Veien fra skrik til taushet

Denne gangen vil jeg summere opp mitt forholdsvis lange liv gjennom min forkjærlighet for sitater fra folk som var og er mye klokere enn meg selv.

Barnevernsloven av 1953 oppfordret til bruk av fosterhjem, og plassering av barn i barnehjem skulle bare skje når fosterhjemsplassering ikke var mulig.

I følge jordmoren som tok imot meg på Årnes så var jeg det styggeste barnet hun noensinne har tatt imot; og dette er ord fra hennes egen munn direkte til meg.

Hun og hennes oppbyggende beskrivelse av meg rett etter fødselen er det eneste jeg vet om min kjødelige mor; at hun fødte et lite vakkert barn den 25. februar 1958. (Ikke noe uteglemt komma mellom lite og vakkert her)

Hvorfor jeg ble underlagt lov om tvangsmessig omsorgsovertagelse av barn vet jeg ikke, men jeg regner med at det skyldes at situasjonen for min del de første tre årene gjorde at fosterhjemsplassering ikke var mulig.

Etter 1223 dager på Sandvik kom jeg til huset på Aasen i Austvatn, noe som ble starten på en god oppvekst hos veldig gode foreldre og en varierende flokk av søsken.

Etter tretten år, hvor jeg ifølge min mor Torlaug Alida hadde som hovedoppgave å gi henne grå hår og dype bekymringsrynker, flyttet jeg til Oslo og bygde meg et selvstendig liv med bakgrunn i hva jeg hadde med meg av etikk og folkeskikk fra huset på Aasen.

 

Bak hver manns handling kan de se hans hjem.
Bjørnstjerne Bjørnson

Det første yrket jeg hadde var bare for å tjene penger, men det ga meg også økt fysisk styrke gjennom bruk av spade, hakke og trillebår. Kompetansen og erfaringene fra yrkesskolen på Kongsvinger brukte jeg bare til å skifte lyspærer på brakka jeg bodde i.

Det andre jeg fikk med meg av mitt første arbeid var mine arbeidskollegaers motivering av meg for å søke en fremtid innen de styrkene de mente jeg hadde; og som jeg etter hvert måtte innrømme at jeg faktisk inne-hadde.

Det er bedre å leve av sin egen styrke enn av andres svakhet brukte grunnarbeider Solvang å fortelle meg når vi jobbet sammen.

Jeg var opplært til å høre på de gamle og erfarne, og det har jeg aldri angret på at jeg gjorde.

Som nittenåring byttet jeg ut spaden med et gevær, og verneskoene med jerntupp og vinterkalde såler ble skiftet ut til godt pussede marsjstøvler.

De gangene jeg rotet det til på min første arbeidsplass så fikk jeg en slags støtte fra de jeg jobbet sammen med gjennom visdomsordene: god dømmekraft kommer av erfaring. Erfaring kommer av dårlig dømmekraft.

Så viste det seg at dette også var et slags mantra i forsvaret hvor de virkelig gjorde sitt ytterste for å gjøre oss til erfarne mannskaper og bygge opp deres og vår egen tillit til gode dømmekraft.

Tankene mine gikk ofte tilbake til mine første arbeidskollegaer som hadde bygget opp under min drøm om militær karriere og gjøre meg klar nok i hodet til å skjønne at jeg skulle og måtte følge drømmen jeg hadde hatt det meste av oppveksten.

Jeg stortrivdes i marinens dykkeravdeling, men jeg var fysisk utslitt omtrent hver eneste dag det første året; og like ofte la jeg meg ned i sengen på åttemannsrommet og sovnet til ordene fra far: en ekte odøling gir ikke opp før hjertet har stoppet og kistelokket lukker seg.

Hans ord motiverte meg mer enn troppssjefens daglige god-natt-hilsen: din verste dag var ikke i dag, den kommer i morgen.

 

Lær av i går, lev for i dag, håp for i morgen.
Albert Einstein

Det var kaldt i vannet og det var kjølig luft både på Haakonsvern i Bergen og oppe på Ramsund, så det var ikke nei i min munn den gangen jeg fikk tilbud fra sjefen om å ta tilleggsskolering i den Spanske fremmedlegionen; et kurs rundt krigføring i mangroveskog.

Der likte jeg meg så godt at jeg etter tre måneders intensivt kurs i mangrove-krig bestemte meg for å ta permisjon fra MJK og verve meg for fem år i GOE, Grupo de operaciones especiales.

Jeg går ikke så ofte på besøk, for der hvor jeg liker meg så har jeg en tendens til å bli i overkant lenge.

Det viktigste jeg fikk ut av det spanske oppholdet er uten tvil min Mallorcanske familie og det spesielle forholdet vi har hatt den siste halvdelen av livet; den perfekte familie uten låsende stamtre, og der mine venner og deres venner integreres til en fargerik flokk.

I vår familie gjør barna akkurat som vi sier; og sier og sier. 

Selv den beste familie kan en dag slå hendene av et av sine barn og kutte den siste del av navlestrengen. Slik ble forholdet mellom meg og min militære familie. Livstruende sykdom og feil vurdering avsluttet et tre og tjue år lang karriere, samtidig som alle spor etter en gang å ha vært en veltrent elitesoldat gradvis ble visket ut fra det samme speilbildet på badet hjemme.

 

De siste gjester
vi fulgte til grinden;
farvellets rester
tok nattevinden.

Henrik Ibsen

 

I dag er jeg sivilt ansatt i en hovedsakelig god og seriøs bedrift hvor jeg får herje fritt så lenge jeg kan dekke det bak begrepet beredskap. Frihet under ansvar og frie tøyler passer en mann med min historie godt og skaper trivsel i min hverdag.

Det fysiske forfallet har fortsatt i raskt tempo; lik en loff som har blitt liggende i vann. Bena mine kan snaut flyttes og jeg puster gjennom et sugerør, men mentalt så er jeg fortsatt en utemmet tjueåring. Med andre ord så har ikke så mye endret seg på det psykiske nivået hvor jeg alltid har vært forberedt på og trent til å bli stående å kjempe om jeg møter motstand.

Den eneste forskjellen på før og i dag er at jeg nå ikke ville kunne rømme fra problemene uansett hvor mye jeg vil. En kan kanskje da konkludere med at jeg er en mann med bena godt plantet i bakken; av fysiske påtvingede årsaker.

For å kunne flykte må du kunne røre på deg.

Det eneste jeg kan tilby den kommende generasjonen beredskaps-arvtakere er å sitte rolig på min lille, private trone og håpe at de kan gjøre seg nytte av den kunnskap og de erfaringer jeg har i hodet.

Den eneste bekymringen jeg har i dag er hvordan mitt ettermæle vil bli, og om ett av mine livsverk vil stå seg lenger enn til den dagen jeg låser døren til jobben bak meg for siste gang; og det er vel egentlig ikke mitt problem.

Allting er meget usikkert, og det er nettopp det som beroliger meg.
Tove Jansson

Ha en beroligende og avslappende helg

Ingen kan gå tilbake og lage en ny begynnelse, men alle kan begynne i dag og lage en ny slutt.
Maria Robinson

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord for fredag