Intelligens

Desto mer jeg leser med opp på ting, desto mer forvirret hender det jeg blir.

Målet med å lese meg opp er et håp om å bli mer intelligent, men dette med hva intelligens virkelig er blir en ikke lett klok av.

Bare så det er nevnt, jeg er ikke spesielt intelligent.

Det er ting jeg kan veldig godt gjennom både skolering, praksis og erfaring, men det er veldig mye jeg ikke kan mer om enn akkurat det jeg trenger for å eksistere.

Datakunnskapen min er ett av eksemplene på akkurat dette. Spesielt ille er det med touchpaden på bærbar PC hvor selv den minste berøring gir et resultat; oftest et resultat jeg ikke ønsker og skjønner.

Noen ganger savner jeg skrivemaskinene der en måtte bruke krefter for å trykke ned tastene.

Gjennom oppveksten ble jeg ledet og oppdratt slik at jeg har fått tilegnet meg sundt bondevett og evnen til en viss grad av fri tankegang og jordnært resonnement.

Livserfaring har gitt meg resten av det jeg har å rute med av intellekt.

I mange diskusjoner faller jeg ut, i andre diskusjoner rundt temaer som interesserer meg er det litt bedre, og i fag som virkelig fenger meg kan jeg til og med være en god deltaker i diskusjonen.

Sundt bondevett er praktisk vett, oppfattet som karakteristisk for de tingene en forventes å kunne mye om på det norske bondelandet; som evner til å dyrke egen mat og kunne lese naturen og kunne lese advarslene på bokser med gift; i det minste forstå piktogrammene med dødninghode. Er det et sånt symbol på en boks så er det ikke til å spise; sier det sunne bondevettet

Folkevett der i mot er alminnelig, sunn forstand og folkeskikk.

Intelligens blir brukt som et fellesnavn på menneskers evner til oppfattelse, tenkning og problemløsning, og da spesielt på de områder hvor en finner individuelle ulikheter.

Min intelligens begrenser seg til utnyttelse av tidligere erfaringer i nye situasjoner.

Dersom intelligens reflekteres gjennom evne til fleksibilitet og tilpasning så er jeg ikke så ille stilt.

Jeg har også en viss grad av teoretisk evne hvis interessen er der, men er den ikke til stede så går ting lett over hodet mitt; og det er ikke bare fordi jeg er lav.

Det er nok mye som går over ditt hode, men det er ikke mye som går deg forbi, ville nok min mor sagt om hun hadde sett kroppen min i dag.

Mine praktiske evner lider samme skjebne som mine teoretiske evner. Mye er jeg praktisk god til, men i andre settinger er jeg en uhelbredelig kløne.

Når det der imot gjelder mine sosiale ferdigheter så skårer jeg veldig lavt. Skravlete og sosial på overflaten og håpløs ellers. Jeg liker meg best når jeg kan la tankene fare.

Så er det dette begrepet om å være gatesmart, noe vi har adoptert inn i vårt språk fra andre siden av havene, street-smart.

Det definerer en person som er fortrolig med og behersker det moderne storbylivet; og akkurat det er smart når en bor, lever og må forholde seg til storbyens uskrevne og skrevne lover.

Forstår jeg dette rett så er det å være gate-smart en skolering med to ulike retninger; østkant-smart og vestkant-smart.

Det jeg vet med stor sikkerhet er at da jeg i 1974 kom til Oslo med mitt bondevett så var det slett ikke så enkelt.

Å flytte rundt om innad i landet, det som på fint heter å migrere, har sine utfordringer. Så veldig mye i Oslo var annerledes enn i Austvatn.

For det første var det nesten umulig å bestille over disken i matbutikken, for de snakket ikke mitt matvarespråk; som kaku, sjuklingvenger og típpersyltetøi.

For det andre så handlet de ikke over disk, men måtte gå rundt i butikken å plukke ut varer selv fra et forvirrende stort utvalg.

I Austvatn besto utvalget av hvit-ost av Tilsiter og Gauda; i min første matvarebutikk på Slemdal var det nesten ikke grenser for avarter av gul-ost; valgets kvaler.

Skulle en gli helt inn i de ulike miljøene i Oslo så måtte en bære rundt på et garderobeskap på ryggen.

Skulle en få service i butikkene i Bogstadveien fungerte det dårlig å være kledd som de unge i Skippergata; og gikk du ned i Skippergata i samme klærne som du brukte i Bogstadveien så ble du forsøkt ranet.

