Å ikke se seg tilbake lenger er fremtiden

Litt over et halvår etter at jeg gikk av med pensjon så har det endelig gått opp for meg at all fortiden jeg hadde ikke lenger spiller noen rolle mer.

Det som var, det er borte for alltid og har i dag ingen relevans for det livet jeg nå lever; sånn som utdannelse og yrkeserfaring, tidligere kollegaer og jaget etter en meninger i yrkeslivet.

Nå har jeg ryddet bort det gamle og forgangne for godt.

 
Linkedin, Facebok, og det jeg hadde av sosiale medier, er slettet, og gamle bilder på mobilen er lagret eksternt og slettet fra mobilen min for å renake plass til det nye. Jeg har til og med takket nei til invitasjonen til bedriftens markeringen av jubilanter og årets pensjonister på Bristol i november.

Det som var det var, og det forblir kun ferdig historie for min del.

Alt som gjorde at jeg var noe; eller trodde at jeg var noe, tilhører min forrige identitet, ikke min nye; pensjonisten.

Nå handler alt bare om fremtiden.

 
Hva jeg tenker på, filosoferer rund eller hva jeg mener har begrenset verdi for andre enn meg selv nå, og det har vel aldri hatt noen egentlig verdi for andre heller når det kommer til stykke.

Å brenne gamle broer er et uttrykk som betyr å kutte alle bånd og muligheter for å vende tilbake til en tidligere situasjon.

For et halvår siden pensjonerte jeg meg under helsemessig og følelsesmessig tvang.

 
Nå velger jeg frivillig å trekke meg tilbake fra alt som var, brenne gamle broer, og kun konsentrere meg om familien og de aller nærmeste den lange, eller korte, tiden jeg har igjen.

Fortid er fortid og spiller ingen rolle som helst lenger.

 
Heller ikke spiller det noen rolle for meg hva jeg har gjort tidligere eller hvordan mitt ettermæle hos de jeg omgikk den gangen er og blir.

 
Hva andre tror og mener om meg i forhold til det som var, det er blitt totalt irrelevant for det jeg har foran meg nå.

 
Omtale spiller ingen rolle lenger, og det er befriende å blant annet ikke bry seg om nett-troll.

Det sies at et menneske lever så lenge det snakkes om dem og de minnes: så lenge bautaen over det vedkommende gjorde som deltaker i samfunnet fortsatt står.

 
Min drøm om et evig liv har aldri vært til stede hos meg.

Jeg kom, jeg gjorde, og jeg prøvde å etterlate meg et godt stykke arbeid.

 
Om noen ønsker å sverte hva jeg gjorde og hvem jeg var i ettertid så er de frie til å gjøre det, for det spiller ingen rolle for meg.

Mitt håp var til nå at det jeg hadde å gi og dele har vært til noe nytte gjennom mine yrkesaktive år, men selv det spiller ikke noen rolle for meg som person lenger.

Den 1. mars 2024 var den biten av livet over, og så kom månedene med jobben for å akseptere det faktum at jeg ikke lenger er det jeg var.

 
Tiden da jeg prøvde å dele fra mine erfaringer er bare forgangen historie.

 
Nå er også den tiden forbi, og jeg aksepterer den nye, verdiløse meg-personen fult ut.

At jeg nå bare er en belastning for samfunnet og Staten er greit for meg, for jeg har fortjent alt som jeg nå får; på godt og vondt.

Enkelte påstår, og sier til meg, at det sjelden er en god idé å brenne alle broer, selv ikke når man går over til pensjonering.

 
Det kan virke kontraintuitivt, går imot det man venter, at en pensjonert fagekspert ville ønske å gjøre dette, da vi ofte sitter på verdifull kunnskap og erfaring.

Det var en gang jeg trodde at jeg satt inne med erfaringer og kunnskap som var viktige for andre, men også jeg har innsett at det ligger millioner av uvurderlige mennesker begravet rundt om i verden uten at verden har stoppet opp eller gått i feil retning av den grunn.

Det er mange veldig dyktige folk etter meg som har tatt over det å drifte fremtiden, også den begrensede delen av fremtiden som jeg ledet; så hvorfor skulle jeg ikke falle til ro og akseptere at min tid som fagspesialist er over.

 
Ingen er avhengige av meg og mine tanker lenger, og det arbeidet og det systemet jeg bygget opp er på ingen måte et verneverdig hus som må vedlikeholdes og restaureres for ettertiden.

Min historie er over, og helt ny under oppbygning.

Å kutte bånd til fortiden føles for min del som en renvasking, og en mulighet til å starte på nytt; og det er for meg tiltrekkende etter en periode med store endringer og utfordringer.

Å endelig kutte bånd til fortiden gir meg en følelse av frihet og uavhengighet; jeg er ikke lenger bundet av forpliktelser eller forventninger fra andre.

Dessuten er det å ta en så tilsynelatende drastisk beslutning som å brenne alle gamle broer et tegn på at jeg fortsatt innehar stor besluttsomhet og viljestyrke.

 
Det gir en følelse av kontroll over eget liv.

Noen ganger må du brenne broer for å bygge nye.
For å gå videre, må du noen ganger slippe tak i fortiden

Kanskje er det noe i det gamle rådet om å slippe tak i det som holder deg tilbake.

Ha en god og meningsfull fremtid alle sammen.

De siste gjester
vi fulgte til grinden;
farvellets rester
tok nattevinden.
Henrik Ibsen



PS: Den mest følelsesmessige broen jeg har brent, er den som hadde dere som gode kollegaer på den andre siden.

Takk for tiden jeg fikk sammen med dere, og takk for de minnene og erfaringene dere fylte hodet mitt og følelsene mine med.

Symptomer har en årsak

Man tenker med det livet man har levd.

Beate Grimrud

Jeg har ingen anelse om hvordan for eksempel leger tenker, for jeg er ensporet og tenker bare ut fra mitt fagområde gjennom livet; beredskap.

I min verden er det viktigste ikke å prøve å skjule eller dekke over symptomer på at noe er galt, men å finne årsaken til at symptomene dukker opp.

Å forstå hvorfor noe skjer er fundamentet for effektiv beredskap.

 
Ved å identifisere årsakene til hendelser kan vi iverksette tiltak for å forhindre at de skjer igjen.
Dette er langt mer effektivt enn å bare reagere på konsekvensene.

 
Ved å forstå hvorfor et system svikter, kan vi identifisere svakheter og forbedre systemet for å gjøre det mer robust.

Når vi vet hvorfor noe skjer, kan vi målrette våre ressurser mot de faktorene som bidrar til problemet. Dette gjør at vi kan bruke ressursene våre mer effektivt.

Min lange erfaring i faget er at vi ved å bare fokusere på symptomene, risikerer vi å bruke ressurser på tiltak som ikke løser det underliggende problemet.

 
Å undersøke årsaker bidrar til en stadig økende kunnskapsbase om risikoer og sårbarheter, og en dypere forståelse av årsaker gjør det mulig å ta bedre informerte beslutninger om fremtidige beredskapstiltak.

Innen sikringsarbeid er det slik at vi ved å avdekke årsaker kan man identifisere aktører som har ansvar for å iverksette forbedringstiltak for å hindre at slike ting skal skje igjen.

Å bare redusere symptomene på et problem er som å ta en smertestiller for hodepine uten å finne ut hva som forårsaker hodepinen.

 
Det kan gi midlertidig lindring, men det løser ikke det underliggende problemet.

 
Ved å grave dypere og identifisere årsakene kan vi ikke bare løse det aktuelle problemet, men også forhindre at det skjer igjen i fremtiden.

I stedet for bare å slukke brannen, må man undersøke hva som startet den.

 
Var det en kortslutning, feil bruk av elektriske apparater, eller menneskelig svikt?

Etter en oversvømmelse må vi analysere hvorfor det skjedde, og ikke bare avfeie dette med at det er sånn som skjer ved ekstrem nedbør.

Årsaksbasert arbeid er en integrert del av en effektiv beredskap.

 
Ved å forstå hvorfor ting skjer kan vi bygge mer robuste samfunn og være bedre rustet til å håndtere fremtidige utfordringer.

Et symptom er bare en subjektiv opplevelse av at noe er unormalt.

 
Hvert symptom er en brikke som gir deg et hint om hva som kan være galt

Jeg er ikke en stor fan av å stikke hodet i sanden, selv om det er en utmerket måte å unngå problemer på; inntil sanden når øynene dine.

Jeg påstår at det er alt for mange som prøver å leve etter filosofien: Jeg har funnet en ny måte å løse problemer på! Jeg later som om de ikke eksisterer.

Dersom jeg hadde jobbet som de mange legene jeg etter hvert har fått erfaring med, å medisinere bort symptomene, så hadde jeg mistet jobben for mange år siden.

De gamle hadde et uttrykk for dette: ut av syne, ut av sinn.
Andre kalte det for far steller hjemme-syndromet; å feie ting under teppet.

Jeg husker et tilfelle fra min barndom der mor ga streng ordre om å rydde på rommet mitt før jeg fikk dra til skogs å fiske med en kompis. Selv jeg ble imponert over hvor mye det gikk an å få stappet inn i gamle skapet på rommet mitt; selv om jeg måtte holde døren igjen med en kjetting og en hengelås.

Rommet så bra ut det, og mor nikket sånn delvis fornøyd før hun ga meg fisketur-fri for kvelden.

 
Det var bare det at mor hadde en sleiphet som overgikk all min kreativitet, så hun byttet like gjerne lås på kjettingen og gjemte nøkkelen.

Mor hadde en egen evne til ikke å gi etter når hun først hadde utstedt en dom over slett arbeid, så der i gården måtte en vise god oppførsel over lang tid for å få lettere soning.

Det gikk mange måneder før jeg igjen fikk gjensyn med tingene jeg hadde stappet inn i skapet; derav kassett-spilleren min, joggeskoene og treningstøyet mitt.

Den sommeren måtte jeg løpe jeg seksti-meteren på skolens idrettsdag med slagstøvler; for penskoene mine var et dårlige valg, og beksømstøvlene mine lå også i skapet med hengelås.

Etter et langt liv med å gjøre meg nytte av symptomer som veiledning til det å finne årsak så er jeg blitt glad i det å sette sammen puslespill fordi det er en så stor glede som brer seg i meg når jeg endelig får se hele bildet på bordet foran meg.

 
Det er bare et spørsmål om å fokusere på det å ta en brikke av gangen.
Svaret har aldri ligget i det å kaste de brikkene som ikke passer inn der og da.

Det er mange måter å tinærme seg et problem på:
Jeg har nå offisielt bevist at puslespill er en konspirasjon for å drive oss til vanvidd.
Jeg har en sterk mistanke om at denne puslespillprodusenten har en personlig vendetta mot meg. Hver brikke er jo en ny utfordring.
Pessimisten.

En av de mest motiverende tingene jeg opplever i livet er jo mer kompleks et mysterium er, desto større følelse av mestring får jeg når løser det.

Hver gang jeg finner løsningen så får jeg et dopamin-kick.

Så mitt råd er: Ikke fortvil over puslespill.

 
De moderne puslespillene har eksistert til glede, og litt frustrasjon, siden 1700-tallet.

