fredag 31. januar 2025

Å snakke seg dum


Jonas Gahr Støre anklages for å ikke stikke fingeren i jorda. Han svarer med at det er bedre enn å ha hodet i sanden. Bjørn Haugan. Journalist VG. 02.12.2024.

Å stikke fingeren i jorden er et uttrykk som betyr å undersøke nærmere, finne ut hvordan noe faktisk er, eller konfrontere virkeligheten.
 
Det er som å få en direkte, praktisk erfaring med noe for å få en bedre forståelse.

Dette med å stikke fingeren i jorden er et uttrykk som oppfordrer oss til å være realistiske, undersøke nærmere og konfrontere virkeligheten.

Å stikke hodet i sanden er et uttrykk som betyr å unngå å møte et problem eller en vanskelig situasjon ved å ignorere det eller late som om det ikke finnes.
 
Det er som å gjemme seg for problemer, i håp om at de vil forsvinne av seg selv.

Hvorfor det er så mye bedre å IKKE ta en realismesjekk, undersøke nærmere og konfrontere virkeligheten enn det er å ignorere problemer og late som om det ikke finnes i håp om at de vil forsvinne av seg selv?

Ja det må statsminister Jonas Gahr Støre svare på selv, for begge dele er bare to sider av samme sak; og er en totalt idiotiske holdninger å ha.

Er det kanskje slik at høy intelligens er et handikap for en ledende politiker? Allan Fagerstrøm.

Noen er rett og slett spesialister på å snakke seg selv ned på en ubevisst måte.

Å snakke seg selv ned betyr å ha en negativ og kritisk indre dialog med seg selv.
 
Det er som å ha en liten stemme inne i hodet som stadig påpeker dine feil, mangler og usikkerheter.
 
Denne indre kritikeren kan være veldig streng og ubarmhjertig, og føre til at man føler seg mindre verdifull og kapabel.

Men så er det disse som snakker seg selv ned over for andre bare ved å åpne munnen og prøve å være smarte eller humoristiske; som overnevnte person.

Det er en fin nyanse mellom det å være selvironisk og det å snakke seg selv ned.
 
Begge handler om å reflektere over seg selv, men med svært ulike effekter.

Selvironi er evnen til å le av seg selv og sine egne feil.
 
Selvironien viser at man har en god dose selvinnsikt og ikke tar seg selv altfor høytidelig.
 
Å snakke seg selv ned er en mer negativ form for selvrefleksjon.

Men så finnes det en tredje variant; å snakke seg selv dum.

Å si at man snakker seg selv dum er nært beslektet med det gamle ordtaket om å holde kjeft for å unngå å avsløre sin egen uvitenhet.

Å stikke fingeren i jorden, selv om du føler at du røper uvitenhet ved å gjøre det, er med andre ord viktig, for det forebygger dumhet; eller som ordtaket sier det så mye bedre: Det er bedre å stille et dumt spørsmål enn å gå rundt med en dum tanke.

Jeg kunne ha skrevet noe veldig smart akkurat nå, men jeg valgte å holde det inne for å bevare illusjonen om at jeg vet hva jeg snakker om.

Kunnskap er makt, men uvitenhet er lykke. Derfor smilte jeg og nikker når andre snakket.

Jeg har lært at det er bedre å lytte enn å snakke, men dessverre lærte jeg ikke å slutte og tenke: og skrev tankene ned og publisere dem.

Jeg lot meg frustrere av følelsen av det å nesten vite svaret på alt, men ikke helt. Jeg er en walking Wikipedia, men med en ekstremt dårlig internettforbindelse.

Jeg hadde selvironisk erkjennelse av at jeg ofte bygger meg teoretiske luftslott på et grunnlag av begrenset informasjon og i ren og skjær dumhet.

Jeg har rett og slett en teori om alt, men ingen bevis, så det er derfor kaller jeg dem teorier; og prøver å komme unna med det.

Faktisk var jeg ekspert på å finne sammenhenger som ingen andre så; forde sammenhengene ikke var der.

Det kalles visst å være en av verdens mest underanerkjente, selverklærte genier.
 
