Gøy på landet; liksom.

Det er på tide, om dog uten interesse for de fleste, at jeg presenterer min lille barndomspærle, bygda Austvatn i Nord Odal.

Austvatn har vært bebodd i over to tusen år, noe som gjør det til et av de eldste bostedene i området innenfor de store skogene på Hedmark.

Enkelte av de som bodde der så ut til å ha bodd der helt fra starten; og de oppførte seg i hvertfall som om de hadde gjort det.

Dette med to tusen års historie gir stedet en spesiell atmosfære, og en følelse av å være et sted med dype røtter; så dype røtter at vi på ingen måte godtar de kreative innen politikken som nå kaller dette området for Innlandet.

Det føler vi som en stereotyp sjikanering av oss snevert tenkende bygdefolk som mener at alt utenfor våre bygdegrense er det store utlandet.

I hælja var je i syden; på Skærnes. Gæle rart å mye større og bere allting er i utlandet, du. Der hadde døm tæl å me tatt utedassen inn i huset på stasjonskafeen; og fyld den med vatn.

Austvatn er et knøttlite tettsted som ligger ved en vik på østsiden av Storsjøen, forøvrig en av Norges største innsjøer, en sjø som våre fiender Reindølene har stjålet navnet på.

Storsjøen er faktisk så grunn at om en hadde vært 3,5 meter høy så kunne en vasse tvers over den uten å få vann i ørene.

Denne sjøen gir fantastiske muligheter for ulike aktiviteter som fiske, båtturer, bading og vinteraktiviteter som skøyting og isfiske.

Isfiske er et jåle-ord fra storbyenes fintpratende folk, så i Austvatn så pilket vi fra et høl i isen på sjøen eller elven; og dro opp øbbør, brasme, elveniøye, flire, gjedde, gullbust, harr, hork, krøkle, lake, laue, moty, nipigget stingsild, sik, steinsmett, vederbuk, ørekyt og ørret; og et vasstrukkent lik i ny og ne.

Det var en fiskeart for nesten hver pilker på Storsjøen

Så lite som der et å finne på ute på bygdene så pilket vi hele vinteren, men om sommeren da var det full fart; da fisket vi.

Området rundt Austvatn er kjent, av noen få lokale borgere, for sin vakre natur med skoger, fjell , tjærn, kulper og det store vannet.

Det er et perfekt sted for å koble av og nyte roen i naturen; og lite annet.

Jeg var en gang med på på et rebus sykkelløp mellom Sand og Austvatn der vi trampet rundt på våre gamle DSB og Wello sykler med ballomgdekk og bagaskebrett, mens vi stoppet på etablerte poster og svarte på spørsmål før vi fikk sykle videre om vi svarte rett. Ett av spørsmålene gjorde at jeg ikke kom videre.

Ordføreren i bygda hadde laget er spørsmål om hvem i Nord Odal som var vidende kjent for å bake den beste suksessterte på Hedmarken.

Det riktige svaret, i følge ordføreren, var visst nok Knapper sin Signe Mellem, ei jente som ble drept ved Tannåa i Bekkevoldalen i 1920; men alle ungene svarte mamma eller bestemor.

Vi hadde jo aldri smakt kakene til ei kjerring som døde en generasjon før vi ble født, og ikke var vi direkte hyppige deltakere på krirkekaffen i Kommunehuset i Mo hvor de på særlige høytider serverte Signes suksess-terte; Signe-terta.

Politikere klarer å ødelegge det meste.

Det er mye å oppleve i området rundt Austvatn; for den som har snevre interesser.

Du kan besøke gården, gå turer i skog og mark, fiske i Storsjøen; eller bare slappe av ved vannkanten.

Om vinteren er det muligheter for langrenn og skøyting på den islagte innsjøen.

Stort annet er det ikke å finne på i Austvatn der den siste, og eneste, kafé'en ble lagt ned på slutten av sekstitallet fordi den tiltrakk seg uøskede aktiviteter og individer; meg.

Mitt kjære Austvatn har en rik kulturhistorie.

Det er fortsatt mulig å se spor av tidligere tider og i området rundt; som som fallferdige rønner og nedlagte sætre.

På en måte kan en si at tiden har stått stille i Austvatn; men en vet bare ikke sikkert på når på 1700-tallet tiden stoppet opp der.

Ut over det så var det bare godsruta og Morterudbussen som stoppet frivillig i Austvatn.

Austvatn er et sted med en unik kombinasjon av historie, natur og uinteressante aktiviteter.

Det er et perfekt sted for de som ønsker å oppleve norsk natur og kultur på sitt beste; og bare sitte å se tafatt på den uten å bedrive andre aktiviteter enn det en skrev i kontaktannonsene i bladet Romantikk på syttitallet; elsker tur i skog og mark.

Det kommer ikke mange turister til Austvatn; med mindre de har kjørt seg bort, men hvem trenger turister da alle innbyggerne er sine egne gå-på-tur-ister.

På søndagene var grusveien i byda jevnlig besøkt av bygdefolk i sin beste finstas som gikk tur med ungeflokken.

Den med hodet skjult i en sky av røyk fra sin meerschaum-pipe eller Savinell med Eventyrblanding var husets far.

 
Det skulle lukte godt av pipetobakken på søndagen.
Det skulle lukte godt av pipetobakken på søndagen.

Det skulle lukte godt av pipetobakken på søndagen.

Damer gjemte seg bort når de røykte sin Blue Master utenfor husets fire vegger den gangen.

 
Å gå ute i det offentlige med en sigarett i munnen ga en kvinne automatisk definisjonen horete den gang da.

Der i Austvatn vokste jeg opp, og der ble jeg en av disse bygdefolkene som det er en utbredt oppfatning om at som oftest er roligere og mer jordnære i sin væremåte enn de hektiske byfolkene.

Dette knytter de kloke til at vi levde våre liv med et mindre hektisk tempo og mye enklere levemåte enn i storbyene.

De kjenner ikke til de hektiske fredagene da mor i huset skrubbet golv og unger med skurebørste og satte over middag for å ta i mot gubbene som var uke-pendlere. Det var like hektisk som når svigermor varslet sin ankomst.

Det var ikke bare greit å være husmor den tiden da gubben kom hjem etter en uke på brakke og brølte fra dørtrammen: je er sulten og tyst, men jeg vil ha f.... fyst!

- Greit det Sigbjørn, men tørk av deg på beine og ta i det minste av deg ryggsekken først.

Kanskje er det en sånn bygdefredag Odd Børresen hadde i minne da han gjenga følgende uttalelse fra sin kommende misjonær-søster Gudrun Lindstad til far: Mor har gjort i stand det beste du vet, far; hun har varmet opp høna. Samtidig finnes det også en stereotyp om at personer fra mer avsidesliggende områder kan være mer sta og tilbakeholdne i sin kommunikasjon og væremåte.

