Netthandel i gamledager

 

I min barndom var postordre noe våre foreldre drev med, men i møte med forsvaret var en postordre noe helt annet. 

ELLOS var et svensk postordre som gjennom seksti og syttitallet hovedsakelig solgte klær og interiørprodukter; også med leveranse til de avisdesliggende områdene i Norge som omfattet Austvatn i Nord Odal.

Vi bodde nær svenskegrensen, men på sekstitallet var det ikke så mange vanlige borgere som hadde egen bil.

Skogvokter Mentz hadde en gråhvit Bedford som han slengte oss barna inn på madrasser bak i kassebilen og fraktet familien en sjelden gang på svensketur til Edda.

Ut over det så foretok mor sine svenskekjøp via Ellos etter en grundig gjennomgang av Ellos-katalogen som kom i posten noen ganger i året.

Vi som bodde på landet var ikke direkte bortskjemte på shopping, for å si det på moderne norsk.

Nede i bygdesentrum hadde vi to butikker; Landhandleriet som var en isenkram, og Samvirkelaget. En kort stund hadde vi også en liten kafé, men den ble stengt etter krav fra de svartkledde bibelbærerne fordi slike etablisement førte med seg ukultur og fordervelse av ungdomen gjennom å høre på musikk fra en jukeboks og drikke Coca Cola.

Det var til og med observert røykende ungdommer på kaféen.

For å gjøre bygdesentrum fullkomment så hadde vi i tillegg et postkontor med en rød telefonkiosk utenfor; og to konkurrerende bensinpumper. På Esso-pumpene kunne vi kjøpe klistremerker med putt en tiger på tanken og tigerstripete badebukser fra et lite glassbur ved bensinpumpene.

På BP ved Landhandleriet kunne vi kjøpe bensin; og få kjeft om vi fylte mopedtanken for under ti kroner.

Mor kunne selvsagt ta bussen til Skarnes, eller bytte buss underveis for å komme seg til Kongsvinger, men i og med at det kun gikk morgenbuss klokken 05:00 og en dagbuss, ett-bussen, så ble det langt mellom hamdleturene hennes. Og da var Ellos-katalogen en kjærkommen vare i huset på Aasen.

Det jeg husker best rundt dette var den spenningen og gleden som ansiktet hennes røpet de gangene hun kastet seg på sykkelen for å hente pakkene fra Ellos på postkontoret; og hvor stolt hun viste frem de nye julegardinene og dukene hun hadde mottatt.

Jeg husker også skuffelsen i min søster Anne Karin, da hun hadde investert sparepengene fra luking av potet og purre-jordene den foregående sommeren, på et gjøkur fra Ellos.

Den lille jenta hadde drømt om å få seg et gjøkur så lenge hun kunne huske, og når var det kommet i posten; et knøttlite gjøkur, som på bildet i katalogen så imponerende ut, men som i virkeligheten bare var et lite leketøy uten urverk.

Som storebror så hadde jeg ikke annet å gjøre enn å selge mopeden min og investere sommerens oppsparte formue for å kjøpe et gjøkur til henne på Skarnes.

Det siste jeg ønsket var å bli sett på var en overfølsom bror som lett lot seg påvirke av min søsters tårer av skuffelse, for svakhet har jeg aldri turt å vise.

Derfor ble historien hjemme at jeg hadde fått gjøkuret av en eldre dame som jeg gjorde en del hagearbeid for.

Det var selvsagt langt fra sannheten, for det eneste jeg fikk av henne etter endt jobb var en håndfull med rosiner.

I tillegg så måtte jeg gå skammens og løgnens sti tilbake til den gamle damen med en bukett roser fra hagen og en tegning fra min søster for å takke for den flotte gaven; den gjerrige drittkjerringen.

Og ikke nok med det, i tillegg måtte jeg komme med en nye løgn for på en eller annen måte å forklare hvorfor gamla skulle få blomster og kunst.

Løgn tar løgn, men det var tross alt bedre enn å røpe at jeg var en svak, dyptfølende guttunge som manipulerte seg selv på grunn av følelser.

Jeg hadde flaks, for faren med at mor eller Anne Karin en gang i fremtiden skulle støte på gamla og takke for gjøkuret ble borte i og med at hun åndet ut kort tid senere.

Ja, ja Tor, der mistet du en god venn og inntektskilde, mente mor da nyheten om gamlas bortgang nådde huset. Jeg som ikke en gang likte rosiner.

Hvor mor hadde hodet sitt da hun via Ellos kjøpte et par bukser til meg; av brun kordfløyel, må gudene vite.

Det var heldig vis ikke så lenge jeg måtte gå rundt kledd som en hippie, for kvaliteten på buksene var så dårlige at stoffet på bukse-knærne snart etter bare var som gasbind; med god hjelp av meg selvsagt.

Mor var en driftig kvinne, så hun satte skinnbøter på knærne og den slitte baken på buksene, så de neste månedene så jeg ikke lenger ut som en hippie, men mer som en klovn fra sirkus arnardo.

I hjerte en konge, av blod en klovn.
Tante Olga

Min skarpe og tydlig uttalende tante Olga så nok noe i meg som kunne tyde på at jeg var en person med store ambisjoner og drømmer om å oppnå noe stort, men at jeg på grunn av min bakgrunn eller omstendigheter følte meg begrenset eller mindreverdig.

Hun så nok en person som oppførte seg som en klovn i lokalsamfunnet, men som innerst inne hadde en sterk tro på seg selv.

Jeg tror hun så en person som på den ene siden hadde egenskaper som en konge: styrke, selvsikkerhet, lederegenskaper; men so på den andre siden kunne være usikker, sårbar; og ha en tendens til å undervurdere seg selv.

Eller så sa hun det hun sa med bakgrunn i hvordan jeg så ut i de jævla buksene fra Ellos.

Hva vet vel jeg. Det vil jeg nok aldri få vite heller, for Olga var en kvinne som ofte gikk bort; og en siste gang for godt.

Og det var det jeg hadde rundt gamle minner fra den gangens netthandel over grensene.

Jeg misunner ingen som vet mer enn meg, men jeg synes jævlig synn på dem som vet mindre.

Ha en hærlig og minnebyggende helg.

Min uvitenhet var så allsidig at det til slutt ikke var noe jeg ikke forsto meg på.
Henrik Groth

Ramp på rampene

EKSTRANUMMER Fredag 4. oktober. Solskinnsdagen.

På ungdomskolen hadde jeg en drøm om å starte et band, Melkerampen; men jeg hadde hverken venner, instrument eller musikalitet; så det ble med planen.

Så det ble bare med det nærmeste jeg kom noe med homo i ungdommen, homonymer; ord som har samme skrivemåte eller uttale, men forskjellig betydning.

Mor ga meg gutte-frysninger da hun syntes band-navnet var søtt da hun assosierte Melke-rampen til rampunger som drikker melk, mens band-navnet hovedsakelig var en hyllest til bygdens samlingspunkter for ungdomen i bygda; melkerampene nedenfor gårdene langs riksveien.
Jeg var en misforstått ungdom.

Melkerampe var en utbredt oppbevaringsplass for melk og gårdsprodukter i påvente av avhenting langs veiene i bygde-Norge. 

Høyde på rampene og avstanden fra veien var nøye planlagt slik at de tunge melkespannene kunne lempes rett inn på planet på en lastebil, så i transportbransjen var de like redde for å jobbe den gangen som med søppelkjørere i dag som tvinger oss til å sette søppelbøttene slik at de har håndtakene vendt mot bilene for å gjøre det raskt og lett å trekke dem ut fra skurene de står i.

At dette er lite praktisk for de som skal benytte spannene er ikke deres problem, for i Norge er det kundene som skal stå for servicen.

Det var viktig at høyden på lasterampen i melkerampen var slik at en unngikk å måtte løfte spannene, og slik at en enkelt kunne svinge de inn på planet.

Disse melkerampene var tidligere et viktig samlingspunkt hvor gårdsarbeidere møttes og utvekslet nyheter; og sladder om storbøndene de jobbet for.

