Nobelmedaljenes bakside

Svartkrutt består av trekull, svovel og salpeter i det optimale blandingsforhold: 75 % salpeter, 10 % svovel og 15 % trekull. Framstillingen skjer ved at råmaterialet fin-males i en kulemølle og blandes med ren alkohol/sprit til en deig, som eltes. Denne valses ut til tynne flak som tørker, og knekkes til kruttkorn.

En gammel hjemmebrenner i Austvatn lærte meg å lage krutt, for han brukte det til å teste spriten sin med før han turde å selge den hjemme i Nord Odal. Det som ikke gikk gjennom i testen hans solgte han til drankerne på Skarnes, i Sør Odal. Mannen var lokal-humanist kan en si; og moderne var han også som sikret sambygdingene kortreise pol-varer.

En kuriositet er at krutt brenner når det fuktes med spritblanding med mer enn 57,1 volumprosent alkohol Dette ble brukt til å teste alkoholinnhold i sprit med. Da la man en haug svartkrutt på en skål og helte på så mye sprit at det nesten begynte å sive ut. Brant det da med klar blå flamme, var spriten «100-proof» og ren nok til å være drikkende.

I kjemitimen på skolen en dag varslet læreren om at vi skulle lære om kinesernes fyrverkeri gjennom et praktisk eksperiment. Læreren hadde skaffet til veie litt krutt for å gi drivkraft og strontium til å gi rød farge, barium for grønt og kobber for blå farge. Jeg kom forberedt til skoletimen med en boks hjemmelaget krutt og var klar til å hjelpe til med eksperimentet. 

For å si det kort så gikk det til helvete med stor kraft med min hjelp. Det ble for mye av det gode og litt brann inne i sløydsalen hvor kjemitimen gikk av stabelen. Hjemme fikk jeg varsel om bjerkeris, noe som var vanlig straff når jeg gikk alt for langt i mine handlinger. Det verste var ventetiden mellom doms-avgivelse og eksekuvering. Denne dagen skjedde det mye i huset på Aasen, så kveldsmaten kom på bordet uten at jeg måtte innta den stående. Fornøyd utbrøt jeg glede for å ha unngått straff for nesten å ha brent ned skolen; noe jeg fort forsto at var en særdeles dum uttalelse i mors nærvær.Jeg sov på magen den natten og satt så urolig i timene på skolen dagen etter at jeg ble sendt til sløydsalen for å hjelpe vaskekonene med rengjøring av åstedet.

Kreativitet straffes ikke i seg selv, men det kan oppstå situasjoner der kreative handlinger blir møtt med negativ respons av ulike årsaker. Noen ganger forstår ikke andre den kreative visjonen eller intensjonen bak handlingen som medfører korpulent straff.

Kreative ideer og prosjekter innebærer ofte en viss grad av risiko og usikkerhet, og dette kan skremme noen som foretrekker tryggere alternativer.

Den tredje årsaken til at jeg ble straffet for ivrig deltakelse i skolefysikktimen hadde nok noe å gjøre med at jeg tuklet med lærerens rakettoppskrift. Mennesker har en tendens til å være motvillige mot endring, og kreativitet kan ofte utfordre etablerte normer og rutiner, noe som kan føre til motstand.

Det er viktig å merke seg at kreativitet også blir verdsatt og belønnet i mange sammenhenger, spesielt i kunst, innovasjon og entreprenørskap. Mennesker som tør å tenke utenfor boksen, kan skape positive endringer i verden; sånn som det Alfred Nobel sto for; for å nevne en.

Kreativitet er intelligens som leker. Albert Einstein

Jeg er ingen Einstein eller Nobel, men du verden hvor mye bjerkeris jeg har måttet tåle for å ha fulgt Albert sitt råd: kreativitet er å se det som alle andre har sett, og tenke det som ingen andre har tenkt.

