Uønsket

I 1969 var jeg elleve år gammel og gikk av toget på Midtsandan jernbanestasjon i Malvik sammen med  mor, far og to av mine søstre. Rett på andre siden av jernbanesporet lå mormors bondegård; Lillesand gård.

Jeg vet at datoen var rett rundt den 20. juli 1969 da vi ankom gården, for far og onkel Petter satt rett etter ankomstdagen i stua i gamlebygget på gården og så på den første månelandingen på svarthvit TV.

Det jeg stusset på første dagen var ikke at mormor flyttet ut av huset sitt og inn i sønnens nybygg, men at hun bare hilste på mine to søstre. meg og min far ville hun ikke hilse på; og heller ikke spise sammen med under oppholdet vårt i mors barndomshjem.

Lillesand gård var, og er, en veldig stor gård som hovedsakelig dyrker korn og er en av Trøndelags største leverandør av enorme jordbær, så selv den gangen var de på Lillesand gård for storbønder å regne.

Odelsgutten Petter drev gården da vi var der og sammen med sin kone Lillian hadde de tre barn; en gutt og to jenter. Og der var det andre jeg opplevde som overraskende og rart, for mormor hadde gitt ordre om at den neste odelsgutten Øystein ikke fikk leke med eller på annen måte ha kontakt med meg under oppholdet. jentene var det ikke så farlig med.

Allerede den gangen så skjønte jeg jo at mormor ikke ville ha noe som helst med meg å gjøre fordi jeg ikke var av hennes blod.

Først etter hennes død fikk jeg vite av mor at min far ikke ble funnet verdig å gifte seg med hennes datter fordi han var av lav rang som håndverker; og ikke minst fordi han hadde taterblod i årene.

En eneste gang i vår barndom kom mormor på besøk til huset på Aasen og ble boende der noen dager.

Da måtte min adopterte storesøster og jeg flytte ut av huset og bo hos tante og onkel på gården deres.

Det gjorde meg ingen ting den gangen, for jeg visste godt at jeg ikke var av hennes blod, men da jeg ble eldre så bygde det seg opp en forakt over for henne inne i meg.

jeg vet at det såret min mor en del da min datter ble født og jeg ikke ønsket å døpe henne opp etter min mormor, men samtidig så tror jeg at hun forsto hvorfor; og at jeg hadde behov for å starte min egen slekt fra grunnen av.

Som både far og bestefar for barn som ikke deler mitt blod så blir mormors holdninger mer og mer foraktelig desto mer jeg tenker over det., kanskje helst fordi jeg ikke kan fatte hvordan et voksent menneske til de grader kan støte fra seg et barn på en så brutal og demonstrativ måte som det hun gjorde.

Det er nok er mange forskjellige holdninger som hindrer en bestemor i å akseptere sin datters fosterbarn og ikke vil ha noe med det å gjøre.

Bestemoren kan ha fordommer eller stereotypien om fosterbarn, for eksempel at de er problematiske, voldelige eller uønskede; og selvsagt kan disse fordommene være basert på personlige erfaringer.

Det er bedre å være alene enn å være sammen med mennesker som får deg til å føle deg uønsket.
Albert Einstein 

Uansett så har minnene om mormor fått meg til å fundere litt rundt ordet uønsket. Ordet i seg selv hentyder til noe eller noen som ikke er ønsket eller velkomment. Gjennom livets gang så har jeg i det minste erfart en ting, og det er ar det å føle seg uønsket kan være en smertefull opplevelse, men  at det ikke definerer deg som person.

Livet er alt for kort til å kaste bort tid på mennesker som får deg til å føle deg uønsket. Du må i stedet gå videre og finn de som får deg til å føle deg elsket og verdsatt.

Jeg var av de heldige, jeg fant akkurat disse egenskapene i paret som oppfostret meg; og mine tre søstre.

Jeg har aldri forventet å bli elsket, men jeg har alltid hatt et håp om at folk skal akseptere meg slik jeg er.

Ekte aksept er når du kan være deg selv uten frykt for å bli dømt.
Mahatma Gandhi