Kvinnenatur

Jeg er bare en mann, derfor tenker jeg begrenset; jeg tenker på sjø, skog; og  på kvinner. Begge deler har vært en stor del av det livet jeg har levd; og forhåpentlig vis i det livet jeg fortsetter å leve.

Den perfekte kvinne, i mitt hode, er som naturen; vakker og tiltrekkende, men også utfordrende og krevende, helt opp mot det uredde og farlige.
Mild og god som sommeren, og utfordrende som en isende vinterstorm.
Naturen, og kvinnen, er ikke noe du skal bekjempe, men noe du må lære deg å leve i harmoni og i pakt med.
Gjør du det så er naturen din venn og noe du kan nyte og hente energi fra.

Den som tar naturen som en selvfølge og ikke følger med på dens variasjoner befinner seg før eller siden i en kritisk situasjon.
Naturen må du pleie og beskytte, som alt annet som betyr noe for deg.
Det lumske den kan by på må du være forberedt på å håndtere, hvis ikke så vinner den over deg  og lar deg ikke høste det den byr på. Å leve i harmoni med naturen er ikke en floskel, men en nødvendighet.
Du må ikke tro at du bare kan høste den i det uendelige.

Kvinner er som en parsellhage. Hvis du bare planter den samme veksten år etter år så vil jorden forringes og tappes for næring. Da hjelper det ikke å kaste på litt gjødsel i ny og ned og håpe på det beste.

Håpet er kanskje lysegrønt, men det må innsats til for å gjøre det knallgrønt.

Overser du beitemarken og ikke bruker den fornuftig så vil den gro igjen. Marken må benyttes om den ikke skal bli en ugjennomtrengelig jungel hvor solen ikke når ned til jordbunnen.
Det er landskapsarkitekter og landskaps-ingeniører som prøver å pynte på og forbedre naturen for å gjøre den vakrere og penere enn den var, men ingen av dem har noen sinne vært i nærheten av den naturlige skjønnheten som uansett lyser gjennom.
Falsk natur kan umulig vinne over den ekte.

Jeg er stor tilhenger av natur, og av kvinner. Begge deler har gitt meg utfordringer fra tid til annen, men ingen av dem har gitt meg prøvelser jeg ikke har kunnet overleve; ene og alene fordi jeg behandler dem begge med respekt. Jeg kan se en plen blomst i veikanten og nyte dens tilstedeværelse, men det betyr ikke at jeg føler at jeg må plukke den og ta den med hjem for å eie den.

Naturen er unådig til tider. Den som ikke har respekt for naturkreftene vil før eller siden erfare at den er mektigere enn hvilken som helst oppdagelsesreisende. Naturens enorme krefter kan ikke stagges eller temmes ved tvang. Du kan bare seile trygt i store bølger når du har lært å lese dem og forstå dem.
Sjøene, eller bølger som de kalles utenfor det maritime, kan se like ut ved første øyekast, men når du studerer dem så ser du at de er forskjellige ute på dypt hav og inne ved kysten på grunt vann.

Du har vindbølger som er svært uregelmessige, og du har tidevannbølgene som skapes av vekslingen mellom flo og fjære. Du har kraftfulle og spontane tsunami-bølger som dannes ved undersjøiske jordskjelv, vulkanutbrudd eller skred, og du har meteo-tsunamier som skyldes endringer i lufttrykket. Selv når du tror du seiler fredelig på speilblank fjord kan du bli overrasket og miste full kontroll av akter-bølger fra passerende skip; eller venninner som det kalles når en snakker om kvinner.

Fordi sammenhengen mellom mennesker og natur er så tett så bruker vi ordet menneskenatur om våre tenke og handlemåter; det ligger i menneskenaturen.

Det er alt jeg har å si om kvinner; og om natur.

