Førord for fredag 02.desember 2022

Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 02.12.2022

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 02.12.2022

Etterord av "Veien fra skrik til raushet"

Etterord for fredag

Oppsummerende tanker om Ord for fredag:
Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord av "Veien fra skrik til taushet"

Veien fra skrik til taushet

Denne gangen vil jeg summere opp mitt forholdsvis lange liv gjennom min forkjærlighet for sitater fra folk som var og er mye klokere enn meg selv.

Barnevernsloven av 1953 oppfordret til bruk av fosterhjem, og plassering av barn i barnehjem skulle bare skje når fosterhjemsplassering ikke var mulig.

I følge jordmoren som tok imot meg på Årnes så var jeg det styggeste barnet hun noensinne har tatt imot; og dette er ord fra hennes egen munn direkte til meg.

Hun og hennes oppbyggende beskrivelse av meg rett etter fødselen er det eneste jeg vet om min kjødelige mor; at hun fødte et lite vakkert barn den 25. februar 1958. (Ikke noe uteglemt komma mellom lite og vakkert her)

Hvorfor jeg ble underlagt lov om tvangsmessig omsorgsovertagelse av barn vet jeg ikke, men jeg regner med at det skyldes at situasjonen for min del de første tre årene gjorde at fosterhjemsplassering ikke var mulig.

Etter 1223 dager på Sandvik kom jeg til huset på Aasen i Austvatn, noe som ble starten på en god oppvekst hos veldig gode foreldre og en varierende flokk av søsken.

Etter tretten år, hvor jeg ifølge min mor Torlaug Alida hadde som hovedoppgave å gi henne grå hår og dype bekymringsrynker, flyttet jeg til Oslo og bygde meg et selvstendig liv med bakgrunn i hva jeg hadde med meg av etikk og folkeskikk fra huset på Aasen.

 

Bak hver manns handling kan de se hans hjem.
Bjørnstjerne Bjørnson

Det første yrket jeg hadde var bare for å tjene penger, men det ga meg også økt fysisk styrke gjennom bruk av spade, hakke og trillebår. Kompetansen og erfaringene fra yrkesskolen på Kongsvinger brukte jeg bare til å skifte lyspærer på brakka jeg bodde i.

Det andre jeg fikk med meg av mitt første arbeid var mine arbeidskollegaers motivering av meg for å søke en fremtid innen de styrkene de mente jeg hadde; og som jeg etter hvert måtte innrømme at jeg faktisk inne-hadde.

Det er bedre å leve av sin egen styrke enn av andres svakhet brukte grunnarbeider Solvang å fortelle meg når vi jobbet sammen.

Jeg var opplært til å høre på de gamle og erfarne, og det har jeg aldri angret på at jeg gjorde.

Som nittenåring byttet jeg ut spaden med et gevær, og verneskoene med jerntupp og vinterkalde såler ble skiftet ut til godt pussede marsjstøvler.

De gangene jeg rotet det til på min første arbeidsplass så fikk jeg en slags støtte fra de jeg jobbet sammen med gjennom visdomsordene: god dømmekraft kommer av erfaring. Erfaring kommer av dårlig dømmekraft.

Så viste det seg at dette også var et slags mantra i forsvaret hvor de virkelig gjorde sitt ytterste for å gjøre oss til erfarne mannskaper og bygge opp deres og vår egen tillit til gode dømmekraft.

Tankene mine gikk ofte tilbake til mine første arbeidskollegaer som hadde bygget opp under min drøm om militær karriere og gjøre meg klar nok i hodet til å skjønne at jeg skulle og måtte følge drømmen jeg hadde hatt det meste av oppveksten.

Jeg stortrivdes i marinens dykkeravdeling, men jeg var fysisk utslitt omtrent hver eneste dag det første året; og like ofte la jeg meg ned i sengen på åttemannsrommet og sovnet til ordene fra far: en ekte odøling gir ikke opp før hjertet har stoppet og kistelokket lukker seg.

Hans ord motiverte meg mer enn troppssjefens daglige god-natt-hilsen: din verste dag var ikke i dag, den kommer i morgen.

