Nå blir det oppvask!

Jeg er ubrukelig uten en plan. Da blir jeg bare sittende med en bok i solveggen og slik sett bare bli en uproduktiv dott som sitter i veien og lager lydløs støy for min kone.

Plan er en ordnet fortegnelse over gjøremål, rutiner eller lignende som skal utføres; en gjennomtenkt, metodisk fremgangsmåte og et grunnlag for den praktiske gjennomføringen av noe.

I mine ungdomsår var helgene en kjærkommen hvile etter jobbing og trening hvor jeg bare hadde en eneste plan fra fredag kveld til mandag morgen; det er helg - og min eneste plan er å falle for alle fristelser.

Problemet med fristelser er at de for ofte er usunne og kanskje til og med uetiske.

Den gangen brukte jeg noe som tilsvarte Sigrid Bonde Tusvik sine ord som en slags unnskyldning for å forsvare det jeg gjorde: jeg har en plan om å gjøre noe jeg angrer på hver dag, for å øve meg på at det ikke er så nøye.

På ett stadie blir en mer voksen i hodet og finner andre verdier som mal for tanker og handlinger; og en innser at en har kastet bort alt for mye tid på tull og fanteri som ikke gir deg noe tilbake av verdier.

Da begynte jeg å fokusere på det å legge planer; bare for å oppdage at det å planlegge ble en slags besettelse for min del.

Jeg ble lykkelig og opp-stemt av å befinne meg midt i planleggingsfasen der alt er mulig og skal fastlegges, men ingenting er endelig bestemt.

Gjennom livet har jeg innsett at det bare er et sted hvor en alltid får totalt fred til å legge planer i ro og fred, og det er ved oppvaskbenken.

De gangene kjøkkenbenken er overstrødd av skitne tallerkener og kjeler med brent bunn er det som å gå inn i et karanteneområde hvor luften er full av pest og kolera; ingen stikker så mye som nesen inn i rommet og forstyrrer deg.

Der får du og tankene dine være i fred. 

Kjøkkenet er det rommet hvor jeg legger mest tanke bak riktig innredning med god benkeplass på hver side av vaskekummene og nærhet til en radio som alltid står innstilt på kanalen Radio Vinyl.

Jeg trenger ikke et arbeidsrom eller en furte-bu, bare en oppvaskbenk; og lov til å bli fornærmet når kona tar oppvasken eller insisterer på at den skal vente til gjestene har gått.

Jeg trenger å hvile når jeg har gjester, for jeg kan bare fungere sosialt i små porsjoner.

Dessuten er det å ta oppvasken er viktig vei mot husfreden. 

Jeg husker godt det min mor sa fra tid til annen: ingen ektemann er ennå blitt skutt mens han tok oppvasken.

Det er mye krangel rundt oppvask i de tusen hjem. Hos oss er konflikten rundt hvem av oss som skal få lov til å ta den. 

Du har jobbet mye og må hvile sier kona og tar i fra meg skrubben. Der svikter hun i sin ellers så gode kunnskap om meg, for det er da jeg trenger Zalo og gryteskrubben mest.

Imgard Keun spurte en gang om fantasien var en flukt fra virkeligheten eller en flukt til en bedre virkelighet.

For min del er tiden til å fantasere ikke en flukt i det hele tatt, men bare en mulighet til å samle tankene til en plan som kan bli noe produktivt. Ved oppvaskbenken har jeg så langt fått fred nok til å ta de viktigste beslutningene i livet etter en av Pythagoras lover; de ofte vanskelige beslutningene om skal eller skal ikke.

De eldste og korteste ordene - ja og nei - krever den største omtanken.
Pythagoras

Jeg har enda ingen gode planer om fremtiden, og det plager meg litt, for uten en plan er jeg ubrukelig.

Jeg har planlagt og gjennomført mange hundre skarpe oppdrag og beredskapsøvelser, men aldri etablert noen pensjonsplan.

Det begynner å haste om det ikke skal bli til at jeg setter meg til og dør.

I mitt hode finnes det ingen frykt for dødelige sykdommer, bare en enorm frykt for å bli uvirksom.

Det jeg virkelig trenger nå er en durabelig middags-fest og en stor stabel av oppvask for å kunne tenke gjennom den siste delen av livet. Det står om livet.

Alder bremser alt unntatt frykten for ikke lenger å ha noen verdi; og frykten for at kona skal huske at vi faktisk har en mekanisk oppvaskmaskin under kjøkkenbenken.

Alle ønsker om et godt, nytt og ubeskrevet år.

Uvirksomhet er tungt for et arbeidsmenneske.

 

Barndommens jul er her igjen

Fredelig jul, sier vi i følge tradisjonen, men det var før i tiden at vi sa det.

I dag er ting annerledes fordi så alt for mange skal henge seg opp i  de dype tradisjonene vi har her til lands

I år er det angrep på kors i toppen av kapell-spir og som symbol på gravstøtter som er stridsspørsmålet og forlanges fjernet av humanetisk forbund

Argumentasjonen er at korset som symbol er påtrengende, og det er ikke bare de som tror på kristne dogmer som gravlegges på kirkegårdene!

Det blir liksom ikke jul lenger uten at det blir bråk og forargelse rundt bruk av både kristne og verdslige symboler og begrep i adventstiden. 

Bråk og forbud er blitt en del av førjulsstria de siste årene og derved å anse som en nasjonal juletradisjon.

I Drammen ble skolebarn nektet å gå med nisselue, og i Surnadal ble sangen Deilig er jorden droppet på skoleavslutningen fordi teksten er forkynnende. 

På en skole i Stavanger fikk elevene beskjed om at begrepet nisseunger skulle byttes ut med mennesker når de skulle synge julesanger.

Det blir vel sånn nå da at julenisse blir et av de nye ordene som det blir forbudt å uttale i årene som kommer. I fremtiden må vi vel si til de minste at det er Coca Cola-mannen som bor på Nordpolen og som kommer med gaver gjennom skorsteinspipa på julekvelden.

Stakkars Franci, min mallorcanske, katolske søster som de siste årene har måttet slutte å male ansiktet til mannen sin Santi svart og kle ham ut som St. Nicolas. 

Det er jo rene, skjære rasismen i dag det å gjøre noe så vederstyggelig som å kopiere en svart-hudet person.

Men i dag er det noe enda verre som skjer, for nå er jo nissen blitt et skjellsord for ikke kristne, eller for oss som holder liv i nissetradisjonen av nostalgi.

Den mest berømte legenden om St. Nikolas, opphavet til Coca Cola-mannen, er historien om de tre jomfruene i Patara. Faren deres hadde mistet formuen sin og hadde ikke råd til å betale medgift. Den gang måtte nemlig en far gi penger til brudgommen som medgift, for ellers kunne ikke døtrene bli gift. 

Da Nikolas hørte om den fortvilte situasjonen, kom han i hemmelighet til huset deres om natten. Inn gjennom vinduet kastet han en sekk gull, som var tilstrekkelig for medgift til den eldste av søstrene. Snart etter var hun godt gift. Nikolas gjentok sin nattlige aksjon to ganger til. Den siste gangen lå faren til jentene på lur ved vinduet fordi han var så nysgjerrig på hvem det var som gav dem penger. Det avslørte Nikolas, derfor kastet han den siste sekken ned skorsteinen i stedet! Den yngste datteren hadde vasket strømpene sine den kvelden og hengt dem opp til tørk ved glørne, og dermed falt sekken med gull ned i en av strømpene hennes. 

Nissen hører jula til, så den gir jeg ikke slipp på. I flere generasjoner har vi i Norge vokst opp med nisser; kanskje først å fremst fjøsnissene. Jeg identifiserer meg mer og mer med disse arbeidsomme og litt vriene fjøsnissene på landsbyga etter hvert som jeg med årene blir mer og mer lik en av disse skapningene som pryder julekort; en liten, tykkfallen, usosial og sky gubbe med hvitt skjegg og dårlig smak i klesveien.

Jeg pynter med nisser til jul og har stor glede av å fylle julestrømper til familien med vente-ting som tvinger frem litt før kvelden hygge på den store dagen mens roen senker seg i lukten av ribbe som langstekes og folkene i sofaen ved TV’en lar seg overraske år etter år hvor mye klær tre eikenøtter kunne romme i gamledagers Tsjekkoslovakia. Det eneste som overrasker meg med filmen er at en tøff, robust og vakker pike som Askepott kan falle for en arrogant, arbeidssky fløtepus som prinsen.

Julen skal være medfølelse, hygge og gavemildhet. Den skal ikke skitnes til av folk som ikke har toleranse for ting de ikke selv tror på.

Opprinnelsen til julen var i Norge den hedenske feiringen av jol; et fellesnordisk navn på den festen som våre aner feiret omkring vintersolverv. I dag er det bar vi i Norden og England som fortsatt bruker det hedenske navnet på feiringen vi er på vei inn i den kommende helgen

Enkelte tar del i feiringen som den store hedenske festen som ble feiret omkring vintersolverv. Andre velger å tro på Jesu fødsel og noen tror på at julenissen kommer når klokkene ringer julen inn; og det skal de få fortsette å gjøre i de ukene denne høytiden varer. Vår personlige julefeiring skal ikke rokkes ved av sneversynte humanetikere eller naive idioter tror på politikerne og  på et ufeilbarlig, norsk rettsvesen.

