tirsdag 31. desember 2024

God tur gjennom det nye åre



Nyttår markerer starten på et nytt år, og mange føler at dette er en perfekt mulighet til å starte på nytt; men gjør vi det?

Det er fornuftig å kanskje bare justere litt på kursen som holdes, men å begynne helt på nytt hvert år vil bare bli unødvendig slitsomt og bortkastet; og uansett er det et urealistisk nyttårsløfte.

Det nye året som kommer er bare en litt annerledes variasjon av det forrige året for de fleste.

Alle gjorde det beste de kunne i året som gikk og fortsetter vel å gjøre det i året som kommer.

Rett etter siste midnatt i 2022 forlot vi det gamle året med et håp om å kunne fortsette å jobbe og annulere pensjonsoppsigelsen, men det gikk ikke.

Lovnader brytes jevnlig, men håpet gir en noe motiverende å strekke seg etter.

I de siste årene har vi mottatt årsskiftet sovende, det har selvfølgelig ikke alltid vært sånn.

Det eneste som alltid har vært et mål for meg er å ta i mot det nye årets første dag i god form.

Den nyttårsaften vi var på vei ut av et årtusen til det neste ble feiret etter spanske tradisjoner hjemme hos oss, sammen med min mallorcanske IPSE-søster; min selvvalgte familie.

Franci, hadde regien; noe hun stort sett har i sine omgivelser.

På formiddagen hadde vi vært i sentrum og handlet oss rødt undertøy og tatt ut våre sparepenger i kontanter.

Å kle seg i rødt undertøy på nyttårsaften er en spansk tradisjon som er knyttet til en rekke overtroiske oppfatninger og ønsker om lykke og velstand i det kommende året.

Alle de pengene vi har stukket i undertøyet i det året skifter, det sikrer at vi aldri får mindre å rute med i det nye året enn det vi hadde med oss inn fra det gamle; en slags kontantstrøms-garanti kan en si.

Så måtte vi innom Mathuset Veitvet for å handle noen klaser av lykkens druer;  Las Uvas de la Suerte
Ved å følge spansk tradisjon og putte alle tolv druer i minnen i takt med årets siste klokkeslag, ønsker man seg lykke og velstand for hver måned i det kommende året.

Når de 12 slaget har slått så skal det skåles i Cava; noe som er en utfordring med 12 druer i munnen.

En morsomere historie, enn den med lykke-druer og religiøs tro, forteller at tradisjonen oppsto som en slags motkultur på slutten av 1800-tallet. Da begynte middelklassen i Spania å feire nyttår med druer og Cava, spansk variant av champagne.

En gruppe helt vanlige, feststemte folk bestemte seg for å gjøre det samme på et offentlig torg i Madrid, og slik spredte tradisjonen seg; også etterhvert helt til en leilighet på Veitvet i Norge.

Franci er en gjennomført og detaljorientert kvinne, noe som gjør at forberedelsene til hennes planer kan bli krevende.

Denne nyttårsaften ble min første, og desisdert den nest siste, gangen jeg prøvde å få tak i den ringformede kakene Roscón de Reyes, som i tillegg til å spises tradisjonelt på helligtrekongersdagen den 6. januar, også forbundet med nyttårsfeiringen.

Tro du meg, det er ikke mange konditorier i Oslo som fører Roscón de Reyes

Kaken har en liten figur gjemt inni, og den som finner figuren må kjøpe kaken til det følgende årets nyttårsfeiring.

Jeg var den uheldige som fant selvsagt figuren den gangen; enda et tilfelle hvor jeg kun vinner når det er store ulemper  forbundet med gevinsten.

Det var ikke helt fritt for merkelige blikk fra naboene på Veitvet da vi stormet ut sammen med dem forand blokka og begynte å slippe gassballonger i stedet for å sende opp nyttårsfyrverkeri.

Spanjoler slipper opp ballonger med ønsker for det nye året; og Veitvet-borgerne, type små-drita gjester, stemningsfulle husfedre, og bekymrede mødre siktet inn sine pinne-rakker for å ramme ballongene ; og for høste aplaus fra sine  forventningsfulle barn.

Den mest ivrige av ballongg-skytterne gikk inn i oppgaven med  så stor iver og skjøt en av rakettene sine via en ballong og inn gjennom det åpne vinduet til svigerforeldrene sine.

Svigermoren fikk nok enda en grunn til å snakke ned sin svigersønn etter det, og jeg så misunnelsene i øynene hans da han fulgte den fri og unnaslippende ballongen med øynene.

Hans start på det nye året ble nok mindre bekymringsfritt enn ballongens ferd.

Uansett om en feirer etter den ene eller den andre tradisjonen, så er det ingen tvil i mitt hode at den beste måten å ta i mot et nytt år på er sammen med gode venner; være seg venner innen familien eller eksterne.

Jeg husker ikke nødvendig vis så mye detaljer fra hvert nye år jeg har opplevd i livet, men hvem jeg gikk fra de gamle til det nye årene sammen med.

Alt håp om et godt, nytt år til dere alle.

Aún así, Feliz Navidad y los mejores deseos de todos para un feliz año nuevo.

 


fredag 27. desember 2024

Frykt er en lærer, ikke en fiende,


Selv om det fra filmer og bilder kan se ut som at vi som ble født på slutten av 1950.tallet kom inn i en svart-hvit verden så hadde jeg en fargerik barndom og oppvekst.

