Slurvete juksemaker

Så har enda en ministerpost i den rød-grønne regjeringen blitt forlatt på grunn av forsettelig fusk på en master-oppgave; eller som Kjerkol selv sier; det var bare slurv.

Ordet slurv har flere betydninger, men de fleste av dem dreier seg om å gjøre noe uaktsomt, uorganisert eller uten å ta hensyn til detaljer. Dette kan referere til både fysisk arbeid, som å lage rot eller ikke rydde opp etter seg, eller til mentalt arbeid, som å ikke tenke nøye gjennom en oppgave eller gjøre mange feil.

Dette kan omfatte alt fra å lage en liten feil til å begå en alvorlig blunder.

Slurv er et lite brukt ord i dag, men som var veldig fremtredende i folkelig tale i min tidlige oppvekst.

En godt skrevet stil, Tor Ole, men den er preget av mye slurv; noe som trekker ned karakteren din, skrev norsklæreren min på barneskolen.

Et annet ord som er lite brukt i dag, men som er i slekt med å slurve er å slumse: i betydningen å late seg, å ikke bry seg om noe, eller å leve et uansvarlig liv.

I noen tilfeller kan ordet slurv også brukes mer positivt, for eksempel for å beskrive noe som er gjort kjapt og uformelt, eller for å beskrive en person som er avslappet og ubekymret.

Det er viktig å merke seg at slurv som oftest vil ha en negativ konnotasjon, og det er ofte ikke et ord man ønsker å bli beskrevet med.

For å unngå å bli sett på som slurvete, er det viktig å være nøye med sitt arbeid, ta hensyn til detaljer, og være presis i sin kommunikasjon.

Det er nesten umulig å gi et enkelt svar på spørsmålet om hva som er den beste av to personligheter hos en tillits-person, en person som jukser eller en som slurver.

Både juks og slurv er uetiske handlinger som vil ha negative konsekvenser for både individet og de rundt dem.

Juks innebærer å bruke urettferdige eller ulovlige midler for å oppnå en fordel.

Dette kan omfatte å plagiere skolearbeid, jukse på en eksamen, eller snyte i et spill. Juks vil føre til tap av tillit, skadede relasjoner og til og med juridiske konsekvenser.

Slurv der i mot innebærer å gjøre noe uaktsomt eller uten å ta hensyn til detaljer. Dette vil føre til dårlig kvalitet og feil, ulykker og negative resultater.

Slurv er utvilsomt et tegn på at en mangler respekt for andre; eller mangel på engasjement i sitt arbeid.

Folk har en tendens til å gjøre ting slurvete. Man vil gjerne bidra, men en gidder ikke ikke bøye seg ned. Det får noen andre gjøre. Beate Grimsrud.

Hvilken av de to handlingene som er verst som egenskap, juksende eller slurvete, avhenger av situasjonen.

I noen tilfeller kan juks ha mer alvorlige konsekvenser, for eksempel hvis det setter andres sikkerhet i fare. 

I andre tilfeller kan slurv ha en mer negativ innvirkning på omgivelsene, for eksempel hvis det fører til økonomiske tap eller forsinkelser i viktige prosjekter.

Det er viktig å huske at både juks og slurv er uetiske og uakseptable handlinger. Det er alltid bedre å være ærlig, ansvarlig og nøye i sitt arbeid. Å ta seg tid til å gjøre ting riktig første gang er alltid bedre enn å ty til juks eller slurv for å ta snarveier.

Det vi ønsker er at folk rundt oss, og i sær de tillits-personene som er satt til å lede landet vårt, er at de fokuserer på å være etisk, ansvarlig og respektfull i alle sine handlinger.

Det er litt slik med uærlighet, fusk og fanteri at det fort kan bli et del av et giftig miljø om en til stadighet snur ryggen til og aksepterer det innen egne rekker, og i stedet bruker krefter på å angripe dem utenfor det lukkede selskapet som slurver og jukser.