I Austvatn var det aldri noen risiko å krysse riksveien, om en bare så seg for klokken 13:10 når godsruta passerte gjennom bygdene.

I Oslo der imot er gatene farlige. Der blir en lett kjørt ned; og i gågatene blir en tråkket ned.

Så kommer dette med å være bok-smart; forstand som hører til tenking, erkjennelse og resonnering. En intellektuell person er en som beskjeftiger seg med åndelig, ikke-fysisk arbeid og brukes særlig om forfattere, forskere eller personer med høy teoretisk utdanning som lærer, ingeniør, jurister og flere; eller i en snever forstand en person som tilhører samfunnets intelligentsia. 

Min teoretiske og praktiske utdanning, erfaringforståelse og arbeidsmessige innsikt plasserer meg på ingen måte i gruppen intelligentsia. Jeg kan litt om mye, og mye om litt, som de sier.

Det eneste jeg er intelligent nok til å innse er at vi trenger alle avgreninger av intelligens rundt oss for å få et samfunn til å fungere.

Jeg kunne ikke blitt noen av det som i det norsk-pakistanske miljøet defineres som ALI-yrker; advokat, lege eller ingeniør. Jeg hadde karakterene på skolen, og manglende økonomi til høyere utdanning var ikke hoved årsaken til at jeg ikke kunne bli noe av dette.

Det var rett og slett det at jeg både mentalt og interessemessig hadde en helt annen kurs staket inn i hodet fra tenårene.

Jeg var rett og slett ikke intelligent nok til å se andre fremtidsutsikter enn det jeg valgte; og det angrer jeg ikke på et sekund når jeg ser stort på det.

Det er et valg: Bli misunnelig - eller la det være.

Odd Nerdrum

Min mor sa alltid at jeg kunne blitt akkurat hva jeg ville om jeg hadde gått inn for det. Hun hadde nok rett i det, for vil du det nok så finnes det ingen uoverkommelige hindre. Det er bare det at jeg ikke så meg selv iført en svart rettskappe i en rettssal eller en ukledelig, hvit legefrakk med stetoskop rundt halsen. Jeg lærte å slakte dyr i hjembygden, men heldigvis kom aldri den kunnskapen til bruk i en norsk operasjonssal fra min side. Feilskjær og omskjæring er for de som har interesse for det. Kanskje kunne jeg funnet meg til rette i en eller annen side av ingeniøryrkene, men så hadde jeg med meg en ballast fra oppveksten der jeg sårt hadde erfart at mine oppfinnelser stort sett fikk skjebnesvangre konsekvenser.

Mine interesser gikk ikke mot å forsvare uskyldige, forbedre teknikk eller å redde liv; mine interesser gikk i retning av det å beskytte. Derfor ble jeg aldri vellykket og rik, men jeg ble mer enn fornøyd med livet mitt like vel.

Det sies at et utfall av intelligens er evnen til å gjøre riktige valg og jeg var i det minste smart nok til å ta de valgene som føltes riktig for deg.

Du er dømt til å foreta valg. Dette er livets største paradoks.

Wayne Dyer

Ha en smart og god helg

Send meg en drøm. En jeg ikke er for smart til å tro på

Anne Grete Preus

Holdninger og yrkesstolthet

Det er noen egenskaper som det ses spesielt etter ved utvelgelse til innsatssoldat i forsvaret, såkalte HCCC-verdier.

Som profesjonell innsatssoldat, og i eliteavdelinger, må de utvalgte skåre høyt på robusthet og hardførhet (Hardiness) , ha stabile personlighetstrekk som innebærer at personer har en høyere grad av pliktfølelse (Commitment), at vedkommende oppleves å ha sterkere grad av kontroll (Control) og at rekrutten har en tilbøyelighet til å søke utfordringer (Challenge) i større grad enn andre.

Min erfaring er at er det i sivile yrker fortsatt ikke fokuseres nevneverdig på denne typen holdninger og egenskaper hos en jobbsøker.

I operative yrker er det selvinnlysende at dette burde være egenskaper en ser etter hos en søker, men også innen rekruttering til lederyrker der eksemplets makt er stor og gjenspeiles hos de som skal ledes.Robusthet og hardførhet er evner som trengs for å tåle å stå i stormen, tåle fysiske og psykiske utfordringer og tåle stress.

https://pixabay.com/

Hardførhet gir pålitelighet i den forstand at en vet at vedkommende ikke gir opp eller svikter når problemene baller seg på; at de ser løsninger og ikke uoverkommelige problemer. Dette er folk som prøver på nytt og finner en ny vei når de møter veggen.

