Fattig i sinnet blir den som er lat i sitt arbeid

Hæste-fl’itte var en kar som bodde rett i utkanten av Austvatn i Nord-Odal. Han innehadde tittelen bygdens lateste mann.

Hæste-fl’itte var en suveren jeger og skytter, og det ble sagt at grunnen til at han vant en kongetitler på Landsskytterstevnet var at han var alt for lat til å skjelve på hånda.

Det setningen han brukte oftest var årsaken til kallenavnet hans: det hæste fl'itte så fært?, eller oversatt til bokmål: det haster vel ikke så veldig?

I et bygdesamfunn hvor det å stå på og jobbe hardt var en selvfølge-kultur var denne mannen på ingen måte en verdsatt mann; tvert imot. Enkelte trodde at latskap var smittsomt, så vi som barn ble advart mot å ha kontakt med Hæste-fl’itte.

I dag går vel denne oppfordringen fra sambygdingene under begrepet utfrysning; det å stenge noen ute og ikke la dem delta i ulike sosiale tilstelninger. Folk snudde seg bort når han kom ruslende for å slippe å ha noe kontakt med mannen om det kunne unngås.

Det virker rart i dag at latskap kan være årsak til at en blir frosset ut i et samfunn, men jeg vokste opp den gangen og forstår hvorfor det ble sånn. Jeg både så og opplevde hvor viktig det var å bli sett på som et arbeidsjern. Det å stå på dagen lang ga status og respekt i hjembygda mi. 

Late folk var en belastning og en bremsekloss i et samfunn og en tid der akkordarbeid var grunnlaget for lønn. Den gangen var det utbredt at selv om en hadde fast arbeid så fikk en utbetalt en sum for hver arbeidsoppgave en hadde foran seg; og da var det opp til arbeidslaget hvor lang tid de brukte på oppgaven. Når oppgaven var utført gikk en videre til neste akkord-oppgave.

Det å ha en treg medarbeider gikk dermed ut over helheten og hvor mye en kunne tjene på en arbeidsdag. Hæste-fl’itte var en tenkende mann og argumenterte hardt mot kritikken han fikk for sin latskap: dere sprenger akkorden! Dere jobber som idioter og tjener noen kroner ekstra med dette hardkjøret. Men når sjefene ser hvor god timelønn dere får, justerer de ned akkorden, og da må vi andre jobbe hardere seinere for å opprettholde den lønna vi har i dag. 

Hæste-fl’itte hadde ord på seg for å være så lat at han ikke orket å bla i en bok, så det han fikk tatt til seg av kunnskap hentet han til seg ved å sitte på krakken på kjøkkenet og lytte til radioen som sto på toppen av kjøleskapet.

Hæste-fl’itte hadde det som en den gangen diagnostiserte som en sosial funksjonshemming; muligens fremtvunget av det å bli isolert og fryst ut av sambygdingene.

Lillebroren hans, Harry, hadde et fysisk handicap som resultat av kraftig infeksjon av poliovirus som barn; poliomyelitt.

Det å ha et fysisk handicap var akseptert i hjembygda.

Harry hadde jobb i Oslo, bodde på Sofies Minde på Carl Berner og var en av de få privatpersonene uten lege-tittel eller stor bondegård som hadde bil, en hvit og lyseblå 1964 DKW Junior de Luxe.

I motsetning til sin late bror var Harry en sosialt akseptert og godt likt kar uten et eneste hårstrå på hodet og strålende humør. 

Hver helg besøkte han hjembygda sammen med to andre av beboerne på Sofies Minde; Isachsen med tre-krykkene og Sure-Sigurd. 

De holdt hus i en tømmerkoie i skogen rett bak barndomshjemmet mitt og leide meg inn som hjelpegutt med oppgaven å skaffe dem ved og tyri til å tenne opp i peisen med. Betalingen for helgejobben var å spise sammen med de tre karene, spille kort med dem og å få høre på de utallige røverhistoriene deres.

Jeg var godt vant i matveien fra huset på Aasen, for mor Torlaug var en ypperlig kokke. Kostpengene var ikke rare greiene den gangen, så det ble matauke i form av lungemos, sild og hvalkjøtt hos oss om hos de fleste i bygden, men mor kunne få enhver råvare til å smake godt.

På koia var nok kokkeegenskapene noe ringere, men deres sammensetning av middag var uansett en spennende opplevelse for en guttunge; som em middag med nypoteter, pultost og smeltet smør.

