Barn er barn, inntil de gjør noe voksne ikke liker.

Midt i sjette klasse hoppet jeg ut av skoleklassen min og møtte frem til timene i syvende klasse i stedet.
Det var ikke forde jeg var så klok og flink på skolen, men forde jeg var en forelsket tulling av en tenåring som likte en jente som gikk i syvende klasse.

Det verste var at det fungerte i to og en halv dag før rektoren hentet meg ut av klasserommet og lurte på hva i h......! jeg drev med; og så sendte meg tilbake til sjetteklassingene jeg hørte sammen med.

Totalt bortkastet var det også, for jenta i syvende ble rasky kjæreste med en kjekkas i niende klasse.

Duster har lett for å bli klassens helt, og det ble jeg også den gangen.
Jentene i klassen syntes det jeg gjorde ved å rykke opp en skoleklasse var romantisk, og guttene syntes det var rå-tøft.
Teenåringers tankegang er ikke som hos andre mennesker.

Det skjedde ting på ungdomskolen som opprettholdt mitt merkelige omdømme.
Det å klatre opp glatte jernrør var ikke noe problem for meg, i og med at jeg aldri har hatt svette håndflater.
Å klatre opp på overbygget over hovedinngangen ble en gjentagende overtredelse av skolens regler for min del.
I store fri var dette taket et yndet sted for introverte meg, et sted hvor jeg fikk være i fred med matpakken, solen og krigsbøkene mine.
Når klokka ringte inn så var det bare å svinge seg ned fra taket og gjøre seg klar til ny skolering; helt til den dagen jeg svingte meg elegant ned og plantet føttene rett i rektorens grinete ansikt.

Liten djevel på rektors kontor, og stor helt i klasserommet; igjen.

Hver gang jeg jeg dreit på draget så fikk med brev hjem fra skolen; og hver gang så kunne jeg se at mor ble litt mer grå i håret for hver gjennomlesning av skrivene.
Jeg lovet henne å forbedre meg, men det var ikke så lett da jeg engentlig aldri planla å gjøre noe galt.
Det bare ble sånn.
Jeg skjønte liksom ikke helt at det var galt før det gikk skikkelig ille.

Rektorens sprukne leppe og blåmerker hadde ikke rukket å leges helt før en av snekkerne som pusset opp et kontor i 2.etasje på skolen mistet aluminiums-vateret sitt ut av vinduet.
I og med at jeg var på rett sted til rett tid, på den ulovelige baksiden av skolen, fikk jeg med meg snekkerens uflaks.

Jeg hørte vateret lande og skjønte fort hvor det kom fra, og hjelpsom som jeg var så kylte jeg det opp og inn gjennom det åpne vinduet; uten å varsle snekkeren om at det var på vei tilbake; selvfølgelig.
Det jeg slett ikke visste var at snekkeren var på vei ned for å hente vateret sitt, og at frøken Øyseth, rektorens kone, satt på kne under innsiden av vinduet og så på prøver av ny linoleum.
Jeg har aldri vært særlig treffsikker; bortsett fra de gangene andre hadde uflaks på grunn av mine treff.

Den stakkars familien Øyseth fikk virkelig blø for mine innfall, for på vei tilbake fra baker Akre litt senere, etter ulovelig innkjøp av skolebrød i skoletiden, løp jeg ned sønnen deres i korridoren på skolen.
Med blodet dryppende fra nesa, og med begge mine etterlengtede, ferskt kjøpte skolebrød i hendene, gikk han rett til pappa og sladret på meg; trass de hærlige bestikkelsene og beklagelsene jeg ga ham.
Han burde rett og slett ikke gått på toalett midt i skoletimen; da hadde vi begge unngåt den hendelsen.

Nye brev, flere grå hår, og dyp fortvilelse i hjemmet over trussel om å bli sendt på særskole for vanskelige barn, ble fulgt opp av nye lovnader om at dette var siste gang jeg rotet meg bort i noe som skadet andre. 

På en måte ble det delvis sant, for før en uke var gått så kom jeg hjem med forstuet arm og fire sting i bakhodet etter et fall fra taket på skolens overbygg.

Denne gangen var det virkelig ikke min feil; da heller.
For det første så ble jeg bedt av gymlæren om å klatre opp på taket for å hente en ball som hadde havnet der etter et solid sleivspark nede på fotballbanen. 
Læreren visst godt at jeg hadde evner til en rask opptur.
Jeg tenkte det var stiligst, og mest passende i situasjonen, om jeg sparket ballen ned fra taket i stedet for å kaste den, men i farten så glemte jeg hvor dårlig jeg var i fotball.
Jeg bommet på ballen som jeg hadde lagt på kanten av taket, så det eneste som kom deisende ned derfra var min egen kropp.

Jeg var ett av disse barna som antagelig vis hadde vanskeligheter med å forstå sosiale koder og regler, og derfor handlet på måter som ble oppfattet som problematiske; og som selvsagt var problemetiske også.
I dag hadde jeg nok pådratt meg en av disse populære diagnosene som tildeles i samme iver som en pedofil deler ut sukkertøy til små barn på en lekeplass.
På seksti og sytti-tallet var det mye vanskligere å pådra seg en slik faglig diagnose enn det er i dag.
Vi fikk bare stempler, sånn som problembarn, trollunge; eller som med min diagnose; overaktiv unge med eitemaur i blodet.

Det var liksom mer akseptrt oppfatning i befolkningen den gangen at den delen av hjernen som styrer impulskontroll og langsiktig tenkning hos gryende tenåringer fortsatt var under utvikling; og at det var en helt naturlig del av utviklingen.
Alle visste, og forsto, at tenåringer handlet mer impulsivt og tenkte mindre på fremtidige konsekvenser enn voksne folk.
Det var det som skilte på unger og voksne den gangen.
Det var liksom en del av hverdagen det å hanskes med viltre ungdommer uten å kalle inn all verdens psykologer og terapauter den gangen, og jeg tror at det skyldtes den evnen folk hadde med å se seg rundt og fange opp hva som skjedde i familiene rundt seg; observere hva som var naturlig og normalt.

Det fantes unge mennesker som oppførte seg eksemplarisk, i forhold til psykologiens lærebøkene om den perfekte ungdom, i Austvatn og Nord Odal også.
De satt hjemme og leste fagbøker, de gikk i ten-sing; og de gjorde bare de riktige tingene og tok de fornuftige valgene.
De tenkte lenge før de handlet, og som regel så tenkte de så lenge at det aldri ble til noe handling i det hele tatt
Ergo slapp de å drite seg ut.

Det gikk bra i livet for de fleste av disse gode ungdommene; men det gjorde det også for de aller fleste av de mer urolige og viltre ungene.
Spilloppmakeren med lopper i blodet, Oddvar, ble visst nok alkoholiker på anlegg i Oslo, og den prektige Inge kastet seg inn i eksperimenter med LSD på universitetet, men de fleste av de som vokste opp i bygden ble nyttige, respektable samfunnsborgere.
Så mye som en kan respektere en som er oppvokst i bygde-Norge.

Ingen vet hvor haren hopper, sier uttrykket; og det ordtaket kan på mange måter relateres til både diagnostisering av barn og deres fremtidsutsikter.
Akkurat som en hare kan endre retning helt uventet, kan også barn utvikle seg på overraskende måter.
En diagnose kan i beste fall gi en pekepinn på nåværende utfordringer, men den kan ikke forutsi hvordan et barn vil klare seg i fremtiden; og sannsynlig vis klarer barn på pillerus seg mindre selvstendig i det lange løp enn de rusfrie.
Bivirkninger fra medisinering påvirker kroppen som tar pillene, men bivirkningen av rotløs ungdomsopprør belaster bare nabolaget en kort stund.

Uten noen som helst annen kompetanse innen psykologi, ut over god hukommelse, lang livserfaring, og evnen til å observere hva som skjer rundt meg, så har jeg innsett at det verste en kan gjøre er å snevre inn hva som skal regnes som normalt eller ikke.
Normal er bare en statistisk verdi som ikke sier noe om det virkelige og nyanserte riktige.
Det er like normalt, i mitt hode, å være et snillt barn som det er å være et viltert barn.

Derfor så vil jeg være overbevist til min døende dag om at det som barn og ungdom trenger er det som jeg fikk; omsorg, veiledning og tydelige rammer; samt å få lov til å være seg selv.
Det siste de aller fleste som ikke klarer å presse seg innenfor dagens rammer for normalitet trenger, det er unødvendige diagnoser og tabletter.

