Uvirksomhetsfrustrasjon

Hele mitt liv har jeg fått advarsler om ikke å la frykten komme i veien for det å oppnå mine mål.
Hele det samme livet har jeg klart å leve etter dette prinsippet og oppsøkt frykten for å overvinne den.

Men nå, på livets oppløpsside, har frykten tatt meg igjen og gjort det vanskelig å ta min siste, og kanskje viktigste, beslutning i arbeidslivet.

Denne frykten har et navn; frykten for å bli uvirksom; å miste aktivitet, funksjon eller effektivitet. 
Uvirksomhet i mitt hode referere til en situasjon der noe tidligere aktivt eller funksjonelt ikke lenger er i bruk eller har mistet sin evne til å oppnå ønskede resultater.

Konsekvensene for en yrkesaktiv person som blir arbeidsledig kan variere, avhengig av flere faktorer inkludert økonomi, fysisk helse, mental helse og livssituasjon.

Bortsett fra mange år med følt, urettferdig lav lønn som påvirker min pensjon nå i ettertid så er ikke de foran nevnte tingene noe som bekymrer meg.

Det som gir meg frykt er tap av yrkes- og fagidentiteten min som har vært det høyest prioritet i livet mitt de siste 45 årene.

I tillegg kommer følelsesmessig stress og usikkerhet om fremtiden ved å sette strek over hele min fortid.

Dette vet jeg at kan påvirke mine få sosiale relasjoner og min generelle livskvalitet.

Det er i mitt hode ingen forskjell på det å miste jobben og bli pensjonist.

For å si det enkelt så er jeg rett og slett ikke klar til å starte et nytt liv fra scratch av; å begynne på nytt.

Jeg vet at pensjonstid refererer til perioden etter at en person har nådd en viss alder, men fortsatt er aktiv og engasjert i ulike aktiviteter.

Dette, sier de som jeg har snakket med om dette, inkluderer deltakelse i frivillig arbeid, hobbyer, reiser, deltakelse i sosiale arrangementer; eller betydningsløs sysselsetting som jeg ser det.

I og med at mitt yrke også har vært min hobby, og det faktum at jeg aldri har sett verdien av sosial omgang på fritiden, så er det bare reising igjen som vekker en viss interesse. Men reisene må ha et mål og ikke bare være å reise til turiststeder for reisens skyld

Målet med aktiv pensjonstid må være å opprettholde fysisk og mentalt velvære og personlig vekst, samtidig som man drar nytte av den erfarings- og kunnskapskapitalen man har opparbeidet seg gjennom årene.

Slik jeg ser det i dag så vil en når en blir pensjonist gå fra å jobbe minst 40 timer i uken for en moderat lønn og til å jobbe 7 dager i uken for null lønn.

Så, en dag innser du plutselig at det er mye enklere å huske passordene til alle nettstedene du pleide å bruke på jobben enn det er å huske hvor du la brillene dine i går!

Er det rart om en blir litt engstelig for fremtiden?

Selv om mange ser frem til pensjon, er det også mange faktorer som påvirker folks opplevelse og holdninger til denne livsfasen. Det viktigste er å planlegge for pensjon nøye og tenke på hvordan man ønsker å tilbringe denne tiden på en måte som gir glede og oppfyllelse.

Jeg må legge en plan; og den må være bedre enn Egon Olsen sine.

Jeg har allerede mitt lille paradis på jord i Porto Colom, så drømmen om pensjonstid i paradis er en mulig realitet for min del.

Porto Colom representerer ideen om å kunne trekke meg tilbake fra arbeidslivet og tilbringe mine eldre år i en idyllisk og bekymringsløs setting med naturskjønnhet, fred og ro, gode klimaforhold, og muligheten til å nyte livet uten stress.

Rett utenfor døren min er det mulige aktiviteter som golf, seiling og fotturer langs Middelhavet.

Det er bare det at uvirksomhet bare blir bitte litte granne bedre i sol og varme enn mørke og kulde, så akkurat nå så er jeg nærmest lammet av frykten for å gjøre feil valg.

Bare det å komme til det valget om å sette opp fravær gjennom fem innestående uker fleks-tid før utgangen av oktober, og så følge opp med å ta ut fire av ferieukene mine i desember satt langt inne.

Jeg bet tennene sammen og vil for resten av året kaste meg ut i ni uker uvirksomhet; samt å bite tennene sammen og godta for meg selv at året 2023 ble et heller labert arbeidsår for min del med seks måneders samlet fravær fra arbeidsoppgavene. Dette blir så aldeles feil i mitt hode; å ikke levere på de oppgavene jeg er satt til.

Den største feilen du kan gjøre er å være redd for å gjøre en feil. Å være uvirksom er den virkelige feilen. Franklin D. Roosevelt.

Nå er valget om ni uker uvirksomhet tatt, og så får det heller briste å bære på veien mot å se om George Elliot tar helt feil i sin teori om at det er bedre å prøve og mislykkes enn å aldri prøve i det hele tatt. Å være uvirksom er begynnelsen på nederlag.

Det er i disse brått bestemte fraværsukene jeg får se de reelle konsekvensene i det å være uvirksom eller om jeg klarer å fylle dagene så jeg unngår nederlaget. Enten så gir det fortvilelse; eller så gir det mersmak.

I verste fall ligger hele redningen av situasjonen i det om bok-forlagene klarer å hoste opp noen smertestillende, gode bøker som kan fylle dødtiden som ligger foran meg.

Ingenting er verre enn å føle at du ikke har full kontroll over ditt eget liv. Å være uvirksom kan føre til følelser av hjelpeløshet og frustrasjon. Brian Tracy.

Ha en aktiv og god helg.

Håpet ligger i Sharon Salzberg sine ord: frustrasjon er ofte et tegn på at du er på grensen til en viktig oppdagelse

Dumme dyr, vi?

Mine observasjoner av oss mennesker gjennom et langt liv har ledet meg frem til den konklusjonen at vi er dyrerikets dummeste skapning, selv blant insektene kommer vi dårlig ut.
Vi er de eneste i dyreriket som ødelegger vår egen fremtid og er til pest og plage for dem rundt oss.

Selv i daglige situasjoner viser vi hvor hensynsløse og mindre begavede vi er.
Vi er så egoister at vi er til hinder for hverandres fremdrift.

Hva med oss mennesker?

Det er uomtvistelig riktig at mennesket, i mange tilfeller, er den eneste arten som kan forårsake betydelig skade på seg selv og miljøet på grunn av våre handlinger. Som de tafatte dyrene vi er så unnskylder vi ofte våre handlinger med at vi lever i et kompleks samfunn og miljø; som uten at vi vil det gir klimaendringer, forurensning og ødeleggelse av naturområder.
Vi må jo leve, sier vi.

Mennesker er ikke nødvendigvis dumme dyr, men som alle arter har vi våre egne særegenheter og begrensninger.
Mennesket er unikt i evnen til å tenke abstrakt, løse komplekse problemer, kommunisere gjennom avansert språk og utvikle avansert teknologi. Samtidig har vi våre svakheter og begrensninger.
Noen ganger kan mennesker handle irrasjonelt eller ta dårlige beslutninger, noe som kan virke som dumhet. Dette kan skyldes en rekke faktorer, inkludert følelser, kognitive biaser (utsagn, valg og vurderinger), begrenset informasjon, eller press fra samfunn og kultur.
Det er også viktig å merke seg at intelligens varierer fra person til person, selv mellom oss Odølinger, og at det er mange ulike former for intelligens.

