Underveis

Ved inntaket til opptaksprøven som operatør i marinen måtte jeg gjennom en autorisasjonssamtale fordi jeg tilhørte en av de tre risikogruppene i samfunnet; jeg var barnehjemsbarn.

Det var med andre ord tre grupper nyfødte som fikk tildelt dårlige kort på hånden helt fra starten av i vårt kjære land.

Offiserene og psykiatrikeren som ledet dette intervjuet gjorde det de kunne for å bedømme om jeg var bitter på samfunnet og derved en sikringsrisiko.

Mot slutten av dette intervjuet så psykiatrikeren lenge på meg og sa noe jeg fortsatt husker: det trengs ikke styrke til å henge seg fast, men mye styrke til å gi slipp.

Orlogskapteinen fulgte opp psykiatrikerens ord med et sitat etter forfatteren Eva Marie Solheim: selv om du så har lidd skipbrudd både en og flere ganger i ditt liv, så betyr ikke det noe så lenge du har svømmeferdighetene i behold.

Det var kanskje under dette intervjuet at min lidenskap for sitater ble født, samtidig som jeg så at verden ikke var så svart-hvit som det jeg hadde fått inntrykk av før sesjon når jeg forklarte en gammel hær-oberst fra hæren hva mine fremtidsdrømmer var.

Han var tydelig på at dersom en var av taterslekt, same eller barnehjemsbarn så var en ikke til å stole på og derved aldri kunne får noen fremtid i forsvaret; for der måtte en bare omgi seg med folk en kunne ha tillit til.

Sånn sett hjalp den gamle obersten meg et godt stykke på vei inn mot militær karriere; for jeg ble forbannet og innbitt av det han sa.

Dessuten kalte han meg alltid Institusjons-Tor, så sånn sett så var han riset bak speilet.

Riset bak speilet hadde man i gamle dager i form av et bjørkeris, og det ble alle slemme barn truet med; og ofte var det nok å vite at det var der for å få dem til å være litt snillere. 

For meg personlig hadde trusselen om riset bak speilet motsatt virkning; det gjorde meg bare trassigere.

Bilde: https://pixabay.com/

Svært få i omkretsen rundt meg trodde at jeg noensinne ville klare å bli spesialoperatør i Marinejegerlagene.

Selv de som skulle vite hva jeg som guttunge passet til som karriere rådet meg til å bli håndverker, for noe gymnas og universitet ville jeg aldri får tilgang til av økonomiske grunner.

Etter fylte 16 år ville ikke lenger stat og kommune betale for meg hos fosterforeldre; og kun yrkesfaglig skole lå foran meg som en mulighet.

Det var nok denne mangelen på tiltro til meg som drev meg fremover til jeg ble det jeg hadde sett for meg; jeg hadde noe å bevise for både meg selv og ikke minst alle andre.

Det var bare en som motiverte meg, min poliomyelitt- handicappede fetter Ola.

Han oppfordret meg til å adoptere hans mantra for livet, og det var hans yndlingsforfatter Astrid Lindgren sine ord: det har jeg aldri prøvd før, så det tror jeg sikkert at jeg kan klare.

Det er viktig å ikke gi opp før du har prøvd.

Kjempen Ola med kullsvart, stort skjegg og skjeve skuldre brukte å sitte når han jobbet, og når han sloss på festlokalet. Kom du i klemme i de store hendene hans var du håpløst hjelpeløs.

Sleng ham hit. Sleng ham hit, var refrenget hans når han satt midt på gulvet inne i festlokalet mens kameratene var i slagsmål.

Hjemme på kveldene ellers i uken satt Ola og broderte sammen med sin mor Olga.

I det jeg dro ut til rekruttskolen ved Madlaleiren i 1977 hadde han brodert inn følgende tekst på ryggen av ola-jakka mi: om du taper, så gi tål, bare ikke glem ditt mål, la din vilje være stål - prøv igjen! Robert Burns

Er du riktig motivert så er du halvveis i forhold til å oppnå det du vil; vil du det hardt nok så får du det til.

Resten består av det pågangsmotet du er utstyrt med.

Underveis vil du begå feil. Det som er viktig er ikke disse feilene, men hvordan du karrer deg tilbake på sporet igjen; du må forbeholde deg retten til å bli klok av skade og bruke erfaringene dine til å gyve på videre.

En kan sikkert si mye om forsvaret, men er det en ting de virkelig kan så er det å bygge opp den enkelt soldats selvinnsikt og selvaksept; det å akseptere seg selv som et menneske med feil og mangler.

Det neste de bygger opp er mestringstro og selvtillit; troen på at du kan mestre både oppgavene du settes til og selve livet.

De lærer deg å bli glad i deg selv, for uten at du aksepterer den du er kan ingen andre akseptere deg heller.

Det hele har med selvtillit å gjøre.

Med den rette balasten i ryggsekken mestrer du dine oppgaver, og du blir heller ikke sårbar når motgangen kommer; og det gjør den.

Samlivsproblemer, sykdom eller arbeidskonflikter kommer uansett hvor lite du ønsker det. Det er ting du kan forebygge, men ikke hindre.

Det er mye i livet jeg kan, og en hel bråte med ting jeg ikke mestrer. Min styrke har blitt at jeg vet hva jeg er god på, og ikke minst hva jeg er mindre komfortabel med.

Det viktigste da er å ikke flykte fra det en er dårlig på og prøve å konsentrere seg bare om det som gjør deg komfortabel.

Når utfordringene banker på døren så må en gjøre på samme måte som når det er svigermor som banker på og vil inn; åpne døren, ta tyren ved hornene og gjøre sitt aller beste.

Å gjøre så godt du kan er ikke alltid nok, men det er langt mye bedre enn å rømme fra problemene.

En svigermor er en kvinne som opptrer som om hun eier huset mitt, men insisterer på å bli behandlet som en gjest. Ikke alle har den perfekte svigermor, en senil en, som når hun kommer på besøk i taxi, lar seg forvirre av å bli møtt i døren med ordene: takk for besøket svigermor, og ha en god tur hjem!

Det er i slike situasjoner at du nyter godt av den erfaringen du har høstet gjennom livet, og det pågangsmotet du har bygget opp for å ta tak i problemene og løse dem i stedet for å overse dem og håpe at de forsvinner av seg selv.

Å sette svigermor i sofaen med en kopp kaffe mens du gjemmer deg på hjemmekontoret med unnskyldninger om all verdens viktige oppgaver du må prioritere løser ingen verdens ting; for en svigermor går ikke hjem før hun har luftet alt hun har på hjertet.

Bilde: https://pixabay.com/

Vær ikke redd for å ta et langt steg når det er nødvendig. Du kan ikke ta deg over en kløft i to små hopp.

David Lloyd George

Jeg har alltid vært motstander av å løpe fra problemer. I dag er jeg så feit og gammel at jeg uansett ikke kan løpe fra noe som helst; uansett hvor gjerne jeg vil.

Sist jeg var på Mallorca skulle jeg fange en skilpadde som hadde rømt fra skilpaddedammen, men jeg klarte ikke å ta den igjen.

En kan på en måte si at problemet løp fra meg; og det er ingen god følelse jeg ønsker å oppleve igjen.

Ha en god helg full av pågangsmot

Det er i motbakker det går oppover.

Rune Gokstad