Nå blir det oppvask!

Jeg er ubrukelig uten en plan. Da blir jeg bare sittende med en bok i solveggen og slik sett bare bli en uproduktiv dott som sitter i veien og lager lydløs støy for min kone.

Plan er en ordnet fortegnelse over gjøremål, rutiner eller lignende som skal utføres; en gjennomtenkt, metodisk fremgangsmåte og et grunnlag for den praktiske gjennomføringen av noe.

I mine ungdomsår var helgene en kjærkommen hvile etter jobbing og trening hvor jeg bare hadde en eneste plan fra fredag kveld til mandag morgen; det er helg - og min eneste plan er å falle for alle fristelser.

Problemet med fristelser er at de for ofte er usunne og kanskje til og med uetiske.

Den gangen brukte jeg noe som tilsvarte Sigrid Bonde Tusvik sine ord som en slags unnskyldning for å forsvare det jeg gjorde: jeg har en plan om å gjøre noe jeg angrer på hver dag, for å øve meg på at det ikke er så nøye.

På ett stadie blir en mer voksen i hodet og finner andre verdier som mal for tanker og handlinger; og en innser at en har kastet bort alt for mye tid på tull og fanteri som ikke gir deg noe tilbake av verdier.

Da begynte jeg å fokusere på det å legge planer; bare for å oppdage at det å planlegge ble en slags besettelse for min del.

Jeg ble lykkelig og opp-stemt av å befinne meg midt i planleggingsfasen der alt er mulig og skal fastlegges, men ingenting er endelig bestemt.

Gjennom livet har jeg innsett at det bare er et sted hvor en alltid får totalt fred til å legge planer i ro og fred, og det er ved oppvaskbenken.

De gangene kjøkkenbenken er overstrødd av skitne tallerkener og kjeler med brent bunn er det som å gå inn i et karanteneområde hvor luften er full av pest og kolera; ingen stikker så mye som nesen inn i rommet og forstyrrer deg.

Der får du og tankene dine være i fred. 

Kjøkkenet er det rommet hvor jeg legger mest tanke bak riktig innredning med god benkeplass på hver side av vaskekummene og nærhet til en radio som alltid står innstilt på kanalen Radio Vinyl.

Jeg trenger ikke et arbeidsrom eller en furte-bu, bare en oppvaskbenk; og lov til å bli fornærmet når kona tar oppvasken eller insisterer på at den skal vente til gjestene har gått.

Jeg trenger å hvile når jeg har gjester, for jeg kan bare fungere sosialt i små porsjoner.

Dessuten er det å ta oppvasken er viktig vei mot husfreden. 

Jeg husker godt det min mor sa fra tid til annen: ingen ektemann er ennå blitt skutt mens han tok oppvasken.

Det er mye krangel rundt oppvask i de tusen hjem. Hos oss er konflikten rundt hvem av oss som skal få lov til å ta den. 

Du har jobbet mye og må hvile sier kona og tar i fra meg skrubben. Der svikter hun i sin ellers så gode kunnskap om meg, for det er da jeg trenger Zalo og gryteskrubben mest.

Imgard Keun spurte en gang om fantasien var en flukt fra virkeligheten eller en flukt til en bedre virkelighet.

For min del er tiden til å fantasere ikke en flukt i det hele tatt, men bare en mulighet til å samle tankene til en plan som kan bli noe produktivt. Ved oppvaskbenken har jeg så langt fått fred nok til å ta de viktigste beslutningene i livet etter en av Pythagoras lover; de ofte vanskelige beslutningene om skal eller skal ikke.

De eldste og korteste ordene - ja og nei - krever den største omtanken.
Pythagoras

Jeg har enda ingen gode planer om fremtiden, og det plager meg litt, for uten en plan er jeg ubrukelig.

Jeg har planlagt og gjennomført mange hundre skarpe oppdrag og beredskapsøvelser, men aldri etablert noen pensjonsplan.