Det er viktig å straffe de som jukser og gjør dårlig jobb på grunn av slurv, men da er det også viktig å trekke frem en påstand som vi hørte mye under oppveksten i Austvatn: LOVEN ER LIK FOR ALLE!

Påstanden om at loven er lik for alle er et grunnleggende prinsipp i mange rettssystemer, inkludert det norske.

Det betyr at alle individer, uavhengig av status, bakgrunn eller maktposisjon, skal være underlagt de samme lovene og behandles likt av rettssystemet.

Imidlertid er det et komplekst spørsmål hvorvidt dette prinsippet alltid blir oppfylt i praksis. Når det gjelder politikere og folk flest, er det flere faktorer som kan skape ulikheter i hvordan loven håndheves:

Politikere har ofte tilgang til bedre juridisk rådgivning og ressurser enn folk flest. Dette vil gi dem en fordel i rettssaker, da de kan være i stand til å presentere en sterkere sak og forsvare seg mot anklager mer effektivt.

Folk i de rette miljøene kan også ha politisk innflytelse som kan påvirke hvordan loven håndheves.

De kan for eksempel forsøke å påvirke lovgivningen til sin fordel, eller de kan presse på for å få en mildere behandling fra retts-håndhevende myndigheter.

Selv når politikere og folk flest blir dømt for de samme forbrytelsene, kan de få forskjellige straffer.

Dette kan være fordi dommere tar hensyn til faktorene nevnt ovenfor, eller fordi de har ulike holdninger til alvorlighetsgraden av forbrytelsene; og ulik holdning til hvem som har begått de samme handlingene.

Det er viktig å merke seg at disse er bare noen av faktorene som kan bidra til ulikheter i hvordan loven håndheves på politikere og folk flest. Det er et komplekst problem uten enkle løsninger.

Det er likevel viktig å fortsette å diskutere og adressere disse ulikhetene for å sikre at alle individer, uavhengig av status eller bakgrunn, blir behandlet rettferdig av rettssystemet. Dette er avgjørende for å opprettholde tilliten til rettsstaten og sikre et rettferdig samfunn.

I tillegg til de nevnte faktorene, er det også viktig å huske at loven ikke alltid er et perfekt verktøy for å oppnå rettferdighet.

Det vil være utilsiktede og planlagte hull i loven som kan og vil utnyttes av de med makt og ressurser.

Det vil også være tilfeller der loven brukes på en urettferdig måte for å straffe eller undertrykke visse grupper av mennesker.

Det er derfor viktig å ha et kritisk blikk på loven og hvordan den håndheves. Vi må være villige til å utfordre urettferdige lover og praksis, og vi må jobbe for å skape et rettsystem som er rettferdig og tilgjengelig for alle; likhet for loven.

Avslutningsvis så er det viktig å ikke slurve med bruken av ordet likhet, og likerett. I sin mest grunnleggende form refererer likhet til tilstanden av å være lik eller tilsvarende.

Det kan også referere til likeverd, rettferdighet og like muligheter. I denne forstand betyr likhet at alle mennesker, uavhengig av bakgrunn, egenskaper eller omstendigheter, fortjener å bli behandlet med respekt, verdighet og rettferdighet. De skal ha like muligheter til å utfolde seg, lykkes og delta i samfunnet.

Likerett er et grunnleggende prinsipp innen det juridiske som innebærer at alle mennesker har like rettigheter og muligheter, uavhengig av faktorer som kjønn, etnisitet, religion, seksuell legning, sosial status eller andre personlige egenskaper.

Det er ikke så lett å se forskjellen på disse to begrepene, spesielt når de av slurv i språket benyttes om hverandre.

De har ulik betydning; eller som Simone de Beauvoir best forklarte det: kvinnen må ikke være en kopi av mannen, eller mannen en kopi av kvinnen, likerett er ikke det samme som likhet.

