Skuffelsens tårer og latter

Jeg har alltid hatt en innvendig trang til å registrere ting for å skaffe meg god oversikt over både det ene og det andre.

På skolen ville de fleste ha kladdebøker med linjer eller blanke sider, mens jeg selvfølgelig skilte meg ut der også. Mitt største forbruk var kladdebøker med ruter; eller regnebøker som vi kalte det den gangen.

Dette ble grunnlaget for mitt ekstreme bruk av XL-ark både hjemme og på jobb. Der fører jeg alt som jeg trenger oversikt over for å forstå hvordan ting utvikler seg, eller for å dokumentere gjentagende problemer som påvirker mitt arbeid og min hverdag.

Siden første dag på jobb etter sommerferien i juli har jeg ført nøye oversikt over alle de nye problemene som har dukket opp i løpet av en arbeidsdag, med bakgrunn i arbeidsforhold.

Gjennom et langt liv har jeg sett at det å si ifra om ting ikke har noen virkning med mindre du kan dokumentere detaljene i det du påstår.

Problemer med innlogging, tilganger og innstillinger av arbeidsflater på de ulike arbeidsstasjonene er en følgeeffekt av løsningen for å kunne realisere fri sitting, hvor utfordringen da er større for oss gamlinger med bakgrunn i manglende kunnskap om PC-plattformer.

Jeg bruker mye lenger tid på å endre innstillinger enn de yngre og de som er trygge på disse tingene.

Derfor er det viktig for meg å føre detaljerte lister over problemene jeg opplever, og hvor lang tid jeg bruker på å løse dem; og i hvilken grad jeg søker og får hjelp av andre der hvor jeg ikke får løst problemet selv.

Siden slutten av juni til i dag har jeg registrert 1162 minutter med tapt arbeidstid på slike ting; litt i overkant av nitten timer, noe som igjen tilsvarer nesten tre hele arbeidsdager.

Optimistisk sender jeg fra meg en beskrivelse av problemene og en kopi av registreringene mine i XL med et håp om at det kanskje blir gjort noe med problemene.

Jeg er en håpløs optimist: en person som har en tendens til å være håpefull og trygg på fremtiden eller suksess; eller mer filosofisk definert som en person som tror at denne verden er den beste av alle mulige verdener, og at det gode til slutt må seire over det onde.

 

Det finnes ikke et mer sørgelig syn enn en ung pessimist, bortsett fra en gammel optimist.
Mark Twain

 

Egentlig visste jeg jo at dette forsøket på å endre verden også ville ende opp med en springskalle mot en solid murvegg, men jeg er jo som nevnt uhelbredelig optimist.

Som vanlig ble jeg møtt med den sedvanlige responsen: alle oppleve slike problemer. Det retter seg nok etter hvert.

Bare vi venter lenge nok så forsvinner problemet av seg selv.

 Jeg vokste opp med en filosofi om at du har plikt til å gjøre ditt for at problemer skal løses. Den gangen trodde jeg faktisk på påstanden fra forfatteren Ada Leverson: everything comes to the man who won´t wait.

At alt kommer til den mannen som ikke vil vente er selvfølgelig bare tull dersom du ikke har nok kompetanse til å løse hele problemet fra A til Å på selvstendig basis.

Du kan rett og slett ikke forvente at andre tar tak i det du varsler om.

Det eneste du får tilbake ved å varsle er et dårlig rykte, for min del å bli sett på som en negativ og grinete gamling som ikke lenger klarer å henge med i den nye, digitale verden; og selvsagt er det noe rett i at jeg har blitt en gammel grinebiter.

 

Når en mann sier at han godtar noe i prinsippet, betyr det at han ikke har den ringeste interesse av å gjennomføre det i praksis.
Otto von Bismarck

 

Etter hvert som jeg er blitt eldre så har jeg fått større forventninger til at ting skal fungere og mindre vilje til å godta et ting ikke er på stell; og det definerer en gammel grinebiter.

