et behov for å skjule sitt egentlig jeg er at jeg begynner å analysere den maskevarianten de har valgt å iføre seg og prøve å analysere meg frem til hvorfor de ønsker å fremstå bedre enn de er. Hva er det som de ikke aksepterer med seg selv?

Det å finne ut detaljene i hva de prøver å skjule er ikke så viktig for meg, for det er ikke min sak. Folk har rett til å beskytte sin personlige historie uten å måtte argumentere dette som sak over for meg. Noen ganger finner jeg at enkelte sliter med å kunne føre bevis for hvordan de er blitt så dyktige i sitt fag som de er. Dette er ofte folk med medfødte evner som ikke kan dokumenteres gjennom skolepapirer eller arbeidserfaring; og de får da behov for å pårope seg erfaringer de faktisk har gjennom en konstruert fortid. De tvinges til dette fordi vi har så vanskelig for å akseptere kompetanse og kunnskap som ikke kan bevise med et stemplet diplom.

Andre bruker ulike former for masker for å bli sett og hørt fordi de ikke tror, eller har erfart, at de ikke blir tatt inn i varmen uten å skape seg en liksom-fasade. Med andre ord er det vi rundt dem som fremprovoserer behovet deres for å bli sett og tatt seriøst.

Når en forstår hvorfor, så er min erfaring at min motvilje mot den maskerte forsvinner. I andre situasjoner så blir forakten større når en finner ut hvorfor vedkommende er falsk, men det er gjerne når en finner bevis for at vedkommende er psykisk utfordret i form av narsissisme eller psykopati.

Så konklusjonen min gjennom erfaringer med folk er at de aller, aller fleste av de maskerte kun skjuler et godt menneske.

En annen erfaring jeg har gjort er at Britt Sundal i sitt lille dikt treffer spikeren så midt på hodet at det nærmest er skremmende nøyaktig: 

Han lærte noe da alt gikk i vasken, noe av verdi
at risikoen ved å miste masken er å bli fri

Om det finnes noe veiledende i denne teksten så må det være at en aldri skal slå hånden av noen for sin oppførsel eller bekledning før en forstår hvorfor de gjør som de gjør; å utføre litt årsaksanalyse for å si det sånn. Noen ganger er det bare et flott menneske som er kvalitetsbevisst; andre ganger er det bare et esel iført et silkedekken.

Går du rett fra avdekking av en gjemsels-lek til avvisning så slipper du å bruke tid på falske mennesker og frigir tid til å omgi deg med de som det er godt å være rundt; og som gir deg muligheten til å gjøre deg nytte av deres kompetanse og erfaringer.

En veldig viktig erfaring jeg har gjort meg gjennom livet beskrives best med Michel de Montaigne sine ord: man må fjerne masken av tingene såvel som av mennesker.

Ha en nydelig og oppløftende helg med gode venner

Å legge skjul på sannheten er det første skritt mot løgnen.
Walter Scott.

 

Førord for fredag 10.februar 2023

 Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 10.02.2023

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 10.02.2023

Erfarings-vipsing

Vel, reklamen til Vipps påstår; du kan lære finsk like enkelt og kjapt som du vipser penger.

I den digitale verden er mye blitt veldig mye enklere enn det var i gamledager da jeg levde mitt unge liv, men selv i dag er det er ikke alltid det finnes elektroniske snarveier til ting. Noe må fortsatt gjøres på gammelmåten gjennom direkte kommunikasjon mellom to personer, ansikt til ansikt; erfaren til uerfaren.

En ting som overrasker meg veldig er hvor mange som tror at et årsskifte automatisk betyr total endring hvor alt er nytt og lysegrønt. For oss andre er dette bare en merkedag midt inne i en kontinuerlig strøm av dager og timer.

På mange måter er det en ny start ved at et årsskifte betyr at enkelte ting nullstiller seg slik at en kan begynne å fylle opp kvotene igjen; som overtidskvotene og årslønnsoversikten. Å starte igjen på null er ofte en god ting, men null er ikke alltid helt null.

Det som dessverre ikke skjer er at alle problemene en hadde med seg inn i slutten av det foregående året forsvinner som et slag med en tryllestav i det nyttårsrakettene fyker til vers, dessverre. Ut av disen etter fyrverkeriet dukker alle uløste problemer opp igjen som ventende spøkelser med et bredt glis og den mentalt overførte velkomsthilsen: velkommen til det nye året; og alle de gamle problemene.

Det føles ofte sånn at livet er en lang stafett der nyttåret er et vekslingspunkt der du leverer staven fra ditt gamle deg til ditt litt eldre deg. Ligger du etter i feltet ved veksling så blir du liggende etter i det du tar over stafettpinnen og må spurte av garde for å ta igjen det tapte. Med andre ord er det ingen grunn til å puste lettet ut over året som har gått og ta imot det nye med naiv optimisme.