Av natur er alle mennesker like, men i handling er de svært forskjellige.
Konfucius

Dersom du ikke allerede har skjønt likheten med å behandle naturen og kvinner så er du allerede kjørt, for etter min erfaringen gjennom livet så har Thornton Wilder rett når han påstår at: den menneskelige natur er som havet - uforanderlig.

Ha en god helg med fine naturopplevelser.

En manne skal ikke for enhver pris prøve å bli som en kvinne, og en kvinne ikke som en mann; de skal prioritere å være det som de føler er naturlig; det er det beste for alle.

Det finnes nok av broer, og det er i spennet over fra vår side til deres, vi kan møtes, henge over rekkverket og se på utsikten sammen.
Amund Hestsveen

Lysende fremtid

Ønsket om å bidra til å gjøre en forskjell er gode holdninger hos en arbeider.
Problemet hos de som ønsker å bidra til å gjøre en forskjell et at de ofte også har vanskeligheter for å si nei. De vil være på giversiden og bidra, og dette gjør at de tar på seg oppgaver og blir med på ting man i utgangspunktet ikke har energi og tid til.
Å ta ansvar er positivt, men de som er gode på dette tar ofte på seg ansvaret for ting de egentlig ikke har ansvar for, eller for ting som ikke ligger i deres rolle.
Det er sjelden at det å være pliktoppfyllende er et negativt personlighetstrekk
Når du er pliktoppfyllende vil du ofte føle deg pliktig til oppgaver som ingen forventer at du gjør. De som er pliktoppfyllende vil ofte strekke seg langt og føle at det de gjør ikke er bra nok; og ofte tenke at de burde gjort enda mer.
Engasjement i faget sitt er viktig både for fageksperten og for bedriften, men erfaringsmessig så er det sånn at hvis du har et stort engasjement for faget ditt så kan det være vanskelig å sette grenser for dette engasjementet. Man må passe seg for ikke blir mer engasjert enn det som er rimelig; noe som er ytterst vanskelig for oss som brenner for faget vi har ansvar for.
Da kan man fort brenne lyset i begge ender over tid.

Når man har mye omsorg for andre og er empatiske, kan det fort føre til at man tenker at man er egoistisk når man sier nei.
Vi ja-folkene får lett dårlig samvittighet for småting og bruker mye tid og energi på å anklage oss selv for ikke å strekke til.
Å ha evne til å sette sine egne behov til side er en nødvendig og veldig god evne i krise, men hvis du alltid setter andres behov først, kan det være koblet med dårlig evne til selvivaretagelse. Når man har høy arbeidskapasitet kan det føre til at man jobber veldig mye, og når man jobber veldig mye kan det gå ut over tid med familie, venner og gjøre at du prioriterer bort de tingene som faktisk gir deg energi. 

Etter det jeg har lest meg til, og hørt av andre, så finnes en rekke strategier man kan bruke  for å unngå å gå på en helsemessig smell eller psykisk å møte veggen Det å gå litt imot sin egen personlighet kan være en taktikk. En stakkar må noen ganger ta valg som går litt mot personligheten sin, for å ta litt mer vare på seg selv. Det er nok viktig å være kjent med sin egen personlighet og være klar over risikosidene sine. 

Å være bevisst på hva som gir deg energi er både et gode og et farlig onde. Når du er bevisst på hva som gir deg energi kan man sette av tid og prioritere de tingene. Faren er at du har funnet akutte løsninger på dette som gir hurtigladning av energi. For min del er dette å bruke noen minutter på å sitte og hente oppladning i solen, eller å finne seg et skjermet sted for en kort powernap. Dette fungerer på meg og gjør at jeg kan holde ut lenge med klart hode. Men er det nok oppladning over tid?

Å senke kvalitetskravene dine er neste råd. Mange av de som går på en smell har veldig høye krav til seg selv. Når man legger listen veldig høyt er det vanskelig å være tilfreds med de tingene man gjør, og da må man jobbe med å si at det man gjør er bra nok. Man må være litt mindre streng med seg selv. 