Det begynner å haste om det ikke skal bli til at jeg setter meg til og dør.

I mitt hode finnes det ingen frykt for dødelige sykdommer, bare en enorm frykt for å bli uvirksom.

Det jeg virkelig trenger nå er en durabelig middags-fest og en stor stabel av oppvask for å kunne tenke gjennom den siste delen av livet. Det står om livet.

Alder bremser alt unntatt frykten for ikke lenger å ha noen verdi; og frykten for at kona skal huske at vi faktisk har en mekanisk oppvaskmaskin under kjøkkenbenken.

Alle ønsker om et godt, nytt og ubeskrevet år.

Uvirksomhet er tungt for et arbeidsmenneske.

 

Barndommens jul er her igjen

Fredelig jul, sier vi i følge tradisjonen, men det var før i tiden at vi sa det.

I dag er ting annerledes fordi så alt for mange skal henge seg opp i  de dype tradisjonene vi har her til lands

I år er det angrep på kors i toppen av kapell-spir og som symbol på gravstøtter som er stridsspørsmålet og forlanges fjernet av humanetisk forbund

Argumentasjonen er at korset som symbol er påtrengende, og det er ikke bare de som tror på kristne dogmer som gravlegges på kirkegårdene!

Det blir liksom ikke jul lenger uten at det blir bråk og forargelse rundt bruk av både kristne og verdslige symboler og begrep i adventstiden. 

Bråk og forbud er blitt en del av førjulsstria de siste årene og derved å anse som en nasjonal juletradisjon.

I Drammen ble skolebarn nektet å gå med nisselue, og i Surnadal ble sangen Deilig er jorden droppet på skoleavslutningen fordi teksten er forkynnende. 

På en skole i Stavanger fikk elevene beskjed om at begrepet nisseunger skulle byttes ut med mennesker når de skulle synge julesanger.

Det blir vel sånn nå da at julenisse blir et av de nye ordene som det blir forbudt å uttale i årene som kommer. I fremtiden må vi vel si til de minste at det er Coca Cola-mannen som bor på Nordpolen og som kommer med gaver gjennom skorsteinspipa på julekvelden.

Stakkars Franci, min mallorcanske, katolske søster som de siste årene har måttet slutte å male ansiktet til mannen sin Santi svart og kle ham ut som St. Nicolas. 

Det er jo rene, skjære rasismen i dag det å gjøre noe så vederstyggelig som å kopiere en svart-hudet person.

Men i dag er det noe enda verre som skjer, for nå er jo nissen blitt et skjellsord for ikke kristne, eller for oss som holder liv i nissetradisjonen av nostalgi.

Den mest berømte legenden om St. Nikolas, opphavet til Coca Cola-mannen, er historien om de tre jomfruene i Patara. Faren deres hadde mistet formuen sin og hadde ikke råd til å betale medgift. Den gang måtte nemlig en far gi penger til brudgommen som medgift, for ellers kunne ikke døtrene bli gift. 

Da Nikolas hørte om den fortvilte situasjonen, kom han i hemmelighet til huset deres om natten. Inn gjennom vinduet kastet han en sekk gull, som var tilstrekkelig for medgift til den eldste av søstrene. Snart etter var hun godt gift. Nikolas gjentok sin nattlige aksjon to ganger til. Den siste gangen lå faren til jentene på lur ved vinduet fordi han var så nysgjerrig på hvem det var som gav dem penger. Det avslørte Nikolas, derfor kastet han den siste sekken ned skorsteinen i stedet! Den yngste datteren hadde vasket strømpene sine den kvelden og hengt dem opp til tørk ved glørne, og dermed falt sekken med gull ned i en av strømpene hennes. 

