Midt i sjette klasse hoppet jeg ut av skoleklassen min og møtte frem til timene i syvende klasse i stedet.
Det var ikke forde jeg var så klok og flink på skolen, men forde jeg var en forelsket tulling av en tenåring som likte en jente som gikk i syvende klasse.
Det verste var at det fungerte i to og en halv dag før rektoren hentet meg ut av klasserommet og lurte på hva i h......! jeg drev med; og så sendte meg tilbake til sjetteklassingene jeg hørte sammen med.
Totalt bortkastet var det også, for jenta i syvende ble rasky kjæreste med en kjekkas i niende klasse.
Duster har lett for å bli klassens helt, og det ble jeg også den gangen.
Jentene i klassen syntes det jeg gjorde ved å rykke opp en skoleklasse var romantisk, og guttene syntes det var rå-tøft.
Teenåringers tankegang er ikke som hos andre mennesker.
Det skjedde ting på ungdomskolen som opprettholdt mitt merkelige omdømme.
Det å klatre opp glatte jernrør var ikke noe problem for meg, i og med at jeg aldri har hatt svette håndflater.
Å klatre opp på overbygget over hovedinngangen ble en gjentagende overtredelse av skolens regler for min del.
I store fri var dette taket et yndet sted for introverte meg, et sted hvor jeg fikk være i fred med matpakken, solen og krigsbøkene mine.
Når klokka ringte inn så var det bare å svinge seg ned fra taket og gjøre seg klar til ny skolering; helt til den dagen jeg svingte meg elegant ned og plantet føttene rett i rektorens grinete ansikt.
Liten djevel på rektors kontor, og stor helt i klasserommet; igjen.
Hver gang jeg jeg dreit på draget så fikk med brev hjem fra skolen; og hver gang så kunne jeg se at mor ble litt mer grå i håret for hver gjennomlesning av skrivene.
Jeg lovet henne å forbedre meg, men det var ikke så lett da jeg engentlig aldri planla å gjøre noe galt.
Det bare ble sånn.
Jeg skjønte liksom ikke helt at det var galt før det gikk skikkelig ille.
Rektorens sprukne leppe og blåmerker hadde ikke rukket å leges helt før en av snekkerne som pusset opp et kontor i 2.etasje på skolen mistet aluminiums-vateret sitt ut av vinduet.
I og med at jeg var på rett sted til rett tid, på den ulovelige baksiden av skolen, fikk jeg med meg snekkerens uflaks.
Jeg hørte vateret lande og skjønte fort hvor det kom fra, og hjelpsom som jeg var så kylte jeg det opp og inn gjennom det åpne vinduet; uten å varsle snekkeren om at det var på vei tilbake; selvfølgelig.
Det jeg slett ikke visste var at snekkeren var på vei ned for å hente vateret sitt, og at frøken Øyseth, rektorens kone, satt på kne under innsiden av vinduet og så på prøver av ny linoleum.
Jeg har aldri vært særlig treffsikker; bortsett fra de gangene andre hadde uflaks på grunn av mine treff.
Den stakkars familien Øyseth fikk virkelig blø for mine innfall, for på vei tilbake fra baker Akre litt senere, etter ulovelig innkjøp av skolebrød i skoletiden, løp jeg ned sønnen deres i korridoren på skolen.
Med blodet dryppende fra nesa, og med begge mine etterlengtede, ferskt kjøpte skolebrød i hendene, gikk han rett til pappa og sladret på meg; trass de hærlige bestikkelsene og beklagelsene jeg ga ham.
Han burde rett og slett ikke gått på toalett midt i skoletimen; da hadde vi begge unngåt den hendelsen.
Nye brev, flere grå hår, og dyp fortvilelse i hjemmet over trussel om å bli sendt på særskole for vanskelige barn, ble fulgt opp av nye lovnader om at dette var siste gang jeg rotet meg bort i noe som skadet andre.
På en måte ble det delvis sant, for før en uke var gått så kom jeg hjem med forstuet arm og fire sting i bakhodet etter et fall fra taket på skolens overbygg.
Denne gangen var det virkelig ikke min feil; da heller.
For det første så ble jeg bedt av gymlæren om å klatre opp på taket for å hente en ball som hadde havnet der etter et solid sleivspark nede på fotballbanen.
Læreren visst godt at jeg hadde evner til en rask opptur.
Jeg tenkte det var stiligst, og mest passende i situasjonen, om jeg sparket ballen ned fra taket i stedet for å kaste den, men i farten så glemte jeg hvor dårlig jeg var i fotball.
Jeg bommet på ballen som jeg hadde lagt på kanten av taket, så det eneste som kom deisende ned derfra var min egen kropp.
Jeg var ett av disse barna som antagelig vis hadde vanskeligheter med å forstå sosiale koder og regler, og derfor handlet på måter som ble oppfattet som problematiske; og som selvsagt var problemetiske også.
I dag hadde jeg nok pådratt meg en av disse populære diagnosene som tildeles i samme iver som en pedofil deler ut sukkertøy til små barn på en lekeplass.
På seksti og sytti-tallet var det mye vanskligere å pådra seg en slik faglig diagnose enn det er i dag.
Vi fikk bare stempler, sånn som problembarn, trollunge; eller som med min diagnose; overaktiv unge med eitemaur i blodet.