 

Lær av i går, lev for i dag, håp for i morgen.
Albert Einstein

Det var kaldt i vannet og det var kjølig luft både på Haakonsvern i Bergen og oppe på Ramsund, så det var ikke nei i min munn den gangen jeg fikk tilbud fra sjefen om å ta tilleggsskolering i den Spanske fremmedlegionen; et kurs rundt krigføring i mangroveskog.

Der likte jeg meg så godt at jeg etter tre måneders intensivt kurs i mangrove-krig bestemte meg for å ta permisjon fra MJK og verve meg for fem år i GOE, Grupo de operaciones especiales.

Jeg går ikke så ofte på besøk, for der hvor jeg liker meg så har jeg en tendens til å bli i overkant lenge.

Det viktigste jeg fikk ut av det spanske oppholdet er uten tvil min Mallorcanske familie og det spesielle forholdet vi har hatt den siste halvdelen av livet; den perfekte familie uten låsende stamtre, og der mine venner og deres venner integreres til en fargerik flokk.

I vår familie gjør barna akkurat som vi sier; og sier og sier. 

Selv den beste familie kan en dag slå hendene av et av sine barn og kutte den siste del av navlestrengen. Slik ble forholdet mellom meg og min militære familie. Livstruende sykdom og feil vurdering avsluttet et tre og tjue år lang karriere, samtidig som alle spor etter en gang å ha vært en veltrent elitesoldat gradvis ble visket ut fra det samme speilbildet på badet hjemme.

 

De siste gjester
vi fulgte til grinden;
farvellets rester
tok nattevinden.

Henrik Ibsen

 

I dag er jeg sivilt ansatt i en hovedsakelig god og seriøs bedrift hvor jeg får herje fritt så lenge jeg kan dekke det bak begrepet beredskap. Frihet under ansvar og frie tøyler passer en mann med min historie godt og skaper trivsel i min hverdag.

Det fysiske forfallet har fortsatt i raskt tempo; lik en loff som har blitt liggende i vann. Bena mine kan snaut flyttes og jeg puster gjennom et sugerør, men mentalt så er jeg fortsatt en utemmet tjueåring. Med andre ord så har ikke så mye endret seg på det psykiske nivået hvor jeg alltid har vært forberedt på og trent til å bli stående å kjempe om jeg møter motstand.

Den eneste forskjellen på før og i dag er at jeg nå ikke ville kunne rømme fra problemene uansett hvor mye jeg vil. En kan kanskje da konkludere med at jeg er en mann med bena godt plantet i bakken; av fysiske påtvingede årsaker.

For å kunne flykte må du kunne røre på deg.

Det eneste jeg kan tilby den kommende generasjonen beredskaps-arvtakere er å sitte rolig på min lille, private trone og håpe at de kan gjøre seg nytte av den kunnskap og de erfaringer jeg har i hodet.

Den eneste bekymringen jeg har i dag er hvordan mitt ettermæle vil bli, og om ett av mine livsverk vil stå seg lenger enn til den dagen jeg låser døren til jobben bak meg for siste gang; og det er vel egentlig ikke mitt problem.

Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg.
Tove Jansson

Ha en beroligende og avslappende helg

Ingen kan gå tilbake og lage en ny begynnelse, men alle kan begynne i dag og lage en ny slutt.
Maria Robinson

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord for fredag 

Førord for fredag 25.november 2022

Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 25.11.2022

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 25.11.2022

Etterord av "Ettepåklokskapens anger"

Etterord for fredag

Oppsummerende tanker om Ord for fredag:
Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord av "Etterpåklokskapens anger"

Etterpåklokskapens anger

Denne fredagen vil jeg starte med å sitere en 97 år gammel mor: Jeg våkner altfor tidlig for tiden. Men jeg våkner i hvert fall.

Det er så veldig mye hun sier om seg selv med disse ordene, som hvordan hun finner det positive i ting, hvor realistisk og forbildelig hun er;  og ikke minst hvordan hun tar dag for dag med det den har å by på av godt og vondt med et stort mot og ro.

Jeg kjenner henne ikke i det hele tatt, men jeg ser tydelig for meg en klok, realistisk og jordnær kvinne med glimt i øyet og sans for ironi.

Det går virkelig an å få stor respekt for folk en ikke en gang har møtt dem eller snakket med.

