Rettferdighet er ikke for de svake

Vi ser at urettferdighet skjer rundt oss nesten hver dag.

 
Vi ser at andre rundt oss behandles dårlig og urettferdig på jobben og i nærmiljøet, og vi tenker ofte at slik kan ikke folk gjøre mot andre.

Det vekker følelser hos oss og opprører oss, men vi gjør ikke noe med det; fordi det ikke direkte rammer oss selv.

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:

Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Arnulf Øverland.

Diktet: Du må ikke sove.

Dette fenomenet er en kompleks problemstilling med mange mulige årsaker, og her er hva jeg tror er noen grunner til at vi ofte kan føle oss maktesløse eller passive i møte med urettferdighet, selv om det berører oss på et følelsesmessig nivå.

 
Når urettferdigheten ikke rammer oss direkte så er det lettere å distansere seg fra den.

 
Vi tenker at det er et problem som gjelder andre mennesker eller grupper, og at vi ikke har noen personlig tilknytning til det; eller at det er noe vi som enkeltpersoner kan gjøre med det.

Det føles kanskje overveldende og uoverkommelig å gjøre noe med det. Det er vanskelig å vite hvor man skal begynne, og vi føler at ens egen innsats uansett ikke vil utgjøre noen forskjell.

Å ta et standpunkt mot urettferdighet kan føre til negative konsekvenser, som for eksempel trakassering, utestenging eller tap av sosiale relasjoner.

 
Dette vil gjøre oss tilbakeholdne med å handle.

Urettferdighet er ofte et resultat av større systemiske problemer, som det vil være vanskelige å endre på, på individnivå.

 
Det vil føles som om man kjemper mot vindmøller; som Don Quijote.

Det kan være vanskelig å innse at vi lever i en verden full av urettferdighet, samtidig som vi ønsker å opprettholde en positiv tro på menneskeheten og samfunnet.

 
Dette igjen fører til at vi benekter eller bagatelliserer problemet.

De fleste mennesker har en indre moral som forteller oss at urettferdighet er galt.

 
Ved å handle så vil vi lindre vår egen samvittighet og føle oss bedre med oss selv, men vi gjør det likevel ikke; ikke ut over å vise at vi ser det, og si til den som blir urettferdig behandlet: jeg ser at du sliter, og det er urettferdig.

Dette er et grunnleggende prinsipp i norsk rett som sier at alle skal behandles likt, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion, politiske oppfatninger eller andre personlige forhold; likhetsprinsippet.

Vi har Diskrimineringsloven som forbyr diskriminering på grunnlag av blant annet kjønn, etnisitet, religion og nedsatt funksjonsevne; og vi har Arbeidsmiljøloven som skal sikrer trygge og rettferdige arbeidsforhold for alle arbeidstakere.

Vi har til og med en Forvaltningslov som skal regulerer hvordan offentlige myndigheter skal behandle saker og sikre at den enkelte blir hørt.

Jeg er blitt en eldre mann nå, og jeg er blitt bestefar.

 
Med all den erfaring livet har gitt meg så ser jeg på mitt barnebarns omgangs og vennekrets med litt andre, og mer årvåkne, øyne i dag enn jeg gjorde for over førti år siden da jeg var forelder til min egen datter.

 
Jeg tenker og føler mer nyansert og erfarent i dag enn før, og det er ikke alltid jeg liker det jeg ser blant hennes omgangs og vennekrets; og det enkelte forteller meg fordi de anser meg som en de stoler på fordi mitt barnebarn stoler på meg.

Det er viktig å understreke at det er den voksnes ansvar å tro på barnet.

 
Barn skal føle seg trygge på at de blir tatt på alvor når de forteller om noe som har skjedd.

En av våre viktigste lover er Barnevernloven.

 
Denne loven er selve grunnlaget for barnevernets arbeid i Norge.

 
Den gir retningslinjer for hvordan barn skal ivaretas og beskyttes, og gir barnevernet myndighet til å gripe inn i situasjoner der et barns omsorgssituasjon er uforsvarlig.

Det er et reellt sykdomstegn i vårt kanskje så kjære fedreland at denne loven nå ser ut til å måtte omdøpes til Foreldrevernloven.

Det er for enkelt for et samfunn å si at de som kritiserer myndighetenes, Barnevernets, praktisering av dette lovverket på en slik måte at det er foreldrenes rett til å styre i eget hjem som de selv ønsker er samfunnsfiendtlige og konspirasjonsteoretikere.

Det er virkelig nødvendig å være kritisk til hvordan Barnevernloven blir praktisert her i landet, og hvordan de setter barnets beste til side for foreldrenes behov for å bevare ansikt i miljøet.

 
Barn er i utgangspunktet løgnaktige, og en må være forsiktig med å tro på deres ville fantasier.

Det er flere årsaker til at det finnes en utbredt oppfatning om at små barn har livlig fantasi og vil være tilbøyelige til å lyve; og til å gjenta sine løgner uten at det derved er noe sannhetsbehalt i det de sier.

Små barn har en utviklende forståelse av verden rundt seg. De vil blande sammen virkelighet og fantasi, og deres beretninger vil være preget av deres egne ønsker, frykter og forestillinger.

Barn er i en fase hvor de lærer å uttrykke seg gjennom språk. Dette vil føre til at de bruker ord og uttrykk på en måte som ikke helt stemmer overens med den faktiske hendelsesforløpet, og barna kan ha vanskeligheter med å forstå at deres handlinger vil ha konsekvenser for andre.

 
De kan derfor si ting uten å være klar over at de lyver.

Barn lærer seg å kommunisere og samhandle med andre gjennom observasjon og imitasjon.

 
Hvis de ser at voksne overdriver eller forteller historier som ikke er helt sanne, kan de være tilbøyelige til å gjøre det samme.

Foreldre og omsorgspersoner har selvsagt ikke, i følge barnevern og spesielister på sinn, denne tendensen til å lyve i viktige saker.Men sannheten de fleste av oss kjenner til er at selv om barn kan ha en utviklende virkelighetsoppfatning så er det viktig å huske at de også kan være vitner til, eller være utsatt for, alvorlige hendelser, som for eksempel overgrep eller mishandling.

 
Å avfeie deres beretninger bare med bakgrunn i omsorgspersonenens sosiale status og troverdighet vil føre til at viktige signaler blir oversett.