Nissen hører jula til, så den gir jeg ikke slipp på. I flere generasjoner har vi i Norge vokst opp med nisser; kanskje først å fremst fjøsnissene. Jeg identifiserer meg mer og mer med disse arbeidsomme og litt vriene fjøsnissene på landsbyga etter hvert som jeg med årene blir mer og mer lik en av disse skapningene som pryder julekort; en liten, tykkfallen, usosial og sky gubbe med hvitt skjegg og dårlig smak i klesveien.

Jeg pynter med nisser til jul og har stor glede av å fylle julestrømper til familien med vente-ting som tvinger frem litt før kvelden hygge på den store dagen mens roen senker seg i lukten av ribbe som langstekes og folkene i sofaen ved TV’en lar seg overraske år etter år hvor mye klær tre eikenøtter kunne romme i gamledagers Tsjekkoslovakia. Det eneste som overrasker meg med filmen er at en tøff, robust og vakker pike som Askepott kan falle for en arrogant, arbeidssky fløtepus som prinsen.

Julen skal være medfølelse, hygge og gavemildhet. Den skal ikke skitnes til av folk som ikke har toleranse for ting de ikke selv tror på.

Opprinnelsen til julen var i Norge den hedenske feiringen av jol; et fellesnordisk navn på den festen som våre aner feiret omkring vintersolverv. I dag er det bar vi i Norden og England som fortsatt bruker det hedenske navnet på feiringen vi er på vei inn i den kommende helgen

Enkelte tar del i feiringen som den store hedenske festen som ble feiret omkring vintersolverv. Andre velger å tro på Jesu fødsel og noen tror på at julenissen kommer når klokkene ringer julen inn; og det skal de få fortsette å gjøre i de ukene denne høytiden varer. Vår personlige julefeiring skal ikke rokkes ved av sneversynte humanetikere eller naive idioter tror på politikerne og  på et ufeilbarlig, norsk rettsvesen.

Julen skal være upolitisk og kun ha som mål og la folk få omgi seg av sine tradisjoner og hygge. Julen skal fortsatt få være den tiden på året da ukjente gjør noe godt og hyggelig for de som sitter alene på høytiden eller som stikker til den økonomisk utfordrende naboen er anonym julegave som gir dem mulighet til å feire og føle på den lille varmen som er igjen i samfunnet.

Uansett hva andre rundt oss mener om hvorfor og hvordan vi skulle feirer jul så skal jeg uansett være mitt barnebarns private nisse og gjøre alt jeg kan for å skjemme henne bort og bygge minner som hun kan ta med seg gjennom livet lenge etter at jeg er borte.

Ingen gav er bedre, større eller mer dyrebar enn et godt minne.

La julen leve!

Julen er en nødvendighet. Den må finnes for at vi minst en dag i året skal minne oss på at vi er her for noen andre enn oss selv. E Sevareid.

Ha en fortreffelig  julekveld og romjul

Jeg skjønner at jeg er blitt gammel, for jeg har lest R Paul sine visdomsord:
Du vet at du begynner å bli gammel når julenissen ser ung ut.

Digital lydversjon: Ord for fredag 23.12.2022

Forsmak før fredag 23.desember 2022

 Forsmak

Smakebit fra kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Smakebit før fredag 23.12.2022

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 23.12.2022

Evighetsmaskiner finnes ikke

Denne gangen skriver jeg på vegne av alle disse dyktige fagfolkene rundt om, som står på for jobben i arbeidstiden, helger og ferier fordi de har høy arbeidsmoral og sterk vilje til å holde tingene de har ansvaret for i gang, men som er blitt så usynlige for arbeidsgiverne at deres innsats ikke synes på annen måte enn at det de har ansvaret for alltid fungerer som det skal.

Dette er folk som leder funksjoner som alle vet at de må ha for å kunne drifte, men som ingen ser verdien nok av til å avlaste. Dette er en hyllest til de selvdrevne arbeidsmaskinene som går på full drift på daglig basis uten noen form for vedlikehold; og som får drivstoff kun gjennom sin arbeidsmoral og stolthet over det de klarer å holde i gang.

