Slurvete juksemaker

Så har enda en ministerpost i den rød-grønne regjeringen blitt forlatt på grunn av forsettelig fusk på en master-oppgave; eller som Kjerkol selv sier; det var bare slurv.

Ordet slurv har flere betydninger, men de fleste av dem dreier seg om å gjøre noe uaktsomt, uorganisert eller uten å ta hensyn til detaljer. Dette kan referere til både fysisk arbeid, som å lage rot eller ikke rydde opp etter seg, eller til mentalt arbeid, som å ikke tenke nøye gjennom en oppgave eller gjøre mange feil.

Dette kan omfatte alt fra å lage en liten feil til å begå en alvorlig blunder.

Slurv er et lite brukt ord i dag, men som var veldig fremtredende i folkelig tale i min tidlige oppvekst.

En godt skrevet stil, Tor Ole, men den er preget av mye slurv; noe som trekker ned karakteren din, skrev norsklæreren min på barneskolen.

Et annet ord som er lite brukt i dag, men som er i slekt med å slurve er å slumse: i betydningen å late seg, å ikke bry seg om noe, eller å leve et uansvarlig liv.

I noen tilfeller kan ordet slurv også brukes mer positivt, for eksempel for å beskrive noe som er gjort kjapt og uformelt, eller for å beskrive en person som er avslappet og ubekymret.

Det er viktig å merke seg at slurv som oftest vil ha en negativ konnotasjon, og det er ofte ikke et ord man ønsker å bli beskrevet med.

For å unngå å bli sett på som slurvete, er det viktig å være nøye med sitt arbeid, ta hensyn til detaljer, og være presis i sin kommunikasjon.

Det er nesten umulig å gi et enkelt svar på spørsmålet om hva som er den beste av to personligheter hos en tillits-person, en person som jukser eller en som slurver.

Både juks og slurv er uetiske handlinger som vil ha negative konsekvenser for både individet og de rundt dem.

Juks innebærer å bruke urettferdige eller ulovlige midler for å oppnå en fordel.

Dette kan omfatte å plagiere skolearbeid, jukse på en eksamen, eller snyte i et spill. Juks vil føre til tap av tillit, skadede relasjoner og til og med juridiske konsekvenser.

Slurv der i mot innebærer å gjøre noe uaktsomt eller uten å ta hensyn til detaljer. Dette vil føre til dårlig kvalitet og feil, ulykker og negative resultater.

Slurv er utvilsomt et tegn på at en mangler respekt for andre; eller mangel på engasjement i sitt arbeid.

Folk har en tendens til å gjøre ting slurvete. Man vil gjerne bidra, men en gidder ikke ikke bøye seg ned. Det får noen andre gjøre. Beate Grimsrud.

Hvilken av de to handlingene som er verst som egenskap, juksende eller slurvete, avhenger av situasjonen.

I noen tilfeller kan juks ha mer alvorlige konsekvenser, for eksempel hvis det setter andres sikkerhet i fare. 

I andre tilfeller kan slurv ha en mer negativ innvirkning på omgivelsene, for eksempel hvis det fører til økonomiske tap eller forsinkelser i viktige prosjekter.

Det er viktig å huske at både juks og slurv er uetiske og uakseptable handlinger. Det er alltid bedre å være ærlig, ansvarlig og nøye i sitt arbeid. Å ta seg tid til å gjøre ting riktig første gang er alltid bedre enn å ty til juks eller slurv for å ta snarveier.

Det vi ønsker er at folk rundt oss, og i sær de tillits-personene som er satt til å lede landet vårt, er at de fokuserer på å være etisk, ansvarlig og respektfull i alle sine handlinger.

Det er litt slik med uærlighet, fusk og fanteri at det fort kan bli et del av et giftig miljø om en til stadighet snur ryggen til og aksepterer det innen egne rekker, og i stedet bruker krefter på å angripe dem utenfor det lukkede selskapet som slurver og jukser.

Det er viktig å straffe de som jukser og gjør dårlig jobb på grunn av slurv, men da er det også viktig å trekke frem en påstand som vi hørte mye under oppveksten i Austvatn: LOVEN ER LIK FOR ALLE!

Påstanden om at loven er lik for alle er et grunnleggende prinsipp i mange rettssystemer, inkludert det norske.

Det betyr at alle individer, uavhengig av status, bakgrunn eller maktposisjon, skal være underlagt de samme lovene og behandles likt av rettssystemet.

Imidlertid er det et komplekst spørsmål hvorvidt dette prinsippet alltid blir oppfylt i praksis. Når det gjelder politikere og folk flest, er det flere faktorer som kan skape ulikheter i hvordan loven håndheves:

Politikere har ofte tilgang til bedre juridisk rådgivning og ressurser enn folk flest. Dette vil gi dem en fordel i rettssaker, da de kan være i stand til å presentere en sterkere sak og forsvare seg mot anklager mer effektivt.

Folk i de rette miljøene kan også ha politisk innflytelse som kan påvirke hvordan loven håndheves.

De kan for eksempel forsøke å påvirke lovgivningen til sin fordel, eller de kan presse på for å få en mildere behandling fra retts-håndhevende myndigheter.

Selv når politikere og folk flest blir dømt for de samme forbrytelsene, kan de få forskjellige straffer.

Dette kan være fordi dommere tar hensyn til faktorene nevnt ovenfor, eller fordi de har ulike holdninger til alvorlighetsgraden av forbrytelsene; og ulik holdning til hvem som har begått de samme handlingene.

Det er viktig å merke seg at disse er bare noen av faktorene som kan bidra til ulikheter i hvordan loven håndheves på politikere og folk flest. Det er et komplekst problem uten enkle løsninger.

Det er likevel viktig å fortsette å diskutere og adressere disse ulikhetene for å sikre at alle individer, uavhengig av status eller bakgrunn, blir behandlet rettferdig av rettssystemet. Dette er avgjørende for å opprettholde tilliten til rettsstaten og sikre et rettferdig samfunn.

I tillegg til de nevnte faktorene, er det også viktig å huske at loven ikke alltid er et perfekt verktøy for å oppnå rettferdighet.

Det vil være utilsiktede og planlagte hull i loven som kan og vil utnyttes av de med makt og ressurser.

Det vil også være tilfeller der loven brukes på en urettferdig måte for å straffe eller undertrykke visse grupper av mennesker.

Det er derfor viktig å ha et kritisk blikk på loven og hvordan den håndheves. Vi må være villige til å utfordre urettferdige lover og praksis, og vi må jobbe for å skape et rettsystem som er rettferdig og tilgjengelig for alle; likhet for loven.

Avslutningsvis så er det viktig å ikke slurve med bruken av ordet likhet, og likerett. I sin mest grunnleggende form refererer likhet til tilstanden av å være lik eller tilsvarende.

Det kan også referere til likeverd, rettferdighet og like muligheter. I denne forstand betyr likhet at alle mennesker, uavhengig av bakgrunn, egenskaper eller omstendigheter, fortjener å bli behandlet med respekt, verdighet og rettferdighet. De skal ha like muligheter til å utfolde seg, lykkes og delta i samfunnet.

Likerett er et grunnleggende prinsipp innen det juridiske som innebærer at alle mennesker har like rettigheter og muligheter, uavhengig av faktorer som kjønn, etnisitet, religion, seksuell legning, sosial status eller andre personlige egenskaper.

Det er ikke så lett å se forskjellen på disse to begrepene, spesielt når de av slurv i språket benyttes om hverandre.

De har ulik betydning; eller som Simone de Beauvoir best forklarte det: kvinnen må ikke være en kopi av mannen, eller mannen en kopi av kvinnen, likerett er ikke det samme som likhet.

Våreventyret

Hjemme i Austvatn var skikken at ungene ikke fikk bytte fra vinterens skotøy til sommersko på våren før en hadde hørt gjøken gale tre ganger; i slutten av april.