 
Dette en aktivitet som har gledet mennesker i alle aldre og kulturer i svært lang tid; inklusiv det å løse hverdagens små og store mysterier.

 
Enkelte får til og med betalt for å gjøre jobber som dette, å tyde symptomer for å finne en årsak, og da forventes det at de i det minste prøver å sette sammen brikkene. Jobben deres er definert ikke å gjemmer de brikkene som ikke passer der og da.

La oss spørre oss frem i stedet for å svare oss bort.
Arnljot Eggen

God helg.
Været er bare et lite symptom på om helgen din blir bra eller ikke, hva du gjør med den er opp til deg.

Jeg ville ikke engang vite sannheten, fordi jeg allerede hadde gjettet den.
Litt vel fritt etter Leo Tolstoj

Selv grinebitere ser gleden i barnetanker

Dersom noen på min tidligere arbeidsplass, eller andre kjære og kjente, lurer på hvordan det går med meg så skal de vite at jeg har klart overgangen fra optimistisk arbeidsjern til det å bli en sur, gammel grinebiter har gått veldig bra.

Egentlig er det veldig lite som har forandret seg hos meg på dette halvåret.

Fortsatt så ser jeg ikke ut i halvmørket, og er fortsatt en som du på ingen måte ønsker å møte i stupmørket om du ikke kjenner meg godt.

Jeg er egentlig ikke blitt gammel, jeg er bare godt bevart i eddik.

Jeg er ikke en gang blitt sur, jeg er bare blitt så veldig fokusert på det å ha rett i alt, hele tiden.

Under sommerens besøk i Trondheim var formen litt dårlig, så jeg ble sittende for meg selv på en krakk utenfor Nidarosdomen mens de andre utforsket byggets indre.

En liten femåring med mørke krøller og ny kjole opptok kontakt med meg og ville presentere det nye plagget som hun var så stolt av; og sannsynlig vis hente litt komplemang for bekledningen.

Etter hvert så fikk jeg, helt uoppfordret, del i hennes families mindre familiehemmeligheter; helt til moren fikk nok av informasjonsdeling av privat innhold og hentet henne til seg.

Det siste vesla sa før hun ble lokket vekk fra meg med Solo og is overrasket meg til de grader; han er ikke så bister som farfar egentlig, for han er egentlig veldig snill.

Jeg visste ikke en gang at gamle ord som bister fortsatt lever, og i hvertfall ikke hos en femåring; samtidig som det sa veldig mye om humøret til hennes fars far.

Om det finnes store gleder i livet så finner en dem hos de små menneskene som skal ta over verden etter oss.

De oppfatter og tolker tingene rundt seg på en naiv og ærlig måte uten å overtolke og overtenke alt mulig, slik vi voksne gjør det.

Det er bare så synd at vi vokser av oss denne spontane ærligheten og evnen til å se ting for hva de virkelig er.

Ett eksempel på hvordan barnehoder bruker ren logikk og grunnleggende språkforståelse på ting som vi voksne gjør så vanskelige at vi ikke finner et godt svar på, skjedde i en nærbutikk på Årnes hvor mitt barnebarn Lilli var med på handletur.

Hun hadde vært en flink og omtenksom sykepleier for sin influensasyke pappa noen dager, en pleie som blant annet omfattet kalde kluter og lån av yndlingskjeledyret hennes når han sov. Som belønning skulle hun få plukke ut noe hun hadde lyst på til lunsj, og da svarte hun at hun ville ha brødskiveball, bedre kjent som rundstykke, og ristemelk; Milkshake.

Akkurat der og da var en markedsførings-representant fra Q-meiriet i butikken og overhørte dette.

 
Han tok kontakt med svigersønnen og fortalte at Q-meiriet vurdere å lansere sin egen Milkshake, men ikke har funnet noe navn på produktet da de ikke kunne kopiere Tine sitt.

Videre spurte han om han kunne få adoptere dette ordet, ristemelk, av Lilli dersom det slo an hos markedsføringsledelsen i firmaet.

Finnes det en ærligere benevnelse og bedre, norsk uttrykk for det å riste melk enn Ristemelk?

Akkurat dette viser hvordan vi overtenker og vanskeliggjør ting; hvordan vi overser det åpenbare og logiske som barn oppfatter.

Barn har en fantastisk evne til å trekke slutninger basert på begrenset informasjon, og de uttrykker seg ofte på en direkte og ærlig måte, en tilnærming som kan virke både naiv og klok samtidig.

Små barn er nysgjerrige på hvordan ting henger sammen, og når de ser at de får kjeks etter å ha sagt vær så snill, konkluderer de raskt at det er deres ord som utløser handlingen.

Selv om det ikke alltid er riktig at de får en kjeks om de bruket denne koden, så viser dette en imponerende evne til å se sammenhenger.

Barn bruker ofte analogier for å forstå nye ting. Hvis de har sett og tatt på en kanin, kan de kalle alle små, myke dyr for kaniner.

Dette viser at de prøver å kategorisere verden basert på likheter.

Barn har en tendens til å tro at alt har en hensikt.

For eksempel kan de lure på hvorfor det regner, og komme frem til at det er for å gi vann til plantene. Dette viser en søken etter mening og sammenheng.

Som mitt barnebarn sa da hun en dag sto med begge bena i et vaskevannsfat med vann i hagen: jeg drikker med føttene, akkurat som plantene.

Barn tar ofte ordene bokstavelig. Hvis du sier at du hopper av glede, så vil de fortelle deg at du står stille og ikke hopper som du sier.

Småtassene er ikke redde for å spørre om det de lurer på.

 
De kan spørre om alt fra hvorfor himmelen er blå til hvorfor folk dør; og hvorfor naboen er full når han bare kan gå på do og tisse for å tømme seg.

Barn uttrykker følelser åpent og ærlig. De blir glade, sinte eller triste uten å skamme seg.

Å bevare barnets nysgjerrighet, og oppsøke dets naivitet, kan gjøre oss mer åpne for nye ideer og perspektiver; og gi oss de enkle svarene på vanskelige oppgaver som vi overtenker og gjør unødvendig vanskelige; som å finne et nytt navn på Milkshake; Ristemelk.

Ved å gå rett på sak og uttrykke oss litt enklere, barnslig klarere og mer direkte,ja så vil vi i mange tilfeller unngå misforståelser og bygge bedre relasjoner.

Det å kopiere barna og være mer ærlig mot oss selv og andre vil utvilsomt føre til større tillit og dypere forbindelser.

Jeg tenkte på dette den gangen for over ført år siden da jeg ble far, men jeg er så smart og klok at jeg selvsagt la dette i fra meg med tiden.

Nå, da jeg er blitt morfar Mose, så åpenbarer det seg igjen at barn er små filosofer som utfordrer oss til å tenke nytt, og til å se verden på en annen måte.

Ærlig talt, med en gamlings begrensede tenke-effekt, så mener jeg igjen at vi ved å studere deres tenkemåte og språkbruk, ja så kan vi lære mye om oss selv; og om verden rundt oss.

Barnet har barnesinn, sier psykologene; som om dette er noe som er negativt.

I dag er jeg hundre prosent overbevist om at dersom jeg hadde beholdt noe av barnas enkle, ukompliserte måte å tenke på så ville jeg gjort det mye bedre i mitt livslange beredskapsarbeid og i beredskapsanalysene. Jeg påstår dette fordi det er en utbredt misforståelse at barns perspektiv er mindre verdifullt enn voksnes, for faktisk har erfaringer vist at barn har mye å lære oss voksne.

Barn har ufiltrert nysgjerrighet og stiller spørsmål uten filter, noe som vil føre til nye måter å se på verden i en enklere og ærligere måte.

Småbarn er kreative og har en ubegrenset fantasi som viser at de ikke er så redde for å tenke utenfor boksen som vi voksne er; og mange av de viktigste svarene ligger utenfor boksene vi samler all vår fornuft i.

Barna er som oftest svært empatiske, og denne barnslige empatien vil hjelpe oss å se verden fra andres perspektiv og ikke bare fra vår egen erfaringsbegrensende situasjonsforståelse.

Barn har en tendens til å se ting i sin enkelhet, noe som garantert vil hjelpe oss å forenkle komplekse problemer som vi bare gjør enda mer komplekse ved vår såkalte, intellektuelle måte å tilnærme oss problemer på.

Jeg påstår at jeg har helt rett når jeg sier at vi voksne ofte overser den enorme verdien som ligger i barns enkle tankesett.

 
Vi blir så opptatt av våre egne komplekse løsninger og erfaringer at vi glemmer å inkludere de yngre generasjoners perspektiv.

Ved å inkludere barns perspektiver i våre diskusjoner og beslutningsprosesser, kan vi få tilgang til en rikere og mer kreativ kilde til ideer. Barns enkle tankesett kan utfordre våre antakelser og hjelpe oss å finne nye og bedre løsninger på komplekse problemer; så nå har jeg begynt å spørre min lille seksåring om beredskapstanker og fått flere overraskende nytenkinger enn det jeg noen sinne har funnet i fagbøker.

For sent, men på en annen side er ingen ting alt for sent i livet.

Alt skal en prøve, og så velge det beste.
Henrik Ibsen

Ha en god og barnslig naiv helg alle sammen.

Man lærer så lenge man lever. Ellers lever man ikke lenge.
Robert A Heinlein

Strekke strikken

Jeg har innsett at jeg alltid har vært den som strekker strikken for langt.

Noen ganger i barndommen endte dette med at sambygdingene kikket skadefro på meg og minnet meg om ordtaket: den som graver en grop for andre, risikerer å falle nedi selv; et hint om at slemme handlinger ofte kommer tilbake og biter en selv i baken.

Det var sjelden at det lå ondsinnede tanker bak de tingene jeg gjorde, men jeg hadde nok en tendens til å strekke praktiske forsøk noe vel langt for å finne svar på ting.

Den gangen jeg fant et stort butikkspeil på søppelfyllingen og plasserte det bak en krapp sving på stien langs Austvassåa så var tanken å snakke med de som ble skremt av å møte seg selv rundt neste sving og høre hvordan de opplevde det.

Skole-oppgaven i hodet mitt var å finne svar på gåten: hva er det som skremmer oss, og hvordan reagerer vi på det?

Det var bare det at han som kom rundt svingen ikke gikk sakte, men syklet fort; og svingte brått av stien med det som resultat at han havnet i elva nedenfor skråningen.

Der og da anså jeg det ikke som riktig å forstyrre ham med spørsmål om hvordan han følt det; så jeg stakk.

Fordi det sjelden var vanskelig å gjette seg frem til synderen bak hendelser i den delen av Austvatn så fikk jeg nokså raskt etterpå føle på huden et annet ordtak rundt det å strekke strikken for langt: den som spiller med ild, får brannsår.

Jeg tok sjelden store risikoer, det var bare det å småting ofte ga så store konsekvenser.

Den som stikker ut nakken, risikerer å få den bitt av, sier et annet ordtak; råd som advarsel mot det å være for frempå.

Det er i sannhet en fin balanse mellom å være selvsikker og det å være arrogant, og være for frempå kan lett oppfattes som arrogant.

Jeg mener selv at jeg ikke var arrogant, men jeg klarte bare ikke å se vitsen med å snakke frem og tilbake rundt grøten i stedet for det å gå rett inn i problemet for å teste det ut på praktisk vis.