Jeg har tenkt mye tilbake for å prøve å analysere meg frem til når jeg ble usynlig; eller mer korrekt ble til "Stealth-Aasen"; en person som er lite synlig på radar og andre sensorer.

En eller annen gang tilbake på veien jeg har gått så begynte jeg å smelte sammen med de oppgavene jeg er satt til å løse. 

I dag så synes det bare at jeg gjør det jeg må, men det er ikke tydeleig hva jeg faktisk gjør.

https://pixabay.com/

Stealth-effekt betyr at gjenstanden får de samme egenskaper som bakgrunnen og det snakkes derfor om en kontrollert signatur. 

Hensikten med stealth-teknologi i militær sammenheng er både å gjøre det lettere å nærme seg målet usett, samt å gjøre det lettere å unnslippe etter at målet er ødelagt.

For min del er det heller snakk om en uforklarlig effekt som betyr at jeg som person smelter sammen med de oppgavene jeg har, med den effekt at jeg som en person med styrker og svakheter ikke lenger føler at jeg eksisterer som noe av kjøtt og blod, men bare som en effekt som starter opp og fungerer fra bryteren blir slått på i grålysningen og frem til batteriene går tomme ut på kvelden en gang.

Personen er borte; bare maskinen gjenstår. 

Jeg er bare et mobilnummer som benyttes etter behov eller en e-postadresse som en får svar fra,  uavhengig av tiden på døgnet eller navn på ukedag. 

Det føles som om jeg blir sett på som en vedlikeholdsfri maskin som spyr ut beredskapstanker, fagråd, løsninger, beredskapskurs og planverk.

Ikke misforstå meg, for jeg liker å være denne maskinen; men jeg er slett ikke vedlikeholdsfri! 

Jeg har behov for både å bli smurt og stelt med jeg også; kanskje til og med å avlastes noe med en hjelpemotor. Jeg har også behov for ikke å bli kjørt så hardt over tid at jeg går for varm og blir en motor som skjærer seg.

For enhver maskin er det satt en garantitid for normal drift, men denne avspeiler ikke hvor lang levetid den har om den kjøres for hardt over lang tid.

Ingen ser vinden, men alle ser hva den gjør; og noen benytter til og med effekten til nytte, nytelse og lek.

Slik føler jeg at det er med meg akkurat nå; nyttig på mange nivåer, men noe en helst ikke vil ha for mye av.

Personen – jeg – er blitt borte; og med det alle behovene jeg også har som person.

Det jeg ikke er helt sikker på er om jeg er blitt usynlig, eller om det bare er folk rundt meg som er blitt blindet. Erfaringsmessig så ligger de fleste feil hos meg selv. 

Det er vanskelig å være synlig, så jeg har gjort meg usynlig.
Danielle Steel

Det er mange måter å kommunisere på, og mange måter å lese svar ut fra.

Hva gjør den døve gynekologen? Jo, han leser på leppene. 

Hva gjør den blinde gynekologen? Jo, han føler seg frem.

Jeg er pasienten i dette flåsete utsagnet og gjør det vanskelig for legen, når jeg skjuler øvre leppe bak lange barter og nekter å bli tatt på; med andre ord er jeg kanskje ikke så lett å finne ut av.

Jeg har nok gjort meg selv usynlig gjennom min oppdragelse opp mot det å ikke klage, men bite tennene sammen og gå taust videre; bare med ett og annet dårlig lesbart hint for å forklare situasjonen slik jeg føler den.

Den tyske forfatteren Luise Risner advarte gjennom en billedligjgøring om konsekvensene av å ha usynlige tråder og bånd som holder ting sammen: båndet som holder ekteskapet sammen, er usynlig, men man hører når det ryker.

Som tidligere nevnt så har jeg nå kommet til et stadium i livet der jeg har begynt å smake på det å gi litt mer faen og ikke lenger gå rundt og tro at jeg er viktig for helheter og for samfunn.

