Det finnes mange historiske personer.
Jeg er ikke en av dem.
Det finnes mange personer som er en del av den viktige historien; mer eller mindre ukjente navn som var viktige elementer i det som gjør at historien blir som den blir
Jeg er ikke en del av dem heller.
I beste fall er jeg bare en liten brikke i et enormt stort maskineri som gjør at den neste dag blir som den blir; et hverdagsmenneske som kun betyr litte gran akkurat her og nå.
Det blir ikke noe historisk ut av det.
Min kone og jeg snakker ofte sammen om hvor lite vi har gjort av betydning for fremtiden lenger enn vår egen levetid; og hvor liten betydning vi har for helheten og historien.
Vi er som en maur i en stor tue som en dag blir klemt til mos under tommeltotten til en irritert picnik-utøver.
Mauren slutter sitt virke, men erstattes uten problem; og maurtua som samfunn fungerer videre uten noen form for lidelse fra tapet av arbeidsmauren.
Selv ikke dronningen i maurtua er kritisk for videre eksistens. Dør den så står en ny kandidat klar til å ta over vervet.
Det er egentlig litt frustrerende det å ikke ha noen historisk betydning.
Ingen historiebok vil noensinne beskrive meg som en viktig del av beredskapen i Norge, selv om jeg har vært en del av den siden 1977. De vil ikke en gang nevne min betydning i angrepet på Kampala og krigen mot Idi Amin Dada eller noen av de andre tolv stridsavsnittene jeg deltok ved.
Historisk sett har jeg kastet bort 45 år av mitt liv på beredskapsfaget; og klemmer nok på med å gjøre det en stund til.
Å innse at du bare er en liten, grå mus er for mange en farlig erkjennelse. Folk kan gå langt for å få sitt navn og ettermæle skrevet inn i historiebøkene; selv i Norge.
Taperen bak 22. juli-angrepet er en av dem.
Om vi vil det eller ikke så er han blitt en del av den norske historien, selv om det han gjorde ikke har ført til nevneverdig endring av beredskapen i Norge.
Akkurat som med personen bak vekkelsen av at terroren også rammer Norge er oppvåkningen i myndigheter og etater bare ræva; så der har de noe felles.
Det var som om samfunnet ble vekket av vekkeklokka og innså at tiden var inne for å stå opp, men bare stiller vekkeklokka en halvtime frem; men så bare snur seg i sengen og sover ubekymret videre.
Klokka ringte igjen ved det tafatte angrepet på Nor-moskeen på Skui, og så igjen med skytingen på London pub, men reaksjonen ble den samme; utsett og vent.
Dette er rett og slett en samfunnsmessig flekstid!
Prokrastinering er denne dagens ord; en ufornuftig og irrasjonell form for utsettelse. Prokrastinering angår planlegging og beslutninger, handlinger, og/eller det å bli ferdig som planlagt.
Boken kunsten å prokrastinere er en guide til effektiv somling og utsettelse
Noen mener at de jobber best under stress, og bruker dermed utsettelse bevisst for å øke motivasjon og få et kick av likevel å klare fristen. Dette omtales som aktiv prokrastinering. Forskning viser at denne strategien kanskje kan fungere for noen ytterst få; for de fleste er strategien et selvbedrag.
Forskning har vist at prokrastinering som oftest er en strategi folk bruker for å unnskylde dårlig prestasjon. Dette omtales som self handicapping; en strategi som tjener til å beskytte deres eget selvbilde.
Prokrastinering benyttes også bevisst eller ubevist for å dekke over egen beslutningsvegring
Når noe er vanskelig eller krevende har noen det som taktikk å utsette det vanskelige uten å se på konsekvensene for mottakeren. De bryr seg rett og slett ikke om andre eller om de langtrekkende konsekvensene av det å utsette ting i det uendelige.
Personlig så har jeg arbeidsmessig lidd under andres beslutningsvegring og utsettelser i mange år. Flere ganger er jeg blitt lovet en løsning, et lys i tunellen, men hver gang har jeg nådd frem til lyset og erfart at det ikke er dagslys som slipper inn fra tunnelåpningen i andre enden; det er bare lyset fra en lykt som er hengt på veggen der tunelldrivingen sluttet.
Det er to ting jeg har fått ut av disse årene; mistro og følelsen av at mitt arbeid ikke har noen verdi.
En flott, funksjoner-bar og skinnende maskin har ingen verdi så lenge ingen kjøper den.
Som motivasjonsfaktor har det å erfare prokrastinering og beslutningsvegring hatt stor innvirkning, for aldri før har jeg vært mer motivert til å gi faen.
Livet mitt er helt OK nå, for jeg nyter mentalt godt av rådene til Manso.
Mark Mansons budskap er å huske på hvor små vi er i det store bildet.
Vi skal være på denne jorden i et brøkdels sekund. Vi burde bruke den korte og dyrebare tiden til å gi mer faen; ikke i livet, men i motgangen vi møter.
Livet skal leves til det fulle. Det som ofte hindrer oss i optimal livsutfoldelse, er måten vi møter motgang.
Livet kan, ifølge Manson, ikke renskes for smerte og motgang. Det er måten vi løser motgang på, som gjør oss lykkelige.
Livet har egentlig ingen mening annet enn å løse problemer. Og så dør vi.
Press på pause! Du er mer enn god nok; for dem som ikke bryr seg like vel.
Han en god og besluttsom helg.
Den beste måten å få et arbeid til å virke vanskelig på, er å utsette det.
Winston Churchill
Podcast til våre ørevenner, trykk på lenke -> Etterord for fredag
Her fremstilles det hvor stort det lille kan oppleves og hvor viktig et flersidig perspektiv er å ha med i enhver sammenheng, hvor det tydeliggjøres så alt for godt med historisk konkretisering av situasjoner hvor alle er enige i at her må noe nytt til for å ikke gjenta «suksessen» i å gjøre det samme igjen.
SvarSlettFantastisk hvor tydelig det fremstilles at det er lett å utsette det som allerede er utsatt gang på gang.
Visdomsordene om innsikt i egen begrensning og ikke gjøre dette om til egen frustrasjon, over andre sine manglende evner til beslutning.
En avrunding med ord fra Churchill blir aldri feil 😊
Takk for herlig blogg som toucher borti noe de fleste av oss nok kjenner på til tider og kanskje burde gjort oss litt skamfulle, men du skriver det på en kostelig måte så jeg blir i hvertfall sittende å smile litt for meg selv både av sitatene og dine poenger hvor jeg klart kjenner meg igjen.
SvarSlett