Dette er mitt Damoklessverd, eller mer riktig Dionysios sverd hengende i et hestehår over Damokles hode. Damoklessverd er en hentydning til truende fare som gjerne kommer når alt ser ut til å stå bra til.
Gjennom hele livet har kvaliteten på mitt arbeid vært en drivkraft og et varemerke. Ingen ting stresser meg mer enn å senke disse kravene og levere et middels produkt. Uten kvalitet har ikke mitt beredskapsarbeid noen hensikt i det hele tatt for meg som person.

Det er viktig å være bevisst på faresignalene som varsler at du er på vei mot den massive veggen.
I Ambles veiledning beskrives faresignalene slik:
Hvis du sover dårligere over tid, kan det være et faresignal. Da må man stoppe opp og ta noen grep. For andre kan det være at de blir mer irritable, trekker seg sosialt, dropper trening, får ulike fysiske plager eller får nedsatt konsentrasjonsevne eller stressbelastningsevne. 
Det typiske med overbelastningsprosesser er ar det kan gå så langsomt at man ikke lenger legger merke til det. Man går i en type overlevelsesmodus, på automatpilot, og blir bare fokusert på å komme seg igjennom dagene. 

Så fortsetter hun:
Hvis man allerede har gått på en smell nytter det ikke å foreslå å ta seg sammen og komme i gang med trening eller annen aktivitet. Da er det bare å hvile, sitte på sofaen, tusle rundt og holde seg til enkle hverdagsrutiner til man merker at har fått litt mer energi igjen. For mange er det skremmende å oppleve at dette tar mer tid enn de hadde trodd. 

Amble mener det er viktig at man ikke stiller for høye krav til seg selv når man er utbrent. Man trenger å restituere seg før man er klar for å gradvis øke aktiviteten. Da vil det være viktig å planlegge hva som skal til av justeringer og valg for å ikke havne i samme situasjon igjen.

I dag er jeg inne i en hvileperiode der jeg sliter mest med det å være inaktiv, men har som mål å komme i gang igjen og ta sjansen på at det vil gå bedre når jeg kommer i aktiv tjeneste igjen.
Jeg har les og jeg har hørt mange gode råd om hvordan jeg skal endre meg, men samtidig er jeg realist og vet at det er uhyre vanskelig å lære en gammel hund å sitte.
Jeg vet at jeg kommer til å ta sjansen på å stille høye krav til det produktet jeg skal levere min siste del av fremtiden, og jeg vet at jeg vil fortsette å leve etter en av mine livs-filosofier: den eneste gangen du går tom for sjanser, er når du slutter å ta dem.

Det oppstår tomhet der håpet dør.
Leonardo da Vinci

Ha en ut-hvilende, optimistisk og god helg.

Gått tom for smil? Gjenbruk et gammelt ett!
Kjerstin Aune

Narrativ

Narrativ er et nytt moteord som benyttes ofte av nyutdannede fra universitetet.
Det kommer av det latinske narrare som betyr å fortelle.
Narrativ brukes om en fortelling, det vil si at noe fremstilles som en rekkefølge av hendelser eller opplevelser.
Grunntanken i det narrative perspektiv er at vår identitet skapes gjennom de fortellinger, som vi selv og andre forteller om oss selv relatert til de kulturelle normer og forventninger, som viser seg i disse fortellingene.

Det som er litt komisk er at det fra veldig mange av de unge brukerne gjøres i betydningen løgn-historie, skrøne og usannhet; en oppkonstruert fortelling ment til å narre den som får servert historien.
Gjennom samfunnsdebatter har de unge studentene lært seg at brukes narrativ ofte om en mer eller mindre politisk, ideologisk eller til og med mytologisk preget måte å framstille seg selv, samfunnet eller verden på. Ordet brukes da helst om andres framstilling av noe, gjerne for å antyde at den ikke er helt realistisk eller sannferdig. at den ikke er helt realistisk eller sannferdig.
Det er ingen grunn til å skifte ut fortelling, historie og handlingsgang med narrativ i allmen-språket. Det blir dessuten bli oppfattet som jålete; og ikke minst fjollete når det benyttes feil.
Den som vil fremheve seg selv som intellektuell blir i stedet gjort til latter.