De første årene i utdanningens verden hadde jeg på Austvatn grendeskole med nordlendingen Aksel Nordeng som skolestyrer og hoverdlærer.


Fortsatt var det mye hester og lite biler langs grusveien som var hovedåren gjennom Nord Odals østside da jeg vokste opp, og det å haike med hest og høyvogn til skolen var en ettertraktet transportmetode fremfor å gå ned de bratte bakkene fra huset på Aasen og slippe å gå alle de to og en halv kilometerne til skolen.

Langs Gamlevegen som gikk fra Storsjøvegen til den lille grendeskolen lå det en melkebutikk med store vinduer ut mot veien.

Der sto melkeflaskene tett i tett i store betong-kar med kaldt vann; og der inne spøkte det.

Der holdt Den hvite dame hus, noe som passet forholdvis godt da de som jobbet i butikken alltid gikk i hvite frakker og hvit lue.

Vi ungene kalte gjerne melkebuttikken for: den hvite butikken med sur lukt.

Den hvite dame var, i følge de som var godt informert om sånne ting, en ung kvinne som har opplevd den store tragedien miste sitt lille spedbarn og mannen sin i en husbrann.

Hun vandrer ofte langs veien, kledd i hvitt og med et sørgmodig uttrykk mens hun bar på barneteppet til sitt miste barn og ropte på dem hun hadde mistet med forpint stemme: Lille Ester! Per Johannes!

Ungene gikk forbi melkebutikken med raske skritt, blikket stivt mot veien foran skotuppene; og hjertet i halsen.

Alle som en håpet vel på at de etter skolen ikke skulle bli sendt til butikken av mor for å kjøpe melk.
Løvens hule var ikke et yndet sted å oppsøke.

Litt lenger opp langs Gamlevegen bodde Lurveleggen; en skitten, uordenlig og uanselig kar med dårlig humør.

Han bodde sammen med sin bror, Sjelasken, som var utpreget uærlig og  svikaktig.

Akkurat det var ikke egenskaper som vi skoleungene brydde oss så mye med, men det som skremte oss guttungene var at de blikk de sendre oss, som en ellers bare finner hos katolsks prester, og deres forsøk med å lokke oss inn i huset med Kongen av Danmark og Kamferdrops; en fristelse i seg selv for noen da landhandleriet i Austvatn stort sett bare kunne by på Polkagriser som smakte dritt og knakk tenner.

I den siste dumpen før skolen bodde det en veldig hyggelig dame som hadde en grinete gubbe og en ilsint bikkje.

Allerede på lang avstand gikk blikkene våre mot porten foran huset deres for å se om gubben hadde latt den stå ulåst for å plage oss ungene på skolevei ved å slippe bikkja løs på oss.

Mor var mer bekymret for mine søstres skolevei enn for min, for jeg var så usosial at jeg aldri ville gå inn hos Lurveleggen og Sjelasken, hunder var jeg ikke redd og spøkelser trodde jeg ikke på.

Det hun hadde sin angst for meg om rundt når det gjaldt skoleveien var Austvass-broen som gikk over Austvassåa nedenfor mølla.

På våren og sommeren hadde taterfølgene sin faste rasteplass på flaten overnfor elven; og da var jeg en hyppig besøker av disse folkene; med det som det betydde for mitt rykte i bygden.

Verre var det at jeg hadde en enorm trang til å gå ned ved det østre brokaret på broen på vei både til og fra skolen for å se etter Sivskilpadda som min onkel Alf en gang hadde fått meg til å tro på.

Den som så den med egne øyne ville umiddelbart få hår på brystet og stor bart; i følge onksel Alf.
Farfar hadde fått øye på skilpadden en gang, og han hadde begge deler.

Dessuten var han en av mine helter denne tause Hans Olav; bedre kjent som Olaf.

Spesielt redd var mor i den perioden da damlukene på fløyta var åpnet og elva var fløyte-klar. Da gikk elven og møllehjulet for full kraft, og da var det lett for en nysgjerrig unge å bli tatt av strømmen.

Sønnen til broren hennes i Malvik var blitt tatt av strømmen og druknet da han krysset fossen, så hennes frykt var reell.

Jeg må ha sett Sivskilpadden uten å være klar over det, for jeg fikk tidligere skjeggvekst enn de andre i klassen; så derved er det bevist at Sivgjedda fantes.

Til slutt så hadde vi den enorme kjempen Rolf, han som allerede i fjerde klasse var høyere og sterkere enn den gjennomsnittelige mannen i bygda.

Om sommeren elsket han å ta med seg sparken til bestemoren sin på skolen og tvinge de mindre gutta til å skyve ham hjem igjen på den.

Ut over det så hadde en forkjærlighet for å døpe skoleunger i toalettskålen på skolen; ikke fordi han var sadistisk av seg, men fordi han var så imponert over at skolen hadde vannklosetter hvor en kunne trekke ned ved å dra i en snor på siden av sisternen.

Det sies at skoleveien på bygdene er så mye tryggere enn i storbyene, men akkurat det kan vel diskuteres.

Å bli påkjøt av en bil eller tråkket ned av en løpsk hest er begge deler vondt og farlig for et lite skolebarn,og hudfargen på de ungene som raner andre unger har lite å si; og barns frykt og fantasi er nok stort sett lik både i by og på landsbygda.