Med Albert Einsteins råd og Alfred Nobels oppfinnelse hadde jeg ikke en sjanse. De to kunne like godt solgt meg narkotika i skolegården, så farlige var de i min oppvekst. De to ga meg en lære som kostet meg mye smerte i åren opp til og gjennom puberteten; og litt nå også..

Det var de to som trengte juling med bjerkeris for å ha gitt meg slike ville muligheter.

Vi lærte, og lærer bort, respekt for de gamle og deres erfaring, men sannheten er at de bare er ute etter hevn for sin tapte barndom. Hvorfor skal de unge ha det bedre enn de selv hadde det i oppveksten.

Gamle folk er ondskapsfulle; inklusive meg.

Ha en god og kreativ helg.

Kreativitet handler om å tro på deg selv og din visjon, uansett hvor uvanlig den kan virke for andre. Stella M. Adler

Omfangsblikk

Når du ber om hjelp, viser du sårbarhet.

Dette blir forhåpentlig vis siste gangen jeg gidder å omtale mine arbeidsforhold opp mot den store, personlige gleden som ligger i det å få jobbe. Jeg kjenner at jeg skriver meg sintere i dette innlegget, så da er det best å avslutte disse tankene og bite sammen tenna og holde tett det kommende, siste hele året jeg har igjen å jobbe: året 2024. Tidlig i 2025 fyller jeg 67 om jeg lever, og da er min arbeidskarriere over for godt.

Jeg har aldri vært en som ber andre om hjelp. Allerede fra ung alder var jeg en av disse drittungene som trakk meg unna når noen tilbød meg hjelp og freste: kan sjøl.

Jeg har vokst opp i en tid da det var forventet at mannfolk skulle være sterke og uavhengige; og at det å be om hjelp viser svakhet.

Stolthet kan klart spille en stor rolle i dette med å klare seg selv for min del, samt indoktrinert frykt for å virke hjelpeløse eller å være byrdefull for andre.

Etter hvert som jeg har blitt eldre så har dette forsterket seg ved at jeg verdsetter min uavhengighet enda høyere; og selvsagt det at det har blitt enda vanskeligere for meg å akseptere at jeg har behov for hjelp.

Uansett; for første gang i mine førti ni år i arbeidslivet måtte jeg bite det i meg å gå til min nåværende arbeidsgiver og be om hjelp i en situasjon der jeg kun så tre løsninger på et personlig problem, hvorav to av dem var dårlige for både meg og for de på jobben som har forventninger til meg og mine leveranser.

Første gang jeg ber om hjelp blir jeg blankt avvist; så akkurat det frister ikke til gjentakelse i fremtiden. Denne erfaringen bare bekrefter viktigheten av personlig uavhengighet og selvtillit.

Min far hadde rett de gangene han uttalte: ikke be om hjelp om du ikke ønsker å få hånden slått av deg.

Det mest verdifulle vi kan lære er å være uavhengig; å kunne klare oss selv, stole på vår egen dømmekraft og håndtere livets utfordringer uten å måtte søke konstant hjelp utenfra.
Ralph Waldo Emerson

I og med at jeg har vært fire måneder sykemeldt i år uten noen stedfortreder, så forventet jeg at tidligere opptjent tid kunne diskuteres utbetalt som et engangs-unntak, i og med at alternativet var og bli liggende enda lenger etter i levering av kritiske oppgaver; noe som stresser meg ekstremt med bakgrunn  i min livslange arbeidsmoral-kode.

Men nei, dette kunne ikke en gang diskuteres; og årsplanene, prosjekter og oppdateringer har tilsynelatende ingen verdi.

Det er èn virkelighet som er altomfattende i mitt apsarbeid, og det er at det er viktig å vurdere både scenarioet og omfanget av det fordi det gir en mer helhetlig forståelse av en situasjon eller et problem.

