Harmoni

Jeg er temmelig dyktig i flere av rommene i huset, men ikke inne i vaskerommet.

Når det gjelder vaskemaskin så er jeg en sakte-lærende. 

Har jeg endelig lært innstillingene på en vaskemaskin så er det på tide å bytte den ut med en ny.

Det blir til at jeg vasker klær på sist innstilte program, noe som går dårlig når kona har gjort en kok-vask når jeg trenger å vaske ulltøy.

Faktisk trives jeg best med klesvasken når jeg bor på campingvogna, for der går det på hånd-vasking

På kjøkkenet er jeg temmelig dyktig. 

Stort sett blir maten jeg lager verdt å spise.

Det jeg ikke behersker er det å legge opp mat på tallerkener; og jeg skjønner ikke poenget med pynt.

Hvorfor i all verden skal jeg legge en persillekvast på potetene når den grønne tusten hverken gir smak eller metter i noe særlig grad.

I stedet kiler persillekvasten i halsen.

For å slippe å legge opp maten på fat, i boller og på tallerkener så klasker jeg like godt kjeler og stekepanne på bordet.

Da kan jo folk forsyne seg selv med det de liker, og så mye eller lite de vil.

Det er jo moderne med det rustikke, og målet med å lage mat er jo å spise den; ikke sitte å glo på den eller avfotografere den.

Bilde: https://pixabay.com/

Hvem er vel ikke dyktige på baderommet? 

Det er jo ikke akkurat hjerneforskning vi bedriver der inne.

På soverommet er jeg verdensmester i egne øyne, så den sanne dommen får kona holde for seg selv.

Det er uansett ikke et tema for et ord for fredag.

Stuen hjemme er det rommet jeg føler meg minst kvalifisert til å benytte. Å se på Tv er ikke noe jeg trives med, for jeg får så vondt i fingeren; av å klikke på fjernkontrollen.

Reklame gjør meg forbannet. Den må jeg klikke meg bort fra, og da finner jeg noe nytt å se på; helt til reklamen dukker opp der også. Da farer jeg videre i kanallisten.

Etter en kveld foran TV har jeg sett litt av mye, men ikke fått med meg en dritt.

Når noen spør meg om jeg har sett den og den filmen eller det og det programmet så har jeg aldri det; bare kikket innom de fleste nevnte program.

Finner jeg et program uten reklame, og som virker interessant, så passer det akkurat med tiden når kona har noe hun vil prate om.

Når hun kommer i siget så tar hun ikke reklamepause, men kan gjerne kikke bort på fjernsynsapparatet og si: dette er et bra program, jeg så det når du var i Oslo.

Hvorfor dette ikke er et problem for meg er at kona er mer interessant en noe TV program som noensinne er produsert. 

Jeg får heller ikke vondt i fingeren av å snakke med henne, for hun har ingen av-knapp.

Bilde: https://pixabay.com/

Der vi bor er viktig for oss, og hvordan vi behersker det særegne for hvert av rommene har mye å si for samholdet og samvirket med de vi deler bostedet med.

Det er en rytme som vi helst bør gå i takt med om vi ikke skal tråkke hverandre på tærne.

Samspillet mellom mennesker er viktig og vanskelig, det er et evig studium.

Polfarer Liv Arnesen

I følge våre døtre så krangler jeg og kona om oppvasken som alle andre, men i en kanskje litt forvridd vending, for det går stort sett på at: nå er det min tur til å ta oppvasken. Du har laget maten, så da skal jeg vaske opp i dag. Hva skal vi med regler om vi ikke følger dem!

Døtrene og andre mener at dette er søte krangler, men sannheten er at de er hundre prosent egoistiske; spesielt når vi har besøk.

På kjøkkenet, ved oppvaskbenken, får vi være litt alene med egne tanker; en kjærlig avkobling som vi begge har behov for. 

Ingen tør å komme inn på kjøkkenet under arbeidet, av frykt for å måtte ta i et tak.