Diagnostiske kriterier for ADHD har endret seg over tid, noe som har ført til at flere oppfyller kravene for en diagnose i dag enn tidligere; akkurat som når det gjelder endringen i kriteriene for å komme inn på lærerskolene.
Alle skal få!.

Noen trenger visselig hjelp, og det har de på alle måter fortjent å få.
Problemet ligger i de nye, veldig smittsomme pestene som raser over landet; smittsom diagnostikk-kåthet og normalitets-fornektelsen.
Dette finnes det ingen effektive medisiner i mot ser det ut til.

Før var vi bekymret for at barna våre ikke lærte nok. Nå er vi bekymret for at de ikke har en diagnose. 
Dette sitatet understreker den økte tendensen til å medisinere normale barns utviklingstrekk.
Vi har gått fra å feire forskjeller til å kategorisere dem som sykdommer.

Nå skal ikke jeg sitte her foran min PC å diagnostisere meg selv som en person som er normal i hodet.
Selv legmann vill nok svare ulikt på akkurat om jeg er helt frisk i hodet eller ikke; og det er i deres fulle rett.
Akkurat det å gi meg en diagnose får bli opp til psykologiekspertene, men så lenge jeg holder meg langt unna dem så kan jeg i det minste en gang i fremtiden dø med den tro at jeg levde et gjennomsnittelig og godt liv; det har vært en reise, fylt med både gode og dårlige opplevelser; også i oppveksten. 
Jeg levde det livet jeg levde i friheten fra begrensende diagnoser; og takk alle gudene for det.

Livet er ikke et problem som skal løses, men en virkelighet som skal oppleves. 
Søren Kierkegaard

Ha en normalt god helg; hvor det normale defineres av deg selv og dine ønsker.

Det viktigste er ikke hvor du er i livet, men hvilken retning du beveger deg i. 
Oliver Holmes

 Barn er barn, inntil de gjør noe voksne ikke liker.

Barn er barn, inntil de begynner å ha meninger.

Extranummer: Når troen skaper helbredelse

Det er temmelig urettferdig når en står over for en sjef som behandler deg urettferdig og dårlig, og det er i virkelighetes verden ikke noe effektivt du kan gjøre med det.
I denne artikelen kommer jeg med et sannsynlig, mentalt effektivt råd til dere som føler dere tråkket på av sjefen.

Når sjefen din oppfører seg dårlig og urettferdig så skal du skrive navnet hans på en lapp og legge den i skoen din; da tråkker du på ham hele dagen.

Jeg fikk dette rådet at en bekjent, prøvde det; og fant ut at det ga en suveren, psykisk effekt; kanskje da spesielt når jeg var i samme rom som vedkommende.
Jeg gikk med det samme navnet i skoen i ni år, og hver gang lappen ble utslitt så byttet jeg den ut med en ny; og tørket meg bak med den gamle.

Placeboeffekten er et fascinerende fenomen innen medisin og psykologi.
Det beskriver hvordan en behandling, som i realiteten ikke har noen aktiv medisinsk virkning, likevel kan føre til positive helseutfall.
Dette skjer fordi personen som mottar behandlingen tror at den vil fungere.

Når vi forventer at noe skal ha en bestemt effekt, påvirker det både vår oppmerksomhet og hvordan hjernen vår tolker signaler fra kroppen.
Troen på at man på en måte blir behandlet vil redusere stress; noe som i seg selv vil ha en positiv innvirkning på den følte, psykiske helsen fordi hjernen vil frigjøre endorfiner og dopamin, kroppens egne naturlige smertestillende stoffer og lykkehormon, som respons på positive forventninger.

En kan vel hevde at det bare er naive og lettlurte mennesker som reagerer positivt på noe som de på forhånd vet at bare er et placebofenomen; men da vil jeg parrere med at da lever jeg godt med det å være naiv.
Det er selvsagt bedre å være skeptisk enn å bli skuffet, men hvor er gleden i det?

Verden er full av naive mennesker som ikke tør å innrømme for seg selv eller andre at de er det.
Beviset for det er at det hvert andre år er valg i Norge, kommunevalg og stortingsvalg; og hver gang så ser vi at det er hundretusener av naive folk som leverer inn stemmesedlene sine i den tro at politikere holder sine løfter. I den sammenheng så er det bare ett ordtak som er dekkende: naivitet er den beste gaven du kan gi til verden, men den verste du kan gi deg selv.

Å være godtroende er som å seile uten kart – det er spennende, men litt risikabelt. Samtidig så er det sånn med dette navn-i sko-trikset, at det ikke koster noe å prøve; og i verste fall så fungerer det bare ikke for din del.
Ingen skade skjedd!

Troen flytter fjell, og sukkerpiller kurerer alt.
Personlig så tror jeg ikke på en Gud som fikser alt for deg, men jeg har erfaringsmessig tro på at dette navnlapp-trikset ikke bare vil fungerer på meg.

Hvorfor har jeg ikke skrevet om dette tidligere, kan en jo spørre seg.
På det er svaret lett å gi.
Plage-sjefen forsvant fra min verden etter hvert og mistet sin makt over meg.
Etter hvert ble han bare en kollega som jeg kunne avvise alle hans forsøk på å gi meg videre ordre.
Før det måtte jeg bite ting i meg, men etter det så kunne jeg bare le ham opp i ansiktet og be ham klare seg selv.

At trikset dukket opp igjen i hodet mitt har min kone skyld i.
Trass hennes enorme skosamling så fikk hun det for seg at mine gamle sko tok for mye plass.
Ergo så måtte jeg kaste mine velbrukte, godt inngåtte feltstøvler; og der inne, under innleggssålen, fant jeg lappen som førte meg tilbake i tid; og til mitt spede forsøk på woodo-triks mot en plageånd.

Dette er hele den historien, og den vil jeg avslutte med et spansk ordtak: suksessen til enhver behandling ligger 50% i pillen og 50% i håpet

Noen ganger vil folk oppleve positive eller negative endringer etter en voodoo-seremoni. Dette skyldes placeboeffekten, der en persons tro på at noe vil fungere, faktisk kan føre til at det gjør det.

Noen ganger er det mest stressreduserende middelet du kan gi en annen en god historie og en dose latter.

Tro på det gode i mennesket, men lås døren

Kareishu

Det er mye en skal bekymre seg for mens en venter på at alderes skal sette seg.

Min fasinasjon av sørøst Asia har vært der så lenge jeg kan huske.

 
Det er derfor med litt blandet følelse jeg nå proklamerer at det ikke lenger kan unngås at jeg snart er gammel nok til å begynner med sporten kareishu; det å tusle rundt å stinke av alder.

Kareishu er et japansk begrep som direkte oversatt betyr alderslukt.

Det refererer til en karakteristisk lukt som assosieres med eldre mennesker.

 
Denne lukten er et resultat av endringer i kroppens kjemiske sammensetning som skjer med alderen.

Nonenal er et stoff som øker i produksjon med alderen og er en hovedårsak til den karakteristiske lukten.

I japansk kultur er det stor fokus på personlig hygiene og å lukte godt. Derfor har de utviklet et eget ord for å beskrive denne spesifikke lukten.

 
Det er visst nok ikke ment å være negativt eller diskriminerende, men heller en observasjon av en naturlig prosess som har gitt marked for at det finnes en rekke produkter på markedet i Japan som er spesielt utviklet for å snøytralisere nonenal-produksjon og motvirke kareishu.

Jeg har fått tilsendt noen slike produkter fra famile i Sør Korea, muligens som et hint, men vi naturfolk av gamle mor Norge nøyer oss med bruk av gamle kjerringråd for å begrense gammelmannslukt; som daglig dusj og bruk av såpe og vann:
Men dyrt blir det med strømprisen til varmtvannsberederen, såper og gudene vet hva.

Det blir også jævelig mye klessvask på grunn av kareishu.

 
Forebygging mot kareishu ved å måtte skifte fra innerst til ytterst på daglig basis gjør at vi hjemme hos oss har en fast rutine der kona setter på klessvask, og jeg henger opp og bretter.

Denne rutinen holder vi strengt på av ytterste nødvendighet, for de gangene jeg har satt på vask så må deler av den nyvaskede garderoben kasseres og erstattes; og stort sett går det ut over konas klær.

Billig er det slett ikke.