Det var også et vanlig samlingspunkt for de av oss som skulle skaffe seg skyss med bil og lastebil, da melkeruta ofte innbefattet å ta med reisende.

På strekninger der melkeruta gikk kom også skolebussen, og elever som kom for sent til skolebussen ble kynisk brukt til å lempe melkespann fra melkerampa inn på lasteplanet; som en automatisert, kollektivt akseptert straffemetode for oss som ikke klarte å passe klokken om morgenen.

Antagelig vis så hadde bygde-Norge fått mer enn nok av stive høyrearmer i de fem årene med besøk fra tyskerne, for det å markere stopp-signal til buss, melkerute eller godsrute med arm-signal var ikke akseptabelt i Nord-Odal; der var det et bein som eleven sparket ut av åpningen på melkerampen som var stopptegn til sjåføren den gangen.

Melkerampene var som nevnt et viktig samlingspunkt for både unge og gamle i min barndom; en så så viktig del av bygde-livet at en journalist fra Glomdalen avis en skal ha skrevet: det er ikke mye som skjer her ute i Austvatn, men det er alltid noe nytt å prate om ved melkerampen.

Det fantes ikke avisbud i min barndoms-bygd.

Noen få abonnerte på Glomdalen og fikk den sammenrullet med adresse-bånd i postkassen ved post-utkjøringen på morgenen. Skulle vi få tilgang til riksavisene så måtte vi ned på landhandleriet nede i bygdesentrum og betale 25 øre.

Men, som journalisten observerte ved melkerampene, så var det der nyeste nytt av lokalnyheter ble utdelt; og så ble det bragt videre fra rampe til rampe av sladrekjerringene som gikk under fellesbenevnelsen vander-posten.

Disse nyhets-sprederne som ruslet mellom sine faste melkeramper var en modernisert form for budstikkene som i århundret tidligere ble skutt fra gård til gård med viktige beskjeder.

Disse sladrekjerringene og deres stadig verre tolkninger av sladderet sto godt til HC Andersens fortelling om fjæra som ble til fem høns.

Vår alles kjære lærer Aksel Nordeng påsto i den sammenheng at det var ca. tre melkeramper mellom sannhet og løgn.

Det var med bakgrunn i melkerampen nedenfor Trøseid gård Berg at jeg lærte å mistro katter.

Katten til Pinse-Harald i det gule huset på andre siden av riksveien slo seg ned på min melkerampe og trodde at den eide den. Den satt der og fulgte meg med et blikk som om den så på meg som om jeg var en inntrenger.

Jeg tenker på den hver gang jeg ser Grevinnen og hovmesteren da han drikker av blomstervasen og uttrykker: kill that cat.

Nysgjerrighet drepte katten sa de gamle, kanskje litt håpefullt, de gangene de kom over meg, sittende i dype tanker på min lokale melkerampe. Da visste de at hjernen min arbeidet med et eller annet eksperiment som garantert kom til å gå til h......

Jeg tror de gjorde dette for å advare meg om farene ved unødvendig undersøkelse eller eksperimentering.

Ordtaket innebærer også at det å være nysgjerrig noen ganger kan føre til fare eller ulykke.

Den opprinnelige formen for ordtaket, som nå sjelden brukes i dag, var Pinse-Harald sitt: omsorg drepte den katt.

I dette tilfellet ble nok omsorg definert som bekymring, for Pinse-Harald med ett øye hadde nok ærlig bekymring rundt det at mine eksperimenter og undersøkelse av ting ville koste meg dyrt; i verste fall føre til at han måtte sykle de syv kilometerne til Mo kirke for å delta i en undødvendig fremprovosert begravelse.

Det eneste jeg vil si med de ovenfor sammensatte ordene er rett og slett at: barne-minner er som små skatter vi bærer med oss gjennom livet.

Ha en god og minnerik helg alle sammen.

Det er ikke bare bare å ha det gøy på landet når du ikke aner hvor landet ligger, mener Kjerstin Aune i sin blogg #selvforvikling.

Og kanskje er det like bra, for som Laila Stien sier det: landsbygda er ikkje for sveklingar!

Kjerstin Aune skriver også noe som beskriver det jeg føler nå som pensjonist: det er ikke bare å plutselig drive dank når du ikke har gjort en dritt på aldri så lenge.

Så da får en bruke tiden på å dykke ned i minnene da; for å fylle dagene

Kjønn

Menn benevnes som beskyttere og det sterke kjønn.
Kvinner beskrives som de fagre og det svake kjønn.

Det er hos det svake kjønn at det sterke henter sin styrke sier et gammelt ordtak.

Begrepet om at menn er beskyttere og det sterke kjønn, mens kvinner er de fagre og det svake kjønn er vel en temmelig utdatert oppfatning som har blitt utfordret og avvist gjennom blant annet min egen erfaring opp gjennom de mange årene jeg har levd.

Denne stereotypien har sine røtter i historiske og kulturelle kontekst, hvor kjønnsroller var rigid definert og kvinner ofte ble tildelt en underordnet posisjon.

Oppfatningen var basert på biologiske forskjeller, men disse ble ofte overdrevet og brukt til å rettferdiggjøre ulik behandling av kvinner og menn; og fortsatt lever dette i beste forstand i mange kulturer, inklusive vår egen kultur.

Jeg skal ikke prøve å skrive et forsvarsskrift for kvinner, og jeg skal ikke skrive om hvorfor menn er bedre enn kvinner; jeg skal bare nyensere det jeg mener om amøbene av mitt eget kjønn, og det opplevde faktum at slett ikke alle menn er sterke eller beskyttende; så langt der i fra.

I kulturer og miljøer der menn i sin utilstrekkelighet benytter vold mot kvinner for å dekke over sin egen utilstrekkelighet gjør at jeg ofte skammer meg over mitt eget kjønn og regelrett blir litt rasistisk.

Den oppfatning at en mann har rett til å slå sin kone, eller true henne med fysisk vold, er dypt rotfestet i mange kulturer; og i det en kanskje kan kalle taper-miljøer.

 
Flertallet av de mennene som hevdet at de ikke mishandlet sin kone, i en stor undersøkelse ledet av FN, mente at det å slå en kvinne var akseptabelt og ikke var ensbetydende med å øve vold.

Ordet macho kommer fra Latin-Amerika og henspiller på en tøff, aggressiv maskulin stolthet som innbefatter en nedlatende holdning til kvinner.

I Bangkoks største forstad blir 50 prosent av alle gifte kvinner slått regelmessig og i Hongkong har andelen av kvinner som sier at de er blitt slått av sin partner, har steget med over 40 prosent i løpet av 2023.

Antall kvinner som oppsøkte krisesentre i Japan økte fordi deres mann oppførte seg voldelig økte med 45% i 2023, og i Storbritania får politiet hver dag 1300 telefonoppringninger fra ofre for vold i hjemmet, over 570 000 hvert år. Av disse er 81 prosent kvinner som er blitt angrepet av menn.

Sytti prosent av alle forbrytelser i Peru som blir innrapportert til politiet, gjelder kvinner som er blitt slått av sin mann. I løpet av ett år ble 14 500 russiske kvinner drept av sin mann, og ytterligere 56 400 ble gjort uføre eller ble hardt skadet under husbråk, mens det i Kinaer raskt økende tilfeller av menn som angriper sine ektefeller, særlig i byområdene.

Bare i 2023 ble 52 prosent av alle kvinner i Nicaragua rammet av en eller annen form for vold utført av deres mann.

Mange av disse mennene påstår at det er alkoholen som får dem til å øve vold mot sine koner, og av enkelte forstsegpåere så kjøpes dette.

Min tidligere svoger var en av disse hvis hjerte heldig vis sluttet å slå til slutt; samtidig med hendene hans.

Sannheten er vel at dette bare er en dårlig unskyldning for å dekke over sine dårlige, personlige egenskaper og viten om disse mennenes egen utilstrekkelighet.

 
Lavt selvbilde og følelser av utilstrekkelighet, er i mitt hode sterkt korrelert med voldelig atferd hos noen menn.

