fredag 27. september 2024

Å se seg selv

Speilbildet ditt lyver i utgangspunktet aldri.

Av fare for å høre ut som en som tror han er en psykolog-ekspert, noe jeg så langt der i fra er, så ønsker jeg å uttrykke meg rundt variasjoner over uttrykket: å se seg selv.

Jeg ser meg seg selv i speilet, sier enkelte , en metafor for å bli klar over sine egne feil og mangler.

Da har de skjønt en av variantene rundt ordtaket: ser du etter feil; bruk ikke kikkert, men speil.

De fleste speil er en direkte refleksjon av deg selv, og dermed lyver de aldri.
Vårt utseende reflekteres likefram, men speilet avslører også noen mer subtile sider ved vår person. 

Selvtillit og psykisk status skinner også igjennom, og hvis man ser godt etter, vil man raskt oppdage hvordan humøret og mental balanse synes i speilbilde; og således for de som du omgås med og som ser deg. 

Speilet lyver ikke, så det er hjernen din som gjør at du ikke ser det som speilet gjengir når du ser i det.

Et annet begrep som dekker den samme effekten rundt det å se seg selv tydelig er det å se seg selv utenfra; å få et objektivt perspektiv på deg selv og dine handlinger.

Jeg har ofte lurt på hvorfor jeg ikke ser den samme personen hver gang jeg ser i speilet hjemme, og skjønner vel da at bildet forvrenges noe av den følelsen jeg har akkurat i det jeg ser mitt eget speilbilde.

Noen ganger ser jeg det jeg ser, en gammel og forfallen mann.

Andre ganger ser jeg min egen refleksjon formet av hvor ung jeg føler meg inne i hodet. Uansett er det de gangene jeg ser sannheten at jeg bruker minst tid foran speilet på badet.

Noen ganger så sier vi at vi ser oss selv i andre, og da mener vi gjerne å gjenkjenne egne egenskaper og reaksjoner hos andre mennesker rundt oss.

Det er vel en form for nyttig selvrefleksjon; å ta seg tid til å tenke over hvem jeg er, hva jeg føler og hva jeg ønsker å oppnå.

Det handler egentlig om det å bli bedre kjent med seg selv, sine styrker og svakheter; og det ender vel sannsynlig opp med at jeg gransker mitt eget selvbilde; det bildet jeg har av meg selv.

Det er ingen tvil om at jeg da ser noe som kan være både positivt og negativt, påvirket av både indre og ytre faktorer.

I dette speilbildet ligger en refleksjon av den selvtilliten jeg har akkurat der og da; troen eller tvilen på meg selv og mine evner.

Det handler egentlig om dagens styrke i forhold til å ha en positiv oppfatning av meg selv og tørre å ta en ventende utfordringer; en slags selvsuggesjon.

Det handler vel egentlig om å ha en eller annen form for selvaksept; det å ville akseptere seg selv slik man er, med både gode og dårlige sider.

Å"kine eldre dager så handler dette om å slutte å sammenligne meg med andre og å være fornøyd med det jeg har; og det å akseptere det jeg mangler.

Å se seg selv gjennom speilet kan både vekke fortvilelse og skuffelse; brutte illusjoner.

De gangene jeg står foran det store speilet i entreen, iført trangtsittende jeans og stram T-sjorte så forventer jeg å se den unge, spreke mannen jeg en gang var. Da er det brutalt å se, og akseptere, den gamle, dvaske mannen med bryster og vom som jeg egentlig ser gjengitt i speilbildet.

Da innser jeg at jeg hverken kan lure andre eller meg selv, men bare må gå videre som mit sanne jeg.

Andre ganger ser jeg en aldre mann som stråler av pågangsmot og vilje; og de gangene skinner solen ute selv om det er styrtregn og svarte skyer. 

Dette er de dagene jeg vet at jeg kan drive med selvrealisering.

Hva er de psykologiske effektene som gjør at de rundt deg ikke ser den samme utgaven av deg som det du ser i speilet ditt?