Det er viktig å huske at ingen art er fullkommen, og alle har sine egne styrker og svakheter.
Mennesker har gjort utrolige fremskritt innen vitenskap, teknologi, kunst og samfunnsutvikling, samtidig som vi står overfor store utfordringer og tar mange feilsteg.
Å beskrive mennesker som dumme dyr er derfor en altfor forenklet generalisering som ikke fanger opp mangfoldet og kompleksiteten av menneskelig, skadelige natur og atferd. Vi skal hylle våre fremskritt, og vi skal lære av våre feilsteg. Tro du meg, for jeg har tatt min skjerve del av sistnevnte

Jeg tatt så mange feilskritt gjennom livet at jeg noen ganger tror jeg har danset en hel ny dans, men hvis du aldri gjør et feilskritt, tar du kanskje aldri store skritt.
Det er bedre å ta et feilskritt enn å sitte fast i samme gamle trinn, og skal jeg være ærlig så er det ikke alltid at dette skjer ved tilfeldighet eller uflaks; noen ganger tar jeg feilskritt med vilje, bare for å se hvor det fører meg.
Stort sett har det sjelden ført meg til noe nytt og stort, men de feilskrittene jeg har gjort har i det minste vist seg å være de mest minneverdige dansetrinnene mitt lives ballett.
Husk at feilskritt er en naturlig del av livet, og de kan føre til verdifulle erfaringer og læring. Så, ta dem med et smil og fortsett å tusle videre.

Livet er en serie av øyeblikk der du enten ler av deg selv eller gråter over deg selv. Jeg har stort sett tatt det selvironiske valget det er i det å le etter å ha driti meg ut. Å drite seg ut er som en gratis komedieforestilling og en eksamen i ydmykhet om du tar dine feil på riktig måte.
Å drite seg ut er den perfekte måten å sjekke om du har et solid selvbilde.

Min ærlige og alltid klart-talende tante Olga sa en gang til meg: du er en ekspert på å drite deg ut - det er ditt skjulte talent.
Så la hun til: det er greit det Tor Ole, for husk at når du driter på draget så gir du andre en god latter; og deg selv en god historie. Driter du deg ut? Gratulerer, du er menneskelig.

Mitt råd til alle er at de ikke skal være så redde for å gjøre feil og dumme ting. Mange mennesker er opptatt av sitt eget selvbilde og ønsker å fremstå som kompetente og vellykkede. At det å drite seg ut kan true dette selvbildet og føre til usikkerhet.
Selv om frykten for å drite seg ut er naturlig, er det viktig å huske at feilskritt er en uunngåelig del av livet. Alle gjør feil på et tidspunkt.
Å akseptere dette og lære av feilene er en viktig del av personlig vekst og utvikling. Det kan også føre til mer autentiske og ærlige relasjoner med andre, da vi alle kan forholde oss til menneskeligheten til å drite seg ut fra tid til annen.

Enhver som aldri har begått en feil, har aldri prøvd noe nytt.
Albert Einstein

Dette sitatet understreker viktigheten av å være villig til å begå feil som en del av prosessen med å utforske nye ideer og prøve nye ting. Einstein forstod at feil er en naturlig del av læringsprosessen, og at de som er redde for å begå feil, kan gå glipp av muligheter for vekst og oppdagelse. Derfor oppmuntret han til å være åpen for nye erfaringer og ikke være redd for å gjøre feil underveis; til og med dumme feil.

Vår største ære er ikke i å falle, men i å reise oss hver gang vi faller.
Confucius fremhever viktigheten av å lære av ens feil og ikke gi opp etter å ha dummet seg ut.

Ha en god og lite feilfri helg

Den største gave som kunnskapen kan gi oss, er å overvinne vår egen dumhet
Voltaire

 

Mose

Jeg følte ikke så mye savn i oppveksten. Hjemmet jeg kom til på Aasen i Austvatn huset gode foreldre og mange søstre; noen ganger så mye som fem søsken.
Jeg fikk det jeg trengte av oppfølging og materielle nødvendigheter.
Det eneste alle rundt meg hadde, og som jeg aldri fikk, var besteforeldre.

Min mor hadde sin mor i live. Hun bodde 50 mil unna; og hun ville ikke ha noe med oss ikke-ekte barnebarn å gjøre. Vi var bare noen tilfeldige unger i nabolaget. Den eneste gangen hun besøkte huset på Aasen isolerte hun seg med mors to ektefødte døtre og spiste måltidene med dem etter at vi andre hadde spist.
Fars foreldre hadde ingen slike reservasjoner. Farmor døde året etter at jeg kom til Aasen. Farfar levde til jeg var seks år, men han var en einstøing av den gamle generasjonen og ga meg kokesjokolade og appelsin de gangene far tok meg med til ham. Etter det snakket ham med far om krigen; noe som for så vidt var interessant nok for min del.
De hadde mye å snakke om rundt de siste krigsårene de to da far aldri ga slipp på skyldfølelsen han hadde for å ha forårsaket at grenselosen Olaf måtte gjennom arrestasjon og tortur.

Jeg tror nok at denne lengselen etter besteforeldre, og deres nærhet, har formet min trang til å være der for mitt barnebarn. Sånn sett så får hun i pose og sekk av oppmerksomhet og forvirring.
Det er resultat av den nye tiden med skilsmisser.
Lilli Marlens mormor krever å bli kalt mormor, noe Lilli ikke skjønner helt i og med at hennes kusiner kaller dama for farmor.
Meg og kona kaller hun Mose og Moni, og der i huset har hun da heller ingen konkurrenter om oppmerksomhet; enn så lenge.

Som barn så plukket vi mose, det som ble kalt husmose, som far brukte til å tette veggene på stabburet og de andre laftede bygningene på eiendommen.
I dag betyr det å plukke Mose hjemme hos oss at barnebarnet Lilli trekker bestefar inn i en eller annen butikk for å plukke ham for penger til en is, en ny ball eller nye sko. Jeg liker denne formen for moseplukking best.

Ettersom jeg ikke har rare erfaringen med besteforeldre selv så følte jeg sterkt for å sette opp en kravspesifikasjon for min rolle overfor et barnebarn mens min datter var gravid; og etablere et tiltakskort bygd på analyser; for å si det på mitt språk.

Taktisk tiltakskort for bestefarsrollen.

Oppgavebeskrivelse:
Besteforeldres viktigste oppgave overfor et barnebarn varierer i stor grad avhengig av kulturelle, personlige og familiespesifikke faktorer. Likevel er det noen generelle aspekter som må anses som viktige:

Kjærlighet og støtte:
En av de viktigste rollene besteforeldre har, er å gi kjærlighet, støtte og omsorg til barnebarnet.
Dette bidrar til å bygge en trygg og positiv relasjon som kan påvirke barnets selvfølelse og utvikling positivt.

Historiefortelling og kulturoverføring: 
Besteforeldre har ofte en unik forbindelse til familiens historie og kultur.
Å dele historier om familien, tradisjoner, verdier og erfaringer hjelper barnebarnet med å forstå sin egen bakgrunn bedre.

Læring og mestring:
Besteforeldre kan tilby en annen form for læring og erfaring enn foreldrene.
De skal introdusere barnebarnet for nye aktiviteter, hobbyer, ferdigheter eller kunnskap som kan berike barnets liv.

Mentorrolle: 
Besteforeldre skal være viktige mentorer for barnebarnet, gi råd basert på sine livserfaringer og bidra til barnets personlige og emosjonelle utvikling.

Bortskjemming:

Å skjemme bort barnebarna kan ha både positive og negative sider, og vurderingen av om det er galt eller ikke avhenger av flere faktorer, inkludert familiedynamikk, intensjonen bak handlingene og balansen mellom det å skjemme bort og det å bedrive oppdragelse.

