fredag 23. februar 2024

Gammel som mose

Jeg husker et rim fra en av mine søstres minnebøker som gikk som så:
Når du er gammel og ingen vi ha deg, så sett deg på taket og la kråka ta deg.

I dag er jeg der, gammel, unyttig og en belastning for staten, samfunnet; og familien.

Ikke bare er jeg frekk nok til å ta ut pensjonen jeg har spart opp gjennom et langt yrkesliv, penger som staten helst ser at de får beholde urørt; jeg er også en kostnad i og med at jeg får medisiner på blå resept.

Akkurat det ser kanskje staten litt langsiktig på, for medisinene jeg får tyder sterkt på at jeg har en lidelse og at jeg derved lider av noe som gjør at tiden jeg har igjen kan bli kort.

For staten er det håp i hengende snøre.

Poenget med det jeg skriver dette er for å varsle om at jeg heller ikke denne gangen har gitt opp og klatrer opp på taket for å bli mat for verken gribb eller kråker; og akkurat det skyldes to ting: forakt for politisk grådighet og respekt for kråker.

Årsakene til økende politikerforakt inkluderer opplevelsen av manglende tillit til politikere, oppfatninger av korrupsjon eller mangel på integritet.

De er ikke lenger av folket og for folket; men er blitt en flokk tasken-lurere; svindlere, bedragere og sjarlataner nærmest alle som en av de som kommer i maktposisjon.

Anledning gjør tyv, sa de før i tiden.
Dette gjelder selvsagt for de uten etikk.

Dessuten er det alt dette med nepotismen innen det politiske maktapparat.

Nepotisme refererer til praksisen med å favorisere familiemedlemmer eller nære venner ved å tildele dem jobber, posisjoner eller andre fordeler, uavhengig av deres kvalifikasjoner; å velge kjente fremfor kvalifikasjoner.

Konsekvensene av nepotisme kan inkludere tap av tillit, redusert effektivitet og et svekket arbeidsmiljø, da det kan undergrave rettferdighet og like muligheter.

Eksemplene på dette er mange bare det siste året, men ferskeste eksempelet på dette er Støres innblanding i ansettelsesprosessen som medfører utnevnelsen av Anniken Huitfeldt som ambassadør i USA i Kongens statsråd 1. mars i år.

Å praktisere nepotisme er som å plante frø av mistillit og høste avlingene av ineffektivitet.


Politikere er grådige gribber som går over lik for å grabbe til seg godbiter.

Kråkene der imot, Corvus Cornix, står det respekt av.

De er trolig den mest tilpasningsdyktige og utbredte, men ikke mest tallrike, arten i den norske fugl-faunaen.

Tilpasningsdyktighet er det i kråkens egenskaper som gjør at jeg så lett identifiserer meg med dem og deres sær-preg.

Kråker er blant de mest intelligente fuglene i vår fauna og har vist evner som problemløsning og bruk av verktøy; akkurat slik som jeg ønsker å fremstå.

Ulikt meg er de sosiale fugler som lever i flokker og viser komplekse sosiale strukturer.

Kråker er svært tilpasningsdyktige og kan trives i ulike miljøer, fra urbane områder til mer avsidesliggende områder; akkurat som meg.

De er altetende og har et bredt spekter av matvaner, inkludert å spise frukt, insekter, små dyr og avfall; mikroprosessorbasert mat og sauekjøtt som jeg definerer som søppelmat.

Disse egenskapene gjør kråkene til en unik og bemerkelsesverdig del av fuglelivet i Norge; en outsider som meg selv.


Du blir hva du spiser, sies det. Hvis det stemmer så blir det liksom et kvalitetsstempel å bli spist av de intelligente kråkene, for de spiser kun det som er bra for dem; de spiser ikke søppel.


Du blir til det som du har gjort deg fortjent til i livet du har levd, sa en buddhist-munk til meg under et besøk i Sør-Korea.

Han hadde forestilling om menneskets gjentatte liv gjennom sin religion.

Så forklarte han at dette handler om ny tilblivelse som alle vesener er bundet til på grunn av det som omtales som de ugagnlige årsakene forvirring, innbilning, grådighet og hat; samsara.

Samsara oppfattes som noe negativt i buddhismen, og den eneste veien ut av samsara er å frigjøre seg fra årsakene; forvirring, grådighet og hat. 

Nirvana er det totale opphør av forvirring, innbilning, hat og grådighet.

Nirvana beskrives tentativt med kvaliteter som frihet, glede, klarhet, visdom og medfølelse.

Ergo er det ingen som gjenfødes til å bli de intelligente og tilpasningsdyktige kråkene, men politikere og andre som forherliger grådighet blir til gribber. Så da et den sirkelen sluttet og forstått; i mitt hode.


Jeg er blitt gammel som mose og jeg lyder bestefarsnavnet Mose med største ære.

Det kjente livet er over for min del, og det nye, ukjente livet står og venter ved døren; mens kråkene sitter ved vinduet mitt og lurer på når det er på tide at jeg kommer ut på taket og leke matbrett med dem; noe som uansett er det siste jeg kommer til å gjøre.


For å avslutte dette kapittelet så vender jeg tilbake til mine søstres minnebøker.

Far i huset kom hjem etter en pendleruke og fikk streng beskjed av min lillesøster Liv Randi om at han måtte skrive i den rosa minneboken hennes med hjerte-form og utstyrt med en liten hengelås.

Far var vant med å ta ordre fra kvinnene i huset på Aasen med ordene samme det, så han skrev disse ordene til familiens lille uromoment: Mor sin unge, far sin skatt; hele husets apekatt.

Så snudde han seg mot meg og sa: hadde du hatt en minnebok så ville jeg skrevet: du bråker, og du ståker som hundrevis av kråker.


Min respekt for kråker er derfor av miljømessig arv, for jeg startet som uro-kråke, ble digital-kråke på vei inn i den digitale verden, og vil med største ære ende opp som kråke-mat.

Tro meg, uten kråker ville ikke livet vært det samme. 

En regnvåt kråke på skigarn er bedre enn ti engler i himmelen. Hans Børli.


Til avslutning denne gangen skriver jeg et lite råd i minnebokform
 til alle de generasjoner som kommer etter meg:

Heis hvite seil på din lille båt,

styr den så i verden frem.