Kokvask av alt i vaskerommet samtidig er vistnok sjelden det rette svaret i klessvaskbransjen; bare sterkt anbefalt av de lokale klesvareforretningene.

I den forebyggingsfasen mot kareishu som jeg er inne i nå så leter jeg fortsatt etter utsalget hvor noen gamle folk tilsynelatende får kjøpt eau de cologne og billig parfyme i tiliters kanner med kvantumsrabatt; væsken som de bruker å bade i.

De gangene jeg går nede på Kuben så kan jeg kjenne at penjonerte rørlegger Grepperud med sin Old Spice-beskyttelse har vært innom noen timer før meg; og bra er det for da slipper jeg å møte ham.

Går en inn på Kanel kafe en dag pensjonistene har samling der, hver dag mellom 09:30 og 12:00, så er det som å gå inn i et bllig parfymeri på Grønland torg.

 
Lukten av kaffe over-domineres til de grader av andre odører at jeg like godt kan kjøpe en kopp parfymert te.

Det er i og for seg ikke noe galt i denne maskeringen av egen gammel- person- lukt; det er rett og slett bare et produkt av de fortvilte sitt håpløse forsvar mot Nonenal og kareishu.

Det er desverre bare sånn at når noen gamle mennesker med ødelagt luktesans parfymerer seg så mye at de kjenner godlukten selv, ja så bryter de alle anti forpestningsvedtekter som finnes i vden vide verden.

• Jeg lukter som en blomsterforretning i dag.
• Nei! Det er bare deg vi kan lukte i blomsterforrtningen når du er der.

Kunne ikke heller de store parfymeselskapene produsere parfymer som stinker av kareishu, og gjøre dem ettertraktet som luksus-lukt for kjendiser?

 
Det burde gå, for Gwyneth Paltrow selger vistnok enorme mengder av lys med duften av vagina på sitt nettsted.

Kalvin Claine's Abuelo sudoroso og Manseieur Mugler's Los últimos días de la abuela kunne sikkert bli store suksesser med den rette promoteringen.

Fint hadde det vært, for da ville vi med gammelmannslukt fort bli den nye moten, og problemet være borte for oss som ufrivillig produserer vår egen Nonena.

Jeg kaller det ikke for gammelmannslukt, jeg kaller det historisk aroma.
Det er som å dele en lang tidslinje med de rundt meg via lukter.

Kanskje det er nede i dalene, mellom rynkene, at bestemor-lukten sitter, sa min lille datter en gang til min mor.

Vi smaks og lukt-bevisste sier jo at ost lukter deilig av vellagring, så hvorfor blir det da så beviselig galt når du seir til din gamle sidemann at hun lukter vellagret?

Det sies jo at: gamle folk lukter ikke bare som besteforeldre, de utstråler også visdom og livserfaring – og kanskje litt gammel ost.

Verden er ikke alltid like logisk i mitt hode, men det som alltid har og vil leve i mitt hode er forslag til forberedt beredskap.

Så med dette så vil jeg bare minne om at det på vei inn i områder med risiko blir hengt opp hjemer og vernevester av type synlighetstøy.

Tilsvarende burde det ved ved hovedinngangen til aldershjem henge neseklyper; for da slipper vi gamlingene å bekymre oss så mye for vår kareishu om det en sjelden gang skulle komme besøk til oss.

Gammelmannslukt er bare et annet ord for velbrukt og godt elsket, akkurat som med lukten av en slitt skinnsofa eller din favoritt tur og bål-genser; men selvsagt ikke lukten av dine gamle feltstøvler.

Ikke noe vekker minner bedre enn lukt.
Viktor Hugo

Han en god og velduftende helg; og la bekymringene overtas av oss gamlingene som ikke har noe annet å gjøre.

Våkn opp med et smil og jag etter livet. Lev det, nyt det, smak det, lukt det, føl det.
Joe Knapp

Takt og tone unngår tå-trokk

Det er ikke ofte jeg har vært i kontakt med folk med kjendisstatus, men Åse Kleveland er et unntak. Vi hadde en felles bekjent.

Jeg tror ikke jeg klarte å imponere henne under det korte samværet da jeg erlig innrømte at jeg aldri ble noe fan av sangene hennes Intet Er Nytt Under Solen og Dovre-Slow.

Jeg var tross alt bare åtte, ni år da hun var en såkalt stor artist.
- Men Sverre på Vangen var veldig begeistret for deg; til han skjøt seg med hagle ved kjøkkenordet.

Det er mulig jeg mangler det mor kalte takt og tone; det å være høflig, hensynsfull og vise passende oppførsel i ulike sosiale sammenhenger.

Jeg kjente jo til kravene for sosiale settinger, hvor en over for nye bekjente skal vise interesse, være åpen, nysgjerrig og unngå å stille for personlige spørsmål.

Jeg spurte henne ikke noen for personlig spørsmål, jeg bare svarte ærlig på spørsmålet hennes om jeg likte sangene hennes; og la til en personlig historie som viste at hun i det minste hadde en fan i Austvatn; om dog ikke så lenge. 

I det minste så broderte jeg ikke ut historien med at Sverre sannsynlig vis hørte på hennes sang Hvor skal vi dra? da han spiste hagleløpet. Det ville vært taktløst.

Det ville uansett være usant, for den sangen kom mange år etter at vi gravde ned Sverre; og meg kjent så gjorde han det slutt til tidssignalet på NRK.

Jeg var jo ikke en gang så frimodig og ærlig at jeg røpet for henne at jeg bare så opp til henne forde øynene hennes var så høyt fra bakken når hun sto; 5 cm høyere opp enn mine.

En skal vel svare ærlig når folk spør?

Det er ikke det at jeg ikke kjenner til ord som sosiale ferdigheter, etikette, manerer og dannelse; jeg vet også hva de omfatter.

Det er bare det at det føles så naturlig for meg å være ekte og rett frem; og kanskje ofte litt plump, som mor ville sagt det. Derav begrepet å plumpe ut med noe.

En plump person vil være direkte og ærlig på en sårbar måte ved å si ting uten å tenke på hvordan det kan oppfattes av andre. Ofte er du Plump Plumpelsen Tor, sa min mor. Hun smilte ikke da hun sa det.

Jeg er ikke så god på sosiale settinger, men jeg er veldig var på når andre mangler takt og tone.

Nå reiser jeg hjem. Nå reiser jeg hjem. Ja, nå reiser jeg hjem, synges det i en gammel vise.

Jeg hater gjester som trekker ut lovnaden om å avslutte besøket i langdrag; folk som vekker og slukker håp fortløpende.

I slike situasjoner hender det at jeg går for å legge meg til å sove etter tredje, fjerde lovnad om å trekke seg ut.

Jeg får selvsagt ikke sove da, for når gjesten endelig går er kona sint på meg for at jeg overlot problemet til henne, men det handler vel egentlig bare om det å kunne ta et hint.

Ingen kan ein gjæra alle tel lag.

Diplomati er viktig, for det handler om å kunne kommunisere på en måte som unngår konflikter.
Stort sett så behersker jeg den kunsten, men så er det jo disse individene som kan erte på seg gråstein.

Det er vanskelig å være diplomatisk, eller å jatte med, når Stakkars-meg snakker:
Det er så synn på ham at han bare finner feil med alt og alle; og han føter seg tvunget til å ha en pessimistisk holdning og å nekte å se det positive i hverken folk eller fe.

Jeg skjønner ikke at han har takket nei gjentatte ganger når jeg tilbyr ham som har det så ille, å få noen meter tau av meg, vederlagsfritt, for å avslutte sine lidelser.

Det er kanskje ikke så diplomatisk å foreslå å henge seg, men det er en praktisk og god løsning for alle parter.

Hvordan skal en kunne være diplomatisk og kunne kommunisere på en måte som unngår konflikter når du er i sosialt lag med folk som ikke lar andre få komme til orde;  og som viser liten eller interesse for hva de har å si.

For å være helt ærlig så er jeg glad for at jeg aldri har vært i lag med Jon Almås, for å si det sånn.

Jeg er ikke for steining, men disse personene steiner jo seg selv; så om jeg kaster bare én kampestein på vedkommende så kan det jo ikke være så galt.

Jeg har lest tegneserien Astrix utgave Brann i rosenes leir.
Det er kanskje ikke regnet som høy-intellektuelt lesestoff, men det er lærerikt i de rette settingene.

