fredag 25. mars 2022

Ansvar

Jeg har tenkt mye rundt dette med ansvar; og hvor langt ansvaret for fremtiden ligger hos meg; og meg alene.

Ansvar er det motsatte av skam, het det seg i barndommens Nord Odal.

Ofte brukes ordet ansvar i dagligspråket uten at det blir klargjort hva meningen er – eventuelt om den som benytter ordet sikter til flere av betydningene. 

Særlig forekommer dette i utsagn om at en person bærer ansvaret eller har ansvaret for en handling, unnlatelse, tilstand og lignende.

Ansvar er et flertydig ord som kan brukes om forskjellige begreper, som ansvar for en oppgave, et oppdrag, en aktivitet eller et arbeidsområde du har fått som oppgave å utføre.

Ansvar kan også være en forpliktelse til å gjøre eller unnlate noe i moralsk og etisk forstand; til og med i juridisk forstand. i moralsk.


Bilde: https://pixabay.com/

Videre er det å ta ansvar å ta hensyn til en risiko i betydningen å bære konsekvenser av en uventet utvikling: vanligvis om det negative, det vil si å bli bebreidet, gjøre merarbeid, dekke utgifter og annet, men også om det positive, å gi ros og annet som er fordelaktig.

Jeg mener at mitt personlige ansvar er å hele tiden gjøre så godt jeg kan, ikke unnlate å gjøre noe nødvendig selv om jeg ikke har fått ordre om at det er min oppgave: og det å si ifra når noe ikke er som det skal. 

Men har jeg også ansvaret for at de jeg sier i fra til hører på det jeg varsler om? 

Den svenske forretningsmannen Jan Carlzon, Janne, hadde en klar formaning i forhold til ansvaret rundt det å gi og motta informasjon: den som ikke får informasjon, kan ikke ta ansvar. Den som får informasjon, kan ikke unngå å ta ansvar.

Etter mye erfaring fra bondelandet er det ikke ofte jeg finner noe fra sentrale politikere, og enda mer sjelden fra Senterpartiet, som jeg finner det verdt å sitere. Er sitat fra Anne Enger finner jeg det like vel verdt å gjengi: det er få genier blant oss. Og profeter bør man passe seg for. Samfunnet bygges av selvstendige og modne mennesker som tar ansvar.

Med andre ord betyr det å være et menneske at en må ta ansvar. 

Livet er ikke et aksjeselskap; en genial oppfinnelse for å oppnå personlige fordeler uten å måtte ta et personlig ansvar.

Hovedproblemet ligger kanskje i det at det ofte er vanskelig å finne den som bør ha hoved-ansvaret for noe, for det er noe i Piet Hein sin påstand om at hver gang ansvar blir delt mellom to, så blir det kun én prosent på hver.

Da slår dette med beslutningsvegring ut fordi ingen av de to føler at de har ansvaret for at problemet blir løst; i og med at 98% av problemet forblir usynlig og  ligger hos spøkelset i en ansvarlig beslutning; han  andre.

Et snøfnugg i et snøskred vil aldri føle seg ansvarlig.
Stanislaw Jerzy Lec

Mine foreldre var temmelig klare på at jeg ikke bare hadde ansvar for det jeg gjorde, men også for det jeg unnlot å gjøre. 

Noen ganger blir ansvaret så tungt at enkelte prøver å løpe i fra det; og ofte lykkes de lenge. De klarer ikke å se at det ikke er minnet og fortiden og hvordan ting var i går som sikrer kontinuiteten vi trenger inn i fremtiden.

En speidersamling skal i forhold til rutinene avsluttes med at speiderlederen hilser av sine speidere med ordene vær beredt; og speiderne skal da svare alltid beredt. I dette ligger det en beredskapstanke: å planlegge nok til at man ikke blir overrasket.

Det er viktig å planlegge selv om ikke ting blir helt etter planen. 

Man skal ha gjort seg opp en formening om hva det er man skal gjøre i enhver situasjon.