Våreventyret

Hjemme i Austvatn var skikken at ungene ikke fikk bytte fra vinterens skotøy til sommersko på våren før en hadde hørt gjøken gale tre ganger; i slutten av april.

En tidlig vår på sekstitallet hvor solen hadde tint snøen på stien mellom huset på Aasen og Bakkefløyta snek jeg et par stoff joggesko ut av huset, bytte over til dem fra beksømstøvlene bak huset og la ut på tur sammen med nabogutten Per Eugen.

 
Der hvor det var gjørmete deler av stien prøvde jeg å hoppe fra stein til stein, men bommet som regel og havnet i søla med føttene; og noen ganger hele kroppen.

Etter turen til Bakkefløyta og tilbake kom jeg hjem med klissvåte bein, gjørme-ødelagte sko og forferdelig dårlig samvittighet.

Trass i at det ofte skjedde så likte jeg ikke å bryte mine foreldres regler; spesielt ikke når det er umulig å fjerne sporene etter ulydig oppførsel.

Det sies at barn tøyer grenser for å se hvor mye kjærlighet de kan få. Som regel så fikk jeg mye tilgivelse og konstruktiv kritikk etter grenseoverskridende oppførsel, men det hendte at det også vanket bjørkeris når mor var sliten eller overtredelsene fortjente rumpesukker.

Jeg kan nok med sikkerhet si at jeg hadde fått tilgivelse for gjørmete sko og klær om jeg ikke hadde gjort mitt ytterste for å fjerne sporene etter min overtredelse av lover og regler fra hjemmet.

I brygger-kjelleren hjemme la jeg klærne og skoene i dårlig uttynnet kaustisk soda og lot dem ligge der noen timer før jeg skulle skylle dem. I sink-bøtte sydet og kokte det en stund, og metallbøtta ble kokende varm å ta på. Dette så jeg på som positivt og tilnærmet kokevasken som mor alltid anbefalte for alt annet enn ull.

Det ble ikke så mye å skylle fra den bøtta, for både sko og klær var etset ned til noe som lignet gasbind.

Med den forsiktige økonomien som rådde i huset på Aasen med fire unger så skjønte jeg at jeg den kommende sommeren ville måtte møte på skole og på badestranden iført beksømstøvler; et lite herlig syn i nedre ende av tynne guttunge-ben stikkende ut av en alt for stor shorts.

 
Vi arvet ofte klær vi kunne vokse i den gangen.

Min største sorg var at jeg som regel arvet klær etter tante Olga sin store, kraftige sønn med brede skuldre, og som som var 170 cm allerede på barneskolen; kjempe-Ola.

Ulydighet er ikke et tegn på et dårlig barn. Det er et tegn på et normalt barn. Dr. James Dobson.

Barn er naturlig nysgjerrige og ønsker å utforske verden rundt seg.

 
En måte de gjør dette på er ved å teste grensene for hva som er akseptabelt.

En annen motivasjon for ulydighet kan være behovet for å få oppmerksomhet fra foreldre eller andre omsorgs-personer. Selv om oppmerksomheten er negativ, kan det være bedre enn ingen oppmerksomhet i det hele tatt.

Jeg husker godt nabojenta Evelyn som døde allerede som barn. Hennes foreldre var unge og ikke helt klare til å ta foreldrerollen inn over seg.

 
Moren hennes hadde bakt en kringle som sto til kjøling på kjøkkenbenken mens hun snakket med en nabo over en kaffekopp på trammen og skjøv bare den masete ungen i fra seg da Evelyn prøvde å fange morens oppmerksomhet. Dermed gikk hun berserkgang mot kringla på kjøkkenet i håp om at moren da ville avlyse kvelds-besøket hun hadde bakt for og heller bruke tid på jentungen sin.

Da jeg selv ble far til en liten jente så var det ofte vanskelig, men ikke mindre viktig for det, å huske på at det er viktig å lytte til barnas ulydighet, for det kan fortelle oss noe viktig om dem.
Nå er jeg bestefar og blir stadig minnet om dette.