En tidlig vår på sekstitallet hvor solen hadde tint snøen på stien mellom huset på Aasen og Bakkefløyta snek jeg et par stoff joggesko ut av huset, bytte over til dem fra beksømstøvlene bak huset og la ut på tur sammen med nabogutten Per Eugen.

 
Der hvor det var gjørmete deler av stien prøvde jeg å hoppe fra stein til stein, men bommet som regel og havnet i søla med føttene; og noen ganger hele kroppen.

Etter turen til Bakkefløyta og tilbake kom jeg hjem med klissvåte bein, gjørme-ødelagte sko og forferdelig dårlig samvittighet.

Trass i at det ofte skjedde så likte jeg ikke å bryte mine foreldres regler; spesielt ikke når det er umulig å fjerne sporene etter ulydig oppførsel.

Det sies at barn tøyer grenser for å se hvor mye kjærlighet de kan få. Som regel så fikk jeg mye tilgivelse og konstruktiv kritikk etter grenseoverskridende oppførsel, men det hendte at det også vanket bjørkeris når mor var sliten eller overtredelsene fortjente rumpesukker.

Jeg kan nok med sikkerhet si at jeg hadde fått tilgivelse for gjørmete sko og klær om jeg ikke hadde gjort mitt ytterste for å fjerne sporene etter min overtredelse av lover og regler fra hjemmet.

I brygger-kjelleren hjemme la jeg klærne og skoene i dårlig uttynnet kaustisk soda og lot dem ligge der noen timer før jeg skulle skylle dem. I sink-bøtte sydet og kokte det en stund, og metallbøtta ble kokende varm å ta på. Dette så jeg på som positivt og tilnærmet kokevasken som mor alltid anbefalte for alt annet enn ull.

Det ble ikke så mye å skylle fra den bøtta, for både sko og klær var etset ned til noe som lignet gasbind.

Med den forsiktige økonomien som rådde i huset på Aasen med fire unger så skjønte jeg at jeg den kommende sommeren ville måtte møte på skole og på badestranden iført beksømstøvler; et lite herlig syn i nedre ende av tynne guttunge-ben stikkende ut av en alt for stor shorts.

 
Vi arvet ofte klær vi kunne vokse i den gangen.

Min største sorg var at jeg som regel arvet klær etter tante Olga sin store, kraftige sønn med brede skuldre, og som som var 170 cm allerede på barneskolen; kjempe-Ola.

Ulydighet er ikke et tegn på et dårlig barn. Det er et tegn på et normalt barn. Dr. James Dobson.

Barn er naturlig nysgjerrige og ønsker å utforske verden rundt seg.

 
En måte de gjør dette på er ved å teste grensene for hva som er akseptabelt.

En annen motivasjon for ulydighet kan være behovet for å få oppmerksomhet fra foreldre eller andre omsorgs-personer. Selv om oppmerksomheten er negativ, kan det være bedre enn ingen oppmerksomhet i det hele tatt.

Jeg husker godt nabojenta Evelyn som døde allerede som barn. Hennes foreldre var unge og ikke helt klare til å ta foreldrerollen inn over seg.

 
Moren hennes hadde bakt en kringle som sto til kjøling på kjøkkenbenken mens hun snakket med en nabo over en kaffekopp på trammen og skjøv bare den masete ungen i fra seg da Evelyn prøvde å fange morens oppmerksomhet. Dermed gikk hun berserkgang mot kringla på kjøkkenet i håp om at moren da ville avlyse kvelds-besøket hun hadde bakt for og heller bruke tid på jentungen sin.

Da jeg selv ble far til en liten jente så var det ofte vanskelig, men ikke mindre viktig for det, å huske på at det er viktig å lytte til barnas ulydighet, for det kan fortelle oss noe viktig om dem.
Nå er jeg bestefar og blir stadig minnet om dette.

Rett før julen, som for få måneder siden er overstått, kom min datter og svigersønn til Hønefoss for å hente meg så jeg kunne være med da lille Lilli skulle få hull i ørene. Hun hadde mast om det lenge og skulle endelig få sine ønsker innfridd tross sin lave alder.

Hjemme hos oss fikk hun noen små gaver, men som hun kastet fra seg med hengende underleppe etter åpning av dem; trass i at dette var ting jeg visste at hun ville like.

Slik utakknemlighet kan fort misoppfattes som ulydighet, men nå min datter forklarte at det Lilli var fokusert på denne dagen var at hun skulle få øredobber så var det ikke så vanskelig å forstå den skuffelsen hun følte der og da når pakkene ikke inneholdt det hun forventet.

Etter at øredobbene var på plass var de andre gavene til stor glede for vesla.

Det er ikke alltid så lett å forstå bakgrunnen for et barns handlemåte og væremåte. Det er viktig å sette grenser og det er viktig å veilede barna til å holde seg innenfor disse grensene, og at grenseoverskridelse har konsekvenser. Uansett oppdragelses-teknikker så er det særdeles viktig å finne balanse i John Locke sine formaninger om at: barn trenger disiplin, men de trenger også kjærlighet og respekt.

Vi som foreldre og besteforeldre ønsker at barna skal respektere oss, men da må vi også vise respekt for dem.

Akkurat som oss så har også barn sine dårlige og gode dager: Også de stiger ut av senga med feil ben først noen ganger; og de kan bli både slitne og stressede som oss.

Etter hvert som de vokser opp så er det viktig å være var på Janet Landsburys ord: ulydighet er ikke alltid et problem. Det kan være et tegn på at barnet ditt er i ferd med å bli selvstendig og akseptere at dette er en del av utviklingen.

Barn i brytningstiden mellom småbarn og barn kan en unge være ulydig mot en ordre de mener er urettferdig eller uetisk, for det er ikke alle tanker rundt rettferdighet og etikk som barna plukker opp hjemme. De lærer av venner, på skole og av andre i slekten; samt fra mediene og av miljøet.

Oppdragelse er et langt vanskeligere fag enn ditt ønske om at barna skal lystre jeg vil, du skal. Barn ikke bare bør, men må, få prøve seg frem selv der det er en del risiko, for som sosialmedisineren Fugelli sa det: hvis man aldri får prøvd seg i livets faresoner, hvordan skal en da bli «fit for fight» i jungelen?

Den viktigste påminnelsen til oss voksne om å prøve å sette seg inn i barnas vurderinger og beslutninger på deres nivå er det vel forfatteren Marcelene Cox som minner oss om med sine ord: det er en gåte hvorfor så mange voksne forventer at barn skal være perfekte. Hvor mange voksne er det som ikke begår feil i løpet av dagen?

Ha en rolig og avbalansert helg

Don’t worry that children never listen to you; worry that they are always watching you.

En gang alltid

Barnehjemsbarn er en familie i seg selv, bundet sammen av erfaringer og en unik forståelse.
Vi fortjener å bli sett, hørt og verdsatt for den vi er.

Det er dessverre en generell oppfatning at barnehjemsbarn ikke har de samme muligheter til å klare seg i livet som de som er oppvokst i en kjødelig familie. Derfor er det så få som står frem med at de har vært barnehjemsbarn; eller at de er blitt adoptert inn i en familie fordi de som fødte dem enten ikke ville ha dem, satte dem bort; eller fordi de ikke klarte å ta vare på dem.

Dette er en gruppe mennesker som historisk sett har blitt utsatt for omfattende undertrykking og diskriminering hele livet, og som har levd med hemmeligholdelse og skam. De er blitt en pariakaste; et begrep som generelt betyr de undertrykte.

Det var en gang, men det var ikke for alltid.

I et magasin leste jeg en gang på sekstitallet en artikkel av psykologen Harald Krabbe Schjelderup som omhandlet barnehjemsbarn; eller rettere sagt var en advarsel til samfunnet om å holde avstand til barnehjemsbarn.