Når barn føler seg trodd, og ikke avfeid som fanatsiprodusenter, så styrker det deres tillit til voksne og oppmuntrer dem til å snakke om det som opptar dem.

Barn utvikler sin egen sannhetsforståelse.

 
Ved å lytte tålmodig til barns beretninger og stille åpne spørsmål, vil vi hjelpe dem å utvikle sin egen forståelse av hva som er sant og usant; men det nytter jo ikke når de med makt og myndighet har dømt dem som lystløgnere på forhånd.

Veldig mange av oss mangler kunnskap om hvordan barn opplever og beskriver overgrep. Dette vil gjøre det vanskelig for oss å gjenkjenne tegn på at et barn blir misbrukt.

Jeg har bare ett eneste råd til meg selv, og til dere, om at det er viktig å understreke at det er den voksnes ansvar å tro på barnet.

 
Barn skal føle seg trygge på at de blir tatt på alvor når de forteller om noe som har skjedd! Det å gå tilbake til deres foreldre å fortelle hva barnet har sagt for så å få dette bortforklart av dem kan da umulig være en god måte å håndtere barnets sannhet på.

Krisen er at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre, for jeg er like misstroisk til myndighetene som det de er til barn som forteller hva de opplever i hjemmet.

De få gangene jeg har prøvd å varsle om det jeg hører så er svaret alltid: Takk for bekymringsmelding. Vi tar dette alvorlig, så vi skal ta opp dette med foreldrene.

Ingen har svart: vi skal snakke med barnet!

Kanskje den lille gutten har overdreven fantasi og lyver så det renner, men hvem har rett til å avfeie en mulig sannhet så enkelt?

Man kan lede en hest til vann, men man kan ikke tvinge den til å drikke.

Ved å handle så vil vi lindre vår egen samvittighet og føle oss bedre med oss selv!

 
Jeg føler meg på ingen måte bedre med meg selv, eller har lindret min samvittighet, i dette tilfellet; jeg er bare enda mer håpløs og fortvilet.

Det virker på meg som det beste ville være å ikke hente mitt barnebarn på skolen, og slik sett risikere å treffe på den medeleven dette gjelder; en liten seksårig gutt som håpefullt forventer at det skal komme noe ut av det å fortelle sin historie til den tilsynelatende trygge bestefar-typen som han opplever som en trygg person som forguder sitt barnebarn.

Om jeg rømmer fra problemet og glemmer den lille, sårbare gutten, så vil jeg selv få det så veldig mye bedre selv, og så kan konsentrere meg om min lille hjerteknuser Lilli som vokser opp i en god, harmonisk, omsorgsfull og beskyttende familie som irettesetter med ord og ikke neve.

 
Trøsten er at i hvert fall så har hun det bra.

Barn, som den lille gutten fra en annen kultur, har jo uansett best av det å vokse opp sammen med sine foreldre og deres kultur; uansett?

Hvorfor prøve når det ikke nytter?

Ha en god og rettferdig helg.

Det er ingen vits i å kjempe mot vinden sa de gamle når de følte at de prøvde å endre noe som var utenfor deres kontroll.

Det er ikke lett å være mannfolk

Jeg hater å vise svakhet over for andre; sånn som å røpe smerte eller å vise at jeg ikke lenger klarer det jeg klarte tidligere. Spesielt er dette vanskelig over for min datter som har vokst opp med at jeg er den robuste, rolige og sterke faren hennes som aldri klager eller vises svakhet.

Like vel er det nok slik at den jeg har mest problem med å innrømme svakheter og forfall over for er meg selv; å akseptere at ting har endret seg og at jeg ikke er usårlig.

Å innrømme med lyd og ord at jeg har svakheter over for en lege er et alvorlig problem, har jeg forstått nå.

Tradisjonelt sett har menn blitt sosialt oppdratt til å være sterke, stoiske og utholdende. Vi har blitt fortalt at vi ikke skal gråte, vise frykt eller innrømme at vi har det vondt.

Selv når smertene i et ben gjør at vi må halte så avfeier vi at det er vondt, og personlig så benytter jeg meg jevnlig av mine kodeord: det går greit.

Vi som er ekte menn har en frykt for å vise svakhet fordi vi frykter at vi vil bli sett på som mindreverdige eller svake; og ikke lenger i stand til å kunne beskytte og forsvare dem rundt meg.

Jeg er rett og slett bekymret for at jeg vil miste respekten fra andre, eller at jeg ikke vil bli sett på som ekte, robust mann lenger.

Å kaste inn håndkledet har aldri vært et reellt alternativ for meg.

Å bli ansett som en robust person har alltid vært viktig for meg, helt tilbake så langt jeg kan huske. Det å være i stand til å håndtere stress og motgang på en positiv måte og har en god porsjon optimisme og tro på meg selv har vært en definisjon av min personlighet; og ikke minst være en som ikke gir opp lett.

Jeg er lært opp til å ha et sterkt moralsk kompass og det å alltid handle på en rettferdig og ærlig måte; ikke minst å være en person som tar ansvar for mine egne handlinger; og det å stå opp for det jeg tror på.

Det har vært viktig gjennom livet mitt å prøve å være positivt forbilde for andre, samt å viser respekt for alle mennesker, uavhengig av kjønn, rase, religion eller seksuell legning.

Nå har det så smått gått opp for meg at det kanskje ikke er nødvendig å oppfylle alle disse kriteriene lenger for å like vel være en robust mann. Det ser ut til at jeg må akseptere at både fremtiden, og jeg som personlighet, er i behov for en fremtvunget forandring.

Du kan ikke kontrollere vinden, men du kan justere seilene dine. Ernest Henley.

Jeg kan ikke endre verden, og i veldig liten grad styre hvordan folk ser på meg. Det er ingen ting jeg kan gjøre for at folk skal se den jeg en gang var, for de ser og tolker det de har foran seg der og da; ut fra det ytre. Ingen vil noen sinne kunne se det innvendige i meg; kanskje bortsett fra en patolog en gang i fremtiden.

Derfor har jeg nå innsett at jeg bare må drite i hva andre ser og tenker, og heller jobbe med min egen aksept over for det som skjer i meg.

Nå må jeg bare fortsette å leve med at det er rett og slett ikke viktig for meg at andre ser hvordan jeg har det; å fortelle dem at det ikke er så fysisk greit stelt lenger. De ser det de ser, og denne sannheten er ikke så viktig for meg lenger; hverken å røpe eller å skjule.