Enten finner vi en vei, eller så bygger vi en.

Hannibal

Ansatte med høy pliktfølelse, og som har stor grad av kontroll på seg selv og det de driver med, må være den drømme-ansatte for enhver bedrift, spesielt når disse ansatte aktivt søker utfordringer og tar dem på strak arm.

Det er viktig med utdannelse i reelle fag i forhold til de gitte arbeidsoppgaver og det er viktig med god erfaring i det samme faget. Det som frustrerer meg en del er at dette med holdninger i så liten grad sjekkes ut og vurderes hos søkere ved ansettelse; og hvor lite det fokuseres på gode og riktige holdninger i en bedrift generelt.

Holdning er en betegnelse for en tendens til å tenke, føle og handle positivt eller negativt overfor noe; som bestemte objekter, mennesker, ideer, verdier og etterlevelse av fastsatte rutiner. Gode holdninger er samhandlingens mor og sikkerhetens far; og respekten for andres kunnskaper og evner er den gode stemoren. Forskjellen på en mor og en stemor er at en mor kan ha litt skylapper for sitt avkom sine egenskaper, mens en stemor ser ting fra en mer følelse-nøytral side; litt mer nyansert helhetsbilde. Begge har sine verdier i det å skape holdninger; på godt og vondt.

Ordet holdningsendring er blitt et skjellsord som vekker motstand og får piggene ut hos mange; alt med bakgrunn i at de som hører ordet tolker det som at alt er galt og må forandres. Faktum er vel også her at selv gode holdninger kan bli bedre, men det krever forståelse for problemene og innsats.

Mye har endret seg i den siste generasjonen. Sterk arbeidsmoral og yrkes-stolthet har de siste årene måttet vike for mer fritid. Er en arbeidsdag på åtte klokketimer så slutter den etter åtte timer, selv om en er ferdig med sine oppgaver eller ikke. Fritiden til den nye generasjonen har fått mye større verdi enn tidligere, og det er slett ikke bare en dårlig ting.

Det er private arbeidsgivere som har innført faste, ovale helger for sine ansatte med obligatorisk, betalt fri annenhver fredag, noe som har vist seg å gi stor, positiv effekt på hva den enkelte leverer av kvalitetsarbeid.

I en operativ bedrift som Sporveiens ryggrad så er dette ikke en enkel ting å innføre da alle ansattes hovedoppgave er å sikre en god, sikker og effektiv transport av reisende samtlige dager i året; og hvor den tunge delen av vedlikeholdet må skje i et kort driftsavbrudd på natt.

Det vi dessverre ser er at det er noen enkelte personer i den gamle generasjonen ansatte som tar den største belastningen av dette arbeidet, drevet frem av sin høye arbeidsmoral og sin dype yrkes-stolthet.

Vi er en bedrift som i det store og hele trekker lasset sammen i en målbevisst retning, men i de bratteste motbakkene overlates fremdriften til en liten kjerne av arbeidsgruppen. Klokken og navnet på ukedagene styrer arbeidet for den nye generasjonen i langt større grad enn forståelsen for hvorfor vi har den jobben vi har; grunnstammen på treet som heter kollektivtransport.

Det kan til tider være vanskelig å forstå at vi sammen utgjør røttene på treet og har som eneste mål å sørge for at treet får vann og næring til å vokse seg sterkt og frodig.

Klar og tydelig ledelse med tydelige mål er en viktig del av dette. Det samme er ressurser og verktøy, noe som er kostdrivende og kanskje vanskelig å se fortjenesten av. Så lenge det spares på kostnadene til ressurser så er det bare tre ting som holder en bedrift gående og det er arbeidsmoral, yrkes-stolthet og sterke holdninger.

Robustheten, pliktfølelsen og det å ta utfordringer ser ut for meg til å være noe som det ikke lenger fokuseres på og som det ikke lenger sees verdien av. Vi som lever for det yrket vi har valgt og de oppgavene vi har er en utdøende rase; og kanskje er det bra. Livet skal være mer enn jobben; selv jeg innser det. Vi har nå en oppvoksende generasjon som inntar arbeidsplassene og som har helt andre verdisyn enn vi gamlingene. De ønsker ikke lange arbeidsdager og de forlanger å ha fri når arbeidsdagen og arbeidsuken er over.