Rett før julen, som for få måneder siden er overstått, kom min datter og svigersønn til Hønefoss for å hente meg så jeg kunne være med da lille Lilli skulle få hull i ørene. Hun hadde mast om det lenge og skulle endelig få sine ønsker innfridd tross sin lave alder.

Hjemme hos oss fikk hun noen små gaver, men som hun kastet fra seg med hengende underleppe etter åpning av dem; trass i at dette var ting jeg visste at hun ville like.

Slik utakknemlighet kan fort misoppfattes som ulydighet, men nå min datter forklarte at det Lilli var fokusert på denne dagen var at hun skulle få øredobber så var det ikke så vanskelig å forstå den skuffelsen hun følte der og da når pakkene ikke inneholdt det hun forventet.

Etter at øredobbene var på plass var de andre gavene til stor glede for vesla.

Det er ikke alltid så lett å forstå bakgrunnen for et barns handlemåte og væremåte. Det er viktig å sette grenser og det er viktig å veilede barna til å holde seg innenfor disse grensene, og at grenseoverskridelse har konsekvenser. Uansett oppdragelses-teknikker så er det særdeles viktig å finne balanse i John Locke sine formaninger om at: barn trenger disiplin, men de trenger også kjærlighet og respekt.

Vi som foreldre og besteforeldre ønsker at barna skal respektere oss, men da må vi også vise respekt for dem.

Akkurat som oss så har også barn sine dårlige og gode dager: Også de stiger ut av senga med feil ben først noen ganger; og de kan bli både slitne og stressede som oss.

Etter hvert som de vokser opp så er det viktig å være var på Janet Landsburys ord: ulydighet er ikke alltid et problem. Det kan være et tegn på at barnet ditt er i ferd med å bli selvstendig og akseptere at dette er en del av utviklingen.

Barn i brytningstiden mellom småbarn og barn kan en unge være ulydig mot en ordre de mener er urettferdig eller uetisk, for det er ikke alle tanker rundt rettferdighet og etikk som barna plukker opp hjemme. De lærer av venner, på skole og av andre i slekten; samt fra mediene og av miljøet.

Oppdragelse er et langt vanskeligere fag enn ditt ønske om at barna skal lystre jeg vil, du skal. Barn ikke bare bør, men må, få prøve seg frem selv der det er en del risiko, for som sosialmedisineren Fugelli sa det: hvis man aldri får prøvd seg i livets faresoner, hvordan skal en da bli «fit for fight» i jungelen?

Den viktigste påminnelsen til oss voksne om å prøve å sette seg inn i barnas vurderinger og beslutninger på deres nivå er det vel forfatteren Marcelene Cox som minner oss om med sine ord: det er en gåte hvorfor så mange voksne forventer at barn skal være perfekte. Hvor mange voksne er det som ikke begår feil i løpet av dagen?

Ha en rolig og avbalansert helg

Don’t worry that children never listen to you; worry that they are always watching you.

En gang alltid

Barnehjemsbarn er en familie i seg selv, bundet sammen av erfaringer og en unik forståelse.
Vi fortjener å bli sett, hørt og verdsatt for den vi er.

Det er dessverre en generell oppfatning at barnehjemsbarn ikke har de samme muligheter til å klare seg i livet som de som er oppvokst i en kjødelig familie. Derfor er det så få som står frem med at de har vært barnehjemsbarn; eller at de er blitt adoptert inn i en familie fordi de som fødte dem enten ikke ville ha dem, satte dem bort; eller fordi de ikke klarte å ta vare på dem.

Dette er en gruppe mennesker som historisk sett har blitt utsatt for omfattende undertrykking og diskriminering hele livet, og som har levd med hemmeligholdelse og skam. De er blitt en pariakaste; et begrep som generelt betyr de undertrykte.