Jeg burde tildele meg selv en Nobelpris i vitenskapen unyttige teorier, for sannheten er at en for å vinne en Nobelpris så må en være så smart at du forstår at du ikke er så smart.

Nobelprisen er som en eksklusiv klubb for smarte mennesker.
 
Dumme folk får bare invitasjonen til Nobel-buffeten; og noen av oss får ikke en gang det.

Sannheten er at jeg i de fleste situasjoner var sikker på at jeg hadde rett, selv om jeg ikke helt forstod hva jeg nettopp sa.

Når jeg sa de ovenforstående tingene til meg selv så var det å snakke meg selv ned, men når jeg skriver det ned slik at flere kan se hvordan jeg fungerte, så vil nok noen oppfatte det som selvironi; og andre tolke det som noe jeg rett og slett heller burde holdt for meg selv for å ikke snakke meg dum.

Verden er nyansert fordi folkene som bebor den er så nyanserte; og alle er litt smartere enn gjennomsnittet i egne øyne. Jeg, for min del, var så intelligent at jeg forstod komplekse problemer, så lenge de har et enkelt svar.

De små nyansene gjør til sist den store forskjellen. Erik Lerdahl.

Ha en god, fornuftig og selvtenkende helg

Du er så unik at det ikke finnes noen andre som er 100% som deg, i hele verden. Gemini AI.

fredag 24. januar 2025

Blikket fanger og blikket fenger


Noen ganger så må en liksom sette seg ned å gå i funderinger rundt hvorfor en er som en er; og ble som en ble.

Bakgrunnen for dette dypdykk i meg selv har bakgrunn i at jeg, i studies medfør, ble bedt om å beskrive den vakreste kvinnen på min tidligere arbeidsplass; med begrunnelse for hva ved henne og hvorfor jeg mente hun var vakker.

Mitt råd etter den seansen; snakk aldri med folk som studerer psykologi og forskning innen grunnlag for beslutningstaking.

Jeg så i det minste skuffelsen i øynene hennes da jeg svarte ut spørsmålet med et sitat av Konficius; fordi jeg mener han hadde rett i det han sa om den saken: Et vakkert ansikt gleder i et øyeblikk, men et vakkert hjerte gleder for alltid. Og det vakreste i et menneske er glansen i øynene.

Hun hadde nok forventet seg et mer kroppsfiksert svar enn øyne, sjel og profesjonelle holdninger, men jeg hadde ikke noe annet å tilby. Du kan liksom ikke forvente å få kjøpt svinekotteletter fra en fiskebil.

I noen tilfeller ble jeg kontaktet som vitne til hendelser, og det har stort sett fungert godt i og med min godt trente observasjonsevne; bortsett fra når det gjelder å beskrive biler og mennesker.

Biler er biler i mitt hode, og skiller seg bare ut på farge og lyd.
Mennesker er øyne!

Det er mange av de viktige folkene jeg omga meg mye med som jeg ikke kunne si noe om kroppen, bryststørelsen eller alt nedenfor haken på.

Akkurat det irriterte meg både når det gjaldt beskrivelse og det å kjøpe personlige gaver til dem hvor det krevde å vite noe om størrelse.

Som vitne så kunne jeg som regel si noe om høyden til de jeg omgikk mye med; ut fra om de gir meg vondt i nakken eller gnagsår på dobbelthaken min.

Øynene er ofte omtalt som sjelens speil.

De er et av våre viktigste verktøy for ikke-verbal kommunikasjon; og under verbal kommunikasjon.

Øynene skape en gjensidig følelse av nærhet og tilknytning.

Første inntrykk dannes ofte svært raskt, og øynene er en av de første tingene vi legger merke til hos en ny person.

Øyenfarge, størrelse og uttrykk vil sammen bidra til å forme vårt første inntrykk av vedkommende.

Stemningen ligger i blikket.

Utvidede pupiller kan for eksempel tyde på spenning eller interesse, mens smale pupiller kan signalisere mistro eller sinne.

Jeg mener at øynene vil avsløre noe om en persons personlighet, og noen ganger har jeg tatt feil med hensyn til det.

Tanker fra å ha sett inn i en av mine ekskoner øyne flere år etter skilsmissen: Hvordan i heiteste kunne jeg gifte meg med de øynene der?