Glem aldri din far og din mors råd,

og aldri ditt kjære hjem.


Ha en grådighetsfri og delingsvillig helg


Når jeg en gang i fremtiden tildeles den eneste stein-bautaen jeg forventer i mitt liv,
 så håper jeg at innskriften på den går noe i retning av:

Hva er et sirkus uten klovn?
Hva er en stue uten ovn?
Hva er livet uten deg?
Litt kjedelig, synes jeg


Her ble jeg litt høy på meg selv!


fredag 16. februar 2024

Synd på hvem?

Det var mange barn på Sandvik som det var synd på - Jeg var ikke en av dem.

Etter litt over tre år ble jeg innvilget prøveløslatelse og kom til en flott familie i et hus med utsikt over Storsjøen og bygdesentrum. I en barneflokk som varierte i størrelse vokste jeg opp med frihet med klare rammer.

Mitt frustrerende liv på en institusjon, der en ble skolert med frykt og straff, kom jeg raskt inn i et liv hvor oppdragelsen gikk på tillit, og det å stå til ansvar for egne handlinger i et miljø hvor det ble satt tydelige grenser for hva som var galt og rett; noe jeg dessverre hadde en tendens til å tøye vel mye.

Etter noen oppstartsår hvor en fikk revet løs noen hår-tuster i ny og ned av hevngjerrige hender gled jeg inn i en ny verden der det så ut til at jeg skulle få beholde mitt hår uforstyrret, men i stedet jobbe systematisk med å gi min nye mor grå hår.

            


Barn er ofte utforskende og nysgjerrige, og deres handlinger komme fra uvitenhet eller spontanitet. Foreldre opplever ofte utfordringer, men det er viktig å huske at barna ikke alltid forstår konsekvensene av handlingene sine.


Kommunikasjon, tålmodighet og veiledning er nøkkelen til å håndtere slike situasjoner uten å la det påvirke forholdet negativt; og noen ganger ty til bjørkeriset når en kjeltring gjorde ting som ikke bare beveget seg en smule over de satte grensene; men ett helt brød over grensen.

 

Jeg var et barn som kom fra en grøt og sild-kostbasert kosthold og havnet opp i et hjem hvor all mat var laget med store doser kjærlighet som tilleggs-ingrediens. Hver ny matrett var en nytelse, så jeg trodde at alt det som mor rørte sammen på kjøkkenet var spiselig; som den gangen jeg snek meg inn på kjøkkenet og fortærte en stor sleiv av hennes hjemmelagde, velduftende grønnsåpe-gele.


Renere har vel aldri innsiden av mine tarmer vært, hverken før eller senere.

Oralt inntak av tarmskyll, kalte mor det etter en omfattende klesvask; og jeg fikk forståelse for hva uttrykket «fis med fast følge» bokstavelig talt betydde.

 

Ettersom mors såpe selvfølgelig besto av en viss mengde kaustisk soda tvang hun i meg en stor dose melk for å motvirke innvortes etseskader ved å justere PH-verdi; og siden den dagen har jeg hatet melk.


Sist jeg drakk melk var i tenårene da jeg drakk kaustisk soda i den tro at det var et glass av mors sitronsaft.


Til mors store fortvilelse hadde jeg en tendens til å stappe feil ting i munnen. Godteriutseende Piri-Piri og mors plante med pepperfrukt var noen spennende smakseksempler fra mitt liv i Austvatn.


Første gang jeg drakk en flaske eksport for å feire at jeg var kommet inn i tenårene mistet jeg alt vett, men fikk kraftig økt matlyst. I rusens tåkete sky satte jeg meg ved kjøkkenbordet og inntok en stor porsjon hundemat som jeg svelget ned med mors blåaktige hårvann.


Under mors strenge blikk, og resyme av nattens meny, skjønte jeg at jeg og alkohol ikke ville bli gode venner; og ikke hundemat heller.

 

Å være barn er å leve i en verden av magi, hvor hvert øyeblikk er en ny oppdagelse, og en mulighet til å skape uforglemmelige minner; på godt og vondt.

 

Det var en vanskelig overgang dette med å forstå at alt mor laget på kjøkkenet ikke alltid var mat; selv om det luktet godt.


Jeg vil nok alltid huske lukten av vann med ATA vaskepulver som noe som lukter godt, men som smaker helt ræva som suppe over en porsjon makaroni.


Det var sånn mor kokte sine og mine søstres truser på kjøkkenet; i en kjel med vann og ATA mild i rød boks, og ikke ATA kraft i blå beholder. En kan bli kvalm av mindre.


Hvem f…. mener det er fornuftig å selge vaskemiddel i appetittvekkende beholdere. Mordere!

Og hvem med vett koker undertøy på kjøkkenet? Min mor.


          


Jeg har forståelse for at det er vanskelig å slippe fri etter en lang soning i fengsel og over natten måtte forholde seg til det nye samfunnet utenfor murene. Jeg skjønner dette fordi jeg fortsatt husker hvor vanskelig det var å omstille seg etter livet på institusjonen der alt var detaljstyrt og hvor du hele tiden måtte passe deg for lyn fra klar himmel.

Et gammelt ordtak tilsier at den som intet våger, intet vinner, og mye tyder på at barna og ungdommens prioriteringer ikke nødvendigvis bare har med mangel på konsekvenstenkning å gjøre. De veier bare mulig belønning tyngre enn mulige negative konsekvenser. På barnehjemmet testet en grenser, tapte raskt og fikk solid straff.

Så plutselig ble friheten stor, og utforsking, nysgjerrighet, og handlinger fra uvitenhet eller spontanitet ble hovedsakelig reagert på med bare en alvorsprat, mye tålmodighet og god veiledning i stedet for en øreteve.

Det var store og brå endringer som en trengte mye tid for å ta inn over seg og lære seg å forholde seg til; og den overgangen var brutal i seg selv, selv om det på andre siden var aldri så positivt.

Via disse til tider vanskelige overgangene og de veiledningene jeg fikk hjemme vokste jeg til og ble til den jeg er i dag.

Om skal jeg summere opp i to setninger hva mine foreldre ga meg av veiledning for det viktigste å ta med meg gjennom livet, så var det et uttrykk fra vikingene som gjengis både i Fagrskinna og Islendingesaga: Det er ingen bedre last å bære med seg enn fornuft og et klart sinn. I fjerne land er det mer nyttig en gull; og kan bringe de fattige ut av trøbbel.