Å vente og se hva som skjer uten å ha en øvet og trenet plan som kan iverksettes umiddelbart om det skjer noe overraskende er å planlegge for å mislykkes.

I min verden gjelder uttrykket Semper fidelis, alltid trofast og lojal, som en motivasjon og et uttrykk som forener. 

Det representerer tradisjon og ansvar – fra det øyeblikket en ung mann eller kvinne forplikter seg til å ta en oppgave som vil påvirke andre. Og selv om jeg er en nesten forsvinnende liten brikke i det, tar jeg min del seriøst.

Derfor plager det meg smertelig at det finnes folk rundt meg som ikke tar sin del av ansvaret; eller i det miste gir meg informasjon om hvorfor det jeg tror er viktig ikke er det.

Selvfølgelig tar jeg også feil noe ganger, men da hadde det vært fint å få et lite hint om det slik at jeg også kan prøve å forstå hvorfor jeg tar feil.

Spesielt sårende er det å se at mangelen på vilje til å ta ansvar og finne løsninger skyldes mangelen på forståelse av helheten i en situasjon og at plan A ikke ønskes å iverksettes; samtidig som det ikke finnes noen plan B.

Skylapper er lapper av lær som festes ved øynene på hodet til en hest for å hindre den i å se til siden og bli skremt av det den ser.

En person som har skylapper, ser ikke helheten av noe, og retter oppmerksomheten kun mot noen få saker; et bilde på noe som hindrer personen i å ville se helheten.

Jeg er rett og slett trøtt av det å få beskjed om å trappe ned og begrense overtid, men prioritere fritid og det å leve et liv utenfor jobben; dette uten at det i det miste er gjort noen tanker rundt hva det er jeg gjør som jeg ikke trenger å gjøre fordi jeg ikke har ansvaret for det; og hvem som da skal ta det ansvaret dersom oppgavene like vel ikke kan droppes helt.

For å være helt ærlig så hindrer dette meg i å føle ansvar for noe som helst lenger, men søke frihetsfølelsen i det å begynne å gi faen.

Motivasjon er en samlebetegnelse for de faktorene som setter i gang og som styrer atferden i mennesker og dyr.

Motivasjon har en begrenset mengde energi til rådighet og selvaktualisering gjennom intensjoner, planer, personlige målsettinger og mestring styres av denne motivasjonen.

Et menneske er motiveres av ønsket om å oppnå, ikke av ønsket om å stå frem som noe uviktig.

Ha en fortreffelig og god vårhelg.

Det er mulig at jeg har misforstått dette med støtte og medarbeidere i mitt fagfelt og at det er noe i André Gide sine ord som jeg ikke har oppfattet riktig: det er i ensomhet man skaper noe nytt.

fredag 18. mars 2022

Retroperspektiv

Et minneverdig tilbakeblikk fra det punktet hvor "Ord for fredag" startet,
 fredag 22.06.2007:


Bilde: https://pixabay.com/

Denne fredagen kommer ord for fredag over epost.


Ukens koreanske ord er GOKK:
Ordet betyr land og Norge er et GOKK, selv om vi nasjonalt bare regner nordre dels borgere som innbyggere i GOKK.


HANGOK er det koreanske ordet for Korea, på samme måte som NIPON er det japanske ordet for Japan/Solens land. HAN betyr halvøy, med andre ord Halvøylandet. Språket de snakker kalles derav HAN-GUL (halvøyspråket).


Ukens fremmedord er til ære for vår venn som snart går tilbake til Forsvaret.
KASTRASJON – militær ordre om å kaste mat: KAST-RASJON.

fredag 11. mars 2022

Underveis

Ved inntaket til opptaksprøven som operatør i marinen måtte jeg gjennom en autorisasjonssamtale fordi jeg tilhørte en av de tre risikogruppene i samfunnet; jeg var barnehjemsbarn.

Det var med andre ord tre grupper nyfødte som fikk tildelt dårlige kort på hånden helt fra starten av i vårt kjære land.

Offiserene og psykiatrikeren som ledet dette intervjuet gjorde det de kunne for å bedømme om jeg var bitter på samfunnet og derved en sikringsrisiko.