Scenarioet beskriver hva som skjer, mens omfanget gir kontekst om hvor bredt eller dypt situasjonen påvirker. Ved å vurdere både scenarioet og omfanget, kan man bedre identifisere potensielle risikoer og konsekvenser. Dette er viktig for å kunne utvikle effektive strategier for å håndtere situasjonen.

Når man vurderer omfanget, kan man bedre vurdere hvilke beslutninger som bør tas og hvilke handlinger som bør gjennomføres for å takle situasjonen på en hensiktsmessig måte.

Gjennom årene har jeg ofte blitt anklaget for å bryte overtidsregler, og det er scenarioet; brudd på overtidsgrenser. Selvfølgelig er dette min skyld, men det skyldes ikke at jeg er så forferdelig glad i overtid og baksmell på skatten.

Det neste spørsmålet en bør stille seg er hvorfor jeg jobber så mye overtid. Kan det kanskje hende at jeg har for mye ansvar og oppgaver for en singel person?

Kan det ha noe med det å gjøre at jeg i mange år har mast om å få en hjelper i og med at jeg opererer i den operative sfæren av en 24/7/365-bedrift med forventninger av leveranser utenom kontortid?

Uten stedfortreder så har ferie og fravær bare vært en teoretisk vits i de årene jeg har jobbet, mens gratisarbeid har vært en forventning i alle disse årene.

Jeg ser ikke mye av omfangs-vurderinger som system hos beslutningstakerne jeg ba om hjelp.

Avslaget på en minnelig løsning forteller meg veldig mye om hvordan mitt arbeid og innsats de siste tjue årene verdsettes; min oppfattelse blir da at dette er noe en slett ikke behøver å levere på i det hele tatt.

Kontraktene med, og forventningene hos mine kunder er ikke noe en trenger å levere i henhold til. Det er tilsynelatende bare ett sysselsettingstiltak for å forsvare at jeg er i lønnet jobb. 

Jeg takker for viljen til å gi meg sysselsetting de siste 20 årene; jeg trengte det.

Rådet jeg fikk for å ivareta min egen fysiske helse: Gi faen i alt og ta det rolig, din helse er det viktigste.

Det er bare det at mitt helse-velvære er et samvirke mellom psykisk velvære, fysisk velvære; og fremtidsmotivasjon. Jeg er avhengig av å føle at det jeg driver med har en verdi.

Påtvungen latskap er ikke helsebringende for min del, og jeg har aldri lært meg å gi totalt faen.
Drit i alt, bry deg ikke og sløv deg videre. Du trenger ikke hjelp, bare kutt ned på arbeidsmengden din. Gjør bare det du rekker.

Greit nok dette; for den uken som jeg ba om hjelp var en særdeles lærerik øvelse for min del; og som jeg i tradisjon tro har evaluert grundig. Jeg prøvde noe, jeg feilet; og jeg lærte mye av det. 

Konklusjonen fra min AAR er at mitt arbeidsbidrag som nevnt ikke er viktig.

Nå tar jeg ut fem uker tidligere opptjent tid, for å slippe å sitte igjen med Svarte-Per i år igjen, når timer over nivået bare automatisk slettes, noe som da kunne fremstå som gratisarbeid når november starter.

Med fem uker fravær er alle muligheter til å ta igjen også de prioriterte oppgavene i etterslepet fra fire månedene med sykefravær tapt uansett, så jeg følger rådet; jeg gir totalt faen og tar like godt ut ferie hele desember i tillegg. En får jo uansett ikke overført mer enn to uker til neste år.

Gidder jeg ikke å jobbe hele november så skal en ikke se bort fra at jeg tar de to siste ukene av den måneden som ferie også. Jeg har ferie nok å ta av, og det kan fort bli en vane å ikke være på jobb.

Jeg omtales ofte som en som har stålkontroll på det jeg driver med innen mitt fag; og nå tar jeg kontroll over fritiden min også; så får vi se om arbeidsmoralen min kommer uskadd ut av dette.

