La meg være sur

Vi mennesker er som en kube; vi har mange sider som til sammen gir en helhet. Vi elskes eller hates ut fra denne helheten.

Jeg vil elske deg dansende, syngende, lesende, skapende, planleggende, kranglende. Jeg vil elske deg gretten og trett, tapper og redd, glad, fryktsom og triumferende. Jeg vil elske deg i all slags vær og gjennom alle slags forandringer.
Peter Gray

Her forleden hadde jeg en morgen da alt gikk på tverke, så etter å ha satt tennene i gulvbelegget  under morgendusjen bestemte jeg meg for at nå var tiden inne for å være sur hele dagen.

Jeg ville vise folk hvordan jeg følte meg innvendig. Håpet var lysegrønt og humøret var ravnesvart.

Som med alt jeg planlegger privat gikk også dette i dass allerede før jeg kom om bord i transporten til jobb.

Du møter alt for mange smilende folk fra tidlig morgen til langt på kveld til å holde deg sur; innså jeg.

På vei over plattformen måtte jeg selvfølgelig bli møtt av en smilende renholder og en kort prat. Så kom toget som ble ført av en togfører som gliste mot meg og vinket til de faste passasjerene på første avgang fra Majorstuen.

Slik ballet det seg på med smilende, opplagte kollegaer på vei av eller på skift.

En stakkar kan pina dø ikke få ha en dårlig dag i fred. 

Det er ikke hver morgen jeg har lyst til å ha det bra, og så kommer disse folkene og ødelegger alt.

Etter å ha opplevd en litt annen betydning av begrepet å stupe i dusjen så hadde jeg virkelig behov for å oppleve en dårlig og sur dag mens smilebåndene fikk hvile, så lørdag morgen fikk jeg en ny sjanse da det såpeglatte gulvet i dusjen tilsynelatende ville teste om jeg fortsatt kunne gå ned i spagaten.

Med ganglag som en med et stort lyskebrokk fungerte dette godt ved å snike meg rundt og unngå alle kjente.

Håpet steg da jeg kikket på de sure og alvorlige ansiktene til trøtte reisende som hastet av av sted mot ulike oppgaver i grålysningen på en dag hvor de fleste har fri. 

Jeg valgte meg en matbutikk jeg sjelden besøker og unngikk øyekontakt med de ansatte.

Det fungerte. Den sure følelsen i kroppen var fortsatt til stede da jeg henvendte meg kort til en butikkansatt for å høre om de hadde et nytt rivjern til bruk på muskatnøttene jeg hadde lagt i handlekurven.

-Hvor har du rivjern? spurte jeg kort og mutt.

- Hjemme. Svigermor er på besøk, svarte hun kjapt og like surt.

Da var smertene på innsiden av lårene med ett borte og de mørke skyene blåst vekk.

Det er klin umulig å ha en dårlig dag, uansett hvor godt jeg prøver. Til det er det alt for mye humor og smil rundt meg. Noen ganger hater jeg hjernen min som med lynets hastighet plukker frem det komiske i ting rundt meg og river meg ut av det dårlige humøret jeg er inne i. Å se det positive i ting er noen ganger mer en forbannelse enn en god egenskap.

Det er ikke alltid jeg har lyst til å gå rundt som en flirende dust på en overdose av lykkepiller; jeg vil også være en av dem som har en dårlig dag og får anledning til å blåse ut. Det er en måte å få ladet batteriene på det også; tror jeg.

Enkelte sier at jeg alltid er i godt humør og alltid er positiv, men det er ikke min skyld at jeg er sånn.

Det er alle dere rundt meg som gjør meg sånn.

Jeg står ikke opp hver morgen og strekker meg mot solen og sier: ah, for en flott dag det blir.

Stort sett er morgnene mine en grå og kjedelig rutine med spark av bare tær i dørterskler og skraping av gummen med tannbørsten; og såpe som glipper fra hendene og må plukkes opp et halvt dusin ganger. Dagelig legges det grobunn for en dårlig dag, men så kommer dere og vrir om bryteren og flytter barometeret fra lyn og torden til solskinn.

Og det verste av alt er at jeg mistenker at dere ikke gjør det med vilje.

Hvorfor plager dette meg?

Svaret er enkelt å svare på gjennom et eksempel.

I uken som gikk kom jeg hjem etter lange arbeidsdager og til et strømløst, kaldt og fuktig hvilested uten lys; noe som ikke akkurat gir grobunn for hvile og glede. Så banket det på døren mi og utenfor sto det en kollega som jeg bare har sett passere på området. Han var uttrykksløs i ansiktet og rakte meg en sixpack med Tuborg.

-Takk for tanken, men jeg drikker ikke.

- De er ikke til deg. Jeg bare lurte på om du kunne oppbevare dem for meg i vogna, så de holder seg kalde til i morgen. Tror det er kaldere hos deg enn i kjøleskapet mitt.

Hvordan skal en kunne pensjonere seg å si adjø til en sånn arbeidsplass og en sånn by?

Det er ikke bare venner som gir deg en positiv puff der, det er like mye alle de tullingene som bare nikker til deg når de passerer og klemmer av seg et par ord i forbifarten; som i sommer da jeg satt utenfor vognen min og leste i solen. En arbeider på vet tilbake fra butikken med lunsjmat i handleposen hilste kort, nikket mot et ferskt, halvspist måkekadaver på asfalen, og passerte med ordene: orket du ikke å spise opp hele middagen din i går?

Den setningen inneholdt så uendelige muligheter til hva hun egentlig ville si at det bare MÅ oppfattes som en oppkvikker.

Så lenge jeg ikke kan få gå sur over lengre tid så klarer jeg ikke å ta den viktigste beslutningen i livet mitt; trekke seg tibake og avslutte arbeidslivet.

Det er en ting å slutte jobben som betyr noe for meg, men tanken på ikke å treffe dere igjen er vanskeligere.

Akkurat det er frustrerende for en som normalt ikke har det minste snev av beslutningsvegring.

Jeg vil ikke være pensjonist, jeg vil være pasjonist.
Wenche Myhre

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord for fredag