Det var en gang, men det var ikke for alltid.

I et magasin leste jeg en gang på sekstitallet en artikkel av psykologen Harald Krabbe Schjelderup som omhandlet barnehjemsbarn; eller rettere sagt var en advarsel til samfunnet om å holde avstand til barnehjemsbarn.

Barnehjemsbarn vil ha opplevd omsorgssvikt, traumer og brudd i tilknytning, noe som fører til deres usikkerhet, lave selvfølelse og vansker med å stole på andre. På grunn av den manglende støtten og veiledningen som er nødvendig for å lykkes i utdanning og karrière vil de ha vanskelighet med å etablere sunne relasjoner.

De vil alltid føle seg utenfor, og at de har mindre tro på seg selv, og vil derfor være upålitelige arbeidstakere og mangelfulle foreldre. Det er nesten utenkelig å se for seg et barnehjemsbarn som ikke før eller senere bukker under for alkohol eller henfaller til tyvaktighet. Det er lite sannsynlig at et barnehjemsbarn vil kunne tilpasse seg det samfunnet vi ønsker å ha.

Det var litt av en fremtids-dom å lese seg til i puberteten.

Vi har kanskje møtt motgang, men vi har også oppdaget vår indre styrke og evne til å overvinne.

For de av oss som taklet de første, traumatiske årene av vårt liv uten noen form for støtte og nærhet har blitt robuste og tilpasningsdyktige på grunn av de utfordringene vi har stått over for. Det er det som på moderne språk kalles resiliens; evnen til å reise opp oss igjen og fortsette fremover etter å ha blitt slått i bakke.

Vi har lært å ta mer ansvar for oss selv og sine behov, og vi har blitt flinkere til å håndtere vanskelige situasjoner og finne løsninger på problemene vi møter.

Det er ingen ting jeg hater så sterkt som svart/hvit-tenking!

Jeg tror at folk flest har en tendens til å se alt som svart eller hvitt av en rekke årsaker, som at vi har en rekke kognitive fordommer som påvirker hvordan vi tolker informasjon.

For eksempel har vi en tendens til å søke etter informasjon som bekrefter våre eksisterende oppfatninger, og vi ignorerer eller undervurderer informasjon som motsier dem. Dette fører til at vi ser verden i et svart-hvitt-lys, der alt enten er bra eller dårlig, riktig eller galt.

Vi har også et behov for å føle at vi har kontroll over vår egen verden, og det å se verden i svart og hvitt kan gi oss en illusjon av kontroll. Når alt er enten bra eller dårlig, riktig eller galt, er det lettere å forstå og forutsi verden rundt oss.

Folk er ofte redde for det ukjente. Å se verden i svart og hvitt kan gjøre det lettere å håndtere det ukjente. Når alt er enten bra eller dårlig, riktig eller galt, er det lettere å vite hvordan vi skal reagere på det.

Verden er et komplekst sted å leve i. Det å se verden i svart og hvitt kan gjøre det lettere for oss å forstå den når alt er enten bra eller dårlig, riktig eller galt: Da det lettere å ta beslutninger og handle.

Dessverre blir vi lært opp til å se verden i svart og hvitt av våre familier, våre kulturer og våre samfunn. Mange kulturer har sterke moralske og etiske normer som definerer hva som er riktig og galt. Dette vil lett føre til at vi ser verden i et svart-hvitt-lys.

I mitt forskrudde hode innser jeg at det er viktig å være klar over at svart-hvitt-tenkning kan være skadelig. Det kan føre til at vi tar dårlige beslutninger, at vi handler impulsivt, og at vi har vanskelige relasjoner til andre.

Det er derfor viktig å utfordre våre egne fordommer og å forsøke å se verden i nyanser.

Vi har alle fordommer, men det er viktig å være bevisst på dem, og når du er klar over dine egne fordommer, kan du begynne å utfordre dem.