Jeg husker spesielt en gang jeg spurte Harry om hva han synes om at broren hans, Hæste-fl’itte, var så uglesett i bygda. Jeg mente å kunne se smertene i øynene til Harry da jeg spurte, men svaret jeg fikk da, som alltid med Harry, var fylt av visdom og humor.

Jeg har det fra brutter’n. Uttrykket uglesettt heter opprinnelig å bli ulvesett. I gamle-dager trodde folk at en måtte passe seg for blikket til ulven, fordi man trodde at dersom ulven fikk øyekontakt med en i skogen så ble en lammet og kunne en ikke røre seg.  Å bli uglesett betyr i dag å bli sett ned på; og det blir brutter’n til de grader. Han er kanskje ikke noe arbeidsjern, men han er en klok og god mann som også burde ha livets rett; selv på landsbygda.

Landsbygda er ikke for sveklinger

De to brødrene, Hæste-fl’itte og Harry hadde en far, Gamle-Brede. Brede hadde jobbet fysisk hele livet og var blitt tynget av alderen. Han jobbet ikke lenger like fort som før, men Brede hadde god arbeidsmoral. Han var en av disse som hadde en arbeidstid som startet før de andre og holde på til dagens oppgaver var ferdig. Slik kompenserte Gamle-Brede for alderssvakhetens påvirkning på akkorden.

Gamle-Brede var en aktet mann i Austvatn.

I dag ristes det på hodet og flires av slik arbeidsmoral. Den er avlegs og forkastelig.  Nå er det er klokken som bestemmer hvor langt en kommer i jobben sin på en arbeidsøkt. 

Jeg ser og merker at jeg har blitt en godt voksen mann, men det er hovedsakelig gjennom min oppdragelse i arbeidsmoral at jeg virkelig føler og merker at jeg er blitt en sær gamling. Jeg klarer ikke å endre meg og frigjøre meg fra oppvekstens moral. Nå som før setter jeg dagsplaner hvor jeg beslutter hva en arbeidsdag skal bestå a; vel vitende om at jeg ikke vet noe som helst om hva som kommer dagen etter i dag.. 

Hvorfor utsette til i morgen det som du kan gjøre i dag.

Siden middelalderen har den syvende dødssynden vært latskap, og den syvende, himmelske dyd har vært flittighet; tristitia contra diligentia.

Jeg er verken opptatt av himmelen eller helvete som begrep eller motivasjon, men jeg har lest og tatt til meg for mye av tekstene til den 1800-talls, franske forfatteren Jules Renard til å gi slipp på arbeidsmoralen min nå på slutten av min yrkeskarriere:

Laziness is nothing more than the habit of resting before you get tired.

I en samtale med en god venn over en porsjon flesk og duppe på Valka i starten av dette året gikk det plutselig opp for meg at det er denne gammelmodige arbeidsmoralen som er grunn til at jeg ikke har noen tanker eller planer for pensjonslivet; jeg er blitt fritids-lat! 

Konsekvensen av at en er sliten er at en trenger hvile, og når en trenger all fritid til å hvile ut, så går en inn i noe som burde vært den åttende dødssynd; å glemme å leve!

Livet har ikke gått forbi meg; jeg har vinket det forbi og utsatt det fordi jeg ikke er smart nok til å skjønne og forutse alle konsekvensene ved det jeg driver med.

Den colombianske skribenten Gabriel García Márquez har advart mot det å ha for lite tid til å hvile helt ut. Når en bare får hvilt akkurat det en må for å makte å gå videre så blir en ikke så uthvilt at en kan planlegge veien en skal gå; en bare rusler videre mot et usikkert mål.

Når balansen mellom jobb og hvile bare går opp i balanse så blir veien fremover bare en samling løsninger av ad hoc; when necessary or needed.

Hennes advarsel er: jeg får tid nok til å hvile når jeg dør, men det er en eventualitet som ennå ikke inngår i mine planer.
Gabriel García Márquez.

Mitt nyttårs-forsett for året 2023 er ikke å bli latere, men å prøve å finne så effektiv hvile når jeg kan at jeg også får overskudd til å planlegge fremtiden.

Da etterslepet av det jeg ikke fikk gjort i tiden jeg hvilte på slutten av året 2022 er hentet inn og håndtert skal jeg.?????!

I morgon, i morgon, men ikkje i dag.

Det er flott med nyttårsforsetter! Det er da veldig bra at folk én gang i året forstår at de har makt over sitt eget liv.
Elsa Almås.

Alle ønsker om en god helg og behagelig vei gjennom det ferke året. Forhåpentlig vis kan året bare bli bedre enn det som har passert.

Det er mulig å leve uten såpe og tannpasta, men man kan ikke leve uten håp.
Cecilia Samartin.