Samarbeid staves med to bokstaver: VI. skrev G. M. Verity, hvem nå det er eller var. 

Samarbeid er viktig, men det betyr ikke alltid at vi gjør den samme tingen sammen.

Når min kone og jeg er sammen så er vi ikke nødvendig vis på samme sted i huset, eller driver med noe sammen. Samarbeidet går like mye på å ta hensyn til hverandre og gi hverandre plass og frihet til å gjøre det vi begge har behov for der og da.

I starten løp jeg til når jeg hørte kona bruke hammer og sag, for det er mannens verktøy; mannens domene og virke.

Da ble hun sur, og etter hvert så skjønte jeg at også hun hadde behov for å kunne bygge noe etter sitt eget hode; og at hun også hadde behov for å mestre.

Samarbeid kan ergo like gjerne være å la andre få slippe til og prøve seg i stedet for at de skal levere fra seg et ønske og en plan som andre utfører for dem.

I dag driter jeg i hva naboene sier når kona kaster over brostein og legger mange kvadrat med hagegulv uten at jeg er til stede og tar i et tak

- Det der er ikke kvinnfolkarbeid. Du må hjelpe henne og ta det selv

Naboen har selvsagt rett, det er ikke kvinnfolkarbeid. Det er kjønnsløst arbeid for den som føler sterk lyst til å prøve seg .

Jeg føler meg ikke som mindre mannlig når jeg står og ser på at hun er i gang med steinlegging. 

Da føler jeg meg som en ektemann som tar hensyn til ektefellens ønsker og behov.

De gangene hun kaster på seg arbeidsklær og hjelper til å blande støyp når jeg murer opp støttemur i hagen så har vi det hyggelig sammen; det er det viktigste for oss.

Jeg føler meg virkelig ikke mindre som mann når hun peker på rekkverket på terrassen og sier til andre at hun bygde det selv. Det jeg i stedet føler er stolthet av å ha en fingernem kone, og da er at Henry Ford i det minste hadde rett i en ting han sa: å komme sammen er begynnelsen. Å holde sammen er framgang. Å arbeide sammen er suksess.

Det er i det minste sannhet når to eller flere samarbeider sammen av lyst og ikke av tvang.

Personlig så tror jeg ikke lenger på inndeling i kvinne og mannsroller. 

Dersom en kvinne har lyst til å gå på jakt menns mannen lyster å sitte ved symaskinen og bytte glidelås i bukser så er det hverken tegn på kvinnens styrke eller mannens svakhet; men et tegn på samspillets styrke.

Den høyeste glede føler en mann den dagen da han oppdager at det han hadde holdt for sin største svakhet, i virkeligheten er hans styrke.

Sigurd Hoel

Jeg er langt ifra den rette til å gi ekteskapelige råd med to havarerte ekteskap bak meg, men jeg har en evne som gjør at jeg gjør det like vel; evnen til å ta lærdom av mine mange feil.

De som aldri har gjort en feil, har aldri prøvd noe nytt, sa Albert Einstein

Ha en god og samhandlende helg

Det er alltid mulig å gjøre en feil til 

Karsten Isachsen

Hobbyfilosof

Som hobbyfilosof, eller kanskje heller fordi jeg bruker mye tid alene, får jeg tid til å fundere over livets knøttsmå gåter; som hvorfor en føler at en blir usynlig selv om en vifter med armene for å få hjelp, eller hvorfor enkelte ting er så vanskelig si høyt til andre.

Det er spesielt tre vanskelige ord å uttale for folk flest. 

Disse er: - jeg tok feil, -jeg trenger hjelp, og ikke minst -Worcestershire sauce.

Bilde: https://pixabay.com/

Jeg har gjort så mye feil i mitt liv at de rundt meg er forberedt på at jeg vil fortsette med det, så akkurat det å innrømme at jeg tok feil er ikke det jeg føler som mest vanskelig; men selv hos meg ligger også dette langt inne. Det tar veldig lang tid fra noe går galt til jeg er villig til å innrømme for meg selv at det var min feil; og min feil alene. Først da jeg er hundre prosent overbevist selv innrømmer jeg det over for andre. Det kalles vist i mange tilfeller for selvironi; og den blir for min del bare større og større med alderen.

