Mikkmakk

Dette er ord for oss oppe i årene som hygger oss med å komme i mimring over gamle ord  og uttrykk som en ikke hører så ofte i dag, men som vi  ofte brukte i vår oppvekst.

I min oppvekst var ordet mikkmakk mye brukt.
Det var benevnelse på noe som vi opplever som unødig, forstyrrende, stressende. Rett og slett or mye av det gode.
Blant annet ble det sagt om folk som kjøpte seg en enkel, konservativt utrustet Opel: folk som kjøper Opel har ikke sansen for alt det elektriske mikkmakket.

Ordet har sannsynlig vis hengt med fra begynnelsen av 1000- tallet da vikingene Gudrid og Torfinn Karlsemne, Frøydis, Torvald og et hundretalls andre slo seg ned i Vinland, New Foundland i Canada og Main i USA, hvor de støtte på de utsmykkede urinnvonerne av Mi'kmaq-stammen; de som var kledd i tynt skinn; Skrælingene.

Andre påstår at det kommer fra gammeltysk for skrap og fanteri, men også de må ha ordet fra et sted.

Det er det spennende med språk som hele tiden er i endring.
Nye ord kommer inn i språket og andre dør ut; slik som ordet tidviser og uranviser/urviser som ebbet ut med de digitale klokkene.
Når en først er inne på klokker og tid så er min generasjon oppvokst med tidssignalet på radio klokken 13:00, ett, på hverdagene. I dag er dette bare minner for oss eldre.

På slutten av sekstitallet gikk folk rundt å brukte begrepet tanta til Hep Stars i tide og utide.
Begrepet ble ofte brukt om noe som var enkelt; som musikken til den svenske gruppa Hep Stars med sin blanding av syd-amerikanske rytmer og rockemusikk.
Det er så enkelt at selv tanta til Hep Stars kan greie det, var et kjent uttrykk i min ungdom.

Uttrykket ble visst nok  populært etter en hendelse der Rod Stuart hadde konsert i Trondheim.
Etter konserten ville han inn på en nattklubb. Han ble nektet adgang pga. at han hadde dongeribukse på seg. Noen prøvde å fortelle dørvakten hvem det var, og da kommer de bevingede ord fra dørvakten: Han kommer ikke inn om han så er tanta til Hep stars.

I min oppvekst med min bakgrunn var det viktig å være tykkhudet for ikke å la seg knekke av fordommer og vonde ord fra de som følte seg bedre enn meg; spesielt i den sårbare delen av oppveksten; å bli så tykkhudet at ting bare prellet av og ikke ble en del av innsovningstankene.
Mitt forbilde i så henstående var min farfar Hans Olav «Olaf» Enerhaugen Aasen.
Med det lange navnet burde han vært av adelig slekt, men han var bare en hardtarbeidende småbruker og hestekar i tømmerskogen som hadde kommet seg gjennom tortur under krigen.
Om han ble det sagt: han er så tykkhudet at han ikke trenger ryggrad for å holde seg oppreist. 

Far sin far hadde et særegent uttrykk som han brukte om folk ham mislikte sterkt: måtte afargangen ta deg: måtte du dø på en brutal måte.
Som tømmerfløyter hadde han plukket opp ordet i Nes-traktene og brukte det flittig når situasjonen tilsa det. I Austvatn ble dette ordet en kjærkommen måte å ønske folk nord og ned.
Syntes han du var en slapp og doven dust kalte ham deg for et mehe, og var du liten og tett av kroppsbygning beskrev han deg som en bøtteknott; liten og bøtteformet.
Tertefine jåler og snerpete kvinnfolk likte han ikke, og øyenskalker som bare arbeidet når det kunne sees av andre, især av overordnede, foraktet han mer enn noen andre.
Kaller du noen for en øyenskalk i dag så ser vedkommende bare rart på deg og har ikke en sjanse til å forstå kritikken du kommer med.

Han likte ikke det han så da han kom over meg og en jente som gjorde unna litt klining bak kafeen på austvatten.
- Å slafse mule gjør en ikke offentlig sa han til meg da og ga meg et lett klaps i bakhodet.
-  Far din burde bunte deg!
Far din burde gi deg juling.