En gang vi var en gutteflokk som diskuterte rundt dette om hva vi ville få som sluttprodukt om vi destlirte maling i fars hjemmebrentapparat.

Vi fylte sats-kolben med all den malingen vi hadde funnet på søppelfyllingen og fyrte opp primusen for å få det til å koke.

Jeg rakk akkurat å si høyt og lattermild til de som sto på avstand til eksperimentet at dette var en dum handling da gassene i den varme malingen eksploderte og dekket meg i en varm spray av farget gass.

Jeg hadde varmet maling på primus tidligere med dårlig resultat, men da var lokket igjen på boksen; og den gangen var det min lillesøster jeg farget oransj. Denne gangen var det jeg som fikk en nærmest heldekkende farge som ville fått meg anklaget for black-face i dag.

I dagesvis måtte jeg male om veggene og taket i brygger-kjelleren hjemme; noe som egentlig passet meg vel da jeg ikke kunne vise meg ute blant folk de nærmeste dagene uansett. Min eneste trøst i sådan stund var ordtaket: den som ler sist, ler best, men den som ler først, har forstått poenget. Dette er et nyansert ordtak som sier at det ikke alltid er bra å være den siste som forstår; ikke det at det hjalp meg stort da jeg skjønte at det gikk i retning helvete igjen.

Overmot fører ofte til fall. Den som tror han er smartest, er ofte den største dusten.

Barn som erfarer konsekvensene av det å gjentatte ganger tøyer strikken for langt vil lære moderasjon; skulle en tro. Det gjelder ikke for meg, for jeg fortsatte å overhøre advarsler for å finne ut av ting på den harde måten; inklusive det nymotens helserådet om ikke å tøye helsestrikken for langt.

Du kan overdrive alt til det blir skadelig, også det å spise gulrøtter, brukte min far å si.

Dette helse-uttrykket betyr å gjøre noe som er risikabelt for helsen vår, om det er å spise usunt og røyke, til å drikke for mye alkohol;  eller som for min del å utsette kroppen for stor fysisk påkjenning ved kulde, lange arbeidsfdager og lite prioritering av ferie og hvile med det som mål å holde seg like robust som det jeg en gang var.

Hadde min skarptungede tante Olga sett meg i dag som antar jeg at hun ville gitt meg en lekse om det å gjenta samme feil gjentatte ganger; kanskje noe i retning av ord som: erfaring er en kostbar skole, men dårer går dit om og om igjen.

Nå har jeg hatt god tid til å tenke over det jeg gjorde tidligere i livet og til å vurdere konsekvensene av dette.

Det jeg har lært av dette, og som jeg skal ta med meg videre er rådet om at alderen har sine privilegier, men også sine plikter – som for eksempel å slutte å gjøre de samme dumme tingene.

Jeg får begynne å leve etter det i morgen, for i dag har jeg allerede klart å drite på draget ved å gjøre en feil som jeg har gjort mange ganger tidligere; å stole nok på værmeldingen til å sove ute på terrassen.

Jeg våknet ferdig dusjet, og så kald at det føltes som en vinternatt i campingvogna på Majorstuen.

Det var jo så godt og varmt da jeg la meg på feltsengen.

Mange blir klokere med årene, men noen klarer å holde seg like dumme hele livet.

Ha en opptimistisk og smilende helg.

Rynker er bare smilelinjer som har gått litt for langt – men noen klarer å få rynker av å surmule.

Du ser i hverfall bra ut

Den positive læringen ved å rote seg ut i kvikksand:

Vel, nå vet jeg i hvert fall hvordan det føles å være et jordbær i en milkshake.

For den som har en litt mørk sans for humor.

Jeg gikk bort til speilet, men så ikke ut; så jeg gikk bort til vinduet i stedet.

Jeg har aldri vært spesielt fokusert på hvordan jeg ser ut; bortsett fra å se sterk, frisk og opplagt ut.

Det er sikkert ingen enkel fasit på hvorfor noen prioriterer å se brun, frisk og opplagt ut fremfor å være opptatt av klær, velstelt hår og ansikts-utseende.

En brun hudfarge assosieres ofte med sol, ferie og et aktivt liv, og kan derfor oppfattes som et tegn på velvære og aktivitet. For noen kan en brun og frisk hudfarge være en måte å øke selvtilliten på; og på en måte skjule utslitthet og sykdom.

Det kan selvsagt handle litt om å leve opp til sosiale forventninger eller personlige mål.

Å ha en sunn og aktiv livsstil er viktig for mange, og en brun hudfarge kan være et synlig tegn på at man tar vare på seg selv. Det kan også være et uttrykk for et ønske om å føle seg bra.

Når sant skal sies så har jeg ikke klart å jobbe ute i solen denne sommeren, men bare sittet og lest.

Derfor ser jeg ut som et fargekart der fremsiden er veldig brunm baksiden beige; og alt under beltestedet er hvitt som snøen i Oslo. Jeg hater å gå i shortsm men med T-skjprte på så ser jeg frisk og opplagt ut.

Jeg har mange ganger stilt meg spørsmålet om hvorfor det er så viktig for meg å trasse utslitthet, og i stedet rette meg opp i ryggen og yte litt mer enn det jeg føler for akkurat der og da; og svaret jeg har kommet frem til er at det er flere årsaker til at folk kan føle et press til å skjule tretthet og fremstå som mer energiske enn de faktisk er.

I manges oppdragelse og livsfilosofi er det en sterk forventning til seg selv om å være produktiv, effektiv og alltid være på.

Å vise tegn på svakhet, som tretthet eller utmattelse, kan oppfattes som et tegn på at man ikke strekker til eller ikke er dedikert nok.

På arbeidsplassen, hjemme, og i sosiale sammenhenger, vil det i et forstyrret hode som mitt være en følelse av å måtte konkurrere med andre og være den som alltid er til å stole på at kan ta i et tak når det trengs.

Å fremstå som energisk og entusiastisk vil gi et konkurransefortrinn og gjøre det lettere å få oppmerksomhet og anerkjennelse.

Helt siden min tid i Forsvaret har jeg fryktet at hvis jeg innrømmer for meg selv og til andre at jeg er sliten så vil andre oppfatte meg som mindre kompetente eller mindre pålitelige.

Selvfølgelig har jeg innsett at noen personlighetstrekk, som perfeksjonisme eller behov for anerkjennelse, kan gjøre det vanskeligere å innrømme at jeg ikke alltid har det bra. For å passe inn i en bestemt gruppe eller kultur vil man føle et press til å yte maksimalt hele tiden, på trass av at en er sliten og nærmest utmattet. Det ligger i selvfølelsen.

Derfor må jeg være verdens dårligste pasient, for det gjennomgående svaret mitt når noen spør hvordan jeg har det er: Det går greit. Ikke noe jeg ikke kan holde ut.

Ubi onus, ibi sonus: Hvor der er smerte, er der sang.

Det er ikke noe galt med folk som skjuler at de er slitne eller har fysiske smerter!

Det er mange grunner til at noen velger å gjøre dette, og det kan være en kompleks situasjon langt ut over det at mange føler et press til å være sterke og uavhengige, og at det er et tegn på svakhet å innrømme at man trenger hjelp.

Noen, som meg, er redde for å belaste andre med sine problemer eller bekymringer, og en av grunnene ligger vel også i at jeg har vokst opp i, og jobbet i mange år, i en kultur hvor en legger vekt på å tåle smerte og vanskeligheter uten å klage.

Det vi kaller oppdragelse, består for en stor del av å lære å undertrykke og skjule følelser.
Randi B Noyes

Jeg tror at det er flere mulige forklaringer på hvorfor barnehjemsbarn så ofte søker seg til miljøer som krever høy toleranse for ubehag og disiplin, som for eksempel forsvarets spesialavdelinger.

Det er viktig å understreke at dette selvsagt ikke gjelder for alle barnehjemsbarn, og at individuelle opplevelser og personligheter spiller en stor rolle.

Likevel kan noen generelle faktorer bidra til å forklare denne tendensen.

Mange barn som vokser opp på barnehjem opplever uforutsigbarhet og manglende følelse av tilhørighet.

Militære miljøer tilbyr ofte en sterk følelse av samhold, klare regler og rutiner, noe som kan være tiltrekkende for personer som søker etter stabilitet og en følelse av å høre til.

Barn som har opplevd avvisning, ved å innse at de kjødelige foreldrene ikke ønsket å ha dem, kan føle et sterkt behov for å bevise sin verdi.

Militære miljøer kan tilby en arena der man kan utfordre seg selv fysisk og psykisk, og oppnå en følelse av mestring.

Barn som har vokst opp i vanskelige forhold kan ha utviklet en høyere toleranse for fysisk og psykisk ubehag.

 
Denne evnen kan være en fordel i krevende miljøer som militæret.

Etter hvert så blir det rett bare en sedvane som ikke slipper taket i en. Det blir en slags norm som en lever etter og hvor det å ikke bry andre med egne følelser og små problemer blir en livsstil som en trives med.

At sånne holdninger også påvirker hvordan en kommuniserer i koder var min far et godt eksempel på.

 
De gangene mor kom med forslag om ting han helst ville slippe forde han var utslitt så svarte han alltid: Vi kan vel det da.

Hadde han store smerter og mor presset ham på det så svarte han: Ja, det svir jo litt da.

Dette er ikke ønsket om å fremstå som macho som ligger bak dette, det er bare en livsstil for folk som ikke ønsker å bry andre.

Noen ser på oss skjulerne som sjenerte og innesluttede, men min erfaring med folk av forskjellige typer er at dette er folk som er omsorgsfulle nok til at de tenker på andres velvære og ikke ønsker å legge en ekstra byrde på dem.

De er selvstendige og prøver å håndtere sine problemer på egen hånd, og de føler kanskje at de ikke trenger andres hjelp; og de har selvsagt lang lære å takle ting på egen hånd bak seg.

Og kanskje, men bare kanskje, er vi litt enkle og dumme i tillegg.

Som regel kommer alderens klokskap for sent. Livets dumheter er begått.
Nikolaus Cybinski

Ha en solrik og god helg etter ferien

Dumheten kjenner ingen grenser, og sist av alt sine egne.
Tore Renberg

Norske ord er ikke som de en gang var

Det finnes ingen soloppgang det ikke er verdt å hylle

Norsk språk er blitt ett mye mer avansert språk de siste årene; ordene betyr rett og slett ikke det de sier lenger.

I dag fikk jeg akutt behov for legevakt, og som den naive dusten jeg er så fulgte jeg skiltene som betyr huset der det er leger på vakt; noe det selvsagt ikke betyr.

 
Det er ikke leger på vakt på legevakten på dagtid fikk jeg beskjed om av en hjelpsom sykepleier.

Som hun forklarte: en legevakt er et tilbud om medisinsk hjelp utenfor vanlig åpningstid for fastlegen. Det vil si at du kan oppsøke legevakten når du blir syk eller skader deg på kvelder, netter, helger og høytider.

Det er jo logisk at leger ikke har vakt på legevakten på dagtid, for da kan jo akutt syke bare vente på at fastlegen er ferdig med ferien og har tid til å ta i mot deg; om en ukes tid eller noe sånt.