Alle dør to ganger. Første gangen da du trekker ditt siste åndedrag, og andre gangen da navnet ditt sies for siste gang.

Min farfar døde første gang i 1968, men lever fortsatt i dag; i og med dette fredagsordet.

Taus og sær var han, og så innadvendt at vi nærmest bare så ham på vranga.

En snillere kar skulle en nok lete lenge etter; den gangen som nå.

I nattbord-skuffen i den lille tømmer-stua sin hadde han en revolver med kun ett skudd i tønna. Dette skuddet sparte han for bruk på sin bror; nazist, angiver og postmester i Austvatn.

Om han ble syk og døende så skulle han oppsøke denne hevnen .

Dessverre ble farfar blind da han gikk mot sin siste dag og fikk sånn set aldri broren sin i sikte.

De var sånn de gamle gutta var, ubeskrivelig snille og samtidig kunne de vise en uhyrlig brutalitet.

Farfar luktet av såpe og skråtobakk. I et skap på kammerset hadde han kokesjokolade og appelsiner som han pakket ut med korte, tykke fingre som fortalte om et liv med hardt, fysisk arbeid.

Farfar snakket ikke med ord, bare med handlinger.

En sjelden gang kom farfar over skogen til huset, satte seg på krakken ved svartovnen og delte ut appelsiner og kokesjokolade til oss ungene mens han lyttet til at mor snakket.

Jeg trodde lenge at han var stum og bare kunne lage lyd når han smattet på hesten sin.

Jeg hadde stor respekt for farfar, selv om han var annerledes. Familien jeg kom inn i besto av veltrente, sterke menn. For dem var idrett og hardt arbeid vitsen med å leve. De var jegere og de hadde krigserfaring alle som en; de var robuste menn.

Fete folk der i mot hadde jeg ingen respekt for den gangen. Late, grådige i matfatet og dumme var min dom.

Og her er jeg ved kjernen av det jeg vil si i dag.

Det er ikke den sterkeste som overlever, heller ikke den mest intelligente. Det er den som er mest tilpasningsdyktig til endring.
Leon C. Megginson.

Etter et langt liv som veltrent elitesoldat, og stolt av å gå på badestranden med bar overkropp, ser jeg i dag ut som om noe som stikker ut i toppen og bunnen av en globus.

Jeg kan skylde på kreften som var med meg inn i millenniums-skiftet, på hjerteinfarktene og de totalt ødelagte lungene som hindrer meg fra å trene, eller jeg kan argumentere mot at verken det, latskap, fråtsing i fett, søtsaker og Pils er årsaken til at jeg er blitt sånn. Jeg kan skylde på alder og tap av testosteron som årsak til hvordan jeg ser ut i dag.

Dett er ikke en gang viktig hvorfor jeg ble sånn, men bare et synlig fakta.

Det som er viktig i dette er at kroppen min i dag er en ironisk hevn for de fordommene jeg hadde i størsteparten av livet; livets ironi.

Sitat: Fordommer mot fete er helt berettiget og bør oppmuntres. Folk med respekt for seg selv legger ikke på seg 25 kilo. Du kan like det eller ei, men det sier faktisk noe om deg som person.

Det er fritt å brette ut av seg hva som helst når det gjelder overvektige mennesker. Få ville akseptere utsagn som at det er greit å bruke  jøder eller homofile som brensel, eller å erklære at en aldri ville ha ligget med en mørkhudet eller funksjonshemmet.

Så hvorfor er det da ganske greit å snakke nedsettende og ondskapsfullt om tykke folk?

Undersøkelsene bekrefter at mange mennesker tror at fete personer generelt er late, dumme, grådige og umotiverte. Og at de er ulykkelige og stygge og har lave ambisjoner og manglende viljestyrke.

Fordommene gjelder særlig for overvektige kvinner.

Ved å stadig påpekte til overvektige folk at de er fete når de treffer dem så tror enkelte at de faktisk gjør dem en tjeneste og motiverer dem til å slanke seg og endre livsstil

Jeg har blitt tvunget til å gå inn i meg selv de siste årene og stille meg spørsmålene: er jeg blitt latere og dummere enn jeg var på 1900-tallet?

Sannheten er at jeg er akkurat den samme på innsiden av spekk og beskyttende hud nå som jeg var tidligere.