Rusmidler vil i mange tilfeller øke aggressivitet og redusere hemninger, men alkehol er kjnet for bare å forsterke de underliggende følelsene og holdningene du har når du inntar det.

 
Alkohol endrer ikke din personlighet, den får bare frem det som ligger i deg fra før; den får frem den du virkelig er, og den lyver ikke som deg.

Jeg er ingen spesialist på det å forstå, eller å prøve å finne unskyldninger eller svar på hvorfor enkelte menn føler det riktig og har behov for å ty til vold mot sine samboere og ektefeller når de selv føler seg underlegne og utilstrekkelige, men jeg vet hvordan jeg selv tolker disse personene; bitte små, verdiløse menn som ikke evner å få kvinnene sine til å følge dem gjennom sin intelligens og sin vellykkethet.

 
Det hjelper ikke om disse mennene er aldri så veltrente helestudio-bunter eller ikke, de er uansett bare en flokk svake, evneløse og bitre nisser som er redde for, og ikke evner å håndtere, styrken i sin partner på annen måte enn å kue, true og slå.

De tyr til det å holde andre nede ved frykt fordi deres personlighet og intelligens ikke står seg mot partneren.

Jeg kjenner, og har kjent, så mange av denne typen psåkalte menn opp gjennom livet at jeg mener å ha sett såpass mye fellestrekk hos dem til å helhjertet påstå at dette er menn som krever å få sin vilje, men ikke klarer å få den uten å ty til vold og overgrep.

 
Mange av dem jeg har kjent har hatt høy utdannelse, andre har vært lite smarte; men feløles for dem alle er at de ikke strekker til over for andre og lar dette gå ut over sine nærmeste.

Mannfolk som øver vold mot kvinner og barn finnes rett og slett ikke, for de er ikke mannfolk.

 
Definisjonen på et mannfolk er en sterk og selvsikker mann med stor rettferdighetssans; en som tåler motstand og håndterer den med hodet og ikke hendene.

 
Dette kan inkludere fysisk styrke, men også psykisk styrke og evne til å ta gode avgjørelser.

Rettferdighetssans i denne sammenheng er en følelse eller en oppfatning av hva som er rett og galt, rettferdig og urettferdig. Det handler om å ha en indre kompass som forteller oss når noe ikke stemmer; når noen blir behandlet dårlig.

Så beklager, ordet mann omfatter ikke dere.

 
Å være mann er ikke bare et kjønnsmodent menneske med XY-kromosomer, og som har mannlige kjønnsorganer og kan produsere sædceller.

Det finnes ikke ett kjønn som dere kan ta til dere eller dekke dere bak; dere er rett og slett ingen ting, og dere kan ikke kalle dere mannen i forholdet.

Dere er bare små likeverder av Marius Borg Høiby og har ingen verdens ting å være stolte av.

Dere kan ikke unnskyldes, og dere er en skam for alle menn.

Måten dere opptrer på fratar dere all ære, og alt dere ellers har prestert gjennom livet.

Tradisjonelt har kjønn ofte blitt sett på som en binær kategori: enten mann eller kvinne, basert på biologiske forskjeller som kjønnsorganer og kromosomer.

Enkelte individer fortjener ikke en gang å kategoriseres som et kjønn, hverken i den gamle måten å definere et kjønn, eller nå da det har oppstått en mer nyansert og inkluderende forståelse av kjønn.

Men må en sette disse mennene inn i en kjønnsbenevnelse så må det være:
det desidert svakeste kjønn av alle.

Det er i hjemmet barn lærer vold.
Erin Pizzey

Ha en god og voldsfri helg

Det som oppnås med vold kan bare beholdes med vold.
Mahatma Gandhi

Å se seg selv

Speilbildet ditt lyver i utgangspunktet aldri.

Av fare for å høre ut som en som tror han er en psykolog-ekspert, noe jeg så langt der i fra er, så ønsker jeg å uttrykke meg rundt variasjoner over uttrykket: å se seg selv.

Jeg ser meg seg selv i speilet, sier enkelte , en metafor for å bli klar over sine egne feil og mangler.

Da har de skjønt en av variantene rundt ordtaket: ser du etter feil; bruk ikke kikkert, men speil.

De fleste speil er en direkte refleksjon av deg selv, og dermed lyver de aldri.
Vårt utseende reflekteres likefram, men speilet avslører også noen mer subtile sider ved vår person. 

Selvtillit og psykisk status skinner også igjennom, og hvis man ser godt etter, vil man raskt oppdage hvordan humøret og mental balanse synes i speilbilde; og således for de som du omgås med og som ser deg. 

Speilet lyver ikke, så det er hjernen din som gjør at du ikke ser det som speilet gjengir når du ser i det.

Et annet begrep som dekker den samme effekten rundt det å se seg selv tydelig er det å se seg selv utenfra; å få et objektivt perspektiv på deg selv og dine handlinger.

Jeg har ofte lurt på hvorfor jeg ikke ser den samme personen hver gang jeg ser i speilet hjemme, og skjønner vel da at bildet forvrenges noe av den følelsen jeg har akkurat i det jeg ser mitt eget speilbilde.

Noen ganger ser jeg det jeg ser, en gammel og forfallen mann.

Andre ganger ser jeg min egen refleksjon formet av hvor ung jeg føler meg inne i hodet. Uansett er det de gangene jeg ser sannheten at jeg bruker minst tid foran speilet på badet.

Noen ganger så sier vi at vi ser oss selv i andre, og da mener vi gjerne å gjenkjenne egne egenskaper og reaksjoner hos andre mennesker rundt oss.

Det er vel en form for nyttig selvrefleksjon; å ta seg tid til å tenke over hvem jeg er, hva jeg føler og hva jeg ønsker å oppnå.

Det handler egentlig om det å bli bedre kjent med seg selv, sine styrker og svakheter; og det ender vel sannsynlig opp med at jeg gransker mitt eget selvbilde; det bildet jeg har av meg selv.

Det er ingen tvil om at jeg da ser noe som kan være både positivt og negativt, påvirket av både indre og ytre faktorer.

I dette speilbildet ligger en refleksjon av den selvtilliten jeg har akkurat der og da; troen eller tvilen på meg selv og mine evner.

Det handler egentlig om dagens styrke i forhold til å ha en positiv oppfatning av meg selv og tørre å ta en ventende utfordringer; en slags selvsuggesjon.

Det handler vel egentlig om å ha en eller annen form for selvaksept; det å ville akseptere seg selv slik man er, med både gode og dårlige sider.

Å"kine eldre dager så handler dette om å slutte å sammenligne meg med andre og å være fornøyd med det jeg har; og det å akseptere det jeg mangler.

Å se seg selv gjennom speilet kan både vekke fortvilelse og skuffelse; brutte illusjoner.

De gangene jeg står foran det store speilet i entreen, iført trangtsittende jeans og stram T-sjorte så forventer jeg å se den unge, spreke mannen jeg en gang var. Da er det brutalt å se, og akseptere, den gamle, dvaske mannen med bryster og vom som jeg egentlig ser gjengitt i speilbildet.

Da innser jeg at jeg hverken kan lure andre eller meg selv, men bare må gå videre som mit sanne jeg.

Andre ganger ser jeg en aldre mann som stråler av pågangsmot og vilje; og de gangene skinner solen ute selv om det er styrtregn og svarte skyer. 

Dette er de dagene jeg vet at jeg kan drive med selvrealisering.

Hva er de psykologiske effektene som gjør at de rundt deg ikke ser den samme utgaven av deg som det du ser i speilet ditt?

Det at vi føler på oss at at andre oppfatter oss annerledes enn det vi selv gjør, er noe de fleste av oss har opplevd; noe som skyldes at hjernen vår fordreier den sannheten som speilet vårt gjengir.

Vi har en tendens til å fokusere på våre egne styrker og svakheter, og vi kan ha en mer positiv eller negativ bias avhengig av vår selvfølelse.

Dette kan føre til at vi overvurderer eller undervurderer ulike sider av oss selv.

Vi sammenligner oss kanskje for ofte med andre, og dette påvirker hvordan vi til slutt ser oss selv.