I dette nummeret så sender Cæsar  inn en agent, den slue og manipulerende Psychopatus, som skal spre rykter og skape uenighet blant innbyggerne.

Han prøver å få gallerne til å mistenke hverandre for forræderi, og håper dermed å svekke deres motstandskraft.

Det er vel dette som vi kaller å så splid og mistillit i et rosebed.

De vårdagene min kone driver ute i hagen og sår frø for senere innhøsting, så kommer alltid en nabokone med sin frøpose av splid og mistillit for å så dette i min kone gjennom å snakke negativt om alle andre i nabolaget bak deres rygg.

Oppdager jeg denne slangen i gresset i vår hage så sier jeg aldri noe som helst, for jeg har jo et lite snev av takt og tone i meg.

I stedet går jeg ut til dem i hagen med et hørselsvern som jeg demonstrativt trer på min kone, planter øynene i nabokona og begynner å slipe ljå-bladet; mens jeg snakker fritt rundt observasjonen om at mannen med ljåen er kommet tidlig til skråningen i Helgeshagen denne våren.

Stort sett så tar hun hintet; og er sikkert taknemmelig for at hun har fått en ny nabo å spre dritt om.

Møkkaspredning hører vel egentlig våren til, men vi, for vår del er enkle sjeler og nøyer oss med å holde oss for oss selv og sprer hønsemøkk på plantene våre.

Jeg unnskylder meg ofte med at en taktfull person vet hvordan de skal uttrykke seg og handle, men jeg mangler liksom litt av slutten på definisjonen på taktfullhet; på en måte som ikke sårer eller krenker andre.

Krenkes den som krenkes vil er mitt sosiale motto i settinger hvor jeg kanske blir litt for plump; og når jeg tillater meg selv å være akkurat det: meg selv.

Det uttrykker en frustrasjon over at folk synes å bli krenket av stadig mindre ting for tiden, og at det er vanskelig å ytre seg uten å tråkke noen på tærne.

Hvor har det blitt av folk med tykk hud?

Det er vel alment kjent at personer, som gjennom sin væremåte bruker litt svart humor, skårer høyere på intelligenstester.

Dette kan skyldes at svart humor ofte krever en viss grad av abstrakt tenkning og evne til å se flere sider av en sak.

Svart humor er ofte basert på overraskende eller uventede sammenligninger, noe som tyder på en viss grad av kreativitet hos den som bruker den, men mitt store problem er at jeg aldri planlegger å bruke dette; det kommer av seg selv, inneblandt ordene, mens jeg snakker.

Med andre ord beviser jeg i ord sannheten i begrepet om at også blind høne kan finne korn.

Jeg lever fortsatt uten å helt ha tatt til meg tante Olga sitt gode, målrettede takt og tone-råd til meg som person: takt er evnen til å lukke munnen før andre gjør det for deg.

Jeg har satt Mark Twain sine ord på papiret flere ganger: det er bedre å tie og bli ansett som dum enn å åpne munnen og fjerne all tvil.
Like vel går jeg i den fellen gang på gang.

Ha en god og lærerik helg

Til de få vennene jeg har: En sann venn er den som vet alt om deg og fortsatt liker deg.
Elbert Hubbard

Jeg er ikke -an as-: bare et asen

Når en tank er født så ser det ut til at den lever evig i hodet mitt, intil jeg kaster den ut med tvang; kanskje derfor det er noe som kalles tvangstanker.

For å bryte en tanke før de tar over så tyr jeg til bøker.

Å brette eseløre er et uttrykk som brukes om å lage et brett i hjørnet på en side i en bok.

 
Denne bretten fungerer som et enkelt bokmerke, og hjelper deg å finne igjen hvor du sluttet å lese.

Det er litt uklart hvorfor dette kalles nettopp for et eseløre, men det kan være en folkelig sammenligning med et esels store ører; eller kanskje fordi det er en enkel og litt dum måte å markere en side på.

Jeg er dum og utfører daglig eselørebretting i bøkene mine.

 
Etter jevlig kritikk fra lærere i skolegangen på akkurat dette så har jeg fortsatt ikke oppfattet det de sa som konstruktiv kritikk med nytte for meg.

Gammel vane er vond å vende.

Jeg har fått, og prøvd Ark bokhandel sine bokmerker, men de har en tendens til å falle ut av boken og slik sett gitt påfører meg leseforstyrrelser; et asen som jeg er.

Et asen er et ord som i dag hovedsakelig brukes som et skjellsord for å beskrive en dum, vrang eller klossete person.

 
Det er altså en nedsettende betegnelse på noen.

Men hvorfor kalles det et asen; eller én asen med stor -A-, en Aasen, i mitt tilfelle?

Opprinnelsen til ordet er ikke Bibelen som bibelrytterne vil ha det til, men ordet asen kan spores tilbake til norrønt asni, som betyr esel.

 
Eselet har gjennom historien ofte blitt assosiert med dumhet, treghet og stahet.

 
Disse egenskapene ble overført til ordet -asen- når det ble brukt som et skjellsord for mennesker.

I Bibelen, der i mot, blir ordet asen brukt om et esel, som for eksempel da Jesus red inn i Jerusalem på et asen og her symboliserer eslet ydmykhet og tjeneste. så hvorfor har ordet nå fått en negativ konnotasjon?

Som nevnt tidligere har eslet historisk sett blitt assosiert med negative egenskaper.

Når man sammenligner en person med et dyr for å understreke negative egenskaper, er det ofte en måte å uttrykke forakt eller irritasjon på; og det å være et esel i menneskelig sammenheng har derfor blitt asosiert opp i mot det å være sta, egenrådig og trassig; samt ha vanskelig får det å tenke sev.

 
Et med-diltende, viljeløst dyr som ikke vet sitt eget beste; eller som Bibelen sier; en ydmykhet og tjenestevillig dust som bare gjør det andre vil.

Jeg fortsetter å brette eselører av sidene i papirbøkene mine; men i liten grad på e-bøker.

 
Jeg gjør dette forde det er praktisk; og fordi jeg identifiserer meg med det lille eselets egenskaper.

Eselet har en sterk vilje og kan bli veldig sta når det blir presset.

Hester har, i mitt hode, blitt idealisert og sett på som intelligente og noble dyr, et symbol for de opplyste innen vår menneskeart; lesehestene og arbeidshestene, slitegamper og helge-hingster.

I kontrast til hesten har eslet blitt fremstilt som mindre intelligent og mer grovt; sakkurat slik som jeg ser meg selv både i hodet og i speilet.

Eselet har blitt brukt til tunge og kjedelige oppgaver i jordbruket, og som transportmiddel i krig i de farlige, bratte fjellene i Italia og Sveits/Østerike.

Dette kan ha ført til at de har blitt sett på som dumt tjenestevillige; og litt tregere enn andre dyr.

I mange fabler, eventyr og tegnefilmer blir eslet fremstilt som en tålmodig og utholdende skikkelse, men også som en som kan være litt naiv.

Med barnebarnet har jeg sett flere tegnefilmer i Shrek-serien hvor eselet er en lojal og humoristisk venn til Shrek, og som viser seg å være både tålmodig og utholdende.

I klasikeren til Walt Disney, tegnefilem om han med juge-nesa, er eselet et hardtarbeidende dyr som hjelper Pinocchio og Gepetto så godt det evner.

Æsops fabler portretterer eselet som dotten som blir utnyttet på grunn av sin arbeidsmoral og tjenestevillige naivitet.

I Ole Brum er Tussi den trofaste, litt melankolske og litt naiv og godtroende vennen som lett lar seg overtale til å bli med på Ole Brumms eventyr.

Selv om Tussi ofte er litt trist, har han også en god sans for humor og bidrar til mange morsomme kommentarer.

Man lærer mye av å være sammen med barnebarn, og ved å gå inn i deres verden.

Er Aasen et asen? Ja.

Jeg kan være sta som et esel om jeg mener jeg har rett, og jeg har alltid vært et arbeidsesel; litt mindre anseelsesrik enn en arbeidshest.

Dessuten har jeg lang erfaring rundt det å få høre å at jeg er så dum som et esel.

- Hvordan føler du deg når du sier at jeg er dum? har jeg ofte spurt vedkommende som kommer med påstanden da, det har i de fleste tilfeller vært velgig dumt av meg.

Bevis blir fremlagt og registrert for dommerpanelet i de tilfellene.