Jeg har måttet innse at fettlaget ytterst på kroppen er å sammenligne med klærne vi pakker oss inn i. Når vi ser en person på jobb som er iført en dyr dress så tenker vi vellykkethet og respekt.

Jeg har noen sjeldne ganger iført meg den svarte dressen min og kjent grundig etter om jeg blir klokere av det, eller et bedre menneske med den på enn når jeg går rundt i klær fra forsvarets overskuddslager. Noen ganger presser jeg meg inn i paradeuniformen min bare for å føle på hvordan jeg forandrer meg når den kommer på. Det eneste jeg blir da er litt rettere i ryggen foran speilet, men fortsatt er jeg akkurat den samme på innsiden, noe som bekrefter begrepet: en dritt pakket i silke er fortsatt bare en dritt på innsiden.

Folk er så enfoldige og så tynget av de daglige byrder at en bedrager alltid finner noen som lar seg lure.
Niccolò Machiavelli

Spørsmålet jeg skulle ønske jeg stilte meg i de første noen og førti årene av mitt sekstifireårige liv er: kan jeg få bruke tid til å dissekere deg og finne ut hvordan du er på innsiden?

Kan du hjelpe meg ut av fordommene mine og lære meg å se forbi overvekt og forutinntatthet?

Den farligste av alle fordommer er å tro at vi ikke har noen.
Veikko Antero Koskenniemi

I dag skjønner jeg at jeg har møtt utallige slanke folk som er late, dumme, grådige og umotiverte; og at de er ulykkelige, stygge og har lave ambisjoner og manglende viljestyrke. 

Dem har jeg avslørt gjennom hele livet, men det tok meg alt for lang tid å oppnå såpass intelligens at jeg innser hvor mange intelligente, inspirerende og arbeids-somme  tykkaser jeg har gått glipp av.  Det er mitt tap; min anger!

Ungdommen er en bommert, manndommen er et slit, alderdommen er anger.
Benjamin Disraeli

Jeg ønsker å være så åpensinnet og fordomsfri som jeg gikk rundt å trodde at jeg var.

En trenger virkelig ikke røntken-syn for å se hvordan folk er på innsiden; det eneste en trenger er å høre og se, og vurdere dette ut fra sunt folkevett.

Det siste jeg ønsker i livet er å gjenkjenne meg selv i enkeltes syke verdisyn;
 edru eller full. 

Mennesket kan handle klokt på tre måter:
- ved ettertanke, det er den edleste.
- ved imitasjon, det er den letteste.
- ved erfaring, det er den bitreste.

Konfucius

Ha en god, ettertenksom og og lite fordømmende helg.

Når jeg tenker etter så burde jeg tenkt før.
Dag Evjenth

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord for fredag

Førord for fredag 18.november 2022

Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 18.11.2022

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 18.11.2022.

Etterord av "La meg være sur"

Etterord for fredag

Oppsummerende tanker om Ord for fredag:
Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord av "La meg være sur"

La meg være sur

Vi mennesker er som en kube; vi har mange sider som til sammen gir en helhet. Vi elskes eller hates ut fra denne helheten.

Jeg vil elske deg dansende, syngende, lesende, skapende, planleggende, kranglende. Jeg vil elske deg gretten og trett, tapper og redd, glad, fryktsom og triumferende. Jeg vil elske deg i all slags vær og gjennom alle slags forandringer.
Peter Gray

Her forleden hadde jeg en morgen da alt gikk på tverke, så etter å ha satt tennene i gulvbelegget  under morgendusjen bestemte jeg meg for at nå var tiden inne for å være sur hele dagen.

Jeg ville vise folk hvordan jeg følte meg innvendig. Håpet var lysegrønt og humøret var ravnesvart.

Som med alt jeg planlegger privat gikk også dette i dass allerede før jeg kom om bord i transporten til jobb.

Du møter alt for mange smilende folk fra tidlig morgen til langt på kveld til å holde deg sur; innså jeg.

På vei over plattformen måtte jeg selvfølgelig bli møtt av en smilende renholder og en kort prat. Så kom toget som ble ført av en togfører som gliste mot meg og vinket til de faste passasjerene på første avgang fra Majorstuen.