Hvis vi hele tiden sammenligner oss med personer vi oppfatter som bedre enn oss, vil vi føle oss mindreverdige, og omvendt.

Vi har alle ulike sosiale roller, og vi tilpasser vår atferd og presentasjon ut fra hvilken rolle vi er i; og det som er viktig i dette er at vi viser andre forskjellige sider av oss selv i ulike situasjoner.

Mennesker rundt oss danner seg ofte et førstehåndsinntrykk av oss basert på begrenset informasjon, og dette inntrykket kan være vanskelig å endre i hodene deres. Samtidig så er det sånn at en stor del av kommunikasjonen vår er non-verbal, og disse signalene vil tolkes forskjellig av ulike mennesker.

Så virkeligheten er at det er helt normalt at andre oppfatter oss annerledes enn det vi selv gjør, og da er det viktigste vi kan gjøre for oss selv å fokusere mindre på hva andre mener om oss, og hvordan de oppfatter oss, men heller å fokusere på å være trygg på hvem du er; og det å bygge gode relasjoner til de rundt deg ut fra det.

Det ligger veldig mye fornuft i Oscar Wilde sitt råd: be yourself; everyone else is already taken.

Vær ærlig mot deg selv, og vær den du er uten å prøve å være en annen.

Den mest modige handlingen er å tenke selv; høyt.
Coco Chanel

Å være seg selv i en verden som hele tiden prøver å gjøre deg til noe annet er den styrken du trenger mest i livet; mener nå jeg.

(Eller det rett og slett bare er en flåsete filosofi jeg dekker meg bak forde jeg ikke ønsker og gidder å endre meg bort fra den jeg er).

Ha en nydelig helg med fokus på selvrealisering.

Selvrealisering beskriver prosessen hvor du som person jobber mot det å bli den beste versjonen av seg selv.

Du er nok, akkurat som du er.
Meghan Markle

Hvert maiskorn har potensialet til å bli noe stort,

Etter min død så ønsker jeg å kremeres med alle lommer i likklærne fulle av tørkede maiskorn som popper inne i flammene i kremasjonsovnen.

 
Mest sannsynlig så vil jeg bli en av dem som får teksten gikk stille bort i dødsannonsen; som om det må varsles at vedkommende ikke gikk bort med et brak som forventet.

Jeg har alltid sagt at jeg vil gå bort med et smell, men om i det minste mitt siste ønske innfris så får jeg nøye meg med noen siste poppelyder.

Tanken om et siste ønske er noe som har fascinert mennesker i ulike kulturer og gjennom historien.
Det kan selvsagt være flere grunner til at dette er så viktig for mange.

Når man står overfor døden så kan man føle seg maktesløs.

 
Å få oppfylt et siste ønske kan gi en følelse av kontroll over situasjonen, selv om det er begrenset.

 
Det kan også være en måte å sette sitt eget preg på livet, selv i de siste øyeblikkene.

Mange mennesker ønsker å ordne opp i uavklarte forhold eller si farvel til sine kjære før de dør.

 
Å få oppfylt et siste ønske kan være en måte å få ro i sjelen og føle seg mer forsonet med den uungåelige døden.

 
Døden er noe veldig seriøst, men det er ingen ting som tilsier at den ikke kan sprites opp med en liten overraskelse; og med litt humoristisk snitt.

Et siste ønske vil være en mulighet til å skape positive minner for både den døende og de pårørende.

 
Det kan være alt fra å feire en siste bursdag mens en lever, til å reise til et spesielt sted som betyr noe for det livet en har levd; eller å vite at en omgis med poppende poppkorn i noen sekunder før en blir til aske

For mange har et siste ønske en dypere, symbolsk betydning.

 
Det kan være en måte å uttrykke sine verdier, tro eller håp på, og min lille kjepphester gjennom livet har vært å løse dystre situasjoner med litt befriende smil, litt overraskende vendinger; og litt overraskende, småsjollert latter.

For den som måtte kikke inn gjennom inspeksjonsøyet på kremasjonsovnen under poppingen så tror jeg at akkurat synet av popkorn ikke blir forventet for denne personen; så én person vil i det minste huske meg en stakket stund.

Det er sjelden man tenker over dyp filosofi når man spiser popcorn, men det er faktisk et fenomen som har fanget oppmerksomheten til tenkere opp gjennom historien; noe som ikke er så rart da det i utgravinger i Mexico er funnet poppkort så langt tilbake som 3600 år før Kristus.

Det mest åpenbare symbolet er kanskje transformasjonen fra et lite, hardt korn til en luftig, sprø snack som er til glede og nytelse.

 
Dette ser jeg på som en metafor for menneskelig potensiale og vekst.

Vi starter alle som små individer, og gjennom erfaring og utvikling kan vi poppe opp og bli noe helt annet enn det andre forventet seg; også vi selv.

Inne i hvert maiskorn ligger det en mulighet for en stor forvandling.

Dette er en påminnelse om at det ofte er mer til ting enn det som først møter øyet.

Selv om popcorn er en lett og luftig snack, er det også et kjemisk og fysisk produkt av varme og trykk.

 
For meg så symboliserer dette livets syklus hvor forgjengelighet fører til fornyelse og endring.

Samtidig så er popcorn er ofte assosiert med kino og sosiale sammenkomster, så dette symboliserer det å dele en opplevelse med andre; og det å føle tilhørighet i et fellesskap.

Selv om popcorn produseres i store mengder, er hvert korn unikt.

 
Dette bør være en refleksjon over hvordan vi som mennesker både er en del av et større samfunn og samtidig er individuelle vesener.

Så kom ikke her å nekte meg mitt siste ønske forde det bare er en flåsete vits fra min side;, for det er faktisk mye mer gjennomtenkt enn som så; og det er noen siste popp som på en veldig dekkende måte beskriver hva og hvem jeg var mens jeg levde.

Mat har alltid vært en sentral del av menneskets liv, og det er derfor ikke overraskende at den også har fått en plass i filosofiske betraktninger rundt symolikker rundt livet.

 
Matvarer har blitt brukt som symboler for en rekke ulike aspekter ved tilværelsen, fra begynnelse til slutt.
Brød er ofte sett på som et symbol på livets grunnleggende behov.

 
Det representerer næring, vekst og livsopphold, og i kristendommen blir brødet for eksempel brukt som et symbol på Jesu kropp i nattverden.

Vin er et symbol på glede, fest og livets flyktighet. og i mange kulturer har vin vært assosiert med overflod.

 
Eplet er et kjent symbol fra bibelhistorien, hvor det representerer kunnskap, fristelse og synd. Eplet har også blitt brukt som et symbol på forbuden frukt og dødeligheten.

Egget er et symbol på begynnelse, potensiale og fornyelse.

 
Det representerer livets opprinnelse og muligheten for vekst. mens melk er et symbol på renhet, næring og moderlig kjærlighet.

 
Det representerer den grunnleggende ernæringen som trengs for å vokse og utvikle seg.

Jeg kunne valgt noen av disse matvarene for å symbolisere hvem jeg er, men sannheten er at jeg på alle måter identifiserer meg mest med det lille, harde maiskornet som overrasker og forundrer når det plutteselig popper opp til noe uforventet; og det verste er at jeg jeg tror at mange vil kjenne meg igjen i akkurat dette.

Livet er som en boks med poppkorn: noen korn popper raskt, andre tar litt lenger tid, og noen popper aldri. Hver kjerne har sin egen tid.

Bruk den helgen jeg ønsker dere til å så et korn for din egen fremtid.

Noen ganger må man poppe ut av komfortsonen for å oppnå noe nytt.

Å ikke se seg tilbake lenger er fremtiden

Litt over et halvår etter at jeg gikk av med pensjon så har det endelig gått opp for meg at all fortiden jeg hadde ikke lenger spiller noen rolle mer.

Det som var, det er borte for alltid og har i dag ingen relevans for det livet jeg nå lever; sånn som utdannelse og yrkeserfaring, tidligere kollegaer og jaget etter en meninger i yrkeslivet.

Nå har jeg ryddet bort det gamle og forgangne for godt.