 
Dette kan knyttes til en kultur der man kanskje har vært mer selvforsynt og ikke hatt like mye behov for å være sosialt aktive; og takk gudene for de små behovene bygdefolk hadde, for det fantes snaut noen i nærområdet i Austvatn å være sosiale sammen med.

Sannheten er at vi fra Austvatn slett ikke var sta folk, vi var bare veldig egenrådige av oss.

Den tiden jeg vokste opp elsket vi å få besøk av byfolk og utenforbygdinger til Austvatn, for da ble vi aktivert med å jage dem tilbake der de kom fra.

Uvelkommen er mer enn bare velkommen.

Der i bygda vokste jeg opp til etter konfirmasjonen; sammen med den snåle naboen som samlet på sykkelpumper og snakket med blomster.

 
Der omgikk jeg den lokale originalen som hamret ut kobberkjeler av gamle femøringer og som hadde et enormt repertoar av banneord om han fikk besøk til tunet rundt den lille tømmerstuen sin; et steinkast fra Storsjøen.

Det var vitterlig bare et steinkast fra sjøen i føge drittsekkene som hadde som tidsfordriv å kaste ut rutene hans med glattvaskede steiner fra sjøkanten.

Hver eneste stein han fikk kastet mot huset lager han navngitte troll av og stilte ut på Landhandleriet under Austvasdagen. Det var hans lille, tause hevn.

På Austvassdagen solgte folk håndarbeid, hjemmebrent, delte bygdesladder og snakket dypt alvorlig om grisen som stadig rømte for bonden Brede på Pilterud.

Historier verserer om det sterke fellesskapet på landsbygda, hvor naboer hjelper hverandre og det var viktig å ta vare på hverandre. Alle kjenner alle; og tror de vet alt om alle.

Det så jeg både på godt og vondt under oppveksten.

 
Folk brydde seg om, og folk brydde seg veldig med hva de trodde naboene drev med.

Noe spesielt gøy på landet var det ikke, men det var et gæle gødt sted å voks opp.

Jeg har bodd litt her, og bodd litt der gjennom livet, men Austvatn er det eneste stedet jeg bærer med meg i hodet; og det skyldes nok mere det med familien på Aasen enn det skyldes bygdens historie og flotte utsikt.

Borte bra, men hjemme best; i hvert fall til alle vet hva du gjorde i helgen.

Barndomsminner er skatter som vi bærer med oss gjennom livet, for det er i barndommen at vi som mennesker former vår sjel.

Ha en god og minnerik helg.

Nostalgi er ikke det man savner fra fortiden, men det man har mistet av den i nåtiden.
Hélène Cixous

. T a k k - f o r - f ø l g e t .

 

.   T a k k   f o r   f ø l g e t   .

Ansvarlig for leirbålet:

Takker hjerteligst for alle delte perspektiver og historier fra et annerledes flott levd liv, takker masse for visdommen som så raust ble delt med oss alle.

.   T a k k   f o r   f ø l g e t   .

Han er gammel nok til å vite verre; Oscar Wilde

Jeg er innforstått med at det viktigste småpratet mellom gamle folk går på å sammenligne hvilke medisiner en har fått tildelt av legen.

Å overhøre samtalene mellom pensjonister er som en høyt-opplesning av Felleskatalogen; en tirade av latinske navn og mulige bivirkninger.

På mange måter så forstår jeg dette, med et blikk inn i ett av kjøkkenskapene og ser medisin-lager, når jeg retter blikket mot hjørnene på stuen så ser jeg noe som ligner på rondellen bak de ved resept-disken på apoteket.

Den eneste forskjellen på medisin kjøkkenskapet og min medisin-samling er at de aller fleste av mine pille-esker er uberørt.

Min kone er en flink pasient og følger legens råd, hvor jeg har mitt eget krav til å eksistere uten all verdens rare bivirkninger, så jeg gjør ikke det.

For å si det sånn er det mer enn nok med de vondt'ene som er tilstede og om pille-friheten gjør at jeg lever kortere, så lever jeg i det minste med en viss kvalitet mens jeg venter.

Før, da jeg vanket med folk som fortsatt var yrkesaktive så var gjerne åpnings-hilsningen: god morgen, hvordan går det?

Som pensjonist er den: hei, har du fått noen nye medisiner av legen.

Det er mest som å høre to dop-langere som møtes og sammenligner hverandres utvalg for dagens salg.

Diosalg ble ingen ny hobby for min del. Jeg har prøvd å selge medisinene mine til de i Hønefoss som henger utenfor Blåkors med sløvet blikk og heroin-knekk, men Pursenid avføringspiller, midler mot diabetes og tabletter mot høyt blodtrykk står ikke på deres ønskelister for jul, så noen måte å spe på pensjonen med er det ikke blitt så langt.

Sigmund, en nabo,  knuste noen piller, la pulveret i små mynt-konvolutter og solgte det som kokain, så nå tør han ikke å vise seg nede i sentrum.

Mitt neste fremstøt er å sette opp en pille-stand ved døren inn til pensjonistforeningen og se hva jeg kan få ut av det hos pille-samlerne, men det vil nok ikke lykkes; for mine piller er alle hvite, og samtalene går ofte på: har du bare grønne kapsler, eller har du noen av de blå og røde som meg?

Jeg er møkka lei piller og pille-prat, symptomer og syke-historikk.

Når de jeg møter har tømt seg for egne sykdommer, så begynner de pokker ta meg å gå gjennom slektas sykejournaler; og så bretter de ut tante Gerda og søster Ragna sine avførings-rutiner.

Den eneste uten pille-prat her i byen er Trond Birger, men han snakker uten stans om danse-treffene på eldresenteret; gå-stol-tango og rullator-rock.

Jeg kler faen ta meg ikke å være pensjonist!

Jeg kan selvsagt rusle for meg selv i stedet og ta oppheng ved områdets barnehager mens jeg deler ut drops til småbarna.

Det blir det bare bråk av; for barnehagene skal være sukkerfrie nå.

I stedet skal ungene kverkes med jevnlig inntak av Makrell i tomat som er så full av miljøgifter at det snaut er plass til tomatsaus i boksen

Jeg ble mer som en pensjons-eremitt og holdt meg for meg selv.

Det er ikke så vanskelig overgang til eremitt'isme her en  i Hønefoss, for når du passerer Ringeriksporten nord for Sollihøgda så er du uansett langt utenfor  alt som med rette kan kalles for sivilisasjon.

En eremitt er en person som har valgt å leve et ensomt liv, ofte trukket tilbake fra samfunnet og sivilisasjonen.

De lever vanligvis alene i naturen eller i en enkel hytte, og fokuserer på et liv med meditasjon, bønner eller andre spirituelle praksiser.