Fornuft og klart sinn er vel egentlig det eneste jeg sitter igjen med, for rik på gods og gull ble jeg ikke. Jeg klager ikke på det livet jeg fikk. Langt derifra.

Om det er en ting jeg på en måte angrer på er at jeg ikke ble en dyktig håndverker som det mine foreldre ønsket, men i stedet fortsatte å gi dem grå hår ved å gå i krig for eget og andre land. 

Det har aldri vært synd på meg, for jeg har gjort mine egne valg og styrt min egen fremtid.

De det er synd på er de rundt meg som har lidd på grunn av mine valg og som har lidd under mine feilprioriteringer hvor jobb og karriere har kommet først på min prioriteringsliste i de 50 årene jeg har vært yrkesaktiv.

Så var det det med karriere for alt slitet. Vel, det eneste jeg kan vise til av synlig karriere beskrives best av Margaret Halsey i Some of My Best Friends Are Soldiers (1944).

He must have had a magnificent build before his stomach went in for a career of its own.

Ha en god og lidelsesfri helg

Som gammel kan du si hva du vil, for det kan ikke ødelegge din framtidige karriere.
Margaret Atwood


fredag 9. februar 2024

Bekymret far

GJORDE ALT jeg KUNNE FOR Å REDDE MITT BARN.

I ni år kjempet jeg forgjeves for å få de ansvarlige til å forstå de behovene dette barnet ville ha når det måtte stå på egne ben etter at jeg var borte.

Ingen skjønte hvor viktig det var å forstå behovene barnet hadde.

Ingen vil vel med hånden på hjertet tro, og med bakgrunn i sunn fornuft, at jeg skulle lever evig, og ingen ville innrømme for seg selv at det var jeg som satt på all den viktige informasjonen som holdt barnet i live.

Jeg var alenepappa for et barn som ingen var interesserte i, ut over det at det leverte det de forventet.


Beredskaps barnet i bedriften som jeg jobbet for, er de sammenkoblede lenker mellom kontaktnett som må til for å holde beredskapseffektiviteten i live på en robust måte.

Et kontaktnett kan du gi i fra deg over natten gjennom en liste over navn, funksjon og kontaktinformasjon, men det tar år med beviselig gode resultater for å bygge tillit hos de som står på kontaktlistene.

Kompetanseoverføring er nødvendig for overtagelse av et spesialfelt.

Like viktig er det at de som er i et kontaktnett gjennom tid blir trygge på arvtakernes kompetanse.

Det heter tillitsbygging, og det oppnås ikke ved bare en presentasjon og et håndtrykk.

Tilliten går mellom utførerne og kontaktene, og det påvirkes ikke av firmanavn og tittel.

De i kontaktnettet har like mye forventninger til utføreren som det utføreren har til dem. Det sies ofte at det er store sko å fylle etter en erfaren spesialist når denne trekker seg tilbake. For å fylle disse skoene må en gå med dem noen år for å vokse inn i dem; sammen med eieren av skoene.

Slik ble det ikke med mitt tjueårige barn.

Dyktige, men uerfarne pleiere tar over det nå. Det som er urettferdig i dette er ikke over for meg og mitt barn, men det er at disse pleierne ikke har fått anledning til å bli skikkelig kjent med pasientens sære diagnoser og behov før de ble overlatt til å overta hele ansvaret.

Det er faktisk sånn at en gjennom akademisk utdanning har med seg mye kunnskap om det generelle, men selvsagt ikke blir skolert i det som er særskilt hos pasienten en skal pleie videre; og de spesielle forholdene der pasienten har opphold.

I verste fall vil barnet mitt bli sykt mens disse pleierne prøver å gi det den beste pleie; ikke fordi de ikke vil og har kompetanse, men fordi ledelsen ikke lot dem få bli skikkelig kjent med barnet mitt.

De har møtt det, blitt overfladisk kjent med det, men de har ikke fått anledning til å sette seg grundig inn i hva som finnes i medisinskapet og hvordan de ulike medisinene må brukes; og når.

Jeg er ikke i tvil om at barnet mitt vil fortsette å leve, men er det nok å bare puste?

En stor takk til ledelsen som har satt barnet mitt og dets pleiere i denne knipen - Godt jobbet!

Ironi er det lille saltkornet som gjør det som serveres spiselig. Johann Wolfgang von Goethe.

Prokastrinering-konsekvensene begynner å bli merkbart nå og vil være det i mange år fremover!

Det er en stor urett som er påført de som tar over mitt arbeid.

Jeg er på ingen måte enestående som beredskapsmann, men det er ingen som kjenner det beredskapssystemet jeg har bygget opp, øvet og trent i min bedrift bedre enn meg.

Det er ingen som ville kjenne til helheten og de særskilte utfordringene for beredskapen hos dere som jeg gjør det.

Det er heller ingen som har hatt vilje til forståelse for viktigheten i alle detaljoppgavene jeg har dekket utenfor min arbeidsbeskrivelse; fordi det var viktig å ha stålkontroll på disse tingene også for å sikre at helheten i beredskapssystemet.

Derfor er ikke det viktigste i dette at det er urettferdig over for meg å ikke få anledning til å sette andre inn i detaljene, men det er uretten disse arvtakerne er utsatt for som vil koste bedriften dyrt og påføre disse overtagerne mye frustrasjon fordi det forventes av beredskapspersonellet på gulvet at de kan svare ut dette for dem.

At disse oppgavene ikke lenger dekkes vil dere som arvtakere brutalt få lide under fordi det vil gi svikt i beredskapssystemet som dere ikke kan noe for.

Det blir en ny verden for meg å gå inn i pensjonstiden, men det blir også en ny verden for de kollegaene jeg overlater å videreføre beredskapen til.

Det er mange som må klare seg selv mens en venter på at erfaring og oversikt får satt seg i det nye beredskapssystemet. Jeg håper bare at de holder ut ventingen.

Skuffelsen over å ikke leve opp til forventningene, blir alltid større når man ser den i øynene på en man er glad i. Peter Late.

Jeg kan bare si til dere som mister støtte, og til mine arvtakere:

Unnskyld at jeg ikke strakk til på slutten; og at jeg lot egoismen vinne.


