Etterpåklokskapens anger

Denne fredagen vil jeg starte med å sitere en 97 år gammel mor: Jeg våkner altfor tidlig for tiden. Men jeg våkner i hvert fall.

Det er så veldig mye hun sier om seg selv med disse ordene, som hvordan hun finner det positive i ting, hvor realistisk og forbildelig hun er;  og ikke minst hvordan hun tar dag for dag med det den har å by på av godt og vondt med et stort mot og ro.

Jeg kjenner henne ikke i det hele tatt, men jeg ser tydelig for meg en klok, realistisk og jordnær kvinne med glimt i øyet og sans for ironi.

Det går virkelig an å få stor respekt for folk en ikke en gang har møtt dem eller snakket med.

Alle dør to ganger. Første gangen da du trekker ditt siste åndedrag, og andre gangen da navnet ditt sies for siste gang.

Min farfar døde første gang i 1968, men lever fortsatt i dag; i og med dette fredagsordet.

Taus og sær var han, og så innadvendt at vi nærmest bare så ham på vranga.

En snillere kar skulle en nok lete lenge etter; den gangen som nå.

I nattbord-skuffen i den lille tømmer-stua sin hadde han en revolver med kun ett skudd i tønna. Dette skuddet sparte han for bruk på sin bror; nazist, angiver og postmester i Austvatn.

Om han ble syk og døende så skulle han oppsøke denne hevnen .

Dessverre ble farfar blind da han gikk mot sin siste dag og fikk sånn set aldri broren sin i sikte.

De var sånn de gamle gutta var, ubeskrivelig snille og samtidig kunne de vise en uhyrlig brutalitet.

Farfar luktet av såpe og skråtobakk. I et skap på kammerset hadde han kokesjokolade og appelsiner som han pakket ut med korte, tykke fingre som fortalte om et liv med hardt, fysisk arbeid.

Farfar snakket ikke med ord, bare med handlinger.

En sjelden gang kom farfar over skogen til huset, satte seg på krakken ved svartovnen og delte ut appelsiner og kokesjokolade til oss ungene mens han lyttet til at mor snakket.

Jeg trodde lenge at han var stum og bare kunne lage lyd når han smattet på hesten sin.

Jeg hadde stor respekt for farfar, selv om han var annerledes. Familien jeg kom inn i besto av veltrente, sterke menn. For dem var idrett og hardt arbeid vitsen med å leve. De var jegere og de hadde krigserfaring alle som en; de var robuste menn.

Fete folk der i mot hadde jeg ingen respekt for den gangen. Late, grådige i matfatet og dumme var min dom.

Og her er jeg ved kjernen av det jeg vil si i dag.

Det er ikke den sterkeste som overlever, heller ikke den mest intelligente. Det er den som er mest tilpasningsdyktig til endring.
Leon C. Megginson.

Etter et langt liv som veltrent elitesoldat, og stolt av å gå på badestranden med bar overkropp, ser jeg i dag ut som om noe som stikker ut i toppen og bunnen av en globus.

Jeg kan skylde på kreften som var med meg inn i millenniums-skiftet, på hjerteinfarktene og de totalt ødelagte lungene som hindrer meg fra å trene, eller jeg kan argumentere mot at verken det, latskap, fråtsing i fett, søtsaker og Pils er årsaken til at jeg er blitt sånn. Jeg kan skylde på alder og tap av testosteron som årsak til hvordan jeg ser ut i dag.

Dett er ikke en gang viktig hvorfor jeg ble sånn, men bare et synlig fakta.

Det som er viktig i dette er at kroppen min i dag er en ironisk hevn for de fordommene jeg hadde i størsteparten av livet; livets ironi.

Sitat: Fordommer mot fete er helt berettiget og bør oppmuntres. Folk med respekt for seg selv legger ikke på seg 25 kilo. Du kan like det eller ei, men det sier faktisk noe om deg som person.

Det er fritt å brette ut av seg hva som helst når det gjelder overvektige mennesker. Få ville akseptere utsagn som at det er greit å bruke  jøder eller homofile som brensel, eller å erklære at en aldri ville ha ligget med en mørkhudet eller funksjonshemmet.

Så hvorfor er det da ganske greit å snakke nedsettende og ondskapsfullt om tykke folk?

Undersøkelsene bekrefter at mange mennesker tror at fete personer generelt er late, dumme, grådige og umotiverte. Og at de er ulykkelige og stygge og har lave ambisjoner og manglende viljestyrke.

Fordommene gjelder særlig for overvektige kvinner.

Ved å stadig påpekte til overvektige folk at de er fete når de treffer dem så tror enkelte at de faktisk gjør dem en tjeneste og motiverer dem til å slanke seg og endre livsstil

Jeg har blitt tvunget til å gå inn i meg selv de siste årene og stille meg spørsmålene: er jeg blitt latere og dummere enn jeg var på 1900-tallet?

Sannheten er at jeg er akkurat den samme på innsiden av spekk og beskyttende hud nå som jeg var tidligere.

Jeg har måttet innse at fettlaget ytterst på kroppen er å sammenligne med klærne vi pakker oss inn i. Når vi ser en person på jobb som er iført en dyr dress så tenker vi vellykkethet og respekt.

Jeg har noen sjeldne ganger iført meg den svarte dressen min og kjent grundig etter om jeg blir klokere av det, eller et bedre menneske med den på enn når jeg går rundt i klær fra forsvarets overskuddslager. Noen ganger presser jeg meg inn i paradeuniformen min bare for å føle på hvordan jeg forandrer meg når den kommer på. Det eneste jeg blir da er litt rettere i ryggen foran speilet, men fortsatt er jeg akkurat den samme på innsiden, noe som bekrefter begrepet: en dritt pakket i silke er fortsatt bare en dritt på innsiden.

Folk er så enfoldige og så tynget av de daglige byrder at en bedrager alltid finner noen som lar seg lure.
Niccolò Machiavelli

Spørsmålet jeg skulle ønske jeg stilte meg i de første noen og førti årene av mitt sekstifireårige liv er: kan jeg få bruke tid til å dissekere deg og finne ut hvordan du er på innsiden?

Kan du hjelpe meg ut av fordommene mine og lære meg å se forbi overvekt og forutinntatthet?

Den farligste av alle fordommer er å tro at vi ikke har noen.
Veikko Antero Koskenniemi

I dag skjønner jeg at jeg har møtt utallige slanke folk som er late, dumme, grådige og umotiverte; og at de er ulykkelige, stygge og har lave ambisjoner og manglende viljestyrke. 

Dem har jeg avslørt gjennom hele livet, men det tok meg alt for lang tid å oppnå såpass intelligens at jeg innser hvor mange intelligente, inspirerende og arbeids-somme  tykkaser jeg har gått glipp av.  Det er mitt tap; min anger!

Ungdommen er en bommert, manndommen er et slit, alderdommen er anger.
Benjamin Disraeli

Jeg ønsker å være så åpensinnet og fordomsfri som jeg gikk rundt å trodde at jeg var.

En trenger virkelig ikke røntken-syn for å se hvordan folk er på innsiden; det eneste en trenger er å høre og se, og vurdere dette ut fra sunt folkevett.

Det siste jeg ønsker i livet er å gjenkjenne meg selv i enkeltes syke verdisyn;
 edru eller full. 

Mennesket kan handle klokt på tre måter:
- ved ettertanke, det er den edleste.
- ved imitasjon, det er den letteste.
- ved erfaring, det er den bitreste.

Konfucius

Ha en god, ettertenksom og og lite fordømmende helg.

Når jeg tenker etter så burde jeg tenkt før.
Dag Evjenth

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord for fredag