Positive sider:
Kjærlighet og glede:
Å skjemme bort barnebarna er en måte for besteforeldre å uttrykke sin kjærlighet og glede over dem. Det vil skape gode minner og en positiv relasjon mellom generasjonene.

Spesielle øyeblikk:
Å gi barnebarnet gaver eller unike opplevelser vil bidra til å skape spesielle øyeblikk som begge vil huske.

Trygghet og tillit:
Når bortskjemming er godt balansert og gjort med omtanke, vil det hjelpe barnebarnet med å føle seg trygg og elsket av besteforeldrene.

Negative sider:
Ubalanse:
For mye bortskjemming vil føre til en ubalanse i barnebarnets forventninger og verdier. De vil begynne å forvente materialistiske goder uten å forstå verdien av hardt arbeid eller forsinket tilfredsstillelse.
Bortskjemte barn blir dårlig likt.

Manglende disiplin:
Hvis besteforeldre kun fokuserer på å skjemme bort uten å bidra til barnebarnets oppdragelse eller disiplin, vil det føre til utfordringer når det gjelder adferd og ansvar. 

Konflikt med foreldre: 
Hvis bortskjemming går imot foreldrenes regler og verdier, vil det skape konflikt og forvirring for barnebarnet.

 Materialisme: 
Overdreven bortskjemming vil potensielt bidra til en materialistisk holdning hos barnebarnet, der de verdsetter materielle goder mer enn viktige livsverdier.

Forutsetninger
Det er viktig å finne en balanse mellom å glede barnebarnet og lære dem verdifulle livsleksjoner. Kommunikasjon med foreldrene er også viktig, da det er viktig å være i tråd med deres verdier og oppdragelsesmetoder.
Det er ingen absolutt riktige eller gale svar her, da hver familiesituasjon er unike.
Det avgjørende er å være bevisst på de potensielle konsekvensene av bortskjemming og handle med omsorg og hensyn til barnets fremtidige utvikling og foreldrenes rett til å ha siste ord når det gjelder barna sine; om de er normale i hodet.

Tid til rådighet

Frem til hun er i tenårene og finner andre interesser enn å henge med Mose; allternativt så lenge jeg lever.

Planen er lagt.
Nå er det bare å etterleve den som best en kan.

Bestefedre er som slitte bøker – de har levd et langt liv og har mange historier å dele. Derfor er bestefar er en blanding av latter, omsorg og visdom.

 Mitt håp er at Lilli Marlen en dag i fremtiden innser at besteforeldre er som stjerner på himmelen; de alltid der, men noen ganger er de skjult av dagen.

Jeg har bare ett mål med min rolle som bestefar, og det er å oppnå Ragnhild Bakke Waale sin definisjon av minner etter en god bestefar: kjære bestefar! Du er så snill og varm og stor og rar. Jeg er så glad i deg at jeg kan ikke telle så langt.

Ha en fortreffelig helg med de dere har rundt dere

La ikke livet bli som en biltur med min morfar. Vi fant aldri noe sted å stoppe - for det kunne kanskje være noe enda hyggeligere rundt neste sving. Og så var det plutselig slutt på bensinen.
Tor Åge Bringsværd

Tankene mine får du ikke

I første mosebok er det skrevet om Abraham og hans store antall etterkommere.

Når vi møter Abraham første gang, heter han Abram. Han bor i byen Ur i Kaldea (Babylon) og er gift med Sarai.

Det viste seg at Abraham ikke kunne få barn med Sara, så han fikk derfor sønnen Ismael med Saras egyptiske slavinne Hagar i stedet.

Først når de var over hundre år gamle fikk Abraham og Sara sønnen Isak sammen; under tvang fra Gud.

En dag befalte Gud at Abraham skulle ta med seg sin sønn Isak til fjellet Moria for å ofre ham der. Abraham var lydig mot Gud og bega seg av sted sammen med sønnen. Han bygget et bål, bandt Isak fast til bålet og hadde løftet kniven for å ofre sin sønn som tegn på at han elsket Gud over alt og alle.

Lenger kom jeg ikke i lesing og tolkning av de hellige bøkene om Abraham, som de tre store verdensreligionene jødedom, kristendom og islam har felles, før det gikk opp for meg at religionenes leveregler ikke er noe for meg.

Jeg tolket det slik at det allerede i første bok oppfordres til at en skal være lydig mot sjefen: ikke tenk, gjør som jeg sier!

Lydige sauer kalte vi det i Austvatn; et idiomatisk uttrykk som brukes for å beskrive noen som følger instruksjoner eller autoritet uten å stille spørsmål eller motstand. Uttrykket refererer til at en person oppfører seg som en sau som går i en flokk og gjør det samme som de andre sauene uten å avvike eller tenke selvstendig.

I konteksten av dette uttrykket antyder lydig sau at personen mangler selvstendig tenkning eller initiativ, og bare gjør det som blir fortalt eller forventet av dem, uten å reflektere over hvorfor de gjør det.

Dette gikk imot alt jeg hadde lært i oppveksten før jeg møtte skolens kristendomskunnskap.

Det andre jeg mente å ha lært av dette avsnittet i første Mosebok var at utroskap er helt greit hvis en bare kan argumentere godt for det.

Er det en kvinne som ikke kan gi deg barn så får du heller smelle en annen på tjukken. 

Jeg leste det sånn at du da må velge en kvinne fra det lavere samfunnssjikt, og gjerne tvinge deg på henne, for kvinner har jo bare en verdi i samfunnet, og det er å føre mannens gener videre.

Slik jeg tolket skriften så var alt min oppfostrende mor sa om likeverd og troskap bare tull.

Ifølge teksten så manipulerte vår herre den gamle Abraham til å bryte loven, i det minste norsk lov, ved å planlegge et drap.

Dersom et lovbrudd kan straffes med mer enn ett års fengsel er det straffbart med fengsel inntil 6 år å forsøke å begå lovbruddet, selv om man ikke gjennomfører det. Enda verre er det om det planlagte lovbruddet gjøres sammen med andre. Da kan det straffes etter terrorloven med inntil 10 års fengsel.

Fra den korte fortellingen tolket jeg det slik at leveregler bare gjelder for den gemene hopen og ikke for dem som har en spesiell stjerne hos sjefen; at loven ikke er lik for alle; som habilitetsreglene i Stortinget.

Jeg var kanskje en naiv skolegutt på barneskolen med tendens til å overtenke og overtolke ting, men jeg var oppfostret med formaning og oppfordring om å høre og tolke det jeg hørte for å danne min egen forståelse av det. Om alle foran deg hopper ut fra kanten av stupet, skal du da hoppe du også fordi alle andre gjør det?

De viktige personene rundt meg i oppveksten mente at det å tenke selvstendig innebar å evaluere informasjon og argumenter nøye.

Dette skulle hjelpe meg med å identifisere svakheter i argumentasjonen, feil i logikken og potensiell skjevhet i kilder.

Kritisk tenkning er avgjørende for å unngå å bli lurt eller manipulert.

 

Allerede tidlig i oppveksten så konkluderte jeg med at jeg ikke trengte noen religiøs tro. Det er andre, gode måter å lære hva som er galt og riktig.

Det har ikke endret seg nå da jeg er på slutten av livet.

Og her er jeg ved essensen i dagens tekst: frykten for manipulasjon.

Det er ikke så mye jeg er redd for, bortsett fra tannleger og høyder i enkelte settinger, men frykten for å bli manipulert til å gjøre noe som strider mot mine grunnprinsipper har alltid vært der.

Hele oppveksten var jeg redd for å bli lurt; lurt til å begå lovbrudd, lurt til å prøve narkotika og lurt til å bli ekstremist av alle slag. 

Jeg visste at vi alle er sårbare for manipulasjon bare det er de rette personene som utfører jobben.