Øynene er selvsagt ikke alene det som danner det tause førsteinntrykket av en person.

Et symmetrisk ansikt med velproporsjonerte øyne oppfatter jeg, som de fleste andre, som attraktivt.

Et varmt, vennlig eller mystisk blikk kan oppfattes som svært tiltrekkende.
Brune øyne er den vanligste øyenfargen i verden, men brunt er ikke bare brunt.
Det som er sjelden, vil ofte oppfattes som mer eksotisk og tiltrekkende; som lyst brune øyne og min fars ullgrå øyne, sammen med eierens hudfarge.
Gir det kontrast til hverandre så interesserer det meg ekstra.

Jeg var veldig opptatt av å holde blikket til de jeg snakker med.

Ved å opprettholde øyekontakt signaliserer vi oppmerksomhet, interesse og ærlighet.

Unngåelse av øyekontakt ved å flakke med blikket tolkes som usikkerhet, løgn eller mangel på interesse; slik jeg så det.

Uttrykket sannheten sitter i blikket er en metafor som antyder at vi kan lese mye om en persons følelser, tanker og intensjoner ved å se dem i øynene.

Øynene er vinduet inn til en persons indre verden, og kan avsløre mer enn ord noen gang kan; min filosofi.

Dessuten følte jeg bare forrakt for mennesker jeg omgikk som i detalj kunne beskrive hver minste kurve på en person, men ingen ting om fargen på øynene.

Hvem liker vel å stå over for respektløse mennesker med vandreblikk som smeiker kroppen din når du snakker med dem?

Det er en grunn til at kvinner må ty til å peke på sine egne øyne og si: "jeg er her oppe!", når de sitter ovenfor puppe-beskuere; for jeg-et sitter faktisk i øynene; mener nå jeg.

Kanskje vanen og trang til, å se folk i øynene og holde blikket deres rett og slett bare betyr at jeg var introvert og trengte en trygg havn å ankre opp i under en prat.

Den enkleste forklaringen er ofte den rette; og i dag skal jo alt sies med en diagnose.

Henri Matisse skal ha sagt: det er ikke nok å ha gode øyne, man må også vite hva man skal se etter; og det gjelder også når du ser inn i andres øyne.

Ha en god og iøynefallende helg; om det er det du synes du trenger ...


Øynene er dypere enn alle hav. De kan skjule stor sorg, og de kan også uttrykke den største glede.
Kahlil Gibran

fredag 17. januar 2025

Gøy på landet; liksom.


Det er på tide, om dog uten interesse for de fleste, at jeg presenterer min lille barndomspærle, bygda Austvatn i Nord Odal.

Austvatn har vært bebodd i over to tusen år, noe som gjør det til et av de eldste bostedene i området innenfor de store skogene på Hedmark.

Enkelte av de som bodde der så ut til å ha bodd der helt fra starten; og de oppførte seg i hvertfall som om de hadde gjort det.

Dette med to tusen års historie gir stedet en spesiell atmosfære, og en følelse av å være et sted med dype røtter; så dype røtter at vi på ingen måte godtar de kreative innen politikken som nå kaller dette området for Innlandet.

Det føler vi som en stereotyp sjikanering av oss snevert tenkende bygdefolk som mener at alt utenfor våre bygdegrense er det store utlandet.

I hælja var je i syden; på Skærnes. Gæle rart å mye større og bere allting er i utlandet, du. Der hadde døm tæl å me tatt utedassen inn i huset på stasjonskafeen; og fyld den med vatn.

Austvatn er et knøttlite tettsted som ligger ved en vik på østsiden av Storsjøen, forøvrig en av Norges største innsjøer, en sjø som våre fiender Reindølene har stjålet navnet på.

Storsjøen er faktisk så grunn at om en hadde vært 3,5 meter høy så kunne en vasse tvers over den uten å få vann i ørene.

Denne sjøen gir fantastiske muligheter for ulike aktiviteter som fiske, båtturer, bading og vinteraktiviteter som skøyting og isfiske.

