Ikke kødd med oss!

Meg skal du faen ta meg ikke knekke!

Dette tankesettet er en del av den norske folkesjela; og har alltid vært det: ser det ut til.
Vi merker det nå også.

Med økte priser, høye renter og solide skatteøkninger for å dekke statens utgifter og sterke behov for unødig sløseri uten å måtte tære for mye på statskassa og oljepengene.

Folket overøses av avgifter og stor økning i antallet bomringer med nærmest vanvittig økning av bomring-priser; og nå i begge retninger på vei-strekningene.

Offentlige avgifter har steget med tjue prosent og gebyrene økes i snitt med sytten prosent.

Folk får stadig mindre å rute med, og vi må dekke større og større del av grådighet-politikernes investeringer i tillegg til skattene vi betaler fra før på alt fra lønningsposen og fra mat til vann og strøm; og da kommer folkets trassighet tydelig til syne.

Trassighet er en kompleks atferd med røtter i en rekke psykologiske faktorer.

Trassighet er en måte å uttrykke sterke følelser som sinne, frustrasjon eller frykt.

Når mennesker føler seg overveldet eller maktesløse, vil de ofte ty til trassighet som en måte å føle at de ved dette tar kontroll eller hevde sin autonomi.

Så har vi dette med nordmenns personlighetstrekk; som impulsivitet, negativitet og en tendens til taus opposisjon, som gjør nordmenn mer sannsynlig å oppføre seg trassig på sin måte.

Trassig atferd er også et resultat av læring-erfaringer fra barndommen av.

Barn som regelmessig blir møtt med kontroll eller straff, vil lære seg å ty til trassighet som en måte å overleve i sitt miljø på.

Trassighet er ikke på langt nær alltid er en negativ atferd.

I mange tilfeller kan det være et tegn på motstandskraft eller en vilje til å stå opp for det man tror på; og det å vise at vi ikke er til å kødde med.

Trassighet er noen ganger det eneste våpenet de maktesløse har.
Malala Yousafzai

De fleste maktpersoner anser folke-trass som dårlige egenskaper, men Malala Yousafzais belyser i sitt sitat en annen side av trassighet.

Hun ser det som et potensielt verktøy for motstand og frigjøring, spesielt for de som er undertrykt eller marginalisert.

I disse tilfellene vil trassighet være en handling av dristighet og motstandskraft; noe som får sin støtte av Nelson Mandela.

Trassighet er ofte en kraft for det gode. Det er det som får folk til å stå opp for det de tror på, selv når det er vanskelig.
Nelson Mandela

Om en går tilbake til hvordan vi som barn brukte trass, så sier Albert Camus i sitt sitat: trassighet er barnets sjel som nekter å bli knust er det som en representasjon av den menneskelige ånds ukuelige natur.

Dypt inne i den norske folkesjelen ligger det en ukuelig kraft mot det som vi mener er urettferdig, og da hjelper det lite hvilke ønsker myndighetene har til hvordan vi skal hjelpe dem å oppnå kontroll på kronekursen.

Meg skal du ikke knekke. Min sterke trass skal stå i mot uttrykker en sterk vilje i folk til å motstå motgang og ikke gi opp, uansett hvor vanskelig ting blir.

Dette er en direkte og kraftfull erklæring om at personen ikke vil la seg beseire eller bryte ned; det er en avvisning av å gi etter for press eller motgang og trassighet som en styrke og en kraft som skal brukes til å motstå utfordringer.

I motsetning til de som ser den, tause norske folke-trassen som kjepper i hjulene for å få gjennom sine ønsker, så hyller jeg denne robuste og motstandsdyktige egenskapen hos oss; selv om det er økonomisk dumt.

Vi skal være stolt av Norges lange historie med et hardt klima og krevende landskap har tvunget oss nordmenn til å bli tilpasningsdyktige og utholdende.

Vi har måttet lære å overleve i et kaldt og ofte brutalt miljø, noe som har krevd hardt arbeid, oppfinnsomhet og samhold.

Gjennom århundrene har vi nordmenn møtt mange utfordringer, fra vikingtidens krigføring til naturkatastrofer og utenlandsk okkupasjon.

Hver av disse hendelsene har bidratt til å forme den norske karakteren, og har gitt dem en dyp respekt for hardt arbeid, uavhengighet og selvstendighet.

Nordmenn har tradisjonelt satt stor pris på likhet for alle mennesker, fellesskapsfølelse og ansvar for hverandre når det er nødvendig.

Norge er et lite land med et stort folk.
Fridtjof Nansen

Nansen gir i påstanden en påminnelse om at nordmenn har en lang historie med å overvinne utfordringer og motgang; og at de alltid har hatt en sterk vilje til å stå imot og fortsette å kjempe.

Nordmenn er stolte av sin arv og sin kultur, og vi er villige til å forsvare vårt land og våre verdier.

Det som er typisk for den tause, innesluttede nordmannens vesen er den urokkelige troen på at vanskelige tider vil alltid gå over.; eller som min tante Olga sa det på sin måte: samme hvordan det enn går så vil den sure rumpa alltid være noe du har bak deg.

Etter mørket kommer alltid lys, og etter regn kommer solskinn; også i hustrige Norge.

Vi får være stolte av folkesjelen vår og fortsette å stå i mot på vår sære, tause og trassige måte, selv om det fører til at vi i ettertid får enda litt mer å rydde opp i.

Det er noe sært og nydelig i det at folk flest heller trasser for oss selv og går på uten å samles i gatene med paroler og protest-rop. Vi trenger liksom ikke å vise at vi bryr oss; vi bare bryr oss veldig.

Patriotisme er ikke det å elske sitt land. Det er å sørge for at landet ditt er verdt å elske.
Charles de Gaulle

Ha en god helg hvor du koster på deg det du mener du har behov for; og gjør det nå før potetene bare blir en rotvekst for de rike.

Kanskje det rett og slett skulle være sånn at også de politiske individene i landet vårt skulle skakk-kjøre litt mindre, og i mye større grad skulle ta til seg John F. Kennedy sine ord: patriotisme er ikke spørsmålet om å spørre hva landet kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet ditt.

Ha en trassfri og nydelig sommerhelg

Den sterkeste er ikke den som alltid vinner, men den som aldri gir seg.
Nelson Mandela

Mitt liv er barten min

Av fare for å fremstå som egosentrisk, og litt nostalgisk, så skriver jeg like vel om mitt forhold til min mustasje.

 
Det vil si, jeg kommer fra Austvatn i Nord-Odal, og der har vi bare barter med matrester i; for mustasje er for de flottere vestkant-gubbene i storbyen Oslo som behandler hårveksten sin bedre enn kona når de endelig klarer å gro hår under nesen.

Jeg ttodde min olderfar hadde barter, men så var det bare de lange nesehårene sine han gredde til siden og smurte inn med honning. En ordentlig snørr-brems for å si det sånn.

Mine fem år i den spanske fremmedlegionen fikk jeg tilnavnet El Bigote, barten, av mine medsoldater.

Barten min har vært mitt personlige varemerke; og en viktig del av min trivsel og min identitet.

Fra tid til annen har den blitt offer for overgrep og blitt klippet ned som et ledd i dårlig humor, og som en konsekvens av ekteskapelig misnøye.

Andre ganger har kløneri og lek med pyroteknikk svidd barten min ned til rotfestet.

Disse kort-bart periodene i mitt liv minnes jeg som perioder med tap av identitet.

Den frodige barten på bildet fra Spania-perioden min er i dag hvit og pistrete av elde, men den er der fortsatt.

Mustasjens betydning for identitetsfølelsen hos menn som meg er et komplekst tema med røtter i både historie, kultur og psykologi.

For å forstå dette fullt ut så tar jeg dere med på et lite dykk ned i de ulike aspektene som spiller en rolle for mustasjens historie.

Gjennom historien har mustasjer ofte vært assosiert med maskulinitet, styrke og militært mot.
I mange kulturer har menn med mustasje blitt sett på som mer modige, erfarne og pålitelige enn menn uten.

For noen menn vil mustasjen være en måte å øke selvtilliten og selvfølelsen på.

De vil føle seg mer attraktive, maskuline og selvsikre med mustasje, og kanskje er det litt sånn med meg også, men det viktigste for meg er at mustasjen min er en måte å uttrykke sin individualitet og unike stil på.

Mustasjer har også en tendens hos enkelte til å vekke negative assosiasjoner, som hos Gene Kelly
Jeg ønsket å anlegge bart, men da måtte jeg først bli brannmann eller pedofil.

I mitt hode er det viktig å respektere min rett til å uttrykke meg på min egen måte og la barten min være i fred uansett hvor stygg den er; vi stygge har også livets rett.

En mann uten mustasje er som en hage uten blomster.
Mark Twain

Mark Twain skjønte mer om barter som selvfølelse og velvære enn folk flest, så han sa også: en mustasje er et smil du kan bære på ansiktet.

Selv Oscar Wilde kastet seg inn i menns rett til å signalisere noe viktig med sin barneprodukter da han påsto at en mustasje er et tegn på modenhet og karakter hos en mann.

En mustasje er et våpen - den kan brukes til å skremme eller til å forføre.
Tom Selleck

Det este jeg med sikkerhet vet at er sant er at en mustasje er som en magnet - den trekker til seg både oppmerksomhet og smuler.