Barnehjemsbarn vil ha opplevd omsorgssvikt, traumer og brudd i tilknytning, noe som fører til deres usikkerhet, lave selvfølelse og vansker med å stole på andre. På grunn av den manglende støtten og veiledningen som er nødvendig for å lykkes i utdanning og karrière vil de ha vanskelighet med å etablere sunne relasjoner.

De vil alltid føle seg utenfor, og at de har mindre tro på seg selv, og vil derfor være upålitelige arbeidstakere og mangelfulle foreldre. Det er nesten utenkelig å se for seg et barnehjemsbarn som ikke før eller senere bukker under for alkohol eller henfaller til tyvaktighet. Det er lite sannsynlig at et barnehjemsbarn vil kunne tilpasse seg det samfunnet vi ønsker å ha.

Det var litt av en fremtids-dom å lese seg til i puberteten.

Vi har kanskje møtt motgang, men vi har også oppdaget vår indre styrke og evne til å overvinne.

For de av oss som taklet de første, traumatiske årene av vårt liv uten noen form for støtte og nærhet har blitt robuste og tilpasningsdyktige på grunn av de utfordringene vi har stått over for. Det er det som på moderne språk kalles resiliens; evnen til å reise opp oss igjen og fortsette fremover etter å ha blitt slått i bakke.

Vi har lært å ta mer ansvar for oss selv og sine behov, og vi har blitt flinkere til å håndtere vanskelige situasjoner og finne løsninger på problemene vi møter.

Det er ingen ting jeg hater så sterkt som svart/hvit-tenking!

Jeg tror at folk flest har en tendens til å se alt som svart eller hvitt av en rekke årsaker, som at vi har en rekke kognitive fordommer som påvirker hvordan vi tolker informasjon.

For eksempel har vi en tendens til å søke etter informasjon som bekrefter våre eksisterende oppfatninger, og vi ignorerer eller undervurderer informasjon som motsier dem. Dette fører til at vi ser verden i et svart-hvitt-lys, der alt enten er bra eller dårlig, riktig eller galt.

Vi har også et behov for å føle at vi har kontroll over vår egen verden, og det å se verden i svart og hvitt kan gi oss en illusjon av kontroll. Når alt er enten bra eller dårlig, riktig eller galt, er det lettere å forstå og forutsi verden rundt oss.

Folk er ofte redde for det ukjente. Å se verden i svart og hvitt kan gjøre det lettere å håndtere det ukjente. Når alt er enten bra eller dårlig, riktig eller galt, er det lettere å vite hvordan vi skal reagere på det.

Verden er et komplekst sted å leve i. Det å se verden i svart og hvitt kan gjøre det lettere for oss å forstå den når alt er enten bra eller dårlig, riktig eller galt: Da det lettere å ta beslutninger og handle.

Dessverre blir vi lært opp til å se verden i svart og hvitt av våre familier, våre kulturer og våre samfunn. Mange kulturer har sterke moralske og etiske normer som definerer hva som er riktig og galt. Dette vil lett føre til at vi ser verden i et svart-hvitt-lys.

I mitt forskrudde hode innser jeg at det er viktig å være klar over at svart-hvitt-tenkning kan være skadelig. Det kan føre til at vi tar dårlige beslutninger, at vi handler impulsivt, og at vi har vanskelige relasjoner til andre.

Det er derfor viktig å utfordre våre egne fordommer og å forsøke å se verden i nyanser.

Vi har alle fordommer, men det er viktig å være bevisst på dem, og når du er klar over dine egne fordommer, kan du begynne å utfordre dem.

Videre er det viktig for oss oppe i årene og se litt mot de yngres evner til å innhente informasjon fra en rekke forskjellige kilder, ikke bare fra kilder som bekrefter dine eksisterende oppfatninger.

Livet har lært meg hvor viktig det er å være åpen for nye perspektiver og å være villig til å endre mening.

Det er mulig å lære å se verden i nyanser, men det krever bevisst innsats. Når du ser verden i nyanser, kan du ta bedre beslutninger, handle mer effektivt og ha bedre relasjoner til andre.

Ut fra den troen har jeg fått det for meg at de som ser verden i svart og hvitt, mister mye av fargene i livet sitt.

Å se verden i nyanser er et tegn på modenhet og klokskap sa den forutseende president Abraham Lincoln, men det var før han ble skutt i Fordteateret i Warsington DC av Booth midt i en latterkule fremprovosert av skuespillets mest morsomme replikk i skuespillet Our American Cousin Den så han ikke komme.

Ha en god, fargerik og nyansert evaluert helg

Svart-hvitt-tenkning er et symptom på frykt og usikkerhet. Erich Fromm.

Hyllest til gyngestolen

I Forsvaret fant jeg det permanente samholdet som jeg hadde savnet hele livet. I fosterfamilie så vet du, uansett hvor godt du har det, at det bare er midlertidig.

Disse terapi-nautene som fulgte meg opp i huset på Aasen var nøye med å gjenta akkurat dette for meg; at jeg kun var en del av familien til det året du fylte seksten år: etter det betaler vi ikke fosterfamilien lenger. Da er du alene.

Barnehjemsbarn kan finne seg godt til rette i Forsvaret av flere grunner.

Forsvaret gir struktur, disiplin og fellesskap, noe som kan gi trygghet for de som har vokst opp uten stabile omgivelser.

 
I tillegg gir militæret en tydelig rolle og klare målsetninger, som noen kan oppleve som meningsfulle og motiverende.

 
Det sosiale fellesskapet og støtten fra med-soldater vil også bidra til en følelse av tilhørighet.

Jeg kjenner meg veldig godt igjen i Odd Reitans ord: det er ikke så mye flaks i livet som jeg trodde. Det meste handler om hardt arbeid, stahet, konsistens, lidenskap og disiplin.

Vel, nå er mitt militære liv over for godt, så nå er alle mine forhold til den familien brutt for alltid.
Mitt forsøk på å få tilpass i det sivile arbeidslivet er også over.

 
For tredje gang begynner jeg livet på nytt; så det er vel på en måte det som er den mest jordnære tilnærmingen til å fødes på nytt.

På samme måte som jeg bærer med meg gode minner fra min familie i huset på Aasen og fra min militære familie, bærer jeg også på mange gode minner fra familien Sporveien.

 
Jeg har aldri vært god på å holde kontakten med de folkene som en gang var en stor del av mitt liv, men jeg glemmer dem aldri.

Mitt liv har stort sett vært styrt av å gå videre og legge ting og folk bak meg med en lovnad om at :vi holder kontakten, men det blir det aldri noe av fra min side. Det blir nok ikke annerledes denne gangen heller.

Til det er jeg alt for nysgjerrig og fokusert på det som ligger foran meg og som kommer.

 
Det har ergo ingen ting med at jeg ikke ønsker å opprettholde kontakten med gode folk, men at jeg rett og slett glemmer hvor viktig det er.

 
Det som er over, er over.

Samme dag som jeg hadde min første dag som pensjonist tok en venn fra gammelt av kontakt med meg og ivret etter å opprette kontakten igjen.

 
Dette er en mann som tok pensjon fra han var seksti-to, så selv om vi er jevngamle så er han en erfaren pensjonist.

 
Allerede ved første kontakt rant det inn lister og dødsannonser over felles bekjente som var gått bort de siste årene, og da skjønte jeg at denne personen var veldig mye eldre enn meg i hodet, for jeg har aldri hatt fokus på døden, og jeg blir aldri så gammel i hodet at jeg går gjennom dødsannonser til frokostkaffen.

For meg er dette like interessant som å få lister over hvem som har vært hos tannlegen de siste ukene; det er totalt uinteressant fordi begge deler er en normal del av livet; og ikke noe å fokusere på.

Det latinske begrepet, memo mortem, carpe diem gir meg ingen ting, for dersom en bare griper dagen fordi en fokuserer så sterkt på døden, ja så blir det noe angst-tvunget over hvordan en lever som om hver dag er den siste.

