Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra ham med det samme.
Henrik Ibsen. Villanden
Den farligste løgn er sannheten som er blitt gitt en liten vri, brukte de gamle å si i Odalen og siktet da til at en løgn er en usann påstand eller erklæring fremstilt som en sannhet.
Å late som om vi har noe vi ikke har er en løgn, og det å fremstille en halv sak som en fullendt en er det samme.
Beredskap er noe de fleste snakker om når det har skjedd en hendelse eller når det foreligger en høy trussel, men prioritering av beredskap er bare polemikk; en ordstrid.
Prepare for tomorrows threat today er et flott og viktig motto, men det blir en vits når dette bare blir med skriftlige, utrente planverk.
Jeg har følt på skinnet hvor viktig det er med målrettet og jevnlig trening.
Før et skarpt oppdrag brukte vi mye tid på repeterende drilløvelser rundt planen som var lagt for oppdraget; som forberedning til den kommende aksjonen.
Igjen og igjen testet vi planen i praksis og justerte den ved behov.
Da drillen endelig satt og alle mannskapene var trygge på sine egne roller i spillet begynte vi å øve på retrett-planene.
Verdien av denne treningen og øvingen betydde mye for våre muligheter til å komme uskadd og i live ut av en TASK uten å oppgi oppdraget vi var satt til å løse.
Det er ingen forskjell på beredskap i krig og i sivil fredstid. En må til enhver tid være beredt til å møte det som kan komme.
Et godt planverk med forhåndsdefinerte tiltakskort for de ulike scenarioene en kan møte er særs viktig, men like viktig er det å trene, øve og drille på håndteringen av de ulike hendelsene til de sitter i ryggmargen.
For oss som lever med beredskap er det ingen tvil om at påstanden om at man ikke stiger opp til nye høyder i en krise, men at man synker ned til det nivået en holdt på treningene er rett.
Derfor er teoretisk beredskapsvilje farlig når den utsettes for sparekniven.
Jeg har møtt, og jeg har brukt, kniv i strid, men ingen ting er farligere for liv og helse enn når en ikke kan forberede seg praktisk fordi sparekniven har blitt det våpenet en står over for.
Øving og trening er rett og slett utdannelse.
Den amerikanske filosofen og psykologen John Dewey beskriver i mine øyne dette veldig korrekt: utdannelse er ikke en forberedelse til livet; utdannelse er selve livet.
Utdannelse stopper aldri. Den må vedlikeholdes, utvikles og fornyes.
Mitt oppdrag for bedriften er å sikre at driftsselskapene har en god og effektiv beredskap. Dette gjøres gjennom jevnlige analyser av situasjoner og trusler, planlegging av mottiltak og etablering av ansvarsfordeling.
Alt dette er bare forberedelser og verktøy for undervisning av mannskapene, eller som Elanor Doan så rett beskriver det: det kreves store forberedelser for å undervise litt.
Hun la også til at gode verktøy ikke gjør noen til god lærer, men at en god lærer gjør god bruk av verktøyene.
Å unnskylde seg med at en glemte å sette av et budsjett for beredskapsøvelser er akseptert, men det er et solid bevis på at beredskap bare er noe en snakker om og som på ingen måte er forankret.
Forbered deg på morgensdagens trusler i dag kan en vel ikke akkurat påstå at har festet seg i toppen når kravet er å levere inn et godkjent øvingsprogram for det kommende året for å få det godkjent; et øvingsprogram med kostnadsoversikt og plan-flak som viser fordelingen av øvelser gjennom det kommende årets tolv måneder, men hvor det forventes at jeg skal komme gjennom dette uten et budsjett.
Det har en del med det å se helhetsbilder; noe som tilsynelatende mangler. Hver avdeling har et større budsjett for sosiale samlinger enn budsjettpost for øving. Sosialt arbeidsmiljø er viktig, men det er også beredskapen; sett med mine øyne.
Som ansvarlig for beredskapen så må jeg samtidig være litt fastlege og se etter symptomer på sykdom hos pasienten jeg har ansvaret for og varsle pasienten om at noe tilsynelatende er på gang.
Kanskje er det meg det er noe feil på, noe som mange vil være enige i at er veldig sannsynlig.
Den sentrale skikkelsen innen analytisk filosofi og politisk teori, Nobelpris-vinneren Bertrand Russell, har antagelig vis stilt den rette diagnosen i mitt sykdomstilfelle: et av de klareste symptomene på at et nervøst sammenbrudd er like om hjørnet, er troen på at ens arbeid er fryktelig viktig.
Et symptom er en observert eller påvisbar indikasjon om at noe ikke er som det skal være. I dette tilfellet ser det ut som om jeg har gjort som den siste fastlegen jeg hadde; gjettet vilt bare for å finne ut at det ikke er pasienten det er noe galt med, men at det er mine kunnskaper som fagmann som har sviktet.
En kirurg som gjør feil på operasjonsbordet og skjærer et feil snitt, et feilskjær, på en pasient kan rette opp dette med å lage et snitt til; en omskjæring.
En beredskapsmann som tar så feil som det jeg antagelig vis har gjort i min narsissistiske lille verden kan vel bare helbredes med en frontal lobotomering; alternativt trekke meg tilbake, ta ut pensjon og la andre rydde opp etter meg; eller sette skapet på rett plass som de gamle sa.
Ordet diagnose kommer fra gresk med betydningen: et skille mellom to muligheter.
En lege ser sjelden mennesket bak diagnosen som stilles. De forenkler gjerne oppfatning av oss pasienter i kategorier basert på forestillinger om egenskaper knyttet til nasjonalitet, alder, yrke, utseende o.a.
Flere ganger har mine tidligere leger tilsynelatende sett på meg, hørt litt etter hva jeg sier og gitt meg et godt råd for å bli bedre; du bør begrense timene du tilbringer med en øl på puben.
Med andre ord er det gjort en endelig beslutning i helseverden på at en bulende mage ene og alene er en øl-vom hos menn; og fremskreden graviditet hos kvinner.
Hver gang jeg har fått rådet om å slutte å belme innpå med øl fra en lege så har jeg gjort som nordmenn flest; holdt kjeft og byttet lege. Det har noe med tillit å gjøre dette.
Derfor er kanskje selvdiagnostisering uansett den beste løsningen, i og med at jeg tror jeg kjenner meg selv best; og i det minste vet hva jeg gjør og ikke gjør.
Derfor har jeg nå kommet frem til en diagnose; jeg lider av et langvarig selvbedrag.
Selvbedrag forekommer når man flykter fra den smertefulle sannheten om at det en har drevet med hele livet ikke har hatt noen betydning.
Man lyver for seg selv for å unngå en overveldende tanke eller følelse, og faren er at man stadig tolker sitt eget indre på en feilaktig måte.
Jeg har innsett mye om meg selv denne fredagen og som tidligere, militær leder så må jeg ta en beslutning innen kort tid; lobotomi eller pensjonering?
Ha en fornuftig og god helg
Den viktigste livsvisdom må vi oppdage med våre egne øyne.
Fridtjof Nansen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar