Narrativ

Narrativ er et nytt moteord som benyttes ofte av nyutdannede fra universitetet.
Det kommer av det latinske narrare som betyr å fortelle.
Narrativ brukes om en fortelling, det vil si at noe fremstilles som en rekkefølge av hendelser eller opplevelser.
Grunntanken i det narrative perspektiv er at vår identitet skapes gjennom de fortellinger, som vi selv og andre forteller om oss selv relatert til de kulturelle normer og forventninger, som viser seg i disse fortellingene.

Det som er litt komisk er at det fra veldig mange av de unge brukerne gjøres i betydningen løgn-historie, skrøne og usannhet; en oppkonstruert fortelling ment til å narre den som får servert historien.
Gjennom samfunnsdebatter har de unge studentene lært seg at brukes narrativ ofte om en mer eller mindre politisk, ideologisk eller til og med mytologisk preget måte å framstille seg selv, samfunnet eller verden på. Ordet brukes da helst om andres framstilling av noe, gjerne for å antyde at den ikke er helt realistisk eller sannferdig. at den ikke er helt realistisk eller sannferdig.
Det er ingen grunn til å skifte ut fortelling, historie og handlingsgang med narrativ i allmen-språket. Det blir dessuten bli oppfattet som jålete; og ikke minst fjollete når det benyttes feil.
Den som vil fremheve seg selv som intellektuell blir i stedet gjort til latter.

La ingen narre dere med tomme ord! 
Ef 5,6

Narre er et tysk ord, narren, og har ingen ting med narrativ å gjøre i det hele tatt; å drive gjøn med.
Asinus, mendacium og fraides er de latinske ordene for å narre, lyve og lureri.
Skal du fortelle meg at mine fortellinger ikke er sannferdige så må du heller benytte mendacium fabula i stedet for å stemple dem som et narrativ.

Min veritas, jålete for sannhet, er gjengivelse av mine livs-opplevelser og erfaringer slik jeg ser og husker dem; de er mine tolkninger.
Sannhet er en egenskap vi tilskriver visse utsagn, påstander, oppfatninger, antagelser eller teorier når de på en eller annen måte stemmer med eller er i overensstemmelse med virkeligheten.

De er mye i det som sies om skilsmisser at den har tre sannheter; hans, hennes og den virkelige sannheten.
Det er lite av det som sies som er en 100% sannhet fordi vi tolker den opplevelsen vi har vært gjennom, men for den som forteller er dette denne personens oppfattelse av det som er sant.

Mitt øverste befal i den spanske legionen oppfattet meg som en dyktig soldat; så dyktig at han skrev en bok om meg; Siempre Fedelis.
Gjennom de fem årene jeg var i Grupo Operaciones Especiales hadde jeg mange kollegaer, og hva hver enkelt av dem mener om meg som soldat og befal er deres sannhet; slik de oppfattet meg. Jeg er sikker på at de enkelte meningene om og tolkningene av meg spriker. Om det er det som Bartolomeo forteller, eller det de forteller om meg som er sannheten hver enkelt av dem påroper seg.

Den vinteren jeg var på vei til å gå fra to til tre år lekte jeg sammen med andre barn på en spark som fikk såpass hard behandling at den brøt sammen, noe en av de ansatte på institusjonen på ingen måte likte. Resultatet var at jeg fikk et hull tvers gjennom tungen som jeg fortsatt har et hakkete arr etter.

Min "storesøster" Tove, som da var seks eller syv år og med på leken forteller at jeg ble slått av den  ansatte med en brukket sel av sparken som det satt en skrue i. En ansatt på barnehjemmet som husket hendelsen mange år senere sier at jeg bet hull i tungen da jeg falt av sparken, mens Dr. Odd. Løfsgaard som så til meg skrev at jeg hadde slikket på metall i kulden.

Her ligger det an til at sannheten til et barn er mindre troverdig enn de voksne, at den ene har sterk motivasjon for å lyve for å slippe unna konsekvenser, og at en tredje gjengir det han har fortalt av andre. Min sannhet er at jeg tror på Toves versjon, for den stemmer godt med hvordan vi ble straffet for ulydighet på barnehjemmet, men hva den virkelig er vet jeg ingen ting om da jeg bare husker sparken og blodet i munnen.
Historien om sparkstøttingen er min narrativ.

Den vanskeligste løgnen å gjennomskue er sannhet som er gitt en liten vri

Når jeg forteller andre at vi i Austvatn tidlig måtte lære å klare oss selv, så er det slik tradisjonene var den gangen; og det er en sannhet. 

Når jeg utdyper dette med at vi måtte lære å bytte våre egne bleier fra vi fylte to år og måtte gå alene gjennom storm og dyp snø de 12 kilometerne fra hjemmet for selv å oppsøke helsestasjonen for pålagte kontroller og vaksineringer så er dette kanskje litt overraskende en serie med skrøner; for vi hadde en oppsøkende helsesøster i VW Boble som tok dette ved hjemmebesøk.

Der i mot er det ren skjær sannhet at denne helsesøsteren kom inn på kafeen i Austvatn, røsket ned shortsen min mens jeg sto og så på de store gutta som spilte flipperspill og ga meg en vaksine i den en skinken; straffen for å ha glemt å dukke opp til vaksinering på skolen.
Alle fikk sprøyten i armen, men jeg fikk den i baken i all offentlighet.
Det var slik hun var, helsesøsteren i Nord Odal. Etter det sto jeg alltid først i køen ved pirke-prøver og sprøyter på skolen.

Tannlegetimene, der i mot, gjorde jeg alt for å slippe unna og la være å dukke opp til, for den lille tannlege Øyen utførte aldri sin jobb på annet sted enn inne på tannlegekontoret. Han bodde bare noen meter fra kafeen på Austvatn og glodde alltid surt på meg når vi møttes, men det gjorde jo de fleste i bygden fra tid til annet så det var jeg vant med.

Det er viktig å merke seg at mange av de historiske, spesielt store krigshistoriske sannheter, viser seg å være helt eller delvis usanne når seierherren ikke lenger styrer hva som skal sies. Det som var sant i går er ikke nødvendig vis den sannheten som kommer frem i morgen; det er konsekvensen av de som går går historien etter i sømmene. 

Det er egentlig greit at løgner finnes, for det hadde vært skremmende om alt vi hører er den endelige sannhet.

Hen en historierik og god helg.

Av og til snubler vi over sannheten, men  veldig mange velger å gå videre som om ingen ting hadde skjedd, sa Winston Churchill

De som vet, men ikke varsler er i min verden de farligste sprederne av løgner.