Det at vi føler på oss at at andre oppfatter oss annerledes enn det vi selv gjør, er noe de fleste av oss har opplevd; noe som skyldes at hjernen vår fordreier den sannheten som speilet vårt gjengir.

Vi har en tendens til å fokusere på våre egne styrker og svakheter, og vi kan ha en mer positiv eller negativ bias avhengig av vår selvfølelse.

Dette kan føre til at vi overvurderer eller undervurderer ulike sider av oss selv.

Vi sammenligner oss kanskje for ofte med andre, og dette påvirker hvordan vi til slutt ser oss selv.

Hvis vi hele tiden sammenligner oss med personer vi oppfatter som bedre enn oss, vil vi føle oss mindreverdige, og omvendt.

Vi har alle ulike sosiale roller, og vi tilpasser vår atferd og presentasjon ut fra hvilken rolle vi er i; og det som er viktig i dette er at vi viser andre forskjellige sider av oss selv i ulike situasjoner.

Mennesker rundt oss danner seg ofte et førstehåndsinntrykk av oss basert på begrenset informasjon, og dette inntrykket kan være vanskelig å endre i hodene deres. Samtidig så er det sånn at en stor del av kommunikasjonen vår er non-verbal, og disse signalene vil tolkes forskjellig av ulike mennesker.

Så virkeligheten er at det er helt normalt at andre oppfatter oss annerledes enn det vi selv gjør, og da er det viktigste vi kan gjøre for oss selv å fokusere mindre på hva andre mener om oss, og hvordan de oppfatter oss, men heller å fokusere på å være trygg på hvem du er; og det å bygge gode relasjoner til de rundt deg ut fra det.

Det ligger veldig mye fornuft i Oscar Wilde sitt råd: be yourself; everyone else is already taken.

Vær ærlig mot deg selv, og vær den du er uten å prøve å være en annen.

Den mest modige handlingen er å tenke selv; høyt.
Coco Chanel

Å være seg selv i en verden som hele tiden prøver å gjøre deg til noe annet er den styrken du trenger mest i livet; mener nå jeg.
(Eller det rett og slett bare er en flåsete filosofi jeg dekker meg bak forde jeg ikke ønsker og gidder å endre meg bort fra den jeg er).

Ha en nydelig helg med fokus på selvrealisering.

Selvrealisering beskriver prosessen hvor du som person jobber mot det å bli den beste versjonen av seg selv.

Du er nok, akkurat som du er.
Meghan Markle


fredag 20. september 2024

Hvert maiskorn har potensialet til å bli noe stort,


Etter min død så ønsker jeg å kremeres med alle lommer i likklærne fulle av tørkede maiskorn som popper inne i flammene i kremasjonsovnen.
 
Mest sannsynlig så vil jeg bli en av dem som får teksten gikk stille bort i dødsannonsen; som om det må varsles at vedkommende ikke gikk bort med et brak som forventet.

Jeg har alltid sagt at jeg vil gå bort med et smell, men om i det minste mitt siste ønske innfris så får jeg nøye meg med noen siste poppelyder.

Tanken om et siste ønske er noe som har fascinert mennesker i ulike kulturer og gjennom historien.
Det kan selvsagt være flere grunner til at dette er så viktig for mange.

Når man står overfor døden så kan man føle seg maktesløs.
 
Å få oppfylt et siste ønske kan gi en følelse av kontroll over situasjonen, selv om det er begrenset.
 
Det kan også være en måte å sette sitt eget preg på livet, selv i de siste øyeblikkene.

Mange mennesker ønsker å ordne opp i uavklarte forhold eller si farvel til sine kjære før de dør.
 
Å få oppfylt et siste ønske kan være en måte å få ro i sjelen og føle seg mer forsonet med den uungåelige døden.
 
Døden er noe veldig seriøst, men det er ingen ting som tilsier at den ikke kan sprites opp med en liten overraskelse; og med litt humoristisk snitt.

Et siste ønske vil være en mulighet til å skape positive minner for både den døende og de pårørende.
 
Det kan være alt fra å feire en siste bursdag mens en lever, til å reise til et spesielt sted som betyr noe for det livet en har levd; eller å vite at en omgis med poppende poppkorn i noen sekunder før en blir til aske

For mange har et siste ønske en dypere, symbolsk betydning.
 