Der imot har jeg ikke evnen til å bite i meg all stolthet og be om hjelp.

Min kone har evnen til å lese mitt skjulte språk og sier alltid: når du svarer at det går så greit så, så betyr det at du sliter unødvendig og godt burde be om hjelp.

Men så går det helt greit like vel, selv om det kostet litt slit.

Nå er ikke jeg av den typen som mener at det å slite er en negativ ting. For det første så herdes en av å møte problemer og fysisk slit; men viktigere er at premien når en like vel klarer ting eller kommer gjennom dem er større enn noe annet i livet. Rusen og gleden over det å lykkes uten å måtte dele den æren med andre er som et narkotikum. Jeg klarte det, og det er bare mitt verk!

Alt du trenger her i livet, er uvitenhet og selvtillit. Da er du sikker på å lykkes.

Mark Twain

Alt du trenger for å bli stamkunde på legevakta består faktisk av de to samme elementene: selvtillit og uvitenhet.

Uvitenhet gjør deg nysgjerrig, og det gjør at du ikke alltid ser hva som kommer før det plutselig gjør det. Selvtilliten gjør at du er overbevist om at du får det til, koste hva det koste vil.

Selv om ting har gått smertefullt galt så mener jeg personlig at det å like vel har fått til det som sendte deg på legevakten er det beste smertestillende medisinen du kan få; gjerne sammen med litt morfin eller Paralgin forte.

Kanskje er det ikke så helt galt det som den amerikanske komikeren George Burns påsto: jeg tror virkelig det er bedre å mislykkes med noe du elsker, enn å lykkes med noe du hater.

Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig å innrømme feil eller å be om hjelp.

Egentlig så er det litt skremmende dette at enkelte har det så vanskelig, og at det eneste de trenger for å få det bedre er å be om hjelp.

Sosiologen Nils-Fredrik Nielsen setter ord på dette og som har gitt meg mye ettertanke: deres liv var et rop om hjelp på et fremmed språk.

Det jeg ikke klarer å finne svar på er hvorfor det er så vanskelig å virkelig høre og forstå det disse folkene sier; for jeg er overbevist om at de på mange, forskjellige måter har prøvd å si i fra at de trenger hjelp.

Grunnen til at jeg er overbevist om dette er at jeg kjenner meg igjen i akkurat det å komme med hint om at det hadde vært fint om noen trår til med en støttende hånd og hjelper meg, men å bruke ordene hjelp meg får jeg ikke til å forme til klar lyd.

Muligens er det akkurat dette med å tape ansikt som ligger i det skjulte og holder tøylene stramme. Sist jeg virkelig angret på ikke å be om hjelp ligger noen år tilbake i tid. Da hadde jeg startet på en fysisk jobb som andre hadde advart meg om at ikke var fysisk mulig å klare alene; ergo en utfordring jeg ikke kunne la stå. 

I det jeg var i gang med siste hånd på verket så skjønte jeg at det jeg ikke var fysisk sterk nok og ikke hadde nok armer og teknikk til å legge kronen på verket. Like vel kunne jeg ikke innrømme at jeg hadde tatt feil da svigersønnen min spurte om jeg trengte en håndstrekning.

Stoltheten gjorde at jeg ba ham gå inn og hente iskaldt vann til meg, for å få ham bort så jeg kunne gjøre et siste forsøk i freden mot det å prøve å dekke over at jeg hadde igangsatt noe som jeg ikke kunne fullføre.

Jeg tapte mot vekten og havnet på ryggen med steinblokken over meg; over den ene hånden.

Jeg fikk vannet jeg også trengte for å leske strupen i varmen, men det smakte bittert akkurat da og i den settingen

Heldig vis sprakk den ene fingeren min og blødde såpass kraftig at svigersønnen løp uoppfordret inn etter førstehjelpsskrinet; og ga meg tid og ensomhet nok til å la sinnet få fult utspring.