Pensjonstiden er ikke å frykte døden, men å elske hver dag etter hvert som de dukker opp!

Jeg har nok litt mer avslappet forhold til min siste etappe, pensjonstiden, der jeg sitter i den kalde solveggen hjemme og leser en bok til fingrene er så kalde at de må tines opp rundt en varm kopp kaffe.

 
I horisonten min ligger det en drøm som er vekket av min Mallorcanske søster Francisca gjennom en SMS: Gratulerer som pensjonist. Jeg har kjøpt en gammel gyngestol til deg som står foran døren din i Porto Colom; og en gjeste-gyngestol til deg som står hos oss i Cas Concos når du kommer på besøk til Casa de Papi.

Denne fredagen ønsker jeg derfor å hylle møbelet gyngestol; en oppfinnelse fra 1725 som ble etablert som et hagemøbel. På slutten av 1800-tallet ble det importert til Norge fra Amerika som et statusmiddel.

I populærkulturen, som i filmer og TV-serier, er gyngestoler ofte avbildet med eldre personer.

 
Dette bidrar selvfølgelig til å forsterke stereotypen om at gyngestoler er et møbel for avdankede gamlinger som er gjemt bort i et hjørne av stuen, eller som sitter på terrassen foran huset og bevokter eiendommen med et skråblikk på verden og strenge, kritiske øyne som følger alle som passerer på veien forbi huset.

Det er flere mulige grunner til at stereotypen om gamle personer som sitter foran huset i gyngestol med sitt lands flagg hengende på veggen ofte fremstilles som sure og kritiske nasjonalister. Eldre, militære personer har vokst opp i en tid rett etter krigen med sterkere patriotiske og nasjonalistiske strømninger, og vil derfor ha et mer konservativt syn på patriotisme og nasjonal identitet enn de yngre generasjonene.

Yngre generasjoner har i dag et mer nyansert syn på nasjonalisme, og kan være mer kritiske til blind patriotisme med den tro at alle vi som hyller flagget er imot etnisk ekskludering.

I et politisk, polarisert klima har nasjonalisme bli et symbol på splittelse og konflikt.; på rasisme og ny-nazisme.

 
Personer som uttrykker sterk nasjonal stolthet ved å vise flagget blir sett på som tilhengere av en bestemt politisk ideologi, og dermed bli stereotypisert som sure og kritiske mot de som ikke deler samme syn.

Dette er tanker som krenker meg sterkt da jeg hyller flagget; men dog ikke de som styrer landet vårt med grådighet, korrupsjon og selv-opphøyelse.

Media kan bidra til å forsterke stereotypen om sure og kritiske nasjonalister i gyngestol under flagget ved å fokusere på negative historier om nasjonalistiske bevegelser og personer.

Dette fører til at folk flest forbinder nasjonalisme og gamle folk med negative egenskaper: Mediene ser på personer som uttrykker nasjonal stolthet med skepsis.

Det norske flagget er på ingen måte et politisk symbol, men en nasjons identitet!

Derfor vil jeg møte vårsolen i min gamle gyngestol på plattingen foran huset med tre flagg vaiende i vinden; det sør-koreanske, det spanske og det norske flagget.

Tolk det den som vil.

Der jeg sitter i gyngestolen min og kiles i nakken av vaiende flagg vil jeg gjøre alt jeg kan for å minne folk om at patriotisme og nasjonal stolthet ikke er synonymt med negativ nasjonalisme.

Patriotisme handler om kjærlighet til landet sitt og våt kultur, mens nasjonalisme ofte handler om å sette sitt eget land over andre land og nedvurdere andre kulturer.

Personer som sitter foran huset i gyngestol med sitt lands flagg hengende på veggen er sannsynlig vis patrioter som ønsker å vise sin kjærlighet til landet sitt, uten å være nasjonalister i negativ forstand.

Det er viktig å være kritisk til stereotypier og ikke dømme personer basert på deres alder eller ytre fremtoning. Vi bør ta oss tid til å forstå personers motivasjoner og meninger bak deres handlinger, og ikke trekke forhastede konklusjoner.

Mitt valg rundt å ta i bruk flaggene og gyngestolen min kan beskrives så uskyldig som sånn: en gammel mann sitter i gyngestol på verandaen sin og ser utover på soloppgangen og solnedgangen mens han tenker på alle årene som har gått, og alle de gode og dårlige stundene han har opplevd.

 
Han føler seg takknemlig for livet han har levd, og han ser frem til å tilbringe mer tid med sitt barnebarn.

En gammel mann sitter i gyngestol og sover med den oppslåtte boken sin i fanget og koppen med kald kaffe på dørken ved siden av seg. Han drømmer om sin ungdom, da han var sterk og full av liv.

 
Han drømmer om alle de eventyrene han har opplevd, og alle de menneskene han har møtt. Han drømmer om et liv godt levd.

Morfar Mose sitter i gyngestol og forteller en historie for barnebarnet sitt. Barnebarnet sitter på fanget hans og lytter med store øyne.

 
Mose nyter å tilbringe tid med barnebarnet sitt, og han vet at dette er et øyeblikk de begge vil huske for alltid.

Det eneste som trengs for å oppleve dette er å leve lenge nok til å ta i mot vårsolen.

Der sitter vi da, sammen på en bekymringsfri soldag, og gynger i takt med fortidens og morgendagens minner mens det knirker i stol-meiene.

Gyngestolen gir deg noe å gjøre, men den får deg ingen steder, sier de som ikke har opplevd dens fulle verdi; de som må stresse videre for å oppfylle det livet de ser foran seg.

Vi som har levd et liv til ende skal ikke noen steder; eller Been There Done That, som de yngre sier.

Den eneste jobben jeg har i gyngestolen er å gjøre mitt ytterste for at barnebarnet skal få muligheten til den fremtiden hun etter hvert staker seg ut.


Gyngestolen gir deg noe å gjøre, men den får deg ingen steder, men å sitte på en kjøkkenstol gir deg ikke en gang bevegelse frem og tilbake. Ikke med mindre du bryter din mors evige gneldring om ikke å sitte å vippe på stolen.

Jeg brøt mors advarsler flere ganger, og en gang førte det meg til legevakten.

Så mitt råd til meg selv er nå å gynge sakte i rullestolen. Tiden for å ta risikoer er over; det er min idé for resten av livet. Kanskje.

Forskjellen på en vellykket mann og en fiasko er som regel ikke bedre evner eller ideer, men mot til å satse på ideene sine, ta en kalkulert risiko og handle. Maxwell Maltz.

Maxwell har sagt flere glupe ting som jeg får gynge videre på.

Om selvbebreidelse sa han: å gå gjennom livet og undervurdere seg selv er som å kjøre bil med håndbrekket på, og om ensomhet påsto han at: er du venn med deg selv, vil du aldri være alene.

Dessuten er det jo sånn at det å lese rett og slett er en stille samtale.

Ha en ut-hvilende og god helg på vei mot vår.


Den største faren ved å bli pensjonert er å miste det selvbildet du hadde som yrkesaktiv:
Selvbildet er nøkkelen til menneskelig personlighet og menneskelig atferd.

 
Endrer du selvbildet, endrer du også personlighet og atferd.

Maxwell Maltz.

Skuffelsen over å ha vært usynlig

I dag vil jeg skrive litt rundt ordet skuffelse.
 
Jeg har følt litt på dette ordet de siste månedene; og jeg liker ikke smaken av det; spesielt ikke den ettersmaken som fortsatt sitter i munnen etter en måned som pensjonist.

Min far var en mann som aldri viste sinne eller som hevet stemmen mot meg, men det var mye jeg gjorde som ga ham den skuffede gjenspeilingen i blikket hans.

Å få det blikket gjorde meg ekstra vondt. I dag er det vondt å se at jeg har det samme sløret av skuffelse i blikket som møter meg fra speilet.