Slik ballet det seg på med smilende, opplagte kollegaer på vei av eller på skift.

En stakkar kan pina dø ikke få ha en dårlig dag i fred. 

Det er ikke hver morgen jeg har lyst til å ha det bra, og så kommer disse folkene og ødelegger alt.

Etter å ha opplevd en litt annen betydning av begrepet å stupe i dusjen så hadde jeg virkelig behov for å oppleve en dårlig og sur dag mens smilebåndene fikk hvile, så lørdag morgen fikk jeg en ny sjanse da det såpeglatte gulvet i dusjen tilsynelatende ville teste om jeg fortsatt kunne gå ned i spagaten.

Med ganglag som en med et stort lyskebrokk fungerte dette godt ved å snike meg rundt og unngå alle kjente.

Håpet steg da jeg kikket på de sure og alvorlige ansiktene til trøtte reisende som hastet av av sted mot ulike oppgaver i grålysningen på en dag hvor de fleste har fri. 

Jeg valgte meg en matbutikk jeg sjelden besøker og unngikk øyekontakt med de ansatte.

Det fungerte. Den sure følelsen i kroppen var fortsatt til stede da jeg henvendte meg kort til en butikkansatt for å høre om de hadde et nytt rivjern til bruk på muskatnøttene jeg hadde lagt i handlekurven.

-Hvor har du rivjern? spurte jeg kort og mutt.

- Hjemme. Svigermor er på besøk, svarte hun kjapt og like surt.

Da var smertene på innsiden av lårene med ett borte og de mørke skyene blåst vekk.

Det er klin umulig å ha en dårlig dag, uansett hvor godt jeg prøver. Til det er det alt for mye humor og smil rundt meg. Noen ganger hater jeg hjernen min som med lynets hastighet plukker frem det komiske i ting rundt meg og river meg ut av det dårlige humøret jeg er inne i. Å se det positive i ting er noen ganger mer en forbannelse enn en god egenskap.

Det er ikke alltid jeg har lyst til å gå rundt som en flirende dust på en overdose av lykkepiller; jeg vil også være en av dem som har en dårlig dag og får anledning til å blåse ut. Det er en måte å få ladet batteriene på det også; tror jeg.

Enkelte sier at jeg alltid er i godt humør og alltid er positiv, men det er ikke min skyld at jeg er sånn.

Det er alle dere rundt meg som gjør meg sånn.

Jeg står ikke opp hver morgen og strekker meg mot solen og sier: ah, for en flott dag det blir.

Stort sett er morgnene mine en grå og kjedelig rutine med spark av bare tær i dørterskler og skraping av gummen med tannbørsten; og såpe som glipper fra hendene og må plukkes opp et halvt dusin ganger. Dagelig legges det grobunn for en dårlig dag, men så kommer dere og vrir om bryteren og flytter barometeret fra lyn og torden til solskinn.

Og det verste av alt er at jeg mistenker at dere ikke gjør det med vilje.

Hvorfor plager dette meg?

Svaret er enkelt å svare på gjennom et eksempel.

I uken som gikk kom jeg hjem etter lange arbeidsdager og til et strømløst, kaldt og fuktig hvilested uten lys; noe som ikke akkurat gir grobunn for hvile og glede. Så banket det på døren mi og utenfor sto det en kollega som jeg bare har sett passere på området. Han var uttrykksløs i ansiktet og rakte meg en sixpack med Tuborg.

-Takk for tanken, men jeg drikker ikke.

- De er ikke til deg. Jeg bare lurte på om du kunne oppbevare dem for meg i vogna, så de holder seg kalde til i morgen. Tror det er kaldere hos deg enn i kjøleskapet mitt.

Hvordan skal en kunne pensjonere seg å si adjø til en sånn arbeidsplass og en sånn by?

Det er ikke bare venner som gir deg en positiv puff der, det er like mye alle de tullingene som bare nikker til deg når de passerer og klemmer av seg et par ord i forbifarten; som i sommer da jeg satt utenfor vognen min og leste i solen. En arbeider på vet tilbake fra butikken med lunsjmat i handleposen hilste kort, nikket mot et ferskt, halvspist måkekadaver på asfalen, og passerte med ordene: orket du ikke å spise opp hele middagen din i går?

