Fakta er fakta, og alt annet er antakelser

Et stadig tilbakevendende tema som jeg tenker mye over er hvordan folk med bakgrunn i psykologi har en tendens til å presentere sine diagnoser og fag-vurderinger som en som faktabasert sannhet.

Du møter dette over alt; i mediene, i rettssaker og i hverdagen; disse såkalte psykologi-ekspertene som mener at de sitter på den eneste sannheten, og som uten tanke rundt hvilke skade de gjør på andre mennesker ved å presentere sin u-eksakte vitenskap som et bastant fakta.

Desverre så kjenner jeg flere personer som allerede tidlig i sin barn og ungdom ble satt i bås med statestikk-baserte diagnoser som har stukket kjepper i hjulene for dem gjennom hele livet.

Det å bli kvitt en sånn diagnose har vist seg for mange av disse å være totalt umulig, selv om det livet de har levt etter diagnosen tydelig viser at noen må ha tatt feil

Igjen!
Psykologi regnes ikke som en eksakt vitenskap på samme måte som for eksempel fysikk eller kjemi.

Mennesker er komplekse vesener med individuelle forskjeller, noe som gjør det vanskelig å etablere universelle lover og teorier.

Mange av de fenomenene psykologien studerer, som følelser og tanker, er subjektive og vanskelige å måle objektivt.

Det er etiske utfordringer knyttet til forskning på mennesker, som vil begrense hvilke eksperimenter som kan gjennomføres, forsvarer psykologene seg med.

Vi godtar snart ethvert avvik, innenfor de anerkjente sosiale og psykologiske skjemaer. Men vi godtar ikke personlighet; det vil si, det som er virkelig unikt.
Stein Mehren

Psykologi er imidlertid en empirisk vitenskap. Dette betyr at seriøse psykologer bruker vitenskapelige metoder for å samle inn data og teste hypoteser, og i stedet for å søke etter absolutte sannheter, forsøker de å forstå og forklare menneskelig atferd og mentale prosesser.

Det ligger kanskje noe i det gamle uttrykket: Den som søker terapi er syk. Den som gir terapi er enda sykere.

Slik jeg ser det er den største utfordringen med å være terapeut er å ikke analysere sine egne problemer mens man lytter til andres.

Dette er en vesensforskjell som det er viktig å forstå, fordi det å være innefostått med at psykologi ikke er en eksakt vitenskap vil hjelpe oss til å få en mer realistiske forventning til hva psykologisk forskning kan fortelle oss.

Kort sagt, psykologi er en viktig og spennende disiplin, men den har sine store begrensninger, og de som utøver den MÅ IKKE presentere sin vurderinger som eksakt vitenskap; men de må være ydmyke og gjøre det tydelig at det de presenterer er deres personlige antakelser.

For enhver som har lest Mammas svik eller tilsvarende biografier ser raskt hvor ekstremt farlig og skadelig det er for enkeltpersoner, og for grupper av ofre, å presentere antakelser som bastante fakta.

Dette er noe som opptar meg sterkt fordi jeg er vokst opp i et miljø der forskere på folke-sinnet sto bak myndighetene og det lov-styrende Norge når det gjaldt å kriminalisere og forfølge taterne som undermennesker, noe som langt inn på 1970-tallet forsvarte tvangssterilisering av tater-jenter.

Det er ingen forskjell på nazi-tysklands untermensch-tanker før og under andre verdenskrig, det disse psykologene fortsatte med langt inn på åtti og nittitallet over for tatere og samer; og de holdningene som fortsatt gjenspeiles i enkelte av disse fagmiljøene i dag.

Forbrytere går fri og ofre for psykologer får livene sine ødelagt på grunn av dette.det er flere grunner til at bastante diagnoser noen ganger presenteres innen psykologi, selv om faget ikke er en eksakt vitenskap:
Barnevernet er mye mer ett foreldre-vern en et system for å ivareta sårbare barn på grunn av disse psykolog-ekspertene.

Det er ekstremt viktig å være klar over at det finnes flere, store utfordringer knyttet til psykisk diagnostisering som det ofte ser ut til at blir oversett totalt.

Komorbiditet er en ting. Mange mennesker opplever flere ulike symptomer samtidig, noe som kan gjøre det vanskelig å sette en entydig diagnose.

Desstuen vil  uttrykk for psykiske lidelser variere mellom ulike kulturer, noe som vil gjøre det utfordrende å stille en korrekt diagnose. 

En psykiatrisk diagnose kan føre til stigmatisering og diskriminering, og overdiagnostisering for dramatikken og nyhetsverdiens skyld føre til unødvendig mistanke på folks problemer.

Jeg ber ikke om at det skal sluttes å forske på menneskesinnet, for det er et viktig felt å kartlegge, men det må bli slutt på det å presentere dette som det hele, det fulle og det eneste svaret.

Det burde ikke være lov å presentere antakelser som noe annet enn antakelser:Det er fullstendig akseptabelt å anta og å gjette, men slike dommer må alltid presenteres med for-stavelsene: jeg tror at.

Det å tro sterkt på noe er noe de fleste av oss befatter oss med, religiøs tro, politisk overbevisning, troen på spøkelser og UFO og mye, mye mer, og da er det ekstremt viktig å være innforstått med at sterk tro kan være en kilde til både styrke og utfordringer.

Det er viktig for de fleste av oss å nærme seg dette temaet med respekt og nyanse.
Jeg er opptatt av å utforske noen potensielle grunner til at sterk tro må oppfattes som farlig hos enkelte mennesker.