Mot slutten av dette intervjuet så psykiatrikeren lenge på meg og sa noe jeg fortsatt husker: det trengs ikke styrke til å henge seg fast, men mye styrke til å gi slipp.

Orlogskapteinen fulgte opp psykiatrikerens ord med et sitat etter forfatteren Eva Marie Solheim: selv om du så har lidd skipbrudd både en og flere ganger i ditt liv, så betyr ikke det noe så lenge du har svømmeferdighetene i behold.

Det var kanskje under dette intervjuet at min lidenskap for sitater ble født, samtidig som jeg så at verden ikke var så svart-hvit som det jeg hadde fått inntrykk av før sesjon når jeg forklarte en gammel hær-oberst fra hæren hva mine fremtidsdrømmer var.

Han var tydelig på at dersom en var av taterslekt, same eller barnehjemsbarn så var en ikke til å stole på og derved aldri kunne får noen fremtid i forsvaret; for der måtte en bare omgi seg med folk en kunne ha tillit til.

Sånn sett hjalp den gamle obersten meg et godt stykke på vei inn mot militær karriere; for jeg ble forbannet og innbitt av det han sa.

Dessuten kalte han meg alltid Institusjons-Tor, så sånn sett så var han riset bak speilet.

Riset bak speilet hadde man i gamle dager i form av et bjørkeris, og det ble alle slemme barn truet med; og ofte var det nok å vite at det var der for å få dem til å være litt snillere. 

For meg personlig hadde trusselen om riset bak speilet motsatt virkning; det gjorde meg bare trassigere.


Bilde: https://pixabay.com/

Svært få i omkretsen rundt meg trodde at jeg noensinne ville klare å bli spesialoperatør i Marinejegerlagene.

Selv de som skulle vite hva jeg som guttunge passet til som karriere rådet meg til å bli håndverker, for noe gymnas og universitet ville jeg aldri får tilgang til av økonomiske grunner.

Etter fylte 16 år ville ikke lenger stat og kommune betale for meg hos fosterforeldre; og kun yrkesfaglig skole lå foran meg som en mulighet.

Det var nok denne mangelen på tiltro til meg som drev meg fremover til jeg ble det jeg hadde sett for meg; jeg hadde noe å bevise for både meg selv og ikke minst alle andre.

Det var bare en som motiverte meg, min poliomyelitt- handicappede fetter Ola.

Han oppfordret meg til å adoptere hans mantra for livet, og det var hans yndlingsforfatter Astrid Lindgren sine ord: det har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg kan klare.

Det er viktig å ikke gi opp før du har prøvd.


Kjempen Ola med kullsvart, stort skjegg og skjeve skuldre brukte å sitte når han jobbet, og når han sloss på festlokalet. Kom du i klemme i de store hendene hans var du håpløst hjelpeløs.

Sleng ham hit. Sleng ham hit, var refrenget hans når han satt midt på gulvet inne i festlokalet mens kameratene var i slagsmål.

Hjemme på kveldene ellers i uken satt Ola og broderte sammen med sin mor Olga.

I det jeg dro ut til rekruttskolen ved Madlaleiren i 1977 hadde han brodert inn følgende tekst på ryggen av ola-jakka mi: om du taper, så gi tål, bare ikke glem ditt mål, la din vilje være stål - prøv igjen! Robert Burns


Er du riktig motivert så er du halvveis i forhold til å oppnå det du vil; vil du det hardt nok så får du det til.

Resten består av det pågangsmotet du er utstyrt med.

Underveis vil du begå feil. Det som er viktig er ikke disse feilene, men hvordan du karrer deg tilbake på sporet igjen; du må forbeholde deg retten til å bli klok av skade og bruke erfaringene dine til å gyve på videre.


En kan sikkert si mye om forsvaret, men er det en ting de virkelig kan så er det å bygge opp den enkelt soldats selvinnsikt og selvaksept; det å akseptere seg selv som et menneske med feil og mangler.