Det er mye bønner hos meg og jeg elsker brune bønner.

Mine spirituelle praksiser går på det å utforske mine egne tanker, følelser og verdier; og det å dyrke følelse av å være en del av noe større enn mitt eget ego, som naturen; men uten noen søken mot en høyere makt enn kona mi.

Noen eremitter, som meg, praktiserer askese.

Det vil si at vi lever et enkelt liv med få materielle goder ut over et par lap-toper, mobiltelefon og en stabel bøker; samt godt med fyrings-ved.

Jeg vokter godt på veden min, klok av skade etter natten for noen år siden da jeg overrasket naboen min med et høyt: HEI!!

Da kom det et skrik av skrekk fra hennes toppetasje og en fis med veldig fast følge fra bakre del av midtpartiet hennes.

Den lukten som fulgte den skvale-lyden ønsker jeg ikke å oppleve igjen, og heller ikke refsen fra kona mi etter å ha skremt naboen.

Så nå sikres veden min med en rådyr-skremmer med lys og lyssensor.

Det eneste den skremmeren ikke virker på er rådyrene som har okkupert deler av hagen vår, og oppfører seg som israelere på palestinsk grunn; raserer alt.

Det er jo ikke lov å skyte hverken israelere eller rådyr i hagene i Hønefoss, så en får bare ty til håpløs diplomati over for noen som det uansett ikke nytter å snakke fornuft med.

Skal jeg være helt ærlig så savner jeg på en måte livet i campingvogna på Majorstuen. 

Der hadde en ikke andre plager enn uønsket besøk av rotter, måker og vektere; og politiet èn eneste gang; den gangen jeg ramlet naken ut av bakvinduet på campingvogna og fikk beskjed om å vise dem legitimasjon før jeg krabbet inn til senga igjen; ja, og den gangen politiet kom og mente at det var galt av meg da jeg fratok noen kjeltringer syklene deres etter at de hadde kastet brostein på vogna mi.

De betjentene mente vel at det ikke var så galt å hive stein på en søppeldynge, så jeg måtte trille syklene ut til midten av P-plassen og la drittsekkene hente dem igjen under politi som buffer mellom dem og meg.

For å si det akkurat sånn det føles; det er drit kjedelig å være pensjonist!

Jeg levde før i en falleferdig campingvogn, med dagene fylt med spennende oppgaver og et friskt ungdoms-sinn.

Så eksisterer jeg i en falleferdig kropp, uten spennende oppgaver; og med et idiotisk ungdommelig sinn.

Jeg passer ikke helt inn denne gangen heller, sammen med alle pensjonistene i en by som består av frisør-sallonger og apotek.

Piller vil jeg ikke ha, og hår har jeg ikke.

Det eneste jeg liker av gamle ting her oppe er de gamle bøkene på biblioteket, og de gamle minnene mine.

Min nyeste erfaring i Edith Sitwell sine ord:
Jeg er av den uheldige typen som alltid får kjedelige mennesker til å nå nye høyder.

Uflaks er en selvpåført ting

For alle dere som nå står i startgropen for et nytt år, med spenning rundt flaks og uflaks på reisen gjennom året 2025, vil jeg bare si at uflaks er vitenskapelig bortbevist.

Uflaksen har fulgt meg som en skygge gjennom hele livet.

En gang som  guttunge lette jeg etter noe gamle klær på et mørkt kryploft, men den grå luen jeg fant og grep tak i viste seg å være et tett-bebodd vepsebol.

Sinte veps og trangt rom er en veldig dårlig kombinasjon; tro du meg.

Neste gang jeg så et vepsebol sprøytet jeg det med bensin og tente på det.

Det bjeffet til da bensinen tok fyr, og onkel Alf bjeffet veldig da han så hva jeg gjorde med den grå bowler-hatten hans.

Tenk før du handler! formante mor meg, så da jeg så en taksteinen som vinden rev ned fra taket og komme mot meg, så tenkte jeg fortsatt på å ta et skritt til side da den traff meg.

Gode råd er dyre sier uttrykket.

Etter mor tenke-først-råd og møtet med taksteinen, ville jeg vel heller si at det å følge råd kan være smertefult.

Smerte er ikke alltid nødvendig å lære, sa far til meg da jeg fanget meg selv i øret med en fiskekrok: du kan lære ved å høre etter også.

Etter å ha tatt vekk fiskekroken fra baksiden av øret mitt ga han meg enda et godt råd som han nok ikke i sin villeste fantasi trodde at jeg ville følge: jo vondere det gjør, jo mer lærer man. Derfor bør vi alle stikke fingeren i stikkontakten for å få oss en skikkelig utdannelse.

Så feil kunne min far ta.

Kanskje det var ved å følge fars råd på akkurat dette med å stikke fingrene i stikk-kontakten, at jeg valgte å prøve meg ett år på yrkedsskolen innen elektrikkerfaget.

Det året vekket opp igjen mange barndomsminner fra mitt forsøk på å teste ut om galvanisert spiker i kontakthull ledet like mye strøm inn i kroppen som rustne jernspiker.

Selv mors strikkepinner ledet strøm, fant jeg ut den gangen; også rundpinnen.

For å si det sånn så lærte jeg lite nytt om spenning, motstand og strøm i en elektrisk krets på yrkesskolen; bortsatt fra at mine erfaringer med strøm fra barndommen også kunne beskrives med Ohms lov; spenning er lik motstand gange strøm. 

En gang jeg var på besøk hos min farfar så oppdaget jeg et hull ved gulvlisten i lettvegg han hadde satt opp mellom kjøkkenet og spiskammerset.

Jeg stakk en finger inn i hullet for å finne ut hva som var der inne: og det viste seg å være en spent musefelle.

Hvis du har prøvd å trekke en finger som sitter fast i en musefelle gjennom en trevegg så har du i det minste erfart at det er en håpløs og smertefull oppgave.

Etter det så ble jeg veldig forsiktig med å pirke inn i hull med fingrene.

I stedet lærte jeg å bruke hodet; som da jeg tredde det mellom spilene på Konsgsvinger bru for å se ned på vannet som skummet rundt gamle mølle-brokar.

Inn gikk det lett, men returen ble det verre med for en liten tass med flaggermusører som fungerer som mothaker ved ryggebevegelser.

Godt at brannvesenets mannskaper har kurs og erfaringer i å brette inn og rulle sammen ørene til nysgjerrige guttunger.

Hvilke idioter innen tannlegeyrket mener at det er lurt lære pasientene sine til å si i fra om det gjør vondt midt i behandlingen?

Det gjorde vondt da tanlegge Ormen borret i jekselen, men det var veldig mye vondere da jeg sa i fra til ham, og borret hans gravde seg ned i tungen.