Det var det forsvars-skrivet jeg har å by på rundt mitt valg av påvirkelig utseende i ansiktet.

Nå vil jeg ta dere med på en viktig reise som den har vært med på og hatt en viktig del av.

Før barten min ble flisete og grå hadde jeg store deler av livet kretsende rundt de spanske landområdene; og Balearene i sær.

La vida es sueño, livet er en drøm, som Pedro Calderón de la Barca sa det; det berømte sitatet som handler om livets forbigående natur og som oppfordrer oss til å leve hvert øyeblikk fullt ut.

Det gjorde jeg til gangs.

Trass i at livet mitt i Spania var en drøm, så ble også jeg den gangen minnet om et annet, spansk ordtak: No hay mal que por bien no venga, det er ingen ondskap som ikke kommer til det gode; et ordtak som handler om å finne det positive i vanskelige situasjoner og leve på at det i morgen er en ny dag.

Det er et menneskelig instinkt å ville høre til. Jeg har slitt en del med akkurat det opp gjennom livet.
Jeg var aldri en vaskeekte Austvassing, som de sa der i bygden og jeg kjente ikke en gang mitt eget opphav.

Jeg vokste opp hos en god familie, men jeg visste at jeg ikke tilhørte den slekten helt ut. Jeg var bare en gjest på besøk noen år.

I forsvaret fant jeg en tilhørighet, men det var først på Mallorca at jeg virkelig følte at jeg hørte fult og helt til i en familie; familien Nikolau Krieg.

Min gode venn Tomeo, og øverste befal i legionen, besøkte jeg fra tid til annen på hans oliven-gård i Cas Concos på Mallorca da hans datter Xisca, Franci sitt navn på Catalan, var en liten jente som hadde en stor gris som sitt nærmeste kjæledyr.

Mange år senere var hun blitt en ung kvinne som gjenkjente meg på den særskilte barten min utenfor nattklubben Boggie Boggie i Cala D'or.

Fra da av fikk jeg oppleve starten på en sterk kjærlighet som ikke har noe med kjæresteforhold, sex eller samliv å gjøre, men en kjærlighet som skulle vise seg å bli mye sterkere enn det; et ubeskrivelig og sterkt vennskap som viser sannheten i at to hjerter som er glad i hverandre blir aldri lei av å slå.

Mange finner slike forhold vanskelig å forstå, at følelser for et annet menneske av motsatt kjønn kan være et tosidig og uskyldig vennskapsforhold.

Romantiske forhold kan komme og gå, men vennskap kan vare livet ut fordi vennskap ofte er basert på felles interesser, verdier og historie, mens romantiske forhold kan være mer basert på fysisk attraksjon og emosjonell intensitet.

Venner er ofte de menneskene vi vender oss til for støtte i vanskelige tider. De kan tilby oss en skulder å gråte på, et lyttende øre og ord av oppmuntring.

Romantiske partnere kan selvfølgelig også være støttende, men de kan ikke alltid gi det samme nivået av støtte som en venn kan fordi vi ofte er redde for å røpe egne svakheter over for dem. Romantiske forhold vil kreve mye arbeid og energi for å opprettholde gnisten, holde forholdet friskt og løse eventuelle konflikter.

Vennskap, derimot, vil være mye mer avslappet. Vi kan være oss selv rundt vennene våre uten å bekymre oss for å dømme eller avvisning.

Det er noe med det spanske temperamentet som jeg liker, og har fått oppleve adskillige ganger; også i min Mallorcanske familie, for det er en sannhet i påstanden om at spanjoler har en god sans for humor, men de er ikke redde for å bruke sarkasme. Jeg trives godt med at spansk humor er ofte selvironisk, og at de er ikke redde for å lage narr av seg selv.

Det er et par ganger jeg har måttet rømme ut av kjøkkenet i huset i Porto Colom på grunn av flyvende tallerkner, for å si det sånn.

Felles verdier, gjensidig tillit og respekt, og et vennskap uten betingelser, har sveiset oss sammen til en sterk enhet som har holdt seg i over tretti år.

Francisca og jeg har et vennskap som er fokusert på å nyte hverandres selskap og støtte hverandre, noe som gir en følelse av glede og tilfredshet som man ikke alltid finner i romantiske forhold der sjalusi, ulike interesser og ønsker om hvordan en skal leve sammen ofte blir konflikter.

Der har jeg funnet en familie hvor jeg føler at jeg er akseptert som en av dem, og ikke bare som en norsk venn på besøk.

Vårt vennskap bygger på den felles filosofien om at vi ikke stiller noen krav til hverandre, men aksepterer hvor forskjellige vi også er; eller for å si det på spansk: la felicidad no está en tener mucho, sino en desear poco.

Lykke ligger ikke i å ha mye, men i å ønske seg lite; og vi ønsker oss lite av hverandre ut over det å være ærlige og ekte.

Et tyrkisk ordtak sier: Den som ser etter en venn uten feil, forblir uten venner.

Slikt vennskap er det spanjolene beskriver som Mariposa-effekten; lykke er som en sommerfugl. Hvis du jager den for mye, flyr den bort, men hvis du ignorerer den, kan den sette seg på skulderen din.

Og ut av dette kommer suksessen rundt hva vi gir hverandre: den beste gaven du kan gi noen er din tid.

Det er ett uttrykk denne Xisca/Franci/Fransisca alltid tar i mot meg med når vi møtes etter et fravær fra hverandre, og som avskjed når vi skilles: Sonríe, la vida es bella, Smil, livet er vakkert.

Det blir vakkert når en respektere hverandre slik som vi er.

I dag er både Franci og jeg blitt godt voksne, og våre døtre er på samme alder i dag som da Franci og jeg møttes.

Hår gråner og bukfettet legger seg, men fortsatt er jeg og min Mallorcanske søster like opphengt i hverandre som vi var for godt over tretti år siden.

Det eneste som har forandret seg at vi har gått over fra oss to og til en stor og nær familie; en selvlaget Ipse fecit-familie.

Denne familie-formen gjør skam på uttrykket om at du ikke kan velge dine søsken; for venner er søsken du velger selv.

3. generasjon i familien feires. Lilli 4 år den 25 juni 2022

Ekte vennskap kommer når stillheten mellom to mennesker er behagelig.
David Tyson

Sånn gikk det denne fredagen, det startet med hår under nesen, litt om respekt for bart, og endte opp med en god følelse i brystkassen; der tuppen av bartene mine hviler og tvinner seg sammen med grå brysthår og gjør at det er vondt rette seg opp (Selvfølgelig bare en unnskyldning for å ha blitt gammel og lutrygget, men barnebarnet mitt kjøper dette).

Ha en fortreffelig og respektfull helg

I øyet til en som ikke respekterer deg, er du aldri mer verdifull enn din siste feil.
Mahatma Gandhi

Forutinntatt

Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!
Arnulf Øverland

Hun gikk under klengenavnet Lommelerka hjemme i Nord Odal; hun gikk fra mann til mann.
Det var ikke grenser for hvilke andre benevnelser som ble gitt på henne av sambygdingene; inklusive gitt henne av de mennene som utnyttet henne.

Vi ser ikke verden slik den er; vi ser den slik vi er.
Maya Angelou

Når du lærte henne å kjenne, noe jeg først forsto mange år senere, så avdekket hun en sår og sart person med lav selvfølelse, noe som jeg tror gjorde henne tilbøyelige til å søke bekreftelse og validering fra andre gjennom kortvarige, overfladiske relasjoner.

Jeg visste fra tidligere at sånne personer kan ha vanskeligheter med å tro at de fortjener et stabilt og kjærlig forhold.

Så vidt jeg kunne skjønne under de lange, fortrolige samtalene vi hadde på skjæret ved Kalvhella den sommeren  så følte jeg at hun hadde en dyp frykte å miste seg selv i et forhold, og ikke minst en stor frykt for igjen å bli såret om et forhold skulle tar slutt.

Selvsagt ble jeg som guttunge midt i tenårene sterkt advart mot å ha noen som helst kontakt med denne kvinnen i  trettiårene, men jeg var heller ikke den gangen særlig god til å ta i mot råd fra andre.

På en annen side kan det være noe rart i det at en voksen kvinne åpner seg og sine dypeste tanker for en guttunge, men jeg velger å se det sånn at hun bare trengte en ufarlig person å snakke om såre ting med.

Vi likte uansett å sitte ut over kveldene å snakke med hverandre, og trass i den store aldersforskjellen så fant vi et trygt og godt vennskap i hverandre der det fordomsfrie var gjensidig; og vi innså at vi lærte av hverandres samtaler.

Det er ikke det vi ikke vet som er farlig - det er det vi tror vi vet, men som ikke er sant.
Mark Twain

Den sommeren var jeg bare en unggutt som hun turde å si sine innerste tanker til; en som hun var trygg nok til å lette sitt hjerte til.

Jeg skjønte den gangen at hun var en flott person, men det hun sa trengte jeg livserfaring før jeg kunne forstå helt ut.

Like vel var disse samtalene en viktig læring for meg som person.