Det er faktisk viktig at barn kan føle litt på frykt gjennom oppveksten; i hvert fall viktig i følge mitt tankesett.

Det høres nok litt paradoksalt ut, men frykt er en helt naturlig og nødvendig følelse som spiller en viktig rolle i barns utvikling.

Når barn opplever frykt, lærer de å gjenkjenne farer og beskytte seg selv.

For eksempel, har jeg hørt, kan frykten for å falle lære dem å være forsiktige når de klatrer. Jeg var nok ikke til stede da det var tema for læring i barndommen, men like vel så fikk jeg min del av høydeskrekk senere i livet.

Ved å føle frykt selv, utvikler barn empati og forståelse for andres følelser, og frykt vil oftest bidra til at barn blir mer selvbevisste; og lærer dem å stole på sine egne instinkter.

Og kanskje viktigst av alt; når et barn klarer å overvinne sine frykter så får de en økt følelse av mestring og selvtillit.

Frykt er en lærer, ikke en fiende, sa en gang en naiv bygdesønn; akkurat nå.

Dessuten kan frykt hos andre gjøre deg mer unik i flokken.

Helt i første delen av livet fikk jeg god trening i det å være innestengt i mørke rom, og det lærte meg at det var tryggere å sitte alene i mørket enn å møte hverdagens kreative straffemetoder ute i dagslys.

Slik sett så ble jeg ansett som tøffingen som ikke så skrømt i mørket og som ikke fryktet det å være alene.

Dessuten var jeg for dum til å være redd for dyr, og akkurat det har gitt meg noen ar; og dumme gjentakelser.

Der i mot så var jeg ikke så glad i det å møte fremmedfolk, og jeg var redd for stormer; for det hadde jeg aldri opplevd; ut over at det at det kunne storme  ktaftig rundt meg etter at jeg hadde gjort noe dumt.

Jeg elsket tordenvær, og så gjerne på sommerhimmelen med lengsel etter mørke skyer; for da uværet kom så var mor så redd at hun samlet ungene i trappehuset opp til loftet og serverte oss nybakt brød med hjemmelaget servelat og kakao mens hun sang høyt hver gang det tordnet.

Det var hyggelige sommerminner; for meg.

Å beskytte et barn mot alle livets utfordringer er som å pakke inn en gave til dem, og aldri gi den bort.

Ha en god og minnerik helg

Et barn som ikke opplever frykt, vil heller ikke oppleve mot. 
Det er bedre å hjelpe et barn til å være modig enn å beskytte det mot alt som er skummelt.


tirsdag 24. desember 2024

Julen er fremme!

Det er ingenting tristere i verden enn å våkne på julemorgenen, og ikke være et barn. 
E. Bombeck

Jeg har noen få juleminner som jeg ikke bruker mye tid på å hente frem igjen, som den tradisjonen at en ved å søle saus på duken under julemiddagen fikk en ørteve; og resten av julekvelden innestengt i en mørk kjeller etter å ha fått sitert dommen i henhold til 5. Mosebok, 25: og dersom da den skyldige skal straffes med slag, så skal dommeren la dem legge ham ned og i sitt påsyn la dem gi ham så mange slag som svarer til hans brøde.

Når du hører det ofte nok så setter det seg ordrett i minnet.

De minnene jeg henter frem i stedet er fra julekveldene i huset på Aasen rundt langbordet dekket med fargerikt juleservice, grankvister, kongler, fargerike bånd og levende lys; pakket inn i lukten av stearin, granbar og kvae fra juletreet med brennende stearin-lys i det ene hjørnet av stua.

Barndomsjulen er som et glitrende snøfnugg – et øyeblikk av magi som varer livet ut.

Stivet skjortekrage og slips ga meg ubehag, men dette ble dempet av lukten av ribbe, surkål og fersk suppe fra kjøkkenet; mikset sammen med lukten av brennende bjørkeved i svartovnen og koke-kaffen som sto og gjorde seg bek-svart på ovnsringen.

Med tenner som løp i vann, og med hodet fylt av forventning, lå det spenning til de to store tingene som var i vente; mors middagsfat der inne på kjøkkenet, og gavene under det stiv-pyntede juletreet i finstua.

Det var ikke ofte vi hadde opphold i finstua på Aasen.
Stort sett sto den der avlåst og kald gjennom hele vinteråret.
Ønsket en leselysten å hente lesestoff fra biblioteket der inne så måtte en bestemme seg for hvilken bok på forhånd for ikke å få frost-tanker mens en følte seg frem og søkte seg gjennom det store utvalget av bøker.

Om sommeren var finstua en åpen gangvei ut på terrassen, men vi gikk bare fort gjennom den på vei ut og inn. Det var ikke et sted en slo seg ned for en hvil på turen.

Men i julen var finstuen varm, julepyntet og innbydende; et sted hvor en følte seg mer enn hjertelig velkommen.

I et hjørne i stuen sto radiokabinettet slått på, og det var stilt inn på programmet: Nå ringer vi julen inn.

Første nyttårsdag visste vi at far ville sitte i god-stolen ved dette radiokabinettet med pipa si og sterk kaffe i kruset mens han lyttet til nyttårshopprennet og irriterte seg over den store julekaktusen på pidestalen ved radioen; den blomstret og kilte far på siden av hodet hver julehøytid.