Var jenta pen nok så var faren for å gjøre som hun sa for å tekkes henne stor når en var tenåring med hormonoverskudd.

Ord og råd fra folk en så opp til kunne fort seile gjennom fornuftens finmaskede nett.

Manipulering refererer til handlingen med å påvirke eller kontrollere noen, eller noe, på en listig eller uærlig måte for å oppnå personlige mål, vanligvis på bekostning av den andres beste interesse.

Dette kan innebære å bruke taktikker, triks eller strategier for å få noen til å gjøre noe de ellers kanskje ikke ville gjort, eller å påvirke deres tanker, følelser eller oppfatninger på en måte som tjener manipulatorens hensikter.

Manipulering kan ta mange former og kan involvere følelsesmessig press, desinformasjon, utnyttelse av sårbarheter, trusler eller belønninger.

Det kan forekomme i ulike kontekster, inkludert personlige relasjoner, profesjonelle settinger, politikk, media og reklame.

Det er viktig å merke seg at mens manipulering ofte har en negativ konnotasjon, bibetydning, er ikke all påvirkning nødvendigvis manipulativ.

Påvirkning er en naturlig del av menneskelig interaksjon, og det er mange situasjoner der folk kan påvirke hverandre på en positiv, ærlig og etisk måte for å oppnå felles mål eller fremme sunne relasjoner.

Manipulering, derimot, innebærer ofte en form for misbruk av tillit eller makt for personlig gevinst.

Det beste en svindler kan gjøre er å overbevise deg om at han ikke er en svindler.

Matshona Dhliwayo

Dessverre er det sånn at en ikke kan komme unna manipulasjon og mye av den skjer lenge før du har tankens evne; fra foreldre og omsorgspersoner, fra skolen og fra vennekretsen. Jeg er overbevist om at dr. Phil MCGraw har rett når han sier: manipulasjon er en iboende menneskelig egenskap, og alle gjør det. Den eneste forskjellen er graden og intensjonen.

Ikke en gang statene, inklusive Norge, er uskyldige i arbeidet med manipulering, og de mest groteske eksemplene i nyere tid er behandlingen av tatere, samer, homofile og andre avvikere fra det etablert normale.

Den mest effektive måten å ødelegge mennesker på er å fornekte og utslette deres egen forståelse av deres historie.
George Orwell

Min konklusjon er at det bare finnes en beskyttelse mot risikoen for manipulasjon: kritisk tenkning for å identifisere svakheter i argumentasjoner, feil i logikk og potensiell skjevhet i kilder. Det er avgjørende for å unngå å bli lurt eller manipulert. 

Det første prinsippet er at du ikke må lure deg selv - og du er den som er lettest å lure.

Richard P. Feynman

Dette er ikke en ny ting i samfunnet. Manipulering fra andre, og selvmanipulering, har vært en risiko i all tid.

Det er kjennetegnet til et utdannet sinn å være i stand til å underholde en tanke uten å akseptere den. Aristoteles

Ha en god helg med sunne tanker

Å tenke er vanskelig, det er derfor de fleste dømmer.

Carl Jung

Evig optimist

Å være en evig optimist betyr at en person har en dyp tendens til å se på situasjoner, og livet generelt, på en positiv måte, uansett utfordringer eller vanskeligheter som måtte oppstå.
En evig optimist har en innstilling som fokuserer på de positive aspektene ved ting, tror på at ting vil ordne seg på den beste måten og opprettholder en positiv holdning selv i møte med motgang.
Dette betyr ikke nødvendigvis at en evig optimist ignorerer virkeligheten eller er uoppnåelig naiv. 

Det betyr heller at de aktivt velger å se etter muligheter for vekst og læring i utfordrende situasjoner, og de har en tro på at selv i vanskelige tider, kan det være lys i enden av tunnelen.
Å være en evig optimist kan ha flere fordeler, inkludert bedre mental helse, lavere stressnivåer og en sterkere evne til å takle motgang.
Imidlertid kan det også være viktig å balansere optimisme med realisme, slik at man ikke overser viktige utfordringer eller tar for lettvinte beslutninger.
Det er viktig å merke seg at noen mennesker har en naturlig tendens til optimisme på grunn av personlighetstrekk, mens andre kan utvikle denne innstillingen gjennom bevisst arbeid på egen holdning og tankeprosesser.

Optimisme er som inntak av gulrøtter; overdrivelse er farlig.
Snurre Sprett

Selv om optimisme har mange positive fordeler, kan det også ha visse farer når det blir for ekstremt eller ubalansert.
Noen av farene ved å være for optimistisk inkluderer at en kan undervurdering av risiko; spesielt egen risiko.
Overdreven optimisme kan føre til at man undervurderer potensielle risikoer og farer i ulike situasjoner. Dette kan føre til at man tar urealistiske beslutninger eller neglisjerer forsiktighetsforanstaltninger og bli offer for manglende forberedelse.

For optimistiske individer kan overse behovet for grundig planlegging og forberedelser, da de kanskje tror at alt vil ordne seg uansett. Dette kan føre til problemer når uforutsette hindringer oppstår; med skuffelse og frustrasjon som resultat når ting ikke går som forutsatt.
Når en person er konstant forventningsfullt optimistisk, kan det føre til at de blir skuffet eller frustrert når ting ikke går som planlagt. Denne reaksjonen kan være mer intens fordi deres forventninger var svært høye.
Å være for optimistisk kan forstyrre ens evne til å være realistisk og vurdere situasjoner objektivt. Dette kan hindre en i å ta nødvendige skritt for å takle vanskelige situasjoner og en går tap av læringsmuligheter.
Hvis man alltid forventer det beste, kan man gå glipp av verdifulle læringsmuligheter fra feil eller utfordringer.
Noen ganger er det gjennom motgang at man kan vokse og utvikle seg mest.

Konstant utstråling av optimisme kan påvirke andres persepsjon av en person. De blir rett og slett møkka lei deg til tider.
Andre kan finne det vanskelig å forholde seg til noen som virker helt uanfektet av negative aspekter ved livet.
Overdreven optimisme kan føre til at man ikke forstår eller tar på alvor andres bekymringer eller problemer, da man kanskje ikke kan relatere til negative følelser på samme måte. Dette kan fort fremstå som mangel på empati.
Balansen mellom optimisme og realisme er viktig. 

Å være realistisk betyr ikke nødvendigvis å være pessimistisk, men heller å være åpen for både muligheter og utfordringer og å ta informerte beslutninger basert på en sunn vurdering av situasjonen.
Balansen mellom optimisme og realisme er nøkkelen til å navigere gjennom livets strømninger med både håp og klarhet.
Å finne harmoni i hverken - eller; å omfavne begge deler, er en vei mot visdom og balanse.

En persons optimisme settes hele tiden under press.
Etter et levd liv så føler jeg meg som ballen i en lang omgang med ballidretten squash, eller skvåsj som språkrådet pålegger oss å benytte som ord for denne sporten.
Navnet viser til ballen som brukes i dette spillet; denne myke, hule gummiballen som kom ut av fabrikken med hulrommet fylt av optimisme, bare for å oppleve at en møter veggen om igjen og om igjen til en presses sammen og reduserer størrelse.

Det er det livet gjør med de fleste av oss; sliper av det tykke laget med overdreven optimisme til en opplever at pessimismen begynner å komme til overflaten så en finner realisten i seg.
Jeg kan bare snakke for meg selv, men slik opplever jeg det.
Det positive i dette er dobbelt. Ikke bare våkner realisten i meg, men jeg opplever at det det siste laget med optimisme som omgir meg som person er knallhardt som diamant og ikke lett lar seg slipe bort.

