Lysende fremtid

Ønsket om å bidra til å gjøre en forskjell er gode holdninger hos en arbeider.
Problemet hos de som ønsker å bidra til å gjøre en forskjell et at de ofte også har vanskeligheter for å si nei. De vil være på giversiden og bidra, og dette gjør at de tar på seg oppgaver og blir med på ting man i utgangspunktet ikke har energi og tid til.
Å ta ansvar er positivt, men de som er gode på dette tar ofte på seg ansvaret for ting de egentlig ikke har ansvar for, eller for ting som ikke ligger i deres rolle.
Det er sjelden at det å være pliktoppfyllende er et negativt personlighetstrekk
Når du er pliktoppfyllende vil du ofte føle deg pliktig til oppgaver som ingen forventer at du gjør. De som er pliktoppfyllende vil ofte strekke seg langt og føle at det de gjør ikke er bra nok; og ofte tenke at de burde gjort enda mer.
Engasjement i faget sitt er viktig både for fageksperten og for bedriften, men erfaringsmessig så er det sånn at hvis du har et stort engasjement for faget ditt så kan det være vanskelig å sette grenser for dette engasjementet. Man må passe seg for ikke blir mer engasjert enn det som er rimelig; noe som er ytterst vanskelig for oss som brenner for faget vi har ansvar for.
Da kan man fort brenne lyset i begge ender over tid.

Når man har mye omsorg for andre og er empatiske, kan det fort føre til at man tenker at man er egoistisk når man sier nei.
Vi ja-folkene får lett dårlig samvittighet for småting og bruker mye tid og energi på å anklage oss selv for ikke å strekke til.
Å ha evne til å sette sine egne behov til side er en nødvendig og veldig god evne i krise, men hvis du alltid setter andres behov først, kan det være koblet med dårlig evne til selvivaretagelse. Når man har høy arbeidskapasitet kan det føre til at man jobber veldig mye, og når man jobber veldig mye kan det gå ut over tid med familie, venner og gjøre at du prioriterer bort de tingene som faktisk gir deg energi. 

Etter det jeg har lest meg til, og hørt av andre, så finnes en rekke strategier man kan bruke  for å unngå å gå på en helsemessig smell eller psykisk å møte veggen Det å gå litt imot sin egen personlighet kan være en taktikk. En stakkar må noen ganger ta valg som går litt mot personligheten sin, for å ta litt mer vare på seg selv. Det er nok viktig å være kjent med sin egen personlighet og være klar over risikosidene sine. 

Å være bevisst på hva som gir deg energi er både et gode og et farlig onde. Når du er bevisst på hva som gir deg energi kan man sette av tid og prioritere de tingene. Faren er at du har funnet akutte løsninger på dette som gir hurtigladning av energi. For min del er dette å bruke noen minutter på å sitte og hente oppladning i solen, eller å finne seg et skjermet sted for en kort powernap. Dette fungerer på meg og gjør at jeg kan holde ut lenge med klart hode. Men er det nok oppladning over tid?

Å senke kvalitetskravene dine er neste råd. Mange av de som går på en smell har veldig høye krav til seg selv. Når man legger listen veldig høyt er det vanskelig å være tilfreds med de tingene man gjør, og da må man jobbe med å si at det man gjør er bra nok. Man må være litt mindre streng med seg selv. 

Dette er mitt Damoklessverd, eller mer riktig Dionysios sverd hengende i et hestehår over Damokles hode. Damoklessverd er en hentydning til truende fare som gjerne kommer når alt ser ut til å stå bra til.
Gjennom hele livet har kvaliteten på mitt arbeid vært en drivkraft og et varemerke. Ingen ting stresser meg mer enn å senke disse kravene og levere et middels produkt. Uten kvalitet har ikke mitt beredskapsarbeid noen hensikt i det hele tatt for meg som person.

Det er viktig å være bevisst på faresignalene som varsler at du er på vei mot den massive veggen.
I Ambles veiledning beskrives faresignalene slik:
Hvis du sover dårligere over tid, kan det være et faresignal. Da må man stoppe opp og ta noen grep. For andre kan det være at de blir mer irritable, trekker seg sosialt, dropper trening, får ulike fysiske plager eller får nedsatt konsentrasjonsevne eller stressbelastningsevne. 
Det typiske med overbelastningsprosesser er ar det kan gå så langsomt at man ikke lenger legger merke til det. Man går i en type overlevelsesmodus, på automatpilot, og blir bare fokusert på å komme seg igjennom dagene. 

Så fortsetter hun:
Hvis man allerede har gått på en smell nytter det ikke å foreslå å ta seg sammen og komme i gang med trening eller annen aktivitet. Da er det bare å hvile, sitte på sofaen, tusle rundt og holde seg til enkle hverdagsrutiner til man merker at har fått litt mer energi igjen. For mange er det skremmende å oppleve at dette tar mer tid enn de hadde trodd. 

Amble mener det er viktig at man ikke stiller for høye krav til seg selv når man er utbrent. Man trenger å restituere seg før man er klar for å gradvis øke aktiviteten. Da vil det være viktig å planlegge hva som skal til av justeringer og valg for å ikke havne i samme situasjon igjen.

I dag er jeg inne i en hvileperiode der jeg sliter mest med det å være inaktiv, men har som mål å komme i gang igjen og ta sjansen på at det vil gå bedre når jeg kommer i aktiv tjeneste igjen.
Jeg har les og jeg har hørt mange gode råd om hvordan jeg skal endre meg, men samtidig er jeg realist og vet at det er uhyre vanskelig å lære en gammel hund å sitte.
Jeg vet at jeg kommer til å ta sjansen på å stille høye krav til det produktet jeg skal levere min siste del av fremtiden, og jeg vet at jeg vil fortsette å leve etter en av mine livs-filosofier: den eneste gangen du går tom for sjanser, er når du slutter å ta dem.

Det oppstår tomhet der håpet dør.
Leonardo da Vinci

Ha en ut-hvilende, optimistisk og god helg.

Gått tom for smil? Gjenbruk et gammelt ett!
Kjerstin Aune