Sølvguttenes kastratsang var liksom signalet til mor om å bære maten ut fra kjøkkenet og inn på spisestuebordet.

Måltidet med fersk suppe, juleribbe med innmat-pølser og medisterkaker ble avsluttet med multekrem i kromkake og iskrem.

Etter oppvasken la far seg alltid på sofaen med pipa si og de faste ordne: nå ble jeg så mett at jeg må sove middag en times tid før vi åpner julegaver.

Da vokste frustrasjonene opp i barneflokken, hver eneste gang, år etter år; og min pleievillige storesøster var den som visste råd mot truslene: Hun spurte far hver gang om hun skulle hente et glass Nyco fruktsalt til ham for å regulere magen raskt tilbake til å tåle gaveutdeling.

Fars trusler ble selvfølgelig aldri til handling.
Han satte seg over i godstolen ved juletreet og begynte den etterlengtede fordelinger av gaver i fargerikt papir, juletråd og til/fra-lapp.

Min mor var en spilloppmaker av rang, og god til å aktivere ungeflokken sin. 
Gaver som enten var umulig å pakke inn uten å røpe innholdet, eller som var for store, fikk sin erstatning under juletreet ved en innpakket vedkubbe og en lapp i form av rebus eller skattekart som vi måtte følge for å finne gaven.

Selv far ble offer for en rebus som til slutt sendte ham inn i skålen til naboen hvor den elektriske kappsaga han fikk av henne var plassert.

Ingen var trygge for mors spillopper; heller ikke i julen.

Selv i dag kan jeg huske den lykkelige følelsen av å ligge i mageleie på senga mi på rommet mitt, kjenne varmen fra svartovnen nede ved kjøkkenet i etasjen under, og lese i julens nye bok mens jeg hørte på den nye kasetten med Hawaii-musikk; mens jeg spiste bitte små biter av marsipangrisen vi alltid fikk i julegave.

I dag smaker kjøpemarsipan bare søtt og ekkelt, og Hawaii-musikk gnager i ørene, men minnenes lykke kjenner jeg like gode den dag i dag som de var den gangen; bare det at om jeg legger meg på magen i dag så blir jeg liggende å vugge som en gammel jolle i grov sjø.
Hver jul savner jeg mine foreldre, men med et godt savn.

I dag så er det mitt ansvar å gi mine barn og deres barn den samme lykken og gleden som jeg selv opplevde i julen, ikke ene og alene for å glede dem der og da, men også for å gi dem den tilgang til gode minner for ettertiden som det jeg har å hygge meg med i julestria; år etter år i over seksti år.

Barndomsjulen er som en varm klem som varmer selv det kaldeste hjerte.

God jul, og de alle hjerteligste ønsker om en minnerik og deilig juleuke til dere fra en gammel, ellers så grinete pensjonist på Hønefoss.

Et barns latter på julaften er den beste julegaven man kan få.
Barn på julaften er som små pakker; fulle av forventning og sjokolade.


fredag 20. desember 2024

Vetus mater Noreia: Gamle mor Norge

 


Begrepet Gamle mor Norge er en vakker og kjærlig måte å omtale vårt land på, og det har en lang og rik historie.

Det er en personifisering av Norge som en omsorgsfull morfigur, og har vært brukt i både litteratur, kunst og folkemunne i flere hundre år; faltisk hele 2000 år +

Norske historikere mener at den nøyaktige opprinnelsen til uttrykket er litt uklar, men at det dukket opp på 1700-tallet, og ble særlig populært på 1800-tallet. 

Om en derimot leser game, romerske tekster fra utviklingen av jern i Norge fra ca 400 år før Kristus så ble vetus mater Noreia navnet på modegudinnen Noreia, Gamle mor Norge, tatt i bruk i vårt land fra det første året før vår tidsregning.

Vetus mater Noreia var visst nok grunnlaget for de norrøne gudinnene Frøya, og for tittelen Jordmor, som representerer fruktbarhet og jord, og de er nok  inspirert ut fra bildet av Norge som en nærende mor; gamle mor Norge.

Gamle mor Norge får tankene tilbake til min egen mor; en omsorgsfull og beskyttende figur som styrte i huset på Aasen i Austvatn.

Hun representerte trygghet, hjem og tilhørighet.

Min mor ble kjent for sin vakre natur, i likhet med Gamle mor Norge som har sin form for flott natur.

Tankene tilbake på min mor vekker en følelse av samhold og fellesskap.

Dette blir som en hyllest til min mor; og til alle gode mødre.

Hennes vesen på en måte understreker det at vi alle nordmenn, uansett bakgrunn, er en del av noe større.

Min mor, og Gamle mor Norge, forankrer oss til historien, og til tradisjonene.

Hun representerer alt det som er norsk, fra jernalderen, vikingtiden og frem til i dag.

For norske soldater er Gamle mor Norge et symbol på fedrelandet som de sverger å beskytte, som takk for alt hun har gjort for oss.

Hun representerer det de kjemper for og er villige til å ofre seg for.

I stridssituasjoner vil tanken på å beskytte den Gamle mor Norge, og det hun står for, være en sterk motivasjonsfaktor; selv når en kjemper mot krefter og holdninger i fremmede land som en ikke vi ha hjem til gamla.

Gamle mor Norge er et allsidig symbol som appellerer til både følelser og fornuft.