Det neste de bygger opp er mestringstro og selvtillit; troen på at du kan mestre både oppgavene du settes til og selve livet.

De lærer deg å bli glad i deg selv, for uten at du aksepterer den du er kan ingen andre akseptere deg heller.

Det hele har med selvtillit å gjøre.

Med den rette balasten i ryggsekken mestrer du dine oppgaver, og du blir heller ikke sårbar når motgangen kommer; og det gjør den.

Samlivsproblemer, sykdom eller arbeidskonflikter kommer uansett hvor lite du ønsker det. Det er ting du kan forebygge, men ikke hindre.


Det er mye i livet jeg kan, og en hel bråte med ting jeg ikke mestrer. Min styrke har blitt at jeg vet hva jeg er god på, og ikke minst hva jeg er mindre komfortabel med.

Det viktigste da er å ikke flykte fra det en er dårlig på og prøve å konsentrere seg bare om det som gjør deg komfortabel.

Når utfordringene banker på døren så må en gjøre på samme måte som når det er svigermor som banker på og vil inn; åpne døren, ta tyren ved hornene og gjøre sitt aller beste.

Å gjøre så godt du kan er ikke alltid nok, men det er langt mye bedre enn å rømme fra problemene.


En svigermor er en kvinne som opptrer som om hun eier huset mitt, men insisterer på å bli behandlet som en gjest. Ikke alle har den perfekte svigermor, en senil en, som når hun kommer på besøk i taxi, lar seg forvirre av å bli møtt i døren med ordene: takk for besøket svigermor, og ha en god tur hjem!


Det er i slike situasjoner at du nyter godt av den erfaringen du har høstet gjennom livet, og det pågangsmotet du har bygget opp for å ta tak i problemene og løse dem i stedet for å overse dem og håpe at de forsvinner av seg selv.

Å sette svigermor i sofaen med en kopp kaffe mens du gjemmer deg på hjemmekontoret med unnskyldninger om all verdens viktige oppgaver du må prioritere løser ingen verdens ting; for en svigermor går ikke hjem før hun har luftet alt hun har på hjertet.


Bilde: https://pixabay.com/

Vær ikke redd for å ta et langt steg når det er nødvendig. Du kan ikke ta deg over en kløft i to små hopp.

David Lloyd George


Jeg har alltid vært motstander av å løpe fra problemer. I dag er jeg så feit og gammel at jeg uansett ikke kan løpe fra noe som helst; uansett hvor gjerne jeg vil.

Sist jeg var på Mallorca skulle jeg fange en skilpadde som hadde rømt fra skilpaddedammen, men jeg klarte ikke å ta den igjen.

En kan på en måte si at problemet løp fra meg; og det er ingen god følelse jeg ønsker å oppleve igjen.

Ha en god helg full av pågangsmot


Det er i motbakker det går oppover.

Rune Gokstad

fredag 4. mars 2022

Arbeidshest

I en stall i avsidesliggende Odalen sto det en gammel hest og hang med hodet mens dampen drev av ham i den dårlig oppvarmede båsen.

En lang arbeidsdag var over; en av en serie lange, travle dager.

I hodet hadde hesten bare en tanke og det var hvor mye tyngre  dagene var blitt med årene.

Visst nok hang han i selene som før; men bena var blitt tyngre og oppfattelsen av hestekaren ordre ble tregere mottatt og forstått.

Han visste selv at han gikk mot slutten som arbeidshest, og han skjønte selv at om han ikke snart fikk rolige dager så ble veien til pølsefabrikken kortere for hver dag.

Drømmen hans for livet og fremtiden var ikke å leve den gjennom vandringene frem mot å bli til en svart spekepølse, uansett hvor rett Øystein Sunde kan ha: hest er best som pålegg.

Den gamle hesten hadde en drøm; at noen virkelig skulle se hvor sliten han var, og hvor stort bondens behov for å få seg en ny hest var; eller i det minste et annet gammelt øk som han kunne dele oppgavene med.