De gangene jeg går i butikken for å kjøpe kjøtt så sjekker jeg datostemplingene på pakningene jeg plukker ut; best før og siste forbruksdato. Det viktigste for meg er at jeg får matvarer som ikke er helsemessig utrygge.

Min forventning er at jeg da alltid kommer hjem med varere som jeg kan slenge i stekepanna og lage meg mitt daglige måltid av.

I det siste er det blitt kortere og kortere intervall mellom hver gang jeg kommer hjem, åpner pakningen og må løpe rett til søppelkontaineren for å få den råtne lukten ut av campingvogna.

Det fine med at en får så råttent kjøtt fra butikken er at en ikke trenger å bøye seg ned for å lukte på pakka for å finne det riktige svaret på kvaliteten, og unødvendig trim er det best å holde seg unna.

Som gammel grinebiter går jeg i dag med en foldekniv i lommen og punkterer pakningene for luktprøve før jeg legger dem i handlekurven.

På Coop Mega på Nydalen har jeg levert ødelagte varer i kjøttdisken to ganger på grunn av sterk lukt av forråtnelse.

I mitt hode er det riktig å si i fra på en hyggelig måte fordi det er i begges fortjeneste at matvarene i butikken er trygge innkjøp for kundene. Det ga resultat å si ifra; så nå er jeg utestengt fra å benytte dette stedet for innkjøp av matvarer og en klar forståelse om at det ikke er greit å sjekke matvarer som er innpakket.

Jeg fikk til og med ekstra god service fra de ansatte i ferskvaredisken gjennom veiledningen i hvordan en skal håndtere ødelagt mat etter et innkjøp; betale, ta med varen hjem for test, og så returnere neste dag med ødelagte varer for å få en tilgodelapp ved neste innkjøp.

Kundeservice i matbutikkene i dag har tendenser av bare å få stadig økt pris på varene hver gang du handler og sure blikk når du tar druepakken nederst i haugen for å unngå råtne innslag i de pakkene som ligger øverst i stabelen.

En får bare godta at en må bruke tid på å rense ut dårlig frukt når en kommer hjem etter en handletur.

Jeg er med andre ord skuffet over utviklingen jeg mener å se, og skuffelse er den ekle følelsen av misnøye som følge av en ikke får innfridd sine positive forventning.

Man kan aldri godta å krype når man kjenner trangen til å sveve.
Helen Keller

 

Om jeg oppfattes som en gammel grinebiter så får det være sånn, for det er den nye meg.

Det viktigste for meg er at jeg blir oppfattet som en som er til å stole på, så får det heller være sånn at jeg har mistet viljen til å godta alt, trekke på skuldrene og rusle videre som om ingen ting har skjedd.

Alle problemene i verden er ikke mine alene lenger.

I dag fordeler jeg dem til de jeg mener har som oppgave å rydde opp i dem uten annen hjelp fra meg enn å dokumentere problemet.

Du kan ikke stole på en fyr som flirer når han burde grine.
Roy Jacobsen

Ha en god og forståelsesfull helg.

Bedrøvelse er den sinnsstemningen som oppstår når man har vridd raseriet ut av skuffelsen.
Lars Saabye Christensen

Førord for fredag 28.oktober 2022

Før
   

Her følger oppsummerende tanker om allerede samlede ord,
 som kan tenkes uttrykt i "Ord for fredag".

Podcast, god lytting, trykk på lenke ->    Førord for fredag 28.oktober 2022

Lenke til det som er skrevet: Ord for fredag 28.10.2022

Livsløgnen kom bakfra og bet meg i ræva

Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham med det samme.
Henrik Ibsen. Villanden 

Den farligste løgn er sannheten som er blitt gitt en liten vri, brukte de gamle å si i Odalen og siktet da til at en løgn er en usann påstand eller erklæring fremstilt som en sannhet. 