Egoisme er evnen til å se noe i seg selv som andre ikke kan få øye på.

Ha en god og ikke alt for slitsom helg og fremtid

Egoisme er ikke å leve som man selv ønsker å leve. Det er å be andre leve som man selv ønsker å leve. Oscar Wilde.


fredag 2. februar 2024

Tante tabuknuser



I likhet med dagen politikere sine bachelor og masteroppgaver var heller ikke min tante Olga så nøye med kildehenvisninger, så jeg vet den dag i dag ikke om hennes ord virkelig var hennes egne eller omskriving av andres når hun kom med sine sitater. Mulig hun levde med analog klipp og lim, uten at det er noe galt i det.

Jeg husker henne på trappen foran Mo kirke etter en seremoni som endte med at hovedgjesten ble gravd ned i bakken og tildekket med jord. Jordfestelse kalte vi det i Odalen..

Flere av de faste kirkegjengerne med permanent og BH ytret sin begeistring for den nye og kjekke bygdepresten som hadde liret av seg trøstende svada-ord som skulle gjøre sorgen lettere for de pårørende; som at Guds veier er uransakelig når en søker svar på hvorfor en må begrave en nittenårig slektning.

På tide å gi Olga et ansikt og ikke bare en stemme

Hun glefset fra seg ordene hun brukte for å fortelle dem at pene mennesker ikke alltid er gode, eller stygge mennesker onde, og at ethvert menneske har både godt og ondt i seg: blomster kan være vakre, men noen har skarpe torner. 

Så var diskusjonen i gang der damene gjorde alt de kunne for å få frem at en person med adelig tittel, høy kroppslengde og tiltrekkende utseende umulig kunne være et dårlig menneske.

Olga gikk alltid i noen litt kryptiske stadier i slike diskusjoner og diskuterte med sitatrelaterte ro og behov for å fatte seg i korthet. Det lå i den slekten der å si mye med veldig få ord. De mente at ordet takk regnes om en lang, sosial konvensasjon.

Kan du virkelig si at du ikke falt for det vakre smilet hans Olga? liret Rønnaug fortvilet av seg for å få det nest siste ordet i den diskusjonen.

Men Olga svarte hverken ja eller nei på det direkte spørsmålet. I stedet liret hun av seg sin inngrodde skepsis over for nye mennesker: ikke alle smil er genuine; noen skjuler tennene til et rovdyr.

Å klandre klokka for at den tikker er som å klandre kua for at den har spener – tiden går, og kua har spener, men du kan velge å nyte melka mens du kan! kunne Olga lire av seg de gangene jeg var hektisk og ville at ting skulle skje raskt. Det var kanskje hennes måte å si at tid er din største ressurs. Bruk den riktig. Ikke vet jeg.

Jeg trodde at jeg forsto hva hun mente, og jeg brukte tiden på det jeg trodde var viktig og riktig; men nå innser jeg at jeg misbrukte tiden på jobb og fag.

Bak meg ligger et par ødelagte ekteskap, venner som gikk trette av å vente og barn som fortsatte å vokse under mitt fravær; og min prioritet av jobb fremfor familie og sosial kontakt.

I dag har jeg ingen ting å vise til for å forsvare mine valg der interesse for faget og gratisarbeid er alt jeg etterlater med som arv.

Med andre ord så har jeg ikke skjønt alle tante Olgas råd og formaninger i tide. Kanskje jeg ikke ville forstå enkelte av de rådene hun ga meg fordi de ga meg ulemper.

Det var ikke ofte jeg følte behov for å tenke tilbake til de første årene av mitt liv, men det skjedde i nye og ned at voksne sambygdinger, bygdedyret, minnet meg på hvor jeg kom fra og ga dystre spådommer om mine fremtidsmuligheter. Du skal straffes for dine foreldres synder.

Da var det godt å kunne gå til Olga for å lette hodet og få noen kloke og ærlige bruksanvisninger for å ta seg langs veien videre; det hun kalte koordinater på livets kart; og som var det eneste hun kunne dele av trøst.

Husk det Tor Ole, du kan ikke sitte som en sekstiåring og skylde på en ødelagt barndom; da har du dyrket mørket. Fortiden kan du ikke endre, men fremtiden kan du ta kontroll over selv.

I dag, på god vei inn i siste etappe av det livet jeg kjenner, trakk leirbålet ut månedens ord for filosofering rundt flammene; døden!

Det var under tankelek med dette ordet som gradvis fikk meg til å minnes ordene som tante Olga sendte med meg som avskjed på mitt siste besøk i hjembygden før jeg reiset ut for å starte min militære karriere.

Mor var lite begeistret og mye stresset over mitt valg om å prøve å bli soldat under vann; det var ensbetydende med å dø ung i følge henne. Dø ung og bli et vakkert lik, sa de den gangen; men det løpet var kjørt fra første stund av for min del, jeg som var gitt tittelen fødeklinikkens styggeste barn av den erfarne jordmoren som tok i mot meg.

Tante Olga ristet på hodet og sa det hun mente om at alle hadde døden med seg i sin ryggsekk og at den ville frigjøre seg når den mente det var tid for det; uavhengig av de valgene vi tar i livet: døden banker med samme tempo på fattiges dører og kongens slott. Så la hun til: døden er rettferdig, men de gjerningsmenn som forårsaker den er ikke det.

Det var en trøst for mor som trodde på skjebnen, og samtidig var det en klargjøring av tantes tanker om soldatyrket hvor det å ta liv er ett av verktøyene i soldatens verktøykasse.

Pallida mors aequo pulsat pede pauperum tabernas regumque turres.
Blek død banker med de fattiges føtter og kongers tårn

Det er til stor del tabu å snakke om døden i Norge også den gang; et tema som mange frykter og unnviker.
Men det er viktig å huske at det å bryte tabuer er som å åpne vinduer i et rom med stillestående luft.
 

Ingen sannhet er farligere en den som forblir et tabu.

Ha en nydelig helg med gode folk rundt deg.