Legevakta er bare et sted hvor vi som står på venteliste for fastlege på dagtid får et telefonnumer til Helsekontoret for Migrasjon; et kontor med åpningstid på seks timer, inkludert to og en halv timers lunsj.

Etter som jeg var midt i deres lunsj mellom kl 10:30-13:00 så var det bare å vente.

 
Etter 48 minutter i telefonkø svarte en hyggelig kvinne at jeg ringte for sent på dagen i og med at de stengte kontorene kl 14:00 på sommeren.

 
Dagen etter var det fredag, og da hadde legene helgefri frem til mandag kl 13:00-14:00. Med andre ord betyr det gamle ordet helg at det ikke lenger omfatter lørdag og søndag, men også fredag og mandag formiddag.

Første ledige time for akutte hendelser var torsdag klokken 11:00, så da var jeg naiv nok til å holde ut til etter klokken 19:00 og oppsøke kveldslegevakten, men den er ikke for annet enn hastepasienter; og jeg blødde jo ikke utvendig og jeg hadde ett bankende hjerte, så da var ikke dette stedet for meg.

Min gamle tolkning av av ordene akutt syk gjelder nok ikke lenger: en akutt sykdom er en sykdom som kommer brått på og utvikler seg raskt. Symptomene på en akutt sykdom blir ofte merkbare ganske umiddelbart, og tilstanden krever ofte rask behandling.

Det jeg fikk som råd av legen som endelig dukket opp på legevakten var rett å slett å avvente hjemme og ringe ambulanse om jeg ble mye verre; akuttere syk heter det kanskje i dag.
Hva ambulanse betyr i dag orker jeg ikke å utforske enda. Det får vente til jeg blir bedre og får energi igjen.

Det som ble tragikomisk i det hele var folderen jeg fikk på vei ut av legevakten hvor det sto: ved akutte sykdommer er det viktig å søke medisinsk hjelp raskt for å få riktig behandling og unngå komplikasjoner.

Det jeg fikk ut av dette var forståelsen av at jeg ikke lenger forstår norsk.

Når folk som er yngre enn meg snakker til meg så føler jeg meg som en gammel radio som prøver å motta en FM-stasjon. Støyen er konstant, og jeg aner ikke hva de snakker om.

Denne sommeren har jeg vært gjennom en sammenhengende hyllest av min kone og hennes tvillingsøster sin 70-års-feiring, og det har betydd en rekke flybilletter, hotellbestillinger og billetter til severdigheter.

Hvor mange timer jeg har brukt på å laste ned applikasjoner for å holde orden på den digitale koordineringen av alt aner jeg ikke, men nå er mobilen min som et gammelt leksikon hvor en må bla og bla for å finne den appen som gjelder.

Med alle disse symbolene som gjemmer billetter og reservasjoner så veier telefonen min minst en kilo mer enn før denne feiringsrusen.

Till og med for å bestille drosje må en nå ha en egen applikasjon, og selv om det er enkelt å bare trykke på bestill til den GPS-adressen du oppholder deg så må en stadig jakte på steder å lade mobilen på, for all denne driten trekker strøm som et smelteverk.

Og midt i al denne app-verden så valgte teleselskapet jeg brnytter å sperre SIM-kortet mitt fordi den uvanlige aktiviteten min kunne tyde på at jeg var blitt hacket.

 
Sikkerhet er viktig.

Jævelig fint når hele livet er låst inne i den forbannede mobiltelefonen.

Talk More har kanskje kunder over hele landet, men det er pokker ikke mulig å stikke ned til nærmeste Narvesen eller SevenEleven for å hente et nytt SIM-kort, for den slags finnes ikke i Hønefoss. Andre alternativer enn å sende med post hadde ikke Talk More, og post er ikke noe som fordeles hver dag i den avisidesliggende bygda her oppe.

Nærmeste Narvesen og Seven Eleven er Nannestad og Sandvika.

Men, som operatøren hos TM sa, vi kan sende deg et digitalt SIM-kort til mobilen din; du må bare ha et SIM-kort i telefonen for å få åpnet den digitale som vi sender deg.

 
Hva faen?

Nok om det, jeg fikk reddet reisen min sent på kvelden før avreise til Stockholm; på håret som vi sa i gamle dager.

Jeg prøver å holde tritt med teknologien, men det føles som å prøve å lære en hund å spille sjakk; der hunden er meg.

Jeg pleide å føle meg kul, men nå er jeg bare en godt voksen som sier ting som ungdommen i dag og alt var bedre før; og som faktisk mener det.

Jeg savner den tiden hvor jeg dro ned til Tjaereborg og Winge reisebyrå i Karl Johans gate og kom ut igjen med en konvolutt der alle reisepapirene var samlet, og jeg savner den tiden da jeg ikke trengte å passe på klokka før jeg gjorte ting som jeg visste at meg stor grad av sannsynlighet ville sende meg til legevakten.

Alt har blitt veldig mye enklere i dag med den digitale verden, men når en summerer opp så tar ting samlet sett mye lenger tid i dag enn den gangen.

Da slo jeg opp nummeret til Taxi i telefonkatalogen, la en mynt i telefonboksen og ringte inn bestillingen. Kanskje tok det to minutter.

I dag må jeg hente frem og laste ned en drosje-app, etablere en bruker med e-post og passord, kvittere på at det er meg via e-post og så bestille drosje; noe som for en gammel kløne tar minst ti minutter; dersom det er dekning og det er strøm nok igjen på mobilen.

Jeg er blitt pensjonist, men jeg har pokker ikke tid til alt dette.
Det er til å bli stresset av.

Jeg savner tiden hvor alt var litt mer vanskelig og tok mye mindre tid.

Den digitale verden lover frihet, men binder oss fast. Jeg trenger rett og slett en ferie fra min egen innboks.

Jeg har så mange apper på telefonen at jeg trenger en app for å finne ut hvilken app jeg skal bruke når og til hva; og jeg trenger en egen translate-app som oversetter de gamle definisjonene av logiske, norske ordene jeg har levd med til dagens definisjon av det samme.

Hadde den appen vært til stede i dag så hadde jeg sluppet tiden, smertene og stresset med å oppsøke det jeg trodde var en legevakt hvor en fikk hjelp ved akutt sykdom, og i stedet kunnet sitte hjemme og surfet på nettet for å stille min egen diagnose og finne kur mot det jeg har.

Men hvem kan klage så lenge jeg har funnet igjen noen gamle morfintabletter fra min tid i forsvaret, og bruker det å tømme ut mine tanker gjennom å skrive dem ned i ord for fredag.

Hvem trenger språket og leger så lenge en kan kurere sine egne smerter selv med litt kreativitet og tankeflukt.

Jeg er ikke lenger så opptatt av hvilke diagnose jeg sliter med, for jeg legger min lit til at definisjonen på rettspatolog fortsatt er den samme nå som før: en rettspatolog er en lege som bruker sin medisinske kunnskap for å undersøke lik for å avklare dødsårsak.

Det eneste som interesserer meg nå er at de pårørende en gang får vite hva som en gang i fremtiden tar kverken på meg; alt annet er totalt uvensentlig, for været og helsen får en håndtere fra dag til dag som best en kan.

Jeg har en form for helse, og jeg har pensjonistens fullkomne frihet, og ut fra det så finner jeg den lykken jeg kan.

Jeg er en ekspert på å gjøre feil, men jeg har blitt en mester i å finne unnskyldninger for dem. Livet er som en labyrint, og jeg er den musen som stadig finner nye veier å gå seg vill på; men det er langs de ville veiene jeg finner de opplevelsene jeg trenger for å leve godt med det jeg har.

Det går alltid bra til slutt, og hvis det ikke går bra så er det like vel ikke slutt enda. For jeg er som en katt som alltid lander på føttene, men ofte med en stor kul på hodet.

Det er uansett ikke over før det er over; og så lenge en holder seg unna legenes gjetninger og dårlige helseråd så er håp for gud og hvermansen.

Som de gamle sa det; de som ble gamle lenge før meg; håp er frokosten til sjelen, men det er viktig å huske å spise middag også; et lite stikk til de som kun lever på håp uten å gjøre noe aktivt for å gjøre det beste ut av ting.

Ha en nydelig sensommer-helg i håp om pent vær

Håp er som en brystvorte på en mann: Kjekt å ha når man er liten, men ikke særlig nyttig når man blir stor.

En dritt-tale i hygienens tegn

For meg er det ikke helt uvanlig at en akutt dags-situasjon trigger innholdet i mine ord for fredag.

Denne gangen skyldes det at vi har besøk av min kones tvillingsøster pluss hennes mann og at vi kun har ett toalett.

Det er ikke alltid så lett når vi har samme morgen-rytme, så akkurat nå så er det dette ene toalettet som er i fokus her hjemme en tidlig morgen.

Ettersom jeg en gang for lenge siden ble ansatt i Forsvarets etterretningstjenesten innen felt-etterretning er de tydelig at de som rekrutterte meg hadde lest deler av SUN Tzu sine tekster i The art og war, hvor det står følgende anbefaling: som levende spion må vi rekruttere menn som er intelligente, men som ser dumme ut; de trodde jeg var intelligent, og så at jeg så dum ut.

Hovedstaden i Afghanistan minnes jeg som et sted hvor det luktet menneskelig avføring over alt.

Der løftet de bare opp kjortlene og burkaene og gjorde fra seg i smug og portrom

Urenslighet er ikke bare fysisk, men også moralsk og åndelig.
Konfucius

Disse minnene fra Kabul, sammen med observasjoner rundt i Europa, herunder også Tyskland, har fått meg inn i funderinger rundt stå-toalett kontra sitte-toalett; og andre filosofiske toalett-spørsmål.

Noe skal en jo bruke en gammel, analytisk hjerne til i pensjonisttilværelsen mens en venter på tur.

Det er en sannhet at stå-toaletter foretrekkes fremfor ordinære sitte-toaletter i noen vestlige land, selv i de med høy kultur, kunnskap, rikdom, høy teknologisk standard og moderne levesett.

 
Det er antagelig vis flere mulige forklaringer på dette, hvorav hygiene er den ene.

Noen mennesker tror at stå-toaletter er mer hygieniske fordi man unngår kontakt med toalettsetet.
Dette er imidlertid ikke nødvendigvis tilfelle, da bakterier kan spre seg like lett fra gulvet til klærne når man står.

I noen kulturer er det mer vanlig å stå når man bruker toalettet; ergo er det snakk om gammel vane. Dette kan være grunnen til at stå-toaletter er mer populære i disse landene; og at disse menneskene pådrar seg benbrudd når de faller ned fra sittetoalettene under forsøk på å stå på dem.

Noen påstår at plassmangel er årsaken til at stå-toaletter fortsatt holder stand.

 
Stå-toaletter tar ofte mindre plass enn sitte-toaletter, noe som kan være en fordel i små baderom.
Estetiske mennesker synes at stå-toaletter ser mer moderne og stilige ut enn sitte-toaletter, og andre mennesker synes det er mer behagelig å stå når de bruker toalettet, spesielt hvis de har problemer med leddene eller ryggen.

