Uflaks er en selvpåført ting

For alle dere som nå står i startgropen for et nytt år, med spenning rundt flaks og uflaks på reisen gjennom året 2025, vil jeg bare si at uflaks er vitenskapelig bortbevist.

Uflaksen har fulgt meg som en skygge gjennom hele livet.

En gang som  guttunge lette jeg etter noe gamle klær på et mørkt kryploft, men den grå luen jeg fant og grep tak i viste seg å være et tett-bebodd vepsebol.

Sinte veps og trangt rom er en veldig dårlig kombinasjon; tro du meg.

Neste gang jeg så et vepsebol sprøytet jeg det med bensin og tente på det.

Det bjeffet til da bensinen tok fyr, og onkel Alf bjeffet veldig da han så hva jeg gjorde med den grå bowler-hatten hans.

Tenk før du handler! formante mor meg, så da jeg så en taksteinen som vinden rev ned fra taket og komme mot meg, så tenkte jeg fortsatt på å ta et skritt til side da den traff meg.

Gode råd er dyre sier uttrykket.

Etter mor tenke-først-råd og møtet med taksteinen, ville jeg vel heller si at det å følge råd kan være smertefult.

Smerte er ikke alltid nødvendig å lære, sa far til meg da jeg fanget meg selv i øret med en fiskekrok: du kan lære ved å høre etter også.

Etter å ha tatt vekk fiskekroken fra baksiden av øret mitt ga han meg enda et godt råd som han nok ikke i sin villeste fantasi trodde at jeg ville følge: jo vondere det gjør, jo mer lærer man. Derfor bør vi alle stikke fingeren i stikkontakten for å få oss en skikkelig utdannelse.

Så feil kunne min far ta.

Kanskje det var ved å følge fars råd på akkurat dette med å stikke fingrene i stikk-kontakten, at jeg valgte å prøve meg ett år på yrkedsskolen innen elektrikkerfaget.

Det året vekket opp igjen mange barndomsminner fra mitt forsøk på å teste ut om galvanisert spiker i kontakthull ledet like mye strøm inn i kroppen som rustne jernspiker.

Selv mors strikkepinner ledet strøm, fant jeg ut den gangen; også rundpinnen.

For å si det sånn så lærte jeg lite nytt om spenning, motstand og strøm i en elektrisk krets på yrkesskolen; bortsatt fra at mine erfaringer med strøm fra barndommen også kunne beskrives med Ohms lov; spenning er lik motstand gange strøm. 

En gang jeg var på besøk hos min farfar så oppdaget jeg et hull ved gulvlisten i lettvegg han hadde satt opp mellom kjøkkenet og spiskammerset.

Jeg stakk en finger inn i hullet for å finne ut hva som var der inne: og det viste seg å være en spent musefelle.

Hvis du har prøvd å trekke en finger som sitter fast i en musefelle gjennom en trevegg så har du i det minste erfart at det er en håpløs og smertefull oppgave.

Etter det så ble jeg veldig forsiktig med å pirke inn i hull med fingrene.

I stedet lærte jeg å bruke hodet; som da jeg tredde det mellom spilene på Konsgsvinger bru for å se ned på vannet som skummet rundt gamle mølle-brokar.

Inn gikk det lett, men returen ble det verre med for en liten tass med flaggermusører som fungerer som mothaker ved ryggebevegelser.

Godt at brannvesenets mannskaper har kurs og erfaringer i å brette inn og rulle sammen ørene til nysgjerrige guttunger.

Hvilke idioter innen tannlegeyrket mener at det er lurt lære pasientene sine til å si i fra om det gjør vondt midt i behandlingen?

Det gjorde vondt da tanlegge Ormen borret i jekselen, men det var veldig mye vondere da jeg sa i fra til ham, og borret hans gravde seg ned i tungen.

Det var min evige uflaks å få en tannlege som var spesialist på å gi dårlige råd.

En annen ting når det gjelder tunger og smerter, så prøv aldri å slikke på en levende humle.

Det er mulig de smaker søtt, som det Per Augen sa, men det rakk jeg aldri å erfare da jeg med min uflaks selvsagt hadde valgt ut en morragretten humle; som Per Augen definerte den som etterpå.

Det kunne jo ikke han vite på forhånd, så han var unskyldt.

Jeg kommer liksom ikke unna at jeg må besøke minnene om min tante Olga når jeg er inne på min barndoms minner.

I forbindelse med at min mor påpekte over for meg at det bare var tull at jeg hadde uflaks, men at skylden for mine smertefulle opplevelser heller lå i det at jeg var godtroende og klønete, ja så kastet tante Olga seg inn for å forsterke det mor sa; du er så klønete at du snubler over dine egne to føtter, men så naiv at du tror at verden er et eventyr. Husk det Tor, ikke alle eventyr ender godt.

Tante Olga hadde alltid noe oppbyggende å komme med, tror jeg.

Da jeg kom til henne for å få noen plaster etter å ha truffet meg selv i panna med hammeren tre ganger på kort tid under bygging av en Ola-bil sammen med fetteren min, så presset hun plasteret på plass mens hun brummet: de sier at erfaring er den beste læreren, men jeg tror du må ha hoppet over noen viktige kapitler i den læreboka du Tor.

Jeg skjønner bare ikke at du kan være så klok, men samtidig så stokk dum på samme tid, var en gjentagende beskrivelse jeg ble gitt av henne, og da gjerne med sluttreplikken - at du holder ut!

Til mitt forsvar kan jeg bare si: jeg har en svart belte i å gjøre feil, men en doktorgrad i å være optimistisk.

Ha en god og optimistisk helg gjennom julestoen.

Håp er definitivt ikke det samme som optimisme.
Optimisme er ikke overbevisningen om at alt vil ende bra, men vissheten om at noe vil gi mening, uansett hvordan det ender.

Václav Havel

*