Det hjelper ikke å ha stålkontroll på sikring av husets bæringer, når en ikke har nok stål til det siste hjørnet. Da står uansett huset i fare for å klapse sammen.

Den som synes beredskap er dyrt burde prøve en ulykke står det i lærematerialet til dagens elever ved Innlandet universitet og høyskole sitt bachelorstudie i faget beredskap og krisehåndtering.

Dette uttrykket refererer til viktigheten av beredskap og forberedelse.
Det antyder at de som mener beredskap er kostbart vil forstå nødvendigheten av det når en ulykke eller krise oppstår.

Det er en påminnelse om at investering kan bidra til å redusere skader og kostnader når uforutsette hendelser inntreffer, men da må eksisterende system vedlikeholdes og videreutvikles i forhold til nye situasjoner; samt øves og trenes. Dette bør ikke være avhengig av bare en person.

Vi har jo en beredskap hos oss fra tidligere, så da er vi tilsynelatende ferdig med den saken for vår del.

Vedlikehold, oppdateringer og videreutvikling av systemet skal vi tilsynelatende ikke ha noen prioritet på; ikke trening og øving heller. Trenger vi egentlig et styringssystem da?

Jeg kan bare sukke tungt, se tilbake på tjue bortkastede år og forholde med til ledelsens prioriteringer og mål for faget; om de ønsker å sette noen prioriteringer i det hele tatt.
Det er jo ikke slik at jeg blir erstattet heller.

Om det er meg selv, eller andre: Noen må ha drukket for mye grønn Absint!

Oppgave: Jeg må lære å sette en grense for hva jeg er villige til å akseptere; og bygge opp mot til å gi opp. I noen situasjoner er det bare det å legge ned våpnene og akseptere tapet som er svaret.

Så langt har jeg manglet mot, vett og vilje til ikke å stå i striden.

Det har vært en ensom og interessant krig, men nå er jeg sliten av å være eneste soldat i troppen.

Jeg har alltid hatt mot til å stå i slag, men har jeg mot nok til å stoppe opp for jeg trer ikke tilbake, men jeg lukket døren bak meg til et tomt rom.

Ha en god og ulykkes-fri helg.

Å vite når du skal sette en stopper for noe er visdom. Å være i stand til å gjøre det er mot.

Ordforvirring

Jeg har alltid vært interessert i ord i dagligtale og deres opprinnelse; sånn som den forholdsvis nye betydningen av det gamle ordet skjev.

I Odalen er vi nok nærmere det norrøne språket og ordet skeifr enn folk i Oslo og Bærum sitt skjev, for der snakket vi om å skeiv og skakk.

Alle hadde hørt om det skakke tårnet i Pisa, men få Odølinger hadde vært der.

Odølingene la hodet på skakke og så på folk med skakke øyer når vi så på noen med uvilje, mistro og misunnelse.

Jeg har selv erfart uttrykket om at en svigermor aldri slutter å se skjevt til sin svigersønn.

Inntil for noen år siden var jeg trygg på de ulike betydningene av skeiv, skakk og skjevt.

Alt i livet gikk sin skjeve gang med skjev fordeling av materielle goder, men så kom forvirringen i forståelsen av ordet da en gruppe mennesker tok det til seg og begynte å benevne seg som det skeive miljøet.

Hvorfor akkurat det ordet?

Det å være skeiv er slik jeg forstår det nå en samlebetegnelse for seksuelle orienteringer, kjønnsuttrykk og kjønnsidentiteter som bryter med samfunnets forventninger om at man skal være heterofil og ciskjønnet. Homofil, lesbisk, bifil, aseksuell, panfil og trans er eksempler på identiteter som går inn under ordet skeiv.

Det er greit nok det, men fortsatt forstår jeg ikke valget av benevnelse. 

Betyr det at de føler at de har kommet skeivt ut av hoppet, eller har det sin begrunnelse at folk ser på dem med et skeivt blikk som har sin begrunnelse i uvilje og mistro?

