En gang alltid

Barnehjemsbarn er en familie i seg selv, bundet sammen av erfaringer og en unik forståelse.
Vi fortjener å bli sett, hørt og verdsatt for den vi er.

Det er dessverre en generell oppfatning at barnehjemsbarn ikke har de samme muligheter til å klare seg i livet som de som er oppvokst i en kjødelig familie. Derfor er det så få som står frem med at de har vært barnehjemsbarn; eller at de er blitt adoptert inn i en familie fordi de som fødte dem enten ikke ville ha dem, satte dem bort; eller fordi de ikke klarte å ta vare på dem.

Dette er en gruppe mennesker som historisk sett har blitt utsatt for omfattende undertrykking og diskriminering hele livet, og som har levd med hemmeligholdelse og skam. De er blitt en pariakaste; et begrep som generelt betyr de undertrykte.

Det var en gang, men det var ikke for alltid.

I et magasin leste jeg en gang på sekstitallet en artikkel av psykologen Harald Krabbe Schjelderup som omhandlet barnehjemsbarn; eller rettere sagt var en advarsel til samfunnet om å holde avstand til barnehjemsbarn.

Barnehjemsbarn vil ha opplevd omsorgssvikt, traumer og brudd i tilknytning, noe som fører til deres usikkerhet, lave selvfølelse og vansker med å stole på andre. På grunn av den manglende støtten og veiledningen som er nødvendig for å lykkes i utdanning og karrière vil de ha vanskelighet med å etablere sunne relasjoner.

De vil alltid føle seg utenfor, og at de har mindre tro på seg selv, og vil derfor være upålitelige arbeidstakere og mangelfulle foreldre. Det er nesten utenkelig å se for seg et barnehjemsbarn som ikke før eller senere bukker under for alkohol eller henfaller til tyvaktighet. Det er lite sannsynlig at et barnehjemsbarn vil kunne tilpasse seg det samfunnet vi ønsker å ha.

Det var litt av en fremtids-dom å lese seg til i puberteten.

Vi har kanskje møtt motgang, men vi har også oppdaget vår indre styrke og evne til å overvinne.

For de av oss som taklet de første, traumatiske årene av vårt liv uten noen form for støtte og nærhet har blitt robuste og tilpasningsdyktige på grunn av de utfordringene vi har stått over for. Det er det som på moderne språk kalles resiliens; evnen til å reise opp oss igjen og fortsette fremover etter å ha blitt slått i bakke.

Vi har lært å ta mer ansvar for oss selv og sine behov, og vi har blitt flinkere til å håndtere vanskelige situasjoner og finne løsninger på problemene vi møter.

Det er ingen ting jeg hater så sterkt som svart/hvit-tenking!

Jeg tror at folk flest har en tendens til å se alt som svart eller hvitt av en rekke årsaker, som at vi har en rekke kognitive fordommer som påvirker hvordan vi tolker informasjon.

For eksempel har vi en tendens til å søke etter informasjon som bekrefter våre eksisterende oppfatninger, og vi ignorerer eller undervurderer informasjon som motsier dem. Dette fører til at vi ser verden i et svart-hvitt-lys, der alt enten er bra eller dårlig, riktig eller galt.

Vi har også et behov for å føle at vi har kontroll over vår egen verden, og det å se verden i svart og hvitt kan gi oss en illusjon av kontroll. Når alt er enten bra eller dårlig, riktig eller galt, er det lettere å forstå og forutsi verden rundt oss.

Folk er ofte redde for det ukjente. Å se verden i svart og hvitt kan gjøre det lettere å håndtere det ukjente. Når alt er enten bra eller dårlig, riktig eller galt, er det lettere å vite hvordan vi skal reagere på det.

Verden er et komplekst sted å leve i. Det å se verden i svart og hvitt kan gjøre det lettere for oss å forstå den når alt er enten bra eller dårlig, riktig eller galt: Da det lettere å ta beslutninger og handle.

Dessverre blir vi lært opp til å se verden i svart og hvitt av våre familier, våre kulturer og våre samfunn. Mange kulturer har sterke moralske og etiske normer som definerer hva som er riktig og galt. Dette vil lett føre til at vi ser verden i et svart-hvitt-lys.

I mitt forskrudde hode innser jeg at det er viktig å være klar over at svart-hvitt-tenkning kan være skadelig. Det kan føre til at vi tar dårlige beslutninger, at vi handler impulsivt, og at vi har vanskelige relasjoner til andre.

Det er derfor viktig å utfordre våre egne fordommer og å forsøke å se verden i nyanser.

Vi har alle fordommer, men det er viktig å være bevisst på dem, og når du er klar over dine egne fordommer, kan du begynne å utfordre dem.

Videre er det viktig for oss oppe i årene og se litt mot de yngres evner til å innhente informasjon fra en rekke forskjellige kilder, ikke bare fra kilder som bekrefter dine eksisterende oppfatninger.

Livet har lært meg hvor viktig det er å være åpen for nye perspektiver og å være villig til å endre mening.

Det er mulig å lære å se verden i nyanser, men det krever bevisst innsats. Når du ser verden i nyanser, kan du ta bedre beslutninger, handle mer effektivt og ha bedre relasjoner til andre.

Ut fra den troen har jeg fått det for meg at de som ser verden i svart og hvitt, mister mye av fargene i livet sitt.

Å se verden i nyanser er et tegn på modenhet og klokskap sa den forutseende president Abraham Lincoln, men det var før han ble skutt i Fordteateret i Warsington DC av Booth midt i en latterkule fremprovosert av skuespillets mest morsomme replikk i skuespillet Our American Cousin Den så han ikke komme.

Ha en god, fargerik og nyansert evaluert helg

Svart-hvitt-tenkning er et symptom på frykt og usikkerhet. Erich Fromm.