Vi gamlingene merker dette, men spørsmålet er om arbeidsgiverne ser det samme som vi gjør og iverksetter endringer i organisasjonen i tide for å holde produktet oppe selv når de gamle slitene med gammelmodig arbeidsmoral viker plass for det nye.

De siste 20 årene har de andre gamlingene, og jeg selv, levd med stadig nye omorganiseringer, utfordringer og raske endringer i den digitale verktøykassen som til tider har gjort det krevende å følge med i utviklingen; men vi har klart det. Vi har tilpasset oss den nye verden med kontorlandskap, få arbeidsstasjoner med kort reservasjons-tid og clean desk-krav.

Vi har tilpasset oss den nye generasjonen med timestyrt arbeidsdag fremfor oppgavestyrt og vi har ridd av stormene med overtidsnekt for å tvinges inn i en kort arbeidsdag med få ressurser å støtte oss på.Vi har akseptert å måtte ta i litt ekstra fordi de rundt oss prioriterer fritidsaktiviteter fremfor ekstra arbeid når det kreves i avvik-situasjoner. Avvik skjer ikke bare i kontortiden i en 24/7/365-bedrift

Vi har rett og slett tilpasset oss den nye hverdagen, men gjør organisasjonen det samme eller får de panikk den dagen vi gamlingene har gått tomme for batteri?

Tiden forandrer alt bortsett fra det i oss som alltid blir like overrasket over forandringer.

Thomas Hardy

På mange måter misunner jeg de som har en jobb for jobbens skyld, gjør bare det de får betalt for og som klarer å prioritere det å leve et godt liv. Kanskje misunner noen av dem oss som drives av pliktfølelsen og lidenskapen for den yrkes-karrièren vi har valgt.

Det er intet som vekker en så avmektig misunnelse som en stor lidenskap.

Aasmund Brynildsen

Ha en lidenskapelig god helg.

Bak arbeidsmoral ligger inspirasjon, motivasjon og hardt arbeid.

Ikke helt på ballen

Noen lar seg sikkert imponere av sammensatte fremmedord og vriene fraser, som Kjartan Fløgstads vurderinger av forfatteren bak boken Landet Noruega, nazisten Per Immetslund: en slags vulgærdarwinistisk vitalisme.

Denne måten å sette sammen fremmedord kjenner en godt igjen i rettsaken mot Anders Behring Breivik; og i manifestet hans.

Disse skribentene ønsker å vise sin intellekt, men i mitt hode viser de seg bare som fjols som ikke en gang behersker en grunnleggende evne til å gjøre seg forstått for folk flest.

https://pixabay.com/

Hvorfor er det så flaut og bygdetulling-aktig for slike folk å beskrive ting med ord som folk flest kan tolke riktig å forholde seg til?

Hvorfor bruke ordet fragmentarisk når vi har et godt, norsk ord for dette;  oppstykket.

Tekst blir mer svulstig med bruk av fagtunge ord, sa en gang en språkanmelder i et bokprogram på NRK.

Han mente det nok ikke sånn, for synonymer til ordet svulstig er ord som falskt, tilgjort og jålete.

En jåle er en person som er veldig opptatt av sitt eget utseende; i betydningen å gjøre seg til, å skape seg.

I mitt lille og snevre verdensbilde er hele hensikten med god kommunikasjon å bli forstått riktig, og ikke at det du sier og skriver ikke har noen annen verdi enn å få deg til å fremstå som smart.

God kommunikasjon er når alle forstår budskapet ditt og ikke bare noen få.

Setninger som denne fra en VG- artikkel om hunder og margbein denne uken gjør meg irritert : Når Varg kom inn til klinikken så var han veldig stressa og jeg måtte sedere ham.

Hva er det som er så vulgært ved norske ord som å roe ned eller å bedøve.

En journalist i en avis som dekker hele landet som finner det nødvendig å bruke ord som å sedere i en artikkel prøver å fremstå faglig sterk, men faller ned av bommen med ett ben på hver side og testiklene i klem.

Det er vanskelig for en avis å være bedre enn sitt publikum.

Jan Brøgger

Det er veldig mulig at jeg er sær og vrien, men jeg kjøper aldri en bok uten å ha gjort prøvelesninger i den. 

Det er mange fristende og gode bøker som etter å ha blitt skummet gjennom forordet på skyves tilbake i bokhylla igjen og forblir u-kjøpt fordi språkbruken viser at innholdet i boken tilsynelatende er mindre viktig for forfatteren en at denne ønsker å fremstå som en dyktig forfatter.