Julen skal være upolitisk og kun ha som mål og la folk få omgi seg av sine tradisjoner og hygge. Julen skal fortsatt få være den tiden på året da ukjente gjør noe godt og hyggelig for de som sitter alene på høytiden eller som stikker til den økonomisk utfordrende naboen er anonym julegave som gir dem mulighet til å feire og føle på den lille varmen som er igjen i samfunnet.

Uansett hva andre rundt oss mener om hvorfor og hvordan vi skulle feirer jul så skal jeg uansett være mitt barnebarns private nisse og gjøre alt jeg kan for å skjemme henne bort og bygge minner som hun kan ta med seg gjennom livet lenge etter at jeg er borte.

Ingen gav er bedre, større eller mer dyrebar enn et godt minne.

La julen leve!

Julen er en nødvendighet. Den må finnes for at vi minst en dag i året skal minne oss på at vi er her for noen andre enn oss selv. E Sevareid.

Ha en fortreffelig  julekveld og romjul

Jeg skjønner at jeg er blitt gammel, for jeg har lest R Paul sine visdomsord:
Du vet at du begynner å bli gammel når julenissen ser ung ut.

Digital lydversjon: Ord for fredag 23.12.2022

Forsmak før fredag 23.desember 2022

 Forsmak

Smakebit fra kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Smakebit før fredag 23.12.2022

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 23.12.2022

Evighetsmaskiner finnes ikke

Denne gangen skriver jeg på vegne av alle disse dyktige fagfolkene rundt om, som står på for jobben i arbeidstiden, helger og ferier fordi de har høy arbeidsmoral og sterk vilje til å holde tingene de har ansvaret for i gang, men som er blitt så usynlige for arbeidsgiverne at deres innsats ikke synes på annen måte enn at det de har ansvaret for alltid fungerer som det skal.

Dette er folk som leder funksjoner som alle vet at de må ha for å kunne drifte, men som ingen ser verdien nok av til å avlaste. Dette er en hyllest til de selvdrevne arbeidsmaskinene som går på full drift på daglig basis uten noen form for vedlikehold; og som får drivstoff kun gjennom sin arbeidsmoral og stolthet over det de klarer å holde i gang.

Jeg har tenkt mye tilbake for å prøve å analysere meg frem til når jeg ble usynlig; eller mer korrekt ble til "Stealth-Aasen"; en person som er lite synlig på radar og andre sensorer.

En eller annen gang tilbake på veien jeg har gått så begynte jeg å smelte sammen med de oppgavene jeg er satt til å løse. 

I dag så synes det bare at jeg gjør det jeg må, men det er ikke tydeleig hva jeg faktisk gjør.

https://pixabay.com/

Stealth-effekt betyr at gjenstanden får de samme egenskaper som bakgrunnen og det snakkes derfor om en kontrollert signatur. 

Hensikten med stealth-teknologi i militær sammenheng er både å gjøre det lettere å nærme seg målet usett, samt å gjøre det lettere å unnslippe etter at målet er ødelagt.

For min del er det heller snakk om en uforklarlig effekt som betyr at jeg som person smelter sammen med de oppgavene jeg har, med den effekt at jeg som en person med styrker og svakheter ikke lenger føler at jeg eksisterer som noe av kjøtt og blod, men bare som en effekt som starter opp og fungerer fra bryteren blir slått på i grålysningen og frem til batteriene går tomme ut på kvelden en gang.

Personen er borte; bare maskinen gjenstår. 

Jeg er bare et mobilnummer som benyttes etter behov eller en e-postadresse som en får svar fra,  uavhengig av tiden på døgnet eller navn på ukedag. 

Det føles som om jeg blir sett på som en vedlikeholdsfri maskin som spyr ut beredskapstanker, fagråd, løsninger, beredskapskurs og planverk.

Ikke misforstå meg, for jeg liker å være denne maskinen; men jeg er slett ikke vedlikeholdsfri! 

Jeg har behov for både å bli smurt og stelt med jeg også; kanskje til og med å avlastes noe med en hjelpemotor. Jeg har også behov for ikke å bli kjørt så hardt over tid at jeg går for varm og blir en motor som skjærer seg.

For enhver maskin er det satt en garantitid for normal drift, men denne avspeiler ikke hvor lang levetid den har om den kjøres for hardt over lang tid.

Ingen ser vinden, men alle ser hva den gjør; og noen benytter til og med effekten til nytte, nytelse og lek.

Slik føler jeg at det er med meg akkurat nå; nyttig på mange nivåer, men noe en helst ikke vil ha for mye av.

Personen – jeg – er blitt borte; og med det alle behovene jeg også har som person.

Det jeg ikke er helt sikker på er om jeg er blitt usynlig, eller om det bare er folk rundt meg som er blitt blindet. Erfaringsmessig så ligger de fleste feil hos meg selv. 

Det er vanskelig å være synlig, så jeg har gjort meg usynlig.
Danielle Steel

Det er mange måter å kommunisere på, og mange måter å lese svar ut fra.

Hva gjør den døve gynekologen? Jo, han leser på leppene. 

Hva gjør den blinde gynekologen? Jo, han føler seg frem.

Jeg er pasienten i dette flåsete utsagnet og gjør det vanskelig for legen, når jeg skjuler øvre leppe bak lange barter og nekter å bli tatt på; med andre ord er jeg kanskje ikke så lett å finne ut av.

Jeg har nok gjort meg selv usynlig gjennom min oppdragelse opp mot det å ikke klage, men bite tennene sammen og gå taust videre; bare med ett og annet dårlig lesbart hint for å forklare situasjonen slik jeg føler den.

Den tyske forfatteren Luise Risner advarte gjennom en billedligjgøring om konsekvensene av å ha usynlige tråder og bånd som holder ting sammen: båndet som holder ekteskapet sammen, er usynlig, men man hører når det ryker.

Som tidligere nevnt så har jeg nå kommet til et stadium i livet der jeg har begynt å smake på det å gi litt mer faen og ikke lenger gå rundt og tro at jeg er viktig for helheter og for samfunn.

Hvem som helst kan i utgangspunkter erstatte meg som fagperson, og det å ha innsett dette gjør at jeg kan puste lettet ut, for det betyr at jeg ikke setter noen eller noe system ut i en krise om jeg blir borte.

Først nå har det gått opp for meg at jeg burde ha sett den effekten jeg opplevde på roturer på Korssjøen tidligere i livet. Der brukte jeg dagene på å ro en trebåt med oter-fiskere om bord; og selv om jeg sluttet å bruke årene så gjorde både siget jeg hadde oppnådd i båten og strømningene i vannet at den drev ufortrødent videre.

Jeg er god til å huske hva andre har sagt og gitt av gode råd. Det jeg alltid har vært dårlig på er å følge disse rådene. Foredragsholder og stand up-komikerpresten Karsten Isachsen ga meg og alle de andre på-hørende i salen et godt og viktig råd: Vær redd for å være et ikke-menneske - en funksjonell, dyktig, men følelsesløs maskin.

Jeg har aldri hatt utpreget evne til å bli redd, og har egentlig aldri evnet å se hva jeg har gått glipp av i livet fordi jeg prioriterer feil; blant annet i forhold til fordelingen mellom arbeid og fritid. Til det er jeg lært opp for godt på å ha fokus på den tasken jeg er inne i. Jeg lever egentlig bare der og da og ser bare rett fremover og ikke til siden eller bakover.

Derfor har jeg alt for lenge godtatt det å vente med fritid til den dagen jeg ikke får noe annet enn nok av akkurat det.

En idiot av særklasse, som meg selv, godtar slike tanker; noe som er en like dustete overbevisning som å gå rundt å tro at en skal få sin velfortjente lønn i himmelen.

Disse drit-i-alt-pillene jeg mentalt tar i dusjen om morgenen har så smått begynt å fungere. 

Jeg har innsett at jeg arbeidsmessig bare har samme nytteverdi som juletrebelysning. Slukker jeg så får en bare tak i en rimelig erstatning på Clas Ohlson som fungerer like godt som den gamle belysningen; eller en kostbar erstatning som egentlig ikke fungerer noe bedre enn den billige. 

Jeg kan nå med rette puste lettet ut og bryte meg fri før jeg slukner helt!

Med alt annet i livet så er det folk jeg er glad i som setter skapet tilbake på rett plass; som min kone.

 Hun heter ikke bare Bok av døpe-navn, men hun er også en bok full av jordnær viten.

I en telefonsamtale med henne denne uken, foretatt når det er ettermiddag der hun nå er og sen natt der jeg er, kom temaet opp om det å legge inn årene og gli inn til en ventende, hvit sandstrand med fritid og avslapping. Frihet og fritid i sikte, liv ohoi!

- Ja, det er jo bra Tor. Men jeg er redd for at forfatteren Bette-Jane Raphael har veldig rett i forhold til deg: Å gi en mann som deg fritid og frihet er som å gi en hund datamaskin; all sannsynlighet taler for at han ikke klarer å bruke den.

Igjen påpekte hun min utilstrekkelighet på en veldig treffende og skremmende måte.