Å late som om vi har noe vi ikke har er en løgn, og det å fremstille en halv sak som en fullendt en er det samme.

Beredskap er noe de fleste snakker om når det har skjedd en hendelse eller når det foreligger en høy trussel, men prioritering av beredskap er bare polemikk; en ordstrid.

Prepare for tomorrows threat today er et flott og viktig motto, men det blir en vits når dette bare blir med skriftlige, utrente planverk.

Jeg har følt på skinnet hvor viktig det er med målrettet og jevnlig trening. 

Før et skarpt oppdrag brukte vi mye tid på repeterende drilløvelser rundt planen som var lagt for oppdraget; som forberedning til den kommende aksjonen.

Igjen og igjen testet vi planen i praksis og justerte den ved behov.

Da drillen endelig satt og alle mannskapene var trygge på sine egne roller i spillet begynte vi å øve på retrett-planene.

Verdien av denne treningen og øvingen betydde mye for våre muligheter til å komme uskadd og i live ut av en TASK uten å oppgi oppdraget vi var satt til å løse.

Det er ingen forskjell på beredskap i krig og i sivil fredstid. En må til enhver tid være beredt til å møte det som kan komme.

Et godt planverk med forhåndsdefinerte tiltakskort for de ulike scenarioene en kan møte er særs viktig, men like viktig er det å trene, øve og drille på håndteringen av de ulike hendelsene til de sitter i ryggmargen.

For oss som lever med beredskap er det ingen tvil om at påstanden om at man ikke stiger opp til nye høyder i en krise, men at man synker ned til det nivået en holdt på treningene er rett.

Derfor er teoretisk beredskapsvilje farlig når den utsettes for sparekniven.

Jeg har møtt, og jeg har brukt, kniv i strid, men ingen ting er farligere for liv og helse enn når en ikke kan forberede seg praktisk fordi sparekniven har blitt det våpenet en står over for.

Øving og trening er rett og slett utdannelse.

Den amerikanske filosofen og psykologen John Dewey beskriver i mine øyne dette veldig korrekt: utdannelse er ikke en forberedelse til livet; utdannelse er selve livet.

Utdannelse stopper aldri. Den må vedlikeholdes, utvikles og fornyes.

Mitt oppdrag for bedriften er å sikre at driftsselskapene har en god og effektiv beredskap. Dette gjøres gjennom jevnlige analyser av situasjoner og trusler, planlegging av mottiltak og etablering av ansvarsfordeling. 

Alt dette er bare forberedelser og verktøy for undervisning av mannskapene, eller som Elanor Doan så rett beskriver det: det kreves store forberedelser for å undervise litt.

Hun la også til at gode verktøy ikke gjør noen til god lærer, men at en god lærer gjør god bruk av verktøyene.

Å unnskylde seg med at en glemte å sette av et budsjett for beredskapsøvelser er akseptert, men det er et solid bevis på at beredskap bare er noe en snakker om og som på ingen måte er forankret.

Forbered deg på morgensdagens trusler i dag kan en vel ikke akkurat påstå at har festet seg i toppen når kravet er å levere inn et godkjent øvingsprogram for det kommende året for å få det godkjent; et øvingsprogram med kostnadsoversikt og plan-flak som viser fordelingen av øvelser gjennom det kommende årets tolv måneder, men hvor det forventes at jeg skal komme gjennom dette uten et budsjett.

Det har en del med det å se helhetsbilder; noe som tilsynelatende mangler. Hver avdeling har et større budsjett for sosiale samlinger enn budsjettpost for øving. Sosialt arbeidsmiljø er viktig, men det er også beredskapen; sett med mine øyne.

Som ansvarlig for beredskapen så må jeg samtidig være litt fastlege og se etter symptomer på sykdom hos pasienten jeg har ansvaret for og varsle pasienten om at noe tilsynelatende er på gang.

Kanskje er det meg det er noe feil på, noe som mange vil være enige i at er veldig sannsynlig.

