Å være spøkelse er ingen spøk

Vi kalte dem bare de Festlige, de tre søsknene fra Kuggerud-grenda. 

Den yngste broren var lang, tynn og blek som et sugerør. Nestemann var liten og rund som en bolle, og med et mykt indre. Storesøsteren ble kalt Lommelerka; hun gikk fra mann til mann. Pen var hun, derom var det ingen som mente noe annerledes. De tre så ut som invitasjon til en fest når de kom langs riksveien i samlet flokk; kake, sugerør og godt drikke. Alle tre var opptatt av spillopper, og ikke mist hadde de det felles at de var mørkeredde og trodde på skrømt og spøkelser.

 

Hvetebolla, Lars, var kanskje den reddeste av dem alle og likte seg selvsagt best inne i koia de gangene vi var på hyttetur sammen. Problemet med inntak av mat og drikke er at det følges opp av et nødvendig uttak; og på Husmannsætra var det en utedo i utkanten av tunet. En natt Hvetebolla benyttet den så var det en sauebukk som fattet interesse for noe på baksiden av utedoen og som klarte å kjøre hornene sine opp i baken på den allerede psykisk stressede mannen. Jeg som sto på trappen til koia og lyste opp stien ned mot utedoen med en lommelykt hørte bare et hysterisk skrik før dodøra ble slått opp med et brak. Ut tumlet Hvetebolla med buksene rundt leggene, bulende øyne og klynkende hyl. Puken tar meg! Skrek han i det han trynet langflat i bakken. Sporene etter årsak var lett synlig, for sauebukken hadde satt seg fast i doringen og måtte frigjøres.

Det å ha tre kjenninger som til de grad hadde dårlige følelser i forhold til mørket og som trodde på det som fantes av skumle vesener må bare utnyttes til det fulle når en bor i en bygd hvor de største nyhetene gjennom året var når tante Olga ikke klarte svingen mellom de bratte Syningom-bakkene og riksveien med sparken sin. Årets snakk'is i Austvatn i 1968 var bilulykken der tannlegen rygget over det høyre fotbladet til kjøpmann Nygaard. Året etter skjedde en ny bilulykke da to av tre biler i bygden kjørte i hverandre på den smale Austvassbrua. Riksveien var etter det å anse som en risikostrekning hvor vi barna måtte vise stor aktsomhet.

Jeg var tilfeldig på Trøseid gård i det sveiseren, fjøsrøkteren, var i gang med å trekke ut en selvdød ku fra fjøset. Min hjelpende hånd med jobben det var å få ut ku-liket var etter eget ønske å få kuhalen.

Med storesøsters hvite nattkjole, kuhalen og parykk av hamp, som jeg hadde orget fra rørleggerverkstedet til Odal rør og varme, var alt klart for å gjøre huldra synlig for folkene på husmannsplassen. 

I morgendisen gikk jeg over potetlandet utenfor kjøkkenvinduet deres mens huset gjorde seg klar til frokost før en lang arbeidsdag. Disen som drev langs bakken i skillet mellom natt og morgen ga meg alt jeg trengte for å skape et mystisk uttrykk. Naturen var med meg denne morgenen, men ikke lykken. Jeg hadde glemt å ta med i beregning at husets far, Klaus, ikke var redd for noe som helst; og i tillegg hatet gutter på epleslang. Har var kjent for å skyte epletyver med hagle-patroner fulle av grovsalt; og denne morgenen fikk jeg kjenne hva det betydde. Mye salt tok seg gjennom nattkjolen og fant sin plass under huden fra skulderbladene til langt nedpå lårene. Klaus vant, han ble kvitt huldra en gang for alle.

Den som graver en grav for andre, faller selv der i er et råd om at den som prøver å ødelegge for andre oftest lager planer som slår tilbake på en selv. Huldra er ikke å spøke med, for svien satt lenge.

Klaus var ikke bare en treffsikker jeger, han var også en god analytiker og fant vel fort frem til den mest sannsynlige synderen bak opptrinnet. Bare et par dager etter ble jeg invitert hjem til ham for å få høre hans historier fra tiden han satt som fange på Grini sammen med farfar under krigen; noe han visste jeg hadde som lidenskap. Det besøket ble en opplevelse på både det positive og det negative, for de timene han fortalte måtte jeg sitte i en gyngestol uten polstring; noe som på en måte var å strø salt i sårene på.

Akkurat der og da så jeg heller svart på det å holde ut en særdeles interessant seanse; noe den godeste Klaus hadde kalkulert bra. Det ble premie og straff i en og samme setting.