Ha en nydelig og avslappende julefeiring

Livet er kunsten å trekke tilstrekkelige konklusjoner på utilstrekkelige premisser.
Samuel Butler

Digital lydversjon: Ord for fredag 16.12.2022

Forsmak før fredag 16.desember 2022

 Forsmak

Smakebit fra kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Smakebit før fredag 16.12.2022

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 16.12.2022

Jeg er summen av mine skavanker

 Fra naturens side har jeg blitt utstyrt med noen egenskaper som definerer min personlighet.

Tålmodighet er en av dem; evnen til å holde seg i ro og ha kontroll over følelsene; likevekt under venting, motgang e.l.

Hvordan kan du være tålmodig når livet har gitt deg flere skuffelser enn glede så langt? spør folk meg.

Det vet vel ikke jeg, det bare er sånn.

Det er noen som rett og slett har gitt opp å vente på at gode ting skal skje, eller gitt opp å vente på enhver endring i livet sitt. I noen tilfeller kommer vi inn i en slags treghet. En slags motløshet, hvor vi blir overveldet av alt som ennå ikke har skjedd, hva enn det måtte være.

Kjære Gud, jeg ber om tålmodighet. Og jeg vil ha det akkurat nå!
Oren Arnold

Det andre jeg har fått tildelt fra fødselen av er pågangsmot.

Vær ikke redd for å ta et langt steg når det er nødvendig. Du kan ikke ta deg over en kløft i to små hopp.
David Lloyd George

Det er lett å la seg overvelde av dårlige tider og gi opp, men da er det viktig det å evne og se realiteten i det du står oppe i og huske at utallige andre har kommet seg ut av det.

Å gi opp skal aldri være et reelt alternativ.

I tider som dette, er det viktig å huske at det alltid har vært tider som dette.
Paul Harvey

Jeg har mange laster og lyter som hindrer meg fra å være et supermenneske.

Aristoteles mente at hver dyd hadde mer enn én last som motsetning. Dette er fordi en dyd alltid er en middelvei mellom to ytterpunkter. Dyden som benevnes som mot befinner seg for eksempel mellom lastene feighet og dumdristighet.

Enkelte filosofer, deriblant Aristoteles, ser også på laster som noe som er til hinder for å kunne oppnå et lykkelig liv.

Ingen er uten last og lyte sa de gamle i min oppvekst og mente da at ingen var feilfrie. Ikke en gang prestene i Mo-kjærka er uten plett, stadfestet den superreligiøse Kristine Kommune, hun som hver søndag arrangerte kirkekaffe i Kommunehuset i MO. Hun visste nok hva hun snakket om hun som hadde overlevd et kobbel av prester i menigheten, så dermed var håpet om det finnes et feilfritt menneske ute av debatten.

Kristine Kommune kunne en alltid stole på.

Hun snakker mye om de forskjellige sambygdingenes skavanker og hadde vel egentlig ingen grenser for å påpeke dem over for andre; både ansikt til ansikt og til de som ville høre på henne over kirkekaffen. Der inne i Kommunehuset fikk mange av oss vårt pass påskrevet, så hun var ikke selv uten laster og lyter; men det påsto hun da heller aldri at hun var.

På radio gikk det annenhver søndag siden året før jeg var født et program som het Søndagsposten. Kristine Kommune var bygdenes lokale Søndagspost og gikk inn i gruppen av de som spredte nyheter om lokalbefolkningen gjennom kjøkkenvinduene; bedre kjent under samlebegrepet Vandreposten.

Nok om nyhetsformidlingen i Nord Odal. Ordet jeg vil hente frem fra glemselen og tørke støv av denne gangen er ordet skavank.

Det ble fra flere hold påpekt at jeg hadde mine mange skavanker; bunkevis av dem. Jeg var rett og slett utilstrekkelig på så mange måter og på så mange nivåer. Med andre ord var deler av min personlighet og mine brister min egen akilleshæl.

Ordet skavank ble brukt om alt fra misdannelser, handikapp, åndelige skavanker og personlig utilstrekkelighet til fruktskavanker som hakk i et eple og flekker på bananene.

En gang jeg skulle hjelpe frivillig til med å losse en leveranse fra Kongsvinger som kom med Godsruta til landhandleriet på Austvatn satte jeg fra meg en kasse med Sitronbrus på et bord på lageret som hadde stått der før, men ikke sto lenger. 

Dermed gikk kassen rett i betonggulvet med katastrofale konsekvenser.

Kassen med Hansa Sitronbrus var spesielt importert til bygden av den lille skoletannlegen som satt på en stabel puter i bilen sin for å se over dashbordet når han kjørte. 

Med meg hadde det lett for å gå litt vel fort i svingene. Jeg ville bare vise de voksne hvor sterk guttunge jeg var og hvor fort jeg kunne arbeide, for da kanskje det ble lønnet med en flaske brus eller en sjokolade.

Det jeg fikk var i stedet var en øreteve av butikkeieren i grå lagerfrakk og det selvbekreftende spørsmålet: har du en alvorlig skavank på forstanden du!?

Jeg hadde vel det, og det gjorde meg til et menneske.

Det dypeste menneskelige fellesskapet ligger i det vi ikke får til. Det er i våre skavanker vi kan møtes.
Anders Rogg

Jeg var, og er, så full av skavanker at jeg følte meg som en av de oppgavene i Dondald Duck-bladene med oppgaveteksten: finn 10 feil.

Enkelte har gjennom tiden sett det som sin oppgave å finne mine utilstrekkeligheter og påpeke dem over for meg; og det er vel kanskje en bra ting, men som har det som forventning at jeg skal arbeide med dem og fjerne dem.

Til dere vil jeg bare si med Aksel Sandemose sine ord i Brev fra Kjørkelvik: når du får fred med deg selv, klarer du omsider å la andre ha laster som ikke er dine.

Jeg tusler videre gjennom den siste etappen av mitt liv og har fred med mine laster, lyter og skavanker, for det er lenge siden jeg innså at jeg bare er et vanlig menneske og ikke noen superhelt. Slike drømmer om det perfekte menneske overlater jeg til Stan Lee og Marvells fantasiverden.

Jeg identifiserer meg rett og slett med personbeskrivelsen jeg en gang hørte i Fjernsynsteateret: han hadde så store evner til laster at han bare var en middels mann, men et godt menneske.

Ha en god og ærlig førjulsstri.

Av de feilfrie lærer man ingenting.
Anne-May Nilsen

Førord for fredag 09.desember 2022

Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 09.12.2022

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 09.12.2022

Etterord av "Den edle kunsten å prokrastinere"

 Etterord for fredag

Oppsummerende tanker om Ord for fredag:
Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord av "Den edle kunst å prokrastinere"

Den edle kunsten å prokrastinere

Det finnes mange historiske personer. 

Jeg er ikke en av dem.

Det finnes mange personer som er en del av den viktige historien; mer eller mindre ukjente navn som var viktige elementer i det som gjør at historien blir som den blir

Jeg er ikke en del av dem heller.

I beste fall er jeg bare en liten brikke i et enormt stort maskineri som gjør at den neste dag blir som den blir; et hverdagsmenneske som kun betyr litte gran akkurat her og nå.

Det blir ikke noe historisk ut av det.

Min kone og jeg snakker ofte sammen om hvor lite vi har gjort av betydning for fremtiden lenger enn vår egen levetid; og hvor liten betydning vi har for helheten og historien.

Vi er som en maur i en stor tue som en dag blir klemt til mos under tommeltotten til en irritert picnik-utøver.

Mauren slutter sitt virke, men erstattes uten problem; og maurtua som samfunn fungerer videre uten noen form for lidelse fra tapet av arbeidsmauren.

Selv ikke dronningen i maurtua er kritisk for videre eksistens. Dør den så står en ny kandidat klar til å ta over vervet.

Det er egentlig litt frustrerende det å ikke ha noen historisk betydning.

Ingen historiebok vil noensinne beskrive meg som en viktig del av beredskapen i Norge, selv om jeg har vært en del av den siden 1977. De vil ikke en gang nevne min betydning i angrepet på Kampala og krigen mot Idi Amin Dada eller noen av de andre tolv stridsavsnittene jeg deltok ved.

Historisk sett har jeg kastet bort 45 år av mitt liv på beredskapsfaget; og klemmer nok på med å gjøre det en stund til.

Å innse at du bare er en liten, grå mus er for mange en farlig erkjennelse. Folk kan gå langt for å få sitt navn og ettermæle skrevet inn i historiebøkene; selv i Norge.

Taperen bak 22. juli-angrepet er en av dem. 

Om vi vil det eller ikke så er han blitt en del av den norske historien, selv om det han gjorde ikke har ført til nevneverdig endring av beredskapen i Norge.

Akkurat som med personen bak vekkelsen av at terroren også rammer Norge er oppvåkningen i myndigheter og etater bare ræva; så der har de noe felles.

Det var som om samfunnet ble vekket av vekkeklokka og innså at tiden var inne for å stå opp, men bare stiller vekkeklokka en halvtime frem; men så bare snur seg i sengen og sover ubekymret videre.

Klokka ringte igjen ved det tafatte angrepet på Nor-moskeen på Skui, og så igjen med skytingen på London pub, men reaksjonen ble den samme; utsett og vent.

Dette er rett og slett en samfunnsmessig flekstid!