Den sentrale skikkelsen innen analytisk filosofi og politisk teori, Nobelpris-vinneren Bertrand Russell, har antagelig vis stilt den rette diagnosen i mitt sykdomstilfelle: et av de klareste symptomene på at et nervøst sammenbrudd er like om hjørnet, er troen på at ens arbeid er fryktelig viktig.

Et symptom er en observert eller påvisbar indikasjon om at noe ikke er som det skal være. I dette tilfellet ser det ut som om jeg har gjort som den siste fastlegen jeg hadde; gjettet vilt bare for å finne ut at det ikke er pasienten det er noe galt med, men at det er mine kunnskaper som fagmann som har sviktet.

En kirurg som gjør feil på operasjonsbordet og skjærer et feil snitt, et feilskjær, på en pasient kan rette opp dette med å lage et snitt til; en omskjæring.

En beredskapsmann som tar så feil som det jeg antagelig vis har gjort i min narsissistiske lille verden kan vel bare helbredes med en frontal lobotomering; alternativt trekke meg tilbake, ta ut pensjon og la andre rydde opp etter meg; eller sette skapet på rett plass som de gamle sa.

Ordet diagnose kommer fra gresk med betydningen: et skille mellom to muligheter. 

En lege ser sjelden mennesket bak diagnosen som stilles. De forenkler gjerne oppfatning av oss pasienter i kategorier basert på forestillinger om egenskaper knyttet til nasjonalitet, alder, yrke, utseende o.a.

Flere ganger har mine tidligere leger tilsynelatende sett på meg, hørt litt etter hva jeg sier og gitt meg et godt råd for å bli bedre; du bør begrense timene du tilbringer med en øl på puben.

Med andre ord er det gjort en endelig beslutning i helseverden på at en bulende mage ene og alene er en øl-vom hos menn; og fremskreden graviditet hos kvinner.

Hver gang jeg har fått rådet om å slutte å belme innpå med øl fra en lege så har jeg gjort som nordmenn flest; holdt kjeft og byttet lege. Det har noe med tillit å gjøre dette.

Derfor er kanskje selvdiagnostisering uansett den beste løsningen, i og med at jeg tror jeg kjenner meg selv best; og i det minste vet hva jeg gjør og ikke gjør.

Derfor har jeg nå kommet frem til en diagnose; jeg lider av et langvarig selvbedrag.

Selvbedrag forekommer når man flykter fra den smertefulle sannheten om at det en har drevet med hele livet ikke har hatt noen betydning. 

Man lyver for seg selv for å unngå en overveldende tanke eller følelse, og faren er at man stadig tolker sitt eget indre på en feilaktig måte.

Jeg har innsett mye om meg selv denne fredagen og som tidligere, militær leder så må jeg ta en beslutning innen kort tid; lobotomi eller pensjonering?

Ha en fornuftig og god helg

Den viktigste livsvisdom må vi oppdage med våre egne øyne.
Fridtjof Nansen

Handlekraft

 I det siste har jeg følt på noe jeg aldri tidligere har opplevd; følelsen av å være fysisk, følelsesmessig og mentalt utslitt på grunn av lang tids krevende jobbsituasjon. 

Det å være fysisk sliten har vært en del av livet mitt, og det er noe jeg fint kunne leve med.

Veien mot de ulike målene jeg hadde satt meg innebar perioder hvor det var forventet av deg at du skulle komme deg videre selv om du trodde du ikke klarte mer.

Det å være under mentalt og psykisk press har også vært en stor del av mitt yrkesliv; spesielt i de tidligere årene. 

Det jeg føler nå er noe nytt for meg. 

Jeg hadde en forventning om at jeg på veien mot pensjonist skulle få litt kortere og lettere arbeidsdager, og mindre press og flere ressurser, men det motsatte har skjedd.

Samfunnet endrer seg i feil retning og kravene til beredskap blir stadig med omfattende og krevende.