 
Linkedin, Facebok, og det jeg hadde av sosiale medier, er slettet, og gamle bilder på mobilen er lagret eksternt og slettet fra mobilen min for å renake plass til det nye. Jeg har til og med takket nei til invitasjonen til bedriftens markeringen av jubilanter og årets pensjonister på Bristol i november.

Det som var det var, og det forblir kun ferdig historie for min del.

Alt som gjorde at jeg var noe; eller trodde at jeg var noe, tilhører min forrige identitet, ikke min nye; pensjonisten.

Nå handler alt bare om fremtiden.

 
Hva jeg tenker på, filosoferer rund eller hva jeg mener har begrenset verdi for andre enn meg selv nå, og det har vel aldri hatt noen egentlig verdi for andre heller når det kommer til stykke.

Å brenne gamle broer er et uttrykk som betyr å kutte alle bånd og muligheter for å vende tilbake til en tidligere situasjon.

For et halvår siden pensjonerte jeg meg under helsemessig og følelsesmessig tvang.

 
Nå velger jeg frivillig å trekke meg tilbake fra alt som var, brenne gamle broer, og kun konsentrere meg om familien og de aller nærmeste den lange, eller korte, tiden jeg har igjen.

Fortid er fortid og spiller ingen rolle som helst lenger.

 
Heller ikke spiller det noen rolle for meg hva jeg har gjort tidligere eller hvordan mitt ettermæle hos de jeg omgikk den gangen er og blir.

 
Hva andre tror og mener om meg i forhold til det som var, det er blitt totalt irrelevant for det jeg har foran meg nå.

 
Omtale spiller ingen rolle lenger, og det er befriende å blant annet ikke bry seg om nett-troll.

Det sies at et menneske lever så lenge det snakkes om dem og de minnes: så lenge bautaen over det vedkommende gjorde som deltaker i samfunnet fortsatt står.

 
Min drøm om et evig liv har aldri vært til stede hos meg.

Jeg kom, jeg gjorde, og jeg prøvde å etterlate meg et godt stykke arbeid.

 
Om noen ønsker å sverte hva jeg gjorde og hvem jeg var i ettertid så er de frie til å gjøre det, for det spiller ingen rolle for meg.

Mitt håp var til nå at det jeg hadde å gi og dele har vært til noe nytte gjennom mine yrkesaktive år, men selv det spiller ikke noen rolle for meg som person lenger.

Den 1. mars 2024 var den biten av livet over, og så kom månedene med jobben for å akseptere det faktum at jeg ikke lenger er det jeg var.

 
Tiden da jeg prøvde å dele fra mine erfaringer er bare forgangen historie.

 
Nå er også den tiden forbi, og jeg aksepterer den nye, verdiløse meg-personen fult ut.

At jeg nå bare er en belastning for samfunnet og Staten er greit for meg, for jeg har fortjent alt som jeg nå får; på godt og vondt.

Enkelte påstår, og sier til meg, at det sjelden er en god idé å brenne alle broer, selv ikke når man går over til pensjonering.

 
Det kan virke kontraintuitivt, går imot det man venter, at en pensjonert fagekspert ville ønske å gjøre dette, da vi ofte sitter på verdifull kunnskap og erfaring.

Det var en gang jeg trodde at jeg satt inne med erfaringer og kunnskap som var viktige for andre, men også jeg har innsett at det ligger millioner av uvurderlige mennesker begravet rundt om i verden uten at verden har stoppet opp eller gått i feil retning av den grunn.

Det er mange veldig dyktige folk etter meg som har tatt over det å drifte fremtiden, også den begrensede delen av fremtiden som jeg ledet; så hvorfor skulle jeg ikke falle til ro og akseptere at min tid som fagspesialist er over.

 
Ingen er avhengige av meg og mine tanker lenger, og det arbeidet og det systemet jeg bygget opp er på ingen måte et verneverdig hus som må vedlikeholdes og restaureres for ettertiden.

Min historie er over, og helt ny under oppbygning.

Å kutte bånd til fortiden føles for min del som en renvasking, og en mulighet til å starte på nytt; og det er for meg tiltrekkende etter en periode med store endringer og utfordringer.

Å endelig kutte bånd til fortiden gir meg en følelse av frihet og uavhengighet; jeg er ikke lenger bundet av forpliktelser eller forventninger fra andre.

Dessuten er det å ta en så tilsynelatende drastisk beslutning som å brenne alle gamle broer et tegn på at jeg fortsatt innehar stor besluttsomhet og viljestyrke.

 
Det gir en følelse av kontroll over eget liv.

Noen ganger må du brenne broer for å bygge nye.
For å gå videre, må du noen ganger slippe tak i fortiden

Kanskje er det noe i det gamle rådet om å slippe tak i det som holder deg tilbake.

Ha en god og meningsfull fremtid alle sammen.

De siste gjester
vi fulgte til grinden;
farvellets rester
tok nattevinden.
Henrik Ibsen



PS: Den mest følelsesmessige broen jeg har brent, er den som hadde dere som gode kollegaer på den andre siden.

Takk for tiden jeg fikk sammen med dere, og takk for de minnene og erfaringene dere fylte hodet mitt og følelsene mine med.

Symptomer har en årsak

Man tenker med det livet man har levd.

Beate Grimrud

Jeg har ingen anelse om hvordan for eksempel leger tenker, for jeg er ensporet og tenker bare ut fra mitt fagområde gjennom livet; beredskap.

I min verden er det viktigste ikke å prøve å skjule eller dekke over symptomer på at noe er galt, men å finne årsaken til at symptomene dukker opp.

Å forstå hvorfor noe skjer er fundamentet for effektiv beredskap.

 
Ved å identifisere årsakene til hendelser kan vi iverksette tiltak for å forhindre at de skjer igjen.
Dette er langt mer effektivt enn å bare reagere på konsekvensene.

 
Ved å forstå hvorfor et system svikter, kan vi identifisere svakheter og forbedre systemet for å gjøre det mer robust.

Når vi vet hvorfor noe skjer, kan vi målrette våre ressurser mot de faktorene som bidrar til problemet. Dette gjør at vi kan bruke ressursene våre mer effektivt.

Min lange erfaring i faget er at vi ved å bare fokusere på symptomene, risikerer vi å bruke ressurser på tiltak som ikke løser det underliggende problemet.

 
Å undersøke årsaker bidrar til en stadig økende kunnskapsbase om risikoer og sårbarheter, og en dypere forståelse av årsaker gjør det mulig å ta bedre informerte beslutninger om fremtidige beredskapstiltak.

Innen sikringsarbeid er det slik at vi ved å avdekke årsaker kan man identifisere aktører som har ansvar for å iverksette forbedringstiltak for å hindre at slike ting skal skje igjen.

Å bare redusere symptomene på et problem er som å ta en smertestiller for hodepine uten å finne ut hva som forårsaker hodepinen.

 
Det kan gi midlertidig lindring, men det løser ikke det underliggende problemet.

 
Ved å grave dypere og identifisere årsakene kan vi ikke bare løse det aktuelle problemet, men også forhindre at det skjer igjen i fremtiden.

I stedet for bare å slukke brannen, må man undersøke hva som startet den.

 
Var det en kortslutning, feil bruk av elektriske apparater, eller menneskelig svikt?

Etter en oversvømmelse må vi analysere hvorfor det skjedde, og ikke bare avfeie dette med at det er sånn som skjer ved ekstrem nedbør.

Årsaksbasert arbeid er en integrert del av en effektiv beredskap.

 
Ved å forstå hvorfor ting skjer kan vi bygge mer robuste samfunn og være bedre rustet til å håndtere fremtidige utfordringer.

Et symptom er bare en subjektiv opplevelse av at noe er unormalt.

 
Hvert symptom er en brikke som gir deg et hint om hva som kan være galt

Jeg er ikke en stor fan av å stikke hodet i sanden, selv om det er en utmerket måte å unngå problemer på; inntil sanden når øynene dine.

Jeg påstår at det er alt for mange som prøver å leve etter filosofien: Jeg har funnet en ny måte å løse problemer på! Jeg later som om de ikke eksisterer.