Videre er det viktig for oss oppe i årene og se litt mot de yngres evner til å innhente informasjon fra en rekke forskjellige kilder, ikke bare fra kilder som bekrefter dine eksisterende oppfatninger.

Livet har lært meg hvor viktig det er å være åpen for nye perspektiver og å være villig til å endre mening.

Det er mulig å lære å se verden i nyanser, men det krever bevisst innsats. Når du ser verden i nyanser, kan du ta bedre beslutninger, handle mer effektivt og ha bedre relasjoner til andre.

Ut fra den troen har jeg fått det for meg at de som ser verden i svart og hvitt, mister mye av fargene i livet sitt.

Å se verden i nyanser er et tegn på modenhet og klokskap sa den forutseende president Abraham Lincoln, men det var før han ble skutt i Fordteateret i Warsington DC av Booth midt i en latterkule fremprovosert av skuespillets mest morsomme replikk i skuespillet Our American Cousin Den så han ikke komme.

Ha en god, fargerik og nyansert evaluert helg

Svart-hvitt-tenkning er et symptom på frykt og usikkerhet. Erich Fromm.

Hyllest til gyngestolen

I Forsvaret fant jeg det permanente samholdet som jeg hadde savnet hele livet. I fosterfamilie så vet du, uansett hvor godt du har det, at det bare er midlertidig.

Disse terapi-nautene som fulgte meg opp i huset på Aasen var nøye med å gjenta akkurat dette for meg; at jeg kun var en del av familien til det året du fylte seksten år: etter det betaler vi ikke fosterfamilien lenger. Da er du alene.

Barnehjemsbarn kan finne seg godt til rette i Forsvaret av flere grunner.

Forsvaret gir struktur, disiplin og fellesskap, noe som kan gi trygghet for de som har vokst opp uten stabile omgivelser.

 
I tillegg gir militæret en tydelig rolle og klare målsetninger, som noen kan oppleve som meningsfulle og motiverende.

 
Det sosiale fellesskapet og støtten fra med-soldater vil også bidra til en følelse av tilhørighet.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i Odd Reitans ord: det er ikke så mye flaks i livet som jeg trodde. Det meste handler om hardt arbeid, stahet, konsistens, lidenskap og disiplin.

Vel, nå er mitt militære liv over for godt, så nå er alle mine forhold til den familien brutt for alltid.
Mitt forsøk på å få tilpass i det sivile arbeidslivet er også over.

 
For tredje gang begynner jeg livet på nytt; så det er vel på en måte det som er den mest jordnære tilnærmingen til å fødes på nytt.

På samme måte som jeg bærer med meg gode minner fra min familie i huset på Aasen og fra min militære familie, bærer jeg også på mange gode minner fra familien Sporveien.

 
Jeg har aldri vært god på å holde kontakten med de folkene som en gang var en stor del av mitt liv, men jeg glemmer dem aldri.

Mitt liv har stort sett vært styrt av å gå videre og legge ting og folk bak meg med en lovnad om at :vi holder kontakten, men det blir det aldri noe av fra min side. Det blir nok ikke annerledes denne gangen heller.

Til det er jeg alt for nysgjerrig og fokusert på det som ligger foran meg og som kommer.

 
Det har ergo ingen ting med at jeg ikke ønsker å opprettholde kontakten med gode folk, men at jeg rett og slett glemmer hvor viktig det er.

 
Det som er over, er over.

Samme dag som jeg hadde min første dag som pensjonist tok en venn fra gammelt av kontakt med meg og ivret etter å opprette kontakten igjen.

 
Dette er en mann som tok pensjon fra han var seksti-to, så selv om vi er jevngamle så er han en erfaren pensjonist.

 
Allerede ved første kontakt rant det inn lister og dødsannonser over felles bekjente som var gått bort de siste årene, og da skjønte jeg at denne personen var veldig mye eldre enn meg i hodet, for jeg har aldri hatt fokus på døden, og jeg blir aldri så gammel i hodet at jeg går gjennom dødsannonser til frokostkaffen.