Hvem som helst kan i utgangspunkter erstatte meg som fagperson, og det å ha innsett dette gjør at jeg kan puste lettet ut, for det betyr at jeg ikke setter noen eller noe system ut i en krise om jeg blir borte.

Først nå har det gått opp for meg at jeg burde ha sett den effekten jeg opplevde på roturer på Korssjøen tidligere i livet. Der brukte jeg dagene på å ro en trebåt med oter-fiskere om bord; og selv om jeg sluttet å bruke årene så gjorde både siget jeg hadde oppnådd i båten og strømningene i vannet at den drev ufortrødent videre.

Jeg er god til å huske hva andre har sagt og gitt av gode råd. Det jeg alltid har vært dårlig på er å følge disse rådene. Foredragsholder og stand up-komikerpresten Karsten Isachsen ga meg og alle de andre på-hørende i salen et godt og viktig råd: Vær redd for å være et ikke-menneske - en funksjonell, dyktig, men følelsesløs maskin.

Jeg har aldri hatt utpreget evne til å bli redd, og har egentlig aldri evnet å se hva jeg har gått glipp av i livet fordi jeg prioriterer feil; blant annet i forhold til fordelingen mellom arbeid og fritid. Til det er jeg lært opp for godt på å ha fokus på den tasken jeg er inne i. Jeg lever egentlig bare der og da og ser bare rett fremover og ikke til siden eller bakover.

Derfor har jeg alt for lenge godtatt det å vente med fritid til den dagen jeg ikke får noe annet enn nok av akkurat det.

En idiot av særklasse, som meg selv, godtar slike tanker; noe som er en like dustete overbevisning som å gå rundt å tro at en skal få sin velfortjente lønn i himmelen.

Disse drit-i-alt-pillene jeg mentalt tar i dusjen om morgenen har så smått begynt å fungere. 

Jeg har innsett at jeg arbeidsmessig bare har samme nytteverdi som juletrebelysning. Slukker jeg så får en bare tak i en rimelig erstatning på Clas Ohlson som fungerer like godt som den gamle belysningen; eller en kostbar erstatning som egentlig ikke fungerer noe bedre enn den billige. 

Jeg kan nå med rette puste lettet ut og bryte meg fri før jeg slukner helt!

Med alt annet i livet så er det folk jeg er glad i som setter skapet tilbake på rett plass; som min kone.

 Hun heter ikke bare Bok av døpe-navn, men hun er også en bok full av jordnær viten.

I en telefonsamtale med henne denne uken, foretatt når det er ettermiddag der hun nå er og sen natt der jeg er, kom temaet opp om det å legge inn årene og gli inn til en ventende, hvit sandstrand med fritid og avslapping. Frihet og fritid i sikte, liv ohoi!

- Ja, det er jo bra Tor. Men jeg er redd for at forfatteren Bette-Jane Raphael har veldig rett i forhold til deg: Å gi en mann som deg fritid og frihet er som å gi en hund datamaskin; all sannsynlighet taler for at han ikke klarer å bruke den.

Igjen påpekte hun min utilstrekkelighet på en veldig treffende og skremmende måte.

Ha en nydelig og avslappende julefeiring

Livet er kunsten å trekke tilstrekkelige konklusjoner på utilstrekkelige premisser.
Samuel Butler

Digital lydversjon: Ord for fredag 16.12.2022

Forsmak før fredag 16.desember 2022

 Forsmak

Smakebit fra kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Smakebit før fredag 16.12.2022

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 16.12.2022

Jeg er summen av mine skavanker

 Fra naturens side har jeg blitt utstyrt med noen egenskaper som definerer min personlighet.

Tålmodighet er en av dem; evnen til å holde seg i ro og ha kontroll over følelsene; likevekt under venting, motgang e.l.

Hvordan kan du være tålmodig når livet har gitt deg flere skuffelser enn glede så langt? spør folk meg.