Hvis de ser en svak mann som ikke lenger kan yte det de forventer så får det bare være sånn.

 
Det eneste jeg virkelig må jobbe med er å akseptere for meg selv at jeg ikke lenger er den jeg var.

Vær forandringen du ønsker å se i verden. Mahatma Gandhi.

Forandring er den eneste konstante i livet. Jeg har taklet all verdens forandringer tidligere, så hvorfor ikke nå?

Livet er jo en serie endringer, så det beste jeg kan gjøre er å omfavne disse endringene og la dem lede meg til et akseptabelt sted.

Det er ikke størrelsen på hunden i kampen, men størrelsen på kampen i hunden. Winston Churchill.

Ukristelig medisin

Hver gang du banner, sette Guds engler et rødt kryss i himmel-boken din.

Det er mye en plaget gamling skal måtte tenke over og finne svar på her i livets stille perioder.

De siste månedene erfarte jeg at når ikke lenger Ibux og Paracet fungerer mot smerter, så sitter en igjen med den naturmedisinen som består av eder og sinne; bedre kjent som banning.

Etter som akutt bruk av mindre kristelige ord fungerer så effektivt der og da, så er det naturlig å stille seg spørsmålet hvorfor.

Det er et interessant spørsmål, for de dyktige forskerne har ikke et helt klart svar på hvorfor banning har en smertestillende effekt, men de har i det minste noen teorier.

Når vi banner, mener de vi blir ofte emosjonelt opphisset.
Dette trigger en mild stressrespons i kroppen, og hjerterytmen øker.
Adrenalinet som frigjøres under denne prosessen vil bidra til å heve smerteterskelen vår.

Det jeg personlig har erfaring med i den sammenheng er at banning fungerer som en distraksjon fra smerten.

Når jeg fokuserer på å finne det perfekte banneordet og hvordan jeg skal uttale det med riktig intensitet, så tar det oppmerksomheten min bort fra det som gjør vondt; og så blir det å kikke seg raskt rundt for å se om noen fikk med seg hva du gjorde.

Hele den samlede tiden døyves smertene.

Banning vil være en måte å uttrykke frustrasjon eller sinne på, noe som kan føre til en følelse av lettelse; mener forskerne.

Denne følelsesmessige utløsing kan bidra til å redusere opplevelsen av smerte.

Å banne vil ergo endre måten vi tenker om en smertefull opplevelse på. Ved å gi smerten et mer negativt eller aggressivt uttrykk, vil vi føle at vi har mer kontroll over situasjonen.

Smertestillende effekten av banning er vanligvis kortvarig, men korte gleder er også gleder, eller som ordtaket kunne ha sagt: mange gleder små kan bli til en hel strøm av lykke.

For å konkludere med forskningen, så et det noen som opplever en sterkere smertelindring ved å banne enn andre. Heldige meg så fungerte dette, for det er markedets billigste medisin; og helt reseptfitt.

I Norge er det etablert sosiale normer som sier at banning er upassende, spesielt i visse situasjoner eller sammenhenger. Å bryte disse normene vil føre til foraktlige blikk og negative reaksjoner fra andre. Ofte føles det som det er mer foraktelig å banne i full offentlighet enn det er å rave ruset rundt midt på dagen.

Derfor har jeg trent på å bruke de spanske bannerdene joder, coño de Dios og hijo de puta. Teorien min bak dette har vært at da plagedes ikke tyvlytterne rundt meg like lett av mine utbrudd.

Ikke det at jeg vet om jeg er sønn av en hore, men det å bytte språkdrakt på ordene har gitt meg trippel effekt.

Låneord fungerer like godt som de barndomslærte norske og gjennom bruk av spanske eder så fant jeg nemmelig ut at det var mange flere spansktalende i Hønefoss en det jeg noen sinne har kunnet gjette meg til; og at de spansktalende uten unntak stanser opp og spør medfølende om det er noe de kan hjelpe meg med, når de hører en som freser ut noen banneord.

Det er blitt litt av en øyeåpner for meg dette at vi nordmenn reagerer med forrakt på en som banner av smerte, mens de spansktalende reagerer spontant med ønske om å hjelpe; kanskje forde de tror jeg er en landsmann i nød, eller bare fordi de bryr seg mer om fremmede enn det vi kalde normenn gjør.

Så når smerteatakkene nærmest blitt til noe spennende og positivt, så kan læring av bannord på flere språk bli en studier av folks reaksjoner på ukristelig uordbruk.

Tenker det å starte med polsk og rumensk kan være greia, da bygden her er full av dem: Kurwa + Chuj = Je*ać eller Naiba pu’a.

Pent og anstendig er det ikke med all denne banningen, men nøden lærer naken kvinne å spinne.

Skattefrie uttak fra minnebanken

Tankene tilbake til de fantastiske opplevelsene jeg har fra Mallorca, Marinen, og de årene jeg har hatt med min siste kone og hennes land Sør-Korea, har økt behovet mitt til å fortsette å skape nye minner fra disse opplevelse-objektene; og teoretisk så har jeg muligheten til å gjøre akkurat det.

For en som er kommet seg inn i alderens mosegrodde tilværelse uten arbeidspress og karrière-forventninger så er det bare litt fremtid og mye fortid som opptar ens tanker.

Minner blir stadig viktigere å hente frem i tankene for å minne meg selv om at jeg har hatt et opplevelsesrikt liv bak meg på tross av at jeg egentlig ikke klarte å gjøre noe stort ut av det.

Som ung mann som skulle prøve å finne en karrière som samtidig ivaretok andre aspekter i livet som jeg var opptatt av, som det å reise og oppleve, ble det mye fundering rundt hva meningen med liver var.

For eldre mennesker som meg, som ofte ser tilbake på et langt liv fullt av opplevelser, blir minner særdeles viktig for å definere seg selv og gi mening til livet de har levd.

Minner er byggesteinene i vår identitet. De former hvem vi er, og hvordan vi ser på oss selv.

Minner skaper en bro mellom fortid og nåtid og gir en følelse av tilknytning til familie,
venner og tidligere generasjoner.

Å dele minner med andre vil styrke bånd og skape en følelse av fellesskap, noe som er spesielt viktig for eldre mennesker som kan føle seg isolert i forhold til når de omga seg med arbeidskolleger.