Jeg er stolt av på egenhånd å ha innsett at jeg er et esel.

En dag falt en bondes esel ned i en brønn.

Dyret hylte miserabelt i timevis mens bonden prøvde å finne ut hva som måtte gjøres.

 

Til slutt bestemte han seg for at dyret var gammelt, og brønnen likevel trengtes å fylles igjen. Det var ingen nytte i det å ta kostnaden med å ta opp eselet.

Han inviterte alle naboene sine til å hjelpe seg etter dugnadsåndens skikk.

De fikk en spade hver, og begynte å spa jord og møkk ned i brønnen.

Eselet skjønte med en gang hva som skjedde og hylte av all sin kraft.

 

Så ble det, til alles forbauselse, helt stille.

Noen få spadetak senere så bonden endelig ned i brønnen. Han var overrasket over det han så.

For hvert spadetak med jord som landet på ryggen til eselet, gjorde det noe fantastisk.

Det ristet av seg jorda og tok et steg opp.

Mens bondens naboer fortsatte å spa jord ned i brønnen, gjorde eselet akkurat det samme. Ristet det av seg og tok et steg opp.

Ganske snart overrasket eselet alle med å gå ut av brønnen og trave lykkelig av sted.

Moralen i dette er at livet kommer til å spa møkk på deg. All slags møkk.

Trikset for å komme ut av brønnen er å riste det av deg, og ta et steg opp.

Ha en god helg etter beste definisjon på et godt hundeliv.

Himmelen er der hvor eselet endelig fanger gulroten sier ordtaket.
Til det vil jeg bare si at; eselet kjenner man på ørene, dåren på praten.

Forbilde eller speilbilde?

Det er hyggelig å bli minnet om barndommens tegneseriefigurer.

For det andre er det hyggelig at store kjendiser som krimforfatter og tidligere etterforsker Jørn Lier Horst ser så mye opp til heltene fra Walt Disney at han har tilegnet seg Petter Smart sin noe uortodokse og velkjente sveis.

Jeg skjønner at han vil ligne den smarte oppfinneren, for Lier Holst virker som en smart kar selv, han.

 

Vi har vel alle noen idoler vi ser opp til; noen vi ønsker å sette på en pidestal: å gi det eller dem en nesten perfekt status.

Vi tillegger da objektet eller personen perfekte egenskaper, men akkurat det er kanskje ikke er helt realistiske eller nøyaktige.

Vi har alle behov for å høre til, og noen gjør det da ved å ideolisere grupper eller bevegelser for å føle seg som en del av noe større.

Ideologier kan gi oss en følelse av mening og formål i livet. Kanskje er det sånn at vi ønsket å bruke mindre tid på egne tanker, så ved å ideolisere noe så forenkler vi komplekse problemstillinger og gjør det lettere å forstå verden rundt oss gjennom andre tanker og overbevisninger.

Noen ganger ideoliserer vi for å beskytte oss selv mot skuffelser.

Ved å sette noe på en piedestal så unngår vi å konfrontere dets feil og mangler.

Vi kan ideolisere kjendiser, historiske figurer eller familiemedlemmer; politiske ideologier, religioner og filosofier.

Noen ideoliserer materielle eiendeler som bil, kostbare klokker eller hus; alt det som kan bli sett på som symboler på suksess og lykke.

Noen av oss idealiserer andre kulturer og ser dem som mer eksotiske eller perfekte enn vår egen.

Ideolisering kan også bli til nedturer når vi oppdager at det vi har idealisert ikke er så perfekt som det vi forestilte oss, og det ligger farer i ideolisering ved at det kan føre til forutinntatte holdninger og gjøre det vanskelig å være objektiv.

En kan vel bare ta et skjevt blikk bort på de konfliktene som foregår i østblokklandene, i midtøsten og ved valget i USA hvor ideologiske forskjeller fører til konflikter både mellom enkeltpersoner og mellom grupper.

Ideolisering er en naturlig menneskelig tendens, men det er nok viktig å være bevisst på når vi gjør det og være kritiske og åpne for andre perspektiver enn det som presenteres, og prøve å se også de skjulte agendaene.

Vi må liksom alltid huske at alle mennesker er feilbare, at alle ideologier har sine mangler; og at det å tro at vi viser makt og suksess oppfattes av andre som bare den falske fasaden det ofte er.

Å bli gjennomskuet er aldri en god følelse for noen.

Ideologier kan være, og er, et farlige dyr, for det er ikke gull alt som glimrer; for å bruke en utslitt frase.

Jeg svelger tungt da jeg minnes at jeg i min pure ungdom hadde ERnesto Guevara fra Rosario i Argentina som idol, komandanten fra Cuba-Castros 26. juli-bevegelse. Jeg var nok veldig bergtatt av populæriteten hans bland eldre ungdom på den tiden; og ikke mist fasinert av hvordan han ble billedlig fremstilt: Jeg tjente en god del femkroninger på å tegne akkurat dette bilde for gud og hvermansen fra ungdomskolen.

I dag er dette bare et ikoniske bilde av en person jeg ikke lenger ser opp til, for heldig vis så hadde jeg lært meg å høre etter når andre snakket til meg, som min far; så jeg ble aldri slukt av de Marxissitiske ideologier, eller ga Cubas politikk en sjanse; eller det CIA-støttede kuppet i Guatemala for den saks skyld.

Men denne korte ideoliseringen av ham ga meg et sett med viktig lærdommer; ting er ikke alltid sånn som det ser ut, og stol aldri på politisk ideologi.

Tenk sjøl og bygg deg selv opp til å bli ditt eget idol; men ikke bli narsissist av den grunn
Jeg hører ofte at folk sier de stoler helt og fast på det en annen person står for, og tillit er en bra ting; men det er også viktig å være kritisk.

Mange populære og tillitsvekkende, religiøse ledere har blitt anklaget for seksuelle overgrep mot barn og unge.

Dette gjelder både innen kristendommen, islam og andre religioner.

Listen over politikere som har talt for åpenhet, erlighet, redelighet, likestilling og menneskerettigheter, men som har blitt avslørt for å ha begått seksuelle overgrep eller hatt rasistiske tendenser, eller på annen måte misbrukt sin tillit til personlig vinneing er etterhvert blitt lang; og lengre blir den også her til lands.

Flere filantroper som har donert store summer til veldedige organisasjoner, har blitt avslørt for å ha utnyttet sin makt til å begå overgrep, og intellektuelle og kunstnere som har vært talsmenn for progressive ideer, har blitt avslørt for å ha hatt mørke sider.

Derfor er det så trygt når personer som Jørn Lier Horst tilsynelatende velger seg en helt ufarlig figur som idol, Petter Smart. Kanskje en kan si det slik at dersom du forteller meg hvem eller hva som er ditt idol så kan jeg fortelle deg hvem du er?

Idoler fungerer som rollemodeller som hjelper oss å forme vår egen identitet, så kanskje det ikke er så helt borte det med at det forteller hvem du er; eller hvem du ønsker å være.

Influensere er et forholdsvis nytt begrep, nærmest et yrke i Norge ; påvirkere som har bygd opp store følgerskarer på sosiale medier, som for eksempel på TikTok eller Instagram.

Disse har farlig stor innflytelse på sine følgere når det kommer til mote, livsstil, og ikke minst holdninger.

Influensereer personer som overbeviser deg om at du trenger ting du ikke visste du trengte, og som du definitivt ikke har råd til.

Det er greit å la deg influere, men det er forskjell på det og kjøpe alt som sises for god fisk.
God fisk finnes snaut; spesielt i fiskediskene i midtnorge.

Hos både skuespiller-idoler, idretts-idoler, musikkartister og influensere skapes det ofte et enorm farlig bilde rundt rikdom, narkotika og viktigheten av suksess som det viktigste mål i livet; men er det deres suksess som er det eneste riktige; eller finnes det en viktigere suksess på et personlig nivå i det å utvikle seg som menneske, lære nye ting, og bli en bedre versjon av seg selv.

I den idioliserte atmosfæren forsvinner jeg'et som du heller bør fokusere på å finne og bygge opp.

I en verden der sosiale medier og reklame presser oss til å konforme oss til bestemte idealer, vil det etter hvert føles som om vi mister vår egen unike identitet.

Vi vil føle oss presset til å være som alle andre, og glemme hva som gjør oss spesielle.