Hun representerer både det konkrete som natur og landskap, og det abstrakte som identitet og verdier.

For både vanlige folk, og for norske soldater, er hun et mektig symbol på tilhørighet, stolthet og vilje.

Gamle mor Norge har tradisjonelt vært framstilt som en kvinnefigur, noe som understreker hennes omsorgsfulle og nærende rolle.

Symbolet har sterke røtter i nasjonalromantikken, en kulturell bevegelse som idealiserte naturen og det norske folket.

Sammenligning med andre land er naturlig i denne sammenhengen, for
mange andre land har tilsvarende nasjonale symboler, som for eksempel John Bull i England og Marianne i Frankrike, men i mitt hode er den gamle, noske mor det ærligste og reneste og mest beskrivende symbolet av dem alle

Engelskmenne valgte John Bull, en figur som ble skapt for å representere en typisk engelskmann – en litt rund og godmodig mann, ofte avbildet med rødt ansikt og en tendens til å være litt konservativ og sta.

Mens Gamle mor Norge er en kvinnefigur som symboliserer omsorg og næring, er John Bull en mannlig figur som ofte forbindes med drikkfeldighet, styrke og besluttsomhet; og i mine øyne arroganse, overklassedyrkelse og kameraderi.


Franskmennene har sin Marianne.

Hun er et ikonisk symbol for Frankrike og har vært det siden den franske revolusjon.

Hun representerer republikkens frihet, likhet og brorskap – de grunnleggende verdiene som den franske revolusjon kjempet for.

Hun er ofte avbildet som en ung bondejente eller en kvinne fra folket, noe som understreket ideen om at republikken var for alle.

Marianne representerer enhet og samhold blant det franske folk, men det er lenge siden samhold var noe jeg forbant Frankrike med.

Marianne har nok mye sykdom å slite med for tiden, stakkars jente.


Men her, oppe i kalde og fuktige nord, er det en gammel håndfast og kjærlig mor vi har hatt som symbolet for oss nordmenn i over 2000 år.

Jeg er stolt av det, og hvor robust hun står i mot de politiske kreftene som truer med å velge bort både henne og vårt kongesymbol; godt hjulpet av familienes "mørke" får.
I eventyrene er gode ting er tre, som i det nye eventyret om den klarsynte prinsessen, konge-sjamanen og den onde stesønnen. Og snipp, snapp, snute så var den kongesagaen ute.

Hadde politikerne fått velge så hadde de vel satt Grådig-Per som symbol for landet vårt, for det som er sikker er at et land som har en Jonas og en Trygve på broen for å styrer roret, står i fare for å bli slukt av en hval.


Det er bare for meg å innrømme at jeg setter stor pris på min kjære, gamle mor og det hun står for i sin folkelige sjel; og kanskje jeg er hennes største patriot.

Bare en mor vet hva det vil si å elske og være lykkelig
Adalbert von Chamisso

Ha en god og nasjonalromantisk helg.

Jeg er så masjonalromantisk at jeg tror på alle folkeeventyrene; og jeg synes troll er søte skapninger.



fredag 13. desember 2024

Barn blir ikke nynasister av å leke vikingleker.

Som bestefar så føler jeg et stort ansvar for å ta del i det å gi mitt barnebarn en fordomsfri og ærlig oppdragelse, og ikke minst prøve å dele den sanne hsitorien rundt hennes nasjonale arv gjennom å spille på hennes egen, indre flamme av nysgjerrighet og et ønske om å lære,

Bushido, krigerens vei, var en streng moral- og etiske kode som gjaldt for de japanske samuraiene, en krigerklasse som eksisterte i Japan i flere hundre år.

Ære var av største betydning for en samurai. Å miste æren var det verste som kunne skje, og lojalitet mot sin herre var en fundamental del av Bushido.

En samurai skulle være villig til å ofre livet for sin herre, og han måtte være modig og uredd i møte med fare.

Selv om samuraiene var krigere, ble beskjedenhet verdsatt, og god oppførsel og høflighet var viktig, både overfor andre samuraier og vanlige folk.

En samurai måtte kunne vise sterk selvkontroll og kunne beherske sine følelser.

Selv om samuraiene ikke lenger eksisterer, lever mange av verdiene i Bushido videre i den japanske kulturen selv i dag. Begrepet brukes ofte i forbindelse med kampsport, forretningsliv og andre områder der det legges vekt på disiplin, respekt og personlig utvikling.

The Knights of Buchido var under andre verdenskrig en stor avdeling med krigsforbrytere, ikke ulikt tyskernes eliteavdeling SS, Schutzstaffel.

Jeg husker selvsagt at vi som barn dyrket fiksjonære forbilder som Tarzan og historiske helteskikkelser under lek; som de modige vikingene.

Med tresverd, hjemmesnekrede skjold og fedrenes skinnluer gikk vi på herjingstokt på den lokale søppelfyllingen  og returnerte med kostlige skatter som andre hadde kastet.

Spennigen og motet til oss vikingkrigere lå i at det var på det strengeste forbudt å oppholde seg på, og fjerne ting fra, fyllingen.

Hva lokker vel et barn mer enn det forbudte.
Et strengt NEI tolket vi som at det betydde: dette må du jaggu prøve.

Etter slagene om søppelfyllingen vendte vi hjem og feiret blot, i norrøn tid en svært viktig religiøs handling.