Det å reflektere over negative og positive minner gir meg en følelse av mestring og tilfredsstillelse. Det minner meg om de tingene jeg har oppnådd; og de tingene jeg ikke klarte å oppnå trass iherdige forsøk.

Minnene tar meg tilbake til de utfordringene jeg har overvunnet, og den gleden jeg har opplevd i livet på grunn av dette.

Jeg har en gammel kollega som tok kontakt med meg et par dager etter at jeg gikk av med pensjon, med ønske om at vi skulle oppta kontakten igjen. Med seg hadde han en liste over felles bekjente som hadde avgått med døden i løpet av de siste årene.

Det er bare sånn at eldre mennesker ofte står overfor tap av kjære, venner; og fysisk evne.

Minner kan være en kilde til trøst og kjærlighet i møte med sorg.

Å gå tilbake til glade minner vil gi en følelse av nærhet til de de har mistet og hjelpe dem med å bearbeide tapet.

Like vel så ble det sånn at jeg avslo å gjenoppta kontakten med en som bare fokuserte på de døde, for akkurat det har liten verdi for meg.

Hvis jeg ikke har skjenket disse avdøde så mye som en tanke de siste årene, så ser jeg ingen grunn til å sitte å mimre over dem nå.

Det er jo en grunn til at en mister, eller slutter å ha, kontakten med enkelte fra fortiden.

Personlig så er jeg ikke så veldig sosial av meg, så det å fortelle og dele minner med andre for å være en kilde til underholdning og glede både for eldre selv og for de rundt meg, blir det lite av; men når historier fra fortiden dukker opp i hodet mitt så vil de bringe smil og latter hos meg selv.

Da sitter jeg på benken foran huset og humrer og ler for meg selv til naboene får bekreftelse på deres mistanke om at jeg er blitt tullete i hodet.

Jeg er ingen holden pensjonist, men jeg er veldig rik på minner.

Livet er en sum av minner, og vi er rikere for hvert minne vi har.
Og Mandino

Minner er rett og slett som Sør-Afrikanske Krugerrand gullmynter, verdifulle og verdt å ta vare på.

Tankene mine er en påminnelse om at alderdommen ikke trenger å bety tap av vitalitet eller glede, for minnene og lidenskapene våre kan holde oss unge i hjertet.

William Butler Yeats minnet meg tidlig om at livet er ikke for å leve, men for å oppleve, og det har jeg prøvd å leve etter; uansett hvor feil jeg innser at jeg har prioritert enkelte ting i livet.

Blant annet så burde jeg ha valgt meg en arbeidsplass som hadde sett og verdsatt de verdier jeg hadde med meg inn til dem som tidligere kommandør i Den Norske Marine.

Gjort er gjort, og mindre gode valg er en del av totalsummen av et levd liv.

Sitatet fra William Butler Yeats handler jo egentlig om å få mest mulig ut av livet.

Minnene våre er vitnesbyrd om de opplevelsene vi har hatt og den rikdommen vi har samlet i løpet av livet.

Nå i alderdommen har jeg tid til å oppsøke disse minnene, men jeg skulle ønske jeg hadde tatt meg mer tid til å hente dem frem og benytte dem underveis i livet.

Vi har alle makt til å skape minner som vil vare livet ut, og vi kan gjøre dette ved å ta valg som gir oss rike og meningsfylte opplevelser underveis i livet.

Til dere som fortsatt, forhåpentlig vis, har plenty med tid til å bygge minner: ta valg som gir dere rike og meningsfylte opplevelser. Vi kan aldri få nok av dem, hverken i fortiden, nåtiden eller i morgen; og selvsagt i alderdommen.

Skaff deg gode minner og sett dem i minnebanken; rentene på dette kommer av seg selv; og i alderdommen er renteinntektene fra dette veldig store; og de er skattefri.

Det er et interessant tankeeksperiment å se for seg grådige politikere forestille seg at minner blir skattlagt. Det er nok fristende for dem i og med at minner er uvurderlige, og de spiller en viktig rolle i livene våre.

Uansett så bør de holde seg unna fra å prøve og gjennomføre en slik skattlegging, for noen mennesker har bedre minner enn andre, enten på grunn av genetikk, livserfaringer eller andre faktorer.

Å skattlegge minner ville være en urettferdig straffe de som har færre, eller mindre levende minner.

Ikke det at politikere tar hensyn til urettferdighet så lenge det ikke rammer dem selv og deres overdådige privilegier.

Ha en minneverdig og god helg

De beste og vakreste tingene i livet kan ikke sees eller berøres - de må føles.
Helen Keller

Latter er et lederverktøy

Av enkelte har jeg gjennom mine mange, mange år som militær leder og beredskapsleder i det sivile av enkelte, over-seriøse individer blitt ansett som flåsete på grunn av min taktiske bruk av humor for å fjerne stress hos andre og meg selv, samt som middel for å motivere gjennom å lette stemning i særdeles stressende og vonde situasjoner. Selv i en begravelse vil litt omtenksom humor lette stemningen og redusere smertene ved et tap; mener jeg.

Jeg vet at jeg var en god leder, for folk fulgte meg og gjorde mine planer mulig å sette ut i livet. De hadde tillit til mitt Lederskap og ga meg mulighetene jeg fikk til å gjøre en god jobb.

Humor gir energi, bekrefter offiseren Geir Aker, kjent fra TV som Fenriken i Kompani Lauritzen.
I boken han akkurat har gitt ut trekker han frem humor som et viktig lederverktøy; også ved ledelse under stressende situasjoner.
Han påpeker at dette er ikke standard pensum i lærebøker om ledelse; noe det burde være.
Lykkes man med å bruke humor som leder, kan det utløse masse energi og bidra til et godt arbeidsmiljø, mener Aker.
Geir Aker mener ledere må tørre å spøke mer. Bruk av humor kan lette stemningen og skape en romslig kultur der folk kan senke skuldrene litt, ifølge den erfarne militærlederen.

Det er ikke bra for oss hvis alt er så alvorlig hele tiden, vi blir stresset i kroppen av det, sier han; og påpeker at selv-ironi sjelden vil feile.
Aker medgir likevel at det er noen fallgruver å gå i når ledere skal spøke, og anbefaler han å gå litt forsiktig frem.
Å være morsom på egen bekostning er ganske trygt, man kan starte med det, sier han.
I tillegg anbefaler han heller å vitse med fenomener enn personer.