Det vet vel ikke jeg, det bare er sånn.

Det er noen som rett og slett har gitt opp å vente på at gode ting skal skje, eller gitt opp å vente på enhver endring i livet sitt. I noen tilfeller kommer vi inn i en slags treghet. En slags motløshet, hvor vi blir overveldet av alt som ennå ikke har skjedd, hva enn det måtte være.

Kjære Gud, jeg ber om tålmodighet. Og jeg vil ha det akkurat nå!
Oren Arnold

Det andre jeg har fått tildelt fra fødselen av er pågangsmot.

Vær ikke redd for å ta et langt steg når det er nødvendig. Du kan ikke ta deg over en kløft i to små hopp.
David Lloyd George

Det er lett å la seg overvelde av dårlige tider og gi opp, men da er det viktig det å evne og se realiteten i det du står oppe i og huske at utallige andre har kommet seg ut av det.

Å gi opp skal aldri være et reelt alternativ.

I tider som dette, er det viktig å huske at det alltid har vært tider som dette.
Paul Harvey

Jeg har mange laster og lyter som hindrer meg fra å være et supermenneske.

Aristoteles mente at hver dyd hadde mer enn én last som motsetning. Dette er fordi en dyd alltid er en middelvei mellom to ytterpunkter. Dyden som benevnes som mot befinner seg for eksempel mellom lastene feighet og dumdristighet.

Enkelte filosofer, deriblant Aristoteles, ser også på laster som noe som er til hinder for å kunne oppnå et lykkelig liv.

Ingen er uten last og lyte sa de gamle i min oppvekst og mente da at ingen var feilfrie. Ikke en gang prestene i Mo-kjærka er uten plett, stadfestet den superreligiøse Kristine Kommune, hun som hver søndag arrangerte kirkekaffe i Kommunehuset i MO. Hun visste nok hva hun snakket om hun som hadde overlevd et kobbel av prester i menigheten, så dermed var håpet om det finnes et feilfritt menneske ute av debatten.

Kristine Kommune kunne en alltid stole på.

Hun snakker mye om de forskjellige sambygdingenes skavanker og hadde vel egentlig ingen grenser for å påpeke dem over for andre; både ansikt til ansikt og til de som ville høre på henne over kirkekaffen. Der inne i Kommunehuset fikk mange av oss vårt pass påskrevet, så hun var ikke selv uten laster og lyter; men det påsto hun da heller aldri at hun var.

På radio gikk det annenhver søndag siden året før jeg var født et program som het Søndagsposten. Kristine Kommune var bygdenes lokale Søndagspost og gikk inn i gruppen av de som spredte nyheter om lokalbefolkningen gjennom kjøkkenvinduene; bedre kjent under samlebegrepet Vandreposten.

Nok om nyhetsformidlingen i Nord Odal. Ordet jeg vil hente frem fra glemselen og tørke støv av denne gangen er ordet skavank.

Det ble fra flere hold påpekt at jeg hadde mine mange skavanker; bunkevis av dem. Jeg var rett og slett utilstrekkelig på så mange måter og på så mange nivåer. Med andre ord var deler av min personlighet og mine brister min egen akilleshæl.

Ordet skavank ble brukt om alt fra misdannelser, handikapp, åndelige skavanker og personlig utilstrekkelighet til fruktskavanker som hakk i et eple og flekker på bananene.

En gang jeg skulle hjelpe frivillig til med å losse en leveranse fra Kongsvinger som kom med Godsruta til landhandleriet på Austvatn satte jeg fra meg en kasse med Sitronbrus på et bord på lageret som hadde stått der før, men ikke sto lenger. 

Dermed gikk kassen rett i betonggulvet med katastrofale konsekvenser.

Kassen med Hansa Sitronbrus var spesielt importert til bygden av den lille skoletannlegen som satt på en stabel puter i bilen sin for å se over dashbordet når han kjørte. 