Det kan være en måte å uttrykke sine verdier, tro eller håp på, og min lille kjepphester gjennom livet har vært å løse dystre situasjoner med litt befriende smil, litt overraskende vendinger; og litt overraskende, småsjollert latter.

For den som måtte kikke inn gjennom inspeksjonsøyet på kremasjonsovnen under poppingen så tror jeg at akkurat synet av popkorn ikke blir forventet for denne personen; så én person vil i det minste huske meg en stakket stund.

Det er sjelden man tenker over dyp filosofi når man spiser popcorn, men det er faktisk et fenomen som har fanget oppmerksomheten til tenkere opp gjennom historien; noe som ikke er så rart da det i utgravinger i Mexico er funnet poppkort så langt tilbake som 3600 år før Kristus.

Det mest åpenbare symbolet er kanskje transformasjonen fra et lite, hardt korn til en luftig, sprø snack som er til glede og nytelse.
 
Dette ser jeg på som en metafor for menneskelig potensiale og vekst.

Vi starter alle som små individer, og gjennom erfaring og utvikling kan vi poppe opp og bli noe helt annet enn det andre forventet seg; også vi selv.

Inne i hvert maiskorn ligger det en mulighet for en stor forvandling.

Dette er en påminnelse om at det ofte er mer til ting enn det som først møter øyet.

Selv om popcorn er en lett og luftig snack, er det også et kjemisk og fysisk produkt av varme og trykk.
 
For meg så symboliserer dette livets syklus hvor forgjengelighet fører til fornyelse og endring.

Samtidig så er popcorn er ofte assosiert med kino og sosiale sammenkomster, så dette symboliserer det å dele en opplevelse med andre; og det å føle tilhørighet i et fellesskap.

Selv om popcorn produseres i store mengder, er hvert korn unikt.
 
Dette bør være en refleksjon over hvordan vi som mennesker både er en del av et større samfunn og samtidig er individuelle vesener.

Så kom ikke her å nekte meg mitt siste ønske forde det bare er en flåsete vits fra min side;, for det er faktisk mye mer gjennomtenkt enn som så; og det er noen siste popp som på en veldig dekkende måte beskriver hva og hvem jeg var mens jeg levde.

Mat har alltid vært en sentral del av menneskets liv, og det er derfor ikke overraskende at den også har fått en plass i filosofiske betraktninger rundt symolikker rundt livet.
 
Matvarer har blitt brukt som symboler for en rekke ulike aspekter ved tilværelsen, fra begynnelse til slutt.
Brød er ofte sett på som et symbol på livets grunnleggende behov.
 
Det representerer næring, vekst og livsopphold, og i kristendommen blir brødet for eksempel brukt som et symbol på Jesu kropp i nattverden.

Vin er et symbol på glede, fest og livets flyktighet. og i mange kulturer har vin vært assosiert med overflod.
 
Eplet er et kjent symbol fra bibelhistorien, hvor det representerer kunnskap, fristelse og synd. Eplet har også blitt brukt som et symbol på forbuden frukt og dødeligheten.

Egget er et symbol på begynnelse, potensiale og fornyelse.
 
Det representerer livets opprinnelse og muligheten for vekst. mens melk er et symbol på renhet, næring og moderlig kjærlighet.
 
Det representerer den grunnleggende ernæringen som trengs for å vokse og utvikle seg.

Jeg kunne valgt noen av disse matvarene for å symbolisere hvem jeg er, men sannheten er at jeg på alle måter identifiserer meg mest med det lille, harde maiskornet som overrasker og forundrer når det plutteselig popper opp til noe uforventet; og det verste er at jeg jeg tror at mange vil kjenne meg igjen i akkurat dette.

Livet er som en boks med poppkorn: noen korn popper raskt, andre tar litt lenger tid, og noen popper aldri. Hver kjerne har sin egen tid.

Bruk den helgen jeg ønsker dere til å så et korn for din egen fremtid.