Skuffelse er en følelse av misnøye som følge av en ikke innfridd, positiv forventning. Det er en negativ følelse som kan oppstå i ulike situasjoner, for eksempel når noen du stoler på skuffer din tillit. Skuffelse jeg faktisk aldri har måttet føle på kan også fremkalles når du ikke oppnår et mål du har satt deg, ved at du ikke får den jobben du søkte på eller når et forventet resultat ikke blir som du håpet. Skuffelse kan føre til en rekke negative følelser, som tristhet, sinne, frustrasjon og bitterhet. Det kan også føre til at du mister motivasjon og troen på deg selv; og på andre.

Jeg deler opp mitt yrkesaktive liv i tre bolker.

 
Første bolk startet sommeren 1974 da jeg som sekstenåring reiste hjemmefra og begynte på et anlegg i Oslo. Med fars råd om å stå på og jobbe hardt i bakhodet kastet jeg meg ut i oppgavene jeg ble satt til som grunnarbeider og håndlanger for murere. Der ble min innsats sett, og i løpet av kort tid ble jeg satt i lære som sprengningbas med alle utgifter til kvelds-utdanningen dekket av arbeidsgiver

Tre år senere begynte min tredje karrière-bolk i det jeg gikk inn i forsvaret. I løpet av de 23 årene jeg jobbet der avanserte jeg i Norge fra matros, via kvartermester til kommandør, og i Spania fra caballero legionario til comandante. Igjen skyldtes denne utviklingen at den innsatsen jeg la til grunne ble sett og satt pris på.

Når innsatsen vår blir sett og satt pris på, føler vi oss bekreftet og verdsatt, noe som gir oss en følelse av stolthet og tilfredshet med arbeidet vårt. Når vi føler at innsatsen vår blir sett og satt pris på, blir vi mer motiverte til å fortsette å gjøre vårt beste fordi vi får en følelse av at arbeidet vårt har betydning og at vi bidrar til noe viktig; og vi føler at innsatsen vår blir sett og satt pris på, føler vi oss mer tilknyttet teamet eller organisasjonen vi jobber for. Vi føler oss som en del av noe større og at vi har en viktig rolle å spille.

Når arbeidet du utfører derimot ikke blir satt synlig pris på, men du vet at det er viktig å gjøre ditt aller beste ut av ren og skjær yrkesstolthet, så har du ikke noen annen mulighet enn å bedrive selvmotivasjon for å kunne yte maksimalt i faget ditt.

Selvmotivasjon er evnen til å inspirere seg selv til å handle og ta grep, selv når det ikke er noen eksterne faktorer som presser deg til å gjøre det. Det handler om å ha en indre drivkraft som får deg til å fortsette å gå, selv når ting blir vanskelige.

Akkurat det med selvmotivasjon er jeg blitt god på gjennom livet, gjennom at jeg har fått evnen til å sette meg klare mål og verdier som gir meg en retning og en grunn til å fortsette. Det å ha sterk tro på mine egne evner gir meg motivasjon til å ta utfordringer; selv så narsissistisk det kan høres ut. Det har ikke akkurat vært et aber at jeg i tillegg er født med en litt naiv og positiv innstilling til det å se muligheter i stedet for hindringer.

Å være nesten sykelig interessert og nysgjerrig i mitt fagfelt, med trang til å ære nye ting har holdt meg motivert og engasjert trass at det gjennom disse siste, tjue årene aldri ble noen nye trinn i karrièrestigen min å motiveres av. Med 47 års utdannelse og erfaring i beredskapsarbeidet ga det meg ikke en gang avansement til seniorrådgiver. Det er grense for hvor lenge noen rosende ord i ny og ne motiverer en til å yte sitt beste; og til å forsake både fritid og ferie for faget du brenner for. Jeg vet i dag at ingen, over de på gulvet, virkelig så hvor stor jobben min var og hvilken egeninnsats som lå bak det solide, helhetlige beredskapssystemet jeg bygde opp gjennom årene.

Jeg ble drevet videre av en indre drivkraft, ikke minst gjennom den responsen og viljen fra de som utførte de taktiske og operasjonelle beredskapsoppgavene som beredskapsplanene krevde.

Positive mennesker hjalp meg å holde en positiv innstilling og fokus på mine mål trass den gryende følelsen hos meg for frykten for å bli utbrent.

Selvmotivasjon er en muskel som må trenes. Jo mer du jobber med den, jo sterkere blir den.

Hver morgen i neste 21 år smurte jeg min matpakke med pålegg som lyst, glede over å lykkes og selvmotivasjon, pakket inn i et tykt ark av kollegial støtte som jeg la ned i en mat-boks bygget av håp om at dette skulle bli dagen hvor de ledende kreftene skulle innse at jeg trengte hjelp. Mitt yndlings-pålegg, lønns-pålegg, ble det lite av gjennom årene. Ved avgang hadde jeg klatret opp til den samme lønnen som en nyutdannet rådgiver uten erfaring fikk utbetalt.

Den skuffelsen jeg føler sterkest har ikke bakgrunn i minimal lønn, lange og mange arbeidsdager eller knekt helse. Den ligger ene og alene i det at ingen virkelig så hva jeg hadde av betydning for bedriften før mine siste uker i tjeneste. Akkurat det ga skuffelsen en smak av bitterhet.

Det er bittert å bli ignorert av de du har gjort alt for. George Bernard Shaw.

Min erfaring etter mine tre arbeidepoker er at Steve Jobs påstand om at den eneste måten å gjøre et godt stykke arbeid på, er å elske det du gjør, står for sin rett, men at rådet fra min far dessverre viste seg å bli helt feil da jeg gikk inn i min siste arbeids-epoke: ikke la din innsats være forgjeves; fortsett å kjempe for det du tror på, og til slutt vil du bli sett og hørt.

Jeg er så langt i fra noen sosial person, og jeg trives på ingen måte å være hovedperson i annet enn mitt fag. Min usosiale personlighet var like vel ikke grunnen til at jeg av mitt fulle hjerte ba om å få gå av med pensjon i stillhet og uten noen form for markering. Grunnen var rett og slett at jeg ville forlate bedriften like usynlig som det min innsats var mens jeg jobbet der. Jeg lyktes aldri med å argumentere for det som jeg mente var viktig med mitt omfattende arbeid; og det siste jeg ønsket var å hylles for å ha misslyktes.

Jeg vil avslutte denne skuffelsen med ordene jeg tolket ut fra det en av mine gamle kolleger sa over en øl på min siste arbeidsdag: det er ikke alltid du får den anerkjennelsen du fortjener, men det betyr ikke at innsatsen din var forgjeves. Du har gjort en forskjell, og det er det som betyr noe.

Jeg er skuffet over meg selv for ikke å ha klart å gjøre det tydelig hvor viktig de ulike elementene i mitt arbeid var, og hvorfor mine lange arbeidsdager og forsakelse av fritid ble gjort for å sikre en helhetlig og robust beredskap. Jeg feilet stort på dette, men jeg flyter videre på Carol Dveck sine ord: feil er beviset på at du prøver.

Ha en motiverende og oppbyggende helg.

Det er ikke skam i å mislykkes, men det er en skam å ikke prøve. Theodore Roosevelt.

Ikke helt som alle andre

Jeg var vel egentlig aldri helt som alle andre; heller ikke i utseende.

I puberteten gjorde jeg noen tafatte forsøk på å se ut som andre og lot håret gro.

 
De første gro-ukene så det ut som jeg gikk i evig vestavind. Håret på venstre side kroket seg inn mot ansiktet, mens håret på høyre side vokste seg vekk fra hodet i en stor verv.

Det ble litt bedre da håret ble skulderlangt, men i fuktig vær krøllet det seg opp til korketrekke; og jeg fikk tilnavnet Shirley Temple.

Min storesøster ville redde meg fra stempelet som Shirley, og jeg var naiv nok til å la henne få prøve.