Mennesker er komplekse individer med et bredt spekter av følelser, tanker og erfaringer.
Å redusere en person til en enkelt stereotypi eller dom er urettferdig og unøyaktig.
Å lære dem å kjenne gir oss et mer nyansert bilde av hvem de er og hva det er som driver dem.
Vi kan ikke fullt ut forstå en persons handlinger eller ord uten å vite og forstå konteksten de oppstår i.
Å lære en person å kjenne gir oss innsikt i deres bakgrunn, verdier, tro og motivasjoner, noe som hjelper oss å se ting fra deres perspektiv og unngå misforståelser.

Jeg snakket aldri med henne etter den sommeren og jeg vet ingen ting om hennes vei etter det, for året etter flyttet jeg ut av bygden og ble døv for det som måtte lekke ut derfra av sladder.

Like vel tenker jeg ofte på henne og disse uskyldige, men lærerike samtalene ved vannkanten, fordi jeg innså at samtaler jeg hadde som ung hadde sådd noen frø som vokste seg til etter hvert som jeg fikk mer erfaring til å tolke ordene som ble uttalt den gangen.

Når vi blir eldre og får mer livserfaring, øker vår evne til å forstå nyansene i språk og kommunikasjon.
Vi kan legge merke til subtile detaljer i ordvalg, toneleie og kroppsspråk som vi ikke ville ha fanget opp som barn, noe som vil gi oss en dypere forståelse av budskapet som ble formidlet i samtalene vi hadde da vi var yngre.

Etter hvert som vi møter nye mennesker og opplever nye ting, får vi nye perspektiver på verden som fører til at vi ser på gamle samtaler i et nytt lys.

Da vil vi legge merke til ting vi ikke la merke til før, og vi vil tolke ordene på en annen måte.

Etter hvert som vi blir eldre, blir vi ofte mer emosjonelt modne, og er bedre i stand til å håndtere vanskelige følelser og forstå komplekse emner.

Dette vil gjøre det lettere for oss å bearbeide og forstå innholdet i samtalene vi hadde da vi var yngre.

Selvfølgelig kan jeg ikke se bort fra at hukommelsen ikke er perfekt og at jeg kan ha forvrengt detaljer fra samtalene vi hadde ved sjøen, men uansett så lærte disse møtene med henne at en aldri skal la andre bestemme hvordan en ser på andre personer, at sladder oftest bygger på fordommer; og ikke minst at det er lett å lytte til en person som viser at de er fordomsfrie over for deg som person; noe jeg tilsynelatende var.

Den sommeren lærte jeg mye om hva ordet forutinntatthet har av negative kvaliteter; og dette la grunnlaget for forståelsen av at forutinntatthet er en usynlig barrière som hindrer oss i å se verden slik den virkelig er.

For å bekjempe fordommer må vi først erkjenne at vi har dem.
Audre Lorde

Ha en erfaringskrik og god sommerhelg; i verste fall en norsk sommer i regn.

Forutinntatthet er en mening uten erfaring.
Francis Bacon

Mitt livs største bommert

Indignasjon:

Dette ordet beskriver en følelse av moralsk forargelse,

 eller opprør, over noe som er urettferdig eller galt.

Det brukes til å beskrive trangen til å si i fra om noe

 som har vært galt over lang tid, spesielt hvis man føler

 at man har et moralsk ansvar for å tilse at det ikke får fortsette.

Nå har det gått fire måneder, Q1 har passert, siden jeg gikk av med pensjon, og nå føler jeg at jeg endelig er ferdig med min tidligere arbeidsplass; så ferdig at det er nødvendig for min avslutning å summere opp hva som var for å kunne gå videre.

Det har blitt mye tid til å mimre tilbake til de siste en og tjue årene med gode kolleger, givende arbeidsoppgaver, spennende dager; og en temmelig brå og lite minneverdig slutt.

Avslutningen ble slik jeg ville ha den; å forsvinne som dugg for solen, som en ånd som egentlig aldri har eksistert bak bedriftens kortleser-sikrede dører.

En av de tingene jeg kanskje angrer mest på et at jeg ble i bedriften i alle de årene jeg ble; i en bedrift som på disse årene på ingen måte har vist at de har noe fungerende system for å ivareta og sette pris på sine ansatte på en god måte.

Der blir det i større og større grad fokusert på at du står alene; og du må finne ut hvordan du på best mulig måte må klare deg selv; fra onboarding til ofboarding, eller mønstre på og mønstre av som vi kalte det i marinen. Hele veien står du alene og må finne din egen vei. Finn ut sjøl blir til kan sjøl.

Selv om jeg trivdes vanvittig godt med utallige, gode kolleger og arbeidsoppgaver, så er det akkurat dette at jeg ikke sa opp i tide som jeg i dag angrer mest på.

I dag så nager dette valget meg sterkt, for jeg betaler dyrt i dag for å ha jobbet der; og jeg betaler nå dyrt for at jeg ikke sa opp og skiftet til en arbeidsgiver med akseptabel lønn og en avansement-mulighet som i det minste ville gi meg et anstendig pensjonsgrunnlag.

Det eneste jeg fikk mer av i min bedrift var ekstra oppgaver.

Jeg kom til bedriften for en og tjue år siden med militær høyskoleutdanning på master nivå, og med seks og tjue års relevant, militær erfaring innen faget som jeg skulle gå inn i: men med militære papirer så var jeg ikke akseptert som en utdannet person i bedriftens øyne.

Lang, relevant erfaring ga heller ingen uttelling  etter de gjennomførte jobbintervjuene og ansettelsen.
Fra da av hadde dette ingen verdi for andre enn meg selv og min utførelse av jobben.

Den nye karrieren startet med lønn på nivå med en renholder, faktisk samme lønn som resepsjonisten på kontorene jeg jobbet i; og den holdt seg på et såre labert nivå; helt til tiden var nesten ute for min del.

Jeg var så naiv at jeg så på jobben som en spennende utfordring ved å bygge opp et beredskapssystem og så forbi start-tilbudet; samt at jeg trodde at ting ville endre seg når de så hva jeg kunne utrette for dem.

De rådgiverne som startet tjue år etter meg, rett fra skolebenken, overgikk meg i lønn fra første dag, og helt frem til pensjonist-dagen min.

Jeg startet som beredskaps-rådgiver i 2003, og jeg gikk av som beredskaps-rådgiver i 2024.

Jeg kvalifiserte ikke til noe opprykk; ikke en gang til senior.

For stilling som beredskaps-rådgiver kreves normalt fra 3 års relevant erfaring.
For stilling som senior beredskaps-rådgiver kreves normalt 5-8 års relevant erfaring og kompetanse til å selvstendig kunne håndtere oppgaver på et høyt ansvarsnivå.
Rådgiverstillinger krever ofte minimum bachelor.
En seniorrådgiverstilling krever ofte utdanning på master-nivå eller relevant erfaring/realkompetanse.

Jeg kvalifiserte på ingen måte til noe av dette med min militære høyskoleutdanning, i og med at min sjef mente at den ikke skulle inn i min CV i en sivil bedrift.

Fire tiår med veldig relevant erfaring og mye påfølgende leder-skryt for godt utført arbeid underveis kvalifiserte heller ikke. Stålkontroll gir ikke premiering der.

Jeg skylder ikke på systemet eller på noen enkeltpersoner i det hele tatt, for feilen ligger ene og alene hos meg som godtok slik behandling, og som var naiv nok til å tro at hardt, målrettet og resultat-rikt arbeid etterhvert ville vise seg å lønner seg. 

Derfor valgte jeg å gå i stillhet, for det siste jeg ønsket var å høre taler som bygger opp rundt det at jeg aldri oppnådde den nødvendige graden av erfaring og kompetanse til å selvstendig kunne håndtere oppgaver på et høyt ansvars-nivå; noe som er krav for avansement.

Det siste jeg trengte i den situasjonen jeg sto i der og da var å bli tråkket enda lenger ned; i full påminnelsen om å ha stått stille i alle disse årene; i full offentlighet med gode kolleger rundt meg som vitne til en lite ærerik avgang. Det siste jeg ville var å bli hyllet for den største bommert jeg har gjort i mitt liv.

Det er helt greit.

Nå, fire måneder senere, så har jeg klart å legge disse to tiårene bak meg, og akseptere at jeg brukte utallige timer og dager, fridager og ferie, på en innsats som ikke holdt mål i bedriftens øyne.

Det er ikke noe jeg får gjort med det nå.
Gjort er gjort, og anger bruker jeg aldri mye tid på. 
Selv om anger kan være en naturlig og sunn reaksjon,
 er det viktig å huske at det ikke gir noen gevinst i seg selv;
 faktisk vil anger som oftest føre til negative konsekvenser. 

Jeg hater hvert øyeblikk jeg sløser bort på å tenke på hva jeg kunne ha gjort.
Leonardo da Vinci

Når en person innser at de har jobbet et halvt arbeidsliv uten å ha oppnådd den nødvendige graden av erfaring og kompetanse til å selvstendig håndtere oppgaver på et høyt ansvars-nivå, ja så vil de naturlig vis oppnå en følelse av frustrasjon og skuffelse over at de ikke har gjort mer for å utvikle ferdighetene og kunnskapen de trenger for å lykkes i en høyere stilling.