Det er ikke bare-bare å se mørkt på alt. Plutselig får du en lys idé og ødelegger hele greia.
Kjerstin Aune

En helg uten skrømt og spøkelser er en god, men kjedelig helg. Det varsles om mye spøkelsesaktivitet i påskefjellet i år.

Det er ingen spøk å være en vittig mann.
Sigurd Hoel

Førord for fredag 31.mars 2023

Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 31.03.2023

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 17.03.2023 * kommer snart *

Veiskille

Denne fredagen vil jeg skrive litt rundt det store veiskillet i livet som jeg står rett foran. Fra uke 13  i 2023 starter en reise jeg på ingen måte er komfortabel med, men som har tvunget seg frem. Dette veiskillet er en miks av konsekvenser med bakgrunn i det jeg tidligere har skrevet rundt evnen til det å lede, om robustheten i systemer, om min personlighet, min etikk og arbeidsmoral; og ikke minst om gleden over å prestere innen mitt fag. Alt dette prøver jeg nå å legge bak meg, så nå er det bare å tre ett skritt til side og godta at konsekvensene får passere og utvikle seg uhindret.

Når jeg snur meg så ser jeg tilbake på et innholdsrikt liv med harde og gode dager. For å si det enkelt så har jeg levd et rikt liv så langt og aksepterer at alt har en ende; selv om det ikke i denne sammenheng er ensbetydende med at livet er slutt. Langt der i fra. Det som har møtt sin ende er det livet jeg kjenner. Nå er tiden inne til å gjøre det beste ut av veiskillet i livet og satse mer på familie enn karrière.

Begrepet familie har alltid vært avvikende i mitt liv der blod-slekt ikke eksisterer, men hvor det å adoptere folk til seg bygger familie. Det finnes ikke et ord for mennesker som har behov for søsken og ut fra dette knytter seg uvanlig sterkt til sjel-venner; så sterkt at de mentalt fungerer som en familie.

Erstatnings-familie er ord som institusjoner tar til seg: tidligere kalt barnehjem. Fosterfamilie er ordet for å integrere et barn i en biologisk familie. Ste-familie er der du er i biologisk slekt med en av foreldrene og halv i biologi med søsknene i flokken. Bestevenner er følelsesmessig sterkt, men som oftest er det periodisk. De er der når en trenger dem, men behovene endres i takt med hvordan deres individuelle liv og livs-prioriteringer endrer seg.

Jeg innfører nå et nytt familiebegrep: Ipse-familie, fra det latinske ipsae familiae; familien selv

For 33 år siden fikk jeg en ipse-lillesøster i Calla’Dor. Vi rett og slett bare fant hverandre og har vært sterkt knyttet sammen gjennom gode og onde dager siden. Å stå sammen i skilsmisser, kreftsykdom og dødsfall har knyttet oss sterkere sammen. Fellesskapet rundt barnefødsler, konfirmasjon, quinceañera og bryllup har styrket båndene oss i mellom. Vi er mer involvert i hverandres liv enn med våre biologiske søsken; for de som har det Det virkelig fine med det er at en velger sine brødre og søstre gjensidig og ikke påtvinges noen. Slik har det vært hele mitt liv, og slik vil det være til men ende.

Familien er en domstol som alltid holder åpent, mente Malcolm de Chazal. Da er det jo bedre å utnevne sin egen jurie enn å få tildelt en.

Den familien vi har bygget oss på Mallorca består av en mektig mama familias, et familieoverhode, som behersker overgangen mellom det å være veiledende og motiverende leder til det å ta sjefs-avgjørelser og skjære gjennom når det trengs. Hun er uten tvil den personen i gruppen som med sitt store, varme hjerte inviterer nye inn i familien sin og ivaretar de gamle.

Gode omsorgs-personer er ikke avhengig av tradisjonelle familiemønstre. Kristin Mile

Francisa, Xisca på Mallorcansk, har sitt lille hoff med sin ektemann og sin datter og svigersønn; og sin søster fra Valencia på fastlands Spania og sin bror fra Norge. Ved besøk på øya mønstrer hun gjestene vi tar med oss nøye, og en sjelden gang inviterer hun en av dem inn i familien. Nåløyet inn i familien er veldig trangt og familieutvidelsen er sjelden, men Jan-Erik fra Drammen trakk hun av forståelige grunner funnet verdig en god plass i den lukkede familien.