Ung, intelligent og ekstremt handlekraftig kriger står det i en av de årlige tjeneste-vurderingene i den militære personalmappen min etter at jeg kom tilbake til MJK på Ramsund fra et femårs tjenesteopphold i den spanske legion.

Det er den tjenesteuttalelsen jeg er mest stolt av fra mine tre og tjue år i forsvarets tjeneste.

Handlekraftig; en som er i stand til å utrette mye.

Arbeidsom og besluttsom er synonymer, men viktigere er egenskapene som beskrives av ordet: innsatsvilje, energi og motivasjon til å utføre noe; også det utfordrende.

Hvis dette er en ærlig beskrivelse av min personlighet så føler jeg at jeg har all rett til å være stolt av tjenesteuttalelsen.

Personlighet kan ikke endres, så jeg burde være den samme i dag; noe jeg tror jeg er.

Jeg vet godt at jeg har alt for mange oppgaver jeg må levere på, og jeg vet med meg selv at jeg leverer det beste jeg kan på alle av dem.

Det koster meg mer og mer for hver måned som går, uten at det så langt har gått negativt ut over min handlekraft og min indre motivasjon.

Det er bare det at min motivasjon har fått en verkebyll som går ut på at jeg nekter å slutte å levere på noen av oppgavene som forventes at jeg løser før dette kommer som en tydelig ordre om det; og en øremerket funksjon til å dele med og som skal ta over disse oppgavene.

Det er mange år siden ansvaret for radiosamband ble trukket ut av min tjenestebeskrivelse, men jeg tar fortsatt ansvaret for det fordi det ikke kan utelates da det vil gi store konsekvenser for både driftsmessige, sikkerhetsmessige og beredskapsmessige forhold.

Det er egentlig ikke mitt problem at ledelsen ikke ser behovet for en sambandsansvarlig med taktisk og operativ kunnskap i faget TETRA radiosamband; og som har ansvaret med å følge opp radiosystemet. 

Mitt problem er at jeg ikke kan gjøre mitt arbeid uten at det er kontroll på sambandet; sikre en god og effektiv beredskap.

Det mangler ikke for støtte for min situasjon.

Jeg mottar stadig forståelse for at jeg har for mye å gjøre for én person alene, og jeg mottar stor aksept for at 10-11 timer arbeidsdag, ofte seks og syv dager i uken, er for mye for en som burde tatt ut person for et par år siden.

Det er stor forståelse for at det å måtte jobbe en og to dager i løpet av alle mine siste fire ferier ikke er holdbart.

Til og med når det gjelder problemer med å ta ut ferie og flex-timer når jeg stort sett er alene om å løse oppgavene mine møter jeg stor forståelse for; og det er mye forståelse for at det tar tid å lære opp de som er tenkt å avlaste meg noe.

Det jeg ikke har møtt de siste ni årene er handlekraft, men i stedet møter jeg det å ta en sjanse; noe som på ingen måte er noe vi våger å gjøre innen beredskapsfaget. 

Problemer blir ikke borte selv om en venter aldri så lenge og vel.

De som stoler blindt på statistikkens tall bommer ofte på virkeligheten. 

Levetiden er statistisk sett 81,5 år for menn. Før fylte 80 år har 40% av befolkningen hatt en kreftdiagnose. 76% av befolkningen mellom 60 og 80 år vil statistisk sett få sykdom som gjør dem arbeidsuføre.

Å ta sjansen på at en person over 64 år vil kunne jobbe i en 130-150 prosents stilling frem til fylte 67 år er å spille stort på veldig dårlige ods; og det er rett og slett idiotisk når den hesten de satser på allerede har helsemessige utfordringer i aggressiv utvikling.

Hvis jeg skulle oppsummere gode lederegenskaper med ett ord, ville jeg sagt handlekraft.

Lee Iacocca

Ord, medfølelse og forståelse er bra, men det er bare det de er; ord. 