Med meg hadde det lett for å gå litt vel fort i svingene. Jeg ville bare vise de voksne hvor sterk guttunge jeg var og hvor fort jeg kunne arbeide, for da kanskje det ble lønnet med en flaske brus eller en sjokolade.

Det jeg fikk var i stedet var en øreteve av butikkeieren i grå lagerfrakk og det selvbekreftende spørsmålet: har du en alvorlig skavank på forstanden du!?

Jeg hadde vel det, og det gjorde meg til et menneske.

Det dypeste menneskelige fellesskapet ligger i det vi ikke får til. Det er i våre skavanker vi kan møtes.
Anders Rogg

Jeg var, og er, så full av skavanker at jeg følte meg som en av de oppgavene i Dondald Duck-bladene med oppgaveteksten: finn 10 feil.

Enkelte har gjennom tiden sett det som sin oppgave å finne mine utilstrekkeligheter og påpeke dem over for meg; og det er vel kanskje en bra ting, men som har det som forventning at jeg skal arbeide med dem og fjerne dem.

Til dere vil jeg bare si med Aksel Sandemose sine ord i Brev fra Kjørkelvik: når du får fred med deg selv, klarer du omsider å la andre ha laster som ikke er dine.

Jeg tusler videre gjennom den siste etappen av mitt liv og har fred med mine laster, lyter og skavanker, for det er lenge siden jeg innså at jeg bare er et vanlig menneske og ikke noen superhelt. Slike drømmer om det perfekte menneske overlater jeg til Stan Lee og Marvells fantasiverden.

Jeg identifiserer meg rett og slett med personbeskrivelsen jeg en gang hørte i Fjernsynsteateret: han hadde så store evner til laster at han bare var en middels mann, men et godt menneske.

Ha en god og ærlig førjulsstri.

Av de feilfrie lærer man ingenting.
Anne-May Nilsen

Førord for fredag 09.desember 2022

Før

Tanker om kommende "Ord for fredag".

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Førord for fredag 09.12.2022

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 09.12.2022

Etterord av "Den edle kunsten å prokrastinere"

 Etterord for fredag

Oppsummerende tanker om Ord for fredag:
Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord av "Den edle kunst å prokrastinere"

Den edle kunsten å prokrastinere

Det finnes mange historiske personer. 

Jeg er ikke en av dem.

Det finnes mange personer som er en del av den viktige historien; mer eller mindre ukjente navn som var viktige elementer i det som gjør at historien blir som den blir

Jeg er ikke en del av dem heller.

I beste fall er jeg bare en liten brikke i et enormt stort maskineri som gjør at den neste dag blir som den blir; et hverdagsmenneske som kun betyr litte gran akkurat her og nå.

Det blir ikke noe historisk ut av det.

Min kone og jeg snakker ofte sammen om hvor lite vi har gjort av betydning for fremtiden lenger enn vår egen levetid; og hvor liten betydning vi har for helheten og historien.

Vi er som en maur i en stor tue som en dag blir klemt til mos under tommeltotten til en irritert picnik-utøver.

Mauren slutter sitt virke, men erstattes uten problem; og maurtua som samfunn fungerer videre uten noen form for lidelse fra tapet av arbeidsmauren.

Selv ikke dronningen i maurtua er kritisk for videre eksistens. Dør den så står en ny kandidat klar til å ta over vervet.

Det er egentlig litt frustrerende det å ikke ha noen historisk betydning.

Ingen historiebok vil noensinne beskrive meg som en viktig del av beredskapen i Norge, selv om jeg har vært en del av den siden 1977. De vil ikke en gang nevne min betydning i angrepet på Kampala og krigen mot Idi Amin Dada eller noen av de andre tolv stridsavsnittene jeg deltok ved.

Historisk sett har jeg kastet bort 45 år av mitt liv på beredskapsfaget; og klemmer nok på med å gjøre det en stund til.

