Han er gammel nok til å vite verre; Oscar Wilde

Jeg er innforstått med at det viktigste småpratet mellom gamle folk går på å sammenligne hvilke medisiner en har fått tildelt av legen.

Å overhøre samtalene mellom pensjonister er som en høyt-opplesning av Felleskatalogen; en tirade av latinske navn og mulige bivirkninger.

På mange måter så forstår jeg dette, med et blikk inn i ett av kjøkkenskapene og ser medisin-lager, når jeg retter blikket mot hjørnene på stuen så ser jeg noe som ligner på rondellen bak de ved resept-disken på apoteket.

Den eneste forskjellen på medisin kjøkkenskapet og min medisin-samling er at de aller fleste av mine pille-esker er uberørt.

Min kone er en flink pasient og følger legens råd, hvor jeg har mitt eget krav til å eksistere uten all verdens rare bivirkninger, så jeg gjør ikke det.

For å si det sånn er det mer enn nok med de vondt'ene som er tilstede og om pille-friheten gjør at jeg lever kortere, så lever jeg i det minste med en viss kvalitet mens jeg venter.

Før, da jeg vanket med folk som fortsatt var yrkesaktive så var gjerne åpnings-hilsningen: god morgen, hvordan går det?

Som pensjonist er den: hei, har du fått noen nye medisiner av legen.

Det er mest som å høre to dop-langere som møtes og sammenligner hverandres utvalg for dagens salg.

Diosalg ble ingen ny hobby for min del. Jeg har prøvd å selge medisinene mine til de i Hønefoss som henger utenfor Blåkors med sløvet blikk og heroin-knekk, men Pursenid avføringspiller, midler mot diabetes og tabletter mot høyt blodtrykk står ikke på deres ønskelister for jul, så noen måte å spe på pensjonen med er det ikke blitt så langt.

Sigmund, en nabo,  knuste noen piller, la pulveret i små mynt-konvolutter og solgte det som kokain, så nå tør han ikke å vise seg nede i sentrum.

Mitt neste fremstøt er å sette opp en pille-stand ved døren inn til pensjonistforeningen og se hva jeg kan få ut av det hos pille-samlerne, men det vil nok ikke lykkes; for mine piller er alle hvite, og samtalene går ofte på: har du bare grønne kapsler, eller har du noen av de blå og røde som meg?

Jeg er møkka lei piller og pille-prat, symptomer og syke-historikk.

Når de jeg møter har tømt seg for egne sykdommer, så begynner de pokker ta meg å gå gjennom slektas sykejournaler; og så bretter de ut tante Gerda og søster Ragna sine avførings-rutiner.

Den eneste uten pille-prat her i byen er Trond Birger, men han snakker uten stans om danse-treffene på eldresenteret; gå-stol-tango og rullator-rock.

Jeg kler faen ta meg ikke å være pensjonist!

Jeg kan selvsagt rusle for meg selv i stedet og ta oppheng ved områdets barnehager mens jeg deler ut drops til småbarna.

Det blir det bare bråk av; for barnehagene skal være sukkerfrie nå.

I stedet skal ungene kverkes med jevnlig inntak av Makrell i tomat som er så full av miljøgifter at det snaut er plass til tomatsaus i boksen

Jeg ble mer som en pensjons-eremitt og holdt meg for meg selv.

Det er ikke så vanskelig overgang til eremitt'isme her en  i Hønefoss, for når du passerer Ringeriksporten nord for Sollihøgda så er du uansett langt utenfor  alt som med rette kan kalles for sivilisasjon.

En eremitt er en person som har valgt å leve et ensomt liv, ofte trukket tilbake fra samfunnet og sivilisasjonen.

De lever vanligvis alene i naturen eller i en enkel hytte, og fokuserer på et liv med meditasjon, bønner eller andre spirituelle praksiser.

Det er mye bønner hos meg og jeg elsker brune bønner.

Mine spirituelle praksiser går på det å utforske mine egne tanker, følelser og verdier; og det å dyrke følelse av å være en del av noe større enn mitt eget ego, som naturen; men uten noen søken mot en høyere makt enn kona mi.

Noen eremitter, som meg, praktiserer askese.

Det vil si at vi lever et enkelt liv med få materielle goder ut over et par lap-toper, mobiltelefon og en stabel bøker; samt godt med fyrings-ved.

Jeg vokter godt på veden min, klok av skade etter natten for noen år siden da jeg overrasket naboen min med et høyt: HEI!!

Da kom det et skrik av skrekk fra hennes toppetasje og en fis med veldig fast følge fra bakre del av midtpartiet hennes.

Den lukten som fulgte den skvale-lyden ønsker jeg ikke å oppleve igjen, og heller ikke refsen fra kona mi etter å ha skremt naboen.

Så nå sikres veden min med en rådyr-skremmer med lys og lyssensor.

Det eneste den skremmeren ikke virker på er rådyrene som har okkupert deler av hagen vår, og oppfører seg som israelere på palestinsk grunn; raserer alt.

Det er jo ikke lov å skyte hverken israelere eller rådyr i hagene i Hønefoss, så en får bare ty til håpløs diplomati over for noen som det uansett ikke nytter å snakke fornuft med.

Skal jeg være helt ærlig så savner jeg på en måte livet i campingvogna på Majorstuen. 

Der hadde en ikke andre plager enn uønsket besøk av rotter, måker og vektere; og politiet èn eneste gang; den gangen jeg ramlet naken ut av bakvinduet på campingvogna og fikk beskjed om å vise dem legitimasjon før jeg krabbet inn til senga igjen; ja, og den gangen politiet kom og mente at det var galt av meg da jeg fratok noen kjeltringer syklene deres etter at de hadde kastet brostein på vogna mi.

De betjentene mente vel at det ikke var så galt å hive stein på en søppeldynge, så jeg måtte trille syklene ut til midten av P-plassen og la drittsekkene hente dem igjen under politi som buffer mellom dem og meg.

For å si det akkurat sånn det føles; det er drit kjedelig å være pensjonist!

Jeg levde før i en falleferdig campingvogn, med dagene fylt med spennende oppgaver og et friskt ungdoms-sinn.

Så eksisterer jeg i en falleferdig kropp, uten spennende oppgaver; og med et idiotisk ungdommelig sinn.

Jeg passer ikke helt inn denne gangen heller, sammen med alle pensjonistene i en by som består av frisør-sallonger og apotek.

Piller vil jeg ikke ha, og hår har jeg ikke.

Det eneste jeg liker av gamle ting her oppe er de gamle bøkene på biblioteket, og de gamle minnene mine.

Min nyeste erfaring i Edith Sitwell sine ord:
Jeg er av den uheldige typen som alltid får kjedelige mennesker til å nå nye høyder.