Ingen ting av dette har noen annen effekt enn de følelsesmessige.

I ni år har jeg blitt støttet med forståelse og bekymring for min helse, men jeg er fortsatt alene.

I ni år har jeg fått lovnader om vurderinger rundt å tildeles ressurser og mulighet til kompetanseoverføring, men beslutninger i min favør er ikke fattet.

Det gjør meg forbannet, og det går dessverre i ledelsens favør; for jeg motiveres av sinne og blir trassig.

Jeg skal faen ikke knekkes! Jeg gir meg ikke før de bærer meg ut i en body-bag. 

En skipper forlater ikke et skip selv om det tar inn vann.

En kan ikke sette seg ned og skyve problemene foran seg og samtidig forvente å bli ansett som handlekraftig.

Handlekraften ligger hos den som motiverer seg selv til å fortsette å krige selv om alt håp om en seier er ute.

Lovnader og løse planer er ikke handlekraft, det er bare noe som genererer behov for å kaste bort tid på å etablere unnskyldninger og argumentasjon for hvorfor det ikke ble noe av planene.

Så langt har jeg hørt dem alle, fra de unnskyldningene som bare er – øhh? - og til de som har mye fornuft i seg, men som fortsatt ikke holder mål i mitt hode.

Jeg forstår håpet om at verden en dag skal bli tryggere, og at problemer skal forsvinne av seg selv. 

Vi kalte denne drømmetilstanden for et luftslott i min barndom; fint, og flott er det, men luftslottene gir ikke ly når uværet kommer.

Durek Verrett påstår at du kan tenke deg kreftfri og helbrede deg selv fra alle sykdommer; tilsynelatende med unntak av leverproblemer.

Tankene våre er mektige, men de kan ikke flytte fjell.

Et par personer har sagt at de tenker på meg hver dag. Jeg setter pris på det og ser på det som et stort kompliment; men hva gir det meg ut over det at jeg vet at noen bryr seg om meg?

Frederick Treves sa noe sånn som: ikke bry deg så mye om begavelse. Ikke tenk bare på det å være dyktig. Stol på hardt arbeid, utholdenhet og besluttsomhet. Det beste mottoet for den lange marsjen er: 'Ikke syt og klag! Stå på!'

I dag velger jeg å gjøre bare den ene av de to forslagene; å stå på. I det siste har det blitt en del syting og klaging fra min side; noe jeg trenger for å lade opp til neste etappe.

For oss i stabene er Treves formaninger viktige veiledninger, men det burde kanskje også gjenspeile mottoet til de som står over stabsmannskapene.

Jeg går inn i avslutningen av denne teksten med de piskende ordene til oberst Oberst Ana Rodriguez: du er ansatt for å løse de oppgavene du er satt til. Alt annet er en tjenesteforsømmelse.

Jeg gjør så godt jeg kan i arbeidsforhold som de siste månedene i tillegg har bestått av halvferdige prosjektutførelser som påvirker muligheten til effektivt arbeid; og med verktøy som ved lovnad blir bedre om en tid. 

Gjennom årene har jeg jobbet i telt som kontor og med penn og papir fordi nettverkene ikke var på plass, så jeg er godt vant med å omstille meg og håndtere de utfordringene vi sto i; men da var jeg yngre og hadde mindre forventninger. Nå føler jeg at jeg har fått smake på karamellpuddingen, men har måtte endre kostholdet til havregrøt med vann og en lovnad om at det en dag igjen skal serveres karamellpudding.

Jeg retter ikke pekefingeren mot én spesifikk person, men mot et system hvor handlekraft på enkelte nivåer er et totalt ukjent begrep. 

Vi har vel egentlig et behov for hele tiden å se det store bildet, helheten, og gjøre prioriteringene på bakgrunn av dette og ikke bare på bakgrunn av det vi ser foran oss med påmonterte skylapper.

Vi gjør alle feil.