Mama familias, Xisca,viser gjerne hvordan dette familie-hirarkiet fungerer over for sin kjødelige familie og sin vennekrets. Sin kjødelige søster og hennes nærmeste skyves ut til siden på langbordet til ære for de hun føler sterkest for; noe som både forstås og aksepteres av hennes mor; familiens eldste. Hun demonstrerte tydelig hva som var FAMILIE, og hva som bare var familie i sin datters bryllup den 18. mars.

Å bli invitert i et Mallorcansk, katolsk bygde-bryllup var en stor ære; å få være en aktiv del av bryllupet er mye mer enn en stor ære.

Alvor i kirken, det får så være. Men når vielsen er over, skal det være en virvlende drøm omkring bruden. Et bryllup skal være kongelig og fantastisk. Victor Hugo beskriver noe essensielt, men det bryllupet vi ble en del av er en sjelsettende opplevelse. 

En katolsk prest med humor og god balanse mellom kirkelige sakramenter og ritualer, mikset med høylydt hyllest av brudeparet med applaus og tilrop i kirkerommet ble til en unik opplevelse. Kort summert opp så er det mye lyd, følelser og liv i Mallorcanske landsby-bryllup; ikke helt vanlig for oss stive nordmenn. Streng regulerte ritualer blandet med følelsesladde og støyende reaksjoner og røff musikk under bryllupsmiddagen skilte seg stort fra stive, norske tradisjoner med matinntaket stadig avbrutt av sanger og taler. Brudgommen var den eneste i bryllupet som fremførte følelsesladde taler på kirketrappa og under middagen. Gavebord eksisterte snaut, men brud og brudgom var de som i stedet gikk rundt og delte ut symbolske gaver til gjestene.

I en Ipse- familie er det sånn miksing av tradisjoner en får oppleve og være en del av fordi den familien ikke styres av nasjonale og familiære tradisjoner og ritualer, men blir en miks av den kulturen og de tradisjonene hver enkelt person bringer inn i familien uten at det begynner å ligne på en sekt der familieoverhodet opptrer som en diktator. Politikk og religion er et ikke-tema i vår Ipse-familie og hagen i Porto Colom og i Cas Concos er to avdelinger av vår private, eple-frie Edens hage.

I en Ipse-familie er det sterke følelser når vi møtes, og enda sterkere følelser når vi skilles. Adjø er et ikke-ord, der er det på gjensyn som teller.

Hva er det for slags mennesker som ikke tåler å se blod, men som klarer å se tårer? Nikolaus Cybinski

Jeg er ubeskrivelig glad for å få ha blitt del av en Ipse-familie som sakte utvides med nye barn og noen få, nye medlemmer som kun inviteres inn dersom det er tydelig at alle er enige om det; uten at dette diskuteres eller avstemmes. Der er det følelse, ekthet, personlig varme, ærlighet og personlighet som styrer medlemskapet. 

En  gang tilbake i tid besto jeg kravene til opptak til MJK , og senere opptaket til GOE. Det var harde opptak og et trangt nåløye å komme gjennom, men ikke på langt næ så trangt, og så stort, som det å få innpass i min Ipse-familie.

Evig takk til min Ipse-lillesøster og vår familie uten blodlinje-krav.

Det bygges ingen sikker borg på blod. W Shakespeare

Ha en særdeles god helg med familien.

Tøm ditt blod i to store glass. Skål for den delen av livet som gikk i dass. Omskrivning rundt Jonas Maurstad sine ord

Forsmak på ord for fredag 24.mars 2023

Forsmak

Smakebit fra kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Smakebit før fredag 24.03.2023

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 24.03.2023 * Kommer *

Han var en hardlynt mann.

I mange år har jeg slitt med en lidelse som sikkert kunne mentalt diagnostiseres med de latinske ordene Metu ne infamiae, men som bare er noe så kjedelig som frykten for å få et dårlig ettermæle. En av de tingene som sikkert vil påvirke mitt ettermæle skjer under kommunikasjon med den nye generasjonen jeg omgås. Der får jeg stadig hint om at jeg snakker et gammeldags språk når det gjelder mange ordvalg; som ordet ettermæle. Jeg er gammel, men ikke fult så gammel at jeg lærte språket mitt på norrøn tid da deres ettermæle het  eptirmæli og betydde å snakke folk etter munnen; å snakke med en person om et tema uten å ta et eget standpunkt. 

Min bruk av ordet heller nok mer mot mine foreldre sin generasjons trang til å for-tyske det norske språket. Fra den tiden så endret betydningen av ettermæle seg til betydningen det tyske nachruf; nekrolog. Dette igjen må ikke misforstås med det engelske begrepet to talk on both sides of one’s mouth som betyr å fortelle forskjellige ting om samme emne til forskjellige mennesker, ting som er motstridende eller inkonsekvente.