Vi hadde en og annen drukkenbolt i bygda, alkoholiker, men etter en fest på lokalet i helgen kunne enhver bli litt på en snei etter inntak av mer eller mindre god hjemmebrent.
Dikkedarer brukte vi den gangen om omstendelige eller unødvendige formaliteter, og ble det bråk mellom to naboer så kalte vi det en brudulje; noe jeg skjønte at var veldig vanlig mellom naboer da jeg flyttet til Oslo og blokka i Herman Fossgate 20.
På Bislet under et skøyteløp lærte jeg ordet buljongpar, benevnelsen på et uinteressant skøytepar som ga anledning til å kjøpe en kopp varm buljong fremfor å se dem løpe.

Men dette er ord som hører fortiden til som fjernsynsapparat, transistorradio, stensilmaskin og spolebåndspiller.
Jeg var stolt den gangen jeg fikk erfaring med hjemme-computer og lærte ordet floppy disk.
Da var jeg en ung mann i den nye, digitale verden. I dag røper det at det at jeg kan dette begrepet bare beviser  jeg er blitt utdatert.

Nei, nå er det bare å trekke seg tilbake og la de unge ta over språket også.
Min tid er over verbalt, så nå avslutter jeg for i dag og går min kones gardinpreken i møte for å ha prioritert fredagsord foran å pate med henne; en skjennepreken som en kone holder for mannen sin bak sengegardinene: på tomannshånd.

Ha en god og ordrik helg.

Jeg er som en pekestokk; utgått på alder.

EXPIRED

 

Min antagelig kommende, lite norsktalende svigersønn Scot fra England beskylte meg en dag for å være expired.

I USA bruker kriminal-etterforskerne ordet expired når et offer er avgått med døden.
Problemet med expired i den sammenhengen er at det er arkaisk, et foreldet ord, i bruk i de fleste deler av verden og kan muligens misforstås; som i setningen: the lady had expired bearing her lord a son, noe som rett og slett betyr at damen hadde gått ut og fødte sin herre en sønn.

Jeg er arkaisk, foreldet; og jeg er vel faktisk utgått på dato.
Lite var jeg verd, og mindre verd er jeg blitt.
Jeg er rett og slett expired som han sa, men så langt fra død.
Med andre ord er jeg: not jet run out.

Hør her Scot, svarte jeg. Jeg er litt sånn som tørr spagetti; you can use it well past the expiration date, so long as it doesn't smell funny.

Selvfølgelig er jeg klar over at jeg er blitt godt voksen og at ting ikke lenger går så fort og lett som før. Selv mitt barnebarn på fem år har skjønt i en årrekke at jeg er gammel og kaller meg derfor bare for Mose.

 Jeg henger en del etter i svingene når det gjelder den digitale hverdagen, men jeg er fortsatt robust nok til å klare meg i den nye hverdagen uten å ha kunnskap om all verdens ned-lasting av såkalt nødvendige applikasjoner for å hente postpakker, betale for parkering og og få prosenter på Elkjøp.
Jeg gjør ting på gammelmåten og nekter å bøye meg for den påstått enkle, digitale hverdagen.

Må jeg laste ned en applikasjon for å parkere i P-huset på Kuben senter så parkerer jeg heller et annet sted og tar gangturen med glede over ikke å bli beseiret. Når jeg ikke har den rette appen for å ta ut post i postautomaten så lar jeg varen gå i retur med stolthet over at jeg av prinsipp aldri betaler for en vare på forskudd. Da slipper jeg de økonomiske konsekvensene ved å være trassig; en sur gubbe som lar bestilte varer gå i retur.

Sånn sett så er det enklere med Post Nor som leverer på døren; men alltid på andre dører enn det jeg har bestilt varen til. Deres slagord burde være. Stol på oss. Vi leverer alltid for sent og på feil adresse.

Det er så mye jeg fint kan klare meg uten her i livet; og mere blir det. Så gammelmannstrassig har jeg blitt.

Tilpassing til selvbetjening i butikk har jeg gjort, og svikter selvbetjeningskassa på Meny så forlater jeg bare varene og butikken for å starter på nytt på Kiwi eller Extra. Det tar tid, men tid har jeg nok av selv om den renner ut.

Buksene jeg liker får jeg ikke lenger kjøpt over disk i butikk, men må kjøpe dem på nettet og godta at de sendes med Post Nor; og det vil jeg ikke. Derfor sliter jeg på de gamle buksene jeg har, og som har lært meg å lappe.