Med adrenalin i blodet, raseri i hodet, og ikke minst flauhet over å ha røpet svakhet, så fikk jeg akkurat den energien jeg trengte for å få steinblokken på plass.

Da var jeg stolt som en hane, men fikk jeg ros for å være en energibunt? Nei da, da ble det med kjeft fra kona med påstander om at jeg var en trassig djevel.

Det ble ikke bedre da jeg nektet å dra på legevakta og ville fikse fingeren selv; og det var ikke et resultat av at jeg er en tøffing, men at jeg var redd for å møte noen der som ville gjenkjenne meg fra besøket der noen dager tidligere.

Enkelte steder vil du ikke bli gjenkjent når du besøker det i overkant hyppig; som på Polet og på legevakta.

Det vanskeligste for folk flest er nok å be om hjelp når det er noe psykisk en trenger støtte for å komme gjennom. Kanskje har det bakgrunn i at en ikke vil bli ansett som psykisk svak og overfølsom, eller at årsaken heller i tanker om at de voldsomme følelsene og tankekjøret vi opplever betyr at vi har blitt gale, og at det ikke finnes håp. 

Her aner jeg ingen ting, for jeg har vært uhyre heldig i livet og blitt ført med en veldig sterk psyke; eller manglende selvinnsikt kan det også være.

Enkelte har kanskje vanskelig for å innse at de burde bli stresset av ting, men mangler evnen til å se problemene som tårner seg opp foran seg.

Det eneste jeg vet med sikkerhet er at vi som mennesker bruker mye tid på å bekymre oss for ting som ikke skjer når det kommer til stykke.

Noen ganger synker folk så langsomt ned i gjørmen at de ikke selv merker hvor fast de sitter. 

Dette er ofte tilfellet når vi har funnet mestringsstrategier som virker på kort sikt, men som over tid gjør problemene verre, som for eksempel når vi unngår alle angstskapende situasjoner, ruser oss, sulter oss, skader oss, lager omstendelige ritualer, eller bruker angstdempende medikamenter. Da er det lettere for andre å se at det ikke står så bra til. Svært mange sier at de søkte hjelp på oppfordring fra andre, men at ingen rundt dem skjønte signalene de ga eller språket de snakket på.

Det jeg vet er at det er vanskelig for mange å be om hjel; om det gjelder fysiske arbeidsoppgaver eller psykiske belastninger.

Det jeg også vet med sikkerhet er at de som trenger hjelp bare har ett eneste ønske; å bli sett.

Selv om vi prøver å være usynlige i den situasjonen vi står i, så ønsker vi samtidig at det vi sier å gjør tydelig røper hva vi har behov for.

Men å si et tydelig: HJELP MEG, det gjør vi helst ikke.

Når det gjelder å innrømme at vi tok feil så vet jeg av erfaring at det noen ganger er veldig lett, spesielt i situasjoner hvor feilen din kan vris tilbake til andre. 

Jeg tok feil, du er en større idiot enn jeg ga deg kreditt for.

Det er også greit når en kan pakke den inn sånn at den fremstår som selvironi fremfor å med sikkerhet bety at du innrømmer at du har tatt helt feil; for i selvironien ligger det alltid et håp om at noen skal si: det var ikke bare din feil dette, eller noe i retning av at akkurat dette er det veldig naturlig at du tolket feil. Det hadde nærmest vært rart om du ikke gjorde det.

Kanskje grunner det hele ut i at det er vanskelig å si unnskyld, jeg tok feil og hjelp meg vær så snill i det at vi ikke evner å ta det hele og fulle ansvaret for vår egen helse?

Jeg er et av de mest uansvarlige vesener som noen gang har levd. Uansvarlighet er del av min usynlighet, uansett hvordan du snur på det, det er en fornektelse. Hvem kan jeg være ansvarlig over for, og hvorfor skal jeg være det når du nekter å se meg?