Det var liksom mer akseptrt oppfatning i befolkningen den gangen at den delen av hjernen som styrer impulskontroll og langsiktig tenkning hos gryende tenåringer fortsatt var under utvikling; og at det var en helt naturlig del av utviklingen.
Alle visste, og forsto, at tenåringer handlet mer impulsivt og tenkte mindre på fremtidige konsekvenser enn voksne folk.
Det var det som skilte på unger og voksne den gangen.
Det var liksom en del av hverdagen det å hanskes med viltre ungdommer uten å kalle inn all verdens psykologer og terapauter den gangen, og jeg tror at det skyldtes den evnen folk hadde med å se seg rundt og fange opp hva som skjedde i familiene rundt seg; observere hva som var naturlig og normalt.
Det fantes unge mennesker som oppførte seg eksemplarisk, i forhold til psykologiens lærebøkene om den perfekte ungdom, i Austvatn og Nord Odal også.
De satt hjemme og leste fagbøker, de gikk i ten-sing; og de gjorde bare de riktige tingene og tok de fornuftige valgene.
De tenkte lenge før de handlet, og som regel så tenkte de så lenge at det aldri ble til noe handling i det hele tatt
Ergo slapp de å drite seg ut.
Det gikk bra i livet for de fleste av disse gode ungdommene; men det gjorde det også for de aller fleste av de mer urolige og viltre ungene.
Spilloppmakeren med lopper i blodet, Oddvar, ble visst nok alkoholiker på anlegg i Oslo, og den prektige Inge kastet seg inn i eksperimenter med LSD på universitetet, men de fleste av de som vokste opp i bygden ble nyttige, respektable samfunnsborgere.
Så mye som en kan respektere en som er oppvokst i bygde-Norge.
Ingen vet hvor haren hopper, sier uttrykket; og det ordtaket kan på mange måter relateres til både diagnostisering av barn og deres fremtidsutsikter.
Akkurat som en hare kan endre retning helt uventet, kan også barn utvikle seg på overraskende måter.
En diagnose kan i beste fall gi en pekepinn på nåværende utfordringer, men den kan ikke forutsi hvordan et barn vil klare seg i fremtiden; og sannsynlig vis klarer barn på pillerus seg mindre selvstendig i det lange løp enn de rusfrie.
Bivirkninger fra medisinering påvirker kroppen som tar pillene, men bivirkningen av rotløs ungdomsopprør belaster bare nabolaget en kort stund.
Uten noen som helst annen kompetanse innen psykologi, ut over god hukommelse, lang livserfaring, og evnen til å observere hva som skjer rundt meg, så har jeg innsett at det verste en kan gjøre er å snevre inn hva som skal regnes som normalt eller ikke.
Normal er bare en statistisk verdi som ikke sier noe om det virkelige og nyanserte riktige.
Det er like normalt, i mitt hode, å være et snillt barn som det er å være et viltert barn.
Derfor så vil jeg være overbevist til min døende dag om at det som barn og ungdom trenger er det som jeg fikk; omsorg, veiledning og tydelige rammer; samt å få lov til å være seg selv.
Det siste de aller fleste som ikke klarer å presse seg innenfor dagens rammer for normalitet trenger, det er unødvendige diagnoser og tabletter.
Diagnostiske kriterier for ADHD har endret seg over tid, noe som har ført til at flere oppfyller kravene for en diagnose i dag enn tidligere; akkurat som når det gjelder endringen i kriteriene for å komme inn på lærerskolene.
Alle skal få!.
Noen trenger visselig hjelp, og det har de på alle måter fortjent å få.
Problemet ligger i de nye, veldig smittsomme pestene som raser over landet; smittsom diagnostikk-kåthet og normalitets-fornektelsen.
Dette finnes det ingen effektive medisiner i mot ser det ut til.
Før var vi bekymret for at barna våre ikke lærte nok. Nå er vi bekymret for at de ikke har en diagnose.
Dette sitatet understreker den økte tendensen til å medisinere normale barns utviklingstrekk.
Vi har gått fra å feire forskjeller til å kategorisere dem som sykdommer.
Nå skal ikke jeg sitte her foran min PC å diagnostisere meg selv som en person som er normal i hodet.
Selv legmann vill nok svare ulikt på akkurat om jeg er helt frisk i hodet eller ikke; og det er i deres fulle rett.
Akkurat det å gi meg en diagnose får bli opp til psykologiekspertene, men så lenge jeg holder meg langt unna dem så kan jeg i det minste en gang i fremtiden dø med den tro at jeg levde et gjennomsnittelig og godt liv; det har vært en reise, fylt med både gode og dårlige opplevelser; også i oppveksten.
Jeg levde det livet jeg levde i friheten fra begrensende diagnoser; og takk alle gudene for det.
Livet er ikke et problem som skal løses, men en virkelighet som skal oppleves.
Søren Kierkegaard
Ha en normalt god helg; hvor det normale defineres av deg selv og dine ønsker.
Det viktigste er ikke hvor du er i livet, men hvilken retning du beveger deg i.
Oliver Holmes
Barn er barn, inntil de gjør noe voksne ikke liker.
Barn er barn, inntil de begynner å ha meninger.