Det var en offerfest til ære for de norrøne gudene, der man søkte å styrke båndet mellom mennesker; i vår versjon å hive innpå med ripssaft og Mor Sæther-snipper, en god, gammel oppskrift fra Knapper i Nord Odal som ble ofte brukt som mellommåltid i Nord Odal.

En av de vik kjempet mot gjennom å overliste ham var en vaktmann på søppelfyllingen; en som da han oppdaget oss knyttet neven og hylte ut: slutt å lek nazizter fordømte pakk!

Vi hadde ikke sympatier mot krigens nazister som han tolket det som, vi var nørrøne vikinger på tokt. Det nermeste vi kom nazistene var når vi lekte motstandskvinner og menn.

Barnas tolkninger av historie og heltedyrkelse er uskyldig og ren, men historien viser at når voksne menn misbruker historiske heltedyrkelser så blir det skittent og farlig; som i tilfellene med SS dyrking av vikingenes krigskultur og japanske soldater sin ville tolkning av hva Bushido går ut på.

Ved å sammenligne seg selv med historiske krigere så vil man rettferdiggjøre voldelige handlinger ved å hevde at man følger i fotspor av helter som også brukte vold for å oppnå sine mål.

Historiske fiender kan bli fremstilt som underlegne og onde, noe som gjør det lettere å rettferdiggjøre vold mot dem.

Ved å bruke historiske helter i propaganda vil en lettere påvirke opinionen og skape støtte for en krig eller en konflikt, og historiske helter brukes nådrsløst og manipulerende til å rekruttere nye medlemmer til militære og militante avdelinger og grupper.

Hvor ofte ser en ikke at unge, venstreradikale dyrker siluetten av Che Guevara og Ogli Ángel Padilla Romero, og bruker de ikoniske bildene til å verve tilhengere.

Det er egentlig  skremmende hvor lite kritiske folk er til historieforfalskninger.

Selv i dag ser en at nazitysklands forvrenge historie om den overlegne, ariske rase lever videre hos alt for mange verden over; implesitt dyrking av ariske, staute vikinghelter og deres historie.

Vikingene var en heterogen gruppe mennesker med stor genetisk variasjon.

De hadde kontakt med mange andre kulturer og folkeslag, og deres genetiske arv er et resultat av tusenvis av års migrasjon og blanding.

Nazistene forenklet og forvrengte historien for å passe inn i deres ideologiske rammeverk; blant annet som at viktingene hadde horn på hjelmene sine fordi alle i Wagner-operaene hadde horn og fjær på sine rekvisitter.

De selektivt valgte ut enkelte aspekter av vikingkulturen som de kunne bruke for å støtte sine egne synspunkter.

Og vaktmannen på søppelfyllingen viste tydelig at han tolket nazistiske vikinghistorie på en sånn måte at han så nazizympatører og vikinglekende barn som det samme ondet.

Det var da og ikke nå.

Falske nyheter og konspirasjoner har ingen rotfeste hos folk i dag. Til det er vi alt for intelligente og kildekritiske; eller?

Et antatt viktig grep for å hindre at negativ historie gjentar seg er ved å rasismestemple lek som indianer og cowboy, eller å nekte barn å leke vikingslag og samurai.

Nå vil jeg si, en gang for alle. det er ikke skadelig for barn å leke vikinger, indianere, cowboy eller samuraier!

Tvert imot vil slik lek være svært utviklende for barns historieforståelsr, fantasi, kreativitet og sosiale ferdigheter.

Ved å leke ulike roller og utforske ulike kulturer, stimulerer barn fantasien og lærer å tenke kreativt.

Lek med andre barn gir mulighet til å utvikle sosiale ferdigheter som samarbeid, kommunikasjon og rolletaking.

Slik lek vil vekke nysgjerrighet for andre kulturer og historiske perioder, og mange av disse lekene involverer fysisk aktivitet som vil bidra til barns motoriske utvikling.

Det er viktig å være bevisst på at det kan knyttes negative stereotyper til ulike kulturer til slik lek, men det er ikke barna som skaper disse negative stereotype-holdningene; det er  foreldrene som står bak dette.

Fordommer er noe vi lærer oss gjennom oppveksten, og foreldre spiller en svært viktig rolle i denne læringsprosessen.

Det hersker ingen tvil om at barn henter det meste av sine holdninger gjennom å observere de voksne rundt seg. 

Barn som er født med fordommermå ha lest avisen i magen.

Det er et sitat av italienske legen Maria Montessori, grunnleggeren av Montesorri skole, beskriver så godt at det er oss voksne sitt ansvar og ikke fylle barn med fordommer og falsk historie: barn er ikke krukker som skal fylles, men fakler som skal tennes.

Å se et barn som en krukke som skal fylles med kunnskap, er å betrakte barnet som et passivt mottaker av informasjon.

Dette er en mer tradisjonell oppfatning av læring, der barnet er en tom beholder som skal fylles opp med fakta og ferdigheter.

Å se et barn som en fakkel som skal tennes, er å betrakte barnet som en aktiv og nysgjerrig utforsker.

Barnet har en egen indre flamme av nysgjerrighet og et ønske om å lære, og oppgaven til voksne er å skape et miljø der denne flammen kan blusse opp.

Ha en god og sannferdig helg.