De vil føle at de har kastet bort tid og energi på en karrière-vei som ikke har ført dem dit de ønsker å være.

Personen vil naturlig vis føle seg sint og bitter på seg selv.

De kan selvsagt føle at de har blitt urettferdig behandlet eller at de ikke har fått de mulighetene de trenger for å lykkes; men det er bare unnskyldninger for å dekke over den skylden en selv sitter med for at en selv tillot at det ble som det ble.

Det ble ikke helt sånn for meg, for jeg har nå innsett at jeg lurte meg selv ved min sterke selvtillit, og min tro på meg selv om at jeg var særdeles dyktig i mitt fag.

Som jeg sa til meg selv: jeg er god selv om det er usynlig for de som ikke ønsket å se det samme som meg; så jeg ble veldig god til å jobbe hardt uten å bli lagt merke til.

Jeg ble etter hvert en moderne versjon av Don Quijote som dro i strid mot sin egen fantasiverden; det ser jeg nå i ettertid.

Jeg var oppgitt nok til å akseptere det at jeg ikke var i stand til å nå mine opprinnelige karrière-mål, og i stedet så fant jeg andre måter å være fornøyd med min stilling og mine arbeidsdager.

Og der kommer mine gode kolleger inn i bildet.

Så lenge de var fornøyd med det jeg gjorde, hvordan vi jobbet sammen og hvilken nytte de følte av samspillet så var også jeg fornøyd jeg også.

Så lenge jeg følte og så at de lærte noe nyttig av meg, ja så var det dette som drev meg fremover og ga meg lyst til å gå på jobb hver dag.

Konsekvensene dette ville få for resten av livet mitt var ikke viktige der og da, for jeg er vant med å løse problemer og utfordringer etterhvert som de dukker opp.

Det er en livsfilosofi jeg har levd etter, og som jeg i dag forbanner når jeg tenker tilbake, og det gjaldt styrken til å reise meg igjen hver gang jeg følte meg avvist og slått i bakken av manglende respons på innsats: det er ikke nederlaget som teller, men hvordan du reiser deg etter det.

Helt i fra jeg var en liten tass, og tok råd fra mine foreldre, fikk jeg høre at en med hardt arbeid og besluttsomhet kunne alle nå sine karrièremål.

Senere gjentok lærere i forskjellige nivåer av utdanningsinstitusjoner det samme, og den amerikanske basketballstjernen Kobe Bryant messet også om det samme: det er ingen snarvei til suksess. Den eneste måten å oppnå varige resultater er gjennom hardt arbeid og dedikasjon.

Nå er jeg pensjonist og er ferdig levd med karrièredelen av livet, og først nå innser jeg at dette slett ikke er nok i en verden der det er økonomene som råder.

Ser ikke de at det er verdt å råde bedriften om at du har en verdi som det er verdt å belønne og ta vare på, ja da har ikke innsats og integritet noen verdi; og det har heller ikke utdannelse; utdannelse er bare en døråpner for å komme inn på arbeidsmarkedet.

Etter at du er ansatt har utdanning og erfaringer ikke lenger noen verdi; ihvertfall i den bedriften jeg kommer fra.

Jeg skulle lært meg å smiske og bygge de riktige relasjonene med de riktige personene internt; i stedet bygde jeg meg et stort og omfattende nettverk som bare gagnet mitt fag.

Suksess er summen av små anstrengelser gjentatt dag etter dag, påsto forfatteren Robert Collier.

For den personlige følelsen av å gjøre suksess så er jeg enig med ham, men for bedriftsøkonomien ser ikke dette ut til å stemme i noen særlig grad. 

I Norge er det nok heller riktig som det en av politikkens største klovner, Thorbjørn Jagland, påsto: det er bedre å ha flaks enn å være flink.

Trist å si det, men akkurat hans ord er nok den rette adjø for godt til min siste arbeidsplass, for jeg syntes selv at jeg var flink nok, men flaks har jeg aldri hatt; den brukte jeg opp på en basar i regi av Norske Kvinners Sanitetsforening da jeg som guttunge vant en rosa forkle.

Ikke heng med nebbet, for du fikk jo et forkle gratis, sa hun som delte det ut til meg; enda hun visste at loddet hadde kostet meg 25 øre, nok penger til fem karameller i kiosken på Austvatn.

Ingen ting i livet kommer gratis.

Jeg har alltid vært dårlig innen investeringer og sjelden fått noen uttelling på det jeg har satset på.
Slik ble det bare med den saken. 

Det er alltid vanskelig for en person å se at han ikke strekker til, men det ble for min del etterhvert litt som det basketball-treneren John Wooden oppfordret til når jeg fortsatte å jobbe målrettet og hardt, selv om jeg visste at det aldri ville føre noen vei: det er ikke alltid lett å gjøre det rette, men det er alltid riktig å gjøre det vanskelige.

Med det jeg skriver, som mine siste delinger av minner fra min siste arbeidsplass, så er det litt for å få det ut av systemet mitt og gå videre, men det er mer som en advarsel til de som kommer etter meg, og som føler stolthet i det arbeidet de utfører for denne bedriften; for guds skyld ikke gjør som jeg gjorde!

Ikke stå på og tillat deg å være usynlig!

Det er litt trist å føle at en må gi akkurat det som råd, men ærlig talt så er det sånn jeg føler det etter å ha jobbet der i over to tiår; så det er virkelig det jeg gir som råd til dere som ser i startgropen på vei mot pensjonsalder. 

Dere investerer i fremtiden som kommer, så ikke kast bort tiden på å jakte vindmøller.

Gresset er ikke alltid grønnere på andre siden av gjerdet, men på den siden jeg oppholdt meg på var gresset brun-brent og tørt; og det ble aldri vannet.

Jeg er ikke sikker på hva som er mer frustrerende, å jobbe hardt og ikke komme noen vei, eller å jobbe hardt og se andre lykkes.

Tl slutt så må jeg innrømme at jeg har gått mange runder med meg selv i forhold til om jeg skulle skrive, og offentliggjøre, dette slutt-brevet i bloggen min eller ikke, men så har jeg konkludert rundt dette om det er illojalt å angripe bedriften som jeg har jobbet i over to tiår; og konkludert med at det å peke på feil og mangler i bedriften med sikte på forbedring må sees på som en konstruktiv handling, selv om det kan virke negativt.

Jeg ser jo at det i dag foregår minst ett behandlings-overgrep på min gamle arbeidsplass i form av det å ikke ville/tørre å ta tak i vanskelige situasjoner der en ansatt til de grader blir behandlet dårlig; alt med bakgrunn i trenering av saksgangen, kanskje med bakgrunn i frykten for å ta beslutninger i vanskelige saker; spesielt i en sak som samtidig setter et par inkompetente sjefer i dårlig lys; for noe lederegenskaper har de ikke disse to.

Illojalitet er ikke det å si i fra om hva en føler er galt, og hva man foreslår å rette opp av feil; men det er klart illojalt  over for bedriften når ledelsen ikke vil ta tak i alvorlige problemer de får rede på!
Husk: unødvendig trenering av saker som er vanskelig er ikke en ledelse, det er feighet, ansvarsfraskrivelse og illojalitet satt i system.

Ha en avslappende og god sommerhelg

Pensjonert kommandør og beredskaps-rådgiver 1732 Aasen

Jeg har jobbet så hardt at jeg har glemt hvordan det er å slappe av

Disse to, siste sitatene er ment for å være humoristiske og lette litt på stemningen etter å ha lest dette, men de gjenspeiler også frustrasjonen som alt for mange mennesker føler når de jobber hardt uten å se de resultatene de ønsker.

Det første vi ser

Den siste gang jeg noen sinne besøkte en frisørsesong, var rett etter at jeg flyttet til Oslo i 1974; da besøkte jeg en frisørsalong på Karlsrud.

På spørsmål fra frisøren om hva jeg forventet etter besøket så svarte jeg at jeg ønsket å bli mer respektabel og attraktiv.

Da gikk han ut på bakrommet og hentet en finlandshette som han trakk ned over hodet mitt.

Jeg sluttet ikke å gå til frisør på grunn av  denne balaklava-spøken til frisøren, men fordi jeg innså at det å betale for å bli kjekkere og penere var bortkastede penger, og jeg sløser ikke bort penger på tull.

Jeg innså tidlig i livet at det ikke hjalp om jeg kledde meg i dress heller; for som tante Olga sa det så klart: en ape i silkekjole er fortsatt bare en ape.

Min mors trøstende ord om at ekte skjønnhet kommer innenfra hjalp ikke; for det gjelder bare for piker som er skjønne inni og vakre utenpå.

For oss robust utskårne og humoristisk sammensatte mannfolk er det bare å innse at man kan ikke lage silkepung av et grise-øre.

Det er mange opp gjennom årene som har vært ærlige når de har gitt meg tilbakemelding på utseende mitt. Ord som avskrekkende, robust, fryktinngytende og brutal har vært hyppig gjentakende adjektiver i den sammenheng; eller som hun ærlige med Downs syndrom sa det på T-banen: du er jaggu stygg!

I min situasjon har det vært viktig for meg se riktigheten i noen få studier rundt dette med utseende og tiltrekningskraft på det andre kjønn; og da mener jeg kvinner, og ikke alle de nye kjønnene det skravles om.