Isfiske er et jåle-ord fra storbyenes fintpratende folk, så i Austvatn så pilket vi fra et høl i isen på sjøen eller elven; og dro opp øbbør, brasme, elveniøye, flire, gjedde, gullbust, harr, hork, krøkle, lake, laue, moty, nipigget stingsild, sik, steinsmett, vederbuk, ørekyt og ørret; og et vasstrukkent lik i ny og ne.

Det var en fiskeart for nesten hver pilker på Storsjøen

Så lite som der et å finne på ute på bygdene så pilket vi hele vinteren, men om sommeren da var det full fart; da fisket vi.

Området rundt Austvatn er kjent, av noen få lokale borgere, for sin vakre natur med skoger, fjell , tjærn, kulper og det store vannet.

Det er et perfekt sted for å koble av og nyte roen i naturen; og lite annet.

Jeg var en gang med på på et rebus sykkelløp mellom Sand og Austvatn der vi trampet rundt på våre gamle DSB og Wello sykler med ballomgdekk og bagaskebrett, mens vi stoppet på etablerte poster og svarte på spørsmål før vi fikk sykle videre om vi svarte rett. Ett av spørsmålene gjorde at jeg ikke kom videre.

Ordføreren i bygda hadde laget er spørsmål om hvem i Nord Odal som var vidende kjent for å bake den beste suksessterte på Hedmarken.

Det riktige svaret, i følge ordføreren, var visst nok Knapper sin Signe Mellem, ei jente som ble drept ved Tannåa i Bekkevoldalen i 1920; men alle ungene svarte mamma eller bestemor.

Vi hadde jo aldri smakt kakene til ei kjerring som døde en generasjon før vi ble født, og ikke var vi direkte hyppige deltakere på krirkekaffen i Kommunehuset i Mo hvor de på særlige høytider serverte Signes suksess-terte; Signe-terta.

Politikere klarer å ødelegge det meste.

Det er mye å oppleve i området rundt Austvatn; for den som har snevre interesser.

Du kan besøke gården, gå turer i skog og mark, fiske i Storsjøen; eller bare slappe av ved vannkanten.

Om vinteren er det muligheter for langrenn og skøyting på den islagte innsjøen.

Stort annet er det ikke å finne på i Austvatn der den siste, og eneste, kafé'en ble lagt ned på slutten av sekstitallet fordi den tiltrakk seg uøskede aktiviteter og individer; meg.

Mitt kjære Austvatn har en rik kulturhistorie.

Det er fortsatt mulig å se spor av tidligere tider og i området rundt; som som fallferdige rønner og nedlagte sætre.

På en måte kan en si at tiden har stått stille i Austvatn; men en vet bare ikke sikkert på når på 1700-tallet tiden stoppet opp der.

Ut over det så var det bare godsruta og Morterudbussen som stoppet frivillig i Austvatn.

Austvatn er et sted med en unik kombinasjon av historie, natur og uinteressante aktiviteter.

Det er et perfekt sted for de som ønsker å oppleve norsk natur og kultur på sitt beste; og bare sitte å se tafatt på den uten å bedrive andre aktiviteter enn det en skrev i kontaktannonsene i bladet Romantikk på syttitallet; elsker tur i skog og mark.

Det kommer ikke mange turister til Austvatn; med mindre de har kjørt seg bort, men hvem trenger turister da alle innbyggerne er sine egne gå-på-tur-ister.

På søndagene var grusveien i byda jevnlig besøkt av bygdefolk i sin beste finstas som gikk tur med ungeflokken.

Den med hodet skjult i en sky av røyk fra sin meerschaum-pipe eller Savinell med Eventyrblanding var husets far.
 
Det skulle lukte godt av pipetobakken på søndagen.
Det skulle lukte godt av pipetobakken på søndagen.
Det skulle lukte godt av pipetobakken på søndagen.

Damer gjemte seg bort når de røykte sin Blue Master utenfor husets fire vegger den gangen.
 
Å gå ute i det offentlige med en sigarett i munnen ga en kvinne automatisk definisjonen horete den gang da.

Der i Austvatn vokste jeg opp, og der ble jeg en av disse bygdefolkene som det er en utbredt oppfatning om at som oftest er roligere og mer jordnære i sin væremåte enn de hektiske byfolkene.