Om jeg kanskje er i ferd med miste noe av min optimisme og få balansert realismen på vektskålen så er jeg ikke redd for at det skal vippe over til pessimisme.

Den som tenker skarpt, blir pessimist. Den som tenker dypt, blir optimist.
Henri Bergson

Pessimisten mener at alt er ille. Optimisten mener det finnes enkelte unntak.
Otto Ludwig

Ha en optimistisk god helg.

En realistisk plan trenger ikke håp, den kan hvile på sin realisme. Det er når alt ser helt umulig ut at man trenger håpet.
Arnhild Lauveng

Idealistisk moral

Min oppvekst og mitt liv har vært inspirert av historien om en av de største, hvis ikke den aller største militær-kommandant i norsk historie. Gjennom sin karriere utviste han eksepsjonelle kunnskaper om krigføring. Han forvandlet en knust, mindreverdige og dårlig gruppe bønder til en elitestyrke og førte dem til fantastiske seire igjen og igjen. Ved å dra nytte av natur, psykologi, spioner og speidere, hastighet, besluttsomhet, mobilitet og bedrag triumferte han gjennom all motstand og vant mot alle odds.

Han mestret balansen med å vite når man skal kjempe og når man ikke skal kjempe; når å være aggressiv og når å være forsiktig.
Han var en realist: han kjente til de gode evnene, men også til begrensningene til sine menn, og sørget for å ikke gi dem en ordre de ikke kunne utføre.

Sverre visste hvordan man skulle vinne respekt, kjærlighet og beundring fra soldater. Birkebeinerne elsket ham.
Han forventet fullstendig disiplin fra sine menn, ga dem kjeft hvis han tok dem i å sove på vakt, drikke for mye, klage i tider med motgang eller vise overdreven frykt.
Aldri drakk han så sterk drikk, at han mistet vettet. Han spiste oftest bare ett måltid om dagen; han var djerv og modig og meget utholdende i anstrengelser.
Sverre hadde en høy og autoritær stemme selv om han var forholdsvis liten og kompakt, men full av energi.
Han var varsom og forsiktig med å velge venner, storsinnet, men også veldig tøff mot sine fiender, akkurat som hans motto: vill som en løve og mild som et lam. 

Ut civitas fundaretur legibus: for at landet skal bygges med lover.
Eller som det står i Frostatingloven fra 1100: med lov skal land bygges og ikke med ulov ødes. Den som ikke unner en annen lov, han skal selv ikke nyte lov.

Jeg skal uten beskjedenhet og bluferdighet innrømme at kong Sverre var mitt ideal fra før jeg vervet meg i forsvaret, samt gjennom alle mine 23 år i operasjonell tjeneste ved ulike konfliktområder; og jeg var drevet av den over nevnte linjen i Frostatingloven av 1100 når det valgt min iver etter å gjøre det lille jeg kunne for å kjempe mot diktatorer og maktsystemer der makten var konsentrert i hendene på en enkelt person, eller en liten gruppe, hvor disse lederne hadde ubegrenset autoritet og kontroll over regjeringen og samfunnet som helhet gjennom undertrykkelse, sensur, begrenset ytringsfrihet og bruk av vold eller tvang for å opprettholde sin posisjon: autokratier, teokratiske diktatur og militærdiktatur.

Sagaen om Sverre var, og er fortsatt, med på å forme den personligheten jeg har i dag. Idealer fungerer som retningslinjer som folk streber etter å oppnå, og de kan ha en sterk innflytelse på enkeltpersoners livsvalg. 

Det kan høres ut som jeg gjorde et livsvalg i ung alder som holdt seg uforandret gjennom hele livet, men som et tenkende menneske så ble også mine tolkninger av det idealet jeg hadde valgt meg endret betraktelig etter hvert som jeg fikk livserfaring. Jeg så de samme tingene hele livet, men med nye øyne som ledet til justering og dypere forståelse. 
Under veis så har jeg jo innsett at loven ikke er lik for alle, at tilgivelse lettere oppnås hos enkelte grupperinger og at det stadig blir større og større forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker.
Det er selvsagt ting i styringen av et samfunn som påvirker meg som alle andre, og som indirekte påvirker min personlighet. Ting skjer som justerer standpunktene jeg tidligere har hatt og idealismen jeg lever for.

Hvem ønsker vel å erte på seg Aksel Sandemose: jeg har ingen respekt for folk som skryter av at de aldri forlot de standpunkter de hadde i ungdommen. Når man feirer en gammel mann med at han aldri sviktet sin ungdoms idealer, synes jeg nærmest det er fornærmelig; og hvis jubilanten er stolt av det, er han ikke verd en fest.

En kan kanskje si at jeg er en ihuga idealist.

Idealisme referere til en optimistisk tilnærming til livet, hvor man vektlegger høye prinsipper, moralske verdier og edle mål.
En person som er idealistisk har ofte en tro på det gode og det rettferdige og søker å virkeliggjøre disse idealene i sitt eget liv.

Synonymer for det å være idealist er blant annet optimist og drømmer; tendens til å tenke eller handle på en måte som er basert på drømmer, ideelle tanker; og også fantasier.

Alt var så mye bedre før, på alle plan; men det var bare fordi dette var ting vi var vant til og ting vi trodde var slik de skulle være.
Endringer i og utvikling av både samfunn og teknologi gjør at vi må akseptere, lære og tilpasse oss nye ting.
Mye var mye enklere før, og det var i større grad svart og hvitt.
Takk gudene for at vi utvikler oss og ikke stagnerer i låste rutiner og kjedelighet; at vi hver dag må stå over for å løse nye utfordringer.

Om en setter seg ned og analyserer dagen i dag opp mot vikingtiden så ser vi at de grunnleggende tingene i menneskers holdninger og tankegang ikke har endret seg så mye som vi tror og vil ha det til; vi har stort sett bare endret måten vi uttrykker oss på, våpnene vi går til krig med; og vi har gått en del tilbake på likestilling mellom kjønnene. 
Ikke en gang moralen som vi setter så høyt hos et menneske i dag har endret seg nevneverdig siden 1000-tallet.
Maktbegjær, grådighet, hovmod og begjær, vrede og fråtseri lever fortsatt like godt i oss i dag som da.

Men en ting er vi blitt veldig gode på; å bygge dobbeltmoral.

Ingen vil kaste den første sten men alle samler på stener
Dag Evjenth

Ha en idealistisk god helg i vannmassene.

En ting er å stikke veien ut for andre, en annen ting er selv å gå den.
Julli Wiborg

AAR rundt forventninger

Min utdannelse dekker i veldig liten grad psykologi, så jeg kan bare snakke for meg selv ut fra den erfaringsbasen jeg har bygget opp gjennom et langt arbeidsliv og de prinsipielle og moralske verdiene som er bygget opp i meg personlig.

På våren 1974 ruslet jeg ut av bygden jeg hadde vokst opp i og hadde med meg en moralsk snøball i ryggsekken som jeg følte meg forpliktet til å beholde, ta vare på og bygge videre.
God arbeidsmoral refererer til en persons evne og vilje til å engasjere seg aktivt og positivt i sitt arbeid. Det innebærer å ha en pålitelig arbeidsinnsats, stor ansvarsfølelse i forhold til sitt fagfelt, dedikasjon og en positiv holdning til oppgavene og ansvar som er tildelt.

Sterk arbeidsmoral gjenspeiles hos ansatte lyst og vilje til å jobbe hardt å oppfylle jobbens mål samtidig som de overholder arbeidsplassens retningslinjer og regler.

Ansatte med sterk arbeidsmoral er hardtarbeidende, dedikert, pålitelig nok til å levere sitt beste arbeid i tide. Kort sagt, ansatte med sterk arbeidsmoral er de som er motivert og jobber hardt og smart.