Noen studier har vist at kvinner vil finne menn med et fryktkinngivende utseende mer attraktive, i hvert fall i kortvarige relasjoner.

Dette kan være fordi et slikt utseende assosieres med maskulinitet, styrke og beskyttelse; og så må det jo være perfekt for jenter som sliter med intens sjalusi.

Dessuten så tror jeg at mitt robuste utseende noen ganger har gitt meg den nødvendige aura av autoritet og makt som har vært nyttig i profesjonelle settinger; eller i situasjoner der det er viktig å ta kontrollen vekk fra andre.

Selvfølgelig har jeg innsett at det å være mindre pen også har sine negative sider.

Et stygt og  fryktkinngivende utseende har ført til at folk misforstår meg som person og trodd at jeg er aggressiv og uvennlig; til og med farlig.

Mitt tilsynelatende fryktkinngivende utseende har ført til en viss form for diskriminering, både i arbeidslivet og juridiske settinger.

Jeg har blitt sett på som en trussel og en sikkerhetsrisiko, selv når jeg ikke har gjort noe galt.

I en periode bodde en jente jeg hadde fast følge med nedenfor Tveita senter i Oslo; og da ble min tilstedeværelse der til stadighet forbundet med tilhørighet til den kriminelle Tveita-gjengen, med påfølgende bortvisning fra området av politiet. 

I en periode var dette så ikke at jeg måtte gå av på Hellerud T-bane og gå derfra de gangene jeg skulle besøke henne.

I barnefordelingssaken jeg måtte gjennom  etter skilsmissen ble det satt ut rykter om at jeg brukte for mye penger og tid på å røyke cannabis; noe dommeren trodde helhjertet på bare ved bare ved å dømme etter hvordan jeg så ut.

Det var først da legen fra marinen, hvor jeg jobbet, la frem bevis gjennom gjennomførte tester av hår og fra urinprøver ved de jevnlige testene, som vi froskemenn måtte gjennom, at denne beskyldningen ble lagt død og fjernet fra saken.

Ikke la deg lure av et menneskes stygge ytre. Deres indre kan være langt verre.
Carl Hammarén

Utseende spiller en betydelig rolle i hvordan vi danner førsteinntrykk av andre.

Helt fra evolusjonens røtter har vi tilegnet oss en har en evne og tendens til å raskt vurdere andre for å avgjøre om de utgjør en trussel eller en mulighet.

Utseende vil gi oss ledetråder om en persons alder, kjønn, helse, styrke; og til og med sosial status.

I vår tidlige eksistens var denne raske vurderingen avhengig av overlevelse. for oss som art.

Et annet, faktisk skremmende utfordrende, og foraktelige, fakta er at samfunnet har etablerte normer for hva som anses som attraktivt eller tiltalende.

Vi blir ubevisst påvirket av disse standardene når vi danner førsteinntrykk.

For eksempel vil vi være mer tilbøyelige til å stole på noen som ser velkledd og ryddig ut, eller som har et pent og vennlig ansikt.

Et fakta er at når  vi møter et nytt menneske så har vi begrenset tid og informasjon til å ta en beslutning om hvem de er.

Vi bruker ofte heuristikk/lagret erfaring, og snarveier for å forenkle prosessen.

Utseende vil være en rask og enkel måte å kategorisere en person på, selv om det ikke alltid er et nøyaktig mål på hvem de er.

Vi vil ubevisst knytte visse utseende-trekk til positive eller negative egenskaper.

For eksempel kan vi oppfatte noen med et smilende ansikt som vennlig og tilnærmede, mens noen med et strengt ansikt kan virke mer distansert; eller til og med sint.

Bare mygg og veps bør bedømmes etter førsteinntrykket.
Ivar Wallensteen

Gjennom livets møte med ulike personer, og flere ekteskap, så har jeg endelig lært at  førsteinntrykk ved utseende ikke alltid er så veldig nøyaktige og korrekte.

En persons utseende kan være villedende, og det er mange andre faktorer som bidrar til hvem de er som person. Det vil selvsagt derfor alltid være bedre å ta seg tid til å bli bedre kjent med noen før du dømmer dem basert på utseendet deres.

Det er et komplekst spørsmål dette rundt hvorfor uttrykket høy og mørk har blitt assosiert med suksess og vellykkethet.

Gjennom historien har høye menn ofte blitt sett på som mer autoritære og mer som leder-emner.

Dette stammer nok fra tider med krigføring, der fysisk styrke og størrelse var fordelaktige.

I mange kulturer, som den sør-koreanske, har lys hudfarge og store øyne blitt assosiert med høyere sosial status og velstand.

Dette kan være knyttet til at de som hadde råd til å unngå hardt, manuelt arbeid holdt seg lyse i huden, mens de som arbeidet ute på jordene ofte utviklet en mørkere, solbrun hudfarge.

Når vi ser på en person som passer til stereotypen høy og mørk, vil vi ubevisst ha høyere forventninger til dem når det gjelder intelligens, kompetanse og evne til å lykkes.

Vi som ikke oppnår disse normene i samfunnet får bare akseptere dett og gjøre så godt vi kan for å markere oss på andre måter  for å bli respektert; for eksempel i et jobbintervju.

Det finnes ingen skjønnhet uten slør.
Anatole France

Han en vakker og sommervarm helg

Selv den styggeste er det noe med; i det minste lysten til å være vakker.
Anna Gavalda

Gjetningsfakta.

Hva du tror du ser er ikke nødvendig vis sannheten

En gjetning er en god start, men ikke en god slutt, sier ordtaket.

2018 ble det funnet et lik av et barn av homo naledi som ble begravet i en hule i Sør Afrika for 250 000 år siden.

I den lukkede hånden til barnet lå den en stein-redskap.

Derved trakk forskerne den konklusjonen at homo naledi'ene trodde på et etter-liv og begravde sine døde med redskaper for å klare seg i livet etter døden.

Av 15 graver på funnstedet var det bare det lille barnet som hadde med seg en gjenstand i graven.

Er det ikke like naturlig å tenke seg at dette stein-verktøyet var glad å leke med, og at det var derfor foreldrene begravet det med ungen sin?

Kanskje barnet rett og slett arvet en utslitt steinkniv og elsket å etterape foreldrene sine når de jobbet med sine verktøy.

Hvorfor setter folk i dag for eksempel en teddybjørn sammen med lys og blomster foran gravsteinen til et barn?

Er det fordi barnet skal ha noe å leke med i himmelen, eller er det bare rett og slett bare et tegn på at barnet hadde sterke følelser for akkurat den bamsen mens det levde; og at en av de pårørende fant den igjen ved rydding av etterlatenskaper fra den døde.

Alle symbolske handlinger har ikke med religion og tro å gjøre.

De er rett og slett en symbolsk handling til minne og ære om den døde.

Det påstås av geologer og andre at når de finner en hule eller et sted hvor mange lik fra forhistorisk tid er samlet så er det med en gang snakk om religion og tro på et liv etter døden.

Hvordan er det da med faktum at mange elefant-skjeletter er blitt oppdaget på samme sted, et grunnlag for mange ulike teorier om myten om elefantkirkegårdens hensikt. Antas det da at elefantene tror på et liv etter døden og samles i likhauger av de andre elefantene, eller har dette bakgrunn i dyrenes atferd og deres behov for å trekke seg vekk fra flokken når de føler at det går mot slutten?

En teori har fokus på elefantenes oppførsel i perioder da det finnes lite mat, og at sultne elefanter samles på samme sted hvor det finnes mye mat, og at mange elefanter senere dør på disse stedene.

Gjelder ikke instinktene og hverdags-logikk også for oss mennesker, som jo også er en dyre-rase?
Kanskje urtidens folk rett og slett gjemte og gravde ned de døde for at rovdyrene ikke skulle rive dem i småbiter; en nokså traumatisk tanke for de pårørende.

Jeg blir litt provosert og frustrert når slike konklusjoner trekkes som sikre bevis på at vi til all tid har fantasert om et liv etter døden; og andre gjetning-baserte ting som presenteres som fakta.

Det er ikke bedre når forskerne mener at de to myr- likene som ble funnet omslaget i Nederland, Weerdinger Couple, først var et ektepar som ble ofret.

Etter nesten 100 år viser det seg at det er to menn som lå i graven sammen; og da ble det med en gang konkludert med at det er snakk om to homofile som ble ofret for sin legning.

Hvorfor skal konklusjonene alltid dreie seg om religion, tro og sex når svaret mest sannsynlig er å finne i folks naturlige tanker handlemåter?

Jeg skjønner jo at slike påstander selger bedre enn hvordan folk normalt handler og tenker, men da skal det presenteres som hypoteser og ikke bastante sannheter.

Jeg skal ikke komme inn på mine erfaringer med gjetninger som fakta innen lege-verden, og konsekvensene ved dette; men de konsekvensene lever jeg med i dag på tampen av livet.

Det er flere grunner til at forskere og fag-spesialister kan ha en tendens til å presentere sine antakelser som bastante sannheter:
Vitenskapelig metode er basert på å lage hypoteser, teste dem gjennom eksperimenter og observasjoner, og deretter trekke slutninger basert på resultatene.