Det var min evige uflaks å få en tannlege som var spesialist på å gi dårlige råd.

En annen ting når det gjelder tunger og smerter, så prøv aldri å slikke på en levende humle.

Det er mulig de smaker søtt, som det Per Augen sa, men det rakk jeg aldri å erfare da jeg med min uflaks selvsagt hadde valgt ut en morragretten humle; som Per Augen definerte den som etterpå.

Det kunne jo ikke han vite på forhånd, så han var unskyldt.

Jeg kommer liksom ikke unna at jeg må besøke minnene om min tante Olga når jeg er inne på min barndoms minner.

I forbindelse med at min mor påpekte over for meg at det bare var tull at jeg hadde uflaks, men at skylden for mine smertefulle opplevelser heller lå i det at jeg var godtroende og klønete, ja så kastet tante Olga seg inn for å forsterke det mor sa; du er så klønete at du snubler over dine egne to føtter, men så naiv at du tror at verden er et eventyr. Husk det Tor, ikke alle eventyr ender godt.

Tante Olga hadde alltid noe oppbyggende å komme med, tror jeg.

Da jeg kom til henne for å få noen plaster etter å ha truffet meg selv i panna med hammeren tre ganger på kort tid under bygging av en Ola-bil sammen med fetteren min, så presset hun plasteret på plass mens hun brummet: de sier at erfaring er den beste læreren, men jeg tror du må ha hoppet over noen viktige kapitler i den læreboka du Tor.

Jeg skjønner bare ikke at du kan være så klok, men samtidig så stokk dum på samme tid, var en gjentagende beskrivelse jeg ble gitt av henne, og da gjerne med sluttreplikken - at du holder ut!

Til mitt forsvar kan jeg bare si: jeg har en svart belte i å gjøre feil, men en doktorgrad i å være optimistisk.

Ha en god og optimistisk helg gjennom julestoen.

Håp er definitivt ikke det samme som optimisme.
Optimisme er ikke overbevisningen om at alt vil ende bra, men vissheten om at noe vil gi mening, uansett hvordan det ender.

Václav Havel

* 

God tur gjennom det nye åre

Nyttår markerer starten på et nytt år, og mange føler at dette er en perfekt mulighet til å starte på nytt; men gjør vi det?

Det er fornuftig å kanskje bare justere litt på kursen som holdes, men å begynne helt på nytt hvert år vil bare bli unødvendig slitsomt og bortkastet; og uansett er det et urealistisk nyttårsløfte.

Det nye året som kommer er bare en litt annerledes variasjon av det forrige året for de fleste.

Alle gjorde det beste de kunne i året som gikk og fortsetter vel å gjøre det i året som kommer.

Rett etter siste midnatt i 2022 forlot vi det gamle året med et håp om å kunne fortsette å jobbe og annulere pensjonsoppsigelsen, men det gikk ikke.

Lovnader brytes jevnlig, men håpet gir en noe motiverende å strekke seg etter.

I de siste årene har vi mottatt årsskiftet sovende, det har selvfølgelig ikke alltid vært sånn.

Det eneste som alltid har vært et mål for meg er å ta i mot det nye årets første dag i god form.

Den nyttårsaften vi var på vei ut av et årtusen til det neste ble feiret etter spanske tradisjoner hjemme hos oss, sammen med min mallorcanske IPSE-søster; min selvvalgte familie.

Franci, hadde regien; noe hun stort sett har i sine omgivelser.

På formiddagen hadde vi vært i sentrum og handlet oss rødt undertøy og tatt ut våre sparepenger i kontanter.

Å kle seg i rødt undertøy på nyttårsaften er en spansk tradisjon som er knyttet til en rekke overtroiske oppfatninger og ønsker om lykke og velstand i det kommende året.

Alle de pengene vi har stukket i undertøyet i det året skifter, det sikrer at vi aldri får mindre å rute med i det nye året enn det vi hadde med oss inn fra det gamle; en slags kontantstrøms-garanti kan en si.

Så måtte vi innom Mathuset Veitvet for å handle noen klaser av lykkens druer;  Las Uvas de la Suerte
Ved å følge spansk tradisjon og putte alle tolv druer i minnen i takt med årets siste klokkeslag, ønsker man seg lykke og velstand for hver måned i det kommende året.

Når de 12 slaget har slått så skal det skåles i Cava; noe som er en utfordring med 12 druer i munnen.

En morsomere historie, enn den med lykke-druer og religiøs tro, forteller at tradisjonen oppsto som en slags motkultur på slutten av 1800-tallet. Da begynte middelklassen i Spania å feire nyttår med druer og Cava, spansk variant av champagne.

En gruppe helt vanlige, feststemte folk bestemte seg for å gjøre det samme på et offentlig torg i Madrid, og slik spredte tradisjonen seg; også etterhvert helt til en leilighet på Veitvet i Norge.

Franci er en gjennomført og detaljorientert kvinne, noe som gjør at forberedelsene til hennes planer kan bli krevende.

Denne nyttårsaften ble min første, og desisdert den nest siste, gangen jeg prøvde å få tak i den ringformede kakene Roscón de Reyes, som i tillegg til å spises tradisjonelt på helligtrekongersdagen den 6. januar, også forbundet med nyttårsfeiringen.

Tro du meg, det er ikke mange konditorier i Oslo som fører Roscón de Reyes

Kaken har en liten figur gjemt inni, og den som finner figuren må kjøpe kaken til det følgende årets nyttårsfeiring.

Jeg var den uheldige som fant selvsagt figuren den gangen; enda et tilfelle hvor jeg kun vinner når det er store ulemper  forbundet med gevinsten.

Det var ikke helt fritt for merkelige blikk fra naboene på Veitvet da vi stormet ut sammen med dem forand blokka og begynte å slippe gassballonger i stedet for å sende opp nyttårsfyrverkeri.

Spanjoler slipper opp ballonger med ønsker for det nye året; og Veitvet-borgerne, type små-drita gjester, stemningsfulle husfedre, og bekymrede mødre siktet inn sine pinne-rakker for å ramme ballongene ; og for høste aplaus fra sine  forventningsfulle barn.

Den mest ivrige av ballongg-skytterne gikk inn i oppgaven med  så stor iver og skjøt en av rakettene sine via en ballong og inn gjennom det åpne vinduet til svigerforeldrene sine.

Svigermoren fikk nok enda en grunn til å snakke ned sin svigersønn etter det, og jeg så misunnelsene i øynene hans da han fulgte den fri og unnaslippende ballongen med øynene.

Hans start på det nye året ble nok mindre bekymringsfritt enn ballongens ferd.

Uansett om en feirer etter den ene eller den andre tradisjonen, så er det ingen tvil i mitt hode at den beste måten å ta i mot et nytt år på er sammen med gode venner; være seg venner innen familien eller eksterne.