Arbeidsmoral er et sett med moralske prinsipper og verdier.

Arbeidsmoral er noe som du har med deg fra hjemmet og som du utvikler gradvis over dine første leveår; gjennom skolearbeid, utførelse av de pliktene du har i forhold til familien du vokser opp i; og ikke minst gjennom din første jobb. Etter hvert som den utvikler seg i deg setter du moralske prinsipper og verdier som du velger å leve etter; livskoder.

Etter hvert så er det umulig å skille arbeidsmoralen din fra personligheten din; den har blitt din sjel. 

Det å føle at du blir tvunget til å svikte din egen arbeidsmoral er å ta verdigheten fra deg; det er som å prøve å tvinge en troende til å forkaste sin tro.

Dersom du som arbeidsleder vil beholde dine beste ansatte motiverte, bør du lære hvordan motivere dine medarbeidere med høy ytelse.

Har du vanskelig med å forstå de ansattes motivasjon for å gå de ekstra milene på jobben så ikke bare bør du, men MÅ, sette deg inn i hva det er som motiverer den ansatte til å jobbe så hardt og gå den ekstra milen på jobben. Du må spørre vedkommende om:

        Hvorfor gjør du ting fordi det må gjøres, selv om det ikke er ditt ansvar?

        Hvorfor blir du ikke overveldet av arbeidsmengden du har, og hvordan håndterer du det?

        Be vedkommende beskrive en gang denne ble bedt om å jobbe overtid uten ekstra          kompensasjon. Gjorde du det? Hvorfor?

Da du har funnet de ærlige svaret på spørsmålene og forstår hvorfor urverket i personen tikker så har du som plikt å tilrettelegge arbeidsforholdene for vedkommende på en slik måte at svaret ikke blir at vedkommende ikke må fire på sine prinsipper og verdier for å kunne jobbe innenfor arbeidsmiljølovens rammer. Arbeidsmiljøloven er ment å beskytte en arbeider og ikke benyttes som et Damokles sverd som tvinger en person til å på eget ansvar tvinges til å gjøre tvungne valg som gir moralske dilemma.
Tilretteleggelse, støtte, klare orde og tydelige ansvar er suksess-ord for å løse sånne konflikter.

Hele livet mitt har vært preget av ordren: klar deg selv! Slik ble kortene jeg fikk tildelt i spille-hånden, og så langt har jeg klart å holde spillet i gang. Så langt har jeg stålfast tro på at jeg har alltid har gjort det som forventes av meg. Hele livet har jeg kunnet prestere uten å måtte fire på mine arbeidsmoralske prinsipper og verdier.

En bivirkning av sterk arbeidsmoral er at setter seg forventninger. Dette er et ord vi alle kjenner og som vi har smakt på i mange varianter som er tema for dette skriveriet, og det er ordet forventninger

Forventning er innen psykologi en subjektiv forestilling, tro, om fremtiden. Før en forandring er det en forventning om forandringen.
Således er de sterkeste forventningene hos et menneske et markert trekk i personligheten og kanskje viktigste nøkkel til personlig utvikling. Forestillingen i forventningene vil oftest være positive, bygd på et håp; optimistiske forventninger.

På første date, når en setter seg til middagsbordet for å få servert en annens persons matrett og når en møter til første arbeidsdag i en ny stilling så har en med seg noen forventninger.

Noen ganger vil en av opplevde erfaring ikke ha så store forventninger til enkelte ting.
For min personlige del er ett eksempel på dette de få gangene min andre kone laget middag så hadde jeg ikke noen store forventninger til måltidet; bare et håp om at jeg skulle komme gjennom måltidet uten ukontrollerte brekninger som tok vekk holdbarheten i de tilbakemeldingene en ga med ansikt og ord for ikke å knekke selvtilliten til kokka.

Noen ganger i livet så stanser en opp og evaluerer den tiden som har gått for å summere opp om de forventningene en hadde ble innfridd, og i hvilken grad de ble det.
En kan godt kalle dette en AAR, After Action Review, som er en vanlig stopp for oss med militær bakgrunn; en liten stans for å sette planen opp mot forventet måloppnåelse med det som hensikt å revurdere eller justere kurs.
Uansett hva en kaller det så tror jeg dette er noe vi alle gjør fra tid til annen.

Den gangen jeg søkte og fikk min siste jobb så hadde jeg forberedt meg grundig før jeg søkte og visste at jeg byttet til en stilling og arbeidsplass uten høy lønn, men med spennende og motiverende arbeidsoppgaver innen fagfeltet jeg brenner for; beredskap.
Jeg hadde med meg forventinger om spennende arbeidsoppgaver, gode og innsatsvillige kollegaer og visshet om at det i starten ville bli lange arbeidsdager for å bygge opp et beredskapssystem fra scratch. En selvfølgelig forventning jeg tok med meg var naivt nok også at jeg ville få betalt for de timene jeg jobbet og at jeg ville få ledere som skjønte utfordringene i faget jeg representerte.

Ved min årlige After Action Review, AAR, av egen arbeidssituasjon så ser jeg at mine forventninger til spennende og givende oppgaver sammen i samvirke og sosialt samvær med gode kollegaer hele veien har vært innfridd. Resultatet er litt mer nyansert når det kommer til ressurser: penger, materialer, ansatte og andre eiendeler som kan spilles på av en person eller beredskapsorganisasjon for å fungere effektivt.

Min AAR har så langt vist at de nødvendige ressursene for å sikre en effektiv taktisk, operasjonell og strategisk beredskap i praksis til de grader er innfridd. Jeg har jobbet med motiverte og dyktige soldater tidligere, og bedriftens sivile beredskapsutførere står på ingen måte tilbake for de jeg jobbet med i forsvaret.
Andre forventninger jeg hadde ved oppstart for litt over tjue år siden har ikke blitt innfridd i det hele tatt, og drømmen om å oppleve forandringer på dette smuldrer sakte bort hver dag jeg møter på jobb og kommer enda en dag nærmere slutten på min egen eksistens. På disse fag-feltet er jeg en rådgiver som ikke blir hørt på.

Det er et begrep i min fagverden som benevnes som SPOF, forkortelsen for Single Point of Failure Definisjon en på dette er: et enkelt feil-punkt, en SPOF, er en kritisk systemkomponent med evnen til å stoppe systemoperasjoner under failover.
SPOF er uønsket for systemer som krever pålitelighet og tilgjengelighet, for eksempel programvare, nettverk, forsyningskjeder, eller fagpersonell; en person som har eneansvaret for å løse oppgaver og leveranser som er driftskritiske for en bedrift.

Der hvor jeg er en SPOF er bare innen helhets-kontinuiteten for beredskapssystemet og de sære fagområdene som er viktige støtteprosesser for den beredskapsmessige kontinuiteten i bedriften og dens driftsavdelinger. Ivaretakelse av hendelseshåndteringen innen beredskap er det dyktige og godt trente mannskaper som sikrer så lengde de jevnlig motiveres.

En av mine bestillinger fra konsernledelsen er å bygge og vedlikeholde kontinuitetsplaner, noe som i mitt hode også omfatter erfaringsoverføring til den eller de som en gang skal overta, oppdatere og justere beredskapssystemet.
I mine etter hvert så mange år i bedriften ville det være en løgn å påstå i en AAR at jeg er alene om å være en SPOF-person og at det haster med å ta tak i dette problemet. Ikke alle systemer tåler at en venter til end of live-personell forsvinner før en setter inn en ny som må bygge opp systemet på nytt fra scratch uten kompetanseoverført kjennskap til systemets spesifikke funksjoner ved en bedrift.