Jeg hadde liksom ikke lært noe etter fars bolleklipp noen år tidligere.

Etter som jeg hadde kraftig skjeggvekst og fikk anlagt bart lenge før de andre gutta på skolen så fikk Tove det for seg at jeg burde kle et Jason King utseende; en figur fra en britisk krimserie på TV.

Det gikk ikke helt etter planen dette med hårfarge og krøll-ruller, for da jeg kom ut av mors hår-føner hadde jeg kullsvart afrosveis og så ut som en lik-blek Michael Jackson, men med stor nese og bart.

Der og da ga jeg opp alt håp om å oppnå et normalt utseende, og bestemte meg for å redde det hele med piggsveis; men jeg glemte å sette på avstands-stolen på fars manuelle hår-klipper; så jeg endte opp som skolens eneste, skallene elev på skolen de neste dagene.


Heller ikke i klesveien lyktes jeg helt.

 
Komfort trumfet alt for meg i klesveien, noe mor aksepterte etter hvert.
Med forsiktig økonomi ble det til at jentene i familien ble prioritert når det gjalt pene klær.
Jeg fikk nye, grønne bukser en gang, men den buksa ødela jeg en time senere da jeg skled ned av et par høye stylter og rev opp hele buksebaken.
Mor fikset den med en stor lapp, men da så jeg ut som om jeg gikk rundt med bleiebeskytter.

Nok om det, for det spilte ingen rolle for meg om jeg så annerledes ut.
Jeg var i det store og det hele komfortabel med det.

 
"Handler mora de klær til deg på Frelsesarmeen",
 prøvde en av de store gutta på ungdomskolen seg med i ett friminutt.

Nei, jeg finner dem selv i søppel-containeren bak utsalget deres på Skarnes svarte jeg.

Derved ble det han som jentene lo av, da han ikke fant noen gode ord å parere med.


En lærerinne på skolen bemerket en gang klærne mine og la til et stakkars deg.
Det var ikke noe stakkars meg, for klærne mine var rene og hele; og varme om vinteren.
Skoene mine var solide, vanntette og behagelig inngåtte.
Dessuten var vi mange som gikk rundt i hjemmesydde klær den gangen.
Det luktet kanskje litt maling av de hvite joggeskoene mine etter en runde med malekost og veggmaling, men de var ikke lenger blå og sprukne.

Hvis en ikke fikk det en ønsket, ja så fikk en jobbe med det en hadde tilgjengelig.

Jeg fikk mitt pass påskrevet av den farlig ærlige tante Olga en gang hun var på besøk og sa til min mor: han sitter ved kjøkkenvinduet, men har ser ikke ut i det heletatt.


Jeg lærte tidlig å ikke fokusere på hva andre mente om meg og mitt, men å rette fokus på hvordan jeg så på meg selv.

Uansett hvor god eller dårlig sidemannen min var så prøvde jeg å unnlate å måle meg mot dem, men konsentrere meg om mine egne styrker og svakheter.

Det var slik min far, militærveteranen, hadde skolert og trent meg.


Mitt utseende var som nevnt ikke helt som de andres, og min bakgrunn var helt ulik det de fleste andre kom fra, og som far sa: du kan velge å la deg bry av det, eller du kan hylle originaliteten din.
Om du ser en hylle med ni blå vaser og en gul; hvem av vasene tror du blikket først fanger?

 
Du må bestemme deg om du virkelig tåler å være den gule vasen som andre blir sammenlignet opp mot; på godt og vondt.


For å være ærlig så likte jeg ikke å være så annerledes, men jeg var ikke redd for å være det.


Den gangen lærer Føsker mente at jeg var skolens Hucleberry Finn, jeg så ikke på den negative måten som det var ment, men mer som en utmerkelse i og med at jeg hadde den svenske forfatteren Fritiof Nilsson Piraten sin variant av Finn som helt; Bombi Bitt fra boken Bombi Bitt och jag.

I mitt hode er jeg hundre prosent overbevist om at det er på grunn av min aksept for å ikke være helt som alle andre at jeg alltid klarer å finne det morsomme i ting; og som ga meg mitt gode humør.

Å akseptere denne ulikheten gjorde meg trygg på meg selv fordi jeg innså at de som så forbi ulikhetene så og likte mitt indre jeg.

Dette har sikret at jeg har et jevnt, godt humør; og at jeg har blitt tykkhudet nok til at all dritt og motgang som jeg møter har prellet av meg som vann på gåsa.

En medfødt evne jeg har fått er å koble meg til andres lykke og ta næring av det.

Jeg fikk kanskje ikke et vanlig liv, men jeg fikk ett som det var veldig givende å leve gjennom.


Når vi føler oss annerledes, kan vi føle at vi ikke passer inn eller at vi blir sett ned på av andre. Vi lever i et samfunn der det ofte legges stor vekt på å være lik alle andre. Vi kan føle press fra familie, venner eller samfunnet for å konformere oss til normen. Når vi føler oss annerledes, kan vi føle oss utenfor og isolert fra andre. Dette kan føre til ensomhet og lav selvfølelse. Noen ganger kan det være vanskelig å akseptere seg selv for den man er. Vi kan ha negative tanker og følelser om oss selv som gjør det vanskelig å akseptere vår annerledeshet.

Hver person har unike styrker og talenter. Finner du dine styrker så vil du bruk dem til å bli stolt av den du er og ikke vær ikke redd for å vise din individualitet.

Det kan ta tid å akseptere at du er annerledes, men vær tålmodig med deg selv: og vær snill mot deg selv; for selvmobbing er å se ned på deg selv og den du er.

Å akseptere at du er annerledes er en reise; som Jan-Erik ville sagt. Det er ikke alltid lett, men det er en verdifull reise som kan føre til et mer lykkelig og meningsfylt liv for deg, og for de som står deg nærmest.

Vær deg selv, alle andre er allerede tatt. Oscar Wilde

For meg så ble verden mye lettere da jeg innså at jeg ikke behøvde å passe inn; jeg trengte bare å finne min egen plass.

Ha en annerledes god helg

Styrken kommer ikke fra å følge normen. Den kommer fra å bryte den.
Jernkvinnen Margaret Thatcher

Røti stæga

I forsvaret lærte vi viktigheten av ordren: les tilbake de gangene vi sendte viktige meldinger over radiosamband; noe som går under paraplybegrepet kvalitetskontroll.

En burde selvsagt kunne forvente at avsenderen sier ting klart og tydelig, og at mottakeren bruker hodet og ber om utdypning dersom det er noe i avsenderens melding som virker uklart eller rart; men slik fungerer ikke virkelighetens verden.

 
Vi tror vi sier ting klart og mottar det riktig, men det er noe i det at det er en ting hva som sies og en annen ting hva som oppfattes.

Kystverket fikk en påminner om akkurat dette da de bestilte to kaker med marsipanlokk for å ønske sine ansatte God Jul. Konditoren spurte hva det skulle stå på kakene, og kunden svarte at det skulle stå God Jul på begge kakene.

 
Underlig nok så ikke konditoren noe underlig i det han skrev ned:

Det som virker så rart på meg er at det sivile ikke har tatt til seg mer av forsvarets kvalitetssystemer.

Ett eksempler minnet tenkeren Jan-Erik meg på; skolevesenet med rundt tretti barn pr. lærer med ansvar for å sikre kvalitet i læringen den er betalt for å utføre.

 
Det er et stort ansvar å ha det å sikre barnas fremtid innen kompetanse.

I min naive verden så tror jeg fortsatt at det å satse på barn og unge er god samfunnsøkonomi.

Politikere bryr seg ikke om kvalitet, for for dem er det viktigste at det ser bra ut på papiret, at det kan presenteres som noe nyskapende ute i omverden; og at en får så mye som mulig av noe for hver investerte krone.