La ingen narre dere med tomme ord! 
Ef 5,6

Narre er et tysk ord, narren, og har ingen ting med narrativ å gjøre i det hele tatt; å drive gjøn med.
Asinus, mendacium og fraides er de latinske ordene for å narre, lyve og lureri.
Skal du fortelle meg at mine fortellinger ikke er sannferdige så må du heller benytte mendacium fabula i stedet for å stemple dem som et narrativ.

Min veritas, jålete for sannhet, er gjengivelse av mine livs-opplevelser og erfaringer slik jeg ser og husker dem; de er mine tolkninger.
Sannhet er en egenskap vi tilskriver visse utsagn, påstander, oppfatninger, antagelser eller teorier når de på en eller annen måte stemmer med eller er i overensstemmelse med virkeligheten.

De er mye i det som sies om skilsmisser at den har tre sannheter; hans, hennes og den virkelige sannheten.
Det er lite av det som sies som er en 100% sannhet fordi vi tolker den opplevelsen vi har vært gjennom, men for den som forteller er dette denne personens oppfattelse av det som er sant.

Mitt øverste befal i den spanske legionen oppfattet meg som en dyktig soldat; så dyktig at han skrev en bok om meg; Siempre Fedelis.
Gjennom de fem årene jeg var i Grupo Operaciones Especiales hadde jeg mange kollegaer, og hva hver enkelt av dem mener om meg som soldat og befal er deres sannhet; slik de oppfattet meg. Jeg er sikker på at de enkelte meningene om og tolkningene av meg spriker. Om det er det som Bartolomeo forteller, eller det de forteller om meg som er sannheten hver enkelt av dem påroper seg.

Den vinteren jeg var på vei til å gå fra to til tre år lekte jeg sammen med andre barn på en spark som fikk såpass hard behandling at den brøt sammen, noe en av de ansatte på institusjonen på ingen måte likte. Resultatet var at jeg fikk et hull tvers gjennom tungen som jeg fortsatt har et hakkete arr etter.

Min "storesøster" Tove, som da var seks eller syv år og med på leken forteller at jeg ble slått av den  ansatte med en brukket sel av sparken som det satt en skrue i. En ansatt på barnehjemmet som husket hendelsen mange år senere sier at jeg bet hull i tungen da jeg falt av sparken, mens Dr. Odd. Løfsgaard som så til meg skrev at jeg hadde slikket på metall i kulden.

Her ligger det an til at sannheten til et barn er mindre troverdig enn de voksne, at den ene har sterk motivasjon for å lyve for å slippe unna konsekvenser, og at en tredje gjengir det han har fortalt av andre. Min sannhet er at jeg tror på Toves versjon, for den stemmer godt med hvordan vi ble straffet for ulydighet på barnehjemmet, men hva den virkelig er vet jeg ingen ting om da jeg bare husker sparken og blodet i munnen.
Historien om sparkstøttingen er min narrativ.

Den vanskeligste løgnen å gjennomskue er sannhet som er gitt en liten vri

Når jeg forteller andre at vi i Austvatn tidlig måtte lære å klare oss selv, så er det slik tradisjonene var den gangen; og det er en sannhet. 

Når jeg utdyper dette med at vi måtte lære å bytte våre egne bleier fra vi fylte to år og måtte gå alene gjennom storm og dyp snø de 12 kilometerne fra hjemmet for selv å oppsøke helsestasjonen for pålagte kontroller og vaksineringer så er dette kanskje litt overraskende en serie med skrøner; for vi hadde en oppsøkende helsesøster i VW Boble som tok dette ved hjemmebesøk.