Prokrastinering er denne dagens ord; en ufornuftig og irrasjonell form for utsettelse. Prokrastinering angår planlegging og beslutninger, handlinger, og/eller det å bli ferdig som planlagt.

Boken kunsten å prokrastinere er en guide til effektiv somling og utsettelse

Noen mener at de jobber best under stress, og bruker dermed utsettelse bevisst for å øke motivasjon og få et kick av likevel å klare fristen. Dette omtales som aktiv prokrastinering. Forskning viser at denne strategien kanskje kan fungere for noen ytterst få; for de fleste er strategien et selvbedrag.

Forskning har vist at prokrastinering som oftest er en strategi folk bruker for å unnskylde dårlig prestasjon. Dette omtales som self handicapping; en strategi som tjener til å beskytte deres eget selvbilde. 

Prokrastinering benyttes også bevisst eller ubevist for å dekke over egen beslutningsvegring 

Når noe er vanskelig eller krevende har noen det som taktikk å utsette det vanskelige uten å se på konsekvensene for mottakeren. De bryr seg rett og slett ikke om andre eller om de langtrekkende konsekvensene av det å utsette ting i det uendelige.

Personlig så har jeg arbeidsmessig lidd under andres beslutningsvegring og utsettelser i mange år. Flere ganger er jeg blitt lovet en løsning, et lys i tunellen, men hver gang har jeg nådd frem til lyset og erfart at det ikke er dagslys som slipper inn fra tunnelåpningen i andre enden; det er bare lyset fra en lykt som er hengt på veggen der tunelldrivingen sluttet.

Det er to ting jeg har fått ut av disse årene; mistro og følelsen av at mitt arbeid ikke har noen verdi.

En flott, funksjoner-bar og skinnende maskin har ingen verdi så lenge ingen kjøper den.

Som motivasjonsfaktor har det å erfare prokrastinering og beslutningsvegring hatt stor innvirkning, for aldri før har jeg vært mer motivert til å gi faen.

Livet mitt er helt OK nå, for jeg nyter mentalt godt av rådene til Manso.

Mark Mansons budskap er å huske på hvor små vi er i det store bildet. 

Vi skal være på denne jorden i et brøkdels sekund. Vi burde bruke den korte og dyrebare tiden til å gi mer faen; ikke i livet, men i motgangen vi møter. 

Livet skal leves til det fulle. Det som ofte hindrer oss i optimal livsutfoldelse, er måten vi møter motgang. 

Livet kan, ifølge Manson, ikke renskes for smerte og motgang. Det er måten vi løser motgang på, som gjør oss lykkelige. 

Livet har egentlig ingen mening annet enn å løse problemer. Og så dør vi.

Press på pause! Du er mer enn god nok; for dem som ikke bryr seg like vel.

Han en god og besluttsom helg.

Den beste måten å få et arbeid til å virke vanskelig på, er å utsette det.
Winston Churchill

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord for fredag

Førord for fredag 02.desember 2022

Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 02.12.2022

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 02.12.2022

Etterord av "Veien fra skrik til raushet"

Etterord for fredag

Oppsummerende tanker om Ord for fredag:
Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord av "Veien fra skrik til taushet"

Veien fra skrik til taushet

Denne gangen vil jeg summere opp mitt forholdsvis lange liv gjennom min forkjærlighet for sitater fra folk som var og er mye klokere enn meg selv.

Barnevernsloven av 1953 oppfordret til bruk av fosterhjem, og plassering av barn i barnehjem skulle bare skje når fosterhjemsplassering ikke var mulig.

I følge jordmoren som tok imot meg på Årnes så var jeg det styggeste barnet hun noensinne har tatt imot; og dette er ord fra hennes egen munn direkte til meg.

Hun og hennes oppbyggende beskrivelse av meg rett etter fødselen er det eneste jeg vet om min kjødelige mor; at hun fødte et lite vakkert barn den 25. februar 1958. (Ikke noe uteglemt komma mellom lite og vakkert her)

Hvorfor jeg ble underlagt lov om tvangsmessig omsorgsovertagelse av barn vet jeg ikke, men jeg regner med at det skyldes at situasjonen for min del de første tre årene gjorde at fosterhjemsplassering ikke var mulig.

Etter 1223 dager på Sandvik kom jeg til huset på Aasen i Austvatn, noe som ble starten på en god oppvekst hos veldig gode foreldre og en varierende flokk av søsken.

Etter tretten år, hvor jeg ifølge min mor Torlaug Alida hadde som hovedoppgave å gi henne grå hår og dype bekymringsrynker, flyttet jeg til Oslo og bygde meg et selvstendig liv med bakgrunn i hva jeg hadde med meg av etikk og folkeskikk fra huset på Aasen.

 

Bak hver manns handling kan de se hans hjem.
Bjørnstjerne Bjørnson

Det første yrket jeg hadde var bare for å tjene penger, men det ga meg også økt fysisk styrke gjennom bruk av spade, hakke og trillebår. Kompetansen og erfaringene fra yrkesskolen på Kongsvinger brukte jeg bare til å skifte lyspærer på brakka jeg bodde i.

Det andre jeg fikk med meg av mitt første arbeid var mine arbeidskollegaers motivering av meg for å søke en fremtid innen de styrkene de mente jeg hadde; og som jeg etter hvert måtte innrømme at jeg faktisk inne-hadde.

Det er bedre å leve av sin egen styrke enn av andres svakhet brukte grunnarbeider Solvang å fortelle meg når vi jobbet sammen.

Jeg var opplært til å høre på de gamle og erfarne, og det har jeg aldri angret på at jeg gjorde.

Som nittenåring byttet jeg ut spaden med et gevær, og verneskoene med jerntupp og vinterkalde såler ble skiftet ut til godt pussede marsjstøvler.

De gangene jeg rotet det til på min første arbeidsplass så fikk jeg en slags støtte fra de jeg jobbet sammen med gjennom visdomsordene: god dømmekraft kommer av erfaring. Erfaring kommer av dårlig dømmekraft.

Så viste det seg at dette også var et slags mantra i forsvaret hvor de virkelig gjorde sitt ytterste for å gjøre oss til erfarne mannskaper og bygge opp deres og vår egen tillit til gode dømmekraft.

Tankene mine gikk ofte tilbake til mine første arbeidskollegaer som hadde bygget opp under min drøm om militær karriere og gjøre meg klar nok i hodet til å skjønne at jeg skulle og måtte følge drømmen jeg hadde hatt det meste av oppveksten.

Jeg stortrivdes i marinens dykkeravdeling, men jeg var fysisk utslitt omtrent hver eneste dag det første året; og like ofte la jeg meg ned i sengen på åttemannsrommet og sovnet til ordene fra far: en ekte odøling gir ikke opp før hjertet har stoppet og kistelokket lukker seg.

Hans ord motiverte meg mer enn troppssjefens daglige god-natt-hilsen: din verste dag var ikke i dag, den kommer i morgen.

 

Lær av i går, lev for i dag, håp for i morgen.
Albert Einstein

Det var kaldt i vannet og det var kjølig luft både på Haakonsvern i Bergen og oppe på Ramsund, så det var ikke nei i min munn den gangen jeg fikk tilbud fra sjefen om å ta tilleggsskolering i den Spanske fremmedlegionen; et kurs rundt krigføring i mangroveskog.

Der likte jeg meg så godt at jeg etter tre måneders intensivt kurs i mangrove-krig bestemte meg for å ta permisjon fra MJK og verve meg for fem år i GOE, Grupo de operaciones especiales.

Jeg går ikke så ofte på besøk, for der hvor jeg liker meg så har jeg en tendens til å bli i overkant lenge.

Det viktigste jeg fikk ut av det spanske oppholdet er uten tvil min Mallorcanske familie og det spesielle forholdet vi har hatt den siste halvdelen av livet; den perfekte familie uten låsende stamtre, og der mine venner og deres venner integreres til en fargerik flokk.

I vår familie gjør barna akkurat som vi sier; og sier og sier. 

Selv den beste familie kan en dag slå hendene av et av sine barn og kutte den siste del av navlestrengen. Slik ble forholdet mellom meg og min militære familie. Livstruende sykdom og feil vurdering avsluttet et tre og tjue år lang karriere, samtidig som alle spor etter en gang å ha vært en veltrent elitesoldat gradvis ble visket ut fra det samme speilbildet på badet hjemme.

 

De siste gjester
vi fulgte til grinden;
farvellets rester
tok nattevinden.

Henrik Ibsen

 

I dag er jeg sivilt ansatt i en hovedsakelig god og seriøs bedrift hvor jeg får herje fritt så lenge jeg kan dekke det bak begrepet beredskap. Frihet under ansvar og frie tøyler passer en mann med min historie godt og skaper trivsel i min hverdag.

Det fysiske forfallet har fortsatt i raskt tempo; lik en loff som har blitt liggende i vann. Bena mine kan snaut flyttes og jeg puster gjennom et sugerør, men mentalt så er jeg fortsatt en utemmet tjueåring. Med andre ord så har ikke så mye endret seg på det psykiske nivået hvor jeg alltid har vært forberedt på og trent til å bli stående å kjempe om jeg møter motstand.

