Her forleden kom jeg til meg selv midt i en samtale med en bekjent om sykdom og tabletter. Vi hadde diskutert hvilke medisiner vi måtte ta hver dag og vi sammenlignet like og ulike typer blodtrykksmedisiner med og uten pluss som betegnelse på om de er vanndrivende eller ikke. Da samtalen gikk over til erfaring med og anbefaling av pille- dosetter for å holde orden på pillene, ja så kom jeg til meg selv av sjokket over å innse at jeg også var blitt en av disse pillefokuserte gamlingene. Hva ville neste samtaleevne bli? Jevnlig avføring etter bingo på onsdager og diskusjon rundt det å pisse i morsetakt eller ikke?
I 2023 er moteord som manifestering, krympflasjon og proaktiv fremtredende, men for de i min alder er det prostata og inkontinens som er de mest brukte ordene i samtale med jevngamle. Brått avsluttet jeg samtalen rundt piller og sykdom og gikk min vei mens realitetens depresjon bygget seg opp i meg.
Min kone er litt eldre enn meg og sa en dag at hun alltid har irritert seg over trege gamlinger foran seg i køen på kafeen, men at hun og en venninne en dag oppdaget at de bak henne i køen reagerte på hvor trege de to foran seg var. Da skjønte hun at hun var blitt en av gamlingene i bybildet; og nå skjønte jeg at jeg også innså at jeg var en av de gråhårede og trege som har innsett at ingen ting haster lenger.
Jeg tror alderdom at det er litt likt det å være rusavhengig. Du kan ikke få bukt med det før du selv innser at du har et problem. Dette har ført meg inn i et problem som jeg må løse raskt før det er for sent; hvordan bli ung i hodet igjen?
Jeg vet at jeg er blitt opp i årene, men jeg aksepterer ikke at jeg er blitt gammel.
Sannheten ligger i begrepet: du et så gammel som du er, men ikke eldre enn det du vil være.
Noen menn velger selvsagt alternativene med å kjøpe seg trange skinnbukser og sportsbil som de bruker på vei til frisøren for å farge håret. De handler seg moteriktig, tettsittende treningstøy som de innfører seg når de sitter i gyngestolen foran inngangsdøren med bagen fra Elexia ved siden av seg og håper at den unge, blonde nabokvinnen ser det de mennene i krisealderen ser i sitt falskt oppfattede speilbilde.
Som mor sa: du kan lure hvem som helst, men ikke din egen ærlighet.
Men så tenkte jeg: er det så ille å ha blitt opp i årene?
Er det så ille å ha lagt alt stresset med karriere og etablering bak seg; å kjenne at du er i mål og ingen ting haster lenger. Å gå saktere betyr bare at det tar litt lenger tid å komme frem, men det haster jo uansett ikke. Med langsom bevegelse sanser du mye mer enn når du haster av garde, og oppholdet i solen varer lenger før du når skyggen.
Det tar lengre tid å slå plenen i hagen, men ikke så lang tid at gresset har vokst opp igjen der du begynte å slå; så hvorfor haste seg frem.
En må tenke litt smartere enn før for å kunne utføre fysiske oppgaver, men det holder hodet og kreativiteten i gang. Før kunne jeg bære stor bør med plank på skulderen. I dag må jeg ta litt flere turer for å flytte en plankestabel; noe som gir flere skritt på skritt-telleren.
Før klarte jeg det meste alene og så aldri uoverkommelige utfordringer. I dag må jeg ofte be om hjelp fra andre og jobbe mer i team. Det er vondt å måtte be om hjelp, men det er godt å se at andre er glade for å kunne ta i et tak for deg.
Jeg har blitt så klok av lære på mine eldre dager at det gjør meg vondt å innse at mye av det jeg nå vet burde vært noe jeg burde ha forstått mye tidligere; som det at det ikke er flaut eller pinglete å be om hjelp. Det er ikke det at jeg ber om hjelp nå heller, men nå synes det så godt at jeg trenger det at jeg slipper å spørre.
På T-banen, ustø på vei hjemetter en legetime, for leden fikk jeg en blandet positiv og negativ følelse da en ung jente reiste seg for meg og ga meg sitt sete. Ja, ja, tenkte jeg, nå synes det at jeg er gammel. Jeg kan akseptere det.