Dersom jeg hadde jobbet som de mange legene jeg etter hvert har fått erfaring med, å medisinere bort symptomene, så hadde jeg mistet jobben for mange år siden.

De gamle hadde et uttrykk for dette: ut av syne, ut av sinn.
Andre kalte det for far steller hjemme-syndromet; å feie ting under teppet.

Jeg husker et tilfelle fra min barndom der mor ga streng ordre om å rydde på rommet mitt før jeg fikk dra til skogs å fiske med en kompis. Selv jeg ble imponert over hvor mye det gikk an å få stappet inn i gamle skapet på rommet mitt; selv om jeg måtte holde døren igjen med en kjetting og en hengelås.

Rommet så bra ut det, og mor nikket sånn delvis fornøyd før hun ga meg fisketur-fri for kvelden.

 
Det var bare det at mor hadde en sleiphet som overgikk all min kreativitet, så hun byttet like gjerne lås på kjettingen og gjemte nøkkelen.

Mor hadde en egen evne til ikke å gi etter når hun først hadde utstedt en dom over slett arbeid, så der i gården måtte en vise god oppførsel over lang tid for å få lettere soning.

Det gikk mange måneder før jeg igjen fikk gjensyn med tingene jeg hadde stappet inn i skapet; derav kassett-spilleren min, joggeskoene og treningstøyet mitt.

Den sommeren måtte jeg løpe jeg seksti-meteren på skolens idrettsdag med slagstøvler; for penskoene mine var et dårlige valg, og beksømstøvlene mine lå også i skapet med hengelås.

Etter et langt liv med å gjøre meg nytte av symptomer som veiledning til det å finne årsak så er jeg blitt glad i det å sette sammen puslespill fordi det er en så stor glede som brer seg i meg når jeg endelig får se hele bildet på bordet foran meg.

 
Det er bare et spørsmål om å fokusere på det å ta en brikke av gangen.
Svaret har aldri ligget i det å kaste de brikkene som ikke passer inn der og da.

Det er mange måter å tinærme seg et problem på:
Jeg har nå offisielt bevist at puslespill er en konspirasjon for å drive oss til vanvidd.
Jeg har en sterk mistanke om at denne puslespillprodusenten har en personlig vendetta mot meg. Hver brikke er jo en ny utfordring.
Pessimisten.

En av de mest motiverende tingene jeg opplever i livet er jo mer kompleks et mysterium er, desto større følelse av mestring får jeg når løser det.

Hver gang jeg finner løsningen så får jeg et dopamin-kick.

Så mitt råd er: Ikke fortvil over puslespill.

 
De moderne puslespillene har eksistert til glede, og litt frustrasjon, siden 1700-tallet.

 
Dette en aktivitet som har gledet mennesker i alle aldre og kulturer i svært lang tid; inklusiv det å løse hverdagens små og store mysterier.

 
Enkelte får til og med betalt for å gjøre jobber som dette, å tyde symptomer for å finne en årsak, og da forventes det at de i det minste prøver å sette sammen brikkene. Jobben deres er definert ikke å gjemmer de brikkene som ikke passer der og da.

La oss spørre oss frem i stedet for å svare oss bort.
Arnljot Eggen

God helg.
Været er bare et lite symptom på om helgen din blir bra eller ikke, hva du gjør med den er opp til deg.

Jeg ville ikke engang vite sannheten, fordi jeg allerede hadde gjettet den.
Litt vel fritt etter Leo Tolstoj

Selv grinebitere ser gleden i barnetanker

Dersom noen på min tidligere arbeidsplass, eller andre kjære og kjente, lurer på hvordan det går med meg så skal de vite at jeg har klart overgangen fra optimistisk arbeidsjern til det å bli en sur, gammel grinebiter har gått veldig bra.

Egentlig er det veldig lite som har forandret seg hos meg på dette halvåret.

Fortsatt så ser jeg ikke ut i halvmørket, og er fortsatt en som du på ingen måte ønsker å møte i stupmørket om du ikke kjenner meg godt.

Jeg er egentlig ikke blitt gammel, jeg er bare godt bevart i eddik.

Jeg er ikke en gang blitt sur, jeg er bare blitt så veldig fokusert på det å ha rett i alt, hele tiden.

Under sommerens besøk i Trondheim var formen litt dårlig, så jeg ble sittende for meg selv på en krakk utenfor Nidarosdomen mens de andre utforsket byggets indre.

En liten femåring med mørke krøller og ny kjole opptok kontakt med meg og ville presentere det nye plagget som hun var så stolt av; og sannsynlig vis hente litt komplemang for bekledningen.

Etter hvert så fikk jeg, helt uoppfordret, del i hennes families mindre familiehemmeligheter; helt til moren fikk nok av informasjonsdeling av privat innhold og hentet henne til seg.

Det siste vesla sa før hun ble lokket vekk fra meg med Solo og is overrasket meg til de grader; han er ikke så bister som farfar egentlig, for han er egentlig veldig snill.

Jeg visste ikke en gang at gamle ord som bister fortsatt lever, og i hvertfall ikke hos en femåring; samtidig som det sa veldig mye om humøret til hennes fars far.

Om det finnes store gleder i livet så finner en dem hos de små menneskene som skal ta over verden etter oss.

De oppfatter og tolker tingene rundt seg på en naiv og ærlig måte uten å overtolke og overtenke alt mulig, slik vi voksne gjør det.

Det er bare så synd at vi vokser av oss denne spontane ærligheten og evnen til å se ting for hva de virkelig er.

Ett eksempel på hvordan barnehoder bruker ren logikk og grunnleggende språkforståelse på ting som vi voksne gjør så vanskelige at vi ikke finner et godt svar på, skjedde i en nærbutikk på Årnes hvor mitt barnebarn Lilli var med på handletur.

Hun hadde vært en flink og omtenksom sykepleier for sin influensasyke pappa noen dager, en pleie som blant annet omfattet kalde kluter og lån av yndlingskjeledyret hennes når han sov. Som belønning skulle hun få plukke ut noe hun hadde lyst på til lunsj, og da svarte hun at hun ville ha brødskiveball, bedre kjent som rundstykke, og ristemelk; Milkshake.

Akkurat der og da var en markedsførings-representant fra Q-meiriet i butikken og overhørte dette.

 
Han tok kontakt med svigersønnen og fortalte at Q-meiriet vurdere å lansere sin egen Milkshake, men ikke har funnet noe navn på produktet da de ikke kunne kopiere Tine sitt.

Videre spurte han om han kunne få adoptere dette ordet, ristemelk, av Lilli dersom det slo an hos markedsføringsledelsen i firmaet.

Finnes det en ærligere benevnelse og bedre, norsk uttrykk for det å riste melk enn Ristemelk?

Akkurat dette viser hvordan vi overtenker og vanskeliggjør ting; hvordan vi overser det åpenbare og logiske som barn oppfatter.

Barn har en fantastisk evne til å trekke slutninger basert på begrenset informasjon, og de uttrykker seg ofte på en direkte og ærlig måte, en tilnærming som kan virke både naiv og klok samtidig.

Små barn er nysgjerrige på hvordan ting henger sammen, og når de ser at de får kjeks etter å ha sagt vær så snill, konkluderer de raskt at det er deres ord som utløser handlingen.

Selv om det ikke alltid er riktig at de får en kjeks om de bruket denne koden, så viser dette en imponerende evne til å se sammenhenger.

Barn bruker ofte analogier for å forstå nye ting. Hvis de har sett og tatt på en kanin, kan de kalle alle små, myke dyr for kaniner.

Dette viser at de prøver å kategorisere verden basert på likheter.

Barn har en tendens til å tro at alt har en hensikt.

For eksempel kan de lure på hvorfor det regner, og komme frem til at det er for å gi vann til plantene. Dette viser en søken etter mening og sammenheng.

Som mitt barnebarn sa da hun en dag sto med begge bena i et vaskevannsfat med vann i hagen: jeg drikker med føttene, akkurat som plantene.

Barn tar ofte ordene bokstavelig. Hvis du sier at du hopper av glede, så vil de fortelle deg at du står stille og ikke hopper som du sier.