Den eneste forskjellen på før og i dag er at jeg nå ikke ville kunne rømme fra problemene uansett hvor mye jeg vil. En kan kanskje da konkludere med at jeg er en mann med bena godt plantet i bakken; av fysiske påtvingede årsaker.

For å kunne flykte må du kunne røre på deg.

Det eneste jeg kan tilby den kommende generasjonen beredskaps-arvtakere er å sitte rolig på min lille, private trone og håpe at de kan gjøre seg nytte av den kunnskap og de erfaringer jeg har i hodet.

Den eneste bekymringen jeg har i dag er hvordan mitt ettermæle vil bli, og om ett av mine livsverk vil stå seg lenger enn til den dagen jeg låser døren til jobben bak meg for siste gang; og det er vel egentlig ikke mitt problem.

Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg.
Tove Jansson

Ha en beroligende og avslappende helg

Ingen kan gå tilbake og lage en ny begynnelse, men alle kan begynne i dag og lage en ny slutt.
Maria Robinson

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord for fredag 

Førord for fredag 25.november 2022

Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 25.11.2022

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 25.11.2022

Etterord av "Ettepåklokskapens anger"

Etterord for fredag

Oppsummerende tanker om Ord for fredag:
Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord av "Etterpåklokskapens anger"

Etterpåklokskapens anger

Denne fredagen vil jeg starte med å sitere en 97 år gammel mor: Jeg våkner altfor tidlig for tiden. Men jeg våkner i hvert fall.

Det er så veldig mye hun sier om seg selv med disse ordene, som hvordan hun finner det positive i ting, hvor realistisk og forbildelig hun er;  og ikke minst hvordan hun tar dag for dag med det den har å by på av godt og vondt med et stort mot og ro.

Jeg kjenner henne ikke i det hele tatt, men jeg ser tydelig for meg en klok, realistisk og jordnær kvinne med glimt i øyet og sans for ironi.

Det går virkelig an å få stor respekt for folk en ikke en gang har møtt dem eller snakket med.

Alle dør to ganger. Første gangen da du trekker ditt siste åndedrag, og andre gangen da navnet ditt sies for siste gang.

Min farfar døde første gang i 1968, men lever fortsatt i dag; i og med dette fredagsordet.

Taus og sær var han, og så innadvendt at vi nærmest bare så ham på vranga.

En snillere kar skulle en nok lete lenge etter; den gangen som nå.

I nattbord-skuffen i den lille tømmer-stua sin hadde han en revolver med kun ett skudd i tønna. Dette skuddet sparte han for bruk på sin bror; nazist, angiver og postmester i Austvatn.

Om han ble syk og døende så skulle han oppsøke denne hevnen .

Dessverre ble farfar blind da han gikk mot sin siste dag og fikk sånn set aldri broren sin i sikte.

De var sånn de gamle gutta var, ubeskrivelig snille og samtidig kunne de vise en uhyrlig brutalitet.

Farfar luktet av såpe og skråtobakk. I et skap på kammerset hadde han kokesjokolade og appelsiner som han pakket ut med korte, tykke fingre som fortalte om et liv med hardt, fysisk arbeid.

Farfar snakket ikke med ord, bare med handlinger.

En sjelden gang kom farfar over skogen til huset, satte seg på krakken ved svartovnen og delte ut appelsiner og kokesjokolade til oss ungene mens han lyttet til at mor snakket.

Jeg trodde lenge at han var stum og bare kunne lage lyd når han smattet på hesten sin.

Jeg hadde stor respekt for farfar, selv om han var annerledes. Familien jeg kom inn i besto av veltrente, sterke menn. For dem var idrett og hardt arbeid vitsen med å leve. De var jegere og de hadde krigserfaring alle som en; de var robuste menn.

Fete folk der i mot hadde jeg ingen respekt for den gangen. Late, grådige i matfatet og dumme var min dom.

Og her er jeg ved kjernen av det jeg vil si i dag.

Det er ikke den sterkeste som overlever, heller ikke den mest intelligente. Det er den som er mest tilpasningsdyktig til endring.
Leon C. Megginson.

Etter et langt liv som veltrent elitesoldat, og stolt av å gå på badestranden med bar overkropp, ser jeg i dag ut som om noe som stikker ut i toppen og bunnen av en globus.

Jeg kan skylde på kreften som var med meg inn i millenniums-skiftet, på hjerteinfarktene og de totalt ødelagte lungene som hindrer meg fra å trene, eller jeg kan argumentere mot at verken det, latskap, fråtsing i fett, søtsaker og Pils er årsaken til at jeg er blitt sånn. Jeg kan skylde på alder og tap av testosteron som årsak til hvordan jeg ser ut i dag.

Dett er ikke en gang viktig hvorfor jeg ble sånn, men bare et synlig fakta.

Det som er viktig i dette er at kroppen min i dag er en ironisk hevn for de fordommene jeg hadde i størsteparten av livet; livets ironi.

Sitat: Fordommer mot fete er helt berettiget og bør oppmuntres. Folk med respekt for seg selv legger ikke på seg 25 kilo. Du kan like det eller ei, men det sier faktisk noe om deg som person.

Det er fritt å brette ut av seg hva som helst når det gjelder overvektige mennesker. Få ville akseptere utsagn som at det er greit å bruke  jøder eller homofile som brensel, eller å erklære at en aldri ville ha ligget med en mørkhudet eller funksjonshemmet.

Så hvorfor er det da ganske greit å snakke nedsettende og ondskapsfullt om tykke folk?

Undersøkelsene bekrefter at mange mennesker tror at fete personer generelt er late, dumme, grådige og umotiverte. Og at de er ulykkelige og stygge og har lave ambisjoner og manglende viljestyrke.

Fordommene gjelder særlig for overvektige kvinner.

Ved å stadig påpekte til overvektige folk at de er fete når de treffer dem så tror enkelte at de faktisk gjør dem en tjeneste og motiverer dem til å slanke seg og endre livsstil

Jeg har blitt tvunget til å gå inn i meg selv de siste årene og stille meg spørsmålene: er jeg blitt latere og dummere enn jeg var på 1900-tallet?

Sannheten er at jeg er akkurat den samme på innsiden av spekk og beskyttende hud nå som jeg var tidligere.

Jeg har måttet innse at fettlaget ytterst på kroppen er å sammenligne med klærne vi pakker oss inn i. Når vi ser en person på jobb som er iført en dyr dress så tenker vi vellykkethet og respekt.

Jeg har noen sjeldne ganger iført meg den svarte dressen min og kjent grundig etter om jeg blir klokere av det, eller et bedre menneske med den på enn når jeg går rundt i klær fra forsvarets overskuddslager. Noen ganger presser jeg meg inn i paradeuniformen min bare for å føle på hvordan jeg forandrer meg når den kommer på. Det eneste jeg blir da er litt rettere i ryggen foran speilet, men fortsatt er jeg akkurat den samme på innsiden, noe som bekrefter begrepet: en dritt pakket i silke er fortsatt bare en dritt på innsiden.

Folk er så enfoldige og så tynget av de daglige byrder at en bedrager alltid finner noen som lar seg lure.
Niccolò Machiavelli

Spørsmålet jeg skulle ønske jeg stilte meg i de første noen og førti årene av mitt sekstifireårige liv er: kan jeg få bruke tid til å dissekere deg og finne ut hvordan du er på innsiden?

Kan du hjelpe meg ut av fordommene mine og lære meg å se forbi overvekt og forutinntatthet?

Den farligste av alle fordommer er å tro at vi ikke har noen.
Veikko Antero Koskenniemi

I dag skjønner jeg at jeg har møtt utallige slanke folk som er late, dumme, grådige og umotiverte; og at de er ulykkelige, stygge og har lave ambisjoner og manglende viljestyrke. 

Dem har jeg avslørt gjennom hele livet, men det tok meg alt for lang tid å oppnå såpass intelligens at jeg innser hvor mange intelligente, inspirerende og arbeids-somme  tykkaser jeg har gått glipp av.  Det er mitt tap; min anger!

Ungdommen er en bommert, manndommen er et slit, alderdommen er anger.
Benjamin Disraeli

Jeg ønsker å være så åpensinnet og fordomsfri som jeg gikk rundt å trodde at jeg var.

En trenger virkelig ikke røntken-syn for å se hvordan folk er på innsiden; det eneste en trenger er å høre og se, og vurdere dette ut fra sunt folkevett.

Det siste jeg ønsker i livet er å gjenkjenne meg selv i enkeltes syke verdisyn;
 edru eller full. 

Mennesket kan handle klokt på tre måter:
- ved ettertanke, det er den edleste.
- ved imitasjon, det er den letteste.
- ved erfaring, det er den bitreste.

Konfucius

Ha en god, ettertenksom og og lite fordømmende helg.

Når jeg tenker etter så burde jeg tenkt før.
Dag Evjenth

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord for fredag

Førord for fredag 18.november 2022

Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 18.11.2022

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 18.11.2022.

Etterord av "La meg være sur"

Etterord for fredag

Oppsummerende tanker om Ord for fredag:
Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord av "La meg være sur"

La meg være sur

Vi mennesker er som en kube; vi har mange sider som til sammen gir en helhet. Vi elskes eller hates ut fra denne helheten.