Der i mot er det ren skjær sannhet at denne helsesøsteren kom inn på kafeen i Austvatn, røsket ned shortsen min mens jeg sto og så på de store gutta som spilte flipperspill og ga meg en vaksine i den en skinken; straffen for å ha glemt å dukke opp til vaksinering på skolen.
Alle fikk sprøyten i armen, men jeg fikk den i baken i all offentlighet.
Det var slik hun var, helsesøsteren i Nord Odal. Etter det sto jeg alltid først i køen ved pirke-prøver og sprøyter på skolen.

Tannlegetimene, der i mot, gjorde jeg alt for å slippe unna og la være å dukke opp til, for den lille tannlege Øyen utførte aldri sin jobb på annet sted enn inne på tannlegekontoret. Han bodde bare noen meter fra kafeen på Austvatn og glodde alltid surt på meg når vi møttes, men det gjorde jo de fleste i bygden fra tid til annet så det var jeg vant med.

Det er viktig å merke seg at mange av de historiske, spesielt store krigshistoriske sannheter, viser seg å være helt eller delvis usanne når seierherren ikke lenger styrer hva som skal sies. Det som var sant i går er ikke nødvendig vis den sannheten som kommer frem i morgen; det er konsekvensen av de som går går historien etter i sømmene. 

Det er egentlig greit at løgner finnes, for det hadde vært skremmende om alt vi hører er den endelige sannhet.

Hen en historierik og god helg.

Av og til snubler vi over sannheten, men  veldig mange velger å gå videre som om ingen ting hadde skjedd, sa Winston Churchill

De som vet, men ikke varsler er i min verden de farligste sprederne av løgner.

Tippetegn: borte, hjemme, uavgjort

Takket være en gammel, erfaren og våken apoteker i Hønefoss har min tillit til leger som faggruppe igjen fått et skudd for baugen; et varsel om å stoppe opp.

De siste ukene har jeg vært hos en ung privatlege som jeg først fikk tillit til da han diagnostiserte  væske i lungene som årsaken til pustevanskene mine ved de minste anstrengelser og sterke smerter da opp-svulmingen av lungene fikk ribbebena til å briste.

Men så begynte selv jeg å stusse. Røntgenbildene viste tilsynelatende ikke noe uvanlig, og dermed begynte legen å se etter andre ting og ignorerte lungene og venstresiden min. 

På besøk tre bar venstre ansikt-del lammet og synet på venstre øye redusert, smertende og lys-ømfintlig. Etter det har han ikke tillagt de sterke smertene i lungene noe fokus, men skrevet ut en stabel av resepter for alt mulig rart. For tre uker siden var kolesterolverdiene, langtidssukker og hjerteprøver gode i følge legen, men blodtrykket er fortsatt veldig høyt. Pulsen er bra og hjertet fungerer som er sveitsisk urverk, fortalte han meg. Så satte han seg ved sin PC og skrev i taushet for han sa i fra at jeg ikke kunne gå tilbake til jobben på noen uker. Det var det

Han er eksperten, så neste stopp ble apoteket; og den årvåkne apotekeren. Hun har god hukommelse også, for nå kjenner hun meg igjen; noe som kanskje ikke er så rart når jeg tar mitt utseende i betraktning.

-  Prednisolon mot Bells parese og  antibiotika for øye-infeksjon. Sukkersykemedisiner og kolesterolmedisiner, Propranorol mot skrumplever og Agipteson mot nyresvikt. Er du pasient eller prøvekanin?

Hun begynte å stille meg spørsmål i fleng og ga legen en diagnose som hun anbefalte meg å få en annen leges kontrollvurdering mot.
- Han ser ut til å gjette ut fra ditt utseende. Anbefalte han deg å kutte kraftig ned på alkoholforbruket ditt?

Det er ikke første gang jeg er blitt rådet av leger å kutte ned på den jevnlige øldrikkingen; noe som for min del faktisk er jevnlig, ekstremt lite og sjelden.

