Ingen er syker enn en syk mann, hørte jeg kvinnfolkene rundt meg si om sine ektefeller.
Da er de ikke gift med en ekte mann, men en pingle som ikke har skjønt at smerter og ubehag skal skjules; og ikke snakkes om.
Der kjenner jeg meg virkelig ikke igjen i de ordene.
Ingenting er sykere enn han jeg er gift med, sier min kone sikkert til sine venninner, men da snakker hun om meg generelt på et psykisk nivå, og ikke når jeg har en forkjølelse; eller er krimfull som vi sa i min hjembygd.
To av mine søstre kom på besøk med nybakt krydderkake og blåbærpai.
Mens vi drakk kaffe og hygget oss med kaker henvendte min storesøster seg til min kone og spurte hvordan det var med meg.
Da jeg minnet søsteren min på at jeg satt ved bordet så sa hun: jeg spurte ikke deg, for du har bare to svar når vi spør om helsen din; enten sier du har det bra, eller at det går greit.
Jeg ble litt overrasket, for hvilke andre alternativer enn bra eller det går greit finnes det på spørsmål om hvordan det står til med meg?
Enten er jeg frisk, og da er svaret bra.
Er jeg syk så kan jeg leve med det, og da er svaret at det går greit.
Jeg har prøvd et par andre varianter på svar over for et par venner og noen leger, men merker fort at det å syte og klage gjør at de mister interressen. Det gir som resultat at en skyver dem vekk fra samtalen og håper at du skifter emne.
Det er bare slik vi mannfolk er.
Vi spør deg hvordan det går med deg, men svarer du noe annet enn bra og greit så blir det bare forvirrende; og svarer ikke ut forventningen til spørrerunde med et ærlig svar.
Det med hvordan går det er bare en høflighetsfrase og ikke en oppfordring til å tømme levra.
Du hører aldri at mannfolk parerer de to svaralternativene ved å riste på hodet og følge opp med spørsmålet: hvordan har du det egentlig?
Vi spør bare hvordan det går fordi det er en høffelighetsfrase som viser at vi er opptatt av hvordan den andre har det, ikke forde vi er interresert i det.
Har du dårlig tid når du møter en annen mann som spør deg hvordan du har det, men ikke vil fornærme vedkommende ved å si at du ikke har tid til å prate, ja så kan du rett og slett bare svare: nei, det går ikke så bra egentlig.
Da trekker den maskuline spørsmålgiveren seg umiddelbart, varsler at han må stikke og avslutter med: vi snakker om det senere; OK?
Det forventes at vi kara skal tåle en støyt, kunne bite i oss smerter og stå på uten å klynke og klage.
Alt annet roter til i systemet i vårt maskuline system.
Når vi menn blir konfrontert med følelsesmessige spørsmål blir vi som en GPS som har mistet signalet; i knoter bare rundt i sirkel.
En mann sier aldri mer enn han må, med mindre det handler om sport eller biler hos de som intreserer seg for denslags.
Personlig så klarte jeg ikke å holde en samtale gående rundt de temaene en gang.
Biler og sport intreserer meg like lite som egne brystsmerter.
Det bare er sånn at en mann og en kvinne kan snakke i timevis uten at han egentlig sier ett ord ut over hmm, akkurat og jasså.
En mann hører et ord, en kvinne hører en setning, og en mann og en kvinne hører to helt forskjellige samtaler.
En må bare akseptere det faktum at kommunikasjon fungerer sånn at en mann kan si tusen ord og fortsatt ikke si hva han mener.
En kvinne kan si ett ord som kan bety ti forskjellige ting.
Å få en mann til å snakke om sine følelser er som å prøve å lære en katt til å hente posten.
På mange måter kan vi si at vi kara er ukompliserte vesener.
En mann har for eksempel bare to humør; sulten og ikke sulten. Hva han er sulten på går jeg ikke inn på her, for til og med de romantiske antenne er ulike hos kvinner og menn.
En mann planlegger i god tid å for å gi en kvinne blomster på valentinsdagen.
En kvinne husker faktisk valentinsdagen.
En mann tenker at en romantisk gest er å fikse en ødelagt kran. En kvinne tenker at en romantisk gest er å huske fødselsdagen hennes.
En mann overrasker sin kjæreste med en romantisk blomsterkvast når han har dårlig samvittighet.
En kvinne overrasker sin kjæreste hver kveld på kammerset med en liste over alt han har gjort feil de siste fem årene.
Selv prioriteringer og motiv er ulikt mellom kjønnene.
En mann som vasker opp er som en hund som gjør et triks – han gjør det bare for å få en godbit.
Det er vel egentlig et umotbeviselig faktum at kvinner og menn er ulike, og at kvinner er mer sesetive, omsorgsfulle og følelses-avslørene enn oss mannfolk.
En mann gråter bare når han skjærer løk eller når favorittlaget hans taper i ishockey.
En kvinne gråter når hun ser en reklame for hundemat.
En mann slår seg stolt på magen når du forteller ham at han er blitt feit.
Hvordan en kvinne reagerer når du sier at hun har lagt på seg får du finne svar på selv ved å gå hjem til henne å si det direkte til henne når du har lest dette.
Lykke til om du gjør det, sucker!
Jeg håper virkelig at det ikke bare er jeg som kjenner igjen det jeg har skrevet her.
Uansett hvor ulike vi er og hvor mye ulikheter tiltrekker hverandre, så er vi kliss like på ett felt: ingen av oss vil innrømme at de tar feil.
Det sies at ingen mann noen sinne vil bli intelligent nok til å forstå hvordan en kvinnes hjernen fungerer, og ingen kvinne er skarpsynt nok til å se mannens virkelig føler.
Jeg har ingen anelse om hvor ufeilbarlig vår Herre er, men jeg vet at det var en bommert å skape mannen først; eller som Karen Blixen sa det: Gud skapte mannen før kvinnen. Det er som når jeg skriver. Først kladder jeg.
Ha en kommunikasjonsrik, følelsesgod og flott helg.
Alle kvinner bør vite hvordan de tar seg av barn. De fleste av dem vil få seg en mann en dag. Franklin P. Jones.