Sist jeg prøvde å kjøpe meg noe på nettet ble det kjøp av en jakke i størrelse XL. Det som kom var den type jakke jeg ville ha, men i størrelse S. Jeg tok en telefon til det svenske firmaet bak leveransen; som forklarte at de bare hadde størrelse S igjen; noe de hadde varslet om på nettet i sin medlemskaps-app, noe jeg selvsagt ikke har installert. Jeg er bare en engangs kunde uten medlemskapsbehov. 

I mitt hode er det å sende S når det er bestilt XL ikke logisk i det hele tatt. Men for dem var det det når jeg ikke responderte på meldingen på medlemssiden ved å annullere kjøpet.

OK. Det var vel bare å returnere jakken via Posten. Om du har prøvd å finne et betjent postkontor i Hønefoss og funnet det så si i fra til meg.

For å returnere jakken i barnebarn-størrelse ble jeg prøvd tvunget til å skaffe meg appen fra Posten og benytte en pakkeautomat.
Helvete heller. I stedet spurte jeg den første guttungen i S-størrelse jeg møtte om han ville ha en coyotefarget, Special Ops Tactical Softshell Jacket. Det ville han.

Ingen skal  klare å tvinge meg til noe jeg ikke vil; koste hva pokker det koste vil. Om det betyr at jeg havner utenfor det gode selskap og må møte vinteren med en gammel, utslitt jakke så får det være sånn. Den gamle jakka mi har holdt meg varm nok i et tiår og vil gjøre det et tiår til om jeg går over den med bjørnetråd og innfinner meg med at jeg ikke lenger kan kneppe den over magen uten å svime av i mangel på oksygen.
Det er ikke min jobb å støtte næringslivet.
Vil de bare ha unge, digitalfriske kunder så er det greit for meg. 

Blir det for kaldt så får jeg heller slå i hjel et par dusin katter og flå dem så jeg får meg en vinterfrakk. Jeg ser jo på Ødemarkens menn i ny og ne og har fått frisket opp barndommens garve-teknikk av Tom Orr.  Jeg har kanskje ikke mye hjerne, men i følge Tom har alle dyr hjerne nok til garving av eget skinn. Om det stemmer for meg også får tiden vise. Jeg har i det minste tykk hud som burde kunne benyttes til noe; om ikke annet som grillforkle.

Om det nye samfunnet ikke har plass til utgåtte gubber som meg så skal jeg jaggu uansett skape meg plass på trass.

Jeg elsker å lese bøker. Dette var spesielt viktig for meg denne sommeren da jeg slet med å bevege meg.
I juni så prøvde jeg å reservere en bok på Nordli  via nettet om utgraving av vikinggraver. Klikk og hent. To på lager, hent om en time. Bekreftelse kommer på SMS; hilsen Nordli bokhandel.

SMS kom, og jeg kom; på bomtur.
I kassa på Nordli varslet de om at de ikke hadde boken på lager like vel, men kunne bestille den for meg. Det ville bare ta en uke. Alternativt så hadde de mange andre, interessante bøker om vikingene.
Hva faen? Kunne de ikke sendt det som SMS da?
Trodde de virkelig at jeg er en noksagt og ville kjøpe noe annet om jeg dukket opp i butikken?
Med ett: ellers takk, forlot jeg Nordli i Universitetsgata og slet meg tungpustet videre til Elkjøp på Glassmagasinet for å kjøpe meg en Christiania 1739 Grill-panne i støpejern.
I følge nettet hadde de den på lager til en grei pris. Det stemte selvfølgelig ikke, men de hadde en upriset Gorenje Deep grillplate i støpejern. Jeg fikk beskjed av en av betjeningen i butikken om at jeg ville få prisen på den i kassa, noe jeg gjorde.
Prisen på den var høyere enn hva campingvogna jeg skulle bruke den i er verdt; så jeg takket nei.
- Men jeg har jo slått den inn, survet han i kassa. Du kunne jo lastet ned QR Code & Barcode Scanner app’en og sjekket prisen før du kom til kassa.
Hva faen? Må jeg ha med meg en digital verktøykasse for å handle? Mobilen min er til for å kommunisere med, ikke for oppbevaring av et gedigent applikasjonsarkiv!