Som jeg kanskje røper nå er at livet mitt utenom jobben er så kjedelig at jeg fyller tiden med å granske hvert ord jeg benytter, men det har blitt den jeg er; for jeg tar enhver konstruktiv kritikk til meg og går i dybden rundt temaet. Problemet er kanskje at dette like vel ikke fører til at jeg endrer meg språklig, så litt bortkastet er det.

Jeg har aldri hatt noen tanker rundt det at jeg en gang skal dø, for det interesserer meg ikke. Jeg vet at det en dag skal skje, selv om jeg er udødelig. Det som der imot har interessert meg i det meste av mitt liv er å prøve å bygge opp grunnlaget for en nekrolog som jeg kan leve med etter at jeg dør. Dersom ordet om deg aldri dør så vinner du et gjevt gjetord står det i Håvamål, med sikte til synonymer som: rykte, omtale med sterkt positiv karakter eller store ord. Mitt mål i livet er ikke kunne slås opp i Wikipedia med en artikkel som forteller om meg. Det begrenser seg rett og slett til å fortjene en nekrolog; og hva som sies der.

Beredskap er et bredt fagfelt som dekker alt fra planverk, avdekke sårbarheter, holdningsarbeid, ta ut samvirkeeffekter, pedagogikk, ledelse, trening; og ikke mist det å spå om fremtiden.

Gjett riktig tre ganger etter hverandre, så vil du få ry som ekspert. Laurence J. Peter

Vi sier at alle veier fører til Rom, og slik er det med rykter også. Vi bygger opp rundt ryktene våre i henhold til hvordan vi håndterer og ivaretar våre egne holdninger, noe som kanskje best kan beskrives med politiker Einar Førde sitt råd til sine kolleger i Regjeringen og på Stortinget: det gjelder å skaffe seg et rykte som er så lurvete at du etterpå slipper unna med hva det skal være. Personlig så er jeg sjelden enig med de politiske toppene i Norge, eller på globalt nivå; og heller ikke i dette.

Den amerikanske skuespilleren Mae West var en kvinne med dristige replikker og er sitert på noe som jeg kanskje skulle ta litt mer til meg for å komme meg løs fra fokuseringen på et godt rykte: I wrote the story myself. It’s about a girl who lost her reputation; and never missed it.

Det ettermæle som jeg er så fokusert på er todelt. Den ene er det personlige, det andre er det faglige. Jeg er vel vitende om at jeg er en særing på utallige nivåer med vridde tanker, svart humor, merkelige rutiner, unormal døgnrytme og lite tanke på hvordan jeg illustrativt fremstår for andre. Der imot betyr det ekstremt mye for meg at jeg blir oppfattet som en seriøs og profesjonell fagmann.

Mine foreldre, og mine foresatte i det militære miljøet, brukte mye tid på å prente i meg at det var viktig å skaffe seg mange bein å stå på i livet. I dag har dette med å ha flere bein å stå på flere meninger. Å spre risikoen utover gjennom å kjøpe mye forskjellige aksjer er det ene. Å skaffe seg utdannelse på flere felt er den andre Rådet jeg fulgte var det å utvide den faglige horisonten så mye som mulig; å skaffe seg bred erfaring. Oversatt til Odalens mange uttrykk så betydde det å sørge for å bli en potet, den knoll/veksten som fungerer like bra til helstekt indrefilet som den passer inn i lapskaus.

Mitt svar ble i den forstand å prøve å bli en beredskaps-potet; noe jeg mener at jeg har blitt; og som også bekreftes kroppslig de gangene jeg ser meg selv i mitt eget speilbilde. I høyt spesialiserte miljøer er ofte poteten generallisten, en person med bred kunnskap på mange områder og som ser sammenhenger som de andre spesialistene ikke kan se. Dette gjør poteten til en verdifull og etterspurt ressurs, uten at han nødvendigvis føler seg eller blir spesielt anerkjent. I typiske kontormiljøer utfører poteten en lang rekke oppgaver. Poteten tar gjerne over andre og nye oppgaver etter hvert som ulike funksjoner legges ned. Som blant de høyt spesialiserte har poteten på kontoret god oversikt over bedriftens aktiviteter og prosesser og ser sammenhenger og vet ting andre ikke gjør.