- Han ser ut til å anta at du har sukkersyke og ligger under for alkohol fordi du har omfangsrik vom. Selv med T-skjorte på kan jeg se herfra at det er ulik høyde på magens og sidens venstre og høyre side. Har legen vurdert hvorfor den ene siden ser mer hoven ut enn den andre?
Nei, det er bare en fagleder på T-banen som har nevnt denne forskjellen; og min kone.

Sum-summarum: apotekeren rådet meg mot å ta noe annet enn blodtrykksmedisinene før jeg hadde vært hos kontroll-lege.
Nå føler jeg meg like trygg på legen min som på en viss sjaman med kongelige kontakter.

Jeg kom til legen på grunn av kroniske smerter som forsterket seg når jeg nøs, hostet eller trakk pusten hardt. Jeg kom til legen med en lungekapasitet som gjør at jeg ikke kan gå mer enn noen meter om gangen.
Nå skjønner jeg at lungene og smertene ikke er et problem, men har fått en stabel med  diagnoser som skyldes overvekt; og en rekke bivirkninger av tablettene jeg må prøve ut.
Nå har jeg i tillegg klart å fornærme enda en ny lege som resultat av frustrerende å ha nådd en grense for aksept.
Etter møtet med apotekeren ringte jeg legen uten å få noe svar som jeg fikk fornuft ut av; bortsett fra ordre om å ta medisinene jeg har fått tilskrevet, så får vi se hva som skjer. Neste besøk og prøver vil gi svar på utviklingen, sa han.

Det var da jeg stilte ham spørsmålet hvis svar la en del brikker på plass for min del. Jeg spurte hva han spesialfelt innen medisin var, og da svarte han at han er flylege for OSL; med andre ord mekaniker.
Jeg er jo ikke et fly som trenger reparasjoner; men fly forbannet er jeg blitt.

Jeg er ikke forbannet fordi legen ikke finner ut hva jeg lider av. Det er frustrerende så klart, etter så mange år og så mange leger for vurdering av lungene mine, men det er ikke alle gåter som kan løses. Noen ganger ligger svaret på sykdommer først på patologens bord.

Jeg vet godt hvordan jeg ser ut og hvordan jeg tolkes av andre. Jeg vet også veldig godt at jeg ikke evner å spille syk; eller å innrømme svakheter for den slags skyld. Jeg er oppdratt til ikke å syte og klage, men til å holde ut. Det går greit er vel ikke alltid det beste og mest forklarende svaret å gi en lege, men det er sånn jeg har svart på mye gjennom et greit langt liv.
Jeg vet godt hvordan jeg fremstår, men jeg forventer at en lege skal se bort fra hvordan jeg ser ut og heller konsentrere seg om de beskrivelsene jeg gir av symptomene jeg har og tro på dem fremfor å gjette på andre ting.

Etter å ha slitt med mer eller mindre kronisk hoste, stadig kraftigere redusert lungekapasitet og stadig økende smerter så kan legenes bekreftelse av at det ikke er noe galt med lungene mine bare bety en eneste ting; jeg er en hypokonder.

Jeg må rett og slett ha fått en hypokondrisk lidelse selv om jeg aldri har vært redd for å bli syk eller for å dø; eller nesten aldri hatt fravær fra jobb i de nå 50 årene jeg har vært yrkesaktiv. Kreft og hjerteinfarkt ga selvsagt noen dagers fravær, men det var i 1999 og 2006.

Hypokondri er en tilstand kjennetegnet ved en vedvarende opptatthet av muligheten for å ha én eller flere kroppslige sykdommer, oftest av alvorlig eller fremskreden art.
Personen er særlig var for signaler fra kroppen. Normale eller trivielle kroppslige fornemmelser og utslag tolkes ofte som unormale eller foruroligende av pasientene. Hvis denne tendensen er så uttalt at det fører til gjentatte legebesøk, sykmeldinger eller sosial eller arbeidsmessig funksjonssvikt, kalles tilstanden hypokondrisk lidelse.