Nok om disse brutte forventingene og over til en siste; motivasjon.
Min mor gjentok stadig to ting som etter hvert brant seg såpass inn i meg at de har blitt elementer i mine personlige AAR.
Det ene hun sa når jeg irriterte meg over at forventninger jeg hadde ikke slo til: du skal få din lønn i himmelen, underforstått med; for vi må alle fram for Kristi domstol, for at hver og en kan få lønn for det han har gjort gjennom sitt liv i kroppen, enten godt eller ondt.
Jeg er ikke religiøs og skal ifølge de hellige bøkene heller ikke havne i himmelen; så den lønnen går jeg også glipp av ved at jeg bare dør og går inn i forråtnelse på en eller annen kirkegård som siste stopp.

Det andre hun til stadighet minnet meg på når jeg var kritisk til manglende forståelse av folks handlingsmønster var: det er tåpelig å forlange av en sommerfugl at den skal oppføre seg som muldvarp. 
Vel, i det minste har mine siste AAR-stopp gitt en solid konklusjon som jeg nå vil gå de siste milene mot sutten med i hodet: RELISMEN ER AT DU MÅ SENKE DINE FORVENTNINGER. 

Det er bortkastet å bruke tid på å prøve å lære gamle hunder å sitte. 
En får leve i håpet om at den lærer det av seg selv.

Vi må akseptere den endelige skuffelsen, men aldri miste det uendelige håpet.
Martin Luther King

Gå hjem med gode forventninger om en god helg uten bedrøvelser.

Bedrøvelse er den sinnsstemningen som oppstår når man har vridd raseriet ut av skuffelsen.
Lars Saabye Christensen

Fordommer?

Denne gangen tillater jeg meg å tørke støv av noe jeg skrev som ord for fredag i 2014. Det omhandler en problemstilling som jeg ikke lenger plages av. Hvil i fred svigermor.

Bare for å skremme dere ut av den hvilen dere har følt ved at jeg la ned pennen, så har T-banens Don Quijote, den skarpsindige lavadelsmannen Herr Quijote fra La Nord Odal, innsett at det er flere vindmøller å oppsøke; og kjempe mot.
Sverdet og pennen er igjen gjort skarpe.

Dette er å regne som en teaser for serien som skal komme på fredagene fremover.
For å sitere Arnold, på en måte: I’m back.

Hun ringer støtt og stadig, kritiserer alt du gjør og behandler fortsatt sønnen sin som en dyrebar, liten gullklump som ikke behandles riktig av sin nye kone. Denne typen trollkjerringer får alltid svigersønner som heller aldri oppfyller de drømmene de hadde for sine døtre.
Denne typen kvinnfolk er konstant i forsvarsmodus.
Sånn bare for advarselens skyld, dette kåseriet handler om svigermødre; om dere ikke allerede har fått med dere det.

En av mine mange, mindre bra egenskaper har medført at jeg har hatt mange svigermødre; også benevnt som intelligente, slue hekser.
Det positive med dette er at jeg har kunnet hente inn en mengde med erfaringer, og disse finner jeg det både riktig og forsvarlig å dele med dere.

 Framstillingen av svigermor som invaderende, plagsom og ondskapsfull er å finne i en rekke filmer, tegneserier, TV-serier, operaer og folkeeventyr. Men er det fortjent?
Ett sted har de tatt det fra, disse forfatterne, operakomponistene og regissørene.

 Denne analysen vil prøve å svare på akkurat dette; er stempelet disse kvinnene har fått fortjent?

I folkevisa Olav og Kari hører vi om et par som blir splittet av svigermors løgner.
En lignende situasjon finner vi i folkeeventyret De tolv villender. Her tyr svigermoren til drøye virkemidler for å splitte sønnen og svigerdatteren. Hun kaster barnebarnet inn i ormegården, og smører blod rundt svigerdatterens munn. Så anklager hun svigerdatteren for å ha spist sitt eget barn.
I operaen Katja Kabanova møter vi en overklassedame som er enke. Sønnen er hennes eneste prosjekt og har resultert i et ganske sykt mor-sønn-forhold. Katja blir sjalu på sønnens kjærlighet til svigerdatteren og bokstavelig talt river dem fra hverandre når de er kjærlige. I beste Idi Amin Dada diktator-stil legger hun sterke føringer for hvordan svigerdatteren forventes å oppføre seg.

Vel, dette er et svigermor-svigerdatter-syndrom. Verre er det med svigermor-svigersønn-syndromet; det er hjerteskjærende.

Det er gjort forskning på svigermor-monster-syndromet, blant annet av Gjertrud Sæter, førstekonservator ved Norsk Folkemuseum. Hun har skrevet doktoravhandling om hvordan svigermor framstilles i folklore, populærkultur og hverdagslivet.

Denne gangen vil jeg kun skrive om mine egne erfaringer med fenomenet, etter som det er det jeg kjenner best til.
Utgangspunktet for kåseriet er at jeg i egne øyne er den perfekte svigersønn; glad i å jobbe og sjelden hjemme.
Problemet med det er at jeg med egne øyne ser at disse inntrykkene sendes inn til hjernen for å analyseres og tolkes; og der ligger det muligens en kilde for forvrengning av sannheten.

Etter sterkt ønske av min første kone så gikk jeg med på å henge et bilde av min svigermor på veggen på soverommet.
Mange påstår at bilder av svigermor er den beste prevensjonen i verden, men det er ikke hele sannheten.
Det er ikke bare frykten for å avle noe som ligner henne som hindrer forplantning. Det er rett og slett ikke mulig å komme til det steget hvor en trenger prevensjon når en ser på bilde av sin egen svigermor på veggen i fotenden av sengen
Der det burde vært liv blir det dødt.

Nå må det sies at min første svigermor, den rødhårede, hadde selvinnsikt. Fra tid til annen siterte hun forfatter Anne Enger med ordene: om jeg hadde levd noen hundre år tidligere, ville jeg ganske sikkert blitt brent på bålet som heks.

Behovet for å skifte ut bildet av svigermor i rommet med madrass og puter ble etter hvert stort. Jeg valgte ut et bilde av en mannevond bulldogg og klinte litt leppestift rundt munnen på den; faktisk det eneste som skilte min svigermor og en bulldogg; ikke bare utseendemessig.
Jeg var fornøyd med kompromissforslaget; og tok et nytt steg ut i korridoren som leder til min første skilsmisse.

 På vei inn i mitt andre ekteskap mente jeg at jeg hadde lært noe fra det første. Så fort jeg hadde lagt mine øyne på mitt neste offer, en av de få kandidatene som ikke slo tilbake når jeg flørtet, startet jeg granskningen av min kommende svigermor.
Som mal for rammen som tolkningen av henne ikke måtte komme innenfor brukte jeg Gerd Brantenbergs definisjon: hun var en kvinne av det slaget som kan få en til å ane hvilken kraft det er som har forårsaket ni millioner heksebål.
Jeg intervjuet folk i nærområdet der hun bodde, og jeg lirket opplysninger ut av hennes ektemake.
Å spandere noen drammer på en mann kan fortelle deg mye om den kvinnen han er gift med; sett fra hans omtåkete, lite objektive hjerne.
Etterretningene jeg hentet inn fra alle jeg intervjuet var at dette var et godt menneske, på alle måter; Pinse-venn, og barmhjertig inn til det ekstreme.
Religion og legninger hos folk har jeg aldri brydd meg om, så det var ikke noe hinder for å ta henne som svigermor; det er folks private liv.