Det siste kan jeg tro på.

Vi har et uttrykk fra det gamle som gikk på å møtes på keiva, noe som spilte tilbake på det å være litt rar eller litt vridd i tankene; akkurat som det er et påvist avvik i befolkningen i det å være keivhendt.

Et avvik er ikke det samme som at det er noe galt; det bare skiller seg fra den store hopen; som er den som setter benevnelsen for hva som er normalt og ikke.

I dag vokser det jo opp en generasjon der det å uttale - skj - gir en utfordring, så da er det vel naturlig at ord som sjørt og sjeivhendt dukker opp; og kanskje derav ordet sjeiv?

Jeg flåser ikke med benevnelsen skeiv som de har valgt seg, langt derifra, men jeg klarer ikke å se logikken i valget av benevnelse.

Men så er vel ikke målet for språket at jeg skal forstå all verden heller.

At ord skifter innhold er jo ikke noe nytt, og langt fra uvanlig. Noen ord blir til å med forbudt å bruke i enkelte settinger med begrunnelse at de er krenkende.

De siste årene har jeg vært tykk og feit, men ifølge forlaget Puffin, som gjør endringer i Roald Dahl sin barnebok Charlie og sjokoladefabrikken, så skal jeg nå benevnes som enorm; og det er da en langt verre, og i mine øyne og en feilaktig beskrivelse av mitt utseende; og det er slett ikke mindre krenkende.

Jeg har speil så jeg vet at jeg er stygg av utseende, men jeg anser ikke at stygg er synonymt med den nye benevnelsen på oss som ikke er skjønnhetsidealer; det å bli benevnt som ekkel.

Å være utseendemessig stygg refererer vanligvis til hvordan noen oppfatter en person som ikke er tiltrekkende i deres øyne.

Det er selvfølgelig viktig å huske at skjønnhet er subjektiv, og det som anses som attraktivt varierer fra person til person.

Utseende er bare en del av en persons verdi, og det er viktig å verdsette mennesker for mer enn bare deres utseende; sier vi som ikke er vakre.

Å være ekkel der imot betyr vanligvis å være avskyelig, motbydelig eller ubehagelig i oppførsel, utseende eller handlinger.; og det kan bare brukes om å være stygg i handling

Ekkel er synonymt med det å være avskyelig og ikke det å ha vært litt uheldig med monteringen av ansiktsdeler.

Ord som endrer betydning fra sin opprinnelse og til i dag er verdt en liten studie da det er som å foreta en reise inn i fortiden; synes nå jeg.

Frekk var opprinnelig et ord for det å være modig eller frimodig, men over tid har det fått en negativ vridning og betyr nå ofte uhøflig eller respektløs.

Sjofel pleide å bety praktisk eller nyttig, men nå betyr det vanligvis usømmelig og vulgær.

Et godt kjent, og hyppig brukt ord, er benevnelsen hore som opprinnelig var ordet for kvinne, men i dag blir det brukt som et skjellsord for en prostituert eller som en fornærmelse.

I min ungdom benevnte folk seg som det å være gal og mente da at de var livlige, men det har utviklet seg til å bety sinnssyk; noe som en ikke får lov å si høyt i dag da det er erstattet med psykisk ustabil.

Vi skjemmet oss ut i min oppvekst, noe som da betød å ære seg selv eller å vise seg fra sin beste side, men nå betyr det uten unntak å gjøre noe flaut eller pinlig; eller å drite på draget som vi sa om akkurat det i Odalen.

Den gangen jeg var ung spurte vi: hvordan har du det? Det var den gangen en høflig måte å spørre om en persons generelle tilstand på, men nå blir det oftest brukt som en floskel uten nødvendigvis å forvente et dyptgående svar.

Noe som var artig den gangen betød hensiktsmessig eller passende, men nå betyr det underholdende eller morsomt.