Den mest skyldige er ikke nødvendig vis den som gjør disse feilene, men den ligger hovedsakelig hos de som har ansvaret og skal sikre at feil ikke begås.

Da sitter jeg avslutningsvis bare igjen med ros til de prosjektlederne som tilsynelatende er ansatt hos oss for å gjøre arbeidsdagen litt tyngre, og litt hardere; de som lover at mange har de samme problemene, og at de skal løses i fremtiden. Det ser ut for meg som at disse har det som oppgave å demotivere; og der gjør de en fantastisk jobb!

Dessverre er jeg en gammel, forfallen kriger som er vant med å stå imot stormer, så jeg bakker ikke ut; dessverre for dere som gjør så godt dere kan for å ødelegge en arbeidsdag. Det er like vanskelig å bli kvitt oss gamlingene som det er å fjerne svartsopp.

Det er sterke ord og stygge anklagelser, men når vi ikke en gang har muligheten til å vite om vi har en arbeidsplass før vi ankommer arbeidsplassen, og ikke en gang et skap å låse inn utstyret vårt i, så føler jeg at det er berettiget. Slike forhold bygger på de frustrasjoner som kommer i tillegg til det vi allerede har bygget seg opp hos oss; vi som er ensomme ulver i forhold til funksjonene vi har i fellesskapet.

De sterkeste av alle krigere er disse to: tid og tålmodighet.

Leo Tolstoj

Ha en god og opp-ladende helg

Et stigtrinn er ikke der for å hvile seg på, men for å holde foten din lenge nok til at du kan sette den andre litt høyere.

Thomas Henry Huxley

Nei takk

 

Jeg er ikke alltid like komfortabel med stadig å måtte forklare hvorfor jeg takker nei til alkohol.

Akkurat det er også en av grunnene til at jeg holder meg unna mange sosiale sammenkomster.

Resten av grunnen til det ligger i at jeg egentlig er et usosialt svin.

 

Alkohol er et smøremiddel i sosiale sammenhenger; det gjør mannfolk vågale og kvinnfolk løsaktige.

Donal Francis Logue i Just like Heaven

Han om det.

Alt jeg vet er at alkoholen er omtrent som smaksforsterkeren Aromat; bare at det forsterker den stemningen du er i og ikke smaken av det du spiser; med mindre en snakker om vin eller øl til maten.

Jeg er ikke avholdsmann, bare veldig forsiktig med alkohol; og akkurat det har flere årsaker.

For det første så liker jeg ikke å drite meg ut, noe jeg har gjort mange ganger i fylla.

Siste gangen jeg var drittfull var den 11.09.2001, noe som gjorde utslag i at jeg lå på ryggen på en grusvei og delte ut gaver til onkelbarnet mitt Vanessa på Mallorca; mens tvillingtårnene i New York drev å raste sammen.

I tillegg hadde jeg leid en bil som var parkert utenfor porten, men den glemte jeg at jeg hadde leid og gikk den neste morgen tilbake til utleiefirmaet for å leie en ny en; noe hun bak skranken syntes var litt rart.

Ikke mye å være stolt av.

Mer fremtredende er det at jeg hater følelsen av å miste kontrollen og ikke ha klart hode.

I slike situasjoner føler jeg meg sårbar og tusler rett hjem; midt i en fest.

Den tredje grunnen er at alkoholen henter frem minner som jeg ikke ønsker å hente frem.

I legionen lærte jeg at alkohol hindrer psykisk bearbeidelse. Etter skarpe oppdrag ble vi isolert i BRILEG-leiren i to uker med trening, drill og totalt forbud mot alkohol og medikamenter.

Hjernen skulle få fri til å bearbeide inntrykkene i fred.

Du kan ikke ruse bort følelsene dine, sa de legionen.

Dette var veldig forskjellig fra rutinene på marinebasen Ramsund der Kåken og Rumpa-Bar hadde utvidet åpningstid etter såkalte black ops og andre utenlandsoppdrag.