Når jeg leser en bok så er det for å oppleve og lære noe nytt, og ikke for å la meg imponere over hvor mange avanserte ord forfatteren har lært seg.

Jeg vet at jeg er simpel i språket og fremstår som ulærd når jeg skriver en tekst; og det å bli oppfattet som vulgær lever jeg godt med.

Vulgær betyr ukultivert eller simpel. 

Noe som er vulgært, preges av manglende dannelse eller dårlig smak, men ordet betyr også ordinær eller folkelig; og det brukes for å beskrive noe som benyttes av eller er vanlig for folk flest.

Det å være en original og skille seg fra folk flest er i mine øyne helt greit. 

Det røper hvem du egentlig er. 

Men det å prøve å bli oppfattet som noe annet enn den du virkelig er blir veldig feil i mine øyne.

Vær deg selv! En original er mer verdt enn en kopi.

Jeg aksepterer og respekterer at folk har talefeil, men jeg respekterer ikke de som blir flaue og ser ned på de som snakker sitt eget morsmål.

Jeg respekterer faguttrykk og stammespråk i et miljø, og derav tekster med ord som er ment for dette miljøet.

Det er forskjell på det og det å bruke de samme ordene i en riksdekkende avis eller i en bok som har som mål å selges til et bredt marked.

Da kjenner en ikke sitt publikum.

I dag ønsker jeg bare å si:

Hvis du stadig må veie dine ord, bør du kanskje bytte publikum.

Solveig Nordanger

Ha en ordrik og hyggelig helg rundt grillen.

Jeg sitter kanskje i et glasshus med min samling av steiner når jeg refser folk for hvordan de ordlegger seg, men den som kaster den første sten har i det minste et snev av originalitet.

Nils-Fredrik Nielsen

Forberede seg på morgendagens trusler i dag

 

Hele mitt voksene liv har jeg drevet med oppgaver inne ulike former for beredskapsfaget; og jeg har hatt et langt og innholdsrikt voksenliv. 

Beredskap handler om å være forberedt på det uforutsette, og å bli det gjennom øving og trening.  Det jeg har innsett gjennom disse årene er at beredskap er mye mer enn bare et fag, det er først og fremst et sett av grunnleggende holdninger. 

Bilde: https://pixabay.com/

Benjamin Franklin summerte opp hele grunnbasisen bak beredskapsarbeid med ordene: by failing to prepare, you are preparing to fail. Han hadde selvsagt helt rett i den påstanden. Ved å unnlate å forberede deg, forbereder du deg på å mislykkes. Enkelte bedriftsledere og myndighetspersoner går i den fatale tro at vi som mennesker har evnen til å klare det umulige når en krise inntrer; selv uten andre forberedelser enn en grunnutdanning som brannkonstabel, polititjenesteperson, ambulansepersonell og som beredskapspersonell. Sannheten i den virkelige verden er at man ikke stiger opp til nye høyder i en krise, men at en synker ned til det nivået en holdt på de siste treningene. 

 Både ved hovedbasen vår på Haakonsvern i Bergen og på trenings- og beredskapsbasen i Ramsund var det hele tiden en gjennomgående påminnelse vi som operatører ble prentet inn med omtrent daglig: den beste forberedelsen til morgendagen er å gjøre dagens arbeid ekstremt bra. Det er ingen tvil om at disse stadige påminnelsene, og erfaringene rundt hvor riktig det var, skaper livslange holdninger hos personellet og setter seg fast i hjernebarken. Ingen arbeidsdag er over før alle dagens oppgaver er løst på best mulige måte. 

God beredskap er den ultimate tillitsbyggeren. Forberedelser sikrer ikke alltid seier, men det det sikrer tillit; og det sikrer at det personellet som hyppig øver, trener og forberedes alltid handler riktig; og ut fra tilliten til egne prestasjonsevner. De handler med trygghet og selvtillit når situasjonen tilsier det; og de innarbeider forståelse og gode holdninger i forhold til hvor viktig det er å alltid være forberedt. Disse personene innser viktigheten av å bruke tid og ressurser på å forberede seg på morgensdagens trusler i dag og ikke utsette dette til i morgen. 

I morgon, i morgon blir litt av ein dag 

Men i dag, nei i dag gjer eg ikkje det slag I

 dag har eg anna å fundera på 

Men kom att i morgon så skal du få sjå. 