Når forskere presenterer sine funn, er det viktig for dem å kommunisere resultatene på en klar og konsistent måte, for å unngå misforståelser og forvirring.

Dette kan føre til at de presenterer sine antakelser som mer bastante enn de egentlig er.
Ikke alle forskere er dyktige til å kommunisere sine funn på en klar og konsistent måte til et bredt publikum.

Dette kan føre til at de bruker språk som er for sterkt eller for bombastisk, noe som kan gi inntrykk av at de presenterer sine antakelser som bastante sannheter.

Det er viktig å huske at vitenskapen er en kontinuerlig prosess, og at ingen forsker har alle svarene.

Forskere presenterer alltid sine beste antakelser basert på den informasjonen de har tilgjengelig, men det er alltid mulig at ny informasjon vil dukke opp som kan endre disse antakelsene.

Det er derfor viktig å være kritisk til all vitenskapelig informasjon, og å være åpen for nye ideer og perspektiver; først og fremst for at disse bastante konklusjonene misbrukes som bevis på at noen har rett, og du her feil.

Slike fakta benyttes rett og slett i den hensikt å manipulere deg til å tro og gjøre som andre vil fordi du tror på de bevisene som legges frem.

For eksempel benyttes nå Weerdinger Coupel i de skeives saksfremstilling som bevis på at homofile har blitt forfulgt og drept for sine handlinger helt siden steinalderen.

Gjetning er den største fienden til kunnskap.
Francis Bacon

Sannheten er betydelig viktigere enn gjetninger av så utallig mange grunner.
Sannheten gir oss pålitelig informasjon om verden rundt oss.

Ved å basere oss på sannheten kan vi ta informerte beslutninger, løse problemer effektivt og unngå å bli feilinformert eller villedet.

Gjetninger, derimot, er ofte basert på ufullstendig eller feilinformasjon, noe som kan føre til feilaktige beslutninger, misforståelser og negative konsekvenser.

Sannheten er avgjørende for å bygge tillit mellom mennesker og i samfunnet som helhet.

Når vi er ærlige og åpne med hverandre, skaper vi et grunnlag for gjensidig respekt og samarbeid.

Gjetninger og spekulasjoner, derimot, kan erodere tillit og føre til konflikt og mistillit.

Vitenskap og kunnskap er basert på en søken etter sannheten.

Ved å søke sannheten gjennom forskning, observasjoner og kritisk tenkning kan vi lære og vokse som individer og som et samfunn.

Gjetninger og antagelser hindrer ofte fremgang og kan føre til stagnasjon og feilinformasjon.

Sannheten gjør oss ansvarlige for våre handlinger og beslutninger.

Når vi er ærlige og åpne om våre handlinger, kan vi selvsagt bli holdt ansvarlige for dem; vi må stå for det vi sier.

Gjetninger og unnskyldninger, derimot, vil unngå ansvar og hindre læring og forbedring.

La oss være enige om George Eliot sin konklusjon: gjetninger er som sand i øynene; de forhindrer oss i å se sannheten.

Gjett om jeg ønsker dere en god og ærlig helg?

Det er bedre å forbli i uvitenhet enn å lure seg selv med gjetninger.
Sokrates

Konkurranseinstink

Konkurranseinstinkt er et medfødt driv hos mennesker og dyr til å vinne over andre.

I denne iveren etter å være bedre enn andre så henter vedkommende ut motivasjon, vilje til utvikling og samhold, påstår de lærde på dette temaet.

Jeg sliter litt med å se hvordan samholdet bygges hos en gruppe som konkurrerer med hverandre om å bli den beste da de velkjente, negative sidene ved konkurranseinstinkt er definert til å være aggresjon, sjalusi og misunnelse, stress og angst; og i en del tilfeller  leder det til uærlighet og juks.

Det ser ut for meg til at det i dag er blitt særlig populært å fremheve at en har et veldig sterkt konkurranseinstinkt; noe som  det selvfølgelig blir en forventning å si når dette hele tiden kommer opp som et spørsmål til deg i om trent alle sammenhenger.

Dette blir sett på som en udelt fordelaktig egenskap hos en person i alle sammenhenger.

Skal jeg være helt ærlig så ville jeg i et jobbintervju heller velge ut de av kandidatene som fremheve sin evne til å samarbeide og ta hensyn til andre fremfor en som slår seg på brystet og forherliger sitt konkurranseinstinkt.

I individuell idrett og konkurranse er det helt sikkert viktig å ha et sterkt konkurranseinstinkt da målet der hele tiden er å måle seg opp mot andre og slå dem, men jeg er ingen idrettsmann; jeg er en lagspiller av natur.

Jeg er bare en enkel mann med et sterkt behov for å bli den best mulige utgaven av meg selv på det lille personlige og faglige nivået jeg lever på.

Der er jeg egoist og bryr meg bare om hva jeg selv kan strekke meg til og oppnå

Hvis man ser egoisme som en sunn selvtillit og fokus på egne behov og mål, kan det argumenteres for at det kan være en positiv drivkraft for personlig utvikling.

Å tro på seg selv og ha et sterkt ønske om å lykkes kan motivere til hardt arbeid, læring og forbedring.
Det kan også føre til at man setter sunne grenser for sin egen etikk.

Imidlertid, hvis man ser egoisme som en overdreven selvopptatthet og manglende hensyn til andre, er det vanskelig å se på det som en positiv innstilling.

En slik holdning kan føre til at man tråkker på andre, ignorerer fellesskapets behov og tar uetiske valg; noe jeg selv mener at jeg aldri har gjort; kanskje fordi jeg har så lite av det som i dag menes med konkurranseinstinkt.

Personlig så har jeg som nevnt null konkurranseinstinkt; og det har alltid vært sånn over for det å seire over andre.

Det har aldri vært et mål i  min oppdragelse og natur  å slå og vinne over andre. Kanskje skyldes det at jeg aldri har følt at noen fremstår som konkurrenter til meg.

Alle jeg har møtt har jeg sett på som gode midler til å hjelpe meg for å lykkes i mitt fag; kolleger og samarbeidspartnere.

Kanskje skyldes det igjen at jeg beveger meg innen fag og interesser som ingen ser det verdt å konkurrere mot meg i. Hva vet jeg.

Det er viktig for meg å fokusere på at et sunt konkurranseinstinkt skal handle om å forbedre seg selv, ikke om å være bedre enn andre.

Min oppdragelse og opplæring gjennom barndom, ungdom og voksenliv har gått i retning av å fokusere på egen utvikling og feire mine egne prestasjoner i innvendig glede over å hele tiden slå meg selv; å gjøre det bedre i dag enn det jeg gjorde i går.

I stedet for å fokusere på å vinne over andre er jeg opplært til å fokuser på min egen utvikling og forbedring.

Dette gjør at jeg kan tillate meg å være respektfull over for mine konkurrenter, lære av mine nederlag og benytte dem til å forbedre meg til neste gang; og ikke minst kunne feire meg selv i stillhet de gangene jeg over en periode har vunnet over meg selv i en serie med interne kamper.

Jeg er overbevist om at dersom jeg hadde fokusert på hvor godt sidemannen min gjorde det og fokusere at på å vinne over dem så hadde jeg aldri klart å motivere meg selv gjennom opptaket til marinejeger eller til legionær av første klasse i den spanske fremmedlegion.

Da ville fokus hele tiden vært på hvordan sidemannen gjør det, hvilke teknikker som fungerer for den personen, og det å presse meg frem på den personens kriterier.

I en sånn setting så ville jeg ha glemt meg selv og min personlige utvikling i streben etter å bli som, og litt bedre enn, min sidemann; og fokusere på konkurrenten i stedet for å fokusere på hvordan jeg selv kan bli bedre.

At dette medførte at jeg i noen sammenhenger ble klart best, så ble bare litt sukker på jordbæret; og litt tildeling av ære fra andre enn bare meg selv for en stakket stund.

Det var utvilsomt denne trassen for å slå meg selv å gjøre det bedre enn gårsdagen som mine befal fanget opp hos meg; og som gjorde at jeg fikk en lang, militær karrière; hvis du kan kalle det å krige for en karrière. Selv der ble aldri målet å bli verdens farligste soldat, men på å bli så god at jeg overlevde.

Min personlige kamp mot meg selv har i alle år startet i dusjen om morgenen.

Der har jeg tatt opp evalueringen av min egen innsats etter endt dag og bruker våkne-tiden til å søke svar på hvordan jeg kan gjøre det bedre i dag enn i går.

Så langt i livet har jeg aldri utført noe som jeg kan kalle perfekt, noe som ikke kan forbedres og videreutvikles.

Kanskje tenker jeg helt feil, for disse livs-holdningene har gjort at det aldri har vært et alternativ å hvile på mine laurbær; uttrykket  som i mitt hode beskriver en person som hviler på fortidens prestasjoner og ikke gjør noe for å forbedre seg eller oppnå nye ting.

Det kan selvfølgelig være fristende noen ganger å hvile på mine laurbær når jeg har oppnådd noe som jeg opplever som noe stort, men i en verden  som stadig forandrer seg må man uten opphold fortsette å jobbe hardt for å forbli fremme i det feltet en lever og ånder for.

Å hvile på sine laurbær vil føre til stagnasjon; og til slutt til uønsket nederlag.