Etter hvert som man blir bedre kjent med dem man leder, vet man litt mer hva og hvem man kan spøke med, sier han.

Aker minner også om at det er stor forskjell på hva folk i ulike generasjoner synes er morsomt. Selv anklages han stadig vekk for å komme med dårlige pappavitser. Det lever han tilsynelatende godt med.

Tre råd til unge ledere

Geir Aker har tre råd til unge som skal ta på seg sin første lederjobb:

1. Ha en passe dose ydmykhet

Du skal ikke snakke ned deg selv, presiserer han. Men finn en god balanse mellom respekt for andres kompetanse og erfaring og det å stå støtt i den posisjonen du har fått.

2. Bruk humor

Humor er et fantastisk virkemiddel som kan skape masse energi, mener Aker. Start i det små og prøv deg frem, og begynn gjerne med å spøke med deg selv.

3. Husk å lede deg selv

Mange ledere er ivrige etter å ta vare på alle sine ansatte. Husk å gjøre det samme for deg selv, er Akers råd. Sett grenser for jobben og lag deg gode arbeidsvaner så du ikke er på jobb hele døgnet og sliter deg ut.

God kristen

For en tid tilbake var det en bekjent som snakket om sin nabo som hadde drept sin samboer og som avsluttet sin forundring over det som hadde skjedd med ordene: jeg kan ikke forstå at han kunne gjøre noe slikt, han som var en så god kristen.

Begreper en god kristen har jeg hørt veldig mye, men aldri helt forstått betydningen av, så jeg spurte denne bekjente om hva det gikk ut på, noe han burde vite han som var en seriøs kristen selv og brukte beskrivelsen som om det er ensbetydende med å være et godt menneske.

Det betyr at han gikk jevnlig i kirken, alltid var pent kledd og trodde på Jesus. Dessuten hadde han et bilde av Jesus og døperen Johannes over sengen på soverommet sitt, ved siden av et broderi med teksten: der hvor engler daler ned finnes der fred.

Videre fortalte han meg at naboen det meste av livet hadde slitt med sykdommen kleptomani og at han ikke kunne jobbe fordi han led av Acedia.

Han stjal fra hytter og solgte det videre til en heler i nabobygda.

Jeg prøvde å forklare ham at kleptomani, "tvangspreget stjeling", er en lidelse der en person gjentatte ganger stjeler ting uten tanke på egen bruk eller økonomisk gevinst, og at dette slett ikke det samme som å stjele for å skaffe seg penger eller for å tilfredsstille økonomiske behov, eller for å dekke et rusmisbruk.

Kleptomane handler ofte impulsivt og føler en sterk spenning eller tilfredsstillelse i øyeblikket de stjeler.

Jeg ble nysgjerrig på min bekjentes tankegang og spurte ham om hva sykdommen Acedia gikk ut på, og til det fikk som svar svar at naboen hadde en en tilstand av åndelig sløvhet, lediggang og apati som kunne føre til fristelser og andre moralske feil.

Det var ikke mulig å la nysgjerrigheten hvile nå, så jeg fulgte opp med å spørre hva slags lege det var som hadde gitt naboen disse diagnosene. Svaret var at det var han egen mor som hadde stilt diagnosene i og med at hun var psykologspesialist og fikk støtte av sine meninger av den lokale menighetens prest.

Det er nok ikke så lett for en god kristen å akseptere at kona hann var gift med i mange år ville skilles, avslutte han; mest som en forklaring til seg selv enn som et argument for handlingen over for meg.

Da jeg forlot stedet visste jeg fortsatt ingen ting om hvorfor begrepet "en god kristen" er en garanti for at vedkommende er en som må respekteres i samfunnet med bakgrunn i sin alltid pålitelige vesen. Det eneste jeg visste med meg selv var at jeg misslikte religiøse samfunn med sine underlige unnskyldninger på folks handlinger; eller u-kristne oppførsel som de gamle sa i Odalen.

Beskyttelsen av religiøse samfunn og deres medlemmer, selv ved å ignorere eller skjule kriminelle handlinger som overgrep, er et berettiget og komplekst problem med mange fasetter i mitt hode; og noe som gjør at karakteren "en god kristen" oppfattes som negativt hos meg
Medlemmer av religiøse samfunn har ofte et sterkt bånd til hverandre og til sin tro. Denne lojaliteten kan føre til at de beskytter andre medlemmer, selv om de har begått forbrytelser. De kan være motvillige til å tro på anklager mot sine egne, eller de kan være redde for å bli utstøtt av samfunnet hvis de snakker ut.

I noen tilfeller kan ofre for overgrep være truet av gjerningspersonen eller av andre medlemmer av det religiøse samfunnet hvis de anmelder forbrytelsen. De kan også være redde for å bli stigmatisert eller skammet hvis de snakker ut.

Litt mer forståelig for meg er det at det i noen kulturer kan det være en generell mistillit til myndighetene, noe som kan føre til at ofre for overgrep nøler med å anmelde forbrytelser.

De kan føle at de ikke vil bli hørt eller at rettferdighet ikke vil bli skjenket.

I mange tilfeller kan religiøs doktrine brukes til å rettferdiggjøre eller unnskylde overgrep.

For eksempel vil noen religiøse grupper tro at det er greit å straffe barn fysisk, eller at kvinner skal underkaste seg sine ektemenn.

Det er selvsagt viktig å merke seg at ikke alle religiøse samfunn tolererer eller skjuler overgrep. Mange religiøse ledere har tatt til orde mot overgrep og har oppfordret ofre til å anmelde forbrytelser.

Noen av disse religiøse lederne snakker med to tunger og har kun som mål å roe gemytter uten at de har den minste plan om å endre sine doktriner.

Derfor er jeg en av disse som når det henvises til at noen besøker sitt religiøse samlingssted og ber ofte blir misstenksom over for vedkommende.

Så for meg betyr fortsatt ikke ordene rundt det å være en god muslim, en god jøde, hindu, buddhist eller kristen noe som helst som karakterbeskrivelse.

Soldathjerte

Det er egentlig et et interessant spørsmål dette rundt hvorfor vi med lang, militær bakgrunn aldri helt klarer å slippe taket, men gjennom hele etter-livet beholder visse trekk fra svår tid i tjeneste.

lang karriere i det militær vil selvsagt forme en sterk identitet i forhold til de verdiene, disiplinen og samvirket som læres og erfares i det militære, og dette vil bli en sentral del av hvem man er.