Jeg husker ikke nødvendig vis så mye detaljer fra hvert nye år jeg har opplevd i livet, men hvem jeg gikk fra de gamle til det nye årene sammen med.

Alt håp om et godt, nytt år til dere alle.

Aún así, Feliz Navidad y los mejores deseos de todos para un feliz año nuevo.

 

* 

Frykt er en lærer, ikke en fiende,

Selv om det fra filmer og bilder kan se ut som at vi som ble født på slutten av 1950.tallet kom inn i en svart-hvit verden så hadde jeg en fargerik barndom og oppvekst.

De første årene i utdanningens verden hadde jeg på Austvatn grendeskole med nordlendingen Aksel Nordeng som skolestyrer og hoverdlærer.

Fortsatt var det mye hester og lite biler langs grusveien som var hovedåren gjennom Nord Odals østside da jeg vokste opp, og det å haike med hest og høyvogn til skolen var en ettertraktet transportmetode fremfor å gå ned de bratte bakkene fra huset på Aasen og slippe å gå alle de to og en halv kilometerne til skolen.

Langs Gamlevegen som gikk fra Storsjøvegen til den lille grendeskolen lå det en melkebutikk med store vinduer ut mot veien.

Der sto melkeflaskene tett i tett i store betong-kar med kaldt vann; og der inne spøkte det.

Der holdt Den hvite dame hus, noe som passet forholdvis godt da de som jobbet i butikken alltid gikk i hvite frakker og hvit lue.

Vi ungene kalte gjerne melkebuttikken for: den hvite butikken med sur lukt.

Den hvite dame var, i følge de som var godt informert om sånne ting, en ung kvinne som har opplevd den store tragedien miste sitt lille spedbarn og mannen sin i en husbrann.

Hun vandrer ofte langs veien, kledd i hvitt og med et sørgmodig uttrykk mens hun bar på barneteppet til sitt miste barn og ropte på dem hun hadde mistet med forpint stemme: Lille Ester! Per Johannes!

Ungene gikk forbi melkebutikken med raske skritt, blikket stivt mot veien foran skotuppene; og hjertet i halsen.

Alle som en håpet vel på at de etter skolen ikke skulle bli sendt til butikken av mor for å kjøpe melk.
Løvens hule var ikke et yndet sted å oppsøke.

Litt lenger opp langs Gamlevegen bodde Lurveleggen; en skitten, uordenlig og uanselig kar med dårlig humør.

Han bodde sammen med sin bror, Sjelasken, som var utpreget uærlig og  svikaktig.

Akkurat det var ikke egenskaper som vi skoleungene brydde oss så mye med, men det som skremte oss guttungene var at de blikk de sendre oss, som en ellers bare finner hos katolsks prester, og deres forsøk med å lokke oss inn i huset med Kongen av Danmark og Kamferdrops; en fristelse i seg selv for noen da landhandleriet i Austvatn stort sett bare kunne by på Polkagriser som smakte dritt og knakk tenner.

I den siste dumpen før skolen bodde det en veldig hyggelig dame som hadde en grinete gubbe og en ilsint bikkje.

Allerede på lang avstand gikk blikkene våre mot porten foran huset deres for å se om gubben hadde latt den stå ulåst for å plage oss ungene på skolevei ved å slippe bikkja løs på oss.

Mor var mer bekymret for mine søstres skolevei enn for min, for jeg var så usosial at jeg aldri ville gå inn hos Lurveleggen og Sjelasken, hunder var jeg ikke redd og spøkelser trodde jeg ikke på.

Det hun hadde sin angst for meg om rundt når det gjaldt skoleveien var Austvass-broen som gikk over Austvassåa nedenfor mølla.

På våren og sommeren hadde taterfølgene sin faste rasteplass på flaten overnfor elven; og da var jeg en hyppig besøker av disse folkene; med det som det betydde for mitt rykte i bygden.

Verre var det at jeg hadde en enorm trang til å gå ned ved det østre brokaret på broen på vei både til og fra skolen for å se etter Sivskilpadda som min onkel Alf en gang hadde fått meg til å tro på.

Den som så den med egne øyne ville umiddelbart få hår på brystet og stor bart; i følge onksel Alf.
Farfar hadde fått øye på skilpadden en gang, og han hadde begge deler.

Dessuten var han en av mine helter denne tause Hans Olav; bedre kjent som Olaf.

Spesielt redd var mor i den perioden da damlukene på fløyta var åpnet og elva var fløyte-klar. Da gikk elven og møllehjulet for full kraft, og da var det lett for en nysgjerrig unge å bli tatt av strømmen.

Sønnen til broren hennes i Malvik var blitt tatt av strømmen og druknet da han krysset fossen, så hennes frykt var reell.

Jeg må ha sett Sivskilpadden uten å være klar over det, for jeg fikk tidligere skjeggvekst enn de andre i klassen; så derved er det bevist at Sivgjedda fantes.

Til slutt så hadde vi den enorme kjempen Rolf, han som allerede i fjerde klasse var høyere og sterkere enn den gjennomsnittelige mannen i bygda.

Om sommeren elsket han å ta med seg sparken til bestemoren sin på skolen og tvinge de mindre gutta til å skyve ham hjem igjen på den.

Ut over det så hadde en forkjærlighet for å døpe skoleunger i toalettskålen på skolen; ikke fordi han var sadistisk av seg, men fordi han var så imponert over at skolen hadde vannklosetter hvor en kunne trekke ned ved å dra i en snor på siden av sisternen.

Det sies at skoleveien på bygdene er så mye tryggere enn i storbyene, men akkurat det kan vel diskuteres.

Å bli påkjøt av en bil eller tråkket ned av en løpsk hest er begge deler vondt og farlig for et lite skolebarn,og hudfargen på de ungene som raner andre unger har lite å si; og barns frykt og fantasi er nok stort sett lik både i by og på landsbygda.

Det er faktisk viktig at barn kan føle litt på frykt gjennom oppveksten; i hvert fall viktig i følge mitt tankesett.

Det høres nok litt paradoksalt ut, men frykt er en helt naturlig og nødvendig følelse som spiller en viktig rolle i barns utvikling.

Når barn opplever frykt, lærer de å gjenkjenne farer og beskytte seg selv.

For eksempel, har jeg hørt, kan frykten for å falle lære dem å være forsiktige når de klatrer. Jeg var nok ikke til stede da det var tema for læring i barndommen, men like vel så fikk jeg min del av høydeskrekk senere i livet.

Ved å føle frykt selv, utvikler barn empati og forståelse for andres følelser, og frykt vil oftest bidra til at barn blir mer selvbevisste; og lærer dem å stole på sine egne instinkter.

Og kanskje viktigst av alt; når et barn klarer å overvinne sine frykter så får de en økt følelse av mestring og selvtillit.