Jeg la kursen hjem etter forsøket på lørdagshandel og hadde bare en sur gubbes tanker i hodet da jeg kjente den forlokkende lukten av nybrent espressokaffe fra Black Cat Kaffe og tehus i Grensen. Jeg tok sjansen og stakk hodet innenfor døren. Der svarte de nei på om jeg måtte ha en applikasjon på telefonen for å handle der, og de solgte meg tjenestevillig en pose italiensk espressokaffe over disk.
Så bar det hjem for å koke kaffe på primus med en eldgammel espressokoker fra Italia, men noen ny bok i solveggen ble det ikke. Ikke noe grillpannestekt biff heller.
Det ble i stedet å re-lese Død og pine - de henrettede i Norge 1749-1752 av Torgrim Sørnes.
Den sto godt til humøret mitt etter handleturen i den nye verden.

Klart jeg er expired, men helvete heller om dere skal slippe meg på mange år.
Det er mye analogt liv i meg enda.

Husk fortiden, legg planer for fremtiden, men lev for i dag. For i går har vært og i morgen vil kanskje aldri komme.

God feriehelg

Barn tenker ikke på fortiden, heller ikke på det som vil komme. De lever i nået, noe vi finner vanskelig.
Jean de La Bruyére

Patriotismens død

 Nå er det vanlige folks tur!

Arbeiderpartiets slagord for valget 2021 har jo for så vidt vist seg å stemme; det er vanlige folks tur til å betale for å holde Norge flytende; igjen
Renteøkninger, høy inflasjon, gedigne strømpriser og stadig dyrere matvarer, lav kronekurs er det folket som må ta kostnadene av mens våre tillitsvalgte bevilger seg et godt lønnspålegg før ferien.
Politikken gir jeg en lang dritt i; det er, og har alltid vært, valgflesk og brutte valgløfter på løpende bånd. I hovedtrekk er de like hele hurven som sitter på Stortinget, i Regjeringen og ute på de lokale rådhusene.
Det som bryr meg er konsekvensen av politikken de fører; og å erfare at det fører til tapet av min patriotisme.

En ekte patriot er en som får parkeringsbot og gleder seg over at systemet fungerer.
William E. Vaughan 

Personlig så er jeg blitt en godt voksen mann som sitter i gjeldfri bolig og studerer  pensjons-menyen for å se om jeg velger å gå for den eller ikke.
Jeg har levd et veldig nøkternt og behersket liv uten unødvendig luksus og lite sløseri; samtidig som jeg har levd et  moderat godt liv med minimalt med alkohol og veldig få utskeielser.
Det har vært en del personlige og familiære forsakelser som kostnad for prioritering av arbeid, men også positive gevinster i form av kontroll på økonomi.
En gang i mellom har familien og jeg unnet oss noen luksusdager på mine følelsers øy med gode venner, men i det daglige så er min eneste utskeielse å unne meg noen klyper løs General snus, noe som i og for seg er en kostbar uvane i Norge.

I den sammenheng så må jeg innrømme at jeg ble mektig forbannet da jeg nå i sommer skulle koste på meg en kvote snus i Charlottenberg; og oppdager at kvoten på snus var halvert av Regjeringen i 2023; til 125 gram, tre fattigslige bokser.
Nå er det vanlige folks tur til å blø. Steng grensene, hold prisnivået i Norge oppe. Tvangsøkonomi?
Tre fattigslige bokser løs snus til 110 Nkr kontra 279 kr i en norsk butikk gir meg en fortjeneste på 169 kr, noe som tilsvarer ca syv liter bensin og 11 mil for vår lille Audi A3.
Fordi min kone ikke har noen uvaner som belaster tobakk-kvoten så blir det seks Harry-bokser i måneden for vår del og 22 mil gratis kjøring.

Kona og jeg har god tid fordi vi er gamle og ikke lenger er avhengige av klokken, så da dekker snusen bensinkostnadene til en hyggetur til Sverige med barnebarnet; og derved økt handling av  utvalgte matvarer i nabolandet. Handler en riktig og planlagt så forsvarer fortjenesten at vi kan hygge oss godt med barnebarnet på turen og like vel gå ut i null for vår økonomi; men med tap for staten og den norske handelsnæringen.
Jeg har råd til å handle både mat og snus i Norge, men av prinsipp så har vi lagt om vanene våre i år og handler de ferske grønnsakene, bærene og frukten vi ikke selv dyrker i hagen våre i innvandrer-butikker eller på torg der de er billigst.

Gud signe vaart DYRE Fedraland
Og lat det som Hagen bløma!

Nå er det vanlige folks tur til å tenke nytt og bli mindre nasjonale.