Den gamle hesten hadde streng arbeidsetikk som han hadde tatt med seg fra sine foreldre når han selv var et lite føll; en er ikke ferdig med arbeidsdagen før dagens gjøremål er utført.

Bilde: https://pixabay.com/

Å utsette ting til i morgen gjør bare at oppgavene hoper seg opp til du ikke lenger ser noe ende på det. Den type drukningsdød hadde han ingen ønsker om å lide.

Hesten hadde innsett at han ikke snakket et språk som folk forsto; et verbalt språk som fikk budskapet frem slik han selv ønsket det.

Karl V skal en ga ha sagt om sin intelligens og evne til å lede: jeg snakker spansk til min Gud, italiensk til kvinner, fransk til menn og tysk til min hest.

Men var Karl intelligent nok til å forstå hva hesten sa til ham?

Selv når hestekarene ser at han er utslitt så blir svaret på det å hviske noen gode ord i øret hans, gi ham et klapp på skulderen og forvente at han tar seg sammen og fortsetter å trekke i selene.

Han ønsker ikke å være illojal mot hestekarene, eller bonden som eier gården, men selv den lojale møter sitt endelikt; noe det tilsynelatende er veldig vanskelig å forstå.

De sitter på livet som en dårlig rytter til hest. Det skyldes bare hestens godmodighet at de ikke straks blir kastet av.
Ludwig Wittgenstein

Det er en god livsholdning at ingen ting er umulig; det tar bare litt lenger tid å løse det.

Det er bare det at en arbeidshests liv ikke er evig; selv statistikkene sier at hestelivet ender en gang mellom tjue og tretti år etter unnfangelse.

Livet har ergo en rammefaktor som en ikke kan se bort fra.

Det er jo greit det at mengden ekstra havre i muleposen øker i forhold til arbeidsdagens lengde, men en hest burde ikke leve for havren alene.

Man skal aldri nærme seg en ilter okse forfra, en skvetten hest bakfra eller en idiot fra noen av sidene, sier et gammelt bygdeuttrykk.

Enkelte ganger mistenkte den gamle hesten at han var en krysning av en robust okse som kunne stå imot hva som helst og en lojal hest som hogg hovene i bakken og fikk bevegelse i selv de tyngste lassene.

Det eneste han virkelig var hundre prosent sikker på, når han så seg tilbake på livet som tidligere stridshest og nå som arbeidshest, var at han var en totalt lojal idiot.

En må jo faktisk være en utilnærmelig idiot når en aksepterer at en ikke klarer å få frem selv det enkle budskapet; nok er nok selv for en gammel sliter.

I stallen gikk hesten bort fra de deprimerende tankene, over til å konsentrere seg om å få i seg næring.

En hest er avhengig av å spise i korte økter etter arbeidsdagens slutt; den har ikke tid til å spise under veis eller mage til å spise ett, stort måltid.

Denne matvanen gir tid til å drømme mellom munnfullene på fritiden; drømmene om hva livet kunne vært om han hadde valgt å bli noe annet enn en arbeidshest; for akkurat å ble det han ble var selvvalgt.

Hadde livet hans vært bedre om han i stedet for å trekke lass hadde valgt å bli en lesehest; pugghest, akademiker, bibliofil, litterat, lærd, student?

Nei. Den gamle gampen var veldig fornøyd med valgene han hadde tatt og handlingene han hadde gjort.

Den norske arbeidshesten hadde gjennom livets gang svært allsidige oppgaver han ble satt til.

Han ble brukt til jordbrukshest, tømmerhest, kløvhest i seterbruket, og som kjøre- og ridehest både sommer og vinter, i alle typer av terreng.

Det var bare slutten han ikke fikk styring på; fordi den styres ene og alene av andre enn han selv.

Det er dritten ved det å være en lojal gamp; du bestemmer bare over din egen arbeidsdag og ikke hva bonden ønsker å investere i; sånn som en ekstra gamp eller to; eller kanskje en ny, skinnende traktor som ikke trenger noen opplæring før den kobles til lasset den skal trekke.

Det er bare å trykke på selvstarteren, så er den i gang.