Noen ganger må man poppe ut av komfortsonen for å oppnå noe nytt.

fredag 13. september 2024

Å ikke se seg tilbake lenger er fremtiden


Litt over et halvår etter at jeg gikk av med pensjon så har det endelig gått opp for meg at all fortiden jeg hadde ikke lenger spiller noen rolle mer.

Det som var, det er borte for alltid og har i dag ingen relevans for det livet jeg nå lever; sånn som utdannelse og yrkeserfaring, tidligere kollegaer og jaget etter en meninger i yrkeslivet.

Nå har jeg ryddet bort det gamle og forgangne for godt.
 
Linkedin, Facebok, og det jeg hadde av sosiale medier, er slettet, og gamle bilder på mobilen er lagret eksternt og slettet fra mobilen min for å renake plass til det nye. Jeg har til og med takket nei til invitasjonen til bedriftens markeringen av jubilanter og årets pensjonister på Bristol i november.

Det som var det var, og det forblir kun ferdig historie for min del.

Alt som gjorde at jeg var noe; eller trodde at jeg var noe, tilhører min forrige identitet, ikke min nye; pensjonisten.

Nå handler alt bare om fremtiden.
 
Hva jeg tenker på, filosoferer rund eller hva jeg mener har begrenset verdi for andre enn meg selv nå, og det har vel aldri hatt noen egentlig verdi for andre heller når det kommer til stykke.

Å brenne gamle broer er et uttrykk som betyr å kutte alle bånd og muligheter for å vende tilbake til en tidligere situasjon.

For et halvår siden pensjonerte jeg meg under helsemessig og følelsesmessig tvang.
 
Nå velger jeg frivillig å trekke meg tilbake fra alt som var, brenne gamle broer, og kun konsentrere meg om familien og de aller nærmeste den lange, eller korte, tiden jeg har igjen.

Fortid er fortid og spiller ingen rolle som helst lenger.
 
Heller ikke spiller det noen rolle for meg hva jeg har gjort tidligere eller hvordan mitt ettermæle hos de jeg omgikk den gangen er og blir.
 
Hva andre tror og mener om meg i forhold til det som var, det er blitt totalt irrelevant for det jeg har foran meg nå.
 
Omtale spiller ingen rolle lenger, og det er befriende å blant annet ikke bry seg om nett-troll.

Det sies at et menneske lever så lenge det snakkes om dem og de minnes: så lenge bautaen over det vedkommende gjorde som deltaker i samfunnet fortsatt står.
 
Min drøm om et evig liv har aldri vært til stede hos meg.

Jeg kom, jeg gjorde, og jeg prøvde å etterlate meg et godt stykke arbeid.
 
Om noen ønsker å sverte hva jeg gjorde og hvem jeg var i ettertid så er de frie til å gjøre det, for det spiller ingen rolle for meg.

Mitt håp var til nå at det jeg hadde å gi og dele har vært til noe nytte gjennom mine yrkesaktive år, men selv det spiller ikke noen rolle for meg som person lenger.

Den 1. mars 2024 var den biten av livet over, og så kom månedene med jobben for å akseptere det faktum at jeg ikke lenger er det jeg var.
 
Tiden da jeg prøvde å dele fra mine erfaringer er bare forgangen historie.
 
Nå er også den tiden forbi, og jeg aksepterer den nye, verdiløse meg-personen fult ut.

At jeg nå bare er en belastning for samfunnet og Staten er greit for meg, for jeg har fortjent alt som jeg nå får; på godt og vondt.

Enkelte påstår, og sier til meg, at det sjelden er en god idé å brenne alle broer, selv ikke når man går over til pensjonering.
 
Det kan virke kontraintuitivt, går imot det man venter, at en pensjonert fagekspert ville ønske å gjøre dette, da vi ofte sitter på verdifull kunnskap og erfaring.

Det var en gang jeg trodde at jeg satt inne med erfaringer og kunnskap som var viktige for andre, men også jeg har innsett at det ligger millioner av uvurderlige mennesker begravet rundt om i verden uten at verden har stoppet opp eller gått i feil retning av den grunn.