For meg er dette like interessant som å få lister over hvem som har vært hos tannlegen de siste ukene; det er totalt uinteressant fordi begge deler er en normal del av livet; og ikke noe å fokusere på.

Det latinske begrepet, memo mortem, carpe diem gir meg ingen ting, for dersom en bare griper dagen fordi en fokuserer så sterkt på døden, ja så blir det noe angst-tvunget over hvordan en lever som om hver dag er den siste.

Pensjonstiden er ikke å frykte døden, men å elske hver dag etter hvert som de dukker opp!

Jeg har nok litt mer avslappet forhold til min siste etappe, pensjonstiden, der jeg sitter i den kalde solveggen hjemme og leser en bok til fingrene er så kalde at de må tines opp rundt en varm kopp kaffe.

 
I horisonten min ligger det en drøm som er vekket av min Mallorcanske søster Francisca gjennom en SMS: Gratulerer som pensjonist. Jeg har kjøpt en gammel gyngestol til deg som står foran døren din i Porto Colom; og en gjeste-gyngestol til deg som står hos oss i Cas Concos når du kommer på besøk til Casa de Papi.

Denne fredagen ønsker jeg derfor å hylle møbelet gyngestol; en oppfinnelse fra 1725 som ble etablert som et hagemøbel. På slutten av 1800-tallet ble det importert til Norge fra Amerika som et statusmiddel.

I populærkulturen, som i filmer og TV-serier, er gyngestoler ofte avbildet med eldre personer.

 
Dette bidrar selvfølgelig til å forsterke stereotypen om at gyngestoler er et møbel for avdankede gamlinger som er gjemt bort i et hjørne av stuen, eller som sitter på terrassen foran huset og bevokter eiendommen med et skråblikk på verden og strenge, kritiske øyne som følger alle som passerer på veien forbi huset.

Det er flere mulige grunner til at stereotypen om gamle personer som sitter foran huset i gyngestol med sitt lands flagg hengende på veggen ofte fremstilles som sure og kritiske nasjonalister. Eldre, militære personer har vokst opp i en tid rett etter krigen med sterkere patriotiske og nasjonalistiske strømninger, og vil derfor ha et mer konservativt syn på patriotisme og nasjonal identitet enn de yngre generasjonene.

Yngre generasjoner har i dag et mer nyansert syn på nasjonalisme, og kan være mer kritiske til blind patriotisme med den tro at alle vi som hyller flagget er imot etnisk ekskludering.

I et politisk, polarisert klima har nasjonalisme bli et symbol på splittelse og konflikt.; på rasisme og ny-nazisme.

 
Personer som uttrykker sterk nasjonal stolthet ved å vise flagget blir sett på som tilhengere av en bestemt politisk ideologi, og dermed bli stereotypisert som sure og kritiske mot de som ikke deler samme syn.

Dette er tanker som krenker meg sterkt da jeg hyller flagget; men dog ikke de som styrer landet vårt med grådighet, korrupsjon og selv-opphøyelse.

Media kan bidra til å forsterke stereotypen om sure og kritiske nasjonalister i gyngestol under flagget ved å fokusere på negative historier om nasjonalistiske bevegelser og personer.

Dette fører til at folk flest forbinder nasjonalisme og gamle folk med negative egenskaper: Mediene ser på personer som uttrykker nasjonal stolthet med skepsis.

Det norske flagget er på ingen måte et politisk symbol, men en nasjons identitet!

Derfor vil jeg møte vårsolen i min gamle gyngestol på plattingen foran huset med tre flagg vaiende i vinden; det sør-koreanske, det spanske og det norske flagget.

Tolk det den som vil.

Der jeg sitter i gyngestolen min og kiles i nakken av vaiende flagg vil jeg gjøre alt jeg kan for å minne folk om at patriotisme og nasjonal stolthet ikke er synonymt med negativ nasjonalisme.