Jeg er ikke lenger en av de 80% som velger norske matvarer eller som godtar å betale straffetoll på utenlandske varer. Konsekvensene for mine handle-reiser har selvsagt konsekvenser for både miljøet, for omsetning av kortreiste  matvarer og for moms og skattepotten i Norge, men det er et strategisk, politisk valg som har gjort at jeg nå søker til alternative løsninger; valg jeg har gjort av prinsipp og ikke av økonomisk nødvendighet. Min patriotisme er borte og jeg klapper fornøyd de gangene min kone er på jente-tur til Kiel og har med seg utenlandske  kjøttvarer varer hjem.

Dårlig, sterkt overpriset fisk fra ferskvarediskene i midt-Norge er ikke lenger på menyen hjemme hos oss. Å betale 350 kroner kiloen for røkt kveite på Meny sine fisk- tilbuds-dager, tirsdager hvor de dumper gammel fisk, for så å komme hjem og smake den dårlige kvaliteten på luksusmiddagen er en saga blott for oss; og byttes ut med det Regjeringen kaller smuglerkjøtt. Seige, norske kjøttstykker som fryses fremfor å henges for mørning og inn-sprøytes saltvann står ikke i forhold til de enorme kjøttprisene i rikets matbutikker.

Egoisme er ikke en egenskap jeg er opplært til, så når faktum er at at min kone og jeg er små-spiste så blir det overskudd i varekvotene min kone og jeg henter ut fra andre siden av grensen. Dette gir vi til våre nærmeste for at de også skal nyte godt av det å slippe å betale overpriser i de lokale nærbutikkene. Dette har også gjort at vi er blitt langt mer besøks-sosiale av oss.
Så er det noe jeg vil takke vår politiske maktelite for så er det de endringene i livet mitt som har gjort meg mindre hjemme-isolert, mer familie-sosial og mindre opptatt av patriotisme og bekymret for å være unødvendig forurensende.

Politikken har tvunget meg til å koste på meg en god del flere hyggereiser, gjøre mitt barnebarn litt med bortskjemt på samvær-minner og meg mindre fokusert på lojalitet.
Nå er det vanlige folk som min Bok og meg sin tur til å ta konsekvensene av den praktiserte politikken og komme oss mer ut av landet; samt å erfare at kvaliteten på varer ikke er best og tryggest i Norge.
Takk for at dere har vist meg at Nyt Norge og Godt Norsk, norskhetsmerke, ikke noen garanti for noe annet enn at det er norsk.

Jeg har faktisk begynt å lure på hvorfor jeg og kona blir boende i Norge. Andre land er heller ikke perfekt, men det er mange land hvor den norske grådigheten er tonet veldig ned og hvor folkets grunnleggende behov som mat og bolig er beskyttet fra utnyttelse fra profittjegere. Det er kanskje på tide å finne seg nytt land.

Hvorfor ta månedlige handleturer over grensene når en kan flytte på seg og rusle til butikkene etter det en trenger for livets opphold. Disse landene har ikke snus, men da får jeg vel heller kutte ned på min siste utskeielse i livet; velge å bli prinsipp-flyktning på sine siste dager. Dessuten er jeg lei av dyre og stive vinterklær.

Uansett: Norge skulle vært stengt mellom 1. oktober og 1. april. Jeg tror at menneskene bare bor i dette landet fordi de kjenner noen her.
Anne Helene Hohle

Ha en god og kostbar helg. Nå er det vanlige folks tur til å hygge seg og slappe av.

Nordmenn kan trygt være glade. Det er ikke kjent at noen nordmann av noe kjønn har dødd av glede de siste tusen år.

Å kjenne sine begrensninger

Lærer vi å kjenne våre begrensninger for tidlig, lærer vi aldri å kjenne våre krefter, skrev Mignon McLaughlin. Det er flere sider av den saken som gjør at påstanden blir feil i mitt hode. Det er forskjell på å kjenne sine begrensninger og det å akseptere den i den grad at en ikke gjør noe med det.
Mitt fag begrenser seg til beredskaps-faget, derfor forteller jeg aldri en elektriker hvordan denne burde gjennomføre installasjoner. 

Begrensninger skal ikke utgjøre en stoppende, lammende eller hindrende; men de er en del av sunt folkevett.
Den som ikke kjenner sine begrensninger og ikke tar hensyn til dem er en farlig person for seg selv og for andre
Du skal strekke deg lengre enn du tror du kan om du skal utvikle deg, men aldri på bekostning av andre; eller uten å ta hensyn til kostnadene av handlingene.