Selv etter endt tjenestetid vil denne identiteten fortsette å påvirke ens liv og valg.

Forsvaret er kjent for sine strenge rutiner og disiplin, og disse vanene kvil sette seg dypt og bli en del av ens natur, så selv om man ikke lenger er i tjeneste så vil man fortsatt ha en tendens til å være strukturert og punktlig i alt en gjørForsvaret gir deg erfaring i og skolerer deg grundig i det å håndtere stress og usikre situasjoner. Disse ferdighetene vil være verdifulle for deg også i det sivile liv, men kan selvsagt også føre til en tendens til å være mer kontrollorientert og forberedt på det verste.

Forsvaret bygger på sterke verdier som lojalitet, respekt, integritet og ansvarlighet; verdier som fortsetteer å være viktige for mange selv etter endt tjeneste.

Mye bra holdninger her, men det å være militær på sin hals har selvsagt en rekke negative sider også, ting jeg har oppdaget i min livs-evaluering i det siste.
I det militære er det ofte en klar kommandostruktur, og man er vant til å ta ansvar for egne oppgaver, noe som gjør det utfordrende å delegere oppgaver til andre i det sivile liv, der samarbeid og deling av ansvar er viktigere.

Jeg har en en kultur der det å vise følelser oppfattes som en svakhet, som det å be om hjelp. I Forsvaret er det viktig å kunne, og bevise at, en klarer seg selv og er selvstendig; og dette bygger opp en en høy terskel for å be om hjelp; selv når man trenger det.

Jeg kommer liksom ikke unna det å minnes når det militære tankesettet mitt har gitt meg unødvendige problemer på grunn av min trass, og min iboende trang til å bevise for meg selv at jeg fortsatt er å betrakte som elitesoldat.

På en av T-banens underjordiske stasjoner skulle jeg inspisere krigsventilasjon i etasjen over dieselaggregatet, og ettersom jeg kommer fra en kultur der det å be om hjelp er en svakhet dro jeg ned alene, sporet opp en stige og klatret inn gjennom inspeksjonsluken tre meter oppe på veggen.

Det var bare det at da jeg hadde ferdigstilt inspeksjonen så hadde en flittig vaktmester ryddet opp i aggregat rommet og fjernet stigen.

Jeg slapp meg ned fra luken og huket buksebaken fast i noe på aggregatet med det som resultat at buksene mine revnet fra skrittet og helt opp til livet og delte beltet mitt i to.

Buksene hang som et gult flagg rundt hoften og på T-banen tilbake på jobb måtte jeg stå med ryggen til veggen og holde buksene oppe med begge hendene.

Ha en passe utfordrende flott helg, stå gjerne pent inntil veggen om det viser seg at buksa skulle avdekke mer enn ønsket.

Quid est veritas?

Godt brød fortjener godt pålegg sa min mor og klinte et tykt lag pultost med smør på begge sider til matpakka mi. Hele klassen visste umiddelbart hva jeg hadde på matpakka i det lokket på matboksen ble satt i åpen stilling.

Min favoritt innen pålegg har hele mitt voksne liv vert lønnspålegg; og det har det ikke vært så lett å få tak gjennom årene.

Mine favorittpålegg hylles sånn sett av Fedon Lindberg; som slankemat.

Der imot er jeg veldig god til å legge på når jeg forteller ting; eller å smøre for tykt på som det heter.

Å drive ting for vidt er en del av humoren jeg er født med. Noen ganger går jeg da over streken og slår inn på feil vei eller benytter feil fremgangsmåte.

Fakta og sannhet er grunnmuren i det jeg forteller i sånne sammenhenger, og så bygger jeg på til det er et tårn som begynner å helle til en eller annen retning; og noen ganger raser det med et brak.

Det var langt å gå til grendeskolen fra huset på Aasen. (Sannhet).

På de snøfulle vinterne på sekstitallet var det å bane seg gjennom snøfonnene mens mor fulgte med den røde dusken på topplua mi; det eneste en kunne se av ungene i Austvatn på vinterstid.

Om sommeren var det i det minste som oftest snøfritt, men da var motvinden fra Storsjøen så sterk at vi ikke klarte å til skolen; bare hjem igjen med medvind i ryggen. 

En løgn er en usann påstand eller erklæring fremstilt som en sannhet. Løgn foregår mellom mennesker når løgneren uttaler noe hen vet er usant, med den hensikt å få noen til å tro det er sant. En løgn er fremsatt for å villede, og som altså ikke er i overensstemmelse med avsenderens egen forståelse av sannheten.

En løgn kan også være en fordreid eller halv sannhet.

Sannhet er en egenskap vi tilskriver visse utsagn, påstander, oppfatninger, antagelser eller teorier når de på en eller annen måte stemmer med eller er i overensstemmelse med virkeligheten. Filosofer har til alle tider fremsatt ulike teorier om hva det er som gjør sanne setninger eller tanker til sanne.
Noe skal en jo filosofere over.

Jeg for min del går rundt til tider og funderer på hva som definerer fulle og hele sannheter, halv sannhet og delvis sannhet; og hva er forskjellen på et barns skrøner og løgner?

Hvorfor er objektive sannheter basert på fakta og ikke preges av følelser, personlig interesse eller oppfatning innen filosofien brukt om det som eksisterer i virkeligheten uavhengig av menneskelige forestillinger?

Quid est veritas?

Barn begynner å lyve nesten med en gang de lærer å snakke, påstår psykolog og familieterapeut Svein Øverland, spesialist innen barne- og ungdomspsykologi og rettspsykologi.

Barn kan lyve for å unngå å bli utestengt av venner og for å få oppmerksomhet. Hvordan du møter løgnen som forelder avgjør hva barn lærer om løgn, messer han på. 

Jeg løy sjelden som barn, men jeg var en djevel til å komme med skrøner; fortalte oppdiktede historier. Jeg var en skrøner, det innrømmer jeg, men var jeg da også en løgner?

Bedre å skrønelitt enn å være en skrøne, sa Aksel Sandemose i boken Som et nesehorn med hjernebetennelse i 1972.

Det var litt rart dette at voksne kunne sitte rundt bordet i peisestua over en Toddy og underholde hverandre med skrøner, mens vi ungenes skrøner kunne lokke frem bjørkeriset.

Løgn er ikke det samme som usannhet, men det motsatte av oppriktighet.