Ikke det at denne om-betydningen er så galt i og for seg, for et artig møte nå er morsommere enn det var den gangen når ting skulle være så fordømt hensiktsmessig.

Nå bærer jeg meg mye, men da i den gamle betydningen av uttrykket å bære seg; å oppføre seg eller å handle på en bestemt måte.

I dag blir det oftest brukt for å beskrive overdreven oppmerksomhetssøkende oppførsel.

Jeg er vel egentlig en beskjeden fyr som liker oppmerksomhet da.

Er det noe rart om det oppstår misforståelser for de unge å snakke med game staurer som meg?

Den gang jeg var ung, likte de unge pikene meg fordi jeg var ung. Nå når jeg er gammel, liker de unge pikene meg fordi jeg er gammel og ufarlig. Det er ikke fult så morsomt.

Kunsten å oversette ligger ikke så mye i å kjenne det fremmede språket som i å kjenne sitt eget. Ned Rorem.

Ha en god og språkforvirrende helg

Språket trenger ikke alltid gå med slips og ha knyttet skoene pent. Folkelig tale er befriende og godt. Stephen King.

Å minnes er å leve

Denne gangen føler jeg for å dele en viktig lære fra min barndom som jeg gjorde meg nytte av gjennom hele livet..

Hvis du bare stirrer mot fortiden så går du baklengs inn i fremtiden, sa min tante Olga.
Av henne lærte jeg å se fremover og legge ting bak meg.

 Det er forskjell på det å fortrenge og det å legge ting bak deg.
Å fortrenge og det å legge ting bak seg er to vidt forskjellige måter å håndtere ubehagelige følelser eller opplevelser på.

Fortrenging refererer til en psykologisk forsvarsmekanisme der en person bevisst eller ubevisst undertrykker eller skyver bort ubehagelige tanker, følelser eller minner.
Dette skjer for å unngå å konfrontere smertefulle opplevelser eller for å opprettholde en følelse av psykisk stabilitet.
Imidlertid kan det ofte føre til at disse følelsene kommer tilbake på en uventet måte senere gjennom flashbacks; spontant innsettende, forbigående gjenopplevelser av følelser, sanseinntrykk og tanker som tidligere har opplevd.
Det kan rett og slett ødelegge livet ditt.

 Å legge ting bak seg refererer til det å aktivt jobbe med å akseptere, bearbeide og til slutt komme over en vanskelig opplevelse eller følelse.
Dette innebærer selvrefleksjon, emosjonell bearbeiding og å ta skritt for å bevege seg videre.
Å legge ting bak seg handler om å frigjøre seg fra byrden av fortiden og sette søkelys på fremtiden.

I korte trekk, mens fortrenging innebærer å undertrykke eller ignorere ubehagelige følelser, handler det å legge ting bak seg om å aktivt håndtere og bearbeide disse følelsene for å oppnå en følelse av helbredelse og fremgang.

Takket være den brutalt ærlige Olga har jeg sannsynlig vis unngått posttraumatisk stresslidelse, PTSD, trass de brutale ting jeg opplevde av syn, lyd, lukt og følelser ved frontavsnittene jeg har vært en del av.
Det som er så synd er at en ikke ser verdien av det andre har lært deg før du selv er et godt voksent individ; og da er det for sent å takke de som ga deg de viktige lærdommene.
Jeg skylder mange min takk; mine foreldre, tante Olga og mange, mange flere.
Det var mye jeg skulle ha fortalt dem mens de var i live, men da de levde så hadde jeg ikke fått den kunnskapen og forståelsen jeg har i dag.

Det sies at ingen blir noen stor profet i egen tid, og det er forståelig med bakgrunn i at man trenger mye egen-erfaringen før en forstår verdien av hva de forkynte.
Det er det fine med barnebarn som kanskje lever i den tiden der det går opp for deres foreldre hva vi besteforeldre ga våre barn av styrke og fornuft; eller hvor mye vi ødela dem gjennom våre holdninger og ord.
Gode og dårlige minner er viktige av flere grunner. Det gjelder bare å ikke grave seg ned i de dårlige.
Minner gir oss muligheten til å lære av våre tidligere erfaringer.