Ralph Ellison

Å bli usynlig når du feiler i det å prøve å være synlig nok er kanskje en av røttene til våre største problemer.

Ha en god helg uten.

Båndet som holder ekteskapet sammen, er usynlig, men du verden hvor godt man hører når det ryker.

Luise Rinser

Militære effekter

Jeg blir ofte kritisert for å bruke militære effekter, selv om det når er over tjue år siden jeg avsluttet mitt forhold til Forsvaret.

Bilde: https://pixabay.com/

De som kritiserer meg for dette bærer ofte NTH-ring på fingeren, eller de har en ring med tre gullfargede slagere på blå bakgrunn for å fortelle at de er byggmestere. Ring med omegasymbol og rett og bølgende linje for vekselstrøm og likestrøm forteller meg at jeg står over for en med utdannelse innen elektronikk.

Noen bærer smykker med kors, med symbolet for en Lotus, med Davidstjerne eller Tors hammer for å fortelle noe om sin tro og overbevisning.

Andre kler seg med klær eller tilbehør i Pride-farger for å stå frem med sin seksuelle legning, eller vise sin støtte til deres sak.

Andre bærer symboler og logoer for å fortelle andre at de tilhører grupper av miljøforkjempere, dyrebeskyttelse eller at de er mot vindkraft; og nå for kjernekraft.

Effekter har ofte sammenheng med en persons identitet eller bakgrunn; noe de ønsker å fortelle til de rundt seg.

Noe de er stolt over.

Like vel kritiserer de andre som bærer symbolikk for noe de selv ikke står for.

Menneskets liv synes å bestå av en rekke symbolske handlinger som vår sjel åpenbarer sin usynlige natur gjennom.

Johann Georg Hamann

Jeg har ikke noe behov for å fortelle så mye om jeg er en økonomisk vellykket person eller ikke, så det å gå i klær fra Gucci, Balenciaga eller Versace gir meg ingen ting når det gjelder symbolverdi.

Dessuten er jeg i overkant sparsom når det gjelder meg selv og trives med prisene på klær på Forsvarets overskuddslager.

Min filosofi er at raggsokker til 50 kroner varmer like godt som et par Ulvang Ultra til 149 kroner.

Mine militære klær velger jeg ut fra komfort, og det faktum at klærne er spesielt designet for det å oppholde seg utendørs i alt fra varme til kulde.

Ved å velge combat shirt som plagg så trenger jeg ikke et omfattende garderobeskap som omfatter vinterklær og sommerklær da disse har både varmende og kjølende egenskap; avhengig av hva du bruker dem sammen med.

Støvlene er helårs. Luftlagene er der for å varme og for å kjøle, avhengig av sokkene du velger å benytte i dem i forhold til årstidene.

Når det gjelder dødsbrikkene jeg bærer rundt halsen så har de hengt der i ulike varianter siden senvinteren 1977 og minner meg daglig på at jeg har vært, og fortsatt er, villig til å ofre livet for det jeg tror på.

Jeg er stolt av min militære utdannelse og bakgrunn.

At andre mener dette er noe negativt, lite akseptert eller forkastelig får være deres sak og vedkommer ikke meg. Uansett så er dette historie som allerede er levd, så om jeg aldri så mye ville så er det ikke noe jeg kan endre på.

Å skjule det er jeg ikke villig til; selv om det betyr at jeg aldri kan besøke grensepunktet mellom Nord og Sør-Korea eller noensinne kan reise tilbake til Uganda eller Kongo.

Vi omgir oss av symboler, symbolikk og symbolske handlinger; om vi er bevisst på det eller ikke.

Slik sett kan en vel litt flåsete si at dagens viktigste verktøy hos folk flest, mobiltelefonen og sosiale medier er et moderne symbol på samvær som aldri finner sted.

Et symbol er et tegn, en gjenstand, eller en handling som har en dypere mening, det vil si noe som henviser til, eller representerer, noe annet enn seg selv.

I stedet for å nevne selve aktiviteten benytter vi ofte symboler for å fortelle noe til andre uten å benytte ord.