 Beredskap er en evig studie. Den vanligste feilen innenfor faget er at en forbereder seg mot morgendagens krig ut fra erfaringene fra forrige krig. Der riktige er i stedet å forbered seg på det ukjente ved å studere hvordan andre tidligere har håndtert det uforutsigbare, og det som ingen forventet at skulle skje. De tingene som fungerte skal du videreføre, men viktigere er det å ta til seg og lære av de feilene og manglene som ble avdekket i ettertid. Innen beredskap skal det ikke hviles når en under evalueringen ser at en situasjon ble håndtert tilfredsstillende, men en skal strekke seg etter den perfekte håndteringen. Dette fanges opp av et motto som både myndigheter og bedrifter benytter seg hyppig av: alltid forbedring! Det må bare ikke forbli kun et motto i en visjon, men det må være noe en målrettet strekker seg etter; kanskje spesielt innen det komplekse beredskapsarbeidet. 

The fear of losing anything is the inability to prepare for the best.
Michael Bassey Johnson 

Å jobbe målrettet med å skape gode med beredskapsholdninger og det å gi personellet tid og mulighet til å sette seg inn i beredskapssystemene og ikke minst til å trene og øve mye og jevnlig er god økonomi. Beredskap koster så lenge ting ikke skjer, men den viser sin verdi når krisen er ute; både økonomisk og når det gjelder omtale og tillit. 

Forberedelser gjennom skolering er mindre kostbart enn å lære gjennom tragedie.
Max Mayfield 

 Beredskapen, når den forfølges riktig, er en livsstil. Den skal ikke være et plutselig, spektakulært program eller utfall av akutte krampetrekninger. 

 Hele mitt liv, også de første årene i livet da jeg bodde i Austvatn i Nord Odal, var omgitt av beredskapstanker; så sånn sett kan jeg vel si at jeg fikk beredskapsholdninger og tanker inn med morsmelken. De første tre årene og litt til var jeg inngjerdet på Sandvik, så bygdefolket merket ikke så mye til meg. Problemene startet først den dagen jeg ble satt fri og havnet i huset på Aasen. Med meg kom det et nytt ord inn i Austvatn-befolkningens bevissthet: uberegnelig; oppførsel eller handlinger som ikke kan forutses. 

Det jeg oppdaget, og lærte, av dette var hvilke beredskapstiltak sambygdingene fant det nødvendig å planlegge og implementere for å sikre seg, sitt og sine imot anslag fra den til tiden akutte risikoen jeg utgjorde. Allerede som barn hadde jeg et høyt fokus på konsekvensene ved ting jeg planla og gjennomførte, men innputtene i risikoanalysene mine var som regel så til grader feilaktige at jeg stort sett oppdaget de reelle konsekvensene helt i slutten av påfunnet. 

Fysiske konsekvenser som en naturlig påfølger etter fikk jeg jevnlig lov å føle på. Jeg lærte også at gjentatte unnskyld for tilsvarende like handlinger ikke hadde noen tillitsverdi, og jeg lærte at de unnskyldende ord om at jeg ikke mente å være slem ikke sparte en for jevnlig rumpesukker av flittige og sterke arbeidshender etter straffeutmålingen. 

Kanskje var dette med hypping ris mot baken en av grunnene til at jeg sjelden satt i ro og var ufarlig; for det var for vondt å sitte ned i perioder. 

Ingen ting er så galt at det ikke er godt for noe, sier ordtaket. Det gode som det kom ut av mine siste tretten år i bygden var at folk som i årevis hadde gitt fullstendig blaffen i DSB sine veiledere og krav til etterlevelse av Forskrift om sivil håndtering av eksplosjonsfarlige stoffer, eksplosivforskriften, plutselig begynte å låse inn sine eksplosiver, krutt og brennbare materialer på forsvarlig måte. 

Tilgangen til eksperimentelle materialer ble etter hvert så liten at jeg måtte ty til egenproduksjon av krutt. Far hadde alltid svovelpulver tilgjengelig som gjødseltilsetning, og salpeter til kjøtt og konservering hadde vi mye av på stabburet. Trekull var aldri noe mangelvare på landsbygden Stort sett gikk dette galt allerede under produksjonen, og det gikk bare ut over meg selv og ikke bygdefolket. Den eneste, uten om meg selv, som tok en viss skade av disse uhellene var min mor som fikk belastninger både på hjertefrekvens og nerver med årene. 

Det er bare én måte å sikre konsekvent godt arbeid på. Det er konsekvent grundig forberedelse. Andrew Loomis 

Ha en godt forberedt og konsekvensfri helg.

Det skader ikke å håpe på det beste så lenge du er forberedt på det verste.
Stephen King