Det er egentlig en helt grei diagnose for meg, for da har jeg jo ikke de smertene jeg har; og ikke minst så trenger jeg ikke lenger leger. Nå kan bankkontoen min få være det som sveller ut og hovner opp; og ikke legenes.

En bekjent, kalt Bikkja, var en ekte hypokonder som fikk alle symptomene han leste om i Dagbladet.
En dag kom han lykkelig inn på hvilerommet og klasket et papir i bordet foran meg mens han smilende fra øre til øre uttalte: jeg har fått angina pectoris. Hva var det jeg sa?! Jeg har sagt det i mange år, og nå har jeg bevis!

Da var han lykkelig; og i dag er jeg likeglad.

Tirsdag den 20. juni er jeg endelig tilbake på jobben, frisk som en fisk i fiskedisken på Meny, men selvsagt fortsatt syk i hodet som fortsatt føler og tror på noe som ikke er virkelig; rusfri hallucination kan det kalles.

Livet er herlig når en finner de svarene en søker i livet!

Det jeg har lært, husker jeg ikke lenger. Det lille jeg ennå vet, har jeg gjettet meg til.
Nicolas Chamfort

Ha en frisk og lykkelig helg

Jeg ville ikke engang vite sannheten, fordi jeg allerede hadde gjettet den; livet er meningsløst.
Leo Tolstoj

Staur gammel ungdom

Her forleden kom jeg til meg selv midt i en samtale med en bekjent om sykdom og tabletter. Vi hadde diskutert hvilke medisiner vi måtte ta hver dag og vi sammenlignet like og ulike typer blodtrykksmedisiner med og uten pluss som betegnelse på om de er vanndrivende eller ikke. Da samtalen gikk over til erfaring med og anbefaling av pille- dosetter for å holde orden på pillene, ja så kom jeg til meg selv av sjokket over å innse at jeg også var blitt en av disse pillefokuserte gamlingene. Hva ville neste samtaleevne bli? Jevnlig avføring etter bingo på onsdager og diskusjon rundt det å pisse i morsetakt eller ikke?
I 2023 er moteord som manifestering, krympflasjon og proaktiv fremtredende, men for de i min alder er det prostata og inkontinens som er de mest brukte ordene i samtale med jevngamle. Brått avsluttet jeg samtalen rundt piller og sykdom og gikk min vei mens realitetens depresjon bygget seg opp i meg. 

Min kone er litt eldre enn meg og sa en dag at hun alltid har irritert seg over trege gamlinger foran seg i køen på kafeen, men at hun og en venninne en dag oppdaget at de bak henne i køen reagerte på hvor trege de to foran seg var. Da skjønte hun at hun var blitt en av gamlingene i bybildet; og nå skjønte jeg at jeg også innså at jeg var en av de gråhårede og trege som har innsett at ingen ting haster lenger.

Jeg tror alderdom at det er litt likt det å være rusavhengig. Du kan ikke få bukt med det før du selv innser at du har et problem. Dette har ført meg inn i et problem som jeg må løse raskt før det er for sent; hvordan bli ung i hodet igjen?
Jeg vet at jeg er blitt opp i årene, men jeg aksepterer ikke at jeg er blitt gammel.

Sannheten ligger i begrepet: du et så gammel som du er, men ikke eldre enn det du vil være.
Noen menn velger selvsagt alternativene med å kjøpe seg trange skinnbukser og sportsbil som de bruker på vei til frisøren for å farge håret. De handler seg moteriktig, tettsittende treningstøy som de innfører seg når de sitter i gyngestolen foran inngangsdøren med bagen fra Elexia ved siden av seg og håper at den unge, blonde nabokvinnen ser det de mennene i krisealderen ser i sitt falskt oppfattede speilbilde.
Som mor sa: du kan lure hvem som helst, men ikke din egen ærlighet.