Tabu er som mørke hjørner- de blir mindre skremmende når de blir opplyst

Men så klart: Jeg var redd for mørket. De tok meg med på loftet og viste meg at det ikke var noen som gikk rundt med trebein der oppe, men er det noe bedre å ligge våken om nettene og høre et usynlig spøkelse med trebeinsom går rundt på loftet om natten? Mørkeredd!
Odd Børretzen


fredag 26. januar 2024

Mental støtte

En gang jeg var frustrert over at en jente valgte Odd i stedet for meg til å holde hender i friminuttet på barneskolen fant jeg det lurt å endre utseende for bedre å tekkes jenter.

Der begikk jeg så en kjemperbrøler ved å ty til min fars frisørkunnskaper og kreative arbeid med manuell klippemaskin. Han barberte jo alle naboenes nakker, så min tro på far som dyktig håndarbeider var stor.

Han kastet seg over oppgaven med meg sittende på en rød krakk i hagen, og med mors voksduk drapert over forkroppen. Det var bare tærne som stakk ut i bunnen av voksduken.

Det tok sin tid før far til slutt trakk frem barberspeilet sitt og avduket sitt mesterverk; bolleklipp fra 1930-tallet med barbert hud i nakken og til over ørene; og med en høyballe på toppen av issen.

Jeg så ut som en halvt vissen skogsopp på en trestamme med et par paraboltallerkener av flaggermus-ører; og brast ut i fortvilet raseri med tåreblanke øyne.

Så begikk jeg dagens andre brøler og søkte trøst hos han søster Olga som var hos oss på søndagsbesøk. Hun skjøv meg bort fra seg, så med strengt inn i øynene og sa: ikke skyld på speilet for at dú er stygg.

Jeg var allerede den gang en praktisk gutt som var vant med å klare meg selv, så jeg tyvlånte fars manuelle klippemaskin for å gjennomføre opprettende selvklipp nede på utedoen ved grisebingen.

Litt skeivhet her og litt hakkete der ble justert inntil jeg var skolens første bærer av veldig kort piggsveis; og i ukevis gikk under tilnavnet Piggsvinet.

Men på jentefronten ble ting annerledes.
Før overså de meg totalt, men nå lo de meg rett opp i trynet.

Men å klå på meg skulle de. Jentehender av alle aldre var stadig å finne skliende over issen min både i skoletimene og i friminuttene mens de lattermildt hylte: det stikker som en tistel.

Skolens virkelige midtpunkt, Lene, som så ut som en rødhåret utgave av den ulmende poppstjernen Inger Lise Andersen, senere Rypdal, ba meg med seg hjem for å høre på plater; hun manglet grammofonstift sa hun og trengte mitt nærvær som stifte-lager.

Far såret meg ubetenksomt den søndagen i sin tro på at han også kunne skaffe seg en frisør-karriere, og tante Olga knuste meg innvendig med sine ærlige betraktninger; selv når jeg tyvtittet i badespeilet og så at hun hadde rett.

Like vel var det hun som reddet dagene fremover ved å dukke opp med en olivengrønn, militær skyggelue hvor det var festet et kronestykke fra 1950 med hull i fronten av luen.

En krone var mye penger for en guttunge den gangen en karamell kostet fem øre, og selv om jeg bare kunne vise frem min rikdom så var den luen så kjær at jeg ønsket å slutte og vokse da jeg skjønte at hodeskallen vokste ut av den. I tillegg var den dyr-kjøpt via bolleklipp til barbis.

Tante Olga var en kvinne som snakket rett fra levra og hadde en brutal evne til å si ting som de var for å forberede oss som ble offer for hennes ord om at Ibsens livsløgn kun var en tåpelig livsløgn.

Hun forberedte meg på det virkelige livet, og det å klare meg gjennom livet med de mangler jeg hadde; og hun klarte jobben.

Sannhet kan oppleves som sårende fordi den noen ganger avslører uønskede eller ubehagelige fakta.
Den kan konfrontere oss med våre feil, mangler eller situasjoner vi helst vil unngå.

Sannheten kan også utfordre våre egne oppfatninger eller forventninger, noe som kan være vanskelig å håndtere.

Samtidig kan sannheten være oppbyggende fordi den gir oss muligheten til å lære, vokse og forbedre oss selv.

Ved å konfrontere virkeligheten kan vi ta ansvar for våre handlinger, rette opp feil og utvikle oss som individer. Sannhet kan gi klarhet, forståelse og grunnlag for konstruktiv endring.

Selv om sannheten noen ganger kan være vanskelig å akseptere, kan den også være kilden til personlig vekst, styrke og forbedring i lengden.

Å håndtere sannheten på en konstruktiv måte, enten det er å akseptere den eller gjøre endringer basert på den, er en viktig del av personlig utvikling.

Ved overlevering av skygge-lua liret tante Olga av seg et lite plaster på såret ved å forklare meg at selv stygge gryter kan få lokk, og at det var mange lokk der ute som ville se forbi mitt utseende og tiltrekkes av mitt vesen; om jeg bare bygde det riktig rådet hun meg.

Uttrykket selv stygge gryter kan få lokk refererer generelt til ideen om at selv personer med lite attraktivt utseende kan tiltrekke seg eller oppnå oppmerksomhet fra andre.

Dette uttrykket brukes ironisk eller humoristisk for å peke på at selv om noen har negative trekk eller mangler, kan de likevel finne noen som er villige til å være sammen med dem eller støtte dem.

Det antyder at attraktivitet ikke bare er basert på ytre skjønnhet eller positive egenskaper, men kan også involvere andre faktorer som personlighet, sjarm, eller andre kvaliteter som tiltrekker andre.

Du får lære deg å leve på sjarmen, avsluttet min tante i overrekkelses-seremonien; og forklarte med Albert Camus sine ord: sjarm er en måte å få "ja" uten å stille et spørsmål.

Å leve på sjarmen refererer vanligvis til en person som bruker sin appell, tiltrekningskraft eller evne til å overbevise for å navigere gjennom livet eller oppnå suksess, ofte uten å måtte stole på substansielle kvaliteter eller prestasjoner.

En person som lever på sjarmen er ofte dyktig til å tiltrekke seg andres oppmerksomhet, sympati eller støtte gjennom en sjarmerende personlighet, fremtoning eller kommunikasjonsevner.

Mens sjarm i seg selv kan være en positiv kvalitet, kan å leve på sjarmen også ha en sekundær betydning av manglende dybde eller substans.

Personen kan unngå ansvar, forpliktelser eller konsekvenser ved å stole på sin appell og evne til å overbevise andre i stedet for å levere på et mer praktisk eller substansielt nivå.