Man skiller mellom svarte og hvite løgner.

I mitt hode har løgner til hensikt å fremme egne behov på bekostning av andre.

En skrøne, der imot, er en historie man dikter opp fordi man skulle ønske den var sann.

Skrøner er dermed langt mindre alvorlig enn løgn.

Da er det ni mitt hode lytterens ansvar å tolke dette og skille mellom løgner og skrøner; men det er klart at det krever en viss modenhet hos personen.

Kjepper i hjulet gir beslutningsevne

Kjepper i hjulene

Mitt første møte med begrepet kjepper i hjulet i bokstavelig stand fikk jeg før jeg kom i skolealder; og forårsaket den effekten selv.

Huset på Aasen lå i en skråning 200 meter over bygdesentrum med bratt grusvei ned til riksveien. Denne aktuelle lørdagen skulle far sykle til sin søsters gård nede på flatbygden med en slakteklar gris i et bur på en kjerre surret til sykkelens bagasjebrett; og på bagasjebrettet satt jeg med en kjepp i hånden.

Far elsket fart og lot det stå til nedover de bratte bakkene, men nederst i Bakke-alleen klarte jeg å få pinnen min inn i bakhjulet på sykkelen. Dermed gikk både gubbe, gris og guttunge i store kast ut i grøfta. Resten er en historie om grisejakt i kornåker, stygge ord og fars lommetørklebandasjering av guttungealbue.

Uttrykket kjepper i hjulet refererer vanligvis til handlinger eller forhold som hindrer eller kompliserer en prosess, plan eller fremdrift. Det beskriver noe som skaper vanskeligheter eller forhindrer jevn framgang. Å sette kjepper i hjulene kan være med vilje for å sabotere eller forsinke noe, eller det kan være utilsiktet på grunn av uventede problemer eller hindringer.

Dette uttrykket blir ofte brukt i en overført betydning for å beskrive situasjoner der noen forsøker å forstyrre eller vanskeliggjøre andres planer eller initiativer.
Det kan også brukes for å beskrive uventede hindringer eller komplikasjoner som oppstår og forstyrrer planlagte aktiviteter.

For eksempel: Hans stadige motstand mot endring har virkelig lagt kjepper i hjulene for teamets innsats for å implementere nye ideer.

Som nevnt så har jeg vokst opp med bred forståelse av uttrykket kjepper i hjulet, og det er grunnen til at jeg nokså tidlig i voksenlivet brukte mye energi på å planlegge min personlige fremtid.

Nesten uten unntak har jeg opplevd vanskeligheter eller forhindrer som hindrer jevn fremgang eller stanser mine planer. Siste gangen var nå i livets siste etappe da det gikk opp for meg at jeg måtte legge planer for pensjonstiden min, i og med at den kom raskere mot meg enn det jeg var komfortabel med; og en god plan ble det med tilrettelegging for det nye livet mot datoen 01.03.2025.

Roen senket seg over meg og kona, nå hadde vi en godt over et års tid til finplanleggingen; også helsemessig.

Men kjeppen kom frem fra skjebne-skapet og fant sin plass mellom hjuleikene og sykkelens gaffel. Dermed forsvant alle muligheter til å følge grunnplanen og få et år på finplanene; samt det økonomiske tapet ved å gå av på 66 år.

Det er i slike situasjoner at det har vært nyttig å ha blitt oppdratt og skolert av kloke folk som klarer å fokusere på det som er viktig for å akseptere at livet ikke alltid er enkelt. En av disse personene i min oppvekst var tante Olga med bolletrynet o stramt oppsatt hår som lærte meg at: hindringene i veien er ikke ment for å stoppe deg, men for å teste hvor mye du virkelig vil komme deg forbi dem.

Når livet gir deg hindringer så skal du bruk dem som trappetrinn for å komme videre.

Når jeg tenker meg om så var alle livs-rådene hennes at jeg selv måtte ta meg i nakken og finne veien ut av situasjonene. Alt som skjedde var ifølge henne enten en test av min egen vilje og mitt mot, eller det var råd om ikke å grave seg ned i problemet, men å finne løsningene for å komme seg ut av dem.

Uansett, hun hadde alltid rett i at en må klare seg selv og aldri gi opp.

Det er ikke kjeppene i hjulene som teller, men hvordan du reagerer på dem; så jeg brukte bare kvelden fra jeg fikk varsel om ikke lenger å ha noe sted å bo i Oslo for siste arbeidsetappe til å formulere oppsigelsesbrevet som jeg sendte i grålysningen neste morgen.

Oppsigelse av leieavtale med bedriften ble det siste trinnet jeg trengte til å ta avgjørelsen om å forlate dem for godt. Ikke noe stress for min del. Å overvinne hindringer er essensen av suksess.

De som oppdro meg i oppveksten lærte meg betydningen av å være vedvarende positiv og fokusere på løsninger i møte med vanskeligheter.

Jeg skylder dem så uendelig mye, og min måte å betale dem tilbake ved å bry seg om meg er at jeg prøver å dele den livs-kunnskapen de ga meg med andre.

Ting kunne vært så veldig annerledes i forhold til jobben jeg nå forlater. Jeg mener selv at jeg har så uendelig mye uoppgjort rundt det med å dele den kompetansen jeg har bygget meg opp etter et helt liv i beredskapsfaget, men det ble det aldri tid og anledning til.

"Ingenting kan stoppe mannen med riktig mental holdning fra å oppnå sitt mål; og ingenting på jorden kan hjelpe mannen med feil mental holdning" - Thomas Jefferson

"Beslutningene dine former ditt liv. Hvis du ikke tar styringen over livet ditt, vil noen andre gjøre det" - Tony Robbins

"For å ta en risiko og ikke lykkes, er bedre enn å være redd for å ta en risiko." - Rosalind G. Brewer

"Å ta beslutninger er den mest kraftfulle handlingen du kan gjøre for å forme din fremtid." - Tony Robbins

"Du tar aldri en feil beslutning; du tar bare beslutninger og lærer av dem" - Anonymous

"Frykt for å ta et skritt vil ikke forandre det faktum at det trengs for å komme dit du vil" - Zig Ziglar

"Beslutninger bestemmer skjebnen. Ta et valg for å ta en sjanse, eller livet vil forlate deg ingen valg" - Unknown

"Hvis du ikke tar kontroll over livet ditt, vil noen andre gjøre det. Du er fullstendig ansvarlig for beslutningene dine" - Eleanor Roosevelt

"Å ta beslutninger er en måte å utvikle din beslutningsevne. Å være redd for å ta beslutninger er å frykte å utvikle karakteren din" - Brian Tracy

"Beslutninger er driften av handling. Desto flere du tar, desto bedre blir du på det" - Ralph Marston

Husk at det å ta beslutninger er en naturlig del av livet og en viktig del av personlig vekst. Å omfavne dem med mot og selvtillit kan åpne dører for nye muligheter og erfaringer.

