Løpegutter

Det er ikke til å unngå at jeg i mange tilfeller analyserer meg selv i forhold til om det jeg innehar er medfødte og skolert lederevne eller om jeg lider av ren og skjær narsissisme. Jeg mener å vite at jeg i mitt fagområde har høy respekt og tillit som profesjonell beredskapsmann; og jeg har etter hvert forstått at jeg ikke er så all verdens vanskelig å jobbe sammen med eller å omgås.

Like vel har jeg aldri helt klart å enes med meg selv om i hvilken grad disse selvfølelsene gjør meg arrogant i oppførsel under enkelte settinger. Fortsatt sitter en tilbakemelding fra psykologivurderingen fra mitt første, sivile jobbintervju  i meg: du kan i perioder oppfattes som arrogant.

Trass i min motstand mot at psykologiske og psykiatriske konklusjoner av psykologieksperter presenteres som ubestridte fakta hugget inn i stein, så har jeg en viss respekt for denne moderne jobb-psykologien som vurderer en jobbsøkende person opp mot en gitt stillingsbeskrivelse. Jeg har til og med vært så vågal at jeg har lest Carina Carl og Rebekka Egeland sin bok rundt kunnskap, trygghet og mot til å lede deg selv og andre.

Jeg innehar på ingen måte en lederstilling i det sivile, men er bare en skarve fagrådgiver med forståelse av at det å gi råd i beredskapssituasjoner er å føre folk mot enten en farlig eller en fornuftig beslutning. Jeg er ikke en gang seniorrådgiver etter et langt liv i faget. I mitt hode er det jeg bedriver daglig en reell form for taktisk og operasjonell ledelse; noe som gjør at jeg tar mitt ansvar veldig alvorlig.

Å etablere et  aksjonskort som forteller hvordan et scenario skal løses er ikke noe mer eller mindre enn å gi en ordre som det forventes at både taktiske og operasjonelle ressurser på et skadested og i et innsatsområde skal etterleve til prikke; og som strategiske ledere skal forholde seg til. 

Med et aksjons eller tiltakskort i et beredskapsplanverk så dekker jeg meg bak fagkunnskap og legger opp et løp mot suksess eller fiasko for utførerne. Det er det som vi i forsvaret definerte som usynlig absoluttledelse; og derfor er jeg genuint opptatt av ledelse på alle nivåer.

Dette er også bakgrunnen for den stadige selvevalueringen av meg selv i forhold til leder eller narsissist.

Både gode leder og sykelige narsissister er fulle av ideer, tar kjappe avgjørelser og er ofte veldig effektive.

Forskjellen mellom en leder og en narsissist ligger i hvilken grad det bare fokuseres på selve arbeidsoppgaven eller om det brukes til på å ta hensyn til mellommenneskelige prosesser som kommunikasjon og samhandling.

I asiatisk filosofi har apeskikkelsen tatt en stor plass. Du har talking monkeys som slår seg ned på skulderen og fyller hjernen din med forstyrrende babbel, og du har begrepet flying monkeys som uten selvstendige tanker løper narsissistens ærend. En narsissist som fører en svertekampanje over for kollegaer har enormt god nytte av slike flying monkeys som bidrar til å spre budskapet videre.

Det er et enkelt grep som vil avsløre om en person er narsissist eller ikke, og det er bruken av ordet nei. Føler du at en person viser deg stor interesse og kanskje prøver å manipulere deg til å bli en flyve-ape så si og vis et tydelig NEI. Da vil narsissisten reagere ved å miste all interesse for deg umiddelbart med bakgrunn i forståelsen av at du ikke kan brukes for å oppnå det denne vil.

Jeg har selvsagt prøvd NEI-taktikken  på meg selv i selvanalyseringene mine, men det å si et klart nei til seg selv har jeg innsett at ikke er min sterke side. Jeg har med andre ord ikke klart å avsløre meg selv.

De fleste av oss ønsker å få en viss grad av oppmerksomhet og føle beundring; noe som er narsissistens drivstoff. De fleste av oss som har jobber som vi trives i ønsker å bli oppfattet som betydningsfulle og ikke minst å føle at vi er det. Det som er vanskelig for min del er å være sikker på at andre den faglige beundringen jeg mener å ha er ekte eller bare en oppfatning jeg har inne i hodet; om den er overdreven eller ikke.

Som beredskapsmann med tilgang til og ansvar for veiledning av operasjonelle og taktiske mannskaper så er det ikke til å unngå at det er snakk om å utnytte disse folkene til å gjøre det som jeg mener er den riktige måten å håndtere en beredskapssituasjon på. Det jeg ikke helt klarer å svare på i denne selvpsykologievalueringen er om jeg utnytter dem for egen tilfredsstillelse eller veileder dem med mål om å oppnå egen og andres sikkerhet; god beredskap.

Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at jeg også innehar en viss grad av kynisme og at jeg på ingen måte er sikker på kvaliteten og ektheten av min empati for andre. Jeg mener for eksempel at den task du frivillig har sagt deg frivillig til å ta samtidig krever at du må gå langt for å utføre den i gitte, kritiske situasjoner. Det er vel ingen hemmelighet at jeg mener at en uniform har valgt å iføre deg også omfatter et visst ansvar som det kan være vondt å kaste seg ut i når situasjoner tilsier at din egen HMS må vike for å ta det ansvaret du har i form av uniformen du har valgt å iføre deg.

Ooops, nå ble det for farlig til å handle gitt! Best å sikre seg selv og håpe på at det går bra for de andre.

Beredskap bygges tross alt av selvstendige og modne mennesker som u-egoistisk tar det ansvar de er forventet å ta. Den viktigste forskjellen på en leder og en narsissist er at lederen tillater andre å ha et personlig ansvar, noe som er alle autoritære systemers største fiende.

Det eneste disse uendelige selvanalysene har gitt meg de siste årene er at jeg har konkludert med at jeg i det minste ikke er narsissist-leder i ytterste konsekvens, for de har lederfilosofien: en leder med suksess er den som kan delegere alt ansvaret, plassere all kritikk hos andre og innkassere all æren selv.

Jeg kunne selvsagt valgt å oppsøke faglig spesialist i stedet for disse selv-evalueringene, men dersom jeg da får en diagnose som jeg ikke kan akseptere så vil jeg jo bare miste den siste respekten jeg har for deres fag; og jeg vil jo ikke oppfattes som respektløs.

Det er litt som det min far sa da han fikk diagnostisert med uhelbredelig kreft og avslo alle former for behandling etter filosofien: det er bedre å leve kort tid i det uvisse enn å bli ledet sakte og nedverdigende mot det som uansett er uunngåelige. Han tok ansvar for sitt eget liv, slik vi alle må.

Den som ikke får informasjon, kan ikke ta ansvar. Den som får informasjon, kan ikke unngå å ta ansvar.
Jan Carlzon

Uansett hva jeg er så gjør det til den jeg er, så er det vel ikke min jobb å avsløre meg selv, men mine ledere som må ta ansvar for det.  Det eneste jeg kan gjøre er å fortsette å ta det ansvaret innen faget mitt, og den stillingen jeg betales for å dekke.

Så får det bli opp til beredskapsmannskapene å oppfatte meg som beredskapsleder eller narsissist; og å evaluere seg selv i forhold til om de er fagpersoner eller flying monkeys.

 He en god og veiledende helg

Det er ikke minnet om fortiden som gjør oss vise, men ansvaret for fremtiden.
George Bernard Shaw