Det er mange veldig dyktige folk etter meg som har tatt over det å drifte fremtiden, også den begrensede delen av fremtiden som jeg ledet; så hvorfor skulle jeg ikke falle til ro og akseptere at min tid som fagspesialist er over.
 
Ingen er avhengige av meg og mine tanker lenger, og det arbeidet og det systemet jeg bygget opp er på ingen måte et verneverdig hus som må vedlikeholdes og restaureres for ettertiden.

Min historie er over, og helt ny under oppbygning.

Å kutte bånd til fortiden føles for min del som en renvasking, og en mulighet til å starte på nytt; og det er for meg tiltrekkende etter en periode med store endringer og utfordringer.

Å endelig kutte bånd til fortiden gir meg en følelse av frihet og uavhengighet; jeg er ikke lenger bundet av forpliktelser eller forventninger fra andre.

Dessuten er det å ta en så tilsynelatende drastisk beslutning som å brenne alle gamle broer et tegn på at jeg fortsatt innehar stor besluttsomhet og viljestyrke.
 
Det gir en følelse av kontroll over eget liv.

Noen ganger må du brenne broer for å bygge nye.
For å gå videre, må du noen ganger slippe tak i fortiden

Kanskje er det noe i det gamle rådet om å slippe tak i det som holder deg tilbake.

Ha en god og meningsfull fremtid alle sammen.

De siste gjester
vi fulgte til grinden;
farvellets rester
tok nattevinden.

Henrik Ibsen



PS: Den mest følelsesmessige broen jeg har brent, er den som hadde dere som gode kollegaer på den andre siden.

Takk for tiden jeg fikk sammen med dere, og takk for de minnene og erfaringene dere fylte hodet mitt og følelsene mine med.


fredag 6. september 2024

Symptomer har en årsak


Man tenker med det livet man har levd.
Beate Grimrud

Jeg har ingen anelse om hvordan for eksempel leger tenker, for jeg er ensporet og tenker bare ut fra mitt fagområde gjennom livet; beredskap.

I min verden er det viktigste ikke å prøve å skjule eller dekke over symptomer på at noe er galt, men å finne årsaken til at symptomene dukker opp.

Å forstå hvorfor noe skjer er fundamentet for effektiv beredskap.
 
Ved å identifisere årsakene til hendelser kan vi iverksette tiltak for å forhindre at de skjer igjen.
Dette er langt mer effektivt enn å bare reagere på konsekvensene.
 
Ved å forstå hvorfor et system svikter, kan vi identifisere svakheter og forbedre systemet for å gjøre det mer robust.

Når vi vet hvorfor noe skjer, kan vi målrette våre ressurser mot de faktorene som bidrar til problemet. Dette gjør at vi kan bruke ressursene våre mer effektivt.

Min lange erfaring i faget er at vi ved å bare fokusere på symptomene, risikerer vi å bruke ressurser på tiltak som ikke løser det underliggende problemet.
 
Å undersøke årsaker bidrar til en stadig økende kunnskapsbase om risikoer og sårbarheter, og en dypere forståelse av årsaker gjør det mulig å ta bedre informerte beslutninger om fremtidige beredskapstiltak.

Innen sikringsarbeid er det slik at vi ved å avdekke årsaker kan man identifisere aktører som har ansvar for å iverksette forbedringstiltak for å hindre at slike ting skal skje igjen.

Å bare redusere symptomene på et problem er som å ta en smertestiller for hodepine uten å finne ut hva som forårsaker hodepinen.
 
Det kan gi midlertidig lindring, men det løser ikke det underliggende problemet.
 
Ved å grave dypere og identifisere årsakene kan vi ikke bare løse det aktuelle problemet, men også forhindre at det skjer igjen i fremtiden.

I stedet for bare å slukke brannen, må man undersøke hva som startet den.
 
Var det en kortslutning, feil bruk av elektriske apparater, eller menneskelig svikt?

Etter en oversvømmelse må vi analysere hvorfor det skjedde, og ikke bare avfeie dette med at det er sånn som skjer ved ekstrem nedbør.

Årsaksbasert arbeid er en integrert del av en effektiv beredskap.
 