Jeg vil elske deg dansende, syngende, lesende, skapende, planleggende, kranglende. Jeg vil elske deg gretten og trett, tapper og redd, glad, fryktsom og triumferende. Jeg vil elske deg i all slags vær og gjennom alle slags forandringer.
Peter Gray

Her forleden hadde jeg en morgen da alt gikk på tverke, så etter å ha satt tennene i gulvbelegget  under morgendusjen bestemte jeg meg for at nå var tiden inne for å være sur hele dagen.

Jeg ville vise folk hvordan jeg følte meg innvendig. Håpet var lysegrønt og humøret var ravnesvart.

Som med alt jeg planlegger privat gikk også dette i dass allerede før jeg kom om bord i transporten til jobb.

Du møter alt for mange smilende folk fra tidlig morgen til langt på kveld til å holde deg sur; innså jeg.

På vei over plattformen måtte jeg selvfølgelig bli møtt av en smilende renholder og en kort prat. Så kom toget som ble ført av en togfører som gliste mot meg og vinket til de faste passasjerene på første avgang fra Majorstuen.

Slik ballet det seg på med smilende, opplagte kollegaer på vei av eller på skift.

En stakkar kan pina dø ikke få ha en dårlig dag i fred. 

Det er ikke hver morgen jeg har lyst til å ha det bra, og så kommer disse folkene og ødelegger alt.

Etter å ha opplevd en litt annen betydning av begrepet å stupe i dusjen så hadde jeg virkelig behov for å oppleve en dårlig og sur dag mens smilebåndene fikk hvile, så lørdag morgen fikk jeg en ny sjanse da det såpeglatte gulvet i dusjen tilsynelatende ville teste om jeg fortsatt kunne gå ned i spagaten.

Med ganglag som en med et stort lyskebrokk fungerte dette godt ved å snike meg rundt og unngå alle kjente.

Håpet steg da jeg kikket på de sure og alvorlige ansiktene til trøtte reisende som hastet av av sted mot ulike oppgaver i grålysningen på en dag hvor de fleste har fri. 

Jeg valgte meg en matbutikk jeg sjelden besøker og unngikk øyekontakt med de ansatte.

Det fungerte. Den sure følelsen i kroppen var fortsatt til stede da jeg henvendte meg kort til en butikkansatt for å høre om de hadde et nytt rivjern til bruk på muskatnøttene jeg hadde lagt i handlekurven.

-Hvor har du rivjern? spurte jeg kort og mutt.

- Hjemme. Svigermor er på besøk, svarte hun kjapt og like surt.

Da var smertene på innsiden av lårene med ett borte og de mørke skyene blåst vekk.

Det er klin umulig å ha en dårlig dag, uansett hvor godt jeg prøver. Til det er det alt for mye humor og smil rundt meg. Noen ganger hater jeg hjernen min som med lynets hastighet plukker frem det komiske i ting rundt meg og river meg ut av det dårlige humøret jeg er inne i. Å se det positive i ting er noen ganger mer en forbannelse enn en god egenskap.

Det er ikke alltid jeg har lyst til å gå rundt som en flirende dust på en overdose av lykkepiller; jeg vil også være en av dem som har en dårlig dag og får anledning til å blåse ut. Det er en måte å få ladet batteriene på det også; tror jeg.

Enkelte sier at jeg alltid er i godt humør og alltid er positiv, men det er ikke min skyld at jeg er sånn.

Det er alle dere rundt meg som gjør meg sånn.

Jeg står ikke opp hver morgen og strekker meg mot solen og sier: ah, for en flott dag det blir.

Stort sett er morgnene mine en grå og kjedelig rutine med spark av bare tær i dørterskler og skraping av gummen med tannbørsten; og såpe som glipper fra hendene og må plukkes opp et halvt dusin ganger. Dagelig legges det grobunn for en dårlig dag, men så kommer dere og vrir om bryteren og flytter barometeret fra lyn og torden til solskinn.

Og det verste av alt er at jeg mistenker at dere ikke gjør det med vilje.

Hvorfor plager dette meg?

Svaret er enkelt å svare på gjennom et eksempel.

I uken som gikk kom jeg hjem etter lange arbeidsdager og til et strømløst, kaldt og fuktig hvilested uten lys; noe som ikke akkurat gir grobunn for hvile og glede. Så banket det på døren mi og utenfor sto det en kollega som jeg bare har sett passere på området. Han var uttrykksløs i ansiktet og rakte meg en sixpack med Tuborg.

-Takk for tanken, men jeg drikker ikke.

- De er ikke til deg. Jeg bare lurte på om du kunne oppbevare dem for meg i vogna, så de holder seg kalde til i morgen. Tror det er kaldere hos deg enn i kjøleskapet mitt.

Hvordan skal en kunne pensjonere seg å si adjø til en sånn arbeidsplass og en sånn by?

Det er ikke bare venner som gir deg en positiv puff der, det er like mye alle de tullingene som bare nikker til deg når de passerer og klemmer av seg et par ord i forbifarten; som i sommer da jeg satt utenfor vognen min og leste i solen. En arbeider på vet tilbake fra butikken med lunsjmat i handleposen hilste kort, nikket mot et ferskt, halvspist måkekadaver på asfalen, og passerte med ordene: orket du ikke å spise opp hele middagen din i går?

Den setningen inneholdt så uendelige muligheter til hva hun egentlig ville si at det bare MÅ oppfattes som en oppkvikker.

Så lenge jeg ikke kan få gå sur over lengre tid så klarer jeg ikke å ta den viktigste beslutningen i livet mitt; trekke seg tibake og avslutte arbeidslivet.

Det er en ting å slutte jobben som betyr noe for meg, men tanken på ikke å treffe dere igjen er vanskeligere.

Akkurat det er frustrerende for en som normalt ikke har det minste snev av beslutningsvegring.

Jeg vil ikke være pensjonist, jeg vil være pasjonist.
Wenche Myhre

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord for fredag

Førord for fredag 11.november 2022

 Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 11.11.2022

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 11.11.2022

Etterord av "Hårreisende"

Etterord for fredag

Oppsummerende tanker om Ord for fredag:
Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord av "Hårreisende"

Hårreisende

Det fine med å være til stede på øvelser er at en lærer mye; og mottar mer læring enn forventet.

Natt til 27.oktober lærte jeg noe som jeg på ingen måte hadde lagt inn som en problemstilling det skulle fokuseres på i evalueringen.

Jeg lærte ordet melaninrik, et ord som vi er program-styrt til å lære, huske og benytte i fremtiden.

Melaninrik er vedtatt som den politisk korrekte betegnelsen som nå er lansert som erstatningsord for hudfargeadjektiver som oppfattes som stigmatiserende.

Begrepet er allerede et godt implementert uttrykk i språket vårt, for som leserne av  Klassekampen kunne lese den 08.08.2019: en melaninrik ungdom på 15 år som tydelig ble pekt ut av politiet; og uttalelsen fra en som er berørt av rasistiske følelser: det har vært enormt viktig for meg som melaninrik som vokste opp i et veldig hvitt og rasistisk samfunn, å se hvordan jeg står i verden med verdighet.

Hos mennesker forbindes melaniner først og fremst med huden og hudfarge, og dette er det stoffet som er viktigst for å bestemme fargen på et individs hud.

Melanin finnes også i hjernen; substantia nigra, som er latin for svart substans.

Antageligvis skal en ved bruk av ordet melaninrik også benytte et for-ord som sier noe om graden av melanininnholdet i de ulike personenes hud.

For eksempel ville jeg personlig benevne kongehusets Märtha sin forlovede Durek Verrett som veldig melaninrik om jeg skulle gi en vitnebeskrivelse av ham.

Det er litt enklere i USA der de melaninrike kalles afro-amerikanere.

Blir han norsk statsborger så blir det amerikanske valget av beskrivelse litt mere vrient igjen; afro-amerikaner-nordmann, så da er det godt å endelig ha en akseptabel beskrivelse å ty til.

Vi kjenner jo ikke opphavslandet til enhver person vi møter som ikke har likblek hud.

I dag er det også mange som argumenterer mot rasebegrepet, så det kan en jo ikke bruke når en beskriver hva en er. Kronikkredaktør Knut Olav Åmås er en av de høyeste stemmene i så måte. Han minner om at raser ikke eksisterer i noen biologisk forstand fordi vi mennesker har blandet oss kontinuerlig siden vi begynte vandringen fra det sørlige Afrika. Jeg er gammel, men jeg var ikke med på den vandringen; så dette vet jeg egentlig ikke så mye om.

De som argumenterer for rasebegrepets fortsatte eksistensgrunnlag forklarer at genene som styrer hudfarge, leppeform og hårtype er uavhengige av genene som for eksempel styrer evnen til å fordøye melk.

Voksne tuareger, skandinaver og tutsier er i stand til å fordøye melk, mens kinesere, australske aboriginer og libanesere ikke kan det.

I dette henseendet tilhører nordeuropeere samme rase som vestafrikanske nomader, men ikke samme rase som folk fra Kreta og Sicilia. 

Jeg har beveget meg i minelagte områder mer enn en gang, men ingen av dem som er så farlige som å snakke om rasebegrepet; så det tør jeg ikke å gjøre av risiko å pådra meg flere negative stempler enn det jeg allerede har samlet meg.

I stedet vil jeg skrive litt om hår, som også inneholder melanin.

