Diagnose

I mange år har jeg lusket rundt mellom ulike fastlege-kontorer, private legesentere og lungespesialister for å finne ut hva jeg lider av. Jeg har lagt igjen penger her og der som betaling for faglige vurderinger ut fra all verdens tester, men det har blitt som å kjøpe inn mange dusin kinesiske lykkekaker for å finne ut at alle inneholder nøyaktig samme tekst; vi vet ikke hva det er, men du skal ikke dø av det.

Disse legene har gjettet på all verdens årsaker og lidelser, og flere av dem har de klart å avfeie helt gjennom MRI, CT og andre hjelpemidler.

Etter som jeg forklarer hver gang at det kjennes ut som om det sitter fast en gjærkork med et lite hull i midten i halsen, så har jeg i det minste kunnet fatte den konklusjonen at leger har dårlig hørsel, for halsen har de aldri villet ta bilde av eller undersøke.

Noe nytt lærer en hver dag.

En spesialist påsto at jeg hadde Lungeabcess empyem, en alvorlig diagnose hvor sykehusinnleggelse var påkrevet. Tre dager senere møtte jeg pliktfølgende opp til innleggelse på sykehuset, bare for å bli kastet ut av sykehusetsoverlege med ordene: du har slett ikke Lungeabcess empyem, det er nok bare et virus.

Faktis var den mest interresante diagnosen jeg har fått disse årene: Kamelhoste; resultatet av å drikke for mye kaldt vann; i følge en Koreaner med eneste legekompetanse fra å sitte i parken ved Diakonsykehuset og kikke på sykesøstrene.

Det eneste jeg er hundre prosent sikker på er at jeg stadig blir bedre til å hoste klart og tydelig.

Så sitter jeg en kveld på brakkerigg-kontorene på Majorstuen og koster på meg en opptiningstime borte fra campingvognas kulde og leser en bok om vikingene på Grønland. Der kommer jeg over en fortelling om en evig hostende og harkende gamling av en viking som i følge skalden var blitt klemt av gjenferdet til en død person; touched by a spirit of the dead. 

Hostesyken denne gamle gubben plaget omgivelsene sine med hadde navnet Gastkraming. På norrøn var gast ordet for spøkelse og kraming var ordet for klem. I dag er det vel bare svenskene som driver og kramar, men greit nok det.

Der og da bestemte jeg meg for at jeg lider av norrøn Gastkraming; en diagnose vel så god som noen jeg har fått av noen lege.  Diagnosen har hverken noen forklarende logikk, vitenskapelig bevis eller håp om noen kur; men slik sett så er ikke det noe som avviker fra det jeg har fått fra de kostbare medisinmennene i helsevesenet.

Dessuten slapp jeg å betale for den siste diagnosen, for den fulgte liksom med som et gratis-vedleg til det innholdet som jeg kjøpte boken for å få en del av.

Det er viktig å ha et navn på det en lider av; har jeg hørt. En diagnose til å bruke som bortforklaring av latskap, og til å bruke som noe som avslutter andres spørsmål om hvorfor; og ikke minst en diagnose som er spesiell nok til å hugge inn på gravstøtten når den tid kommer: her hviler i ytterste stillhet en sliten gubbe som led av Gastkraming. Ikke et sekund for tidlig å slippe å høre noe fra ham.

Som dere sikkert har forstått fra tidligere så er jeg veldig for at en gravstøtte skal fortelle noe om personen som ligger i bakken ved den. Jeg prøvde å få gjennom min vilje rundt dette da min onkel Håkon døde i en arbeidsulykke: Her og der hviler sprengningsbas Haakon Sletten Aasen. Han gikk brått bort. Jeg fikk ikke viljen min da heller.

En  minnestein skal vel for pokker være mer personlig enn en arbeidsattest?: begynte hos oss den 01.mai 1978. Sluttet 31.desember 2004.Vi har mye å lære av vikingenes runesteiner hvor det blant annet på Dynnasteinen står: hun var den hendigste mø på Hadeland. 