Ledelsen har en tendens til å overse dem og undervurdere deres betydning. Alle bør for øvrig vite og vise hvilken verdi de bidrar med på sin arbeidsplass. Men for poteten er det ekstra viktig fordi arbeidet ikke forbindes med verdiskapning.

• Hvilken verdi i kroner og øre gir potetens koordinering av ressurser og prosjekter i selskapet
• Hvilken verdi spares inn ved at poteten gjør jobben slik at man slipper å kjøpe tjenestene eksternt?

Kort summert så må jeg fortsette å jobbe med mitt ettermæle, for nå ligger det at til at det blir en nekrolog som misforstås opp mot hvordan min kropp ser ut og ikke hva jeg er i inni.

Om det uttales at jeg var en god potet. så vil de som sitter i kirken ved kisten min kikke på bildet av meg og nikke enig i sin andektige stillhet med tankene: det stemmer godt med bildet. I gravølet vil de kanskje si noe sånt som at jeg husker ham fra når han var en knoll, eller ja,ja, han var kroppsbygger på sin måte. Slik sett vil jeg kanskje huskes mer som jeg så ut enn hva jeg var; en skrukke-potet med lange, hvite spirer.

Ettermæle er kanskje ikke så viktig., men det er er like vel litt til ettertanke at ordet har en parallell i ordet ære, og derav ordet verdi; hvilken verdi har jeg hatt?

Fe dør, frender dør,

en selv dør på samme vis;

men ordets glans skal aldri dø

i ærefult ettermæle.

Heimskringla.

Så lenge vi setter spor etter oss mens vi lever, og fortiden vår blir husket og verdsatt posthumt, så har vi fått det vi kaller et ettermæle. Så  hvorfor er vi ikke mer opptatt av vårt ettermælet? spør universitets/filosofene  Carl Tollef Solberg ved UiO og Espen Gamlund ved UiB seg; det samme spørsmålet som potetkroppen fra Odalen  spør seg.

Det er kanskje ikke så viktig for andre hva mitt ettermæle blir, men det vil alltid være viktig for meg å tro at jeg får ett positivt ett

Det får vel bli som det blir, men personlig så vil jeg nok aldri slutte å pusse på mitt ettermæle

Ha en nydelig helg uten bekymringer for fremtiden.

Det er trist, selv for en omkommet, om en begraves til applaus. TOAa

Førord for fredag 17.mars 2023

Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 17.03.2023

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 17.03.2023

Bulldogg-mannen?

Min avdeling i legionen hadde en bulldogg i fallskjerm som avdelingsmerke. Dette avdelingsmerket var nok ikke grunnen til at jeg havnet i den avdelingen, men det gjorde det ikke verre. Andre luftbårne avdelinger hadde geit og kamel i fallskjerm som avdelingsmerke.

Jeg husker ikke når min fasinasjon for engelsk bulldogg begynte, men jeg tror Walt Disney og Warner Bros har en stor del av skylden gjennom sine filmer og tegneserier som Pip og Sylvester. Kanskje jeg så litt av min personlighet i denne hunderasen; eller hvordan jeg ønsket at min personlighet var. Ofte litt vanskelig å se skillet mellom virkelighet og fantasi.

Bulldogg regnes om en energisk, modig og stolt hund som aldri gir seg. Bulldogg har fått navnet sitt både på grunn av at den kan ligne en liten okse i fasong, samt at den tidligere ble brukt til å angripe okser med. Bulldoggen ble også brukt til å angripe bjørn, løver og andre store dyr under jakt. Engelsk bulldogg er en meget lojal og hengiven hund til tross for dens tøffe utseende. En stolt og modig hund som knyter sterke bånd til sine eiere. Kroppen er kompakt, tett, med velutviklede muskler og et sterkt skjelett. Hodet er ganske stort, overgangen fra pannen til nesen er veldig uttrykksdyktig. Den har muskulær kort nakke; bredt bryst og komprimert mage. Dyret har en kompakt størrelse, som er veldig praktisk i noen sammenhenger; blant annet ved trangbohet. Disse hundene tilpasser seg raskt til forskjellige miljøer og kan sove med glede både i eiernes seng og under svartovnen i gangen. Kortpoter hindrer ikke hundene til å være aktive og lekne. Til tross for den lille størrelsen er hundene gode vakthunder. De beskytter eieren, selv om fienden er mye større. Takket være hurtighet og intelligens lærer bulldoggene nye ting ganske raskt. Er det noe rart om en guttunge ønsker å være en bulldogg?