Det å reise seg og stå rolig med hånden på brystet når Ja vi elsker spilles er i mitt hode en inn-drillet handling som viser at jeg har respekt for mitt fedrelands nasjonalsymboler. Andre oppfatter denne handlingen som en nasjonalistisk innstilling kombinert med en fiendtlig innstilling mot andre nasjoner; jingoisme.

Den gangen jeg leste et innlegg av den norske antinasjonalisten Thomas Hylland Eriksen hvor han påstår at alle som bærer et lands bunad, reiser seg og hilser nasjonens flagg eller besøker kulturmonumenter enten er krigshissere, jingoister eller rasister, ja da ble jeg forbannet; og faktisk litt såret.

Personlig så er jeg ikke så veldig opptatt av hva folk tror og mener om meg. Jeg er meg selv og er den jeg er. 

Samtidig så vil jeg gjerne at de vurderingene folk gjør om meg er bygget på sannhet.

Kanskje er det noe i det negative som omfattes rundt meg av noen, men at jeg jeg ikke har klart å innse det selv fordi jeg er for selvopptatt og bare ser usynlige ting i meg selv i stedet for sannheten?

Selvopptatthet og egoisme er evnen til å se noe i seg selv som andre ikke kan få øye på.

Min eneste unnskyldning er at jeg ikke kan tro det, fordi jeg ikke evner å se det; så da blir det vel litt sannhet i uttrykket: du ser det ikke før du tror det.

Helt til i dag, etter å ha skrevet dette, har jeg trodd at jeg bare er en original som omgir meg med fortellende symboler, men nå har jeg innsett at jeg kanskje bare er en superegoist med skylapper som ikke en gang klarer å se hvem jeg selv virkelig er og hva jeg forteller omverden gjennom symbolikk.

Så der har jeg noe å tenke på i helgen; og kanskje dykke dypere i tante Olgas uttalte ord: det verste ved egoister er at de aldri snakker dårlig om andre. De snakker nemlig aldri om andre.

Alle ønsker om noe langt mer enn bare en symbolsk god helg.

Det fins to typer egoister: De som innrømmer det, og resten av oss.

Laurence J. Peter

Så er vi kommet til 2022

Så er vi kommet til 2022.

De to foregående Coronaårene har gått så fort at det bare er å stille seg bak Aud Schønemann sine ord:

 - Det skulle ikke undre meg om jeg blir 100 år, så fort som tida går nå.

Julen i Norge er et evig gjensyn med den lille, livlige og hyggelige Aud Schønemann gjennom et årlig og irriterende Olsen-banden maraton for både gamle og unge. Skulle nesten tro det var dem vi feirer i julen.

Valborg er greit å minnes, men det blir for mye dårlige planer for min del med Olsen-banden hver eneste dag hele julen.

Det mest irriterende med repriser er at det samme skjer om og om igjen uten noe tar læring av sine feil.

Jeg har kun møtt og hatt kontakt med noen svært få kjendiser i mitt liv, og alle var før midten av 70-tallet - Aud Schønemann var en av dem.

Bilde: https://pixabay.com/

Jeg jobbet på Lille Tøyen, i den delen av hagebyen som nå får en gatestump oppkalt etter henne. 

Aud og ektemannen Jan Pande-Rolfsen besøkte hennes barndomstrakter og litt småfull som hun var så søkte hun kontakt med meg og fortalte om sin oppvekst i området.

Mindre enn et år senere jobbet jeg i en ny hage med å bygge forskaling til fundamenter da jeg hørte den tynne stemmen hennes rope navnet mitt; eller det hun trodde jeg het. Østvann, er det deg?

Knøttliten, iført en falmet, rød morgenkåpe sto hun i hagen sin med kaffekopp i hånden og en sigarett midt i munnen fra allerede rødsminkede lepper.

Hver dag i nesten en uke kom hun ut med kruttsterk kaffe til meg; og historier fortalt med hennes sprudlende humør.