Akkurat det siste lærte jeg å styre unna; tror jeg.

Senere i livet var jeg hjemme hos tante Olga og presenterte en jente jeg hadde et godt forhold til, hun som ble min datters mor etter hvert; og da viste det seg at min gamle tante på ingen måte hadde glemt sine spydige ord: sjarm er det som gjør at andre føler seg bra med deg, selv når de ikke for det dypeste i sitt hjerte forstår hvorfor

Ha en sjarmerende god helg.

Å leve på sjarmen er som å ri på en bølge - det kan være gøy for en stund, men til slutt må du lære å svømme.


fredag 19. januar 2024

Tabber har skapt meg

Tilsynelatende var den kopulasjonen som gikk fore seg ett eller annet sted i Norge mellom et eksemplar av den kvinnelige og mannlige delen av befolkningen i 1957, og som ble til meg, en lite gjennomtenkt handling; sett fra deres side. Dessuten var de vel som pattedyr flest der bare tre prosent holder sammen.

Mulig de begge var løse fugler, som ikke fulgte fuglenes vanlige tilnærming der nitti peosent holder sammen i par.

Med andre ord startet livet mitt ved en dårlig kalkulert handling mellom to mennesker som ikke ønsket min tilstedeværelse; en stor tabbe.

Dolly Parton sa i 2014: jeg har små føtter, for intet vokser i skyggen.

I selv-ironiens ånd skal hun også ha uttalt til en journalist samme år: jeg var den første kvinnen som brente sin BH. Det tok brannvesenet fire dager å slukke den.

Ekte selv-ironi refererer til evnen til å le av seg selv, anerkjenne ens egne feil eller særheter uten å føle seg truet eller fornærmet. 

Det innebærer å ha en sunn og avslappet holdning til ens egne svakheter, feil eller rare sider. 

Selv-ironi er en positiv karaktertrekk som viser modenhet, ydmykhet og evnen til å se humor i ens egne handlinger eller egenskaper.

Mennesker som praktiserer ekte selv-ironi er ofte i stand til å håndtere kritikk og latter, både fra seg selv og andre, uten å ta det personlig. 

Dette skaper et miljø der humor og gjensidig forståelse blomstrer, og det kan bidra til å bygge sterke relasjoner og redusere spenninger. 

Selv-ironi er ikke å undervurdere seg selv, men heller å omfavne ens egen menneskelighet og åpne for læring og vekst.

Noen egenskaper som ofte går igjen hos mennesker med høy grad av selvironi.  Mennesker med høy selv-ironi er ofte åpne for å lære av egne erfaringer. 

De ser på feil som muligheter for vekst og forbedring, og de tar gjerne til seg konstruktiv kritikk.

Selvironiske individer har vanligvis en god forståelse av sine egne følelser og er i stand til å håndtere dem på en sunn måte. Dette gjør dem mer tilpasningsdyktige og robuste.

Du blir voksen den dagen du ler din første gode latter av deg selv.
Ethel Barrymore.

Selv-ironiske folk har også en tendens til å være gode i sosiale situasjoner, da de ikke tar seg selv for alvorlig og kan bygge humoristiske bånd med andre. 

Dette kan bidra til sterke relasjoner, og folk med høy grad av selv-ironi kan håndtere stress og press bedre, delvis fordi de har evnen til å se lysere sider av utfordrende situasjoner.

Det motsatte av selv-ironi er typisk manglende evne eller vilje til å le av seg selv eller anerkjenne egne feil. 

Dette kan manifestere seg som en overdreven alvorlig holdning til seg selv, mangel på evne til å se humor i egne handlinger eller en tendens til å føle seg truet eller fornærmet av kritikk.

En person som mangler selv-ironi kan være mer tilbøyelig til å ta seg selv svært alvorlig, være defensiv når det kommer til feil eller mangler, og unngå å delta i humoristiske selvkritiske situasjoner. 

Dette kan noen ganger skyldes lav selvtillit, narsissisme og frykt for å virke sårbare.

Bare de sinnssyke tar seg selv helt alvorlig.
Max Beerbohm.

Jeg kan kjenne meg litt igjen i ett av tingene Dolly Perton lirte av seg: hvis jeg skulle gjenfødes skulle det være som en feit gris - så jeg kunne spise så mye jeg ville.
Jeg er der nå.

Jeg har stor sans for livets ironi, den går som en rød tråd gjennom tilværelsen.

Alt blir annerledes enn du hadde tenkt deg.
Ebba Haslund.

Jeg har en pedagogisk høyskoleutdanning, men trass i det så lærte jeg tidlig at selv-ironi er et stekt, pedagogisk verktøy om det brukes riktig og du er observant på hvordan mottakerne reagerer på det.

Selv-ironi fra instruktøren bidrar til å skape en avslappet og positiv atmosfære. Dette vil føre til økt aspirantengasjement og trivsel, selv i det militære.

Ved å vise at instruktøren også kan le av seg selv, vil  det bidra til å bygge en positiv relasjon mellom instruktør og og aspirant. Dette vil skape et miljø der aspirantene føler seg mer komfortable med å delta og stille spørsmål.

Selv-ironi er et kraftig verktøy for å vise at det er helt greit å gjøre feil. Dette oppmuntrer aspirantene til å være åpne for å prøve nye ting, utforske og lære av sine feil. 

Ved å bruke selv-ironi vil instruktøren gjøre komplekse eller tørre emner mer tilgjengelige og underholdende for aspirantene.

Selv-ironi vil beviselig bidra til å redusere prestasjonsangst ved å skape et miljø der det er akseptabelt å ikke være perfekt. Dette igjen vil øke aspirantenes selvtillit og motivasjon.

En leken og selvironisk tilnærming til skolering vil stimulere kreativiteten blant elevene. Dette oppmuntrer til å tenke utenfor boksen og utforske nye ideer.

Så: Lenge leve selv-ironi; og død over skolesjefen som kritiserte latter fra undervisningsrommet på sjøkrigsskolen!

En leder må kunne le av seg selv i andres nærvær.
Anne Carine Tanum.

Ha en god, selv-oppdragende helg

Hvis vi ikke lærer å le av våre problemer, vil vi ikke ha noe å le av når vi blir eldre.
Edgar Watson Howe.