Småtassene er ikke redde for å spørre om det de lurer på.

 
De kan spørre om alt fra hvorfor himmelen er blå til hvorfor folk dør; og hvorfor naboen er full når han bare kan gå på do og tisse for å tømme seg.

Barn uttrykker følelser åpent og ærlig. De blir glade, sinte eller triste uten å skamme seg.

Å bevare barnets nysgjerrighet, og oppsøke dets naivitet, kan gjøre oss mer åpne for nye ideer og perspektiver; og gi oss de enkle svarene på vanskelige oppgaver som vi overtenker og gjør unødvendig vanskelige; som å finne et nytt navn på Milkshake; Ristemelk.

Ved å gå rett på sak og uttrykke oss litt enklere, barnslig klarere og mer direkte,ja så vil vi i mange tilfeller unngå misforståelser og bygge bedre relasjoner.

Det å kopiere barna og være mer ærlig mot oss selv og andre vil utvilsomt føre til større tillit og dypere forbindelser.

Jeg tenkte på dette den gangen for over ført år siden da jeg ble far, men jeg er så smart og klok at jeg selvsagt la dette i fra meg med tiden.

Nå, da jeg er blitt morfar Mose, så åpenbarer det seg igjen at barn er små filosofer som utfordrer oss til å tenke nytt, og til å se verden på en annen måte.

Ærlig talt, med en gamlings begrensede tenke-effekt, så mener jeg igjen at vi ved å studere deres tenkemåte og språkbruk, ja så kan vi lære mye om oss selv; og om verden rundt oss.

Barnet har barnesinn, sier psykologene; som om dette er noe som er negativt.

I dag er jeg hundre prosent overbevist om at dersom jeg hadde beholdt noe av barnas enkle, ukompliserte måte å tenke på så ville jeg gjort det mye bedre i mitt livslange beredskapsarbeid og i beredskapsanalysene. Jeg påstår dette fordi det er en utbredt misforståelse at barns perspektiv er mindre verdifullt enn voksnes, for faktisk har erfaringer vist at barn har mye å lære oss voksne.

Barn har ufiltrert nysgjerrighet og stiller spørsmål uten filter, noe som vil føre til nye måter å se på verden i en enklere og ærligere måte.

Småbarn er kreative og har en ubegrenset fantasi som viser at de ikke er så redde for å tenke utenfor boksen som vi voksne er; og mange av de viktigste svarene ligger utenfor boksene vi samler all vår fornuft i.

Barna er som oftest svært empatiske, og denne barnslige empatien vil hjelpe oss å se verden fra andres perspektiv og ikke bare fra vår egen erfaringsbegrensende situasjonsforståelse.

Barn har en tendens til å se ting i sin enkelhet, noe som garantert vil hjelpe oss å forenkle komplekse problemer som vi bare gjør enda mer komplekse ved vår såkalte, intellektuelle måte å tilnærme oss problemer på.

Jeg påstår at jeg har helt rett når jeg sier at vi voksne ofte overser den enorme verdien som ligger i barns enkle tankesett.

 
Vi blir så opptatt av våre egne komplekse løsninger og erfaringer at vi glemmer å inkludere de yngre generasjoners perspektiv.

Ved å inkludere barns perspektiver i våre diskusjoner og beslutningsprosesser, kan vi få tilgang til en rikere og mer kreativ kilde til ideer. Barns enkle tankesett kan utfordre våre antakelser og hjelpe oss å finne nye og bedre løsninger på komplekse problemer; så nå har jeg begynt å spørre min lille seksåring om beredskapstanker og fått flere overraskende nytenkinger enn det jeg noen sinne har funnet i fagbøker.

For sent, men på en annen side er ingen ting alt for sent i livet.

Alt skal en prøve, og så velge det beste.
Henrik Ibsen

Ha en god og barnslig naiv helg alle sammen.

Man lærer så lenge man lever. Ellers lever man ikke lenge.
Robert A Heinlein

Strekke strikken

Jeg har innsett at jeg alltid har vært den som strekker strikken for langt.

Noen ganger i barndommen endte dette med at sambygdingene kikket skadefro på meg og minnet meg om ordtaket: den som graver en grop for andre, risikerer å falle nedi selv; et hint om at slemme handlinger ofte kommer tilbake og biter en selv i baken.

Det var sjelden at det lå ondsinnede tanker bak de tingene jeg gjorde, men jeg hadde nok en tendens til å strekke praktiske forsøk noe vel langt for å finne svar på ting.

Den gangen jeg fant et stort butikkspeil på søppelfyllingen og plasserte det bak en krapp sving på stien langs Austvassåa så var tanken å snakke med de som ble skremt av å møte seg selv rundt neste sving og høre hvordan de opplevde det.

Skole-oppgaven i hodet mitt var å finne svar på gåten: hva er det som skremmer oss, og hvordan reagerer vi på det?

Det var bare det at han som kom rundt svingen ikke gikk sakte, men syklet fort; og svingte brått av stien med det som resultat at han havnet i elva nedenfor skråningen.

Der og da anså jeg det ikke som riktig å forstyrre ham med spørsmål om hvordan han følt det; så jeg stakk.

Fordi det sjelden var vanskelig å gjette seg frem til synderen bak hendelser i den delen av Austvatn så fikk jeg nokså raskt etterpå føle på huden et annet ordtak rundt det å strekke strikken for langt: den som spiller med ild, får brannsår.

Jeg tok sjelden store risikoer, det var bare det å småting ofte ga så store konsekvenser.

Den som stikker ut nakken, risikerer å få den bitt av, sier et annet ordtak; råd som advarsel mot det å være for frempå.

Det er i sannhet en fin balanse mellom å være selvsikker og det å være arrogant, og være for frempå kan lett oppfattes som arrogant.

Jeg mener selv at jeg ikke var arrogant, men jeg klarte bare ikke å se vitsen med å snakke frem og tilbake rundt grøten i stedet for det å gå rett inn i problemet for å teste det ut på praktisk vis.

En gang vi var en gutteflokk som diskuterte rundt dette om hva vi ville få som sluttprodukt om vi destlirte maling i fars hjemmebrentapparat.

Vi fylte sats-kolben med all den malingen vi hadde funnet på søppelfyllingen og fyrte opp primusen for å få det til å koke.

Jeg rakk akkurat å si høyt og lattermild til de som sto på avstand til eksperimentet at dette var en dum handling da gassene i den varme malingen eksploderte og dekket meg i en varm spray av farget gass.

Jeg hadde varmet maling på primus tidligere med dårlig resultat, men da var lokket igjen på boksen; og den gangen var det min lillesøster jeg farget oransj. Denne gangen var det jeg som fikk en nærmest heldekkende farge som ville fått meg anklaget for black-face i dag.

I dagesvis måtte jeg male om veggene og taket i brygger-kjelleren hjemme; noe som egentlig passet meg vel da jeg ikke kunne vise meg ute blant folk de nærmeste dagene uansett. Min eneste trøst i sådan stund var ordtaket: den som ler sist, ler best, men den som ler først, har forstått poenget. Dette er et nyansert ordtak som sier at det ikke alltid er bra å være den siste som forstår; ikke det at det hjalp meg stort da jeg skjønte at det gikk i retning helvete igjen.

Overmot fører ofte til fall. Den som tror han er smartest, er ofte den største dusten.

Barn som erfarer konsekvensene av det å gjentatte ganger tøyer strikken for langt vil lære moderasjon; skulle en tro. Det gjelder ikke for meg, for jeg fortsatte å overhøre advarsler for å finne ut av ting på den harde måten; inklusive det nymotens helserådet om ikke å tøye helsestrikken for langt.

Du kan overdrive alt til det blir skadelig, også det å spise gulrøtter, brukte min far å si.

Dette helse-uttrykket betyr å gjøre noe som er risikabelt for helsen vår, om det er å spise usunt og røyke, til å drikke for mye alkohol;  eller som for min del å utsette kroppen for stor fysisk påkjenning ved kulde, lange arbeidsfdager og lite prioritering av ferie og hvile med det som mål å holde seg like robust som det jeg en gang var.