Hun luktet tobakk og gammel fyll, prøvd dekket over med Opium parfyme. Hun var alltid strålende blid med et skøyeraktig blikk i de smale øynene.

Siste gangen jeg så Aud Schønemann i live ble hun hengt opp på en knagg på veggen på det Norske Theater.

Rolf Søder var en annen kjendis som søkte kontakt med meg.

Da arbeidet jeg på et bygg i Oscars gate og hadde en kasettspiller som jeg brukte til å høre på lydbøker på i matpausen i hagen foran huset jeg jobbet i. 

Den aktuelle dagen lyttet jeg til den dype, behagelige stemmen til Rolf Søder som leste opp Trygve Brattelis bok Fange i natt og tåke.

Plutselig var det ulyd på kassett-båndet;  dobbelt stemme.

Jeg kakke på kasettspilleren for å bli kvitt feilen, åpnet den og strammet båndet med en blyant. Jeg var i min verden da jeg hørte Rolf Søder sin stemme selv om jeg satt med kassetten i hånden.

Først da ble jeg klar over den smilende mannen i grå klær som var kommet inn i hagen.

- Jasså unge mann, du liker krigsbøker?

Etter det kom han innom hver eneste dag og spiste lunsj sammen med meg før han tuslet videre til stampuben sin.

Jeg elsker stemmen til Rolf, og jeg elsker historiene han fortalte meg i hagen de tre ukene jeg arbeidet der. Hans utvalg av gode historier hadde ingen ende.

Men mest av alt respekterer jeg det som både Aud og Rolf advarte meg mot: 

hold deg til vann og kaffe. Sky alkohol. Jo mer man mister kontrollen over seg selv, jo mer tror man at man behersker situasjonen. 

Jeg skyr på ingen måte alkohol, men jeg har veldig respekt for den i og med at moral er en kjemisk forbindelse som er lett løselig med alkohol.

Det er mye en skal være forsiktig med her i livet. Overdreven bruk av alt fra gulrot til tilfeldige sex-partnere kan lett få konsekvenser om man ikke har med seg et klart hode.

Selv psykologen Havelock Ellis så dette da han påpekte konsekvensene av det å presse sine egne ting over på andre uten å tenke på konsekvensene: siviliserte menn ankom Sydhavsøyene bevæpnet med alkohol, syfilis, bukser og Bibelen. Det gikk lukt til helvete.

Det jeg har erfart gjennom pandemien er at det er tre lange køer som dominerer hverdagen, køen ved vaksinesentrene, køene ved teststasjonene;  og foran døren til vinmonopolet.

Vi trenger vel både vaksine og alkohol for å komme oss gjennom denne vinteren med rekordhøye strømpriser.

Mens nordmenn vrenger lommene og raner barnas sparegriser for å betale strømregningene sine, renner pengene inn i statskassa. De gir noen fattige prosent tilbake til de som sliter mest, men det er vel det vi tidligere kalte å lure til seg folkets gunst ved å gi folket brød og sirkus.

Like hyklersk er det kanskje med pandemitiltak i form av å stanse alkoholservering og lede behovene inn blant vinmonopolets hyller.

Agnselskapet Vinmonopolet er et norsk aksjeselskap, eid av staten ved Helse- og omsorgsdepartementet. Selskapet har nasjonalt monopol på butikksalg av vin, brennevin og sterkøl.

Det er vel god helse i det å rekordomsetninger i pandemitidene da, hva vet el jeg som er en simpel bygdekar - Begeistret over myndighetenes to ansikter er jeg ikke.

Begeistring er ungdommens daglige brød. Skepsis er alderens daglige vin.

Pearl S. Buck

En kan vel på en måte si at landet uansett ikke vil gå konkurs av de situasjonen vi er inne i nå; og det vel bra.

Skål for alkoholen! Årsaken til - og løsningen på - alle menneskets problemer.

John Swartzwelder

Uansett ønsker jeg dere en lykkelig overgang til det nye året

Skepsis er bitre sjelers sadisme.

Emile M. Cioran