Dette knytter de kloke til at vi levde våre liv med et mindre hektisk tempo og mye enklere levemåte enn i storbyene.

De kjenner ikke til de hektiske fredagene da mor i huset skrubbet golv og unger med skurebørste og satte over middag for å ta i mot gubbene som var uke-pendlere. Det var like hektisk som når svigermor varslet sin ankomst.

Det var ikke bare greit å være husmor den tiden da gubben kom hjem etter en uke på brakke og brølte fra dørtrammen: je er sulten og tyst, men jeg vil ha f.... fyst!

- Greit det Sigbjørn, men tørk av deg på beine og ta i det minste av deg ryggsekken først.

Kanskje er det en sånn bygdefredag Odd Børresen hadde i minne da han gjenga følgende uttalelse fra sin kommende misjonær-søster Gudrun Lindstad til far: Mor har gjort i stand det beste du vet, far; hun har varmet opp høna. Samtidig finnes det også en stereotyp om at personer fra mer avsidesliggende områder kan være mer sta og tilbakeholdne i sin kommunikasjon og væremåte.
 
Dette kan knyttes til en kultur der man kanskje har vært mer selvforsynt og ikke hatt like mye behov for å være sosialt aktive; og takk gudene for de små behovene bygdefolk hadde, for det fantes snaut noen i nærområdet i Austvatn å være sosiale sammen med.

Sannheten er at vi fra Austvatn slett ikke var sta folk, vi var bare veldig egenrådige av oss.

Den tiden jeg vokste opp elsket vi å få besøk av byfolk og utenforbygdinger til Austvatn, for da ble vi aktivert med å jage dem tilbake der de kom fra.

Uvelkommen er mer enn bare velkommen.

Der i bygda vokste jeg opp til etter konfirmasjonen; sammen med den snåle naboen som samlet på sykkelpumper og snakket med blomster.
 
Der omgikk jeg den lokale originalen som hamret ut kobberkjeler av gamle femøringer og som hadde et enormt repertoar av banneord om han fikk besøk til tunet rundt den lille tømmerstuen sin; et steinkast fra Storsjøen.

Det var vitterlig bare et steinkast fra sjøen i føge drittsekkene som hadde som tidsfordriv å kaste ut rutene hans med glattvaskede steiner fra sjøkanten.

Hver eneste stein han fikk kastet mot huset lager han navngitte troll av og stilte ut på Landhandleriet under Austvasdagen. Det var hans lille, tause hevn.

På Austvassdagen solgte folk håndarbeid, hjemmebrent, delte bygdesladder og snakket dypt alvorlig om grisen som stadig rømte for bonden Brede på Pilterud.

Historier verserer om det sterke fellesskapet på landsbygda, hvor naboer hjelper hverandre og det var viktig å ta vare på hverandre. Alle kjenner alle; og tror de vet alt om alle.

Det så jeg både på godt og vondt under oppveksten.
 
Folk brydde seg om, og folk brydde seg veldig med hva de trodde naboene drev med.

Noe spesielt gøy på landet var det ikke, men det var et gæle gødt sted å voks opp.

Jeg har bodd litt her, og bodd litt der gjennom livet, men Austvatn er det eneste stedet jeg bærer med meg i hodet; og det skyldes nok mere det med familien på Aasen enn det skyldes bygdens historie og flotte utsikt.

Borte bra, men hjemme best; i hvert fall til alle vet hva du gjorde i helgen.

Barndomsminner er skatter som vi bærer med oss gjennom livet, for det er i barndommen at vi som mennesker former vår sjel.

Ha en god og minnerik helg.

Nostalgi er ikke det man savner fra fortiden, men det man har mistet av den i nåtiden.
Hélène Cixous

fredag 10. januar 2025

. T a k k - f o r - f ø l g e t .

 



.   T a k k   f o r   f ø l g e t   .

Ansvarlig for leirbålet:
Takker hjerteligst for alle delte perspektiver og historier fra et annerledes flott levd liv, takker masse for visdommen som så raust ble delt med oss alle.

.   T a k k   f o r   f ø l g e t   .


Han er gammel nok til å vite verre; Oscar Wilde


Jeg er innforstått med at det viktigste småpratet mellom gamle folk går på å sammenligne hvilke medisiner en har fått tildelt av legen.