Den som hviler på sine laurbær blir fort forbikjørt av de som har det travelt, eller som min far sa det: laurbær er en fin dekorasjon på graven til dine prestasjoner.

I stedet for å hvile på sine laurbær, er det viktig å fortsette å utfordre seg selv og strekke seg etter nye mål. Man må aldri slutte å lære og vokse, og man må alltid være villig til å ta risikoer.

Når folk ser på meg og det jeg har oppnådd i livet så ser de ingen suksesshistorie som utfolder seg for dem.

Jeg har ingen gullmedaljer, kun prestasjons-medaljer som viser at jeg har oppnådd noe innenfor de normene som er satt for å regnes som selvstendig spesialist i ulike ferdighetsgrener.

I min lille garasje står det ikke en dyr Tesla SUV, modell X P100D, og i nabolaget kan jeg ikke konkurrere på yrkestittel.

Jeg har ikke en gang en kone som beundrer det jeg har oppnådd i livet; men jeg har den tilfredsheten at jeg har gjort så godt jeg over hode kunne i livet og min personlige stolthet over det.

For meg er det nok, for fortsatt så våkner jeg i dusjen med hodet fult av ideer om hvordan den kommende dagen fortsatt skal gi meg personlig vekst. 

Personlig suksess er ikke en tilfeldighet; det er resultat av hardt arbeid og dedikasjon.

Er mine ord denne fredagen bare svada og tull?

Nei, ikke i mitt hode; der kalles bare for personlighet og personlige holdninger som holder meg gående inne i den boblen jeg lever i.

Ha en god og selvutviklende helg.

Fortiden er død, fremtiden er ennå ikke født. Vi har bare nåtiden, la oss bruke den godt.
Mahatma Gandhi

Jeg er min egen seierherre som har vunnet over min utilstrekkelighet

Svigermødre

 

Etter som jeg bare er en svigerfar, og sånn sett er trygt fri for kritikk, så har jeg i det siste tatt opp igjen tankene mine rundt svigermødre og deres negative omtaler gjennom generasjoner.

Det må jo være noe i det som det sies i ordtaket: ingen røyk uten ild.

Først må jeg tillate meg å definere hva en svigermor er.

En svigermor er en mor med noen ekstra funksjoner, som det å kritisere og gi uønskede råd i tide og utide.

Det er flere mulige grunner til at svigermødre ofte er opphavet til negative vitser og uttalelser:

• Familiedynamikk kan være komplekse, og forholdet mellom svigermor og svigerdatter eller svigersønn kan være spesielt utfordrende.
• Dette kan være på grunn av en rekke faktorer. Svigermødre og svigerdøtre/sønner kan konkurrere om kjærligheten og oppmerksomheten til den samme personen, nemlig partneren.
• Svigermødre og svigerdøtre/sønner kan ha forskjellige ideer om hvordan barn skal oppdras eller hvordan et hjem skal drives; fordi svigermor mener at hun lyktes ekstremt med sin versjon av dette
• Der er selvsagt vondt for svigermødre å føle seg erstattet av svigerdøtre som en viktig person i sønnens liv.Det ligger sikkert noe i det at svigermødre og svigerdøtre kan komme fra forskjellige generasjoner eller kulturer, noe som kan føre til uenigheter om verdier og skikker.

Stereotypien av en  svigermor et at svigermødre blir fremstilt som kritiske til alt svigerdøtre gjør, og de har høye krav til hvordan de skal leve livene sine; og svigermødre blir ofte fremstilt som sjalu på svigerdøtre sitt forhold til sønnen sin, og de ønsker å kontrollere alt de gjør.

Min personlige erfaring med en av mine svigermødre, bygget på de erfaringene jeg gjennom år i ulike operasjonelle, taktiske og strategiske beredskaps-stillinger er at forskjellen mellom en svigermor og en terrorist er at du kan forhandle med en terrorist

Det er også viktig å merke seg at humor kan være en måte å håndtere vanskelige følelser og relasjoner på. Vitser om svigermødre kan være en måte å uttrykke frustrasjon, sinne eller frykt på en humoristisk måte. Men det er egentlig ikke denne humoren sårende eller nedsettende?

Gjennom mine ekteskap så har jeg delt dagene mine med en ille gal svigermor, en hjertelig god en; og en perfekt svigermor; kremert.

En svigermor er en venn for livet, hvis du klarer å overleve de første årene.
Else Kåre Vik

I mitt andre ekteskap så hadde det seg sånn at jeg kjente min kommende svigerforeldre i lang tid før jeg en gang visste at min kommende kone var deres datter. 

Selv om hennes mor var ihuga pinsevenn og noe dement så bygde det seg opp et godt vennskapsforhold mellom oss. Hun var  en ærlig, snill og frittalende kvinne som levde med en noe krevende mann.

Under veis fra vennskapet med henne og frem til skilsmissen så opplevde jeg sannheten i  advarselen om at hvis du vil beholde en  en god venn så ikke gift deg med datteren hennes.

Sannheten er vel egentlig at svigermødre som folk flest er mennesker med både gode og mindre gode sider, eller som Kari Bremnes synger: en svigermor er som en kaffekopp: varm, sterk og kan gi deg søvnløse netter.

Svigermødre er som julegaver: du vet aldri hva du får, men du håper det er noe du kan bruke.
Anne-Cath Vestly

Svigermødre er noe som menn i min generasjon, før alle de forskjellige avartene av skeive forhold som har vokst frem i det siste, at én svigermor måtte en ta som en konsekvens av det å gå inn i et forhold til en kvinne.

Fordelen den gangen var selvsagt at en slapp unna med å bare få en svigermor, men nå kan risikere å få to; eller to tafatte svigerfedre.

Det var noen ganger ille nok at en fikk lange besøk av en tafatt, viljesvak svigerfar og en menings-sterk svigermor etter at en gjorde dem til besteforeldre, men at de på hver sin måte skulle ta kontroll på hvordan jeg skulle oppdra min datter var en belastning.

Både jeg og min kone hadde hver sin svigermor den gangen, noe som er helt naturlig i et ekteskap, og da er det plutselig to svigermødre sine sterke meninger rundt dette som en må forholde seg til; og egentlig så var jeg ikke hundre prosent enig med noen av dem.

Svigermødre er som snøskavler: de kan dukke opp når du minst venter det, og de kan være vanskelig å bli kvitt.
Hege Ulstein

Ikke bare havner du opp med en svigermor når du gifter deg, men i mange tilfeller også en svigerfar; en mann som alltid vet best, selv når han tar feil.

Jeg hadde en perfekt svigerfar i ett av mine ekteskap, en svigerfar som ikke snakket; med andre ord en drøm som hadde gått i oppfyllelse.

Så alt i alt så handler det hele om å ha tålmodighet.

Tålmodighet er nødvendig for å gå gjennom de oppturer og nedturer som er en naturlig del av ethvert forhold.

Det er på ingen måte en positiv egenskap bak dette at jeg har vært gift tre ganger, men det har i det miste gitt meg uhorvelige mengder med erfaring som jeg kan dele med andre rundt det å håndtere svigerforeldre.

Den beste måten å håndtere konflikter med dem på er å snakke om dem på en rolig og respektfull måte; og prøve å finne en tid når du kan ha en åpen og ærlig samtale med svigerforeldrene dine.

Det er viktig å lytte til svigerforeldrenes perspektiv og prøve å forstå deres bekymringer, men samtidig å unngå å bli defensiv.

Det jeg nok har lyktes best med  er å være tydelig på det å sette grenser for hvor mye innblanding svigerforeldrene dine skal ha i livet ditt og gjøre det klart for dem hva du er komfortabel med og hva du ikke er komfortabel med; men på en saklig og rolig måte.

Uansett hvor høyt utdannede og erfarne de var så innså jeg fort at når det gjaldt følelsesmessige forhold så måtte en unngå å si ting på en omstendelig måte. Jeg tjente best på å være tydelig og direkte når jeg kommuniserte med mine svigerforeldre; og mine foreldre.

Min kanskje viktigste erfaring er at det er viktig å ha fokus rettet mot at svigerforeldrene mine ikke alltid prøver å såre meg; de hadde bare ha en annen måte å se og gjøre ting på enn meg.

Den lille gutten spurte faren sin: Hva het svigermoren til Adam?
Faren svarte: Adam hadde ingen svigermor. Han bodde jo for helvete i paradis den karen!

Helt til slutt i mine tankeminner rundt svigerforeldre så er det ett ord som kommer meg i hug i forbindelse med begravelsen til en svigermor med særskilt giftig tunge: dakapo; opprinnelig et italiensk musikkuttrykk som betyr noe rundt det å gjenta fra begynnelsen. Et dakapo initialiseres som oftest gjennom mye applaus.

På kirkegården måtte de heise henne opp og ned tre ganger fra graven før applausen stilnet.

Jeg er selv svigerfar med et veldig godt forhold til min svigersønn, og noe av det skyldes at jeg gjennom et livs erfaringer har skjønt når det er på tide å holde kjeft og ikke blande meg inn; rett og slett det å respektere at det er deres liv og ikke mitt, og at det er min lovlige rett som morfar å skjemme bort deres datter!