 
Kvantitet fremfor kvalitet etter kinesiske kjøp og spar etter Wish-modellen er dårlig skolepolitikk.

I motsetning til skolevesenets modell for undervisning, med en lærer for tretti, unge elever fra seks til femten år, er forsvarets undervisnings bygget opp for effektivitet og følelsen av mestring.

En tropp på 30-35 halvvoksne soldater i alderen 19-20 år har en troppssjef som er læreren.

 
I tillegg har denne troppssjefen en troppsersjant som støtter ham i sitt arbeid med å skolere mannskapene i troppen.

Hvert lag i troppen, fire til åtte soldater, får tildelt en lagfører med ansvar for å lede og utdanne lags-enheten; og det beste ved denne metoden med undervisning i små grupper er at hjemmelekser på ingen måte er nødvendig; for i Forsvaret forsvant nødvendigheten av hjemmestudier på grunn av roterende hjemmeskole en gang i uken, en gang tidlig på 1900-tallet.

Læringen skjer kontrollert i laget med lagføreren til stede; men all tid fra endt tjeneste til neste tjenestedag er til for hvile, restitusjon; og sosialt samvær og relasjonsbygging.

Med andre ord sikres effektiv og kvalitets-styrt skolering, trening og utdanning i en militær skoleklasse gjennom fire lagfører, en stabs-sersjant og en troppssjef det lagførerne utdyper og driller den kompetanse, ferdighet og robusthet i skoleringen som er gitt av troppssjefen og troppsersjanten.

I skolen er det tilsynelatende nok med en lærer for å gjøre samme jobb overfor barna; som får tildelt ansvaret for barnas intellektuelle og ferdighetsmesige fremtid.

I tillegg til å prioritere ressurser for å sikre effektiv og god skolering, har forsvaret også fem kjerneverdier for skoleringen de gir: vidsyn, åpenhet, respekt, ansvar og mot.

 
I tillegg til faglig kompetanse gir forsvaret deg også struktur, tydelige forventninger, klare mål og evne til kritisk tenkning, samhold, samarbeid og en felles forpliktelse mot mål utover ens umiddelbare egeninteresse.

Hele veien får du tilbakemelding på egen evne og innsats sett i et helhetsbilde gjennom å fortelle deg hvor du står i forhold til en norm; tilbakemeldinger gitt på tjenesteerfaring (TJERF), personlige egenskaper og hovedinntrykk.

Etter endt fagutdannelse får du karakterene: Delvis kompetanse, Grunnleggende kompetanse, Selvstendig kompetanse og Ekspertkompetanse.

I det politisk styrte skolevesenet hvor karakterer er noe negativt som gir elevene stress og angst gjennom å sammenligne seg med andre; noe som i følge dem gjør at en fokuserer på karakteren i stedet for læringen.

Karakterene fører til at elever kan miste motivasjon der de som får dårligst kan føle seg mislykket og gi opp, mens de som får gode karakterer kan bli selvtilfreds og slutte å utfordre seg selv, er deres argumentasjon.

Dette står veldig i kontrast til forsvarets logikk om at karakterer og tydelige tilbakemeldinger hjelper deg å identifisere dine egne styrker og svakheter; noe som kan gi deg motivasjon for å forbedre deg.

Hadde tante Olga levd i dag så ville hun nok kommentert dette med ord i retning av: stakkars den som står alene i mørket og ikke får noen føringer om hvor i terrenget du er; og hvordan du skal finne veien, eller når du vil være fremme.

Det å ikke vite hvor du står kan da umulig ha noen som helst form for selvforståelse eller mulighet til å identifisere dine egne styrker og svakheter!

Nå skal jeg ikke si noe mer rundt dette, men i stedet reise ned på Maxbo og kjøpe materialer.

 
Kanskje jeg skal gjøre et politiker-valg og kjøpe meg billigst mulig materialer for å bygge meg en seks meter høy stige så jeg kan sende mitt barnebarn opp i den for beise gavlveggen på huset mitt.

 
Kostnad er vel mer politisk korrekt enn å satse på kvalitet?

Men største skylda, det har nå snekker’n, som laga stæga tå røtne bord!
Alf Prøysen

Thorvald Stoltenberg summerte en gang opp noe jeg i mitt forvirrede hode tolket som at det var ment for det politiske Norge der den gjennomsnittlige narsissisten i de folkevalgte partiene vet bedre enn alle andre: å drite seg ut er en kunst. Det er ikke alle som behersker den like godt som de på Stortinget.

Ha en god kvalitets-helg med bare gode valg.

Kvalitet er ikke en tilfeldighet. Det er resultat av hardt arbeid, dedikasjon og omsorg.
William A Foster

Stokk-gammel

Min bestefar er en stokk er en novellefilm fra 1968 med manus skrevet av Astrid Henning-Jensen.

Historien i filmen bygde på Johan Borgens novelle Av en født forbryters dagbok, utgitt i samlingen Natt og dag i 1954.

En liten gutt er filmens hovedperson, den syke bestefaren bor på familiens loft. 

Hver gang bestefaren vil noe, banker han med stokken, noe som får gutten til å tro at bestefaren er stokken.

Filmen tar for seg misforståelser som kan oppstå mellom voksne og barn, fordi barn kan oppfatte ting annerledes enn voksne.

Dette er en fortelling jeg ikke har viet en tanke siden jeg var guttunge, men så kom minnene tilbake i bilen på vei hjem til Hønefoss på min første dag som pensjonist.

Jeg satt ved siden av barnebarnet på fem år da ordet pensjonist var et ord hun stusset på, jeg forklarte henne at nå var Mose blitt så gammel at jeg ikke skulle jobbe mer.

Hennes respons på forklaringen var spontant: Er du gammel så må du ha stokk!

Små barn oppfatter verden annerledes enn voksne på grunn av deres begrensede kognitive og emosjonelle utvikling. Deres hjerner er i stadig endring og modning, og de mangler erfaring og perspektiv som voksne har.

Dette påvirker deres oppfatning, tolkning og reaksjoner på omgivelsene.

Der i bilen skjønte jeg plutselig to viktige ting, det første var hvor viktig det er at voksne må lære av små barns oppfatning ved å utvikle en nyfiken og åpen tilnærming til verden.

Barn ser ofte skjønnhet og undring i små ting, og dette kan minne oss om å verdsette det enkle, og gjenoppdage gleden ved å utforske.

Deres spontanitet og ærlighet kan også inspirere oss til å være mer autentiske og åpne i våre relasjoner.

Det andre jeg innså der og da var at lille Lilli ga meg det utrolig enkle svaret på spørsmålet som har naget meg rundt det nye livet jeg nå er på vei inn i.

Jeg bør rett og slett hente opp barnet i meg igjen for å gjenopplive nyfikenheten og en åpen tilnærming til verden. Som voksen må jeg prøve å utforske nye interesser, være mer oppmerksomme på øyeblikket, og utfordre komfortsonen.

Dette kan skje gjennom læring, reiser eller å ta på seg nye oppgaver.

Å opprettholde en nysgjerrig holdning vil bidra til kontinuerlig vekst, økt kreativitet og forbedret mentalt velvære.

Det gir oss voksne også en dypere forståelse av verden rundt oss og styrker våre mellommenneskelige relasjoner; skulle jeg mene.

Femåringen Lilli Marlen hadde svaret jeg har søkt lenge; vil jeg virkelig underkaste meg alderen min og være være en gamling med stokk, eller skal jeg hente opp barnet i meg og oppleve en ny vår.

En ny tante Olga med de kryptiske rådene er født gjennom lille Lilli; og jeg har sett hvor viktig det var å følge Olga-råd.

Jeg tror med stor overbevisning at jeg vil følge rådet om å ikke kjøpe meg en stokk enda, for jeg ønsker ikke å bli en av de gamle pensjoistene på kafeene. Også i denne tiden vil jeg være anneredes.