Det er viktig å merke seg at det ikke er noen vitenskapelig bevis som tyder på at stå-toaletter er bedre for helsen enn sitte-toaletter. Til syvende og sist er valget av toalett-type et personlig valg, og av gammel vane.

I Norge er det mer vanlig å bruke sittetoaletter enn stå-toaletter.

 
Dette kan skyldes en rekke faktorer, for eksempel at sitte-toaletter anses som mer komfortable, at de er mer vanlige i norske hjem, eller at det er kulturelle preferanser for sitte-toaletter.

Uansett årsak er det sikkert riktig og viktig å respektere folks valg av toalett-type.

Det er ingen riktig eller feil måte å bruke toalettet på, da det aller viktigste er at man oppsøker dem når trangen presser på.

 
Ikke bare er det mer hygieniske å bruke toalett en å gjøre fra seg på fortauet, men går du inn på et toalett så finner du også et sted i fred og ro til å tenke.

Toalettbesøk er som en mini-ferie fra verden.

Det er bedre å ha et toalett og ikke trenge det, enn å trenge et toalett og ikke ha det. Abraham Lincoln

Og når jeg først driver å bruker hjernen til dritt-tanker så slår det meg at livet er som et toalettbesøk: en gang må man avslutte besøket og trekke i snoren.

Toalettet er et symbol på menneskets grunnleggende behov, som Sigmund Freud skal ha uttalt det; noe alle vi andre ikke er blitt direkte kjendiser av å ha forstått.

Tidligere i livet så kunne jeg gjemme meg på campingvogna mi på Majorstuen for å komme litt fri fra konas mas; og skylde på at jeg hadde mye å gjøre på jobben.

 
Det kan jeg ikke nå lenger, så nå er toalettet det eneste fristende jeg har til tankefull; men det blir det lite tid til nå da en har huset fult av slike behov og må porsjonere ut tiden.

Så skal jeg være personlig så kan jeg ikke forestille meg et liv uten toaletter.

Slik jobbet vi i E- tjenesten, og slik jobber hodet mitt fortsatt; med å hentet og erfarte informasjon, analyserte den og trakk konklusjoner for beslutninger om å iverksette nødvendige tiltak.

 
Ett tiltak som vi burde ha innført i Kabul var å innføre generell pottetrening for befolkningen der.

Et tiltak som må innføres her hjemme er å bygge et ekstra toalett; eller kanskje bygge en gammel, tradisjonell utedo i hagen; for jeg liker jo å tirre naboene mine litt; og dessuten gir sink-bøtta der god gjødsel.

Uansett, jeg må avslutte nå, for nå er det det min tur!

Ha en dritbra sommerhelg på stinkende campingdoer og luksuriøse hotelltoaletter.

Livet er som toalettpapir, du vet aldri når du trenger det mest

PS: En liten påminnelse til Taliban og deres tilhengere fra Louis Pasteur: renslighet er halve slaget vunnet.

Ikke kødd med oss!

Meg skal du faen ta meg ikke knekke!

Dette tankesettet er en del av den norske folkesjela; og har alltid vært det: ser det ut til.
Vi merker det nå også.

Med økte priser, høye renter og solide skatteøkninger for å dekke statens utgifter og sterke behov for unødig sløseri uten å måtte tære for mye på statskassa og oljepengene.

Folket overøses av avgifter og stor økning i antallet bomringer med nærmest vanvittig økning av bomring-priser; og nå i begge retninger på vei-strekningene.

Offentlige avgifter har steget med tjue prosent og gebyrene økes i snitt med sytten prosent.

Folk får stadig mindre å rute med, og vi må dekke større og større del av grådighet-politikernes investeringer i tillegg til skattene vi betaler fra før på alt fra lønningsposen og fra mat til vann og strøm; og da kommer folkets trassighet tydelig til syne.

Trassighet er en kompleks atferd med røtter i en rekke psykologiske faktorer.

Trassighet er en måte å uttrykke sterke følelser som sinne, frustrasjon eller frykt.

Når mennesker føler seg overveldet eller maktesløse, vil de ofte ty til trassighet som en måte å føle at de ved dette tar kontroll eller hevde sin autonomi.

Så har vi dette med nordmenns personlighetstrekk; som impulsivitet, negativitet og en tendens til taus opposisjon, som gjør nordmenn mer sannsynlig å oppføre seg trassig på sin måte.

Trassig atferd er også et resultat av læring-erfaringer fra barndommen av.

Barn som regelmessig blir møtt med kontroll eller straff, vil lære seg å ty til trassighet som en måte å overleve i sitt miljø på.

Trassighet er ikke på langt nær alltid er en negativ atferd.

I mange tilfeller kan det være et tegn på motstandskraft eller en vilje til å stå opp for det man tror på; og det å vise at vi ikke er til å kødde med.

Trassighet er noen ganger det eneste våpenet de maktesløse har.
Malala Yousafzai

De fleste maktpersoner anser folke-trass som dårlige egenskaper, men Malala Yousafzais belyser i sitt sitat en annen side av trassighet.

Hun ser det som et potensielt verktøy for motstand og frigjøring, spesielt for de som er undertrykt eller marginalisert.

I disse tilfellene vil trassighet være en handling av dristighet og motstandskraft; noe som får sin støtte av Nelson Mandela.

Trassighet er ofte en kraft for det gode. Det er det som får folk til å stå opp for det de tror på, selv når det er vanskelig.
Nelson Mandela

Om en går tilbake til hvordan vi som barn brukte trass, så sier Albert Camus i sitt sitat: trassighet er barnets sjel som nekter å bli knust er det som en representasjon av den menneskelige ånds ukuelige natur.

Dypt inne i den norske folkesjelen ligger det en ukuelig kraft mot det som vi mener er urettferdig, og da hjelper det lite hvilke ønsker myndighetene har til hvordan vi skal hjelpe dem å oppnå kontroll på kronekursen.

Meg skal du ikke knekke. Min sterke trass skal stå i mot uttrykker en sterk vilje i folk til å motstå motgang og ikke gi opp, uansett hvor vanskelig ting blir.

Dette er en direkte og kraftfull erklæring om at personen ikke vil la seg beseire eller bryte ned; det er en avvisning av å gi etter for press eller motgang og trassighet som en styrke og en kraft som skal brukes til å motstå utfordringer.

I motsetning til de som ser den, tause norske folke-trassen som kjepper i hjulene for å få gjennom sine ønsker, så hyller jeg denne robuste og motstandsdyktige egenskapen hos oss; selv om det er økonomisk dumt.

Vi skal være stolt av Norges lange historie med et hardt klima og krevende landskap har tvunget oss nordmenn til å bli tilpasningsdyktige og utholdende.

Vi har måttet lære å overleve i et kaldt og ofte brutalt miljø, noe som har krevd hardt arbeid, oppfinnsomhet og samhold.

Gjennom århundrene har vi nordmenn møtt mange utfordringer, fra vikingtidens krigføring til naturkatastrofer og utenlandsk okkupasjon.

Hver av disse hendelsene har bidratt til å forme den norske karakteren, og har gitt dem en dyp respekt for hardt arbeid, uavhengighet og selvstendighet.

Nordmenn har tradisjonelt satt stor pris på likhet for alle mennesker, fellesskapsfølelse og ansvar for hverandre når det er nødvendig.

Norge er et lite land med et stort folk.
Fridtjof Nansen

Nansen gir i påstanden en påminnelse om at nordmenn har en lang historie med å overvinne utfordringer og motgang; og at de alltid har hatt en sterk vilje til å stå imot og fortsette å kjempe.

Nordmenn er stolte av sin arv og sin kultur, og vi er villige til å forsvare vårt land og våre verdier.

Det som er typisk for den tause, innesluttede nordmannens vesen er den urokkelige troen på at vanskelige tider vil alltid gå over.; eller som min tante Olga sa det på sin måte: samme hvordan det enn går så vil den sure rumpa alltid være noe du har bak deg.

Etter mørket kommer alltid lys, og etter regn kommer solskinn; også i hustrige Norge.

Vi får være stolte av folkesjelen vår og fortsette å stå i mot på vår sære, tause og trassige måte, selv om det fører til at vi i ettertid får enda litt mer å rydde opp i.

Det er noe sært og nydelig i det at folk flest heller trasser for oss selv og går på uten å samles i gatene med paroler og protest-rop. Vi trenger liksom ikke å vise at vi bryr oss; vi bare bryr oss veldig.

Patriotisme er ikke det å elske sitt land. Det er å sørge for at landet ditt er verdt å elske.
Charles de Gaulle

Ha en god helg hvor du koster på deg det du mener du har behov for; og gjør det nå før potetene bare blir en rotvekst for de rike.

Kanskje det rett og slett skulle være sånn at også de politiske individene i landet vårt skulle skakk-kjøre litt mindre, og i mye større grad skulle ta til seg John F. Kennedy sine ord: patriotisme er ikke spørsmålet om å spørre hva landet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet ditt.

Ha en trassfri og nydelig sommerhelg

Den sterkeste er ikke den som alltid vinner, men den som aldri gir seg.
Nelson Mandela

Mitt liv er barten min

Av fare for å fremstå som egosentrisk, og litt nostalgisk, så skriver jeg like vel om mitt forhold til min mustasje.

 
Det vil si, jeg kommer fra Austvatn i Nord-Odal, og der har vi bare barter med matrester i; for mustasje er for de flottere vestkant-gubbene i storbyen Oslo som behandler hårveksten sin bedre enn kona når de endelig klarer å gro hår under nesen.

Jeg ttodde min olderfar hadde barter, men så var det bare de lange nesehårene sine han gredde til siden og smurte inn med honning. En ordentlig snørr-brems for å si det sånn.

Mine fem år i den spanske fremmedlegionen fikk jeg tilnavnet El Bigote, barten, av mine medsoldater.

Barten min har vært mitt personlige varemerke; og en viktig del av min trivsel og min identitet.

Fra tid til annen har den blitt offer for overgrep og blitt klippet ned som et ledd i dårlig humor, og som en konsekvens av ekteskapelig misnøye.

Andre ganger har kløneri og lek med pyroteknikk svidd barten min ned til rotfestet.

Disse kort-bart periodene i mitt liv minnes jeg som perioder med tap av identitet.

Den frodige barten på bildet fra Spania-perioden min er i dag hvit og pistrete av elde, men den er der fortsatt.

Mustasjens betydning for identitetsfølelsen hos menn som meg er et komplekst tema med røtter i både historie, kultur og psykologi.

For å forstå dette fullt ut så tar jeg dere med på et lite dykk ned i de ulike aspektene som spiller en rolle for mustasjens historie.

Gjennom historien har mustasjer ofte vært assosiert med maskulinitet, styrke og militært mot.
I mange kulturer har menn med mustasje blitt sett på som mer modige, erfarne og pålitelige enn menn uten.

For noen menn vil mustasjen være en måte å øke selvtilliten og selvfølelsen på.

De vil føle seg mer attraktive, maskuline og selvsikre med mustasje, og kanskje er det litt sånn med meg også, men det viktigste for meg er at mustasjen min er en måte å uttrykke sin individualitet og unike stil på.

Mustasjer har også en tendens hos enkelte til å vekke negative assosiasjoner, som hos Gene Kelly
Jeg ønsket å anlegge bart, men da måtte jeg først bli brannmann eller pedofil.