Å overhøre samtalene mellom pensjonister er som en høyt-opplesning av Felleskatalogen; en tirade av latinske navn og mulige bivirkninger.

På mange måter så forstår jeg dette, med et blikk inn i ett av kjøkkenskapene og ser medisin-lager, når jeg retter blikket mot hjørnene på stuen så ser jeg noe som ligner på rondellen bak de ved resept-disken på apoteket.

Den eneste forskjellen på medisin kjøkkenskapet og min medisin-samling er at de aller fleste av mine pille-esker er uberørt.

Min kone er en flink pasient og følger legens råd, hvor jeg har mitt eget krav til å eksistere uten all verdens rare bivirkninger, så jeg gjør ikke det.

For å si det sånn er det mer enn nok med de vondt'ene som er tilstede og om pille-friheten gjør at jeg lever kortere, så lever jeg i det minste med en viss kvalitet mens jeg venter.

Før, da jeg vanket med folk som fortsatt var yrkesaktive så var gjerne åpnings-hilsningen: god morgen, hvordan går det?

Som pensjonist er den: hei, har du fått noen nye medisiner av legen.

Det er mest som å høre to dop-langere som møtes og sammenligner hverandres utvalg for dagens salg.

Diosalg ble ingen ny hobby for min del. Jeg har prøvd å selge medisinene mine til de i Hønefoss som henger utenfor Blåkors med sløvet blikk og heroin-knekk, men Pursenid avføringspiller, midler mot diabetes og tabletter mot høyt blodtrykk står ikke på deres ønskelister for jul, så noen måte å spe på pensjonen med er det ikke blitt så langt.

Sigmund, en nabo,  knuste noen piller, la pulveret i små mynt-konvolutter og solgte det som kokain, så nå tør han ikke å vise seg nede i sentrum.

Mitt neste fremstøt er å sette opp en pille-stand ved døren inn til pensjonistforeningen og se hva jeg kan få ut av det hos pille-samlerne, men det vil nok ikke lykkes; for mine piller er alle hvite, og samtalene går ofte på: har du bare grønne kapsler, eller har du noen av de blå og røde som meg?

Jeg er møkka lei piller og pille-prat, symptomer og syke-historikk.

Når de jeg møter har tømt seg for egne sykdommer, så begynner de pokker ta meg å gå gjennom slektas sykejournaler; og så bretter de ut tante Gerda og søster Ragna sine avførings-rutiner.

Den eneste uten pille-prat her i byen er Trond Birger, men han snakker uten stans om danse-treffene på eldresenteret; gå-stol-tango og rullator-rock.

Jeg kler faen ta meg ikke å være pensjonist!

Jeg kan selvsagt rusle for meg selv i stedet og ta oppheng ved områdets barnehager mens jeg deler ut drops til småbarna.

Det blir det bare bråk av; for barnehagene skal være sukkerfrie nå.

I stedet skal ungene kverkes med jevnlig inntak av Makrell i tomat som er så full av miljøgifter at det snaut er plass til tomatsaus i boksen

Jeg ble mer som en pensjons-eremitt og holdt meg for meg selv.

Det er ikke så vanskelig overgang til eremitt'isme her en  i Hønefoss, for når du passerer Ringeriksporten nord for Sollihøgda så er du uansett langt utenfor  alt som med rette kan kalles for sivilisasjon.

En eremitt er en person som har valgt å leve et ensomt liv, ofte trukket tilbake fra samfunnet og sivilisasjonen.

De lever vanligvis alene i naturen eller i en enkel hytte, og fokuserer på et liv med meditasjon, bønner eller andre spirituelle praksiser.

Det er mye bønner hos meg og jeg elsker brune bønner.

Mine spirituelle praksiser går på det å utforske mine egne tanker, følelser og verdier; og det å dyrke følelse av å være en del av noe større enn mitt eget ego, som naturen; men uten noen søken mot en høyere makt enn kona mi.

Noen eremitter, som meg, praktiserer askese.

Det vil si at vi lever et enkelt liv med få materielle goder ut over et par lap-toper, mobiltelefon og en stabel bøker; samt godt med fyrings-ved.

