Hårreisende

Det fine med å være til stede på øvelser er at en lærer mye; og mottar mer læring enn forventet.

Natt til 27.oktober lærte jeg noe som jeg på ingen måte hadde lagt inn som en problemstilling det skulle fokuseres på i evalueringen.

Jeg lærte ordet melaninrik, et ord som vi er program-styrt til å lære, huske og benytte i fremtiden.

Melaninrik er vedtatt som den politisk korrekte betegnelsen som nå er lansert som erstatningsord for hudfargeadjektiver som oppfattes som stigmatiserende.

Begrepet er allerede et godt implementert uttrykk i språket vårt, for som leserne av  Klassekampen kunne lese den 08.08.2019: en melaninrik ungdom på 15 år som tydelig ble pekt ut av politiet; og uttalelsen fra en som er berørt av rasistiske følelser: det har vært enormt viktig for meg som melaninrik som vokste opp i et veldig hvitt og rasistisk samfunn, å se hvordan jeg står i verden med verdighet.

Hos mennesker forbindes melaniner først og fremst med huden og hudfarge, og dette er det stoffet som er viktigst for å bestemme fargen på et individs hud.

Melanin finnes også i hjernen; substantia nigra, som er latin for svart substans.

Antageligvis skal en ved bruk av ordet melaninrik også benytte et for-ord som sier noe om graden av melanininnholdet i de ulike personenes hud.

For eksempel ville jeg personlig benevne kongehusets Märtha sin forlovede Durek Verrett som veldig melaninrik om jeg skulle gi en vitnebeskrivelse av ham.

Det er litt enklere i USA der de melaninrike kalles afro-amerikanere.

Blir han norsk statsborger så blir det amerikanske valget av beskrivelse litt mere vrient igjen; afro-amerikaner-nordmann, så da er det godt å endelig ha en akseptabel beskrivelse å ty til.

Vi kjenner jo ikke opphavslandet til enhver person vi møter som ikke har likblek hud.

I dag er det også mange som argumenterer mot rasebegrepet, så det kan en jo ikke bruke når en beskriver hva en er. Kronikkredaktør Knut Olav Åmås er en av de høyeste stemmene i så måte. Han minner om at raser ikke eksisterer i noen biologisk forstand fordi vi mennesker har blandet oss kontinuerlig siden vi begynte vandringen fra det sørlige Afrika. Jeg er gammel, men jeg var ikke med på den vandringen; så dette vet jeg egentlig ikke så mye om.

De som argumenterer for rasebegrepets fortsatte eksistensgrunnlag forklarer at genene som styrer hudfarge, leppeform og hårtype er uavhengige av genene som for eksempel styrer evnen til å fordøye melk.

Voksne tuareger, skandinaver og tutsier er i stand til å fordøye melk, mens kinesere, australske aboriginer og libanesere ikke kan det.

I dette henseendet tilhører nordeuropeere samme rase som vestafrikanske nomader, men ikke samme rase som folk fra Kreta og Sicilia. 

Jeg har beveget meg i minelagte områder mer enn en gang, men ingen av dem som er så farlige som å snakke om rasebegrepet; så det tør jeg ikke å gjøre av risiko å pådra meg flere negative stempler enn det jeg allerede har samlet meg.

I stedet vil jeg skrive litt om hår, som også inneholder melanin.

Hår er noe jeg har sparsomme mengder av andre steder enn i ørene og nesen, og det jeg har i dag er veldig fattig på melanin.

På en måte kan en vel si at akkurat der har i det minste Durek og jeg noe felles, sparsomt med kroppslig isse-isolasjon mot sol og kuldegrader.

På vei til den overnevnte, lærerike øvelse havnet jeg på samme sted som to personer med manglende folkeskikk. De satt og spiste peanøtter og pistasjnøtter med hauger av skall rundt føttene.

Dette var hårsåre personer som ikke tålte noen som helst form for påminnelse om grunnleggende folkeskikk og henvisningen til dyret som akkurat nå lever en farlig tid i forbindelse med nordmenns trang til juleribbe, men jeg tror ikke de tok til seg det jeg egentlig ville fortelle dem; at de var et hår i suppa.

I ettertid har jeg sett at det ikke bare er hårfargen som forteller at en person begynner å trekke på årene, men at det stemmer det som jeg har fått hint om av den kommende generasjonen; at språket mitt også er gammelt og utdatert.

Mitt mål var å få disse to skall-sprederne til å føle seg som et hår i suppa; at de ikke skulle føle seg velkomne.

Vi har mange uttrykk som var helt vanlige i min oppvekst, men som i dag ikke forteller de oppvoksende noe som helst.

For å se hva internett kunne hjelpe en stakker med å så hensende ble et bevis på hvor gammeldags deler av språket mitt har blitt.

Jeg tastet inn hva betyr på hengende håret i søkefeltet, og det jeg fikk frem ga med hakeslipp: på hengende håret betyr knebel. Knebel betyr bakkenbart; og søk på bakkenbart fører deg tilbake til knebel.

Det var på hengende håret at jeg gikk helt av skaftet!

Jeg skal selvsagt ikke skjære alle over en kam, men jeg føler virkelig en risiko rundt vanskeligheter i kommunikasjonen i dette med for eksempel å holde kurs for yngre mennesker nå da det er bevist at ord og uttrykk dør totalt ut.

Jeg lurer på hva den nye generasjonen tror at jeg snakker om de gangene jeg oppfordrer dem til å gå inn for hver oppgave de får med hud og hår.

Det er lite sannsynlig at de forstår at jeg da mener at de helt og holdent skal konsentrere seg om oppgaven de står over for.

Jeg får stadig hårreisende bevis på at jeg er utdatert, så kanskje jeg skal ta til meg Dave Weinbaum sitt råd: la vinden ruske deg i håret så lenge du har noe på en ny måte gjennom å innse at når en ikke lenger kan kjenne vinden ruske i håret så får en legge inn årene og la skuta seile sin egen sjø; eller å overlate roret til andre og leve videre med å polere issen og tenke tilbake på den gangen ordene jeg sa betydde noe for de som hørte på.

Det er ufravikelig sannhet i det Franklin P Jones konstaterer, at det eneste som virkelig hjelper mot skallethet, er hår.

Mister jeg kommunikasjonens gleder, styrker og makt så står jeg ribbet tilbake uten mulighet til å kunne slå ut håret; slappe av og ha det gøy.

Jeg har noen hårete mål rundt slutten av livet, så kanskje jeg bare skal holde kjeft og følge disse med hud og hår.

Uansett så vil jeg ved ettertanke se tilbake på livet jeg har levd så langt og være fornøyd med det jeg har gjort, ikke ønske at jeg tok andre valg; eller for å si det med Kjell Aukrust sin oppsummering av sitt liv: hva jeg ville ha gjort annerledes hvis jeg fikk leve livet mitt om igjen? Da ville jeg hatt midtskill.

Kanskje blir fremtiden å sitte i hagen og samle melanin, lese gode bøker og snyte vinden fra å få noe å ruske i.

Ha en hårreisende bra helg

I våre dager er dessuten et skjegg det eneste en kvinne ikke kan prestere bedre enn en mann, og om hun kunne, da ville hun bare høste bifall for det i et sirkus.
John Steinbeck

Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord for fredag