Der skulle det slappes av, døyves og fortrenges.

Hva som er riktig vet ikke jeg, for jeg er hverken forsker eller moralist.

Jeg vet bare hva som fungerer for meg.

Jeg tror hundre prosent på oberst Bartolomeos ord: trenger du en dram, må du ikke ta den. Har du lyst på en drink, så ta den med god samvittighet.

Alt fra jeg var liten ble jeg lært opp til å ta tyren ved hornene og ri stormen av alene.

Å kontrollere en tyr er en vanskelig oppgave, og man må ta tak i tyrens horn uten å nøle om en vil ta kontrollen over situasjonen. Om du nøler kan oksen skade deg.

Jeg bruker dette uttrykket for å si at du skal gjøre noe uten å stoppe opp og tenke for mye.

Ofte har en store og krevende oppgaver foran seg som en gruer seg til og da skal du altså gå rett på oppgaven og løse denne, uten å bruke mye tid på å nøle eller grue deg.

Slik var oppdragelsen i huset på Aasen.

En må komme gjennom en storm ved å ligge på været, eller for å si det på en mindre maritim måte: overvinne vanskeligheter.

Enkelte uvær kommer du ikke unna, men bare må bite tennene sammen, fokusere og holde ut til det er over.

Jeg er ikke spesielt glad i snø, derfor oppsøker jeg den ikke om jeg kan unngå det.

Sånn er det med belastende opplevelser også; jeg holder ut når det står på uten å prøve å døyve dem med alkohol eller medikamenter, men jeg går heller ikke rundt i det som rører seg oppe i hodet og henter dem frem igjen heller.

Ved å bearbeide dem når de er der slipper jeg at de dukker uforvarende opp.

Visst har det vært tunge perioder under bearbeidelse, men bedre det enn å utsette det og få besøk av dritten i tid og utider.

Da blir det litt som å drikke tran og svelge den ned med syrerik appelsinjus for å skjule smaken.

Syre og tran gir behov for å rape, og da vil en gulpe opp smaken av fiskelever hele dagen, for appelsinsmaken avtar raskere enn transmaken.

Jeg tar det bart, som drankeren sier.

Jeg er for det å nyte, men personlig så nyter jeg ikke ting i feil mengder, slik at de medfører uønskede konsekvenser.

Tåler du ikke sprit så får du la være å drikke sa far mens han rørte i toddyen og så på at jeg drakk kaffe.

Min far var en klok mann, men noen ganger fulgte han ikke sine egne råd.

Jeg kom hjem en kveld og far satt forslått og slukøret på TV-stua etter en tur ut med gutta hvor han fikk behov for å vise noen av sine sirkuskunster på sykkel.

Alkoholen gjør deg yngre i hodet, men ikke i kroppen innrømmet far.

Sist han sto i håndstående på et sykkelstyre var han edru; og 20 år yngre.

Den aktuelle kvelden gikk det ikke like bra som da, så både stolthet og kropp fikk skrubbsår.

For å vise at han fortsatt var en spreking så tok han like godt en liten dram til etter innrømmelsen og prøvde å gå opp i håndstående i lenestolen på stua.

Da knuste han salongbordet, veltet kaffekjelen og ble lagt i seng av mor.

Det skjedde ikke ofte med far og hver gang skjedde det med glimt i øyet, men det lærte meg at alkoholen er noe en skal nyte om en vil, men ha stor respekt for. Alkoholen er schizofren:

Alle går rundt med drømmen. Se på folk i fylla. Da tyter det fram - den personen folk har inni seg og som de aldri får løftet fram i det daglige.

Tove Nilsen

Det er 21år siden sist jeg gjorde det motsatte av det jeg forkynner, og enda gjør det vondt i selvfølelsen når Vanessa minner meg om hvor morsom jeg var i september 2001.

Ha en god og hyggelig helg

Moral er en kjemisk forbindelse som er lett løselig med alkohol.