I oppveksten var jeg fasinert av denne hunderasen, i voksenlivet tjenestegjorde jeg som Bulldogg; og som gamling så blir jeg mer og mer lik den av utseende. Dette kalles vel livs-utvikling og er mer eller mindre u-unngåelig.

I den tidlige fasen av livet mitt hadde vel jeg som tenåringer flest en liten identitetskrise. Jeg hadde ikke så mang faste holdepunkter å holde meg til rundt det å finne ut hvem og hva jeg var den gangen, men jeg hadde en god venn som alltid hørte på meg de gangene jeg la meg ned og grunnet høyt over disse livs-spørsmålene; en terrier kalt Truls. Den sa meg aldri imot og lot meg uhindret få ta mine valg selv uten kritikk. Vi ble enige om mye sammen vi to. Enkelte ganger trengte jeg mer enn bare taus bekreftelse på et valg og da spurte jeg ham direkte. Dersom du mener dette er det beste valget så må du logre for å bekrefte eller knurre for å si ne; og da får du en sukker-bit for bryet. Truls elsket sukkerbiter og logret alltid når han hørte ordet.

Etter hvert ble jeg mer og mere sikker på hva og hvem jeg var; og det var en menneskelig bulldogg. Jeg tok til meg det jeg likte av den hunderasens egenskaper og besluttet at dette var meg. Jeg hadde jo ingen anelse om hvilke gener og DNA jeg har, og dette, miljø og oppdragelse er jo styringssystemet som gjør deg til den du blir. Så sånn sett så kunne jeg like gjerne ta til meg egenskapene fra en hund og flyte på den dressuren jeg ble gitt; det var jo uansett bedre enn å stamme fra folk som ikke ville ha meg. Hvorfor kan jeg ikke like godt ha et lynne i stedet for person-egenskaper?

Jo mer skråsikker du er på hvem du er, desto større sjanse er det for at du mangler selvinnsikt, leste jeg en gang en spesialist på psykologi som påsto. Drit i det hen påsto, for med årene så bygget jeg opp deg jeg selv mener er selvrespekt, selvinnsikt og selvkontroll; de tre tingene poeten Alfred Tennyson påsto var de tre tingene som alene gir deg uovervinnelig makt over deg selv.

Evnen til å se seg selv utenfra og våge å bli kjent med seg selv på godt og vondt er ikke for pyser, for det kan jo være at man oppdager sider ved seg selv man ikke liker. Da er det selvsagt det enkleste å peke ut noen man kan skylde på for sin egen utilstrekkelighet, men jeg har ingen å skylde på for dette, så da må jeg akseptere at jeg er utilstrekkelig på enkelte felt; og prøve å jobbe med det. Selvinnsikt er med andre ord en kontinuerlig selvutviklings-prosess der man aldri blir helt utlært. Oprah Winfrey sa det slik: the whole point of being alive is to evolve into the complete person you were intended to be. Ettersom jeg ikke har noen anelse om hva jeg var ment å bli, så blir det i stedet å prøve å utvikle seg mot den personen jeg ønsker å bli.

Jeg mener at jeg er følsom overfor mine egne egne verdier. Jeg tror at jeg er meget bevisst egne følelser og jeg har en sterk, indre motivasjon. Jeg mener at jeg kjenner mine sterke og svake sider; og det får være selvinnsikt nok for min del. Rådgivere er mennesker som ofte blir ansett for å ha høy grad av selvinnsikt påstås det; og jeg er i det minste rådgiver i mitt fagfelt; hva mer kan jeg strekke meg etter av sannhet og selvinnsikt?

En av mine utilstrekkeligheter er at jeg går rundt og tror at andre rundt meg ser meg på samme måten som jeg ser meg selv. Det er ikke manglende selvinnsikt, det er rett og slett bare kunnskapsløshet og naiv fantasi. Poenget er at folk få fortsette å se meg som de ser meg, så skal jeg kunne leve med at det jeg ser ikke er det samme som dem; fortsette med å leve med frykten for at de har gjennomskuet meg.

Det er godt å bli sett, men det kan være vondt å bli gjennomskuet. Erik Lerdahl

Ha en herlig og drømmende helg.

Tror du da, at det du søker

står i bøker

eller at du gjennomskuer

dine hemmelige feil

ved å stirre inn i et speil?

Arnulf Øverland

Forsmak før fredag 10.mars 2023

  Forsmak

Smakebit fra kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Smakebit før fredag 10.03.2023

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 10.03.2023 * Kommer *

Gratulerer. Du er en dust Aasen!

I 1792 bestemte Danmark-Norge å forby slaveriet i de to landene med virkning fra 1. januar 1803. På en måte feilet de der også.