Det eneste som er positivt for en del mennesker ved et årsskifte er at det er så lett å fortsette å skjule virkeligheten ved at så mange ting er nullstilt at de tilbyr et skjulested de kommende månedene. Men så er det sånn at gamle skjeletter har en tendens til å dukke opp igjen.

De siste årene har jeg blitt mer og mer bevist på at et årsskifte ikke har noen som helst betydning ut over det å endre det siste tallet i årstall med stadig høyere tall. Det er bare et hakk i primstaven som betyr at en begynner tids-tellingen på nytt, noe som er like frustrerende som å bli slått av en motstander i Ludo og rykke tilbake til start. Samtidig så har jeg etter hvert fått den holdningen at en får gjøre det beste ut av ting, uansett hvor gamle og utslitte disse tingene er.

Hvis du ikke blir kvitt skjelettet i skapet, kan du like godt lære det å danse.
George Bernard Shaw

En ting som forvirrer meg veldig er alderen min. Jeg merker godt at jeg ikke blir yngre i kroppen, selv om jeg på ingen måte føler noen aldersendring i hjernen. Noen ganger så føler jeg at jeg i hodet er som en stoff-serviett som erfaring og et levd liv har broderer en bord rundt, men hvor kjernen er uforandret. Jeg prøver å unngå det så langt jeg kan, men noen ganger så ser jeg mitt eget speilbilde og blir påminnet om at alderssporene ikke er usynlige. Samtidig så overraskes jeg sykt mye over at det er enkelte rundt meg som tilsynelatende ikke klarer å observere alderen min. Jeg holder meg slett ikke bra, tvert imot, så det er lite som skjuler at jeg er blitt en godt voksen mann.

Skulle en være i tvil så er det enkelt å slå opp når jeg ble født, og med grunnleggende evne til å legge samme og trekke fra så vil en komme frem til at jeg har levd lenge nok til å ha komme til midten av sekstiårene. Faktum er at jeg hadde min barndom på sekstitallet; og det begynner å bli en god del tid siden.

En trenger ikke å være lege for å få med seg at helsen min heller ikke er på topp lenger. Med et kort blikk og med normal hørsel, eller utstyrt med et middels bra høreapparat, vil en lett kunne stille en av to diagnoser: en pervers telefoninnringer eller en person dårlig lungekapasitet.

I en gammel motor, som en til en viss grad er avhengig av at går, så vil en gjerne ha litt ekstra fokus på slitasjedeler og sørge for å kjøpe inn reserve av disse delene for å ha på lager før den utsatte delen slutter helt å virke. På den andre siden så er det jo kanskje ikke all verdens god økonomi å ha ting på lager

Kanskje er feilen min at jeg ser alt ut fra et beredskapsperspektiv der en må spå litt om fremtiden og ikke tillate seg å bli overrasket over at det forventede faktisk skjer.

Jeg ser ofte på meg selv, av flere grunner, som et gammelt åndedrettsvern som er i daglig bruk. Det mangler ikke på varsler om at dette åndedrettsvernet sprekker opp og går på det siste, men det ser ut til at det ikke blir bestilt et nytt et før det gamle slutter å virke; uten tanke på at det er leveringstid på det nye og at det må justeres inn før det kan tas i bruk. I mine tanker vil det fornuftige være å kjøpe inn dette åndedrettsvernet i god tid og få det godt justert og tilpasset slik at det kan benyttes umiddelbart når det gamle må kasseres.

I min naive hjerne er det sånn jeg har forstått at tanken bak Lean-prosess skal fungere; sømløs prosess uten sløsing av ressurser, tid eller innsats. Med andre ord, levere mer verdi med mindre innsats.

Det jobbes mye med Lean-prosesser på min arbeidsplass, og det er veldig bra. Det som jeg ikke klarer å se, med mitt dårlige syn, er at disse prosessene har noe fokus på at mennesket, kompetanseoverføring og sømløs overtakelse av stillinger gjennomføres konsekvent etter Lean-filosofi.

I mitt gamle grinebiterhode så er jeg veldig for at det fokuseres på skolert kompetanse ved nyansettelser, men jeg skjønner ærlig talt ikke at dette med hjelp til rask og effektiv oppbygning av erfaring og kunnskap om de ulike arbeidsplassenes særheter ikke har et større fokus.

Det er i slike stunder som jeg tenker tilbake på mine første arbeidsdager i stillingen jeg har nå. Første arbeidsdag dukket jeg opp med hodet fult av kompetanse og erfaring, men jeg måtte på egenhånd finne ut av det som var særskilte forhold ved den driften jeg var satt til å planlegge rundt; samt det på egenhånd å begynne å bygge meg et internt nettverk av folk som kunne gi meg den spesialkunnskapen som jeg trengte for å bygge opp et beredskapssystem fra scratch.