Det viktigste vi kan gi våre barn er røtter og vinger.
Margaret Mead


fredag 6. desember 2024

Barn er barn, inntil de gjør noe voksne ikke liker.

Midt i sjette klasse hoppet jeg ut av skoleklassen min og møtte frem til timene i syvende klasse i stedet.
Det var ikke forde jeg var så klok og flink på skolen, men forde jeg var en forelsket tulling av en tenåring som likte en jente som gikk i syvende klasse.

Det verste var at det fungerte i to og en halv dag før rektoren hentet meg ut av klasserommet og lurte på hva i h......! jeg drev med; og så sendte meg tilbake til sjetteklassingene jeg hørte sammen med.

Totalt bortkastet var det også, for jenta i syvende ble rasky kjæreste med en kjekkas i niende klasse.

Duster har lett for å bli klassens helt, og det ble jeg også den gangen.
Jentene i klassen syntes det jeg gjorde ved å rykke opp en skoleklasse var romantisk, og guttene syntes det var rå-tøft.
Teenåringers tankegang er ikke som hos andre mennesker.

Det skjedde ting på ungdomskolen som opprettholdt mitt merkelige omdømme.
Det å klatre opp glatte jernrør var ikke noe problem for meg, i og med at jeg aldri har hatt svette håndflater.
Å klatre opp på overbygget over hovedinngangen ble en gjentagende overtredelse av skolens regler for min del.
I store fri var dette taket et yndet sted for introverte meg, et sted hvor jeg fikk være i fred med matpakken, solen og krigsbøkene mine.
Når klokka ringte inn så var det bare å svinge seg ned fra taket og gjøre seg klar til ny skolering; helt til den dagen jeg svingte meg elegant ned og plantet føttene rett i rektorens grinete ansikt.

Liten djevel på rektors kontor, og stor helt i klasserommet; igjen.

Hver gang jeg jeg dreit på draget så fikk med brev hjem fra skolen; og hver gang så kunne jeg se at mor ble litt mer grå i håret for hver gjennomlesning av skrivene.
Jeg lovet henne å forbedre meg, men det var ikke så lett da jeg engentlig aldri planla å gjøre noe galt.
Det bare ble sånn.
Jeg skjønte liksom ikke helt at det var galt før det gikk skikkelig ille.

Rektorens sprukne leppe og blåmerker hadde ikke rukket å leges helt før en av snekkerne som pusset opp et kontor i 2.etasje på skolen mistet aluminiums-vateret sitt ut av vinduet.
I og med at jeg var på rett sted til rett tid, på den ulovelige baksiden av skolen, fikk jeg med meg snekkerens uflaks.

Jeg hørte vateret lande og skjønte fort hvor det kom fra, og hjelpsom som jeg var så kylte jeg det opp og inn gjennom det åpne vinduet; uten å varsle snekkeren om at det var på vei tilbake; selvfølgelig.
Det jeg slett ikke visste var at snekkeren var på vei ned for å hente vateret sitt, og at frøken Øyseth, rektorens kone, satt på kne under innsiden av vinduet og så på prøver av ny linoleum.
Jeg har aldri vært særlig treffsikker; bortsett fra de gangene andre hadde uflaks på grunn av mine treff.

Den stakkars familien Øyseth fikk virkelig blø for mine innfall, for på vei tilbake fra baker Akre litt senere, etter ulovelig innkjøp av skolebrød i skoletiden, løp jeg ned sønnen deres i korridoren på skolen.
Med blodet dryppende fra nesa, og med begge mine etterlengtede, ferskt kjøpte skolebrød i hendene, gikk han rett til pappa og sladret på meg; trass de hærlige bestikkelsene og beklagelsene jeg ga ham.
Han burde rett og slett ikke gått på toalett midt i skoletimen; da hadde vi begge unngåt den hendelsen.

Nye brev, flere grå hår, og dyp fortvilelse i hjemmet over trussel om å bli sendt på særskole for vanskelige barn, ble fulgt opp av nye lovnader om at dette var siste gang jeg rotet meg bort i noe som skadet andre. 

På en måte ble det delvis sant, for før en uke var gått så kom jeg hjem med forstuet arm og fire sting i bakhodet etter et fall fra taket på skolens overbygg.

Denne gangen var det virkelig ikke min feil; da heller.
For det første så ble jeg bedt av gymlæren om å klatre opp på taket for å hente en ball som hadde havnet der etter et solid sleivspark nede på fotballbanen. 
Læreren visst godt at jeg hadde evner til en rask opptur.
Jeg tenkte det var stiligst, og mest passende i situasjonen, om jeg sparket ballen ned fra taket i stedet for å kaste den, men i farten så glemte jeg hvor dårlig jeg var i fotball.
Jeg bommet på ballen som jeg hadde lagt på kanten av taket, så det eneste som kom deisende ned derfra var min egen kropp.

Jeg var ett av disse barna som antagelig vis hadde vanskeligheter med å forstå sosiale koder og regler, og derfor handlet på måter som ble oppfattet som problematiske; og som selvsagt var problemetiske også.
I dag hadde jeg nok pådratt meg en av disse populære diagnosene som tildeles i samme iver som en pedofil deler ut sukkertøy til små barn på en lekeplass.
På seksti og sytti-tallet var det mye vanskligere å pådra seg en slik faglig diagnose enn det er i dag.
Vi fikk bare stempler, sånn som problembarn, trollunge; eller som med min diagnose; overaktiv unge med eitemaur i blodet.