Gjennom det andre ekteskapet mitt lærte jeg mye om folk; og et nytt banneord. Det sies at en kan flytte fjell, men ikke endre personlighet. Tull og tøys!
Etter noen år med meg i familien skiftet hun til de grader karakter. Det var som om hun gikk fra en rød rose til en fikenkaktus.
Piggene vokste ut som skjeggstubber på en gubbe, og når jeg etter en million ganger holdt på at jeg ikke ville bli Pinse-venn, men nøye meg med å respektere at hun var det; ja da grep hun uforvarende til sine kraftigste eder: søren klype! Da burde jeg skjønt at jeg hadde trådt langt over hennes akseptkriterier for hva som var et menneske med livets rett.

Trass hennes dype ønske ville jeg ikke vise meg frem som en god troende hver søndag, og leve i daglige synder resten av uken; noe min kone og svigermor fint klarte.
Ikke det at jeg brydde meg om hva svigermors mange venner sa om meg, men jeg ble like vel sliten av tilnavnet Belsebub.
Dermed bar det etter hvert, på grunn av motsetninger og andre uoverensstemmelser, ut i den smale gangen mot døren det står skilsmisse på; igjen.
Ikke det at det var så galt å skilles fra min andre kone heller, for hun var like sær og vrien som meg.

Gjennom mine to første ekteskap lærte jeg mye om forskjellen på hva som blir sagt og hva som blir oppfattet. Jeg lærte at det ikke bare er hva du sier og hvilke ord du velger som er førende, men hvordan du sier det. De hjelper ikke å være en god retoriker når du røper stemningen bak ordene du uttaler.

I det tredje ekteskapet hadde jeg virkelig lært; jeg fant meg en kone som hadde begravet sin mor. Idealvekten på en svigermor er tross alt 180 gram, inklusive urnen hun ligger i.

Hensikten med et svigermor-løst ekteskap var ene og alene det at jeg er et godhjertet menneske som ikke ønsker å overraske flere av dem, blant annet gjennom de sanne og selverfarte ordene til Hubert Humphrey: bak enhver fremgangsrik mann står en svært overrasket svigermor.

Ha en god helg alene med ektefelle og barn.

Mødre er alltid glad for at deres døtre får seg en god og flink kjæreste; men det går over når han blir hennes svigersønn.

 

Mikkmakk

Dette er ord for oss oppe i årene som hygger oss med å komme i mimring over gamle ord  og uttrykk som en ikke hører så ofte i dag, men som vi  ofte brukte i vår oppvekst.

I min oppvekst var ordet mikkmakk mye brukt.
Det var benevnelse på noe som vi opplever som unødig, forstyrrende, stressende. Rett og slett or mye av det gode.
Blant annet ble det sagt om folk som kjøpte seg en enkel, konservativt utrustet Opel: folk som kjøper Opel har ikke sansen for alt det elektriske mikkmakket.

Ordet har sannsynlig vis hengt med fra begynnelsen av 1000- tallet da vikingene Gudrid og Torfinn Karlsemne, Frøydis, Torvald og et hundretalls andre slo seg ned i Vinland, New Foundland i Canada og Main i USA, hvor de støtte på de utsmykkede urinnvonerne av Mi'kmaq-stammen; de som var kledd i tynt skinn; Skrælingene.

Andre påstår at det kommer fra gammeltysk for skrap og fanteri, men også de må ha ordet fra et sted.

Det er det spennende med språk som hele tiden er i endring.
Nye ord kommer inn i språket og andre dør ut; slik som ordet tidviser og uranviser/urviser som ebbet ut med de digitale klokkene.
Når en først er inne på klokker og tid så er min generasjon oppvokst med tidssignalet på radio klokken 13:00, ett, på hverdagene. I dag er dette bare minner for oss eldre.

På slutten av sekstitallet gikk folk rundt å brukte begrepet tanta til Hep Stars i tide og utide.
Begrepet ble ofte brukt om noe som var enkelt; som musikken til den svenske gruppa Hep Stars med sin blanding av syd-amerikanske rytmer og rockemusikk.
Det er så enkelt at selv tanta til Hep Stars kan greie det, var et kjent uttrykk i min ungdom.

Uttrykket ble visst nok  populært etter en hendelse der Rod Stuart hadde konsert i Trondheim.
Etter konserten ville han inn på en nattklubb. Han ble nektet adgang pga. at han hadde dongeribukse på seg. Noen prøvde å fortelle dørvakten hvem det var, og da kommer de bevingede ord fra dørvakten: Han kommer ikke inn om han så er tanta til Hep stars.

I min oppvekst med min bakgrunn var det viktig å være tykkhudet for ikke å la seg knekke av fordommer og vonde ord fra de som følte seg bedre enn meg; spesielt i den sårbare delen av oppveksten; å bli så tykkhudet at ting bare prellet av og ikke ble en del av innsovningstankene.
Mitt forbilde i så henstående var min farfar Hans Olav «Olaf» Enerhaugen Aasen.
Med det lange navnet burde han vært av adelig slekt, men han var bare en hardtarbeidende småbruker og hestekar i tømmerskogen som hadde kommet seg gjennom tortur under krigen.
Om han ble det sagt: han er så tykkhudet at han ikke trenger ryggrad for å holde seg oppreist. 

Far sin far hadde et særegent uttrykk som han brukte om folk ham mislikte sterkt: måtte afargangen ta deg: måtte du dø på en brutal måte.
Som tømmerfløyter hadde han plukket opp ordet i Nes-traktene og brukte det flittig når situasjonen tilsa det. I Austvatn ble dette ordet en kjærkommen måte å ønske folk nord og ned.
Syntes han du var en slapp og doven dust kalte ham deg for et mehe, og var du liten og tett av kroppsbygning beskrev han deg som en bøtteknott; liten og bøtteformet.
Tertefine jåler og snerpete kvinnfolk likte han ikke, og øyenskalker som bare arbeidet når det kunne sees av andre, især av overordnede, foraktet han mer enn noen andre.
Kaller du noen for en øyenskalk i dag så ser vedkommende bare rart på deg og har ikke en sjanse til å forstå kritikken du kommer med.

Han likte ikke det han så da han kom over meg og en jente som gjorde unna litt klining bak kafeen på austvatten.
- Å slafse mule gjør en ikke offentlig sa han til meg da og ga meg et lett klaps i bakhodet.
-  Far din burde bunte deg!
Far din burde gi deg juling.

Vi hadde en og annen drukkenbolt i bygda, alkoholiker, men etter en fest på lokalet i helgen kunne enhver bli litt på en snei etter inntak av mer eller mindre god hjemmebrent.
Dikkedarer brukte vi den gangen om omstendelige eller unødvendige formaliteter, og ble det bråk mellom to naboer så kalte vi det en brudulje; noe jeg skjønte at var veldig vanlig mellom naboer da jeg flyttet til Oslo og blokka i Herman Fossgate 20.
På Bislet under et skøyteløp lærte jeg ordet buljongpar, benevnelsen på et uinteressant skøytepar som ga anledning til å kjøpe en kopp varm buljong fremfor å se dem løpe.

Men dette er ord som hører fortiden til som fjernsynsapparat, transistorradio, stensilmaskin og spolebåndspiller.
Jeg var stolt den gangen jeg fikk erfaring med hjemme-computer og lærte ordet floppy disk.
Da var jeg en ung mann i den nye, digitale verden. I dag røper det at det at jeg kan dette begrepet bare beviser  jeg er blitt utdatert.

Nei, nå er det bare å trekke seg tilbake og la de unge ta over språket også.
Min tid er over verbalt, så nå avslutter jeg for i dag og går min kones gardinpreken i møte for å ha prioritert fredagsord foran å pate med henne; en skjennepreken som en kone holder for mannen sin bak sengegardinene: på tomannshånd.

Ha en god og ordrik helg.

Jeg er som en pekestokk; utgått på alder.