Hadde min skarptungede tante Olga sett meg i dag som antar jeg at hun ville gitt meg en lekse om det å gjenta samme feil gjentatte ganger; kanskje noe i retning av ord som: erfaring er en kostbar skole, men dårer går dit om og om igjen.

Nå har jeg hatt god tid til å tenke over det jeg gjorde tidligere i livet og til å vurdere konsekvensene av dette.

Det jeg har lært av dette, og som jeg skal ta med meg videre er rådet om at alderen har sine privilegier, men også sine plikter – som for eksempel å slutte å gjøre de samme dumme tingene.

Jeg får begynne å leve etter det i morgen, for i dag har jeg allerede klart å drite på draget ved å gjøre en feil som jeg har gjort mange ganger tidligere; å stole nok på værmeldingen til å sove ute på terrassen.

Jeg våknet ferdig dusjet, og så kald at det føltes som en vinternatt i campingvogna på Majorstuen.

Det var jo så godt og varmt da jeg la meg på feltsengen.

Mange blir klokere med årene, men noen klarer å holde seg like dumme hele livet.

Ha en opptimistisk og smilende helg.

Rynker er bare smilelinjer som har gått litt for langt – men noen klarer å få rynker av å surmule.

Du ser i hverfall bra ut

Den positive læringen ved å rote seg ut i kvikksand:

Vel, nå vet jeg i hvert fall hvordan det føles å være et jordbær i en milkshake.

For den som har en litt mørk sans for humor.

Jeg gikk bort til speilet, men så ikke ut; så jeg gikk bort til vinduet i stedet.

Jeg har aldri vært spesielt fokusert på hvordan jeg ser ut; bortsett fra å se sterk, frisk og opplagt ut.

Det er sikkert ingen enkel fasit på hvorfor noen prioriterer å se brun, frisk og opplagt ut fremfor å være opptatt av klær, velstelt hår og ansikts-utseende.

En brun hudfarge assosieres ofte med sol, ferie og et aktivt liv, og kan derfor oppfattes som et tegn på velvære og aktivitet. For noen kan en brun og frisk hudfarge være en måte å øke selvtilliten på; og på en måte skjule utslitthet og sykdom.

Det kan selvsagt handle litt om å leve opp til sosiale forventninger eller personlige mål.

Å ha en sunn og aktiv livsstil er viktig for mange, og en brun hudfarge kan være et synlig tegn på at man tar vare på seg selv. Det kan også være et uttrykk for et ønske om å føle seg bra.

Når sant skal sies så har jeg ikke klart å jobbe ute i solen denne sommeren, men bare sittet og lest.

Derfor ser jeg ut som et fargekart der fremsiden er veldig brunm baksiden beige; og alt under beltestedet er hvitt som snøen i Oslo. Jeg hater å gå i shortsm men med T-skjprte på så ser jeg frisk og opplagt ut.

Jeg har mange ganger stilt meg spørsmålet om hvorfor det er så viktig for meg å trasse utslitthet, og i stedet rette meg opp i ryggen og yte litt mer enn det jeg føler for akkurat der og da; og svaret jeg har kommet frem til er at det er flere årsaker til at folk kan føle et press til å skjule tretthet og fremstå som mer energiske enn de faktisk er.

I manges oppdragelse og livsfilosofi er det en sterk forventning til seg selv om å være produktiv, effektiv og alltid være på.

Å vise tegn på svakhet, som tretthet eller utmattelse, kan oppfattes som et tegn på at man ikke strekker til eller ikke er dedikert nok.

På arbeidsplassen, hjemme, og i sosiale sammenhenger, vil det i et forstyrret hode som mitt være en følelse av å måtte konkurrere med andre og være den som alltid er til å stole på at kan ta i et tak når det trengs.

Å fremstå som energisk og entusiastisk vil gi et konkurransefortrinn og gjøre det lettere å få oppmerksomhet og anerkjennelse.

Helt siden min tid i Forsvaret har jeg fryktet at hvis jeg innrømmer for meg selv og til andre at jeg er sliten så vil andre oppfatte meg som mindre kompetente eller mindre pålitelige.

Selvfølgelig har jeg innsett at noen personlighetstrekk, som perfeksjonisme eller behov for anerkjennelse, kan gjøre det vanskeligere å innrømme at jeg ikke alltid har det bra. For å passe inn i en bestemt gruppe eller kultur vil man føle et press til å yte maksimalt hele tiden, på trass av at en er sliten og nærmest utmattet. Det ligger i selvfølelsen.

Derfor må jeg være verdens dårligste pasient, for det gjennomgående svaret mitt når noen spør hvordan jeg har det er: Det går greit. Ikke noe jeg ikke kan holde ut.

Ubi onus, ibi sonus: Hvor der er smerte, er der sang.

Det er ikke noe galt med folk som skjuler at de er slitne eller har fysiske smerter!

Det er mange grunner til at noen velger å gjøre dette, og det kan være en kompleks situasjon langt ut over det at mange føler et press til å være sterke og uavhengige, og at det er et tegn på svakhet å innrømme at man trenger hjelp.

Noen, som meg, er redde for å belaste andre med sine problemer eller bekymringer, og en av grunnene ligger vel også i at jeg har vokst opp i, og jobbet i mange år, i en kultur hvor en legger vekt på å tåle smerte og vanskeligheter uten å klage.

Det vi kaller oppdragelse, består for en stor del av å lære å undertrykke og skjule følelser.
Randi B Noyes

Jeg tror at det er flere mulige forklaringer på hvorfor barnehjemsbarn så ofte søker seg til miljøer som krever høy toleranse for ubehag og disiplin, som for eksempel forsvarets spesialavdelinger.

Det er viktig å understreke at dette selvsagt ikke gjelder for alle barnehjemsbarn, og at individuelle opplevelser og personligheter spiller en stor rolle.

Likevel kan noen generelle faktorer bidra til å forklare denne tendensen.

Mange barn som vokser opp på barnehjem opplever uforutsigbarhet og manglende følelse av tilhørighet.

Militære miljøer tilbyr ofte en sterk følelse av samhold, klare regler og rutiner, noe som kan være tiltrekkende for personer som søker etter stabilitet og en følelse av å høre til.

Barn som har opplevd avvisning, ved å innse at de kjødelige foreldrene ikke ønsket å ha dem, kan føle et sterkt behov for å bevise sin verdi.

Militære miljøer kan tilby en arena der man kan utfordre seg selv fysisk og psykisk, og oppnå en følelse av mestring.

Barn som har vokst opp i vanskelige forhold kan ha utviklet en høyere toleranse for fysisk og psykisk ubehag.

 
Denne evnen kan være en fordel i krevende miljøer som militæret.

Etter hvert så blir det rett bare en sedvane som ikke slipper taket i en. Det blir en slags norm som en lever etter og hvor det å ikke bry andre med egne følelser og små problemer blir en livsstil som en trives med.

At sånne holdninger også påvirker hvordan en kommuniserer i koder var min far et godt eksempel på.

 
De gangene mor kom med forslag om ting han helst ville slippe forde han var utslitt så svarte han alltid: Vi kan vel det da.

Hadde han store smerter og mor presset ham på det så svarte han: Ja, det svir jo litt da.

Dette er ikke ønsket om å fremstå som macho som ligger bak dette, det er bare en livsstil for folk som ikke ønsker å bry andre.

Noen ser på oss skjulerne som sjenerte og innesluttede, men min erfaring med folk av forskjellige typer er at dette er folk som er omsorgsfulle nok til at de tenker på andres velvære og ikke ønsker å legge en ekstra byrde på dem.

De er selvstendige og prøver å håndtere sine problemer på egen hånd, og de føler kanskje at de ikke trenger andres hjelp; og de har selvsagt lang lære å takle ting på egen hånd bak seg.

Og kanskje, men bare kanskje, er vi litt enkle og dumme i tillegg.

Som regel kommer alderens klokskap for sent. Livets dumheter er begått.
Nikolaus Cybinski

Ha en solrik og god helg etter ferien

Dumheten kjenner ingen grenser, og sist av alt sine egne.
Tore Renberg