Gjennom positive minner gjentar vi suksess og glede, mens negative minner gir oss muligheten til å unngå feil og farer i fremtiden.
Minner spiller en viktig rolle i utviklingen av vår personlige identitet. De former vår oppfatning av hvem vi er, våre verdier, og hva som er viktig for oss. Våre minner bidrar til å definere oss som individer.
Gode minner kan gi oss glede og lykke, og de styrker våre emosjonelle bånd til andre mennesker.
Vi deler ofte gledelige minner med venner og familie, og dette kan sannsynlig vis styrke våre sosiale forhold.

Negative minner, som traumatiske hendelser eller farlige situasjoner, kan være viktige for vår overlevelse. De hjelper oss med å utløse forsvarsmekanismer.
Minner er også en viktig del av kulturarven. De bærer med seg historien og kulturen til samfunn og nasjoner. Gjennom minner lærer vi om fortiden og kan forstå hvordan den har formet vår nåtid.
Samtidig kan negative minner være vanskelige å håndtere alene, spesielt hvis de er knyttet til traumatiske opplevelser eller tap. De kan forårsake emosjonell smerte og påvirke vår psykiske helse negativt. Derfor er det viktig å kunne bearbeide og håndtere slike minner på en sunn måte.
Så, minner er viktige fordi de hjelper oss å lære, forme vår identitet, opprettholde emosjonelle bånd, overleve og bevare kulturarv.
Samtidig kan de også være kilder til både glede og smerte, avhengig av innholdet og hvordan vi håndterer dem.

Jeg skal ikke prøve å lære noen hvordan en legger ting bak seg og bearbeider vonde minner og traumer. Jeg er jo verken psykolog, psykiatriker eller pasient av disse; noe jeg kanskje burde revurdere i følge disse fagspesialistene.
Jeg er ingen rådgiver på dette, men jeg vet jo bare hva som fungerer på meg; og kanskje ligger det en feilmargin i det at jeg vel egentlig aldri har opplevd noe som kan defineres som traumatisk; tap av egenkontroll over en situasjon eller hendelse.
Jeg har stort sett vært heldig og følt at jeg har kontroll, selv under kritiske situasjoner.
Dessuten har mine valg om å gå inn i risikosituasjoner vært frivillig fra min side.

Det eneste jeg vet sikkert er at det er viktig å starte med å akseptere at du har vonde minner og at det er normalt å føle smerte, sinne, sorg eller andre intense følelser knyttet til dem; og at det å nekte eller undertrykke følelsene dine kan gjøre det vanskeligere å bearbeide minnene.
Du må først prøve å forstå nøyaktig hva som gjør minnene vonde. Dette kan hjelpe deg med å sette ord på opplevelsene dine og begynne å bearbeide dem.

 I forsøket på å søke opp gode sitater og læresetninger rundt det å håndtere vonde minner så ser jeg at det er få av dem som har noen opphavsperson. Kanskje det har noe med det å gjøre at det å snakke om slike ting fortsatt er omgitt av tabuer.

Noen ganger er de vondeste minnene også de mest verdifulle, for de lærer oss verdifulle leksjoner
Ukjent

Vi bærer vel alle våre byrder, våre vonde minner. Men det er hvordan vi bærer dem som former hvem vi er.
Dårlige minner vil alltid prøve å påminne deg om smerten. Det er opp til deg å minne dem om at du har overlevd, og du er sterkere enn du noensinne trodde

 Ha en god helg full av gode opplevelser.

 Dårlige minner er som spor i sanden. De kan vaske bort med tidens tann, men de har alltid en innvirkning på landskapet vårt.
Ukjent