I mitt hode er det viktig å respektere min rett til å uttrykke meg på min egen måte og la barten min være i fred uansett hvor stygg den er; vi stygge har også livets rett.

En mann uten mustasje er som en hage uten blomster.
Mark Twain

Mark Twain skjønte mer om barter som selvfølelse og velvære enn folk flest, så han sa også: en mustasje er et smil du kan bære på ansiktet.

Selv Oscar Wilde kastet seg inn i menns rett til å signalisere noe viktig med sin barneprodukter da han påsto at en mustasje er et tegn på modenhet og karakter hos en mann.

En mustasje er et våpen - den kan brukes til å skremme eller til å forføre.
Tom Selleck

Det este jeg med sikkerhet vet at er sant er at en mustasje er som en magnet - den trekker til seg både oppmerksomhet og smuler.

Det var det forsvars-skrivet jeg har å by på rundt mitt valg av påvirkelig utseende i ansiktet.

Nå vil jeg ta dere med på en viktig reise som den har vært med på og hatt en viktig del av.

Før barten min ble flisete og grå hadde jeg store deler av livet kretsende rundt de spanske landområdene; og Balearene i sær.

La vida es sueño, livet er en drøm, som Pedro Calderón de la Barca sa det; det berømte sitatet som handler om livets forbigående natur og som oppfordrer oss til å leve hvert øyeblikk fullt ut.

Det gjorde jeg til gangs.

Trass i at livet mitt i Spania var en drøm, så ble også jeg den gangen minnet om et annet, spansk ordtak: No hay mal que por bien no venga, det er ingen ondskap som ikke kommer til det gode; et ordtak som handler om å finne det positive i vanskelige situasjoner og leve på at det i morgen er en ny dag.

Det er et menneskelig instinkt å ville høre til. Jeg har slitt en del med akkurat det opp gjennom livet.
Jeg var aldri en vaskeekte Austvassing, som de sa der i bygden og jeg kjente ikke en gang mitt eget opphav.

Jeg vokste opp hos en god familie, men jeg visste at jeg ikke tilhørte den slekten helt ut. Jeg var bare en gjest på besøk noen år.

I forsvaret fant jeg en tilhørighet, men det var først på Mallorca at jeg virkelig følte at jeg hørte fult og helt til i en familie; familien Nikolau Krieg.

Min gode venn Tomeo, og øverste befal i legionen, besøkte jeg fra tid til annen på hans oliven-gård i Cas Concos på Mallorca da hans datter Xisca, Franci sitt navn på Catalan, var en liten jente som hadde en stor gris som sitt nærmeste kjæledyr.

Mange år senere var hun blitt en ung kvinne som gjenkjente meg på den særskilte barten min utenfor nattklubben Boggie Boggie i Cala D'or.

Fra da av fikk jeg oppleve starten på en sterk kjærlighet som ikke har noe med kjæresteforhold, sex eller samliv å gjøre, men en kjærlighet som skulle vise seg å bli mye sterkere enn det; et ubeskrivelig og sterkt vennskap som viser sannheten i at to hjerter som er glad i hverandre blir aldri lei av å slå.

Mange finner slike forhold vanskelig å forstå, at følelser for et annet menneske av motsatt kjønn kan være et tosidig og uskyldig vennskapsforhold.

Romantiske forhold kan komme og gå, men vennskap kan vare livet ut fordi vennskap ofte er basert på felles interesser, verdier og historie, mens romantiske forhold kan være mer basert på fysisk attraksjon og emosjonell intensitet.

Venner er ofte de menneskene vi vender oss til for støtte i vanskelige tider. De kan tilby oss en skulder å gråte på, et lyttende øre og ord av oppmuntring.

Romantiske partnere kan selvfølgelig også være støttende, men de kan ikke alltid gi det samme nivået av støtte som en venn kan fordi vi ofte er redde for å røpe egne svakheter over for dem. Romantiske forhold vil kreve mye arbeid og energi for å opprettholde gnisten, holde forholdet friskt og løse eventuelle konflikter.

Vennskap, derimot, vil være mye mer avslappet. Vi kan være oss selv rundt vennene våre uten å bekymre oss for å dømme eller avvisning.

Det er noe med det spanske temperamentet som jeg liker, og har fått oppleve adskillige ganger; også i min Mallorcanske familie, for det er en sannhet i påstanden om at spanjoler har en god sans for humor, men de er ikke redde for å bruke sarkasme. Jeg trives godt med at spansk humor er ofte selvironisk, og at de er ikke redde for å lage narr av seg selv.

Det er et par ganger jeg har måttet rømme ut av kjøkkenet i huset i Porto Colom på grunn av flyvende tallerkner, for å si det sånn.

Felles verdier, gjensidig tillit og respekt, og et vennskap uten betingelser, har sveiset oss sammen til en sterk enhet som har holdt seg i over tretti år.

Francisca og jeg har et vennskap som er fokusert på å nyte hverandres selskap og støtte hverandre, noe som gir en følelse av glede og tilfredshet som man ikke alltid finner i romantiske forhold der sjalusi, ulike interesser og ønsker om hvordan en skal leve sammen ofte blir konflikter.

Der har jeg funnet en familie hvor jeg føler at jeg er akseptert som en av dem, og ikke bare som en norsk venn på besøk.

Vårt vennskap bygger på den felles filosofien om at vi ikke stiller noen krav til hverandre, men aksepterer hvor forskjellige vi også er; eller for å si det på spansk: la felicidad no está en tener mucho, sino en desear poco.

Lykke ligger ikke i å ha mye, men i å ønske seg lite; og vi ønsker oss lite av hverandre ut over det å være ærlige og ekte.

Et tyrkisk ordtak sier: Den som ser etter en venn uten feil, forblir uten venner.

Slikt vennskap er det spanjolene beskriver som Mariposa-effekten; lykke er som en sommerfugl. Hvis du jager den for mye, flyr den bort, men hvis du ignorerer den, kan den sette seg på skulderen din.

Og ut av dette kommer suksessen rundt hva vi gir hverandre: den beste gaven du kan gi noen er din tid.

Det er ett uttrykk denne Xisca/Franci/Fransisca alltid tar i mot meg med når vi møtes etter et fravær fra hverandre, og som avskjed når vi skilles: Sonríe, la vida es bella, Smil, livet er vakkert.

Det blir vakkert når en respektere hverandre slik som vi er.

I dag er både Franci og jeg blitt godt voksne, og våre døtre er på samme alder i dag som da Franci og jeg møttes.

Hår gråner og bukfettet legger seg, men fortsatt er jeg og min Mallorcanske søster like opphengt i hverandre som vi var for godt over tretti år siden.

Det eneste som har forandret seg at vi har gått over fra oss to og til en stor og nær familie; en selvlaget Ipse fecit-familie.

Denne familie-formen gjør skam på uttrykket om at du ikke kan velge dine søsken; for venner er søsken du velger selv.

3. generasjon i familien feires. Lilli 4 år den 25 juni 2022

Ekte vennskap kommer når stillheten mellom to mennesker er behagelig.
David Tyson

Sånn gikk det denne fredagen, det startet med hår under nesen, litt om respekt for bart, og endte opp med en god følelse i brystkassen; der tuppen av bartene mine hviler og tvinner seg sammen med grå brysthår og gjør at det er vondt rette seg opp (Selvfølgelig bare en unnskyldning for å ha blitt gammel og lutrygget, men barnebarnet mitt kjøper dette).

Ha en fortreffelig og respektfull helg

I øyet til en som ikke respekterer deg, er du aldri mer verdifull enn din siste feil.
Mahatma Gandhi

Forutinntatt

Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!
Arnulf Øverland

Hun gikk under klengenavnet Lommelerka hjemme i Nord Odal; hun gikk fra mann til mann.
Det var ikke grenser for hvilke andre benevnelser som ble gitt på henne av sambygdingene; inklusive gitt henne av de mennene som utnyttet henne.

Vi ser ikke verden slik den er; vi ser den slik vi er.
Maya Angelou

Når du lærte henne å kjenne, noe jeg først forsto mange år senere, så avdekket hun en sår og sart person med lav selvfølelse, noe som jeg tror gjorde henne tilbøyelige til å søke bekreftelse og validering fra andre gjennom kortvarige, overfladiske relasjoner.

Jeg visste fra tidligere at sånne personer kan ha vanskeligheter med å tro at de fortjener et stabilt og kjærlig forhold.

Så vidt jeg kunne skjønne under de lange, fortrolige samtalene vi hadde på skjæret ved Kalvhella den sommeren  så følte jeg at hun hadde en dyp frykte å miste seg selv i et forhold, og ikke minst en stor frykt for igjen å bli såret om et forhold skulle tar slutt.

Selvsagt ble jeg som guttunge midt i tenårene sterkt advart mot å ha noen som helst kontakt med denne kvinnen i  trettiårene, men jeg var heller ikke den gangen særlig god til å ta i mot råd fra andre.

På en annen side kan det være noe rart i det at en voksen kvinne åpner seg og sine dypeste tanker for en guttunge, men jeg velger å se det sånn at hun bare trengte en ufarlig person å snakke om såre ting med.

Vi likte uansett å sitte ut over kveldene å snakke med hverandre, og trass i den store aldersforskjellen så fant vi et trygt og godt vennskap i hverandre der det fordomsfrie var gjensidig; og vi innså at vi lærte av hverandres samtaler.

Det er ikke det vi ikke vet som er farlig - det er det vi tror vi vet, men som ikke er sant.
Mark Twain

Den sommeren var jeg bare en unggutt som hun turde å si sine innerste tanker til; en som hun var trygg nok til å lette sitt hjerte til.

Jeg skjønte den gangen at hun var en flott person, men det hun sa trengte jeg livserfaring før jeg kunne forstå helt ut.

Like vel var disse samtalene en viktig læring for meg som person.

Mennesker er komplekse individer med et bredt spekter av følelser, tanker og erfaringer.
Å redusere en person til en enkelt stereotypi eller dom er urettferdig og unøyaktig.
Å lære dem å kjenne gir oss et mer nyansert bilde av hvem de er og hva det er som driver dem.
Vi kan ikke fullt ut forstå en persons handlinger eller ord uten å vite og forstå konteksten de oppstår i.
Å lære en person å kjenne gir oss innsikt i deres bakgrunn, verdier, tro og motivasjoner, noe som hjelper oss å se ting fra deres perspektiv og unngå misforståelser.

Jeg snakket aldri med henne etter den sommeren og jeg vet ingen ting om hennes vei etter det, for året etter flyttet jeg ut av bygden og ble døv for det som måtte lekke ut derfra av sladder.

Like vel tenker jeg ofte på henne og disse uskyldige, men lærerike samtalene ved vannkanten, fordi jeg innså at samtaler jeg hadde som ung hadde sådd noen frø som vokste seg til etter hvert som jeg fikk mer erfaring til å tolke ordene som ble uttalt den gangen.

Når vi blir eldre og får mer livserfaring, øker vår evne til å forstå nyansene i språk og kommunikasjon.
Vi kan legge merke til subtile detaljer i ordvalg, toneleie og kroppsspråk som vi ikke ville ha fanget opp som barn, noe som vil gi oss en dypere forståelse av budskapet som ble formidlet i samtalene vi hadde da vi var yngre.