Vi bli så opptatt av å tilfredsstille andres forventninger at vi mister kontakten med vårt indre kompass fordi vi blir avhengige av likes og andres bekreftelse. Uten bekreftelse blir vi rett og slett utilstrekkelige.

Ikke sammenlign begynnelsen din med andres midte er det noe som heter; noe som sier mye om hvor viktig det er nå fokusere på din egen vekst og utvikling, og ikke sammenligne deg med andre som kanskje er lenger frem i livet.

Tenk selv, for du er ditt eget land; og som Bertolt Brecht sa om den saken: ulykkelig er det landet som trenger helter.Ha en god og selvdyrkende helg.

Livet er kunsten å trekke tilstrekkelige konklusjoner på utilstrekkelige premisser.
Samuel Butler

Vi blir aldri bedratt; vi bedrar oss selv.

Det er alment kjent at små unger som ler mye og har god sans for humor har høy IQ.
Jeg var et humørfyldt barn, men noe særlig med IQ ble det ikke på meg.

Jeg har aldri fått det jeg har synes jeg har fortjent, kan en si.

Vel det er ikke helt sant, for da jeg brant ned vedskålen hjemme fikk jeg som forjent, og mere til. Det var vrient å sitte rolig i dager etter den store fortjenesten.

For å si det sånn sa har jeg aldri fått mer for mindre.

Alvorlige barn som ikke ler kan ende opp som seriemordere, sa nabokona alltid.

Da lo jeg så jeg ramla av stolen, for alle som var i rom med henne fmer enn ti minutter fikk mord i blikket; om de hadde god humor eller ikke.

Men hun var i det minste trygg på at ikke jeg var den som kom til å kverke henne.

Det er en interessant sammenheng mellom IQ og humoristisk sans som har blitt diskutert av forskere i flere tiår.

Personer med høy IQ har ofte en større kognitiv fleksibilitet, noe som betyr at de kan tenke på ulike måter, ser sammenhenger og løse problemer på nye måter. 

Humor krever ofte at man kan tenke utenfor boksen og se ting fra ulike perspektiver, noe som er en styrke hos mange intelligente mennesker.

Humor er ofte basert på språklige nyanser, ironi, sarkasm og ordspill, så personer med høy IQ har ofte en god språkforståelse og kan derfor lettere oppfatte og sette pris på slike humoristiske uttrykk; påstår forskerne.

Intelligens vil også være knyttet til en evne til å se det absurde i situasjoner.

Humor er ofte basert på å bryte med forventninger og se det komiske i det uventede.

Både humor og høy IQ er ofte forbundet med kreativitet.

Kreative mennesker er gode til å tenke nytt og se sammenhenger på nye måter, noe som er viktig både for å lage morsomme vitser og for å løse komplekse problemer.

Men så kommer forskerne med svar på hvorfor jeg både kan være morsom til tider, ha humoristisk sans; og være stokk dum.

Det finnes mange intelligente mennesker som ikke har en utviklet humoristisk sans, og omvendt; altså dumme folk som er morsomme gjennom naivitet og kløneri, viser forskningen.

Dette er kort sagt dumme, naive og klønete folk som en ler av; og kanskje i mindre grad ikke med.

Jeg har jo alltid vært en kløne, i følge min mor.

Du har ikke uflaks, du bare kløner til ting slik at det kan virke som om du er verdens mest uheldige person, la mor tl; ofte.

Men snill, det er du Tor, trøstet hun. Det samme sa hun også da jeg innså høyt at jeg var stygg å se på.

Tilskriv aldri noe som ondskap hvis dumhet er tilstrekkeligt til å forklare det, sier jeg da; men hadde hun levd så hadde hun vel bare parert med: i ditt tilfelle vi jeg bare si at dumhetens mor er alltid gravid.

Jeg har bare hatt flaks en gang, på sersjon da de under IQ-testingen traff akkurat de kognitive tingene som jeg behersket; for som det sies: IQ-tester måler spesifikke kognitive evner, men de gir ikke et fullstendig bilde av en persons intelligens eller personlighet.

Sånn ble med det, men jeg skal ikke klage for jeg har levd godt med den humoren jeg har; uten  noen særlig opphopning av IQ.

Jeg måtte til og med slå opp ordet IQ for å finne ut hva det betyr: Intelligenskvotient.

Dumme meg som trodde at kvotient i den sammenhengen skrives med -q-; Quotient.
Det er til å flire av, om jeg skal være ærlig.

Det er farlig å være ærlig, med mindre man også er dum.

Jeg har ofte lurt på hvorfor dette med IQ er så viktig, for som de som bruker testene inneømmer jo at  IQ-testen måler hvor fort du kan løse problemene de har gitt deg.

Det testes ikke om hvor viktig problemene er.

Med andre ord er en IQ-test mer som en termometer; den forteller deg noe om temperaturen din, men ikke en dritt om hva som forårsaker feberen.

Jeg har klart meg greit med det lille jeg har av vett, for jeg trodde på de som sa om at suksess er 1% talent og 99% hardt arbeid. 

Noen suksess ble det ikke på meg, men mye arbeid ble det.

Og på veien så møtte jeg folk med høy IQ som heller ikke oppnådde ønsket suksess forde de trodde på snarveier; eller som de kloke ville sagt det: intelligens uten ambisjon er en fugl uten vinger.

Nå burde jeg avslutte med noen kloke ord for å vise at min IQ er større enn mitt skonummer, og jeg har små føtter; men det eneste jeg kan komme på er noe som bare er erfaringsbaset: humor er den korte veien mellom to fremmede.

Det er alt jeg kan om kalkulus; beregning av hastighet, avstand og kurver.

Hver gang jeg se meg i speilet så må jeg bruke tid på å trøste meg i forhold til det hjernen analyserer ut fra det jeg ser; med ordene: en god latter gjør deg mer attraktiv, gutten min.

Så smiler jeg fåret og mistroisk til speilet, men det synes ikke på grunn av barten.
Så ikler meg min beste rustning og går ut for å møte livet.

Selvironi er den sterkeste rustningen i livets kamp

Ha en god og gatesmart helg.

Selvironi er den høyeste formen for humor, men husk at den beste måten å gjøre narr av seg selv, er å gjøre det først; før andre gjør narr av deg. For den som kan le av seg selv, kan også le sammen med andre.

Klar i hodet

Why worry
There should be laughter after pain
There should be sunshine after rain
These things have always been the same
So why worry now
Why worry now

Baby, I see this world has made you sad
Some people can be bad
The things they do, the things they say; begynner baladen

Why Worry av Dire Straits er en optimistisk sang om å leve i nuet og nyte de små tingene i livet.

Sangen oppfordrer til å ikke bekymre seg for fremtiden, men heller fokusere på det som skjer her og nå; den understreker viktigheten av å sette pris på vennskap, kjærlighet og livet generelt.

Kort sagt så er det en sang om å være takknemlig og leve livet til det fulle.

Men hva vil det egentlig si å leve livet til det fulle når en er bundet til sofaen, og den største drømmen er å en dag kunne gå ut med søpla uten å oppleve hugg av smerte som ubønhørlig minner deg om at du ikke lenger er noe tess til noen ting.

Jeg får hele tiden påminnelse fra andre om at det viktigste er å være klar i hodet; som en slags trøst over at ting ikke har blitt som en håpet de skulle bli som pensjonist.

Det å være klar i hodet betyr vanligvis at en evner å tenke klart; noe som igjen betyr å kunne ta beslutninger, huske ting og kommunisere med andre.

Det ser ut til at folk elsker å peke at livet er mer enn det fysiske: minne meg om at selv om kroppen har sviktet så kan man fortsatt ha et rikt og meningsfylt liv.

Bruk tiden til å øve på mindfulness, gir de som råd før de legger glade og fornøyd ut om sine siste reiser, skogturer og givende timer på helsestudio.

Å øve på mindfulness, eller å ha oppmerksomt på nærvær, handler om å trene opp evnen til å være tilstede i øyeblikket uten å dømme.

 
Det innebærer å fokusere oppmerksomheten på det som skjer her og nå, enten det er tanker, følelser, kroppslige sensasjoner eller omgivelsene.

Blir ikke det rådet litt som å bekjempe alkoholisme ved å fokusere tankene rundt de ulike drikkevarene som står på hylle på Vinmonopolet; uten å ha noen mulighet til å få tak i noen av dem.