Det er bare det at den må styres hvert sekund den er i aktivitet, for den er ikke selvtenkende og på ingen måte selvstyrende.

Det var uansett ikke opp til arbeidshesten å velge sin arvtaker

Det jeg beundrer minst hos enkelte, er at når de en gang har truffet en beslutning, er det ingen makt på jorden som kan få dem til å holde fast ved den.

Hesten kom en gang til gården som den første arbeidshesten til å utføre akkurat de oppgavene han var tiltenkt, og bonden var tydelig når han sa: vi begynner med denne og så utvider vi med flere hester etter som behovene viser seg.

Behovet viste seg aldri, for det gamle øket snakket feil språk; ingen oppfattet meningene bak kneggingen.

Bonden hadde vist seg å være veldig god til å planlegge fremover i tid; fem, ti og femten år inn i fremtiden.

Dessverre medførte det at han hadde mistet fokuset på nåtiden og det som skjedde rett under nesen hans.

Enhver etablert plan har den svakheten at den kan påvirkes av at forutsetningene for den kan endre seg brått, men så er det sånn at dersom planen bygger på solide pilarer så får det lite konsekvenser når en av dem brister. Gampen var bare ikke så sikker på at planene fremover hadde pilarer nok å stå på.

Den gamle gampen var klar for å ri inn i solnedgangen, men bonden var tilsynelatende ikke klar over at denne tiden nærmet seg raskt og han hadde tilsynelatende ikke lagt noen alternativ plan for den situasjonen; fordi han var spesialist til å utsette problemer i håp om at de ville forsvinne av seg selv.

Situasjonen var kanskje slik nå at den gamle hingsten med mye gampe-hoste og vilje kanskje ikke hadde helt den styring han selv trodde han hadde over hvor lenge han kunne fylle lungene med morgenfrisk luft og starte en ny dag.

Det finnes et lite ord som heter: håp, det skjønneste i menneskets språk.
Kari Gløersen

Ha en ut-hvilende og god helg.


Den som lever av håp, vil dø fastende.
Benjamin Franklin


Fred Åkerstrøm

Stensprängar-Kalle Valgren han har en gammal häst,
Som han har fått i arv ifrån sin far.
Men den är alltför gammal,
Så nog var det väl bäst,
Om kräket finge sluta sina dar.
Och nog försökte Valgren en gång att bana väg,
För honom till en bättre värld,
Men hästen den var seg.
Och föredrog dumt nog att stanna kvar.

Det var en tidig morron, som gubben Valgren tog
Och ledde honom ut ifrån hans stall,
Och vad som skulle hända,
Det ana hästen nog,
När gubben surra' fast 'en vid en tall.
Och att han ej var nykter, det märktes likaså:
Jag undrar, tänkte hästen slött,
Hurdant det här skall gå,
Bäst å ta de lungt i alla fall.

Men gubben Valgren tog sig ett par tre supar till,
För att av dom bli styrkt till kropp och själ,
Och sade sen till hästen:
Var snäll nu och stå stll,
För du förstår, jag vill dej bara väl.
Han tog med ena näven ett tag mot ögonvrån
Och fatta' sedan släggan sin
Och slog i skallen på'n.
Så hästen sjönk ihop och dog ihjäl.

Men då blev gubben lessen, och hämta' ett fång hö
Att lägga under huvut på sin vän.
Sen gick han in i stugan
Och sa: Nu är han dö -
Och började att supa om igen.
Han ville dränka sorgen, och svälja ned sin gråt,
-Men när han sen kom ut igen
Stod hästen där och åt
Och mumsade som vanligt lugn och slö.

Stensprängar-Kalle Valgren han har en gammal häst,
Som han har fått i arv ifrån sin far.
Men den är alltför gammal,
Så nog var det väl bäst,
Om kräket finge sluta sina dar.
Och nog försökte Valgren en gång att bana väg,
För honom till en bättre värld,
Men hästen han var seg.
Och föredrog dumt nog att stanna kvar.

Ruben Nilson