Den setningen inneholdt så uendelige muligheter til hva hun egentlig ville si at det bare MÅ oppfattes som en oppkvikker.

Så lenge jeg ikke kan få gå sur over lengre tid så klarer jeg ikke å ta den viktigste beslutningen i livet mitt; trekke seg tibake og avslutte arbeidslivet.

Det er en ting å slutte jobben som betyr noe for meg, men tanken på ikke å treffe dere igjen er vanskeligere.

Akkurat det er frustrerende for en som normalt ikke har det minste snev av beslutningsvegring.

Jeg vil ikke være pensjonist, jeg vil være pasjonist.
Wenche Myhre

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord for fredag

Førord for fredag 11.november 2022

 Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 11.11.2022

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 11.11.2022

Etterord av "Hårreisende"

Etterord for fredag

Oppsummerende tanker om Ord for fredag:
Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord av "Hårreisende"

Hårreisende

Det fine med å være til stede på øvelser er at en lærer mye; og mottar mer læring enn forventet.

Natt til 27.oktober lærte jeg noe som jeg på ingen måte hadde lagt inn som en problemstilling det skulle fokuseres på i evalueringen.

Jeg lærte ordet melaninrik, et ord som vi er program-styrt til å lære, huske og benytte i fremtiden.

Melaninrik er vedtatt som den politisk korrekte betegnelsen som nå er lansert som erstatningsord for hudfargeadjektiver som oppfattes som stigmatiserende.

Begrepet er allerede et godt implementert uttrykk i språket vårt, for som leserne av  Klassekampen kunne lese den 08.08.2019: en melaninrik ungdom på 15 år som tydelig ble pekt ut av politiet; og uttalelsen fra en som er berørt av rasistiske følelser: det har vært enormt viktig for meg som melaninrik som vokste opp i et veldig hvitt og rasistisk samfunn, å se hvordan jeg står i verden med verdighet.

Hos mennesker forbindes melaniner først og fremst med huden og hudfarge, og dette er det stoffet som er viktigst for å bestemme fargen på et individs hud.

Melanin finnes også i hjernen; substantia nigra, som er latin for svart substans.

Antageligvis skal en ved bruk av ordet melaninrik også benytte et for-ord som sier noe om graden av melanininnholdet i de ulike personenes hud.

For eksempel ville jeg personlig benevne kongehusets Märtha sin forlovede Durek Verrett som veldig melaninrik om jeg skulle gi en vitnebeskrivelse av ham.

Det er litt enklere i USA der de melaninrike kalles afro-amerikanere.

Blir han norsk statsborger så blir det amerikanske valget av beskrivelse litt mere vrient igjen; afro-amerikaner-nordmann, så da er det godt å endelig ha en akseptabel beskrivelse å ty til.

Vi kjenner jo ikke opphavslandet til enhver person vi møter som ikke har likblek hud.

I dag er det også mange som argumenterer mot rasebegrepet, så det kan en jo ikke bruke når en beskriver hva en er. Kronikkredaktør Knut Olav Åmås er en av de høyeste stemmene i så måte. Han minner om at raser ikke eksisterer i noen biologisk forstand fordi vi mennesker har blandet oss kontinuerlig siden vi begynte vandringen fra det sørlige Afrika. Jeg er gammel, men jeg var ikke med på den vandringen; så dette vet jeg egentlig ikke så mye om.

De som argumenterer for rasebegrepets fortsatte eksistensgrunnlag forklarer at genene som styrer hudfarge, leppeform og hårtype er uavhengige av genene som for eksempel styrer evnen til å fordøye melk.

Voksne tuareger, skandinaver og tutsier er i stand til å fordøye melk, mens kinesere, australske aboriginer og libanesere ikke kan det.

I dette henseendet tilhører nordeuropeere samme rase som vestafrikanske nomader, men ikke samme rase som folk fra Kreta og Sicilia. 

Jeg har beveget meg i minelagte områder mer enn en gang, men ingen av dem som er så farlige som å snakke om rasebegrepet; så det tør jeg ikke å gjøre av risiko å pådra meg flere negative stempler enn det jeg allerede har samlet meg.

I stedet vil jeg skrive litt om hår, som også inneholder melanin.