Patriotisme handler om kjærlighet til landet sitt og våt kultur, mens nasjonalisme ofte handler om å sette sitt eget land over andre land og nedvurdere andre kulturer.

Personer som sitter foran huset i gyngestol med sitt lands flagg hengende på veggen er sannsynlig vis patrioter som ønsker å vise sin kjærlighet til landet sitt, uten å være nasjonalister i negativ forstand.

Det er viktig å være kritisk til stereotypier og ikke dømme personer basert på deres alder eller ytre fremtoning. Vi bør ta oss tid til å forstå personers motivasjoner og meninger bak deres handlinger, og ikke trekke forhastede konklusjoner.

Mitt valg rundt å ta i bruk flaggene og gyngestolen min kan beskrives så uskyldig som sånn: en gammel mann sitter i gyngestol på verandaen sin og ser utover på soloppgangen og solnedgangen mens han tenker på alle årene som har gått, og alle de gode og dårlige stundene han har opplevd.

 
Han føler seg takknemlig for livet han har levd, og han ser frem til å tilbringe mer tid med sitt barnebarn.

En gammel mann sitter i gyngestol og sover med den oppslåtte boken sin i fanget og koppen med kald kaffe på dørken ved siden av seg. Han drømmer om sin ungdom, da han var sterk og full av liv.

 
Han drømmer om alle de eventyrene han har opplevd, og alle de menneskene han har møtt. Han drømmer om et liv godt levd.

Morfar Mose sitter i gyngestol og forteller en historie for barnebarnet sitt. Barnebarnet sitter på fanget hans og lytter med store øyne.

 
Mose nyter å tilbringe tid med barnebarnet sitt, og han vet at dette er et øyeblikk de begge vil huske for alltid.

Det eneste som trengs for å oppleve dette er å leve lenge nok til å ta i mot vårsolen.

Der sitter vi da, sammen på en bekymringsfri soldag, og gynger i takt med fortidens og morgendagens minner mens det knirker i stol-meiene.

Gyngestolen gir deg noe å gjøre, men den får deg ingen steder, sier de som ikke har opplevd dens fulle verdi; de som må stresse videre for å oppfylle det livet de ser foran seg.

Vi som har levd et liv til ende skal ikke noen steder; eller Been There Done That, som de yngre sier.

Den eneste jobben jeg har i gyngestolen er å gjøre mitt ytterste for at barnebarnet skal få muligheten til den fremtiden hun etter hvert staker seg ut.


Gyngestolen gir deg noe å gjøre, men den får deg ingen steder, men å sitte på en kjøkkenstol gir deg ikke en gang bevegelse frem og tilbake. Ikke med mindre du bryter din mors evige gneldring om ikke å sitte å vippe på stolen.

Jeg brøt mors advarsler flere ganger, og en gang førte det meg til legevakten.

Så mitt råd til meg selv er nå å gynge sakte i rullestolen. Tiden for å ta risikoer er over; det er min idé for resten av livet. Kanskje.

Forskjellen på en vellykket mann og en fiasko er som regel ikke bedre evner eller ideer, men mot til å satse på ideene sine, ta en kalkulert risiko og handle. Maxwell Maltz.

Maxwell har sagt flere glupe ting som jeg får gynge videre på.

Om selvbebreidelse sa han: å gå gjennom livet og undervurdere seg selv er som å kjøre bil med håndbrekket på, og om ensomhet påsto han at: er du venn med deg selv, vil du aldri være alene.

Dessuten er det jo sånn at det å lese rett og slett er en stille samtale.

Ha en ut-hvilende og god helg på vei mot vår.


Den største faren ved å bli pensjonert er å miste det selvbildet du hadde som yrkesaktiv:
Selvbildet er nøkkelen til menneskelig personlighet og menneskelig atferd.

 
Endrer du selvbildet, endrer du også personlighet og atferd.

Maxwell Maltz.