Men så tenkte jeg: er det så ille å ha blitt opp i årene?
Er det så ille å ha lagt alt stresset med karriere og etablering bak seg; å kjenne at du er i mål og ingen ting haster lenger. Å gå saktere betyr bare at det tar litt lenger tid å komme frem, men det haster jo uansett ikke. Med langsom bevegelse sanser du mye mer enn når du haster av garde, og oppholdet i solen varer lenger før du når skyggen. 

Det tar lengre tid å slå plenen i hagen, men ikke så lang tid at gresset har vokst opp igjen der du begynte å slå; så hvorfor haste seg frem.
En må tenke litt smartere enn før for å kunne utføre fysiske oppgaver, men det holder hodet og kreativiteten i gang. Før kunne jeg bære stor bør med plank på skulderen. I dag må jeg ta litt flere turer for å flytte en plankestabel; noe som gir flere skritt på skritt-telleren.

Før klarte jeg det meste alene og så aldri uoverkommelige utfordringer. I dag må jeg ofte be om hjelp fra andre og jobbe mer i team. Det er vondt å måtte be om hjelp, men det er godt å se at andre er glade for å kunne ta i et tak for deg.
Jeg har blitt så klok av lære på mine eldre dager at det gjør meg vondt å innse at mye av det jeg nå vet burde vært noe jeg burde ha forstått mye tidligere; som det at det ikke er flaut eller pinglete å be om hjelp. Det er ikke det at jeg ber om hjelp nå heller, men nå synes det så godt at jeg trenger det at jeg slipper å spørre.

På T-banen, ustø på vei hjemetter en legetime, for leden fikk jeg en blandet positiv og negativ følelse da en ung jente reiste seg for meg og ga meg sitt sete. Ja, ja, tenkte jeg, nå synes det at jeg er gammel. Jeg kan akseptere det.
Det var rådet jeg fikk fra henne som endret litt på følelsene mine: du burde ikke drikke deg så full du som er så gammel og skjør.
Det var et velment og godt råd hun ga, bare så skremmende feilvurdert.
Det er ikke morsomt å både se gammel, skrøpelig og bedrukken ut når du fortsatt går rundt og tror at du er en unghingst.

Ikke bare er jeg blitt gammel av alder og språk, jeg har også innsett at jeg er blitt patinert; og det er greit. Patina brukes om de aldringstegn som oppstår på overflaten av kunstverk, både av metall og malerier.
Vi snakker også om patina i forbindelse med antikviteter av tre. De kjemiske prosessene som foregår, kalles patinering og er altså synlige endringstegn som viser verdi på gamle ting.
Ergo har jeg ikke negative aldringstegn som forfall og herjinger å bekymre meg over, jeg har bare en kledelig patina som viser at jeg har alderens verdi; jeg er et antikt, verdifullt og unikt kunstverk på min egen måte.

I tillegg kan en si at jeg fortsatt er progressiv selv om alderen har satt sine spor. Progressivt er noe som er stigende, økende, fremskrittsvennlig eller fremtidsrettet. Det er et positivt ladet begrep, for eksempel i progressivt miljø og progressiv kroppsutvikling; sistnevnte opp mot en kroppsutvikling med innebygde ressurser som vil tåle litt dårlige tider.
Når pengereservene synker og kjøttprisen stiger så er det fremtidsrettet å ha en fettreserve å kunne ta av.

Det er så mye positivt ved å bli eldre at jeg nå har mer lyst enn noen sinne på å se hva som er i vente fremover. En kan jo fortsatt ha håp fort fremtiden selv om den er forholdsvis nær.

Den som lever av håpet alene dør fastende mente en gang Benjamin Franklin. Hans ord er ikke så viktige for meg, men Dag Evjenth sitt råd er det: sitt ikke inne når alt håp er ute. 

Ingen ting er hyggeligere enn munterheten i en gammel manns ansikt

Ha en lykkelig og god juni-helg.

Aldersbarometer: en mann er i ferd med å bli virkelig gammel når han gransker menyen før han ser på serveringsdamen.