Hyllest til gyngestolen

I Forsvaret fant jeg det permanente samholdet som jeg hadde savnet hele livet. I fosterfamilie så vet du, uansett hvor godt du har det, at det bare er midlertidig.

Disse terapi-nautene som fulgte meg opp i huset på Aasen var nøye med å gjenta akkurat dette for meg; at jeg kun var en del av familien til det året du fylte seksten år: etter det betaler vi ikke fosterfamilien lenger. Da er du alene.

Barnehjemsbarn kan finne seg godt til rette i Forsvaret av flere grunner.

Forsvaret gir struktur, disiplin og fellesskap, noe som kan gi trygghet for de som har vokst opp uten stabile omgivelser.

 
I tillegg gir militæret en tydelig rolle og klare målsetninger, som noen kan oppleve som meningsfulle og motiverende.

 
Det sosiale fellesskapet og støtten fra med-soldater vil også bidra til en følelse av tilhørighet.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i Odd Reitans ord: det er ikke så mye flaks i livet som jeg trodde. Det meste handler om hardt arbeid, stahet, konsistens, lidenskap og disiplin.

Vel, nå er mitt militære liv over for godt, så nå er alle mine forhold til den familien brutt for alltid.
Mitt forsøk på å få tilpass i det sivile arbeidslivet er også over.

 
For tredje gang begynner jeg livet på nytt; så det er vel på en måte det som er den mest jordnære tilnærmingen til å fødes på nytt.

På samme måte som jeg bærer med meg gode minner fra min familie i huset på Aasen og fra min militære familie, bærer jeg også på mange gode minner fra familien Sporveien.

 
Jeg har aldri vært god på å holde kontakten med de folkene som en gang var en stor del av mitt liv, men jeg glemmer dem aldri.

Mitt liv har stort sett vært styrt av å gå videre og legge ting og folk bak meg med en lovnad om at :vi holder kontakten, men det blir det aldri noe av fra min side. Det blir nok ikke annerledes denne gangen heller.

Til det er jeg alt for nysgjerrig og fokusert på det som ligger foran meg og som kommer.

 
Det har ergo ingen ting med at jeg ikke ønsker å opprettholde kontakten med gode folk, men at jeg rett og slett glemmer hvor viktig det er.

 
Det som er over, er over.

Samme dag som jeg hadde min første dag som pensjonist tok en venn fra gammelt av kontakt med meg og ivret etter å opprette kontakten igjen.

 
Dette er en mann som tok pensjon fra han var seksti-to, så selv om vi er jevngamle så er han en erfaren pensjonist.

 
Allerede ved første kontakt rant det inn lister og dødsannonser over felles bekjente som var gått bort de siste årene, og da skjønte jeg at denne personen var veldig mye eldre enn meg i hodet, for jeg har aldri hatt fokus på døden, og jeg blir aldri så gammel i hodet at jeg går gjennom dødsannonser til frokostkaffen.

For meg er dette like interessant som å få lister over hvem som har vært hos tannlegen de siste ukene; det er totalt uinteressant fordi begge deler er en normal del av livet; og ikke noe å fokusere på.

Det latinske begrepet, memo mortem, carpe diem gir meg ingen ting, for dersom en bare griper dagen fordi en fokuserer så sterkt på døden, ja så blir det noe angst-tvunget over hvordan en lever som om hver dag er den siste.

Pensjonstiden er ikke å frykte døden, men å elske hver dag etter hvert som de dukker opp!

Jeg har nok litt mer avslappet forhold til min siste etappe, pensjonstiden, der jeg sitter i den kalde solveggen hjemme og leser en bok til fingrene er så kalde at de må tines opp rundt en varm kopp kaffe.

 
I horisonten min ligger det en drøm som er vekket av min Mallorcanske søster Francisca gjennom en SMS: Gratulerer som pensjonist. Jeg har kjøpt en gammel gyngestol til deg som står foran døren din i Porto Colom; og en gjeste-gyngestol til deg som står hos oss i Cas Concos når du kommer på besøk til Casa de Papi.

Denne fredagen ønsker jeg derfor å hylle møbelet gyngestol; en oppfinnelse fra 1725 som ble etablert som et hagemøbel. På slutten av 1800-tallet ble det importert til Norge fra Amerika som et statusmiddel.

I populærkulturen, som i filmer og TV-serier, er gyngestoler ofte avbildet med eldre personer.

 
Dette bidrar selvfølgelig til å forsterke stereotypen om at gyngestoler er et møbel for avdankede gamlinger som er gjemt bort i et hjørne av stuen, eller som sitter på terrassen foran huset og bevokter eiendommen med et skråblikk på verden og strenge, kritiske øyne som følger alle som passerer på veien forbi huset.

Det er flere mulige grunner til at stereotypen om gamle personer som sitter foran huset i gyngestol med sitt lands flagg hengende på veggen ofte fremstilles som sure og kritiske nasjonalister. Eldre, militære personer har vokst opp i en tid rett etter krigen med sterkere patriotiske og nasjonalistiske strømninger, og vil derfor ha et mer konservativt syn på patriotisme og nasjonal identitet enn de yngre generasjonene.

Yngre generasjoner har i dag et mer nyansert syn på nasjonalisme, og kan være mer kritiske til blind patriotisme med den tro at alle vi som hyller flagget er imot etnisk ekskludering.