Jeg har funnet nye favoritt hobby:

• Være en statue, veldig avslappende, men litt kjedelig på sikt.
• Jeg har oppdaget hva fastlandet er; det er her på tomta hvor jeg bor.
• En kan vel si at jeg endelig har funnet min indre snegle (Iberiasneglen i meg), sakte men sikkert kommer jeg meg fram.
• Jeg har nå offisielt blitt en ekspert på å stirre på vegger og inn i utsstillingsvinduer i forsøk på å skjule for andre at det å gå fra parkeringsplassen på Kuben til legekontoret krever gammelmanns-bevegelser (ti skritt, mange banneord og full stopp noen minutter) før jeg kan rusle videre.

Det er mer spennende enn det høres ut, det lover jeg. Inne i hodet har jeg nå full oversikt over prisen på dameklær, optikernes forsøk på å fortelle deg at du ser dårlig; og hvor julepynten allerede har tatt sin plass i utstillingsvinduet.

Noen ganger vinker de ansatte i butikkene meg inn, som om de tror at jeg trenger ny kjole, eller et par imiterte pytonslange skinnsko hos den gylne Fe eller Chic.

 
De skjønner selvsagt ikke at dette er en måte å skjule mine problemer på, og ikke produktinteresse.

Jeg har innsett at jeg har mistet kontrollen over det livet jeg lever; eller for å si det på en annen måte som sofafolket kan relatere seg til; jeg har meldt meg inn i klubben for folk som har mistet fjernkontrollen til livet.

Ettersom jeg lever i nuet så har jeg i det minste litt glede av å prøve å krysse de trange gatene på Kuben senter, til frustrasjon for de som kommer bak meg og føler at de har dårlig tid.

 
Det har ikke jeg, dårlig tid; for jeg har nettopp oppdaget, og nyter i fulle drag, at jeg har en skjult talent for å være et menneskelig trafikkork.

Selvfølgelig er det ikke alt ved min nye tilværelse som føles positivt. Det er noen ganger som å være i en boble; man ser verden utenfra og kan ikke aktivt delta.

 
Akkurat det er også noe positivt, for det er som en reklamefri film hvor du ikke skjønner hva de selger.

Noen ganger føles det som om livet er en film på nettet, satt på pause, hvor jeg venter på at play-knappen skal dukke opp. Men nettet her i huset føles frustrerende tregt.

Jeg har har vinger, men kan ikke fly. Jeg er blitt redusert til en struts.

Jeg har sendt en søknad til Ekornes AS, avdeling innovativ skandinavisk design siden 1934, om å få bli registrert som en del av møblene hjemme; og jeg tror jeg har gode sjanser til å få bli en del av stuemøblemanget. Da får jeg i det minste en identitet.

Marvel Entertainment, ring meg!

 Jeg har funnet min superkraft; evnen til å sitte helt stille i flere timer.

Galgenhumor er som et plaster på et sår. Det heler ikke såret, men det gjør det litt mindre vondt.

Plaster fungerer som smertestillende på mitt barnebarn, og humør fungerer på meg.

 
Å le av seg selv er god medisin; brygget på selvbedrag.

Å øve på mindfulness handler som nevnt om det å trene opp evnen til å være tilstede i øyeblikket uten å dømme, og det innebærer å fokusere oppmerksomheten på det som skjer her og nå.

 
Jeg er heldigvis klar i hodet, så nå har jeg funnet opp og startet en ny diett; sitt-i-sofaen-og-drikke-kaffe- dietten.

 
Den fungerer overraskende bra, for kaffe er, i følge forskerne som støtter kaffe-produsentene, en helsedrikk som er gunstig for å kunne bidra til å forebygge hjertesykdom, hjerneslag, redusert insulinsensitivitet og diabetes type 2, leversykdom, betennelse i kroppen; og visse typer kreft.

 
Er det rart om jeg er frisk som en fisk så mye kaffe som jeg drikker nå?

Jeg kommer til å måtte leve evig.

Kaffe virker positivt for tenkevirksomhet også; selv om akkurat det med tanker er noe jeg skulle ønske jeg kunne bruke mindre tid på for tiden; men jeg trener jevnlig musklene ved å knytte nevene når smerteriene minner meg på hvorfor jeg burde sitte stille.

Humor er som en redningsvest; den holder deg flytemde når alt annen synker.

Ha en god og opplevelsesrik helg.

Den mest bortkastede av alle dager er en dag uten latter.
Nicolas Camfort

Do-Bok

Dobok er en hvit drakt som benyttes i koreansk kampsport, derav Taekwondo. Do betyr -måte- og bok betyr -drakt-, på samme måte som hanbok betyr nasjonaldrakt fra landet Han-Gok, halvøy- landet Sør Korea.


Hjemme i Hønefoss betyr do-bok noe helt annet; der betyr det den innretningen fra bokhandelen som fører til at doen er opptatt unødvendig lenge hjemme hos oss.

På do er det ro, fred og godt lys, et utmerket sted å fordype seg i Christopher Hals Gylset sin bok Nazistenes Dødsskog; historien bak de 194 henrettelsene i Trandum-skogen under andre verdenskrig.


Toalettet er et lite omtalt og prissatt rom som eksisterer i ethvert møblert hjem. Det sies at kjøkkenet viser hjemmets hjerte; om en blir tatt i mot og foret som en velkommen gjest; eller om en ikke et så velkommen og bare får servert kald skulder. Mat skal dem ha.

Badet er fornyelsens og renslighetens helligdom, soverommet er sjelens fristed og spisestuen er rommet for de gode samtalene.

Men dassen er bare et dritt-rom som sjelden får fortjent omtale.

Der inne, ruvende på porselens-tronen, finner folk som meg sitt fristed. Der er det allment akseptert at normale mennesker ikke svarer på anrop på mobilen, og ut fra det å samtale derfra deler ubehagelige bakgrunnslyder med anroperen.

 
Det er stedet hvor de fleste aksepterer at en vil være alene og ikke ha vennebesøk under utførelse av naturens påkrevde oppgaver.

Det er et rom hvor en ikke på noen måte ønsker å dele lukter med andre enn seg selv, med mindre du er kongelige som trykker ut parfymerte duft-kuler i følge de som ser opp til det huset lenger.

Hvor ellers, enn på dass, kan du finne ro og fred til fordypning; være seg på jobb, på besøk, eller hjemme.

Hvor ellers kan du fordype deg i egne tanker og filosofere?


Folk er i hemmelighet veldig nysgjerrige på andres bad og toalettrom, og i stedet for å bruke tiden der til fornuftige, forventede handlinger går de gjennom baderoms-skapene og medisinskapet for å danne seg et helhetsbilde av de en er på besøk hos.

For å unngå den slags etterretnings-økter er det enkelte som har egen bladkurv ved toalettet for å rette nysgjerrigheten bort fra medisinskapet med Viagra og nervemedisiner.

Jeg studerer folk gjennom å gå gjennom disse lesestoff-samlingene når jeg kommer over den slags innrednings-variasjoner.

Finner jeg pornoblader i kurven så går jeg hjem med uforrettet sak og regner med at de jeg besøker er swingers med baktanker rundt invitasjonen.

Finner jeg psykologi-magasiner så vet jeg at jeg vil bli psykoanalysert i hemmelighet under oppholdet: og går hjem.

En gang jeg var hjemme hos noen kinesiske venner av min kone så fant jeg et klistremerke inne i en bok hvor det sto: så mange katter, så få oppskrifter.

Da gikk jeg hjem uten å smake på hovedretten de serverte.

Det å avslutte et besøk kort etter et toalettbesøk er selvsagt ikke så høflig, men det er vel det som en i Odalen kalte: drit og dra!


En sjelden gang opplever en å komme hjem til likeverdige; toalettet til folk som forteller meg gjennom sin innredningen at de ser på do-rommet som et fristed for personlig refleksjon.

Deres toaletter er bygd for velvære med SPA-lignende elementer på toalettet; som innebygde funksjoner som bidét, oppvarmede seter og automatisk spyling; som ved feil fikling kan iverksettes før du reiser deg fra domenet. Frivask.

I min kones leilighet i Seoul er det så avansert toalett at det eneste lesestoffet som ligger der inne er en tykk bruksanvisning; på koreansk.


Jeg har vært på stå-dasser rundt om i verden, men hos en indisk familie var det knestående toalett; og det ga ikke akkurat oppfordring til hvile og refleksjon.

Det ropte i større grad om fordelene ved å holde seg og ikke prøve på noe skadefremkallende stunt.