Jeg erfarte raskt at jeg var omgitt av gode og delingsvillige kollegaer som veiledet meg og åpnet veien til de ulike fagekspertene; men det tok tid! Å få lov til starte på A og skulle ende opp ved Å på egenhånd var krevende, utfordrende, spennende og veldig givende. Det motiverte meg enormt på den lange veien jeg hadde foran meg, men for bedriftens beredskaps-evne var dette en sent-gående prosess. Ting tar tid, også kontinuiteten om den brytes. Kontinuitetsplaner vil vi jo helst ha innen drift og beredskap.

Det som demotiverer meg noe i dag er å se at forholdene for nyansatte ikke har endret seg noe i det heletatt på disse tjue årene. Disse stakkars, kompetente, og ofte unge menneskene med lite erfaring, har som oftest sin første arbeidsdag en god del tid etter at den de tar over etter har avsluttet sitt arbeidsforhold.

Oftest er systemet med kompetanseoverføring begrenset til veiledning fra en leder som har lederkompetanse og ikke den fagkompetansen som den gitte stillingen skal dekke; samt det å lese seg opp ved å bla gjennom dokumenter og beskrivelser som den tidligere arbeideren har etterlatt seg. Hvor lett forståelig denne dokumentasjonen er varierer mye, for er det noe som er vanskelig så er det å fortelle tin slik at det gjengir alle tankene en hadde bak det.

Systematisk kompetanseoverføring ved overlapp mellom avtroppende og påtroppende mannskapet mener jeg at jeg ser lite av, og det som skjer da er at en produserer store gap i kontinuiteten.

Jeg hadde ingen avtroppende å forholde meg til den gangen jeg begynte, for jeg var så heldig at jeg skulle bryte ny jord; men hvordan en som skal arve oppgaver kan forstå bakgrunnen for hvorfor tidligere valg og beslutninger er gjort bare ut fra å lese for eksempel et planverk står for meg som en gåte.

Det jeg ser er at de nye i beste tro forkaster det gamle og starter på nytt fra A, for etter hvert å få forståelse for at det var tungtveiende grunner til at tidlige løsninger var de enste som fungerer helt ut fordi en ikke har tolket, eller fått forklart, de spesielle forutsetningene godt nok. Å kaste bort tid koster også penger.

Du kan sitte på all verdens kunnskap og erfaring rundt håndtering av brann i en støpt fjell-bunker, men det er ikke direkte overførbart til det å håndtere brann i en tunell med rå-fjell og høyspent strømanlegg. Det jeg erfarte var at jeg bare satt på grunnkunnskaper som måtte tilpasses helt nye og rammesettende forhold. 

Jeg kom til bedriften med stor erfaring med å evakuere store grupper trente, motiverte og ordrebevisste soldater under stress, men i min nye verden sto jeg plutselig over for krav til å etablere system for det å evakuere opp til 1200 sivile uten grunntrening eller krav til helse og bevegelighet. Det var noe nytt og utfordrende som dukket opp på den nye arbeidsplassen.

Med andre ord; vi er på vei inne i et nytt år, men med de samme utfordringene som vi hadde i året som er avsluttet. Et nytt år er i sin start. Håpet om å få mindre å gjøre i det nye året har jeg for lengst innsett at bare er en utopia. Kravene til å levere blir bare større og større og behovet for å følge utviklingen blir stadig mer omfattende.

Aldri tidligere i livet har jeg gått så sliten ut av det gamle året som jeg gjorde ut av 2022, aldri tidligere med en sterkere følelse av å være så sliten i starten av et år som i 2023; og det å være så enormt sliten over så lang tid. Med andre ord var det å bytte årstall fra 2022 til 2023 helt uten noen  verdi for min personlige del.

Noen ganger er det smart og godt å begynne på nytt, men i andre tilfeller burde det ikke en gang være et valg. Det er nå sånn at når en har full fart mot et stup så er det alltid den beste løsningen å bryte av i tide og sette en ny kurs. 

Når alt blir ved det gamle så kan det vel på ingen måte kalles en utvikling.

Dersom du er en av dem som tror at når du har nådd bunnen så finnes det bare en vei, OPP; ja da her har jeg en skremmende erfaring å dele med deg, for du verden hvor lenge det er mulig å bevege seg rundt nede på bunn-nivået.

Jeg tror på kontinuitet i arbeidet heller enn at det detter inspirasjon ned fra et sted.
Kjell Nupen

Ha en herlig helg og alle ønsker om et stressfritt år i vente.

Stress er en basill som overføres fra usikre ledere til deres medarbeidere.
Oliver Hassencamp

Til våre ørevenner, digital lydversjon: Ord for fredag 03.02.2023

Førord for fredag 03.februar 2023

Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 03.02.2023

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 03.02.2023