Forventet gratisarbeid er en tvilsom praksis. Lovverket, som er laget for å beskytte de grådige og kyniske, forbyr ikke bruk av gratisarbeid. Det er helt lovlig, men man kan stille spørsmål ved om det er moralsk forsvarlig. Hvor er etikken i dette?

Uansett er det min egen feil som har godtatt dette i flere år med et dustete og naivt håp om at ting skal bli bedre.

Vi har tariffavtaler som sørger for at vi blir lønnet for det vi gjør, og at ingen skal måtte arbeide gratis. Så langt er alt bra. I arbeidsmiljøloven gis det føringer for tillatte grenser for overtid. Ved brudd på dette sperres arbeideren videre overtidsarbeid. I det grensene er nådd og overtidsnekt inntrer forventes det at arbeidsgiveren setter inn nødvendige tiltak for å hindre at merarbeid og overtidsbrudd blir nødvendig. I mellomtiden tvinges ansatte med høy arbeidsmoral og flere oppgaver enn det som kan dekkes på en normal arbeidsdag til å jobbe gratis fordi arbeidsoppgavene ikke kan droppes uten konsekvenser.

Et logisk  tiltak for å redusere arbeids-overlast ville være å fordele arbeidsoppgaver mellom ansatte med jevnbyrdige kompetanse og slik sett sørge for avlastning. I stedet har det blitt sånn at en gjemmer problemet ved å tilby å jobbe mer mot flex-timer; den teoretiske løsningen hvor du kan ta ut innarbeidede timer mot fridager; avspaseringsordningen.

Smart for arbeidsgiveren er det også da dette er time mot time-basert og ikke tar hensyn til kvelds, natt og helgearbeid. Jobber du en time, så får du en time på flex-kontoen. Ordningen er helt suveren for oss som ikke har noen stedfortredere som tar oppgavene våre når vi tar en dag fri, eller avspaserer som vi da sier. Det betyr jo at det ikke er noen som roter i tingene våre når vi tar fri. At dette betyr å ta igjen de oppgavene som ikke blir håndtert under en fridagsserie ved å jobbe ekstra lange dager etter fridagen for å komme tilbake til balanse med arbeidsoppgavene ser ikke ut til å gi  arbeidsgiveren noe hodepine. Det er frustrerende

Jeg har en livs-kode som best uttales på engelsk: to conquer frustration, one must remain intensley focused on the outcome, not the obstacles.

T F Hodge

Å nekte å betale for mer overtid er ikke bare et nødvendig et tiltak, men samtidig en straff som takker for innsatsen for at du i årevis har kompensert svak ledelse med å ta i noen ekstra tak for å holde hjulene i gang; inklusive driftskritiske oppgaver som du for lengst teoretisk er fritatt fra, men som ingen andre er satt til å løse; og løses må de.

1. nov burde vært arbeidsgivernes nasjonaldag. Over natten til 1. november forsvinner alt over 45  timer fra flex-kontoene til arbeiderne deres uten noen form for kompensasjon. Det er uten tvil den enkelte arbeidstakerens ansvar å ta ut timene før de forsvinner. Uten stedfortreder så er dette en catch-22 situasjon; et dilemma, eller en vanskelig omstendighet, som det ikke er noen flukt fra på grunn av gjensidig motstridende eller avhengige forhold. For meg personlig var dette pr. 01.11. et tap ved gratisarbeid på 89 050 Nkr. Hadde bedriften ansatt en stedfortreder for meg ville denne fortjenesten gått opp i røyk for dem; i tillegg til hva det koster å ha en ekstra ansatt.

Dessverre så er jeg av den typen som fører regneark-lister for alt mulig rart, også for å gi meg en oversikt over gratis-timene jeg har jobbet de siste 20 årene. Dette er i utgangspunktet bortkastet arbeidstid, for hver gang jeg har presentert disse listene for mine ledere gjennom årene så får jeg samme reaksjon: sånn kan det ikke være.

Greit, da er det problemet løst, og vi kan gå videre i samme trav som før listene ble presentert. Neste gang listene legges frem for en gammel eller en ny ledet så forundrer det meg like mye hver gang hvor genuint overrasket lederen virker over at det er slik fortsatt; og så kommer det sedvanlige: sånn kan det ikke være. For meg er disse ordene blitt en lirumlarum.