På min støtte skal det pina dø ikke stå en standard inskripsjon som Elsket og savnet. Det var aldri noe standard med meg når jeg levde, og det skal ikke være noe standard ved meg på kirkegården heller.

Nok om dette rundt en normal og uunngåelig konsekvens av livet; tanker som for mange blir oppfattet som noe dystert. Mørk humor er bevis på intelligens; eller på ren og skjær psykopati.

Uansett, heretter kommer jeg aldri mer å oppsøke en lege, men heller bruke pengene i byens mange antikvariater; der en alltid får valutta for pengene.

Siden denne søndagen i januar i år, da det gikk opp for meg at jeg lider av Gastkraming, har livet mitt vært så mye bedre. Jeg puster akkurat like dårlig og har fortsatt ingen mulighet til å snike meg lydløst inn på folk, men jeg har akseptert det, da jeg nå vet hva jeg lider av; og med viten om at jeg ikke blir kvitt det uten å først å dø. Det er helt greit det, for legene hadde nok i det minste rett i at det ikke er dødelig; i og med at jeg lever enda. En annen ting er at det har gått opp for meg at denne diagnosen bekrefter at jeg er fulstendig frisk; det er bare vikingen i meg det er noe galt med.

Hva annet kan en forvente seg av livet, og være lykkelig for, enn at en i fremtiden skal få dø av noe en ikke har fra før, men av noe ukjent og overraskende? Jeg vet med meg selv at jeg vil bli overrasket om jeg våkner dag og finner ut at jeg er død. Overraskelser er som oftest en bra ting.

I dag er jeg 100% overbevist om at det er Gastkraming jeg lider av; og det kan jeg fint leve med. Jeg fikk en klem av et spøkelse en eller annen gang for mange år siden. Jeg merket det ikke, og selv for meg som ikke liker det med klemming og sånt så er det helt greit; for jeg tror ikke på spøkelser.

Det som er så veldig lettende i dette er at jeg ikke lenger trenger å fundere og søke anger i hva jeg gjorde galt gjennom livet som ødela lungene mine. Selvbebreidelsene for ikke å ha benyttet pustevern, eller delta ved ulike krigsavsnitt hvor jeg pustet inn dritt som skadet lungene mine, eller anger for en gang å ha vært røyker, ble blåst vekk denne søndagen som dugg for solen. Om jeg i fremtiden skal bruke min sykehistorie for å veilede andre til å bruke pustefilter ved opphold i tuneller og ikke leke med pyrosaker uten anbefalt beskyttelse så vil jeg bare si: pass på å ikke bli klemt av spøkelser.

Jeg gjorde rett og slett aldri noe dumt som ga meg skade. Jeg er helt uskyldig, for ingen kan beskytte seg mot spøkelser; spesielt etter som de ikke eksisterer i det hele tatt. Hvordan kan en beskytte seg mot noe som ikke finnes? Finnes det beredskapsplaner for sånne scenarier; og burde en i det heletatt brukes tid på å etablere og trene et slikt planverk?

Nå skal jeg nyte hver eneste dag gjennom resten av fremtiden min. Hver morgen skal jeg strekke meg mot været, trekke pusten dypt inn med et bredt flir; og hoste lungene ut av kroppen.

Jeg skal ikke nyte min Gastkraming, men jeg skal prise meg lykkelig over at det er det jeg har og ikke noe alvorlig eller noe som er hemmende. En får ta det lille en får her i livet.

Det er som kona sa da vi kjøpte ny bil: kan jeg ikke få en blå Audi så får jeg vel nøye meg med en svart en da. Livet er ikke alltid så lett, men stort sett er det greit nok. Det er ikke alt i livet en skal la seg tynge ned av.

Det er bedre å sitte inne med unyttig viten enn ikke å vite noen ting, konkluderte den romerske filosofen Lucius Annæus Seneca.

Ha en oppløftende og avslappende helg.

Wayne Dyer: Den ypperste form for uvitenhet er når du avviser det du ikke vet noe om.

Til våre ørevenner, digital lydversjon: Ord for fredag 27.01.2023