Respekt for det som har vært

Som pensjonert offiser så har jeg kanskje fått alt for mye tid til å tenke tilbake og minnes; og som eldre mann så har jeg kanskje litt tendens til å plukke opp en bitterhet som har ligger og ulmet i mange år.

Et annet problem med oss gamlingene er at vi ikke kan la ting fra fortiden bare ligge; og noen ganger så gjentar vi oss selv litt vel ofte.

Forsvarets minnedag er dagen da vi hedrer dem som har mistet livet i Forsvarets tjeneste i og utenfor Norge.

 
Den 27. august 2021 avduket Hans Majestet Kong Harald V Veteranmonumentet på Akershus festning, et monument som hedrer alt personell som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner etter annen verdenskrig.

Denne dagen samlet en stor del gamle veteraner fra utenlandstjeneste som spesialsoldater seg for et gruppebilde foran monumentet.

Da trengte en politiker fra rådhuset, hvis navn jeg ikke nevner, seg frem og stilte seg opp i front av gruppen for å avbildes sammen med veteranene; en person som ingen av oss hadde noe forhold til; og som aldri hadde deltatt på noen form krigssituasjon eller militær tjeneste i utlandet.

Etter avfotograferingen gikk han bort til fotografen og ville se på bildene som ble tatt og for å få til-sendt digitale kopier til sin private samling av minnerike foto, noe fotografen viste ham; og fortløpende slettet bildene foran politikeren som en tydelig gest for å si at bildene var uten verdi.

Dette ble tatt ille opp av den politiske representanten som krevde at fotografen tok nye bilder, men da han snudde seg hadde alle vi gamle veteranene demonstrativt forlatt området.

Fotografen tok et bilde av den frustrerte rådhuspolitikeren foran Veteranmonumentet og fikk politikerens epost adresse for å sende bildet til ham, noe han gjorde noen dager senere; men da med et sitat av Albert Einstein midt i bildet: mangel på respekt er det første tegnet på mangel på intelligens.

Respekt er som en bro, den må bygges over et gap; for den som bare respekterer seg selv, kan ikke bli respektert av andre.

Politikere, som ofte ikke har personlig erfaring med krig eller andre farlige situasjoner, har en manglende forståelse for de fysiske og mentale utfordringene norske soldater står overfor i utenlandstjeneste. Dette fører til at de undervurderer risikoen og belastningen som soldater utsettes for.

I mange tilfeller vil politiske uenigheter om bruk av militærmakt føre til at politikere kritiserer eller nedgraderer innsatsen til soldater som deltar i operasjoner de er imot.

 
Dette kan oppfattes som respektløst og urettferdig av soldatene og deres familier.

Respekt er også å bli SETT, samt å bli tillatt å være seg selv uten å bli hånet for sine valg.
Anne B Ragde

I media, og i offentlig debatt, er det oftest et overdrevent fokus på de negative sidene av utenlandstjeneste, som sivile tap og kontroverser rundt operasjoner.

 
Dette skaper et inntrykk av at soldater ikke gjør en god jobb eller at de er involvert i uetiske handlinger, noe som vil føre til manglende respekt for innsatsen de gjør.

Det er en mangel på synliggjøring av soldatenes bidrag til fred og sikkerhet i Norge; og i verden på global målestokk. Dette fører til at folk flest ikke er klar over de risikoene soldatene tar, og den positive effekten de har på lokalsamfunn i konfliktområder.

Dette er for så vidt greit nok, for en må ofte være til stede for å forstå den hele virkeligheten.

 
Det eneste vi veteranene forventer er at det ikke skal prøve å slås personlig, politisk mynt på den innsatsen vi er sendt ut for å gjøre; det er det eneste vi ønsker at skal respekteres.

 
Vi har kjempet, om mange har blitt skadet og omkommet i tjeneste for konge-symbolet og for fedrelandet, men den delen ønsker ikke de politiske myndighetene å blottlegge og ta del av.

De Norske FN-soldatene som ble sendt til Kongo på begynnelsen av sekstitallet møtte en livsfarlig skjebne; hvorav nordmenn og svensker ble kidnappet og en indisk fange sammen med dem ble henrettet foran dem.

Nå, seksti år senere, forteller noen av dem om sine opplevelser, tjeneste og manglende diplomatisk støtte fra Norge i en dokumentar. Dette bruddet på taushetsløfte er de fra Regjering og Storting sterkt kritisert for, med trusler om tap av veteranstatus; for dette skulle forbli en av de mange hemmelighetene i vårt langstrakte land.

Dette var bare en parentes i den kalde krigen.

Respekt er det første krav i den disiplin hvorved et menneske kan oppdras til modenhet - intellektuelt, emosjonelt og moralsk.
Dag Hammarskjold

Mange politikere, som den nevnte rådhuspolitikeren, ser hedring av veteraner som en mulighet til å vinne velgernes støtte, uten å bry seg om veteranenes egentlige erfaringer eller meninger.

 
De bruker seremonien til å fremme sin egen agenda; eller for å kritisere motstandere.

Disse politikerne har personlige, negative erfaringer med militæret, eller med veteraner som hever røsten og kritiserer manglende oppfølging når de kommer hjem fra tjeneste.

 
Disse erfaringene farger deres syn på veteraner generelt og føre til at de viser manglende respekt for deres innsats.

Det er viktig at vi har en åpen og ærlig dialog om veteranenes erfaringer og om Norges rolle i utenlandsoppdrag.

 
Landet de kjemper i navnet for må sørge for at veteraner får den støtten de trenger, både fysisk og mentalt.

Uten at jeg har lest det selv, så skal det visstnok stå et sted i Bibelen at du skal vise respekt for den som har krav på respekt, og gi ære til den dere skylder det.

En pensjonist har det privilegium at det er tid og rom for dype tanker og opphenting av minner som betyr noe for vedkommende.