Jeg vokter godt på veden min, klok av skade etter natten for noen år siden da jeg overrasket naboen min med et høyt: HEI!!

Da kom det et skrik av skrekk fra hennes toppetasje og en fis med veldig fast følge fra bakre del av midtpartiet hennes.

Den lukten som fulgte den skvale-lyden ønsker jeg ikke å oppleve igjen, og heller ikke refsen fra kona mi etter å ha skremt naboen.

Så nå sikres veden min med en rådyr-skremmer med lys og lyssensor.

Det eneste den skremmeren ikke virker på er rådyrene som har okkupert deler av hagen vår, og oppfører seg som israelere på palestinsk grunn; raserer alt.

Det er jo ikke lov å skyte hverken israelere eller rådyr i hagene i Hønefoss, så en får bare ty til håpløs diplomati over for noen som det uansett ikke nytter å snakke fornuft med.

Skal jeg være helt ærlig så savner jeg på en måte livet i campingvogna på Majorstuen. 

Der hadde en ikke andre plager enn uønsket besøk av rotter, måker og vektere; og politiet èn eneste gang; den gangen jeg ramlet naken ut av bakvinduet på campingvogna og fikk beskjed om å vise dem legitimasjon før jeg krabbet inn til senga igjen; ja, og den gangen politiet kom og mente at det var galt av meg da jeg fratok noen kjeltringer syklene deres etter at de hadde kastet brostein på vogna mi.

De betjentene mente vel at det ikke var så galt å hive stein på en søppeldynge, så jeg måtte trille syklene ut til midten av P-plassen og la drittsekkene hente dem igjen under politi som buffer mellom dem og meg.

For å si det akkurat sånn det føles; det er drit kjedelig å være pensjonist!

Jeg levde før i en falleferdig campingvogn, med dagene fylt med spennende oppgaver og et friskt ungdoms-sinn.

Så eksisterer jeg i en falleferdig kropp, uten spennende oppgaver; og med et idiotisk ungdommelig sinn.

Jeg passer ikke helt inn denne gangen heller, sammen med alle pensjonistene i en by som består av frisør-sallonger og apotek.

Piller vil jeg ikke ha, og hår har jeg ikke.

Det eneste jeg liker av gamle ting her oppe er de gamle bøkene på biblioteket, og de gamle minnene mine.

Min nyeste erfaring i Edith Sitwell sine ord:
Jeg er av den uheldige typen som alltid får kjedelige mennesker til å nå nye høyder.


fredag 3. januar 2025

Uflaks er en selvpåført ting



For alle dere som nå står i startgropen for et nytt år, med spenning rundt flaks og uflaks på reisen gjennom året 2025, vil jeg bare si at uflaks er vitenskapelig bortbevist.

Uflaksen har fulgt meg som en skygge gjennom hele livet.

En gang som  guttunge lette jeg etter noe gamle klær på et mørkt kryploft, men den grå luen jeg fant og grep tak i viste seg å være et tett-bebodd vepsebol.

Sinte veps og trangt rom er en veldig dårlig kombinasjon; tro du meg.

Neste gang jeg så et vepsebol sprøytet jeg det med bensin og tente på det.

Det bjeffet til da bensinen tok fyr, og onkel Alf bjeffet veldig da han så hva jeg gjorde med den grå bowler-hatten hans.

Tenk før du handler! formante mor meg, så da jeg så en taksteinen som vinden rev ned fra taket og komme mot meg, så tenkte jeg fortsatt på å ta et skritt til side da den traff meg.

Gode råd er dyre sier uttrykket.

Etter mor tenke-først-råd og møtet med taksteinen, ville jeg vel heller si at det å følge råd kan være smertefult.

Smerte er ikke alltid nødvendig å lære, sa far til meg da jeg fanget meg selv i øret med en fiskekrok: du kan lære ved å høre etter også.

Etter å ha tatt vekk fiskekroken fra baksiden av øret mitt ga han meg enda et godt råd som han nok ikke i sin villeste fantasi trodde at jeg ville følge: jo vondere det gjør, jo mer lærer man. Derfor bør vi alle stikke fingeren i stikkontakten for å få oss en skikkelig utdannelse.