Frykt er en lærer, ikke en fiende, sa en gang en naiv bygdesønn; akkurat nå.

Dessuten kan frykt hos andre gjøre deg mer unik i flokken.

Helt i første delen av livet fikk jeg god trening i det å være innestengt i mørke rom, og det lærte meg at det var tryggere å sitte alene i mørket enn å møte hverdagens kreative straffemetoder ute i dagslys.

Slik sett så ble jeg ansett som tøffingen som ikke så skrømt i mørket og som ikke fryktet det å være alene.

Dessuten var jeg for dum til å være redd for dyr, og akkurat det har gitt meg noen ar; og dumme gjentakelser.

Der i mot så var jeg ikke så glad i det å møte fremmedfolk, og jeg var redd for stormer; for det hadde jeg aldri opplevd; ut over at det at det kunne storme  ktaftig rundt meg etter at jeg hadde gjort noe dumt.

Jeg elsket tordenvær, og så gjerne på sommerhimmelen med lengsel etter mørke skyer; for da uværet kom så var mor så redd at hun samlet ungene i trappehuset opp til loftet og serverte oss nybakt brød med hjemmelaget servelat og kakao mens hun sang høyt hver gang det tordnet.

Det var hyggelige sommerminner; for meg.

Å beskytte et barn mot alle livets utfordringer er som å pakke inn en gave til dem, og aldri gi den bort.

Ha en god og minnerik helg

Et barn som ikke opplever frykt, vil heller ikke oppleve mot. 
Det er bedre å hjelpe et barn til å være modig enn å beskytte det mot alt som er skummelt.

Julen er fremme!

Det er ingenting tristere i verden enn å våkne på julemorgenen, og ikke være et barn. 
E. Bombeck

Jeg har noen få juleminner som jeg ikke bruker mye tid på å hente frem igjen, som den tradisjonen at en ved å søle saus på duken under julemiddagen fikk en ørteve; og resten av julekvelden innestengt i en mørk kjeller etter å ha fått sitert dommen i henhold til 5. Mosebok, 25: og dersom da den skyldige skal straffes med slag, så skal dommeren la dem legge ham ned og i sitt påsyn la dem gi ham så mange slag som svarer til hans brøde.

Når du hører det ofte nok så setter det seg ordrett i minnet.

De minnene jeg henter frem i stedet er fra julekveldene i huset på Aasen rundt langbordet dekket med fargerikt juleservice, grankvister, kongler, fargerike bånd og levende lys; pakket inn i lukten av stearin, granbar og kvae fra juletreet med brennende stearin-lys i det ene hjørnet av stua.

Barndomsjulen er som et glitrende snøfnugg – et øyeblikk av magi som varer livet ut.

Stivet skjortekrage og slips ga meg ubehag, men dette ble dempet av lukten av ribbe, surkål og fersk suppe fra kjøkkenet; mikset sammen med lukten av brennende bjørkeved i svartovnen og koke-kaffen som sto og gjorde seg bek-svart på ovnsringen.

Med tenner som løp i vann, og med hodet fylt av forventning, lå det spenning til de to store tingene som var i vente; mors middagsfat der inne på kjøkkenet, og gavene under det stiv-pyntede juletreet i finstua.

Det var ikke ofte vi hadde opphold i finstua på Aasen.
Stort sett sto den der avlåst og kald gjennom hele vinteråret.
Ønsket en leselysten å hente lesestoff fra biblioteket der inne så måtte en bestemme seg for hvilken bok på forhånd for ikke å få frost-tanker mens en følte seg frem og søkte seg gjennom det store utvalget av bøker.

Om sommeren var finstua en åpen gangvei ut på terrassen, men vi gikk bare fort gjennom den på vei ut og inn. Det var ikke et sted en slo seg ned for en hvil på turen.

Men i julen var finstuen varm, julepyntet og innbydende; et sted hvor en følte seg mer enn hjertelig velkommen.

I et hjørne i stuen sto radiokabinettet slått på, og det var stilt inn på programmet: Nå ringer vi julen inn.

Første nyttårsdag visste vi at far ville sitte i god-stolen ved dette radiokabinettet med pipa si og sterk kaffe i kruset mens han lyttet til nyttårshopprennet og irriterte seg over den store julekaktusen på pidestalen ved radioen; den blomstret og kilte far på siden av hodet hver julehøytid.

Sølvguttenes kastratsang var liksom signalet til mor om å bære maten ut fra kjøkkenet og inn på spisestuebordet.

Måltidet med fersk suppe, juleribbe med innmat-pølser og medisterkaker ble avsluttet med multekrem i kromkake og iskrem.

Etter oppvasken la far seg alltid på sofaen med pipa si og de faste ordne: nå ble jeg så mett at jeg må sove middag en times tid før vi åpner julegaver.

Da vokste frustrasjonene opp i barneflokken, hver eneste gang, år etter år; og min pleievillige storesøster var den som visste råd mot truslene: Hun spurte far hver gang om hun skulle hente et glass Nyco fruktsalt til ham for å regulere magen raskt tilbake til å tåle gaveutdeling.

Fars trusler ble selvfølgelig aldri til handling.
Han satte seg over i godstolen ved juletreet og begynte den etterlengtede fordelinger av gaver i fargerikt papir, juletråd og til/fra-lapp.

Min mor var en spilloppmaker av rang, og god til å aktivere ungeflokken sin. 
Gaver som enten var umulig å pakke inn uten å røpe innholdet, eller som var for store, fikk sin erstatning under juletreet ved en innpakket vedkubbe og en lapp i form av rebus eller skattekart som vi måtte følge for å finne gaven.

Selv far ble offer for en rebus som til slutt sendte ham inn i skålen til naboen hvor den elektriske kappsaga han fikk av henne var plassert.

Ingen var trygge for mors spillopper; heller ikke i julen.

Selv i dag kan jeg huske den lykkelige følelsen av å ligge i mageleie på senga mi på rommet mitt, kjenne varmen fra svartovnen nede ved kjøkkenet i etasjen under, og lese i julens nye bok mens jeg hørte på den nye kasetten med Hawaii-musikk; mens jeg spiste bitte små biter av marsipangrisen vi alltid fikk i julegave.

I dag smaker kjøpemarsipan bare søtt og ekkelt, og Hawaii-musikk gnager i ørene, men minnenes lykke kjenner jeg like gode den dag i dag som de var den gangen; bare det at om jeg legger meg på magen i dag så blir jeg liggende å vugge som en gammel jolle i grov sjø.
Hver jul savner jeg mine foreldre, men med et godt savn.