Hår er noe jeg har sparsomme mengder av andre steder enn i ørene og nesen, og det jeg har i dag er veldig fattig på melanin.

På en måte kan en vel si at akkurat der har i det minste Durek og jeg noe felles, sparsomt med kroppslig isse-isolasjon mot sol og kuldegrader.

På vei til den overnevnte, lærerike øvelse havnet jeg på samme sted som to personer med manglende folkeskikk. De satt og spiste peanøtter og pistasjnøtter med hauger av skall rundt føttene.

Dette var hårsåre personer som ikke tålte noen som helst form for påminnelse om grunnleggende folkeskikk og henvisningen til dyret som akkurat nå lever en farlig tid i forbindelse med nordmenns trang til juleribbe, men jeg tror ikke de tok til seg det jeg egentlig ville fortelle dem; at de var et hår i suppa.

I ettertid har jeg sett at det ikke bare er hårfargen som forteller at en person begynner å trekke på årene, men at det stemmer det som jeg har fått hint om av den kommende generasjonen; at språket mitt også er gammelt og utdatert.

Mitt mål var å få disse to skall-sprederne til å føle seg som et hår i suppa; at de ikke skulle føle seg velkomne.

Vi har mange uttrykk som var helt vanlige i min oppvekst, men som i dag ikke forteller de oppvoksende noe som helst.

For å se hva internett kunne hjelpe en stakker med å så hensende ble et bevis på hvor gammeldags deler av språket mitt har blitt.

Jeg tastet inn hva betyr på hengende håret i søkefeltet, og det jeg fikk frem ga med hakeslipp: på hengende håret betyr knebel. Knebel betyr bakkenbart; og søk på bakkenbart fører deg tilbake til knebel.

Det var på hengende håret at jeg gikk helt av skaftet!

Jeg skal selvsagt ikke skjære alle over en kam, men jeg føler virkelig en risiko rundt vanskeligheter i kommunikasjonen i dette med for eksempel å holde kurs for yngre mennesker nå da det er bevist at ord og uttrykk dør totalt ut.

Jeg lurer på hva den nye generasjonen tror at jeg snakker om de gangene jeg oppfordrer dem til å gå inn for hver oppgave de får med hud og hår.

Det er lite sannsynlig at de forstår at jeg da mener at de helt og holdent skal konsentrere seg om oppgaven de står over for.

Jeg får stadig hårreisende bevis på at jeg er utdatert, så kanskje jeg skal ta til meg Dave Weinbaum sitt råd: la vinden ruske deg i håret så lenge du har noe på en ny måte gjennom å innse at når en ikke lenger kan kjenne vinden ruske i håret så får en legge inn årene og la skuta seile sin egen sjø; eller å overlate roret til andre og leve videre med å polere issen og tenke tilbake på den gangen ordene jeg sa betydde noe for de som hørte på.

Det er ufravikelig sannhet i det Franklin P Jones konstaterer, at det eneste som virkelig hjelper mot skallethet, er hår.

Mister jeg kommunikasjonens gleder, styrker og makt så står jeg ribbet tilbake uten mulighet til å kunne slå ut håret; slappe av og ha det gøy.

Jeg har noen hårete mål rundt slutten av livet, så kanskje jeg bare skal holde kjeft og følge disse med hud og hår.

Uansett så vil jeg ved ettertanke se tilbake på livet jeg har levd så langt og være fornøyd med det jeg har gjort, ikke ønske at jeg tok andre valg; eller for å si det med Kjell Aukrust sin oppsummering av sitt liv: hva jeg ville ha gjort annerledes hvis jeg fikk leve livet mitt om igjen? Da ville jeg hatt midtskill.

Kanskje blir fremtiden å sitte i hagen og samle melanin, lese gode bøker og snyte vinden fra å få noe å ruske i.

Ha en hårreisende bra helg

I våre dager er dessuten et skjegg det eneste en kvinne ikke kan prestere bedre enn en mann, og om hun kunne, da ville hun bare høste bifall for det i et sirkus.
John Steinbeck

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord for fredag

Førord for fredag 04.november 2022

 Før

Tanker om allerede samlede ord, som kan tenkes uttrykt i "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 04.11.2022

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 04.11.2022