Jeg liker ikke å være trendy. Jeg liker ikke å være politisk korrekt. Jeg har en barnslig opposisjon mot å gjøre de riktige tingene. Ingrid Schulerud.

I stedet har jeg nå bestemt meg for å følge min kones sitering av sin yndlingsforfatter Françoise Quoirez «Sagan» under middagen da vi giftet oss for nitten år siden:

I like men to behave like men, I like them strong and childish.

Uansett så har jeg ikke tenkt å sette meg til og avvente pensjonstiden, for tante Olgas ord gjelder like mye for slutten av livet som starten: Du kan ikke etterlate fotspor på stranden hvis du bare sitter på ræva.

Hvem ønsker vel å kun etterlate ræv-avtrykk i sanden etter et levd liv?

Ha en fortreffelig og sporsettende helg.

Den som går i andres fotspor kommer aldri først, men enda viktigere er det at folk hele tiden kommer inn i livene og forlater det igjen.

Det finnes også mennesker som blir værende en stund og etterlater seg fotspor i minnene våre; og etterpå er vi aldri mer den samme.

Idiomitisk dumt

 Det har ofte vært sånn at jeg gjør noe feil, selv om det jeg gjør egentlig ikke alltid er feil.

Slik er det også med meg og bruk av mitt eget morsmål. Jeg og idiomer er ikke alltid på samme bølgelengde; kan en vel si.

Jeg kan like gjerne innrømme det nå da jeg er blitt pensjonist; jeg er en lyssky person.

Mitt foretrukne oppholdsrom er mørkt. Hadde det ikke vært for kontorlandskap med mange aktører så hadde jeg også sittet på jobben og jobbet i mørke. De eneste gangene vi har tent lys i stua hjemme er når kona kommer inn fra sin studieplass på kjøkkenet og tenner lyset for å se hvordan jeg reagerer når hun forteller meg noe; og når vi har gjester.

Jeg trives best i mørke. Sånn har det alltid vært.

Ikke bare er jeg en lyssky person, men jeg er også det som politiet i Oslo benevner som; en kjenning av politiet. Beredskapsmessig har jeg jobbet med mange av disse tjenestepersonene i over 20 år.

Det har mange ganger vært noe i veien med meg.

En gang jeg gikk hjem til huset i Hønefoss så var det et piggsvin i veien sammen med meg.
En gang jeg og kona var på vei til Rustad Kafé kjørte vi borti en ulv; Professor Ulv Hansen ved Sokna Universitet. Det likte han dårlig, men det var ikke noe i veien med ham, for han gikk alene.

Jeg har ofte hendene fulle.

En gang var de fulle av gjørme etter at jeg hadde snublet i hagen som et resultat av at jeg hastet inn etter at kona ropte meg inn til lunsj. Hun hadde laget min yndlingsrett, Galbi jjim.
Jeg tok imot maten med en klype salt, for kona er forsiktig med akkurat saltet.
Det skal ofte så lite til for å heve en rett.

I marinen tok jeg meg ofte vann over hodet; noe som var en daglig hendelse i og med at vi var froskemenn og ikke kunne gjøre jobben vår om vi ikke hadde vann over hodet.

Innen språkvitenskap brukes idiom om uttrykk som har en betydning som ikke kan utledes direkte av de enkelte ordene i uttrykket – uttrykk med en ikke-bokstavelig, ofte billedlig betydning. Å lese mellom linjene er et eksempel på et idiom

Du har fått en telefon, sa selgeren i Mobilbutikken og rakte meg en Samsung Galaxy A25. Jeg ble først litt spent på hvem det var som ringte, men da jeg tok den til øret så var det ingen der så jeg slang på røret. Han tok dobbelt feil, for jeg fikk den ikke, men måtte betale for den.

Jeg tenker ofte på min kones forvirring når hun sitter sammen med en flokk nordmenn og prøver å forstå hva vi sier; noe som ikke er så lett da norsk har et stort og god innarbeidet bruk av idiomer.

Etter hvert ble hun vant med begrepet å slenge på røret for å avslutte en samtale på mobilen litt brått og sint; ved for eksempel opplevelse med aggressive telefonselgere.

Men så sto hun plutselig en dag over for en sorgfull person som fortalte at hennes far hadde lagt på røret.

Da ble forvirringen total, og hun mistet taket på hva samtalen egentlig handlet om før ordene far er død endelig kom inn i samtalen i klartekst.

Alle språk bruker idiomer.

Noen ganger er de lette å koble opp mot tilsvarende, norske uttrykk, som nå spanjolene sier å kaste vann i havet så skjønner en lett at dette tilsvarer å gå over bekken etter vann; å gjøre noe meningsløst.

Verre å fortå er det når de sier costar un ojo de la cara; koste et øye fra ansiktet. Det de beskylder deg for da er å gjøre deg svært kostbar. 

Min beleste kone, Bok, lirer fra tid til annen av seg direkte oversatte idiomer fra sitt eget språk som jeg sliter med å forstå, men som ved litt tenking faller på plass; som for litt siden da hun kommenterte litt rundt krigene og konfliktene i Ukrainakrigen og Gazastripen ved å si: når hvaler slåss, blir rekene knust.

Med det mente hun at når mektige mennesker kjemper, lider de svake.

Den klarte jeg for så vidt å tyde ut fra ordene hun sa, men det ble ikke like lett da hun ved en annen anledning unnskyldte seg for ikke å forstå noe vi pratet om ved å si: jeg skjønner ikke hva du mener, for det er sånn at en frosk kan ikke forstå tankene til en frosk. Med det mente hun helt rett at folk har forskjellige perspektiver og forståelser som noen ganger gjør kommunikasjon vanskelig.

Det var uansett en av hennes idiomer som jeg skjønte tvert da hun avsluttet en samtale vi hadde rundt mine frem og tilbake-vurderinger rundt det å avslutte mitt yrkesliv og kaste meg ut i en usikker pensjonstid, både i forhold til hva jeg får i pensjon og manglende planer for dagene etter siste arbeidsdag.

Da sa hun noe som ga meg det siste puffet jeg trengte for ikke lenger å utsette beslutningen: du må gå inn i tigerens hule for å fange en tigerunge.

Jeg visste jo det hun sa fra før og måtte innrømme at hun hadde helt rett, men jeg hadde liksom ikke trukket det inn i min siste, viktige og usikre beslutning: noen ganger må man ta risiko for å oppnå suksess.

Jeg har en tendens til å male fanden på veggen når det gjelder å se min egen fremtid uten beredskapsarbeid som hodefyll.

Da var det egentlig bra å få et spark i baken ved å møte veggen i forhold til boforhold i Oslo og oppleve påtvungen beslutning.

Jeg skal ikke stå med lua i hånden når det gjelder å ta imot den nye fremtiden, men akseptere at hverdagene får forme seg selv etter hvert som de kommer frem til det er tid for å gå bort.

Jeg har mine første pensjonsdager alene mens kona holder hus i Seoul et par uker inn i fremtiden, men respekterer hennes advarsel rundt å ikke gjøre skam på hennes råd om ikke å leve opp til uttrykket: når katten er borte, danser musene på bordet før hun kommer hjem.

Det er vel best å holde seg i skinnet så ikke mitt tredje ekteskap går på tryne.

Til det å avslutte min yrkesaktive tid og gå inn i pensjon så har jeg bare en ting å si: alt har en ende, så nær som pølsa som har to.

Pensjonstiden har også en ende en gang i fremtiden, men den er som pølsa; så her får jeg bruke tiden på å finne hvilken ende av den jeg velger til slutt.  Det er ikke lett, sa kjerringa. Hu stekte frosk i vaffeljernet. 

Ønsker dere en nydelig helg med svake drømmer om en vår som sniker seg fremover.

Mitt nye motto:
Jeg vil ikke være pensjonist, jeg vil være pasjonist; styrt av lidenskapelige interesser
Wenche Myhre