I dag så er det mitt ansvar å gi mine barn og deres barn den samme lykken og gleden som jeg selv opplevde i julen, ikke ene og alene for å glede dem der og da, men også for å gi dem den tilgang til gode minner for ettertiden som det jeg har å hygge meg med i julestria; år etter år i over seksti år.

Barndomsjulen er som en varm klem som varmer selv det kaldeste hjerte.

God jul, og de alle hjerteligste ønsker om en minnerik og deilig juleuke til dere fra en gammel, ellers så grinete pensjonist på Hønefoss.

Et barns latter på julaften er den beste julegaven man kan få.

Barn på julaften er som små pakker; fulle av forventning og sjokolade.

Leirbålet varmer for oss alle ...

 

Vetus mater Noreia: Gamle mor Norge

 

Begrepet Gamle mor Norge er en vakker og kjærlig måte å omtale vårt land på, og det har en lang og rik historie.

Det er en personifisering av Norge som en omsorgsfull morfigur, og har vært brukt i både litteratur, kunst og folkemunne i flere hundre år; faltisk hele 2000 år +

Norske historikere mener at den nøyaktige opprinnelsen til uttrykket er litt uklar, men at det dukket opp på 1700-tallet, og ble særlig populært på 1800-tallet. 

Om en derimot leser game, romerske tekster fra utviklingen av jern i Norge fra ca 400 år før Kristus så ble vetus mater Noreia navnet på modegudinnen Noreia, Gamle mor Norge, tatt i bruk i vårt land fra det første året før vår tidsregning.

Vetus mater Noreia var visst nok grunnlaget for de norrøne gudinnene Frøya, og for tittelen Jordmor, som representerer fruktbarhet og jord, og de er nok  inspirert ut fra bildet av Norge som en nærende mor; gamle mor Norge.

Gamle mor Norge får tankene tilbake til min egen mor; en omsorgsfull og beskyttende figur som styrte i huset på Aasen i Austvatn.

Hun representerte trygghet, hjem og tilhørighet.

Min mor ble kjent for sin vakre natur, i likhet med Gamle mor Norge som har sin form for flott natur.

Tankene tilbake på min mor vekker en følelse av samhold og fellesskap.

Dette blir som en hyllest til min mor; og til alle gode mødre.

Hennes vesen på en måte understreker det at vi alle nordmenn, uansett bakgrunn, er en del av noe større.

Min mor, og Gamle mor Norge, forankrer oss til historien, og til tradisjonene.

Hun representerer alt det som er norsk, fra jernalderen, vikingtiden og frem til i dag.

For norske soldater er Gamle mor Norge et symbol på fedrelandet som de sverger å beskytte, som takk for alt hun har gjort for oss.

Hun representerer det de kjemper for og er villige til å ofre seg for.

I stridssituasjoner vil tanken på å beskytte den Gamle mor Norge, og det hun står for, være en sterk motivasjonsfaktor; selv når en kjemper mot krefter og holdninger i fremmede land som en ikke vi ha hjem til gamla.

Gamle mor Norge er et allsidig symbol som appellerer til både følelser og fornuft.

Hun representerer både det konkrete som natur og landskap, og det abstrakte som identitet og verdier.

For både vanlige folk, og for norske soldater, er hun et mektig symbol på tilhørighet, stolthet og vilje.

Gamle mor Norge har tradisjonelt vært framstilt som en kvinnefigur, noe som understreker hennes omsorgsfulle og nærende rolle.

Symbolet har sterke røtter i nasjonalromantikken, en kulturell bevegelse som idealiserte naturen og det norske folket.

Sammenligning med andre land er naturlig i denne sammenhengen, for

mange andre land har tilsvarende nasjonale symboler, som for eksempel John Bull i England og Marianne i Frankrike, men i mitt hode er den gamle, noske mor det ærligste og reneste og mest beskrivende symbolet av dem alle

Engelskmenne valgte John Bull, en figur som ble skapt for å representere en typisk engelskmann – en litt rund og godmodig mann, ofte avbildet med rødt ansikt og en tendens til å være litt konservativ og sta.

Mens Gamle mor Norge er en kvinnefigur som symboliserer omsorg og næring, er John Bull en mannlig figur som ofte forbindes med drikkfeldighet, styrke og besluttsomhet; og i mine øyne arroganse, overklassedyrkelse og kameraderi.

Franskmennene har sin Marianne.

Hun er et ikonisk symbol for Frankrike og har vært det siden den franske revolusjon.

Hun representerer republikkens frihet, likhet og brorskap – de grunnleggende verdiene som den franske revolusjon kjempet for.

Hun er ofte avbildet som en ung bondejente eller en kvinne fra folket, noe som understreket ideen om at republikken var for alle.

Marianne representerer enhet og samhold blant det franske folk, men det er lenge siden samhold var noe jeg forbant Frankrike med.

Marianne har nok mye sykdom å slite med for tiden, stakkars jente.

Men her, oppe i kalde og fuktige nord, er det en gammel håndfast og kjærlig mor vi har hatt som symbolet for oss nordmenn i over 2000 år.

Jeg er stolt av det, og hvor robust hun står i mot de politiske kreftene som truer med å velge bort både henne og vårt kongesymbol; godt hjulpet av familienes "mørke" får.
I eventyrene er gode ting er tre, som i det nye eventyret om den klarsynte prinsessen, konge-sjamanen og den onde stesønnen. Og snipp, snapp, snute så var den kongesagaen ute.

Hadde politikerne fått velge så hadde de vel satt Grådig-Per som symbol for landet vårt, for det som er sikker er at et land som har en Jonas og en Trygve på broen for å styrer roret, står i fare for å bli slukt av en hval.

Det er bare for meg å innrømme at jeg setter stor pris på min kjære, gamle mor og det hun står for i sin folkelige sjel; og kanskje jeg er hennes største patriot.

Bare en mor vet hva det vil si å elske og være lykkelig
Adalbert von Chamisso

Ha en god og nasjonalromantisk helg.

Jeg er så masjonalromantisk at jeg tror på alle folkeeventyrene; og jeg synes troll er søte skapninger.

Barn blir ikke nynasister av å leke vikingleker.

Som bestefar så føler jeg et stort ansvar for å ta del i det å gi mitt barnebarn en fordomsfri og ærlig oppdragelse, og ikke minst prøve å dele den sanne hsitorien rundt hennes nasjonale arv gjennom å spille på hennes egen, indre flamme av nysgjerrighet og et ønske om å lære,

Bushido, krigerens vei, var en streng moral- og etiske kode som gjaldt for de japanske samuraiene, en krigerklasse som eksisterte i Japan i flere hundre år.

Ære var av største betydning for en samurai. Å miste æren var det verste som kunne skje, og lojalitet mot sin herre var en fundamental del av Bushido.

En samurai skulle være villig til å ofre livet for sin herre, og han måtte være modig og uredd i møte med fare.