Så feil kunne min far ta.

Kanskje det var ved å følge fars råd på akkurat dette med å stikke fingrene i stikk-kontakten, at jeg valgte å prøve meg ett år på yrkedsskolen innen elektrikkerfaget.

Det året vekket opp igjen mange barndomsminner fra mitt forsøk på å teste ut om galvanisert spiker i kontakthull ledet like mye strøm inn i kroppen som rustne jernspiker.

Selv mors strikkepinner ledet strøm, fant jeg ut den gangen; også rundpinnen.

For å si det sånn så lærte jeg lite nytt om spenning, motstand og strøm i en elektrisk krets på yrkesskolen; bortsatt fra at mine erfaringer med strøm fra barndommen også kunne beskrives med Ohms lov; spenning er lik motstand gange strøm. 

En gang jeg var på besøk hos min farfar så oppdaget jeg et hull ved gulvlisten i lettvegg han hadde satt opp mellom kjøkkenet og spiskammerset.

Jeg stakk en finger inn i hullet for å finne ut hva som var der inne: og det viste seg å være en spent musefelle.

Hvis du har prøvd å trekke en finger som sitter fast i en musefelle gjennom en trevegg så har du i det minste erfart at det er en håpløs og smertefull oppgave.

Etter det så ble jeg veldig forsiktig med å pirke inn i hull med fingrene.

I stedet lærte jeg å bruke hodet; som da jeg tredde det mellom spilene på Konsgsvinger bru for å se ned på vannet som skummet rundt gamle mølle-brokar.

Inn gikk det lett, men returen ble det verre med for en liten tass med flaggermusører som fungerer som mothaker ved ryggebevegelser.

Godt at brannvesenets mannskaper har kurs og erfaringer i å brette inn og rulle sammen ørene til nysgjerrige guttunger.

Hvilke idioter innen tannlegeyrket mener at det er lurt lære pasientene sine til å si i fra om det gjør vondt midt i behandlingen?

Det gjorde vondt da tanlegge Ormen borret i jekselen, men det var veldig mye vondere da jeg sa i fra til ham, og borret hans gravde seg ned i tungen.

Det var min evige uflaks å få en tannlege som var spesialist på å gi dårlige råd.

En annen ting når det gjelder tunger og smerter, så prøv aldri å slikke på en levende humle.

Det er mulig de smaker søtt, som det Per Augen sa, men det rakk jeg aldri å erfare da jeg med min uflaks selvsagt hadde valgt ut en morragretten humle; som Per Augen definerte den som etterpå.

Det kunne jo ikke han vite på forhånd, så han var unskyldt.

Jeg kommer liksom ikke unna at jeg må besøke minnene om min tante Olga når jeg er inne på min barndoms minner.

I forbindelse med at min mor påpekte over for meg at det bare var tull at jeg hadde uflaks, men at skylden for mine smertefulle opplevelser heller lå i det at jeg var godtroende og klønete, ja så kastet tante Olga seg inn for å forsterke det mor sa; du er så klønete at du snubler over dine egne to føtter, men så naiv at du tror at verden er et eventyr. Husk det Tor, ikke alle eventyr ender godt.

Tante Olga hadde alltid noe oppbyggende å komme med, tror jeg.

Da jeg kom til henne for å få noen plaster etter å ha truffet meg selv i panna med hammeren tre ganger på kort tid under bygging av en Ola-bil sammen med fetteren min, så presset hun plasteret på plass mens hun brummet: de sier at erfaring er den beste læreren, men jeg tror du må ha hoppet over noen viktige kapitler i den læreboka du Tor.

Jeg skjønner bare ikke at du kan være så klok, men samtidig så stokk dum på samme tid, var en gjentagende beskrivelse jeg ble gitt av henne, og da gjerne med sluttreplikken - at du holder ut!

Til mitt forsvar kan jeg bare si: jeg har en svart belte i å gjøre feil, men en doktorgrad i å være optimistisk.

Ha en god og optimistisk helg gjennom julestoen.


Håp er definitivt ikke det samme som optimisme.
Optimisme er ikke overbevisningen om at alt vil ende bra, men vissheten om at noe vil gi mening, uansett hvordan det ender.

Václav Havel