Jeg ler hver dag og har plenty av ting å le av i fremtiden.

fredag 12. januar 2024

Unormal; jeg?

I ulike sammenhenger har jeg gjennom hele livet fra tid til annen fått høre grader av: du er faen ikke normal!

I medisinsk sammenheng brukes ofte termer som gjennomsnittlig eller typisk for å beskrive egenskaper hos en person; aldri begrepet normal person. I seriøs, faglig eller vitenskapelig sammenheng finner en ikke begrepet normal person.

I generell forstand refererer det til noe som er vanlig, gjennomsnittlig eller i samsvar med det som oppfattes som normen innenfor en bestemt gruppe eller samfunn. I Forsvaret har de en rangering i rekruttiden som heter -norm-, noe som tilsier at rekutten ligger på snittettesultat.

Ok tenker jeg da; kanskje de mener at jeg ikke er som gjennomsnittet.

Begrepet gjennomsnitts-person refererer til en hypotetisk person som besitter egenskaper eller karakteristikker som er representative for den midterste eller typiske personen i en bestemt gruppe, samfunn eller befolkning. 

Dette konseptet brukes ofte for å generalisere eller beskrive egenskaper som er vanlige innenfor en spesifikk kontekst.

 
Forskning innen psykologi, sosiologi og antropologi har utforsket begreper knyttet til gjennomsnitts-mennesket og forsøkt å identifisere generelle trekk eller karakteristikker som kan være representative for store grupper. 

Slike studier har ofte fokusert på aspekter som kognitive evner, atferdsmønstre, emosjonelle reaksjoner og fysiske egenskaper.

Generelt sett har forskning som søker å definere eller beskrive en gjennomsnitts-person ofte blitt møtt med kompleksiteter og diskusjoner rundt representativitet og generalisering.

En stor amerikansk studie tok for seg 100 000 menn og kvinner og fant et snitt som beskrev en gjennomsnittlig, amerikansk familie. Gjennomgangen tok hensyn til hjem, jobb, økonomi, antall barn og religion.

Så brukte de dette snittet og søkte i alt de hadde av registreringer i USA å se hvor mange som matchet gjennomsnittsfamilien i studiet.

De fant -0- familier som matchet gjennomsnitts-familien helt.

Så hvorfor hører jeg da at: du er faen ikke normal!

Jeg vet at jeg er merkelig sosial som tante Olga definerte meg; hverken helt ekstrovert eller helt introvert.

Jeg vet også at jeg hverken tenker, oppfører eller lever som folk flest i det miljøet jeg jobber i, men jeg har flere i mitt bekjentskap som har de samme unormaliteter som meg; om dog ikke alle de samme sær-egenskapene mine samlet i en og samme person.

Det er mange av oss i landet som går rundt i klær fra Forsvarets overskuddslager og synes det kler vår personlighet.

Av disse er det mange høyreradikale og nynazister, men de idiotene identifisere ikke det samme som meg.

Vi er noen i Norge som har ytterst minimale krav til boplass så lenge det dekker minimumsbehovene til tak over hodet, privatliv og et sengeleie; og vi er mange som tåler det å fryse og svette i heimen; så mange at det roter til gjennomsnittsberegningene.

Jeg er ikke en gang unormal når det gjelder å ha høy arbeidsmoral, stå-på-evne og gjør annerledes prioritering av fritid enn storparten av befolkningen. 

Vi er mange av den typen på min arbeidsplass alene.

Selv om du føler deg unormal, er det alltid en arena hvor du er normal.
Siri Meyer

Jeg var kanskje mer normal og gjennomsnittlig de tiårene jeg jobbet i det norske og det spanske forsvaret, men bare litt. 

Selv der fikk jeg høre at: du er faen ikke normal!

Ikke en gang kroppen min er normal eller gjennomsnittlig, men når det gjelder fedme så er det stadig større prosent av befolkningen i landet som tar opp jakten på min BMI; har jeg lest

Jeg er ikke normal og langt fra gjennomsnittlig; men det er ikke du heller!

Ingen er normale. Normalitet er en absurd idé.
Diane Keaton

Ha en unormal og over snittet bra helg


Problemet er at vi aldri har klart å diagnostisere normalitet, den er altfor mangeartet. Professor emeritus Svenn Torgersen, PSI sin uttalelse i forbindelse med rettsaken etter tragedien 22. juli 2011.


fredag 5. januar 2024

Plikt = Å GJØRE

 

Seg selv nærmest

Jeg visste tidlig hva jeg ville bli i livet og gikk målrettet inn for å komme inn i mine drømmers karriere.

Dessverre så nevnte jeg min drøm om å bli elitesoldat under vann for min brutalt fritt-snakkende tante Olga.

Da sa hun ordene "dø om så det gjelder" som forekommer i diktet Nordmannen av Rudolf Nilsen - Er du virkelig villig til det?

Så la hun til: Å være mann for sin uniform handler ikke bare om hvordan du ser ut, men om hvordan du oppfører deg, med integritet, ansvar og respekt; og med viljen til å dø om så det gjelder.

Hun forklarte meg hva forventningen til mine valg var uten å legge en finger imellom, To die if necessary.

Dette uttrykket antyder villighet til å ofre sitt liv for noe av stor betydning eller viktighet. Det reflekterer en sterkt forpliktet holdning mot en sak eller et mål.

Olgas ord fulgte meg gjennom årene og har vært årsak til mange våkenetter i dype tanker rundt om jeg faktisk ville la forpliktelsene gå foran egen sikkerhet; inntil jeg første gang fikk bevis på at det ikke bare var ord, men handling som svarte ut dette for meg.

Det var ikke lenger uniformen og tittelen som ble den videre motivasjonen, men det at jeg faktisk visste at jeg var villig til å dø om så det gjaldt.

Det var en idiotisk tabbe av førstestyrmannen som førte til at cruiseskipet Costa Concordia grunnstøtte og veltet, sa kaptein Francesco Schettino under rettssaken i 2015.

Schettino nektet for å ha forlatt skipet og overlatt passasjerer og mannskap til seg selv.

Han sier han ramlet ned i en livbåt da cruiseskipet krenget og skal ha blitt værende på land for å koordinere redningsaksjonen som kostet 32 liv derfra. Han ble dømt av retten og fordømt av folket.