Hår er noe jeg har sparsomme mengder av andre steder enn i ørene og nesen, og det jeg har i dag er veldig fattig på melanin.

På en måte kan en vel si at akkurat der har i det minste Durek og jeg noe felles, sparsomt med kroppslig isse-isolasjon mot sol og kuldegrader.

På vei til den overnevnte, lærerike øvelse havnet jeg på samme sted som to personer med manglende folkeskikk. De satt og spiste peanøtter og pistasjnøtter med hauger av skall rundt føttene.

Dette var hårsåre personer som ikke tålte noen som helst form for påminnelse om grunnleggende folkeskikk og henvisningen til dyret som akkurat nå lever en farlig tid i forbindelse med nordmenns trang til juleribbe, men jeg tror ikke de tok til seg det jeg egentlig ville fortelle dem; at de var et hår i suppa.

I ettertid har jeg sett at det ikke bare er hårfargen som forteller at en person begynner å trekke på årene, men at det stemmer det som jeg har fått hint om av den kommende generasjonen; at språket mitt også er gammelt og utdatert.

Mitt mål var å få disse to skall-sprederne til å føle seg som et hår i suppa; at de ikke skulle føle seg velkomne.

Vi har mange uttrykk som var helt vanlige i min oppvekst, men som i dag ikke forteller de oppvoksende noe som helst.

For å se hva internett kunne hjelpe en stakker med å så hensende ble et bevis på hvor gammeldags deler av språket mitt har blitt.

Jeg tastet inn hva betyr på hengende håret i søkefeltet, og det jeg fikk frem ga med hakeslipp: på hengende håret betyr knebel. Knebel betyr bakkenbart; og søk på bakkenbart fører deg tilbake til knebel.

Det var på hengende håret at jeg gikk helt av skaftet!

Jeg skal selvsagt ikke skjære alle over en kam, men jeg føler virkelig en risiko rundt vanskeligheter i kommunikasjonen i dette med for eksempel å holde kurs for yngre mennesker nå da det er bevist at ord og uttrykk dør totalt ut.

Jeg lurer på hva den nye generasjonen tror at jeg snakker om de gangene jeg oppfordrer dem til å gå inn for hver oppgave de får med hud og hår.

Det er lite sannsynlig at de forstår at jeg da mener at de helt og holdent skal konsentrere seg om oppgaven de står over for.

Jeg får stadig hårreisende bevis på at jeg er utdatert, så kanskje jeg skal ta til meg Dave Weinbaum sitt råd: la vinden ruske deg i håret så lenge du har noe på en ny måte gjennom å innse at når en ikke lenger kan kjenne vinden ruske i håret så får en legge inn årene og la skuta seile sin egen sjø; eller å overlate roret til andre og leve videre med å polere issen og tenke tilbake på den gangen ordene jeg sa betydde noe for de som hørte på.

Det er ufravikelig sannhet i det Franklin P Jones konstaterer, at det eneste som virkelig hjelper mot skallethet, er hår.

Mister jeg kommunikasjonens gleder, styrker og makt så står jeg ribbet tilbake uten mulighet til å kunne slå ut håret; slappe av og ha det gøy.

Jeg har noen hårete mål rundt slutten av livet, så kanskje jeg bare skal holde kjeft og følge disse med hud og hår.

Uansett så vil jeg ved ettertanke se tilbake på livet jeg har levd så langt og være fornøyd med det jeg har gjort, ikke ønske at jeg tok andre valg; eller for å si det med Kjell Aukrust sin oppsummering av sitt liv: hva jeg ville ha gjort annerledes hvis jeg fikk leve livet mitt om igjen? Da ville jeg hatt midtskill.

Kanskje blir fremtiden å sitte i hagen og samle melanin, lese gode bøker og snyte vinden fra å få noe å ruske i.

Ha en hårreisende bra helg

I våre dager er dessuten et skjegg det eneste en kvinne ikke kan prestere bedre enn en mann, og om hun kunne, da ville hun bare høste bifall for det i et sirkus.
John Steinbeck

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord for fredag

Førord for fredag 04.november 2022

 Før

Tanker om allerede samlede ord, som kan tenkes uttrykt i "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 04.11.2022

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 04.11.2022

Skuffelsens tårer og latter

Jeg har alltid hatt en innvendig trang til å registrere ting for å skaffe meg god oversikt over både det ene og det andre.

På skolen ville de fleste ha kladdebøker med linjer eller blanke sider, mens jeg selvfølgelig skilte meg ut der også. Mitt største forbruk var kladdebøker med ruter; eller regnebøker som vi kalte det den gangen.

Dette ble grunnlaget for mitt ekstreme bruk av XL-ark både hjemme og på jobb. Der fører jeg alt som jeg trenger oversikt over for å forstå hvordan ting utvikler seg, eller for å dokumentere gjentagende problemer som påvirker mitt arbeid og min hverdag.

Siden første dag på jobb etter sommerferien i juli har jeg ført nøye oversikt over alle de nye problemene som har dukket opp i løpet av en arbeidsdag, med bakgrunn i arbeidsforhold.

Gjennom et langt liv har jeg sett at det å si ifra om ting ikke har noen virkning med mindre du kan dokumentere detaljene i det du påstår.

Problemer med innlogging, tilganger og innstillinger av arbeidsflater på de ulike arbeidsstasjonene er en følgeeffekt av løsningen for å kunne realisere fri sitting, hvor utfordringen da er større for oss gamlinger med bakgrunn i manglende kunnskap om PC-plattformer.

Jeg bruker mye lenger tid på å endre innstillinger enn de yngre og de som er trygge på disse tingene.

Derfor er det viktig for meg å føre detaljerte lister over problemene jeg opplever, og hvor lang tid jeg bruker på å løse dem; og i hvilken grad jeg søker og får hjelp av andre der hvor jeg ikke får løst problemet selv.

Siden slutten av juni til i dag har jeg registrert 1162 minutter med tapt arbeidstid på slike ting; litt i overkant av nitten timer, noe som igjen tilsvarer nesten tre hele arbeidsdager.

Optimistisk sender jeg fra meg en beskrivelse av problemene og en kopi av registreringene mine i XL med et håp om at det kanskje blir gjort noe med problemene.

Jeg er en håpløs optimist: en person som har en tendens til å være håpefull og trygg på fremtiden eller suksess; eller mer filosofisk definert som en person som tror at denne verden er den beste av alle mulige verdener, og at det gode til slutt må seire over det onde.

 

Det finnes ikke et mer sørgelig syn enn en ung pessimist, bortsett fra en gammel optimist.
Mark Twain

 

Egentlig visste jeg jo at dette forsøket på å endre verden også ville ende opp med en springskalle mot en solid murvegg, men jeg er jo som nevnt uhelbredelig optimist.

Som vanlig ble jeg møtt med den sedvanlige responsen: alle oppleve slike problemer. Det retter seg nok etter hvert.

Bare vi venter lenge nok så forsvinner problemet av seg selv.

 Jeg vokste opp med en filosofi om at du har plikt til å gjøre ditt for at problemer skal løses. Den gangen trodde jeg faktisk på påstanden fra forfatteren Ada Leverson: everything comes to the man who won´t wait.

At alt kommer til den mannen som ikke vil vente er selvfølgelig bare tull dersom du ikke har nok kompetanse til å løse hele problemet fra A til Å på selvstendig basis.

Du kan rett og slett ikke forvente at andre tar tak i det du varsler om.

Det eneste du får tilbake ved å varsle er et dårlig rykte, for min del å bli sett på som en negativ og grinete gamling som ikke lenger klarer å henge med i den nye, digitale verden; og selvsagt er det noe rett i at jeg har blitt en gammel grinebiter.

 

Når en mann sier at han godtar noe i prinsippet, betyr det at han ikke har den ringeste interesse av å gjennomføre det i praksis.
Otto von Bismarck

 

Etter hvert som jeg er blitt eldre så har jeg fått større forventninger til at ting skal fungere og mindre vilje til å godta et ting ikke er på stell; og det definerer en gammel grinebiter.

De gangene jeg går i butikken for å kjøpe kjøtt så sjekker jeg datostemplingene på pakningene jeg plukker ut; best før og siste forbruksdato. Det viktigste for meg er at jeg får matvarer som ikke er helsemessig utrygge.

Min forventning er at jeg da alltid kommer hjem med varere som jeg kan slenge i stekepanna og lage meg mitt daglige måltid av.

I det siste er det blitt kortere og kortere intervall mellom hver gang jeg kommer hjem, åpner pakningen og må løpe rett til søppelkontaineren for å få den råtne lukten ut av campingvogna.

Det fine med at en får så råttent kjøtt fra butikken er at en ikke trenger å bøye seg ned for å lukte på pakka for å finne det riktige svaret på kvaliteten, og unødvendig trim er det best å holde seg unna.

Som gammel grinebiter går jeg i dag med en foldekniv i lommen og punkterer pakningene for luktprøve før jeg legger dem i handlekurven.

På Coop Mega på Nydalen har jeg levert ødelagte varer i kjøttdisken to ganger på grunn av sterk lukt av forråtnelse.