Det var rådet jeg fikk fra henne som endret litt på følelsene mine: du burde ikke drikke deg så full du som er så gammel og skjør.
Det var et velment og godt råd hun ga, bare så skremmende feilvurdert.
Det er ikke morsomt å både se gammel, skrøpelig og bedrukken ut når du fortsatt går rundt og tror at du er en unghingst.
Ikke bare er jeg blitt gammel av alder og språk, jeg har også innsett at jeg er blitt patinert; og det er greit. Patina brukes om de aldringstegn som oppstår på overflaten av kunstverk, både av metall og malerier.
Vi snakker også om patina i forbindelse med antikviteter av tre. De kjemiske prosessene som foregår, kalles patinering og er altså synlige endringstegn som viser verdi på gamle ting.
Ergo har jeg ikke negative aldringstegn som forfall og herjinger å bekymre meg over, jeg har bare en kledelig patina som viser at jeg har alderens verdi; jeg er et antikt, verdifullt og unikt kunstverk på min egen måte.
I tillegg kan en si at jeg fortsatt er progressiv selv om alderen har satt sine spor. Progressivt er noe som er stigende, økende, fremskrittsvennlig eller fremtidsrettet. Det er et positivt ladet begrep, for eksempel i progressivt miljø og progressiv kroppsutvikling; sistnevnte opp mot en kroppsutvikling med innebygde ressurser som vil tåle litt dårlige tider.
Når pengereservene synker og kjøttprisen stiger så er det fremtidsrettet å ha en fettreserve å kunne ta av.
Det er så mye positivt ved å bli eldre at jeg nå har mer lyst enn noen sinne på å se hva som er i vente fremover. En kan jo fortsatt ha håp fort fremtiden selv om den er forholdsvis nær.
Den som lever av håpet alene dør fastende mente en gang Benjamin Franklin. Hans ord er ikke så viktige for meg, men Dag Evjenth sitt råd er det: sitt ikke inne når alt håp er ute.
Ingen ting er hyggeligere enn munterheten i en gammel manns ansikt
Ha en lykkelig og god juni-helg.
Aldersbarometer: en mann er i ferd med å bli virkelig gammel når han gransker menyen før han ser på serveringsdamen.
Takk for perspektivene du så nydelig løfter frem i dine betraktninger, for dette er jo like åpenbart som begrepet "god helse", som forstås når oppmerksomheten erfarer noe annet.
SvarSlettAlder og erfaring er noe enhver ikke kommer unna, om det er godt erfart eller godt levd er opp til enhver å ta ansvar for selv.
Begge disse naturlig påtvungede livskonsekvenser har røtter fra den gang da flokken hadde størst betydning i tilværelsens råskap. De samme egenskaper utspiller seg nå i absolutt alles væremåte og er den aller viktigste ingrediens i arbeidets ledende kraft for arbeidsflokken.
Hvor stor lærdom hver og en har klart å omsette av forstått, varierer voldsomt i henhold til evnet forvaltning.
Tidens takt oppfattes på forskjellig måte og er sterkt preget av den relative forståelse, hvor min tid ikke nødvendigvis er den samme som din tid, når jeg observerer deg som går fremover i et passerende tog.
Dedikasjon er den kraft som jeg har fått mer forståelse for underveis i mitt levde, hvor fragmentarisk multi-tasking er byttet ut med tilstedeværelse og oppmerksomhet, hvor detaljfloraen i øyeblikket spraker av farger og innhold.
For min flokk har tid og interesse for at alle sine bidrag får rette plass, hvor også de rareste innfall og tanker tillates og får frem perspektiver som ikke var åpenbare før sekken rolig ble åpnet.
Dynamikken i flokken der jeg trives aller best, finnes det tid og forståelse av det erfarte og ærlige korrigering, hvor raske poenger avslører grunn refleksjon i det levde.
Takker igjen for den gode påminnelse om hvor viktig oppmerksomhet egentlig er, slik at ikke omgivelsens dårlige mønstre trenger å være en irriterende vei, bare jeg ser og forstår hvordan forandring naturlig preger den levde lærdom som ubønnhørlig bare kommer.