Fra naturens side har jeg blitt utstyrt med noen egenskaper som definerer min personlighet.
Tålmodighet er en av dem; evnen til å holde seg i ro og ha kontroll over følelsene; likevekt under venting, motgang e.l.
Hvordan kan du være tålmodig når livet har gitt deg flere skuffelser enn glede så langt? spør folk meg.
Det vet vel ikke jeg, det bare er sånn.
Det er noen som rett og slett har gitt opp å vente på at gode ting skal skje, eller gitt opp å vente på enhver endring i livet sitt. I noen tilfeller kommer vi inn i en slags treghet. En slags motløshet, hvor vi blir overveldet av alt som ennå ikke har skjedd, hva enn det måtte være.
Kjære Gud, jeg ber om tålmodighet. Og jeg vil ha det akkurat nå!
Oren Arnold
Det andre jeg har fått tildelt fra fødselen av er pågangsmot.
Vær ikke redd for å ta et langt steg når det er nødvendig. Du kan ikke ta deg over en kløft i to små hopp.
David Lloyd George
Det er lett å la seg overvelde av dårlige tider og gi opp, men da er det viktig det å evne og se realiteten i det du står oppe i og huske at utallige andre har kommet seg ut av det.
Å gi opp skal aldri være et reelt alternativ.
I tider som dette, er det viktig å huske at det alltid har vært tider som dette.
Paul Harvey
Jeg har mange laster og lyter som hindrer meg fra å være et supermenneske.
Aristoteles mente at hver dyd hadde mer enn én last som motsetning. Dette er fordi en dyd alltid er en middelvei mellom to ytterpunkter. Dyden som benevnes som mot befinner seg for eksempel mellom lastene feighet og dumdristighet.
Enkelte filosofer, deriblant Aristoteles, ser også på laster som noe som er til hinder for å kunne oppnå et lykkelig liv.
Ingen er uten last og lyte sa de gamle i min oppvekst og mente da at ingen var feilfrie. Ikke en gang prestene i Mo-kjærka er uten plett, stadfestet den superreligiøse Kristine Kommune, hun som hver søndag arrangerte kirkekaffe i Kommunehuset i MO. Hun visste nok hva hun snakket om hun som hadde overlevd et kobbel av prester i menigheten, så dermed var håpet om det finnes et feilfritt menneske ute av debatten.
Kristine Kommune kunne en alltid stole på.
Hun snakker mye om de forskjellige sambygdingenes skavanker og hadde vel egentlig ingen grenser for å påpeke dem over for andre; både ansikt til ansikt og til de som ville høre på henne over kirkekaffen. Der inne i Kommunehuset fikk mange av oss vårt pass påskrevet, så hun var ikke selv uten laster og lyter; men det påsto hun da heller aldri at hun var.
På radio gikk det annenhver søndag siden året før jeg var født et program som het Søndagsposten. Kristine Kommune var bygdenes lokale Søndagspost og gikk inn i gruppen av de som spredte nyheter om lokalbefolkningen gjennom kjøkkenvinduene; bedre kjent under samlebegrepet Vandreposten.
Nok om nyhetsformidlingen i Nord Odal. Ordet jeg vil hente frem fra glemselen og tørke støv av denne gangen er ordet skavank.
Det ble fra flere hold påpekt at jeg hadde mine mange skavanker; bunkevis av dem. Jeg var rett og slett utilstrekkelig på så mange måter og på så mange nivåer. Med andre ord var deler av min personlighet og mine brister min egen akilleshæl.
Ordet skavank ble brukt om alt fra misdannelser, handikapp, åndelige skavanker og personlig utilstrekkelighet til fruktskavanker som hakk i et eple og flekker på bananene.
En gang jeg skulle hjelpe frivillig til med å losse en leveranse fra Kongsvinger som kom med Godsruta til landhandleriet på Austvatn satte jeg fra meg en kasse med Sitronbrus på et bord på lageret som hadde stått der før, men ikke sto lenger.
Dermed gikk kassen rett i betonggulvet med katastrofale konsekvenser.
Kassen med Hansa Sitronbrus var spesielt importert til bygden av den lille skoletannlegen som satt på en stabel puter i bilen sin for å se over dashbordet når han kjørte.
Med meg hadde det lett for å gå litt vel fort i svingene. Jeg ville bare vise de voksne hvor sterk guttunge jeg var og hvor fort jeg kunne arbeide, for da kanskje det ble lønnet med en flaske brus eller en sjokolade.
Det jeg fikk var i stedet var en øreteve av butikkeieren i grå lagerfrakk og det selvbekreftende spørsmålet: har du en alvorlig skavank på forstanden du!?
Jeg hadde vel det, og det gjorde meg til et menneske.
Det dypeste menneskelige fellesskapet ligger i det vi ikke får til. Det er i våre skavanker vi kan møtes.
Anders Rogg
Jeg var, og er, så full av skavanker at jeg følte meg som en av de oppgavene i Dondald Duck-bladene med oppgaveteksten: finn 10 feil.
Enkelte har gjennom tiden sett det som sin oppgave å finne mine utilstrekkeligheter og påpeke dem over for meg; og det er vel kanskje en bra ting, men som har det som forventning at jeg skal arbeide med dem og fjerne dem.
Til dere vil jeg bare si med Aksel Sandemose sine ord i Brev fra Kjørkelvik: når du får fred med deg selv, klarer du omsider å la andre ha laster som ikke er dine.
Jeg tusler videre gjennom den siste etappen av mitt liv og har fred med mine laster, lyter og skavanker, for det er lenge siden jeg innså at jeg bare er et vanlig menneske og ikke noen superhelt. Slike drømmer om det perfekte menneske overlater jeg til Stan Lee og Marvells fantasiverden.
Jeg identifiserer meg rett og slett med personbeskrivelsen jeg en gang hørte i Fjernsynsteateret: han hadde så store evner til laster at han bare var en middels mann, men et godt menneske.
Ha en god og ærlig førjulsstri.
Av de feilfrie lærer man ingenting.
Anne-May Nilsen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar