Yrkesvalgets store kvaler.

Alle guttunger har drømt om å bli brannmann, politimann eller astronaut. Noen vil bli som sin far; eller som andre folk de ser opp til og dyrker som helter. 

Jeg hadde også mine yrkesdrømmer, men hadde dessverre evnen til å analysere for og imot mulige valg av yrker med bakgrunn i noe sviktende grunnlag som ofte gikk på enkeltpersoner som for meg representerte hele yrket.

En av de mest markante politibetjentene i Nord Odal var en person som påropte seg å ha ren samvittighet, og selvsagt var samvittigheten hans ikke blitt skitnet til; for han brukte den aldri.

Ham ville jeg ikke bli som, så politi strøk jeg fra karrierelisten.

Dessuten hadde lensmannsetaten i Nord-Odal en tendens til å kjøre rakkerunger som meg ut langs øde skogsveier, beslaglegge skoene våre og la oss rusle hjem i sokkelestene som straff. Ikke en drømmekarriere i det for min del. Bort med det karrierevalget.

I Nord-Odal hadde vi et frivillig brannvesen som stort sett først dukket opp på en branntomt etter at bygget var fullstendig brent ned; eller brent opp. Det var ikke noe heroisk i det å rote i aske eller redde katter fra trær. Jeg hater katter. Eneste grunnen til at katten har lang hale er så du skal få stor fart på den når du slår den i fjøsveggen.

Bort med kattereddende brannmenn som mulig fremtidsjobb, og så syndig som jeg ble påstått å være så var jeg ikke en gang inne på tanken om å bli prest heller.

Folk synes det er godt å ha en kirke, akkurat som det er godt med en brannstasjon. Men aller best er det når man slipper å ha bruk for kirken, akkurat som en brannstasjon.

Kirurg skjønte jeg tidelig at jeg aldri ville kunne bli. Jeg hadde alt for mange feilskjær allerede som ung til at det virket forsvarlig. Dessuten var jeg mot det å bli avhengig av en omskjæring for å komme i mål.

Mange av tenårings-guttene i bygda ønsket å bli lege for å kunne treffe søte sykepleiere og sammen med dem kunne praktisere praktisk gynekologi i utstyrsskapene på sykehuset.

Hadde du sett sykesøstrene i Odalen på sekstitallet så ville du fort skjønte at du ikke ville finne noen skatt der å ta med seg hjem. De var stort sett gamle, værslitte og robuste damer som skremte sykdommer ut av deg etter eksorsisme-prinsippet fremfor barmhjertighetsprinsipp. De damene der hadde makt og vilje til å håndtere enhver vanskelig pasient. Skremmende var de. Bort vekk meg legeyrket og alt rundt det. Der ville jeg gjort mer skade enn nytte.

Hvis jeg var lege, ville jeg foreskrive ferie for alle som innbiller seg at arbeidet deres er viktig.
Bertrand Russell

Mor mente at jeg burde vurdere å bli politiker, men da slo far neven i bordet og sa hardt: oppfordrer du ham til å bli lystløgner! Det er stikk i strid med hva vi har lært ham opp til! Han bør velge et ærlig yrke.

Alle mødre vil at sønnen deres skal bli president, men ingen vil at han skal være politiker først.
John F. Kennedy

Dermed var valget om å bli den nye Einar Olav Skogholt fra bygda lagt på hyllen.

Det hjelper ikke å kunne si ting, hvis man ikke kan noe annet.

Lærer kunne jeg ikke bli. Jeg hadde hverken vett eller personlighet til det å stå foran en gjeng med folk og prate om ting jeg bare kunne teoretisk. Dessuten var jeg var så unserlig av person i oppveksten at jeg alltid gikk bakerst, selv når jeg gikk alene.

Min tante Olga mente at kloke folk uansett ikke trengte lærere; for som hun sa med Publilius Syrus sine ord: den ene dagen er den andre dagens lærer.

En får lære der en lære kan

Tankene mine var innom yrket til en mann som jeg så opp til i bygden, en advokat. Ikke det at jeg så frem til det å gå i dress og slips blant sambygdinger som gikk i moteriktig vadmel og busserull, men han virket så klok gjennom bruken av flotte ord som de færreste hadde hørt før; og enda færre forsto betydningen av. Men så viste det seg at han var en kjeltring uten substans. Ordene han brukte viste seg å være det eneste ærlige han kunne i livet

Han gjorde hva han kunne for å skjule det faktum at han ikke kunne hva han gjorde.
Gabriel Laub

Valgets kvaler var store og så mange at det var umulig å nå målene for en som ikke var født med gullskje i munnen og hadde pengesterke foreldre i ryggen. Jeg ble en gang tilbudt et stipend for utviklende skolegang; på Toftes gave; Helgøya guttehjem for feiltilpassede gutter.

På ungdomsskolen ble vi sendt inn til en karriererådgiver som analyserte karakterkortene våre og anbefalte yrkeskarriere ut fra det; for min del som kontorist. Ingen ting av det denne veilederen anbefalte ga noen lyster hos meg; tvert om

Jeg hadde en inderlig lengsel inne i hode og brystkasse som jeg ikke en gang torde å drømme åpent om, men som jeg tok mot til meg og la frem på bordet for denne veilederen.

Reaksjonen jeg fikk på mitt eneste, tenkelige karrierevalg vekket både hoderysting og oppgitte stønn, men det vekket en egenskap i meg som jeg ikke er stolt av, men som definerer meg; trassighet.

I slike situasjoner med latterliggjøring av mine forslag føler jeg først sinne inne i meg, og så går det over til uttrykket faen heller; og etter at det er sagt så kommer det en nærmest umenneskelig trass.

Fra karriererådgiverens rom gikk kursen innom rektorens kontor som reaksjon på uttalt bannskap over for en myndighetsperson; og så startet min vei mot mitt fremtidige yrke; drapsmaskin med statens velsignelse, for å sitere den pasifistiske karriererådgiveren.

Jeg har mye å takke den dusten for, for han var den første som ga meg det jeg trengte for å følge drømmen min.

Det mange av oss mest av alt trenger, er noen som får oss til å gjøre det vi kan.
Ralph Waldo Emerson

Alt jeg gjorde etter den skoledagen, og gjennom livet ,hadde kun ett eneste hoved-mål, å herde meg og forberede meg på å tåle hva som helst av fysiske og psykiske utfordringer som måtte dukke opp foran meg.

Den gangen på syttitallet var det norske forsvaret stort, og  det hadde en stor innvirkning på hverdagen for distriktene og nærmiljøet der hvor leirene lå; eller som Øyvind Thoresen sa det: militæret holder liv i halve befolkningen i fredstid. Ellers er det omvendt.

Uansett; jeg ble en militær lederskikkelse som endelig hadde funnet sitt kall i livet.

Det ble en god del år i det miljøet hvor jeg møtte mine likemenn og hvor jeg trivdes som plommen i et egg, men også det tok en dag slutt.

Jeg hang uniformen i skapet, men det jeg hadde fylt opp hodet med var det ikke lett å bli kvitt; og ikke prøvde jeg å bli kvitt det heller. En kan slik sett si at jeg fortsatt lever i fortiden.

Så i dag er min yrkeskarriere det å bruke alt jeg fikk i det grønne til å prøve å sikre mine utallige, gode kollegaer i mitt sivile liv. Og det å bruke livslærdomen min så godt jeg makter i de settingene som dagene som kommer bringer av utfordringer og spenning.

Inne i hodet er jeg fortsatt felt-kommandør Aasen, men drømmen om en gang å få plass i mine gamle uniformer igjen har jeg nå gitt fullstendig opp.

Like vel er jeg fortsatt den jeg den gangen var inne i hodet mitt og har ikke tenkt å gi opp det før ingen lenger har brukt for meg.

Poenget er at en kan lede selv uten prangende uniform fordi folk tror på deg og har tillit til dine erfaringer.

Ledelse er problemløsing. Den dagen soldatene slutter å komme til deg med problemene sine, har du sluttet å lede dem.
Colin Powell

Ha en perfekt, snørik og god helg. Husk at den kommende helgen bare er den første av mange i året vi er på vei inn i.

For en tyngde av autoritet det alltid hviler over en mann som virkelig kan sitt yrke, det være seg så «simpelt» det bare vil.
Skogens dikter Hans Børli

Digital lydversjon: Ord for fredag 06.01.2023.