Arbeidstid er den tiden du som arbeidstaker står til disposisjon for din arbeidsgiver. Arbeidsmiljøloven setter grenser for hva som kan regnes som alminnelig arbeidstid og hva som er overtid. Alminnelig arbeidstid hos oss er 40 timer per uke og 8 timer per dag, inkludert pause på 30 minutter; og fem dagers uke. Overtidsarbeid utfører du bare når det blir pålagt av nærmeste leder, står det i personalhåndboken.

Er ikke det å ha blitt tildelt flere prioriterte arbeidsoppgaver enn det arbeidstiden tilsier å oppfatte som et pålegg fra  arbeidsgiver? Når det forventes at du skal levere i henhold til en avtale så er dette for en kontrakt å regne; og når dette betyr daglig, ukentlig, månedlig og årlig gratisarbeid over flere år så burde det være straffbart for arbeidsgiveren; og ikke  barefor den ansatte. Nå er det på tide å stille ledelsen et ultimatum: ikke kom til meg med problemene, kom med løsningene jeg trenger. For meg er det viktig å levere det jeg er pålagt innenfor mitt fag; noe annet alternativ ser jeg ikke for meg. Det er det som definerer meg.

Den som er herre over sin lidenskap, er slave av sin fornuft. Cyril Connolly

Et alternativ når det ikke settes inn tiltak for å bedre arbeidsforholdene er sikkert det å slutte å levere det som en ikke rekker i løpet av 7.5 timers arbeidsdag mandag til fredag; eller ræva arbeidsmoral for et operasjonell driftsmiljø som jeg kaller dette. Det kan jeg ikke leve med, for det er ikke min jobb å beslutte hva jeg skal jobbe med eller ikke; det er prokrastinering-gjengen som har ansvaret for. Det er det som defineres som et lederansvar.

Dette er mine siste ord om denne saken. Jeg skal ikke lenger klage over arbeidsforhold og leder-stiler, for jeg er en av de heldige som har en livbåt jeg kan søke ly i om stormen ikke legger seg. I den kan jeg sakte ro mot den hvite, palmedekkede stranden i en havneby på Mallorca som jeg ser i horisonten. Det er bare en tre måneders rotur i solskinn og stille sjø som ligger foran meg i det jeg velger å gå ned i livbåten. Etter det er alle problemer løst; men for så vidt bare mine problemer.

Det er ikke greit, men ikke overraskende, at det å varsle om at jeg vurderer å gå i livbåten blir oppfattet som en trussel. Hver gang genererer dette spørsmålet: hva kan vi gjøre for deg for at du skal bli om bord? Etter så mange år hvor mitt svar på dette er blitt gitt uten at det endrer på det minste så har jeg sluttet å svare på det. Det føles litt sånn som at du jevnlig forteller, og viser, et barn at 2+2 blir 4, men at ungen fortsetter å insistere på at det blir 22; da gidder du ikke lenger å ta bryet med å lære dem addisjon. De får finne ut av det selv.

I horisonten ser jeg i dag to løsninger som jeg har å velge mellom; en med mange ukers reise i retning nord, og en i retning mot Syden. I nord ser jeg en kommende arvtaker for deler av mine oppgaver; en som selvsagt vil ha noe behov for kompetansedeling og en del opplæring for å tilpasse seg bedriftens særegenheter og beredskapsprinsipper; eller som det kan kalles: enda litt mer merarbeid for min del over litt tid. I sør ser jeg en solrik plass hvor jeg kan ligge på ryggkulen ved bassenget i palmehagen, omgitt av det som jeg definerer som nærmeste familie. Den plassen  kan jeg bare nå ved å gå i livbåten.

Bedre å være konge i et lite hus enn slave i et slott. Nils Bredesen

I nord ser jeg fremtiden i faget som jeg elsker over alt, og som gjerne vil fortsette å jobbe med noen år til. I sør ser jeg det som oppfattes som en trussel. Jeg føler at jeg er tvunget til å gå planken, og ute på den er det da bare to valg; å gå tilbake om bord i båten eller å hoppe i havet. Det er bare det at valget har blitt preget av at noen har brukt år på å sage over planken bak meg. Valget kan plutselig skje om jeg vil eller ikke. 

Ha en god og ut-hvilende helg med andre lovnader enn lønn i himmelen.

En ting jeg har innsett de tre site årene er at jeg er en stor dust; i mage år har jeg vært dum som en staur uten evne til selv å se det; og uten mot nok til å gjøre noe med det.

Den som ikke kan bruke fornuften, er dum. Den som ikke vil, er en hykler. Den som ikke tør, er en slave.

Henry Drummond

Førord for fredag 03.mars 2023

  Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 03.03.2023

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 03.03.2023