Etter hvert som vi møter nye mennesker og opplever nye ting, får vi nye perspektiver på verden som fører til at vi ser på gamle samtaler i et nytt lys.

Da vil vi legge merke til ting vi ikke la merke til før, og vi vil tolke ordene på en annen måte.

Etter hvert som vi blir eldre, blir vi ofte mer emosjonelt modne, og er bedre i stand til å håndtere vanskelige følelser og forstå komplekse emner.

Dette vil gjøre det lettere for oss å bearbeide og forstå innholdet i samtalene vi hadde da vi var yngre.

Selvfølgelig kan jeg ikke se bort fra at hukommelsen ikke er perfekt og at jeg kan ha forvrengt detaljer fra samtalene vi hadde ved sjøen, men uansett så lærte disse møtene med henne at en aldri skal la andre bestemme hvordan en ser på andre personer, at sladder oftest bygger på fordommer; og ikke minst at det er lett å lytte til en person som viser at de er fordomsfrie over for deg som person; noe jeg tilsynelatende var.

Den sommeren lærte jeg mye om hva ordet forutinntatthet har av negative kvaliteter; og dette la grunnlaget for forståelsen av at forutinntatthet er en usynlig barrière som hindrer oss i å se verden slik den virkelig er.

For å bekjempe fordommer må vi først erkjenne at vi har dem.
Audre Lorde

Ha en erfaringskrik og god sommerhelg; i verste fall en norsk sommer i regn.

Forutinntatthet er en mening uten erfaring.
Francis Bacon

Mitt livs største bommert

Indignasjon:

Dette ordet beskriver en følelse av moralsk forargelse,

 eller opprør, over noe som er urettferdig eller galt.

Det brukes til å beskrive trangen til å si i fra om noe

 som har vært galt over lang tid, spesielt hvis man føler

 at man har et moralsk ansvar for å tilse at det ikke får fortsette.

Nå har det gått fire måneder, Q1 har passert, siden jeg gikk av med pensjon, og nå føler jeg at jeg endelig er ferdig med min tidligere arbeidsplass; så ferdig at det er nødvendig for min avslutning å summere opp hva som var for å kunne gå videre.

Det har blitt mye tid til å mimre tilbake til de siste en og tjue årene med gode kolleger, givende arbeidsoppgaver, spennende dager; og en temmelig brå og lite minneverdig slutt.

Avslutningen ble slik jeg ville ha den; å forsvinne som dugg for solen, som en ånd som egentlig aldri har eksistert bak bedriftens kortleser-sikrede dører.

En av de tingene jeg kanskje angrer mest på et at jeg ble i bedriften i alle de årene jeg ble; i en bedrift som på disse årene på ingen måte har vist at de har noe fungerende system for å ivareta og sette pris på sine ansatte på en god måte.

Der blir det i større og større grad fokusert på at du står alene; og du må finne ut hvordan du på best mulig måte må klare deg selv; fra onboarding til ofboarding, eller mønstre på og mønstre av som vi kalte det i marinen. Hele veien står du alene og må finne din egen vei. Finn ut sjøl blir til kan sjøl.

Selv om jeg trivdes vanvittig godt med utallige, gode kolleger og arbeidsoppgaver, så er det akkurat dette at jeg ikke sa opp i tide som jeg i dag angrer mest på.

I dag så nager dette valget meg sterkt, for jeg betaler dyrt i dag for å ha jobbet der; og jeg betaler nå dyrt for at jeg ikke sa opp og skiftet til en arbeidsgiver med akseptabel lønn og en avansement-mulighet som i det minste ville gi meg et anstendig pensjonsgrunnlag.

Det eneste jeg fikk mer av i min bedrift var ekstra oppgaver.

Jeg kom til bedriften for en og tjue år siden med militær høyskoleutdanning på master nivå, og med seks og tjue års relevant, militær erfaring innen faget som jeg skulle gå inn i: men med militære papirer så var jeg ikke akseptert som en utdannet person i bedriftens øyne.

Lang, relevant erfaring ga heller ingen uttelling  etter de gjennomførte jobbintervjuene og ansettelsen.
Fra da av hadde dette ingen verdi for andre enn meg selv og min utførelse av jobben.

Den nye karrieren startet med lønn på nivå med en renholder, faktisk samme lønn som resepsjonisten på kontorene jeg jobbet i; og den holdt seg på et såre labert nivå; helt til tiden var nesten ute for min del.

Jeg var så naiv at jeg så på jobben som en spennende utfordring ved å bygge opp et beredskapssystem og så forbi start-tilbudet; samt at jeg trodde at ting ville endre seg når de så hva jeg kunne utrette for dem.

De rådgiverne som startet tjue år etter meg, rett fra skolebenken, overgikk meg i lønn fra første dag, og helt frem til pensjonist-dagen min.

Jeg startet som beredskaps-rådgiver i 2003, og jeg gikk av som beredskaps-rådgiver i 2024.

Jeg kvalifiserte ikke til noe opprykk; ikke en gang til senior.

For stilling som beredskaps-rådgiver kreves normalt fra 3 års relevant erfaring.
For stilling som senior beredskaps-rådgiver kreves normalt 5-8 års relevant erfaring og kompetanse til å selvstendig kunne håndtere oppgaver på et høyt ansvarsnivå.
Rådgiverstillinger krever ofte minimum bachelor.
En seniorrådgiverstilling krever ofte utdanning på master-nivå eller relevant erfaring/realkompetanse.

Jeg kvalifiserte på ingen måte til noe av dette med min militære høyskoleutdanning, i og med at min sjef mente at den ikke skulle inn i min CV i en sivil bedrift.

Fire tiår med veldig relevant erfaring og mye påfølgende leder-skryt for godt utført arbeid underveis kvalifiserte heller ikke. Stålkontroll gir ikke premiering der.

Jeg skylder ikke på systemet eller på noen enkeltpersoner i det hele tatt, for feilen ligger ene og alene hos meg som godtok slik behandling, og som var naiv nok til å tro at hardt, målrettet og resultat-rikt arbeid etterhvert ville vise seg å lønner seg. 

Derfor valgte jeg å gå i stillhet, for det siste jeg ønsket var å høre taler som bygger opp rundt det at jeg aldri oppnådde den nødvendige graden av erfaring og kompetanse til å selvstendig kunne håndtere oppgaver på et høyt ansvars-nivå; noe som er krav for avansement.

Det siste jeg trengte i den situasjonen jeg sto i der og da var å bli tråkket enda lenger ned; i full påminnelsen om å ha stått stille i alle disse årene; i full offentlighet med gode kolleger rundt meg som vitne til en lite ærerik avgang. Det siste jeg ville var å bli hyllet for den største bommert jeg har gjort i mitt liv.

Det er helt greit.

Nå, fire måneder senere, så har jeg klart å legge disse to tiårene bak meg, og akseptere at jeg brukte utallige timer og dager, fridager og ferie, på en innsats som ikke holdt mål i bedriftens øyne.

Det er ikke noe jeg får gjort med det nå.
Gjort er gjort, og anger bruker jeg aldri mye tid på. 
Selv om anger kan være en naturlig og sunn reaksjon,
 er det viktig å huske at det ikke gir noen gevinst i seg selv;
 faktisk vil anger som oftest føre til negative konsekvenser. 

Jeg hater hvert øyeblikk jeg sløser bort på å tenke på hva jeg kunne ha gjort.
Leonardo da Vinci

Når en person innser at de har jobbet et halvt arbeidsliv uten å ha oppnådd den nødvendige graden av erfaring og kompetanse til å selvstendig håndtere oppgaver på et høyt ansvars-nivå, ja så vil de naturlig vis oppnå en følelse av frustrasjon og skuffelse over at de ikke har gjort mer for å utvikle ferdighetene og kunnskapen de trenger for å lykkes i en høyere stilling.

De vil føle at de har kastet bort tid og energi på en karrière-vei som ikke har ført dem dit de ønsker å være.

Personen vil naturlig vis føle seg sint og bitter på seg selv.

De kan selvsagt føle at de har blitt urettferdig behandlet eller at de ikke har fått de mulighetene de trenger for å lykkes; men det er bare unnskyldninger for å dekke over den skylden en selv sitter med for at en selv tillot at det ble som det ble.

Det ble ikke helt sånn for meg, for jeg har nå innsett at jeg lurte meg selv ved min sterke selvtillit, og min tro på meg selv om at jeg var særdeles dyktig i mitt fag.

Som jeg sa til meg selv: jeg er god selv om det er usynlig for de som ikke ønsket å se det samme som meg; så jeg ble veldig god til å jobbe hardt uten å bli lagt merke til.

Jeg ble etter hvert en moderne versjon av Don Quijote som dro i strid mot sin egen fantasiverden; det ser jeg nå i ettertid.

Jeg var oppgitt nok til å akseptere det at jeg ikke var i stand til å nå mine opprinnelige karrière-mål, og i stedet så fant jeg andre måter å være fornøyd med min stilling og mine arbeidsdager.

Og der kommer mine gode kolleger inn i bildet.

Så lenge de var fornøyd med det jeg gjorde, hvordan vi jobbet sammen og hvilken nytte de følte av samspillet så var også jeg fornøyd jeg også.

Så lenge jeg følte og så at de lærte noe nyttig av meg, ja så var det dette som drev meg fremover og ga meg lyst til å gå på jobb hver dag.

Konsekvensene dette ville få for resten av livet mitt var ikke viktige der og da, for jeg er vant med å løse problemer og utfordringer etterhvert som de dukker opp.

Det er en livsfilosofi jeg har levd etter, og som jeg i dag forbanner når jeg tenker tilbake, og det gjaldt styrken til å reise meg igjen hver gang jeg følte meg avvist og slått i bakken av manglende respons på innsats: det er ikke nederlaget som teller, men hvordan du reiser deg etter det.

Helt i fra jeg var en liten tass, og tok råd fra mine foreldre, fikk jeg høre at en med hardt arbeid og besluttsomhet kunne alle nå sine karrièremål.

Senere gjentok lærere i forskjellige nivåer av utdanningsinstitusjoner det samme, og den amerikanske basketballstjernen Kobe Bryant messet også om det samme: det er ingen snarvei til suksess. Den eneste måten å oppnå varige resultater er gjennom hardt arbeid og dedikasjon.

Nå er jeg pensjonist og er ferdig levd med karrièredelen av livet, og først nå innser jeg at dette slett ikke er nok i en verden der det er økonomene som råder.

Ser ikke de at det er verdt å råde bedriften om at du har en verdi som det er verdt å belønne og ta vare på, ja da har ikke innsats og integritet noen verdi; og det har heller ikke utdannelse; utdannelse er bare en døråpner for å komme inn på arbeidsmarkedet.

Etter at du er ansatt har utdanning og erfaringer ikke lenger noen verdi; ihvertfall i den bedriften jeg kommer fra.

Jeg skulle lært meg å smiske og bygge de riktige relasjonene med de riktige personene internt; i stedet bygde jeg meg et stort og omfattende nettverk som bare gagnet mitt fag.

Suksess er summen av små anstrengelser gjentatt dag etter dag, påsto forfatteren Robert Collier.