Når det gjelder det å lede en øvelse, eller å lede et skarpt angrep, et er ingen forskjell på kravene til kontroll over og ledelse av mannskapene. Det er heller ingen forskjell på kravet til at mannskapene må stole på deg som leder. Stoler de ikke på ledelsen vil de bli usikre, forsiktige og gjøre en dårlig jobb; eller utsette seg for unødig risiko.
Ber du mannskapene gå inn i et røykfylt rom så MÅ de stole på at gassene er ufarlige eller at du stanser dem dersom de ikke benytter nødvendig verneutstyr.

Som befal skal du aldri gi faglige råd eller ordre til soldater som kan faget bedre enn det du selv kan.

Det er ikke flaut eller nedverdigende som leder å akseptere at noen er bedre på noe enn det du er selv. Det kalles å lede ved å benytte seg av andres styrke; også kalt teamarbeid og det er bygging av dine soldaters tillit til deg.

Det som kan virke logisk for en som ikke vet sikkert kan fort vise seg å være farlig i den settingen det skjer. Logikk er bra, men kunnskap er mer en bare logikk.
Enkelte går utenfor sin kunnskap og gir ordre som kun er til for å fremstå kunnskapsrik i andres øyne. Ikke bare er slike se myndig og dyktig ut-ordre en forstyrrelse av fagpersonellets innarbeidede rutiner, men det er også farlig for tilliten til deg som befal.
Det kalles å snuble!

Det er mye en kan lese seg til i livet, men ikke alt. En teoretisk fjellklatrer eller froskemann vil med stor sannsynlighet forulykke om de oppstår utfordringer under veis i utførelsen. Ting må tilegnes gjennom praktisk trening og gradvis utvikling.
Egoet må ALDRI komme foran fagkunnskap.
Å innse og respektere egne begrensninger hindrer unødige ulykker. z
Minst like viktig er det at  ordene: dette kan du bedre enn meg gir deg tillit hos dine soldater. De vet at du kun gir råd og ordre som det er hold i, og slik sett ikke gir ordre som kan utsette dem for det vi i forsvaret kalte stolthets-risiko. 
Å tro at du kan klatre på karrière-stigen og vinne anseelse ved å dilte bak høyeste befal og slenge ut faglig dårlige tilleggs-ordre viser i så fall at du på ingen måte har lederegenskaper i deg.

Vi hadde noe som vi kalte knipse-befal i min tid i MJK.
Enkelt fortalt var dette befal som fikk en idé og gikk rett derfra til å gi en ordre ut fra innfall og ikke ut fra vurdering og kunnskap.
Det kan se veldig effektivt å imponerende ut for de som ikke kjenner ledelse som fag å oppleve en som kaster seg rundt med en slike kjappe ordre, men det er en risikosport som ikke kan aksepteres.
Det sies at det var et slikt befals knipse-ordre på Ramsund orlogsstasjon som er bakgrunnen for begrepet ikke alle skritt fremover er et fremskritt.

Det er en bra ting å være ivrig i tjeneste, men ikke når iveren går fortere enn vettet.
Oppgaven som var gitt var å ta seg raskt ned til brygga og entre en motortorpedobåt. Ordren som ble gitt var: helt om, marsj. Springmarsj til brygga! Entre MTB umiddelbart!
Soldatene fulgte gitt ordre om å snu seg 180 grader; med det som resultat at soldatene forrest i laget etter utført ordre sto med ansiktet en halv meter fra veggen på Kåken.
En liten detaljfeil på 90 grader fra befalingsmannen, men et solid bevis på manglende risiko og fremdrifts-tenkning fra den som ga ordre.
- Rettelse. Venstre om!
En liten kontraordre fra en leder, men en spiker i tillits-kisten til ordregiveren.
Der og da kan en le eller spøke det bort, men tvilens frø er sådd hos soldatene.  Tenker befalet før de handler?
Ved neste feil vannes frøet, og ved tredje gjødsles det.

Ikke la andre finne dine begrensninger; søk dem opp selv!
Ikke la andre gjette på hva som er dine styrker; vis dem frem!

Dett var ikke en farlig ordre der og da, men det røpet et livsfarlig knipse-befal som var troende til å gi viktige ordre etter innfallsmetoden.
Å gjøre feil er menneskelig, men å feile fordi en ikke har med seg hodet er dømt til å gjentas.