Kaptein Lee Joon-sok på fergen Sewol rømte skuta si og lot over 300 personer i stikken i havet utenfor Seoul i 2014.

Det var 475 mennesker om bord i ferja da den gikk ned. Om lag 340 av disse var elever og lærere ved en videregående skole i Ansan.

Fra alarmen gikk og til ferja sank gikk det om lag 40 minutter, men i stedet for å forsøke å evakuere ferja ba besetningen passasjerene om å bli værende på lugarene. Samtidig forteller vitner at kapteinen selv forlot det synkende skipet – samtidig som passasjerer fikk beskjed over høyttaleranlegget om å bli værende der de var. 268 ungdommer døde. Han ble dømt og mistet ansikt, noe som er skjebne verre enn døden i Sør Korea.

Ansvar er det motsatte av skam. Lars Saabye Christensen.

De uniformerte mannskapenes prioritering av egen sikkerhet mens andre ble drept på Utøya, i Kongsberg og i Oslo skal jeg ikke rippe opp i.

Uttrykket -hver mann er seg selv nærmest- reflekterer ideen om at enkeltpersoner vanligvis prioriterer sine egne interesser og velferd over andres.

Det betyr at folk generelt sett er selvopptatte eller egoistiske når det kommer til å ta beslutninger og handle i sitt eget beste.

Dette uttrykket kan også antyde at det er en naturlig tendens for enkeltpersoner å ivareta sine egne behov først før de tar hensyn til andres interesser.

Tradisjonen med at kapteinen skal være den siste som forlater skipet, også kjent som -kvinnen og barna først- har historiske røtter og prinsipper knyttet til ansvar og lederskap.

En av grunnene til at kapteinen forventes å være den siste som forlater skipet, er at de har ansvar for mannskapet og passasjerene ombord.

Kapteinen skal lede evakueringen og sørge for at alle andre har fått muligheten til å forlate skipet før de selv går av.
Dette prinsippet er også en del av sjømanns-tradisjoner og maritime koder, hvor kapteinen anses som den øverste ansvarlige for sikkerheten og skipets skjebne.

Tradisjonen med å være den siste som forlater skipet kan fortsatt symbolisere ansvar og lederskap.

Å være -mann for sin uniform- refererer vanligvis til ideen om å oppføre seg på en måte som er ærerik og verdig, i tråd med de forventningene og kravene som er knyttet til en bestemt rolle eller stilling.

Dette uttrykket er ofte assosiert med yrker eller posisjoner som krever ansvar, integritet og respekt for regler og etiske standarder.

For eksempel, i forsvaret eller i politiet, kan en person som er mann for sin uniform forventes å opprettholde profesjonalitet, handle med integritet og utføre oppgavene sine i tråd med etiske retningslinjer.

Det handler om å hedre uniformen og det ansvar den representerer gjennom ens handlinger og oppførsel.

Å ha respekt for uniformen betyr å anerkjenne og opptre på en måte som er verdig og ærer den rollen eller posisjonen som uniformen representerer.

Dette gjelder spesielt for yrker som bruker uniformer, som politi, militæret eller andre offentlige tjenesteyrker, men det gjelder for alle som har takket ja til stort ansvar; en usynlig uniform med en tittel og en stillingsbeskrivelses del om forventninger til den som bekler stillingen.

Respekten for uniformen innebærer vanligvis å følge etiske retningslinjer, opprettholde profesjonalitet, og opptre på en måte som reflekterer positivt på den organisasjonen eller tjenesten man representerer.

Det handler om å forstå at uniformen symboliserer et visst ansvar, myndighet eller tjeneste, og å opptre i samsvar med de forventningene og standardene som er knyttet til den rollen.

Den som ikke får informasjon, kan ikke ta ansvar. Den som får informasjon, kan ikke unngå å ta ansvar. Jan Carlzon.

Når det blir sagt at du gjerne kan kle deg i uniform med gullknapper, men da må du også ta ansvaret uniformen bringer med seg, betyr det at hvis du ønsker å inneha en viss posisjon eller status, må du også være villig til å påta deg de pliktene, ansvar og forventninger som følger med denne posisjonen.

Uniformen med gullknapper kan symbolisere en høy rang, autoritet eller prestisje. Å ta ansvar for uniformen innebærer å utføre oppgavene knyttet til posisjonen på en ansvarlig og profesjonell måte, følge etiske retningslinjer og representere den organisasjonen eller tjenesten på en verdig måte.

Det handler om å være klar over at statusen og fordelene som følger med posisjonen også kommer med forpliktelser og forventninger.

Loven og etiske retningslinjer varierer, men i mange tilfeller forventes det at politimenn og soldater prioriterer sine forpliktelser over sin egen sikkerhet.

Dette prinsippet er ofte en del av yrkesetikken innen beredskap, sikkerhets- og forsvarstjenester.

For eksempel kan politi og soldater være forpliktet til å beskytte samfunnet og landet, selv om det innebærer risiko for deres egen sikkerhet.

Dette er basert på prinsippet om tjeneste for fellesskapet og er en del av profesjonaliteten som forventes i slike yrker.

Likevel er det også viktig å påpeke at det er situasjonsavhengig, og det er grenser for hva som kan forventes av en person.

Det er nødvendig å vurdere konteksten, risikoen involvert og de konkrete omstendighetene før man kan fastslå hva som er rimelig å forvente av en politimann eller en soldat i en gitt situasjon; noe som må fremkomme i den informasjonen disse mannskapene får før de tiltrer sin stilling.

I konteksten -roller forplikter- illustrerer historiene om Costa Concordia, Sewol, og prinsippene om -å være mann for sin uniform- hvordan spesifikke posisjoner, som kapteiner og uniformerte tjenestemenn, innebærer forpliktelser og ansvar.

Disse rollene forventes å ivareta sikkerheten og interesser over andres, og uttrykket understreker nødvendigheten av å ta ansvar for konsekvensene av ens handlinger i samsvar med den rollen man innehar.

Det er få genier blant oss. Og profeter bør man passe seg for. Samfunnet bygges av selvstendige og modne mennesker som tar ansvar. Anne Enger.

Ha en god og ansvarsfullt gjennomført helg

Forsøk å gjøre din plikt, så blir du snart klar over hva du er verd. Johann Wolfgang von Goethe.