Å måtte ty til toalettet etter en sterk, indisk middag er både et torturkammer og et minne-rom som får en til å tenke tilbake på alt du har spist; med litt sviende anger.


2.6 milliarder mennesker har ikke tilgang til hygieniske toaletter, i følge World Toilet Summit, så bare det tilsier at vi må lære å sette pris på dette lille, intime og tabubelagte rommer hjemme, men ikke til de grader at en utstyrer dolokket med langhårede toalettlokk-deksel.

Toalettlokk fryser ikke, og som Øystein Sunde synger: det klapper ned når du strør.


Det er ting på dass som får meg til både å mige, og til å reflektere over livet.

 
Hver gang jeg kommer inn i et rom med en nesten tom dorull så tenker jeg at livet er som toalettpapir; du vet aldri når du kommer i situasjoner hvor du trenger mer enn det som er til rådighet.

På en måte kan en jo si at vi gamle, som har brukt livene våre på å ødelegge naturen for de som kommer etter oss, er som et langt toalettbesøk; vi lar det stå til der og da, og viser ikke noe hensyn til de som kommer dit etter oss.

 
Som de spurte seg i Odalen når de kom inn på utedassen etter andre under fårikål-treff på Skytterhuset; har noen dødd her inne?


Vel, sånn får vi filosoferende pensjonistene tiden til å gå for å unngå panikken over å nærme oss det siste tørket på den éne dorullen vi har fått utdelt, og som vi kaller livet.

Noen tror på at de kommer en ny rull da den du forbruker er tom, men der er ikke jeg enda; for jeg opplever enda ingen frykt for fremtiden; eller for å si det sånn: det å gå tom for tørk.

Alderdom: Tilstand kjennetegnet ved at man bruker hele dagen til å huske hva man har gjort her i livet, og hele natten til å glemme det; samt å gå på toalettet med stadig hyppigere frekvens.
Niels Christian Geemuyden

Ha en rolig og refleksjonsrik helg

Døden er den endelige løsning på alle problemer. Ingen annen løsning har noensinne vist seg å være tilfredsstillende.
Voltaire

Netthandel i gamledager

 

I min barndom var postordre noe våre foreldre drev med, men i møte med forsvaret var en postordre noe helt annet. 

ELLOS var et svensk postordre som gjennom seksti og syttitallet hovedsakelig solgte klær og interiørprodukter; også med leveranse til de avisdesliggende områdene i Norge som omfattet Austvatn i Nord Odal.

Vi bodde nær svenskegrensen, men på sekstitallet var det ikke så mange vanlige borgere som hadde egen bil.

Skogvokter Mentz hadde en gråhvit Bedford som han slengte oss barna inn på madrasser bak i kassebilen og fraktet familien en sjelden gang på svensketur til Edda.

Ut over det så foretok mor sine svenskekjøp via Ellos etter en grundig gjennomgang av Ellos-katalogen som kom i posten noen ganger i året.

Vi som bodde på landet var ikke direkte bortskjemte på shopping, for å si det på moderne norsk.

Nede i bygdesentrum hadde vi to butikker; Landhandleriet som var en isenkram, og Samvirkelaget. En kort stund hadde vi også en liten kafé, men den ble stengt etter krav fra de svartkledde bibelbærerne fordi slike etablisement førte med seg ukultur og fordervelse av ungdomen gjennom å høre på musikk fra en jukeboks og drikke Coca Cola.

Det var til og med observert røykende ungdommer på kaféen.

For å gjøre bygdesentrum fullkomment så hadde vi i tillegg et postkontor med en rød telefonkiosk utenfor; og to konkurrerende bensinpumper. På Esso-pumpene kunne vi kjøpe klistremerker med putt en tiger på tanken og tigerstripete badebukser fra et lite glassbur ved bensinpumpene.

På BP ved Landhandleriet kunne vi kjøpe bensin; og få kjeft om vi fylte mopedtanken for under ti kroner.

Mor kunne selvsagt ta bussen til Skarnes, eller bytte buss underveis for å komme seg til Kongsvinger, men i og med at det kun gikk morgenbuss klokken 05:00 og en dagbuss, ett-bussen, så ble det langt mellom hamdleturene hennes. Og da var Ellos-katalogen en kjærkommen vare i huset på Aasen.

Det jeg husker best rundt dette var den spenningen og gleden som ansiktet hennes røpet de gangene hun kastet seg på sykkelen for å hente pakkene fra Ellos på postkontoret; og hvor stolt hun viste frem de nye julegardinene og dukene hun hadde mottatt.

Jeg husker også skuffelsen i min søster Anne Karin, da hun hadde investert sparepengene fra luking av potet og purre-jordene den foregående sommeren, på et gjøkur fra Ellos.

Den lille jenta hadde drømt om å få seg et gjøkur så lenge hun kunne huske, og når var det kommet i posten; et knøttlite gjøkur, som på bildet i katalogen så imponerende ut, men som i virkeligheten bare var et lite leketøy uten urverk.

Som storebror så hadde jeg ikke annet å gjøre enn å selge mopeden min og investere sommerens oppsparte formue for å kjøpe et gjøkur til henne på Skarnes.

Det siste jeg ønsket var å bli sett på var en overfølsom bror som lett lot seg påvirke av min søsters tårer av skuffelse, for svakhet har jeg aldri turt å vise.

Derfor ble historien hjemme at jeg hadde fått gjøkuret av en eldre dame som jeg gjorde en del hagearbeid for.

Det var selvsagt langt fra sannheten, for det eneste jeg fikk av henne etter endt jobb var en håndfull med rosiner.

I tillegg så måtte jeg gå skammens og løgnens sti tilbake til den gamle damen med en bukett roser fra hagen og en tegning fra min søster for å takke for den flotte gaven; den gjerrige drittkjerringen.

Og ikke nok med det, i tillegg måtte jeg komme med en nye løgn for på en eller annen måte å forklare hvorfor gamla skulle få blomster og kunst.

Løgn tar løgn, men det var tross alt bedre enn å røpe at jeg var en svak, dyptfølende guttunge som manipulerte seg selv på grunn av følelser.

Jeg hadde flaks, for faren med at mor eller Anne Karin en gang i fremtiden skulle støte på gamla og takke for gjøkuret ble borte i og med at hun åndet ut kort tid senere.

Ja, ja Tor, der mistet du en god venn og inntektskilde, mente mor da nyheten om gamlas bortgang nådde huset. Jeg som ikke en gang likte rosiner.

Hvor mor hadde hodet sitt da hun via Ellos kjøpte et par bukser til meg; av brun kordfløyel, må gudene vite.

Det var heldig vis ikke så lenge jeg måtte gå rundt kledd som en hippie, for kvaliteten på buksene var så dårlige at stoffet på bukse-knærne snart etter bare var som gasbind; med god hjelp av meg selvsagt.

Mor var en driftig kvinne, så hun satte skinnbøter på knærne og den slitte baken på buksene, så de neste månedene så jeg ikke lenger ut som en hippie, men mer som en klovn fra sirkus arnardo.

I hjerte en konge, av blod en klovn.
Tante Olga

Min skarpe og tydlig uttalende tante Olga så nok noe i meg som kunne tyde på at jeg var en person med store ambisjoner og drømmer om å oppnå noe stort, men at jeg på grunn av min bakgrunn eller omstendigheter følte meg begrenset eller mindreverdig.

Hun så nok en person som oppførte seg som en klovn i lokalsamfunnet, men som innerst inne hadde en sterk tro på seg selv.

Jeg tror hun så en person som på den ene siden hadde egenskaper som en konge: styrke, selvsikkerhet, lederegenskaper; men so på den andre siden kunne være usikker, sårbar; og ha en tendens til å undervurdere seg selv.

Eller så sa hun det hun sa med bakgrunn i hvordan jeg så ut i de jævla buksene fra Ellos.

Hva vet vel jeg. Det vil jeg nok aldri få vite heller, for Olga var en kvinne som ofte gikk bort; og en siste gang for godt.

Og det var det jeg hadde rundt gamle minner fra den gangens netthandel over grensene.

Jeg misunner ingen som vet mer enn meg, men jeg synes jævlig synn på dem som vet mindre.

Ha en hærlig og minnebyggende helg.

Min uvitenhet var så allsidig at det til slutt ikke var noe jeg ikke forsto meg på.
Henrik Groth