Selv om samuraiene var krigere, ble beskjedenhet verdsatt, og god oppførsel og høflighet var viktig, både overfor andre samuraier og vanlige folk.

En samurai måtte kunne vise sterk selvkontroll og kunne beherske sine følelser.

Selv om samuraiene ikke lenger eksisterer, lever mange av verdiene i Bushido videre i den japanske kulturen selv i dag. Begrepet brukes ofte i forbindelse med kampsport, forretningsliv og andre områder der det legges vekt på disiplin, respekt og personlig utvikling.

The Knights of Buchido var under andre verdenskrig en stor avdeling med krigsforbrytere, ikke ulikt tyskernes eliteavdeling SS, Schutzstaffel.

Jeg husker selvsagt at vi som barn dyrket fiksjonære forbilder som Tarzan og historiske helteskikkelser under lek; som de modige vikingene.

Med tresverd, hjemmesnekrede skjold og fedrenes skinnluer gikk vi på herjingstokt på den lokale søppelfyllingen  og returnerte med kostlige skatter som andre hadde kastet.

Spennigen og motet til oss vikingkrigere lå i at det var på det strengeste forbudt å oppholde seg på, og fjerne ting fra, fyllingen.

Hva lokker vel et barn mer enn det forbudte.
Et strengt NEI tolket vi som at det betydde: dette må du jaggu prøve.

Etter slagene om søppelfyllingen vendte vi hjem og feiret blot, i norrøn tid en svært viktig religiøs handling.

Det var en offerfest til ære for de norrøne gudene, der man søkte å styrke båndet mellom mennesker; i vår versjon å hive innpå med ripssaft og Mor Sæther-snipper, en god, gammel oppskrift fra Knapper i Nord Odal som ble ofte brukt som mellommåltid i Nord Odal.

En av de vik kjempet mot gjennom å overliste ham var en vaktmann på søppelfyllingen; en som da han oppdaget oss knyttet neven og hylte ut: slutt å lek nazizter fordømte pakk!

Vi hadde ikke sympatier mot krigens nazister som han tolket det som, vi var nørrøne vikinger på tokt. Det nermeste vi kom nazistene var når vi lekte motstandskvinner og menn.

Barnas tolkninger av historie og heltedyrkelse er uskyldig og ren, men historien viser at når voksne menn misbruker historiske heltedyrkelser så blir det skittent og farlig; som i tilfellene med SS dyrking av vikingenes krigskultur og japanske soldater sin ville tolkning av hva Bushido går ut på.

Ved å sammenligne seg selv med historiske krigere så vil man rettferdiggjøre voldelige handlinger ved å hevde at man følger i fotspor av helter som også brukte vold for å oppnå sine mål.

Historiske fiender kan bli fremstilt som underlegne og onde, noe som gjør det lettere å rettferdiggjøre vold mot dem.

Ved å bruke historiske helter i propaganda vil en lettere påvirke opinionen og skape støtte for en krig eller en konflikt, og historiske helter brukes nådrsløst og manipulerende til å rekruttere nye medlemmer til militære og militante avdelinger og grupper.

Hvor ofte ser en ikke at unge, venstreradikale dyrker siluetten av Che Guevara og Ogli Ángel Padilla Romero, og bruker de ikoniske bildene til å verve tilhengere.

Det er egentlig  skremmende hvor lite kritiske folk er til historieforfalskninger.

Selv i dag ser en at nazitysklands forvrenge historie om den overlegne, ariske rase lever videre hos alt for mange verden over; implesitt dyrking av ariske, staute vikinghelter og deres historie.

Vikingene var en heterogen gruppe mennesker med stor genetisk variasjon.

De hadde kontakt med mange andre kulturer og folkeslag, og deres genetiske arv er et resultat av tusenvis av års migrasjon og blanding.

Nazistene forenklet og forvrengte historien for å passe inn i deres ideologiske rammeverk; blant annet som at viktingene hadde horn på hjelmene sine fordi alle i Wagner-operaene hadde horn og fjær på sine rekvisitter.

De selektivt valgte ut enkelte aspekter av vikingkulturen som de kunne bruke for å støtte sine egne synspunkter.

Og vaktmannen på søppelfyllingen viste tydelig at han tolket nazistiske vikinghistorie på en sånn måte at han så nazizympatører og vikinglekende barn som det samme ondet.

Det var da og ikke nå.

Falske nyheter og konspirasjoner har ingen rotfeste hos folk i dag. Til det er vi alt for intelligente og kildekritiske; eller?

Et antatt viktig grep for å hindre at negativ historie gjentar seg er ved å rasismestemple lek som indianer og cowboy, eller å nekte barn å leke vikingslag og samurai.

Nå vil jeg si, en gang for alle. det er ikke skadelig for barn å leke vikinger, indianere, cowboy eller samuraier!

Tvert imot vil slik lek være svært utviklende for barns historieforståelsr, fantasi, kreativitet og sosiale ferdigheter.

Ved å leke ulike roller og utforske ulike kulturer, stimulerer barn fantasien og lærer å tenke kreativt.

Lek med andre barn gir mulighet til å utvikle sosiale ferdigheter som samarbeid, kommunikasjon og rolletaking.

Slik lek vil vekke nysgjerrighet for andre kulturer og historiske perioder, og mange av disse lekene involverer fysisk aktivitet som vil bidra til barns motoriske utvikling.

Det er viktig å være bevisst på at det kan knyttes negative stereotyper til ulike kulturer til slik lek, men det er ikke barna som skaper disse negative stereotype-holdningene; det er  foreldrene som står bak dette.

Fordommer er noe vi lærer oss gjennom oppveksten, og foreldre spiller en svært viktig rolle i denne læringsprosessen.

Det hersker ingen tvil om at barn henter det meste av sine holdninger gjennom å observere de voksne rundt seg. 

Barn som er født med fordommermå ha lest avisen i magen.

Det er et sitat av italienske legen Maria Montessori, grunnleggeren av Montesorri skole, beskriver så godt at det er oss voksne sitt ansvar og ikke fylle barn med fordommer og falsk historie: barn er ikke krukker som skal fylles, men fakler som skal tennes.

Å se et barn som en krukke som skal fylles med kunnskap, er å betrakte barnet som et passivt mottaker av informasjon.

Dette er en mer tradisjonell oppfatning av læring, der barnet er en tom beholder som skal fylles opp med fakta og ferdigheter.

Å se et barn som en fakkel som skal tennes, er å betrakte barnet som en aktiv og nysgjerrig utforsker.

Barnet har en egen indre flamme av nysgjerrighet og et ønske om å lære, og oppgaven til voksne er å skape et miljø der denne flammen kan blusse opp.

Ha en god og sannferdig helg.

Det viktigste vi kan gi våre barn er røtter og vinger.
Margaret Mead