Om svigersønnen mener at jeg ikke er noe særlig til svigerfar så skal han i det minste ha respekt for hvor godt han skjuler det for meg.

Ha en nydelig helg med eller uten svigerforeldre

Det finnes ikke svigerfarvitser.
Bernice Sandler

Til henne: det er en god grunn til det, psykolog Sandler. Vi er ikke noe å vitse rundt, perfekte som vi er!

De tre deg'ene

Vi består alle av tre stykk du: du slik dine nærmeste kjenner deg, du slik omgivelsene dine kjenner deg; og du slik bare du kjenner deg.

Du slik dine nærmeste kjenner deg er den delen av oss som våre nærmeste familie og venner kjenner best.

Våre nærmeste  ser oss i våre mest intime og sårbare stunder, og de kjenner våre tanker, følelser og motivasjoner på en måte som ingen andre gjør.

Du slik omgivelsene dine kjenner deg er den delen av oss som verden ser.

Det er den personligheten vi presenterer for kolleger, bekjente og fremmede, og over for dem tilpasser ofte vår oppførsel og kommunikasjon for å passe inn i forskjellige sosiale kontekster.

Du slik bare du kjenner deg er den innerste delen av oss, ofte skjult for andre: og noen ganger for oss selv også.

Det er her våre dypeste tanker, drømmer og frykt bor.

Vi kan ha sider av oss selv som vi ikke deler med noen, og vi kan til og med være uvitende om dem selv.

De tre "duene" er ikke nødvendig vis statisk gjennom hele livet eller over for andre , men endrer seg over tid og i forskjellige situasjoner.

Vi kan bli mer eller mindre av oss selv i forskjellige omgivelser, og vi kan lære og vokse til å bli nye versjoner av oss selv.

Selvbildet er nøkkelen til menneskelig personlighet og menneskelig atferd. Endrer du selvbildet, endrer du også personlighet og atferd. Maxwell Maltz.

Det er viktig å huske at alle de tre "duene" er en del av hvem vi er, og ingen av dem er mer "ekte" enn de andre. Hver av dem bidrar til vår unike identitet og gir oss et verdifullt perspektiv på verden.

Å være bevisst på de tre "duene" våre vil hjelpe oss å forstå oss selv bedre ved å reflektere over hvordan vi blir oppfattet av andre, kan vi få en dypere forståelse av våre egne tanker, følelser og motivasjoner.

Ved å være klar over hvordan vi presenterer oss selv for andre, vil lettere vi tilpasse vår kommunikasjon for å bli bedre forstått.

Det er viktig å kjenne til og akseptere at det ikke alltid er lett for noen av oss å vise alle sider av oss selv til andre. Ofte kan være redde for å bli dømt eller misforstått: av opplevde erfaringer, men ved å være modige og sårbare kan vi nok sikkert skape mer ekte og meningsfulle forbindelser med andre.

Ultimately, the goal is to become more self-aware and to accept all three "yous" as parts of our whole selves. This can help us to live more authentic and fulfilling lives.

Ha en bevisst og lykkelig helg

Er lite råd fra en pensjonist med god tid til å lese i solveggen.

Hvorfor vi skal lese? For å øke vår innsikt, legge av våre fordommer og bli i stadig høyere grad personligheter. Georg Brande.

Nysgjerrigper

Det å bli kalt nysgjerrigper i min barndom var ikke en positivt ladet benevnelse å få.; og jeg ble kalt det både titt og ofte av Gud og hvermann.

De stor ungdommene i bygden var ofte et mål for oss mindre sin nysgjerrighet. Vi fulgte etter dem til samlingsplassen de ofte hadde ved Bakkefløyta og spionerte på dem fra krattskogen for å se hva de drev med; og det var ikke så rent lite de fylte samværet med.

De røykte sigaretter og det hendte noen ganger at de drakk øl mens de satt på kanten av fløytedammen og plasket i vannet med føttene i vannet.

Og så drev de med kyssing.

Ble vi nysgjerrigperene oppdaget så ble vi jaktet på gjennom skogen og gitt noen øretever om de fikk tak i oss.

På lørdagskveldene når voksne samlet seg i peisestua i huset på Aasen for å spille Amerikaner og drikke varm toddi var det spennende å snike seg ned på bare føtter og ligge skjult av peisen med ørene på stilker og høre dem snakke om krigen, om siste bygdesladder og om politikk.

Mor hadde en egen radar for å oppdage sånn spionasje og kom gjerne med advarselen: nå tro jeg vi har en nysgjerrigper med lytte-ører i rommet.

Da stilnet praten og jeg ble hysjet tilbake i seng.

En annen hobby jeg hadde, kan en si, var å snike meg opp på taket over inngangen på grendeskolen på Austvatn i friminuttene og presse øret inn mot lufteventilen til lærerværelset for å høre hva lærerne snakket om.

Det var gjennom denne avlyttingen at jeg fikk mitt pass påstemplet av skolestyrer Aksel Nordeng med ordene: han er faglig god, men en innesluttet og underlig skrue med mye nysgjerrighet og merkelige innfall som skaper problemer.

Greit nok, for jeg visste fra før at jeg ble ansett som en sjenert trollunge. Det var det lærerinnen Koren Lund, med mange år bak seg i England, sa som gjorde at jeg ble så overrasket at jeg falt ned fra taket og landet i rosebuskene.

Hun sa: nysgjerrighet drepte katten.

Jeg hadde da aldri drept noen katt! Det var løgn og ondsinnede beskyldninger! Jeg visste ikke en gang at noen hadde drept katten hennes.

Nysgjerrighet er en farlig ting når den ikke er temperert med fornuft.
Samuel Johnson,

Nysgjerrighet er drivkraften bak læring, utforskning og oppdagelse, i og med at den motiverer oss til å stille spørsmål, søke etter svar og utfordre det vi tror vi vet.

Nysgjerrige mennesker er ofte kreative, innovative og problemløsere. De er ikke redd for å gå utenfor komfortsonen og prøve nye ting.

Sitatet av Samuel Johnson er en påminnelse om at selv om nysgjerrighet er en verdifull egenskap, kan den også føre til negative konsekvenser hvis den ikke brukes på en ansvarlig måte.

Nysgjerrighet kan bli farlig når den ikke balanseres med fornuft.

Uten fornuft kan nysgjerrighet føre oss til å ta impulsive beslutninger, sette oss selv i fare eller blande oss inn i andres affærer på en uønsket måte.

Som en person som var nysgjerrig på hvordan en eksplosiv virket ble fristet til å eksperimentere med dette. Tilgjengeligheten til grøfte-dynamitt og krutt var stor den gangen da folk stort sett var selvhjulpne og hadde visse nødvendigheter lagret hjemme.

Dette ble gjennom årene noe som førte til mindre skader på både meg selv om mine omgivelser.
Jeg var nokså liten den gangen jeg fikk forståelsen for at sprengt torsk normalt sett ikke ble utført med krutt.

En annen ting jeg var nysgjerrig på, men ikke brukte for mye tid på fornuftig risikovurdering rundt, var flammer. Jeg var veldig fascinert av steinalderen og folkene som levde da, og da må en jo prøve å leve som dem med tenning av bål med flint og produksjon av fakler for å utforske hulene og de mange underjordiske potet-kjellerne i bygden.

Å slå flint i områder med sommer-tørt gress ga sine overraskelser og et par utrykninger av fra det frivillige brannvesenet på Sand, 

Nysgjerrighet er en pest som sprer seg som ild i tørt gress.
 Miguel de Cervantes,

Det å oppholde seg i en trang hule med bål og brennende fakler førte til at far, som så røyken sive ut av hulen, måtte storme inn og trekke ut den ned-sotede, brannluktende drittungen som hadde tatt opphold der inne.Men jeg lærte ting av dette; etter hvert.

Nysgjerrighet og tilgang til Allers seksbind leksikon fra 1909 er i mange tilfeller en farlig kombinasjon; erfarte jeg. Det fikk en kunnskap om røyking av fisk; noe som ble trigget i meg av fars ord de gangene han fortalte andre om redningsaksjonen fra den røykfylte hulen ved Helveteskulpen: da jeg fikk ut guttungen så var han rød og mør som en røkt ørret.

Dermed så var det lagt grunnlag for en ny redningsaksjon da jeg brukte potetkjelleren ved turbinrørene langs elven til å røyke mors sild med store mengder einerbærbusk på bålet.

Verst gikk det vel ut over mine søsken og naboungene da jeg tok dem med i samme potetkjeller for å destillere parafin. Den varme gassen tok etter hvert fyr og etablerte en utseende med avbrente pannelugger og bortsvidde øyenbryn; for ettertiden bare kjent som Aasen-kutting.

Nysgjerrighet er en kilde til både glede og sorg.
Konfucius

Uansett så er det denne nysgjerrigheten som har ligget i meg fra barndommen som til stor del har ført meg dit jeg er i dag. Mye av skylden for at det ble som det ble ligger i det anonyme ordtaket: nysgjerrighet er som en gift som kan drepe deg hvis du ikke bruker den riktig; så etter som jeg fortsatt lever så må jeg da ha skjønt noe gjennom livet.

Ha en god, nysgjerrig og forsiktig helg.

Nysgjerrighet er drivkraften bak all fremgang.
Albert Einstein