Det var liksom mer akseptrt oppfatning i befolkningen den gangen at den delen av hjernen som styrer impulskontroll og langsiktig tenkning hos gryende tenåringer fortsatt var under utvikling; og at det var en helt naturlig del av utviklingen.
Alle visste, og forsto, at tenåringer handlet mer impulsivt og tenkte mindre på fremtidige konsekvenser enn voksne folk.
Det var det som skilte på unger og voksne den gangen.
Det var liksom en del av hverdagen det å hanskes med viltre ungdommer uten å kalle inn all verdens psykologer og terapauter den gangen, og jeg tror at det skyldtes den evnen folk hadde med å se seg rundt og fange opp hva som skjedde i familiene rundt seg; observere hva som var naturlig og normalt.

Det fantes unge mennesker som oppførte seg eksemplarisk, i forhold til psykologiens lærebøkene om den perfekte ungdom, i Austvatn og Nord Odal også.
De satt hjemme og leste fagbøker, de gikk i ten-sing; og de gjorde bare de riktige tingene og tok de fornuftige valgene.
De tenkte lenge før de handlet, og som regel så tenkte de så lenge at det aldri ble til noe handling i det hele tatt
Ergo slapp de å drite seg ut.

Det gikk bra i livet for de fleste av disse gode ungdommene; men det gjorde det også for de aller fleste av de mer urolige og viltre ungene.
Spilloppmakeren med lopper i blodet, Oddvar, ble visst nok alkoholiker på anlegg i Oslo, og den prektige Inge kastet seg inn i eksperimenter med LSD på universitetet, men de fleste av de som vokste opp i bygden ble nyttige, respektable samfunnsborgere.
Så mye som en kan respektere en som er oppvokst i bygde-Norge.

Ingen vet hvor haren hopper, sier uttrykket; og det ordtaket kan på mange måter relateres til både diagnostisering av barn og deres fremtidsutsikter.
Akkurat som en hare kan endre retning helt uventet, kan også barn utvikle seg på overraskende måter.
En diagnose kan i beste fall gi en pekepinn på nåværende utfordringer, men den kan ikke forutsi hvordan et barn vil klare seg i fremtiden; og sannsynlig vis klarer barn på pillerus seg mindre selvstendig i det lange løp enn de rusfrie.
Bivirkninger fra medisinering påvirker kroppen som tar pillene, men bivirkningen av rotløs ungdomsopprør belaster bare nabolaget en kort stund.

Uten noen som helst annen kompetanse innen psykologi, ut over god hukommelse, lang livserfaring, og evnen til å observere hva som skjer rundt meg, så har jeg innsett at det verste en kan gjøre er å snevre inn hva som skal regnes som normalt eller ikke.
Normal er bare en statistisk verdi som ikke sier noe om det virkelige og nyanserte riktige.
Det er like normalt, i mitt hode, å være et snillt barn som det er å være et viltert barn.

Derfor så vil jeg være overbevist til min døende dag om at det som barn og ungdom trenger er det som jeg fikk; omsorg, veiledning og tydelige rammer; samt å få lov til å være seg selv.
Det siste de aller fleste som ikke klarer å presse seg innenfor dagens rammer for normalitet trenger, det er unødvendige diagnoser og tabletter.

Diagnostiske kriterier for ADHD har endret seg over tid, noe som har ført til at flere oppfyller kravene for en diagnose i dag enn tidligere; akkurat som når det gjelder endringen i kriteriene for å komme inn på lærerskolene.
Alle skal få!.

Noen trenger visselig hjelp, og det har de på alle måter fortjent å få.
Problemet ligger i de nye, veldig smittsomme pestene som raser over landet; smittsom diagnostikk-kåthet og normalitets-fornektelsen.
Dette finnes det ingen effektive medisiner i mot ser det ut til.

Før var vi bekymret for at barna våre ikke lærte nok. Nå er vi bekymret for at de ikke har en diagnose. 
Dette sitatet understreker den økte tendensen til å medisinere normale barns utviklingstrekk.
Vi har gått fra å feire forskjeller til å kategorisere dem som sykdommer.

Nå skal ikke jeg sitte her foran min PC å diagnostisere meg selv som en person som er normal i hodet.
Selv legmann vill nok svare ulikt på akkurat om jeg er helt frisk i hodet eller ikke; og det er i deres fulle rett.
Akkurat det å gi meg en diagnose får bli opp til psykologiekspertene, men så lenge jeg holder meg langt unna dem så kan jeg i det minste en gang i fremtiden dø med den tro at jeg levde et gjennomsnittelig og godt liv; det har vært en reise, fylt med både gode og dårlige opplevelser; også i oppveksten. 
Jeg levde det livet jeg levde i friheten fra begrensende diagnoser; og takk alle gudene for det.

Livet er ikke et problem som skal løses, men en virkelighet som skal oppleves. 
Søren Kierkegaard

Ha en normalt god helg; hvor det normale defineres av deg selv og dine ønsker.

Det viktigste er ikke hvor du er i livet, men hvilken retning du beveger deg i. 
Oliver Holmes

 Barn er barn, inntil de gjør noe voksne ikke liker.


Barn er barn, inntil de begynner å ha meninger.