Å innse at du bare er en liten, grå mus er for mange en farlig erkjennelse. Folk kan gå langt for å få sitt navn og ettermæle skrevet inn i historiebøkene; selv i Norge.

Taperen bak 22. juli-angrepet er en av dem. 

Om vi vil det eller ikke så er han blitt en del av den norske historien, selv om det han gjorde ikke har ført til nevneverdig endring av beredskapen i Norge.

Akkurat som med personen bak vekkelsen av at terroren også rammer Norge er oppvåkningen i myndigheter og etater bare ræva; så der har de noe felles.

Det var som om samfunnet ble vekket av vekkeklokka og innså at tiden var inne for å stå opp, men bare stiller vekkeklokka en halvtime frem; men så bare snur seg i sengen og sover ubekymret videre.

Klokka ringte igjen ved det tafatte angrepet på Nor-moskeen på Skui, og så igjen med skytingen på London pub, men reaksjonen ble den samme; utsett og vent.

Dette er rett og slett en samfunnsmessig flekstid!

Prokrastinering er denne dagens ord; en ufornuftig og irrasjonell form for utsettelse. Prokrastinering angår planlegging og beslutninger, handlinger, og/eller det å bli ferdig som planlagt.

Boken kunsten å prokrastinere er en guide til effektiv somling og utsettelse

Noen mener at de jobber best under stress, og bruker dermed utsettelse bevisst for å øke motivasjon og få et kick av likevel å klare fristen. Dette omtales som aktiv prokrastinering. Forskning viser at denne strategien kanskje kan fungere for noen ytterst få; for de fleste er strategien et selvbedrag.

Forskning har vist at prokrastinering som oftest er en strategi folk bruker for å unnskylde dårlig prestasjon. Dette omtales som self handicapping; en strategi som tjener til å beskytte deres eget selvbilde. 

Prokrastinering benyttes også bevisst eller ubevist for å dekke over egen beslutningsvegring 

Når noe er vanskelig eller krevende har noen det som taktikk å utsette det vanskelige uten å se på konsekvensene for mottakeren. De bryr seg rett og slett ikke om andre eller om de langtrekkende konsekvensene av det å utsette ting i det uendelige.

Personlig så har jeg arbeidsmessig lidd under andres beslutningsvegring og utsettelser i mange år. Flere ganger er jeg blitt lovet en løsning, et lys i tunellen, men hver gang har jeg nådd frem til lyset og erfart at det ikke er dagslys som slipper inn fra tunnelåpningen i andre enden; det er bare lyset fra en lykt som er hengt på veggen der tunelldrivingen sluttet.

Det er to ting jeg har fått ut av disse årene; mistro og følelsen av at mitt arbeid ikke har noen verdi.

En flott, funksjoner-bar og skinnende maskin har ingen verdi så lenge ingen kjøper den.

Som motivasjonsfaktor har det å erfare prokrastinering og beslutningsvegring hatt stor innvirkning, for aldri før har jeg vært mer motivert til å gi faen.

Livet mitt er helt OK nå, for jeg nyter mentalt godt av rådene til Manso.

Mark Mansons budskap er å huske på hvor små vi er i det store bildet. 

Vi skal være på denne jorden i et brøkdels sekund. Vi burde bruke den korte og dyrebare tiden til å gi mer faen; ikke i livet, men i motgangen vi møter. 

Livet skal leves til det fulle. Det som ofte hindrer oss i optimal livsutfoldelse, er måten vi møter motgang. 

Livet kan, ifølge Manson, ikke renskes for smerte og motgang. Det er måten vi løser motgang på, som gjør oss lykkelige. 

Livet har egentlig ingen mening annet enn å løse problemer. Og så dør vi.

Press på pause! Du er mer enn god nok; for dem som ikke bryr seg like vel.

Han en god og besluttsom helg.

Den beste måten å få et arbeid til å virke vanskelig på, er å utsette det.
Winston Churchill

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord for fredag