I et politisk, polarisert klima har nasjonalisme bli et symbol på splittelse og konflikt.; på rasisme og ny-nazisme.

 
Personer som uttrykker sterk nasjonal stolthet ved å vise flagget blir sett på som tilhengere av en bestemt politisk ideologi, og dermed bli stereotypisert som sure og kritiske mot de som ikke deler samme syn.

Dette er tanker som krenker meg sterkt da jeg hyller flagget; men dog ikke de som styrer landet vårt med grådighet, korrupsjon og selv-opphøyelse.

Media kan bidra til å forsterke stereotypen om sure og kritiske nasjonalister i gyngestol under flagget ved å fokusere på negative historier om nasjonalistiske bevegelser og personer.

Dette fører til at folk flest forbinder nasjonalisme og gamle folk med negative egenskaper: Mediene ser på personer som uttrykker nasjonal stolthet med skepsis.

Det norske flagget er på ingen måte et politisk symbol, men en nasjons identitet!

Derfor vil jeg møte vårsolen i min gamle gyngestol på plattingen foran huset med tre flagg vaiende i vinden; det sør-koreanske, det spanske og det norske flagget.

Tolk det den som vil.

Der jeg sitter i gyngestolen min og kiles i nakken av vaiende flagg vil jeg gjøre alt jeg kan for å minne folk om at patriotisme og nasjonal stolthet ikke er synonymt med negativ nasjonalisme.

Patriotisme handler om kjærlighet til landet sitt og våt kultur, mens nasjonalisme ofte handler om å sette sitt eget land over andre land og nedvurdere andre kulturer.

Personer som sitter foran huset i gyngestol med sitt lands flagg hengende på veggen er sannsynlig vis patrioter som ønsker å vise sin kjærlighet til landet sitt, uten å være nasjonalister i negativ forstand.

Det er viktig å være kritisk til stereotypier og ikke dømme personer basert på deres alder eller ytre fremtoning. Vi bør ta oss tid til å forstå personers motivasjoner og meninger bak deres handlinger, og ikke trekke forhastede konklusjoner.

Mitt valg rundt å ta i bruk flaggene og gyngestolen min kan beskrives så uskyldig som sånn: en gammel mann sitter i gyngestol på verandaen sin og ser utover på soloppgangen og solnedgangen mens han tenker på alle årene som har gått, og alle de gode og dårlige stundene han har opplevd.

 
Han føler seg takknemlig for livet han har levd, og han ser frem til å tilbringe mer tid med sitt barnebarn.

En gammel mann sitter i gyngestol og sover med den oppslåtte boken sin i fanget og koppen med kald kaffe på dørken ved siden av seg. Han drømmer om sin ungdom, da han var sterk og full av liv.

 
Han drømmer om alle de eventyrene han har opplevd, og alle de menneskene han har møtt. Han drømmer om et liv godt levd.

Morfar Mose sitter i gyngestol og forteller en historie for barnebarnet sitt. Barnebarnet sitter på fanget hans og lytter med store øyne.

 
Mose nyter å tilbringe tid med barnebarnet sitt, og han vet at dette er et øyeblikk de begge vil huske for alltid.

Det eneste som trengs for å oppleve dette er å leve lenge nok til å ta i mot vårsolen.

Der sitter vi da, sammen på en bekymringsfri soldag, og gynger i takt med fortidens og morgendagens minner mens det knirker i stol-meiene.

Gyngestolen gir deg noe å gjøre, men den får deg ingen steder, sier de som ikke har opplevd dens fulle verdi; de som må stresse videre for å oppfylle det livet de ser foran seg.

Vi som har levd et liv til ende skal ikke noen steder; eller Been There Done That, som de yngre sier.

Den eneste jobben jeg har i gyngestolen er å gjøre mitt ytterste for at barnebarnet skal få muligheten til den fremtiden hun etter hvert staker seg ut.


Gyngestolen gir deg noe å gjøre, men den får deg ingen steder, men å sitte på en kjøkkenstol gir deg ikke en gang bevegelse frem og tilbake. Ikke med mindre du bryter din mors evige gneldring om ikke å sitte å vippe på stolen.

Jeg brøt mors advarsler flere ganger, og en gang førte det meg til legevakten.

Så mitt råd til meg selv er nå å gynge sakte i rullestolen. Tiden for å ta risikoer er over; det er min idé for resten av livet. Kanskje.

Forskjellen på en vellykket mann og en fiasko er som regel ikke bedre evner eller ideer, men mot til å satse på ideene sine, ta en kalkulert risiko og handle. Maxwell Maltz.

Maxwell har sagt flere glupe ting som jeg får gynge videre på.

Om selvbebreidelse sa han: å gå gjennom livet og undervurdere seg selv er som å kjøre bil med håndbrekket på, og om ensomhet påsto han at: er du venn med deg selv, vil du aldri være alene.

Dessuten er det jo sånn at det å lese rett og slett er en stille samtale.

Ha en ut-hvilende og god helg på vei mot vår.


Den største faren ved å bli pensjonert er å miste det selvbildet du hadde som yrkesaktiv:
Selvbildet er nøkkelen til menneskelig personlighet og menneskelig atferd.

 
Endrer du selvbildet, endrer du også personlighet og atferd.

Maxwell Maltz.