For den personlige følelsen av å gjøre suksess så er jeg enig med ham, men for bedriftsøkonomien ser ikke dette ut til å stemme i noen særlig grad. 

I Norge er det nok heller riktig som det en av politikkens største klovner, Thorbjørn Jagland, påsto: det er bedre å ha flaks enn å være flink.

Trist å si det, men akkurat hans ord er nok den rette adjø for godt til min siste arbeidsplass, for jeg syntes selv at jeg var flink nok, men flaks har jeg aldri hatt; den brukte jeg opp på en basar i regi av Norske Kvinners Sanitetsforening da jeg som guttunge vant en rosa forkle.

Ikke heng med nebbet, for du fikk jo et forkle gratis, sa hun som delte det ut til meg; enda hun visste at loddet hadde kostet meg 25 øre, nok penger til fem karameller i kiosken på Austvatn.

Ingen ting i livet kommer gratis.

Jeg har alltid vært dårlig innen investeringer og sjelden fått noen uttelling på det jeg har satset på.
Slik ble det bare med den saken. 

Det er alltid vanskelig for en person å se at han ikke strekker til, men det ble for min del etterhvert litt som det basketball-treneren John Wooden oppfordret til når jeg fortsatte å jobbe målrettet og hardt, selv om jeg visste at det aldri ville føre noen vei: det er ikke alltid lett å gjøre det rette, men det er alltid riktig å gjøre det vanskelige.

Med det jeg skriver, som mine siste delinger av minner fra min siste arbeidsplass, så er det litt for å få det ut av systemet mitt og gå videre, men det er mer som en advarsel til de som kommer etter meg, og som føler stolthet i det arbeidet de utfører for denne bedriften; for guds skyld ikke gjør som jeg gjorde!

Ikke stå på og tillat deg å være usynlig!

Det er litt trist å føle at en må gi akkurat det som råd, men ærlig talt så er det sånn jeg føler det etter å ha jobbet der i over to tiår; så det er virkelig det jeg gir som råd til dere som ser i startgropen på vei mot pensjonsalder. 

Dere investerer i fremtiden som kommer, så ikke kast bort tiden på å jakte vindmøller.

Gresset er ikke alltid grønnere på andre siden av gjerdet, men på den siden jeg oppholdt meg på var gresset brun-brent og tørt; og det ble aldri vannet.

Jeg er ikke sikker på hva som er mer frustrerende, å jobbe hardt og ikke komme noen vei, eller å jobbe hardt og se andre lykkes.

Tl slutt så må jeg innrømme at jeg har gått mange runder med meg selv i forhold til om jeg skulle skrive, og offentliggjøre, dette slutt-brevet i bloggen min eller ikke, men så har jeg konkludert rundt dette om det er illojalt å angripe bedriften som jeg har jobbet i over to tiår; og konkludert med at det å peke på feil og mangler i bedriften med sikte på forbedring må sees på som en konstruktiv handling, selv om det kan virke negativt.

Jeg ser jo at det i dag foregår minst ett behandlings-overgrep på min gamle arbeidsplass i form av det å ikke ville/tørre å ta tak i vanskelige situasjoner der en ansatt til de grader blir behandlet dårlig; alt med bakgrunn i trenering av saksgangen, kanskje med bakgrunn i frykten for å ta beslutninger i vanskelige saker; spesielt i en sak som samtidig setter et par inkompetente sjefer i dårlig lys; for noe lederegenskaper har de ikke disse to.

Illojalitet er ikke det å si i fra om hva en føler er galt, og hva man foreslår å rette opp av feil; men det er klart illojalt  over for bedriften når ledelsen ikke vil ta tak i alvorlige problemer de får rede på!
Husk: unødvendig trenering av saker som er vanskelig er ikke en ledelse, det er feighet, ansvarsfraskrivelse og illojalitet satt i system.

Ha en avslappende og god sommerhelg

Pensjonert kommandør og beredskaps-rådgiver 1732 Aasen

Jeg har jobbet så hardt at jeg har glemt hvordan det er å slappe av

Disse to, siste sitatene er ment for å være humoristiske og lette litt på stemningen etter å ha lest dette, men de gjenspeiler også frustrasjonen som alt for mange mennesker føler når de jobber hardt uten å se de resultatene de ønsker.

Det første vi ser

Den siste gang jeg noen sinne besøkte en frisørsesong, var rett etter at jeg flyttet til Oslo i 1974; da besøkte jeg en frisørsalong på Karlsrud.

På spørsmål fra frisøren om hva jeg forventet etter besøket så svarte jeg at jeg ønsket å bli mer respektabel og attraktiv.

Da gikk han ut på bakrommet og hentet en finlandshette som han trakk ned over hodet mitt.

Jeg sluttet ikke å gå til frisør på grunn av  denne balaklava-spøken til frisøren, men fordi jeg innså at det å betale for å bli kjekkere og penere var bortkastede penger, og jeg sløser ikke bort penger på tull.

Jeg innså tidlig i livet at det ikke hjalp om jeg kledde meg i dress heller; for som tante Olga sa det så klart: en ape i silkekjole er fortsatt bare en ape.

Min mors trøstende ord om at ekte skjønnhet kommer innenfra hjalp ikke; for det gjelder bare for piker som er skjønne inni og vakre utenpå.

For oss robust utskårne og humoristisk sammensatte mannfolk er det bare å innse at man kan ikke lage silkepung av et grise-øre.

Det er mange opp gjennom årene som har vært ærlige når de har gitt meg tilbakemelding på utseende mitt. Ord som avskrekkende, robust, fryktinngytende og brutal har vært hyppig gjentakende adjektiver i den sammenheng; eller som hun ærlige med Downs syndrom sa det på T-banen: du er jaggu stygg!

I min situasjon har det vært viktig for meg se riktigheten i noen få studier rundt dette med utseende og tiltrekningskraft på det andre kjønn; og da mener jeg kvinner, og ikke alle de nye kjønnene det skravles om.

Noen studier har vist at kvinner vil finne menn med et fryktkinngivende utseende mer attraktive, i hvert fall i kortvarige relasjoner.

Dette kan være fordi et slikt utseende assosieres med maskulinitet, styrke og beskyttelse; og så må det jo være perfekt for jenter som sliter med intens sjalusi.

Dessuten så tror jeg at mitt robuste utseende noen ganger har gitt meg den nødvendige aura av autoritet og makt som har vært nyttig i profesjonelle settinger; eller i situasjoner der det er viktig å ta kontrollen vekk fra andre.

Selvfølgelig har jeg innsett at det å være mindre pen også har sine negative sider.

Et stygt og  fryktkinngivende utseende har ført til at folk misforstår meg som person og trodd at jeg er aggressiv og uvennlig; til og med farlig.

Mitt tilsynelatende fryktkinngivende utseende har ført til en viss form for diskriminering, både i arbeidslivet og juridiske settinger.

Jeg har blitt sett på som en trussel og en sikkerhetsrisiko, selv når jeg ikke har gjort noe galt.

I en periode bodde en jente jeg hadde fast følge med nedenfor Tveita senter i Oslo; og da ble min tilstedeværelse der til stadighet forbundet med tilhørighet til den kriminelle Tveita-gjengen, med påfølgende bortvisning fra området av politiet. 

I en periode var dette så ikke at jeg måtte gå av på Hellerud T-bane og gå derfra de gangene jeg skulle besøke henne.

I barnefordelingssaken jeg måtte gjennom  etter skilsmissen ble det satt ut rykter om at jeg brukte for mye penger og tid på å røyke cannabis; noe dommeren trodde helhjertet på bare ved bare ved å dømme etter hvordan jeg så ut.

Det var først da legen fra marinen, hvor jeg jobbet, la frem bevis gjennom gjennomførte tester av hår og fra urinprøver ved de jevnlige testene, som vi froskemenn måtte gjennom, at denne beskyldningen ble lagt død og fjernet fra saken.

Ikke la deg lure av et menneskes stygge ytre. Deres indre kan være langt verre.
Carl Hammarén

Utseende spiller en betydelig rolle i hvordan vi danner førsteinntrykk av andre.

Helt fra evolusjonens røtter har vi tilegnet oss en har en evne og tendens til å raskt vurdere andre for å avgjøre om de utgjør en trussel eller en mulighet.

Utseende vil gi oss ledetråder om en persons alder, kjønn, helse, styrke; og til og med sosial status.

I vår tidlige eksistens var denne raske vurderingen avhengig av overlevelse. for oss som art.

Et annet, faktisk skremmende utfordrende, og foraktelige, fakta er at samfunnet har etablerte normer for hva som anses som attraktivt eller tiltalende.

Vi blir ubevisst påvirket av disse standardene når vi danner førsteinntrykk.

For eksempel vil vi være mer tilbøyelige til å stole på noen som ser velkledd og ryddig ut, eller som har et pent og vennlig ansikt.

Et fakta er at når  vi møter et nytt menneske så har vi begrenset tid og informasjon til å ta en beslutning om hvem de er.

Vi bruker ofte heuristikk/lagret erfaring, og snarveier for å forenkle prosessen.

Utseende vil være en rask og enkel måte å kategorisere en person på, selv om det ikke alltid er et nøyaktig mål på hvem de er.

Vi vil ubevisst knytte visse utseende-trekk til positive eller negative egenskaper.

For eksempel kan vi oppfatte noen med et smilende ansikt som vennlig og tilnærmede, mens noen med et strengt ansikt kan virke mer distansert; eller til og med sint.

Bare mygg og veps bør bedømmes etter førsteinntrykket.
Ivar Wallensteen

Gjennom livets møte med ulike personer, og flere ekteskap, så har jeg endelig lært at  førsteinntrykk ved utseende ikke alltid er så veldig nøyaktige og korrekte.

En persons utseende kan være villedende, og det er mange andre faktorer som bidrar til hvem de er som person. Det vil selvsagt derfor alltid være bedre å ta seg tid til å bli bedre kjent med noen før du dømmer dem basert på utseendet deres.

Det er et komplekst spørsmål dette rundt hvorfor uttrykket høy og mørk har blitt assosiert med suksess og vellykkethet.

Gjennom historien har høye menn ofte blitt sett på som mer autoritære og mer som leder-emner.

Dette stammer nok fra tider med krigføring, der fysisk styrke og størrelse var fordelaktige.

I mange kulturer, som den sør-koreanske, har lys hudfarge og store øyne blitt assosiert med høyere sosial status og velstand.

Dette kan være knyttet til at de som hadde råd til å unngå hardt, manuelt arbeid holdt seg lyse i huden, mens de som arbeidet ute på jordene ofte utviklet en mørkere, solbrun hudfarge.

Når vi ser på en person som passer til stereotypen høy og mørk, vil vi ubevisst ha høyere forventninger til dem når det gjelder intelligens, kompetanse og evne til å lykkes.

Vi som ikke oppnår disse normene i samfunnet får bare akseptere dett og gjøre så godt vi kan for å markere oss på andre måter  for å bli respektert; for eksempel i et jobbintervju.

Det finnes ingen skjønnhet uten slør.
Anatole France

Han en vakker og sommervarm helg

Selv den styggeste er det noe med; i det minste lysten til å være vakker.
Anna Gavalda