I mitt hode er det riktig å si i fra på en hyggelig måte fordi det er i begges fortjeneste at matvarene i butikken er trygge innkjøp for kundene. Det ga resultat å si ifra; så nå er jeg utestengt fra å benytte dette stedet for innkjøp av matvarer og en klar forståelse om at det ikke er greit å sjekke matvarer som er innpakket.

Jeg fikk til og med ekstra god service fra de ansatte i ferskvaredisken gjennom veiledningen i hvordan en skal håndtere ødelagt mat etter et innkjøp; betale, ta med varen hjem for test, og så returnere neste dag med ødelagte varer for å få en tilgodelapp ved neste innkjøp.

Kundeservice i matbutikkene i dag har tendenser av bare å få stadig økt pris på varene hver gang du handler og sure blikk når du tar druepakken nederst i haugen for å unngå råtne innslag i de pakkene som ligger øverst i stabelen.

En får bare godta at en må bruke tid på å rense ut dårlig frukt når en kommer hjem etter en handletur.

Jeg er med andre ord skuffet over utviklingen jeg mener å se, og skuffelse er den ekle følelsen av misnøye som følge av en ikke får innfridd sine positive forventning.

Man kan aldri godta å krype når man kjenner trangen til å sveve.
Helen Keller

 

Om jeg oppfattes som en gammel grinebiter så får det være sånn, for det er den nye meg.

Det viktigste for meg er at jeg blir oppfattet som en som er til å stole på, så får det heller være sånn at jeg har mistet viljen til å godta alt, trekke på skuldrene og rusle videre som om ingen ting har skjedd.

Alle problemene i verden er ikke mine alene lenger.

I dag fordeler jeg dem til de jeg mener har som oppgave å rydde opp i dem uten annen hjelp fra meg enn å dokumentere problemet.

Du kan ikke stole på en fyr som flirer når han burde grine.
Roy Jacobsen

Ha en god og forståelsesfull helg.

Bedrøvelse er den sinnsstemningen som oppstår når man har vridd raseriet ut av skuffelsen.
Lars Saabye Christensen

Førord for fredag 28.oktober 2022

Før
   

Her følger oppsummerende tanker om allerede samlede ord,
 som kan tenkes uttrykt i "Ord for fredag".

Podcast, god lytting, trykk på lenke ->    Førord for fredag 28.oktober 2022

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 28.10.2022

Livsløgnen kom bakfra og bet meg i ræva

Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham med det samme.
Henrik Ibsen. Villanden 

Den farligste løgn er sannheten som er blitt gitt en liten vri, brukte de gamle å si i Odalen og siktet da til at en løgn er en usann påstand eller erklæring fremstilt som en sannhet. 

Å late som om vi har noe vi ikke har er en løgn, og det å fremstille en halv sak som en fullendt en er det samme.

Beredskap er noe de fleste snakker om når det har skjedd en hendelse eller når det foreligger en høy trussel, men prioritering av beredskap er bare polemikk; en ordstrid.

Prepare for tomorrows threat today er et flott og viktig motto, men det blir en vits når dette bare blir med skriftlige, utrente planverk.

Jeg har følt på skinnet hvor viktig det er med målrettet og jevnlig trening. 

Før et skarpt oppdrag brukte vi mye tid på repeterende drilløvelser rundt planen som var lagt for oppdraget; som forberedning til den kommende aksjonen.

Igjen og igjen testet vi planen i praksis og justerte den ved behov.

Da drillen endelig satt og alle mannskapene var trygge på sine egne roller i spillet begynte vi å øve på retrett-planene.

Verdien av denne treningen og øvingen betydde mye for våre muligheter til å komme uskadd og i live ut av en TASK uten å oppgi oppdraget vi var satt til å løse.

Det er ingen forskjell på beredskap i krig og i sivil fredstid. En må til enhver tid være beredt til å møte det som kan komme.

Et godt planverk med forhåndsdefinerte tiltakskort for de ulike scenarioene en kan møte er særs viktig, men like viktig er det å trene, øve og drille på håndteringen av de ulike hendelsene til de sitter i ryggmargen.

For oss som lever med beredskap er det ingen tvil om at påstanden om at man ikke stiger opp til nye høyder i en krise, men at man synker ned til det nivået en holdt på treningene er rett.

Derfor er teoretisk beredskapsvilje farlig når den utsettes for sparekniven.

Jeg har møtt, og jeg har brukt, kniv i strid, men ingen ting er farligere for liv og helse enn når en ikke kan forberede seg praktisk fordi sparekniven har blitt det våpenet en står over for.

Øving og trening er rett og slett utdannelse.

Den amerikanske filosofen og psykologen John Dewey beskriver i mine øyne dette veldig korrekt: utdannelse er ikke en forberedelse til livet; utdannelse er selve livet.

Utdannelse stopper aldri. Den må vedlikeholdes, utvikles og fornyes.

Mitt oppdrag for bedriften er å sikre at driftsselskapene har en god og effektiv beredskap. Dette gjøres gjennom jevnlige analyser av situasjoner og trusler, planlegging av mottiltak og etablering av ansvarsfordeling. 

Alt dette er bare forberedelser og verktøy for undervisning av mannskapene, eller som Elanor Doan så rett beskriver det: det kreves store forberedelser for å undervise litt.

Hun la også til at gode verktøy ikke gjør noen til god lærer, men at en god lærer gjør god bruk av verktøyene.

Å unnskylde seg med at en glemte å sette av et budsjett for beredskapsøvelser er akseptert, men det er et solid bevis på at beredskap bare er noe en snakker om og som på ingen måte er forankret.

Forbered deg på morgensdagens trusler i dag kan en vel ikke akkurat påstå at har festet seg i toppen når kravet er å levere inn et godkjent øvingsprogram for det kommende året for å få det godkjent; et øvingsprogram med kostnadsoversikt og plan-flak som viser fordelingen av øvelser gjennom det kommende årets tolv måneder, men hvor det forventes at jeg skal komme gjennom dette uten et budsjett.

Det har en del med det å se helhetsbilder; noe som tilsynelatende mangler. Hver avdeling har et større budsjett for sosiale samlinger enn budsjettpost for øving. Sosialt arbeidsmiljø er viktig, men det er også beredskapen; sett med mine øyne.

Som ansvarlig for beredskapen så må jeg samtidig være litt fastlege og se etter symptomer på sykdom hos pasienten jeg har ansvaret for og varsle pasienten om at noe tilsynelatende er på gang.

Kanskje er det meg det er noe feil på, noe som mange vil være enige i at er veldig sannsynlig.

Den sentrale skikkelsen innen analytisk filosofi og politisk teori, Nobelpris-vinneren Bertrand Russell, har antagelig vis stilt den rette diagnosen i mitt sykdomstilfelle: et av de klareste symptomene på at et nervøst sammenbrudd er like om hjørnet, er troen på at ens arbeid er fryktelig viktig.

Et symptom er en observert eller påvisbar indikasjon om at noe ikke er som det skal være. I dette tilfellet ser det ut som om jeg har gjort som den siste fastlegen jeg hadde; gjettet vilt bare for å finne ut at det ikke er pasienten det er noe galt med, men at det er mine kunnskaper som fagmann som har sviktet.

En kirurg som gjør feil på operasjonsbordet og skjærer et feil snitt, et feilskjær, på en pasient kan rette opp dette med å lage et snitt til; en omskjæring.

En beredskapsmann som tar så feil som det jeg antagelig vis har gjort i min narsissistiske lille verden kan vel bare helbredes med en frontal lobotomering; alternativt trekke meg tilbake, ta ut pensjon og la andre rydde opp etter meg; eller sette skapet på rett plass som de gamle sa.

Ordet diagnose kommer fra gresk med betydningen: et skille mellom to muligheter. 

En lege ser sjelden mennesket bak diagnosen som stilles. De forenkler gjerne oppfatning av oss pasienter i kategorier basert på forestillinger om egenskaper knyttet til nasjonalitet, alder, yrke, utseende o.a.

Flere ganger har mine tidligere leger tilsynelatende sett på meg, hørt litt etter hva jeg sier og gitt meg et godt råd for å bli bedre; du bør begrense timene du tilbringer med en øl på puben.

Med andre ord er det gjort en endelig beslutning i helseverden på at en bulende mage ene og alene er en øl-vom hos menn; og fremskreden graviditet hos kvinner.

Hver gang jeg har fått rådet om å slutte å belme innpå med øl fra en lege så har jeg gjort som nordmenn flest; holdt kjeft og byttet lege. Det har noe med tillit å gjøre dette.

Derfor er kanskje selvdiagnostisering uansett den beste løsningen, i og med at jeg tror jeg kjenner meg selv best; og i det minste vet hva jeg gjør og ikke gjør.

Derfor har jeg nå kommet frem til en diagnose; jeg lider av et langvarig selvbedrag.

Selvbedrag forekommer når man flykter fra den smertefulle sannheten om at det en har drevet med hele livet ikke har hatt noen betydning. 

Man lyver for seg selv for å unngå en overveldende tanke eller følelse, og faren er at man stadig tolker sitt eget indre på en feilaktig måte.

Jeg har innsett mye om meg selv denne fredagen og som tidligere, militær leder så må jeg ta en beslutning innen kort tid; lobotomi eller pensjonering?

Ha en fornuftig og god helg

Den viktigste livsvisdom må vi oppdage med våre egne øyne.
Fridtjof Nansen