Ved å forstå hvorfor ting skjer kan vi bygge mer robuste samfunn og være bedre rustet til å håndtere fremtidige utfordringer.

Et symptom er bare en subjektiv opplevelse av at noe er unormalt.
 
Hvert symptom er en brikke som gir deg et hint om hva som kan være galt

Jeg er ikke en stor fan av å stikke hodet i sanden, selv om det er en utmerket måte å unngå problemer på; inntil sanden når øynene dine.

Jeg påstår at det er alt for mange som prøver å leve etter filosofien: Jeg har funnet en ny måte å løse problemer på! Jeg later som om de ikke eksisterer.

Dersom jeg hadde jobbet som de mange legene jeg etter hvert har fått erfaring med, å medisinere bort symptomene, så hadde jeg mistet jobben for mange år siden.

De gamle hadde et uttrykk for dette: ut av syne, ut av sinn.
Andre kalte det for far steller hjemme-syndromet; å feie ting under teppet.

Jeg husker et tilfelle fra min barndom der mor ga streng ordre om å rydde på rommet mitt før jeg fikk dra til skogs å fiske med en kompis. Selv jeg ble imponert over hvor mye det gikk an å få stappet inn i gamle skapet på rommet mitt; selv om jeg måtte holde døren igjen med en kjetting og en hengelås.

Rommet så bra ut det, og mor nikket sånn delvis fornøyd før hun ga meg fisketur-fri for kvelden.
 
Det var bare det at mor hadde en sleiphet som overgikk all min kreativitet, så hun byttet like gjerne lås på kjettingen og gjemte nøkkelen.

Mor hadde en egen evne til ikke å gi etter når hun først hadde utstedt en dom over slett arbeid, så der i gården måtte en vise god oppførsel over lang tid for å få lettere soning.

Det gikk mange måneder før jeg igjen fikk gjensyn med tingene jeg hadde stappet inn i skapet; derav kassett-spilleren min, joggeskoene og treningstøyet mitt.

Den sommeren måtte jeg løpe jeg seksti-meteren på skolens idrettsdag med slagstøvler; for penskoene mine var et dårlige valg, og beksømstøvlene mine lå også i skapet med hengelås.

Etter et langt liv med å gjøre meg nytte av symptomer som veiledning til det å finne årsak så er jeg blitt glad i det å sette sammen puslespill fordi det er en så stor glede som brer seg i meg når jeg endelig får se hele bildet på bordet foran meg.
 
Det er bare et spørsmål om å fokusere på det å ta en brikke av gangen.
Svaret har aldri ligget i det å kaste de brikkene som ikke passer inn der og da.

Det er mange måter å tinærme seg et problem på:
Jeg har nå offisielt bevist at puslespill er en konspirasjon for å drive oss til vanvidd.
Jeg har en sterk mistanke om at denne puslespillprodusenten har en personlig vendetta mot meg. Hver brikke er jo en ny utfordring.

Pessimisten.

En av de mest motiverende tingene jeg opplever i livet er jo mer kompleks et mysterium er, desto større følelse av mestring får jeg når løser det.

Hver gang jeg finner løsningen så får jeg et dopamin-kick.

Så mitt råd er: Ikke fortvil over puslespill.
 
De moderne puslespillene har eksistert til glede, og litt frustrasjon, siden 1700-tallet.
 
Dette en aktivitet som har gledet mennesker i alle aldre og kulturer i svært lang tid; inklusiv det å løse hverdagens små og store mysterier.
 
Enkelte får til og med betalt for å gjøre jobber som dette, å tyde symptomer for å finne en årsak, og da forventes det at de i det minste prøver å sette sammen brikkene. Jobben deres er definert ikke å gjemmer de brikkene som ikke passer der og da.

La oss spørre oss frem i stedet for å svare oss bort.
Arnljot Eggen

God helg.
Været er bare et lite symptom på om helgen din blir bra eller ikke, hva du gjør med den er opp til deg.

Jeg ville ikke engang vite sannheten, fordi jeg allerede hadde gjettet den.
Litt vel fritt etter Leo Tolstoj