I det øyeblikket vi aksepterer våre begrensninger, beveger vi oss forbi dem.
Albert Einstein

Et befal må kunne sitt fag og ha forståelse for at djevelen sitter i detaljene.
Ved en situasjon der du er befal for en tropp med uerfarne soldater som slår leir for natten etter en marsj i regn er det behov for å gi dem mulighet til hvile, mat og varme.
Leirbål tennes og vaktmannskaper settes ut.
Et middels befal peker ut mannskaper til vakthold og peker ut observasjons og skytefeltet de skal sikre.
Et dyktig befal skolerer mannskapene sine før de går ut på vakt.
- Dere må bevege seg så langt fra leirbålet at gjenskinnet fra bålet ikke lenger reflekteres i vanndråpene på løvverket for å sikre at de ikke mister nattsyn.
- Ved observasjon av mistenkelig bevegelse må dere aldri stirre mot et stillestående mål, da forsvinner det. Det menneskelige øyet er skapt for å oppfatte og oppdage bevegelse. Skal du utforske et objekt som ikke beveger seg må blikket skanne objektet ved å bevege det fra side til side og analysere endringer i hvert bilde.
Er det mye moskito i området hvor du slår leir så deler du ut små flis av rødt sedertre som soldatene skal antenne for å holde myggen borte.
Et dyktig befal deler av sin kunnskap med sine menn for å gjøre det så komfortabelt og trygt som mulig for dem ut fra situasjonen de er i. De bygger omsorg, deler kompetanse og bygger tillit, men de antar eller gjetter aldri der hvor de ikke har kompetanse.

Som befal vil  du aldri klare å slippe unna ved å skylde på at feilen skyldtes en udyktig soldat, for det er DU som befal som har ansvar for at dine soldater er godt nok skolert til å settes til de oppgavene du setter dem til å utføre.
Om du er strategisk, operasjonell eller taktisk befal så er det ene og alene din oppgave å finne og kjenne dine egne begrensninger, og dine enkelt-mannskapers begrensninger; og ut fra det hente støtte fra de som dekker dine og hverandres mangler og hull.

Jeg vet, og jeg har erfart, at enkelte synes det er flaut å måtte hente inn ekspertråd. De føler at de mister ansikt ved å røpe at de har begrensninger. Føler du at du mister ansikt og anseelse ved dette så må du bytte yrke, for da er du ingen leder.

Ingen kan alt, og de som tror de kan det har en psykisk lidelse som heter narsissisme!

Tror du at du kan dekke over dine egne mangler og at ingen gjennomskuer deg så har du mistet det nødvendige gangsynet du må ha for å ha rett til å kalle deg befal og leder.
Er du av de som ikke stoler på dine overordnede og mener du overgår dem i kvalitet så kan du selvsagt ha rett, men da må du føre ugjenkallelige bevis for andre hvorfor du har rett og de har feil. Hvis ikke så mister du all tillit både hos soldatene, dine med-befal og dine overordnede.

Vet du bedre enn det planverket du er satt til å lede så må du sørge for at det endres og ikke velge det bort. Den som opptrer utenfor godkjent planverk setter både liv, helse og verdier i fare fordi disse befal ikke en gang har skjønt begrepene samvirke og samhandling gjennom at alle løse oppgaver etter forhåndsplanlagte og innøvde rutiner som bygger forventninger om hvordan sidemannen skal handle; og når.
Du må påvise feil i planverket, få det endret og endringene øvet inn. Gjør du ikke det så er det din fordømte plikt å følge de ordrene som gis gjennom planverket.
Uansett hvilket nivå du gir veiledning, råd og ordre på så må du kjenne dine begrensninger; og ikke minst argumentere mot en ordre når den gis, og ikke å velge å ikke følge den under utførelsen.

Forskjellen mellom det geniale og dumheten er at det geniale har sin begrensning.
Torvald Gahlin

Ærlighet over for deg selv og dine med-soldater gir deg den tilliten du må ha for å lede, for som Giacomo Leopardi sa det: den sikreste måten å skjule sine begrensninger på, er å ikke overskride dem.

Det er begrensningen som gjør storheten mulig.
Erik Lerdahl

Ha en god og ærlig helg

I begrensningen viser mesteren seg.
Johann Wolfgang von Goethe