Ekstremisme og intoleranse er en side av dette. Når troen blir så sterk at den overskygger andre perspektiver og verdier, kan det føre til intoleranse mot andre trosoppfatninger og livssyn.

I verste fall kan dette utvikles til ekstremisme og voldelig atferd.

Manipulasjon og kontroll er også en side av dette med tro. Noen grupper eller individer kan utnytte andres sterke tro til å manipulere og kontrollere dem; eller for å vinne stor respekt for sitt fagfelt.

Dette ser en blant annet veldig godt hos psykologene i Thomas Quick-saken som gjennom faglig manipulasjon fikk både andre psykologer, etterforskere og mediene til å tro på fantasifulle beskrivelser gitt av Quick; sannheter som ble motbevist igjen og igjen, men som like vel ble oppfattet som sannheter.

Sterk tro kan gjøre det vanskelig å akseptere nye ideer eller informasjon som utfordrer ens eksisterende trosoppfatninger. Dette kan hindre personlig vekst og tilpasning til nye situasjoner.

Avslag på vitenskap og fakta er en stadig voksende problemstilling i samfunnet vårt med falske nyheter og konspirasjonsteorier. Noen ganger kan sterk tro føre til at man avviser vitenskapelige funn og fakta som ikke stemmer overens med ens tro.

Dette kan ha negative konsekvenser for både individet og samfunnet, og for enkeltindivider føre til sosial isolasjon.

En sterk tro kan føre til at man isolerer seg fra personer med andre trosoppfatninger eller livssyn, og det kan føre til at individer som står for sin tro blir utestengt og isolert.

De fleste mennesker med sterke religiøse eller åndelige overbevisninger lever gode og produktive liv. Problemene oppstår ofte når troen blir brukt til å rettferdiggjøre negative handlinger eller når den blir brukt til å kontrollere andre; og når en fagperson har så stor tro på sine fagkunnskaper at denne på en overbevisende presenterer sine antakelser som en eksakt diagnostikk.

Faktorer som  bidrar til at sterk tro på en fag-diagnose blir problematisk er autoritære fagspesialister som manipulerer gjenno å presentere halvsannheter og misbruker empiriske funn og statistikker på en slik måte at de skal fremstå som en udiskuterbar sannhet.

En feilaktig, psykologisk diagnose vil ha alvorlige konsekvenser for et ungt menneske.

Det vil påvirke deres selvbilde, relasjoner, utdanning og fremtidsutsikter på mange nivåer.

En feilaktig diagnose vil alt for ofte føre til at personen blir stemplet og sett på som annerledes, noe som kan føre til mobbing, utestenging sosialt og i arbeidslivet, samt medføre sosial isolasjon.

En feilaktig diagnose vil skape et negativt selvbilde og føre til at personen tror at de er ødelagt eller syke, og de vil etterhvert akseptere at det er noe galt med dem og at de ikke passer inn i samfunnet.

En feilaktig diagnose kan hindre personen i å utvikle seg på en sunn måte.
For eksempel kan en diagnose som ikke er riktig, føre til at personen unngår utfordringer eller ikke får den støtten de trenger; eller motsatt så blir diagnosen deres en unnskyldning for handlinger som fritar dem for offentlig straff og deres egen evne til å akseptere at det de gjør er galt.

Når en psykolog-ekspert uttaler seg om et annet menneskes MÅ denne være klar over at det denne gjør er å legge ut et farlig minefelt som skaper stor risiko for den enkelte, og ikke minst for de rundt vedkommende; både de nærmeste og de som kan bli vedkommendes neste offer.

Ett av mange eksempler er psykologenes gjentatte friske-meldinger av den notorisk pedofile Stein Sundby som med fag-spesialistenes velsignelse gjentatte ganger ble satt fri for å fortsette overgrep mot små gutter.

Disse psykolog-spesialistene ga ham i tillegg attest som forsvarte at han ville ha godt av å være støttekontakt for psykisk utviklingshemmede småbarn; noe som igjen medførte at han fikk herje fritt over for de mest sårbare av de sårbare på Ragna Rindals Dagsenters sommer-hjem i Austvatn.

Dette er de samme fag-spesialistene som de på Gjerderum, som responderte på varsler om mishandling og overgrep mot Eline og hennes søsken, svarte med å gi Eline diagnosen notorisk lystløgner med Asperges syndrom; noe som igjen ledet frem til at Elines mor fikk misbruke og mishandle sine barn i Alvdal i nesten tjue år.

En av mine søstre ble stemplet suecidal etter at hun som syvåring uttalte til en psykolog at hun ønsket å dø på grunn av smertene hun hadde i hodet.

Dette har hengt ved henne hele livet og begrenset hennes muligheter til karriere innen politiet, selv om hun ble diagnostisert med klase-hodepine.

Psykolog-spesialist forsvarte sin diagnose til sin død i 1998 ved at klase-hodepine også kalles selvmords-hodepine.

Dette er mitt forsvarskriv til det faktum at jeg stadig vender tilbake til at leger, psykologer og andre fageksperter, beredskaps-spesialister inkludert, aldri må presentere sine antakelser og gjetninger som udiskutable sannhet.

Til det er konsekvensene for store for alt for mange.

Det er like skremmende som når frisøren jobber med bakhodet ditt og pluttselig utbryter: OOPS!

Ha en god, åndsfrisk dag

Psykologi er det vitenskapelige studiet av alt som er for åpenbart til å være verdt å studere.
Gilbert Keith Chesterton

Hans ord er kanskje ment som et satirisk stikk mot det åpenbare i mye psykologisk forskning.