Nå blir det oppvask!

Jeg er ubrukelig uten en plan. Da blir jeg bare sittende med en bok i solveggen og slik sett bare bli en uproduktiv dott som sitter i veien og lager lydløs støy for min kone.

Plan er en ordnet fortegnelse over gjøremål, rutiner eller lignende som skal utføres; en gjennomtenkt, metodisk fremgangsmåte og et grunnlag for den praktiske gjennomføringen av noe.

I mine ungdomsår var helgene en kjærkommen hvile etter jobbing og trening hvor jeg bare hadde en eneste plan fra fredag kveld til mandag morgen; det er helg - og min eneste plan er å falle for alle fristelser.

Problemet med fristelser er at de for ofte er usunne og kanskje til og med uetiske.

Den gangen brukte jeg noe som tilsvarte Sigrid Bonde Tusvik sine ord som en slags unnskyldning for å forsvare det jeg gjorde: jeg har en plan om å gjøre noe jeg angrer på hver dag, for å øve meg på at det ikke er så nøye.

På ett stadie blir en mer voksen i hodet og finner andre verdier som mal for tanker og handlinger; og en innser at en har kastet bort alt for mye tid på tull og fanteri som ikke gir deg noe tilbake av verdier.

Da begynte jeg å fokusere på det å legge planer; bare for å oppdage at det å planlegge ble en slags besettelse for min del.

Jeg ble lykkelig og opp-stemt av å befinne meg midt i planleggingsfasen der alt er mulig og skal fastlegges, men ingenting er endelig bestemt.

Gjennom livet har jeg innsett at det bare er et sted hvor en alltid får totalt fred til å legge planer i ro og fred, og det er ved oppvaskbenken.

De gangene kjøkkenbenken er overstrødd av skitne tallerkener og kjeler med brent bunn er det som å gå inn i et karanteneområde hvor luften er full av pest og kolera; ingen stikker så mye som nesen inn i rommet og forstyrrer deg.

Der får du og tankene dine være i fred. 

Kjøkkenet er det rommet hvor jeg legger mest tanke bak riktig innredning med god benkeplass på hver side av vaskekummene og nærhet til en radio som alltid står innstilt på kanalen Radio Vinyl.

Jeg trenger ikke et arbeidsrom eller en furte-bu, bare en oppvaskbenk; og lov til å bli fornærmet når kona tar oppvasken eller insisterer på at den skal vente til gjestene har gått.

Jeg trenger å hvile når jeg har gjester, for jeg kan bare fungere sosialt i små porsjoner.

Dessuten er det å ta oppvasken er viktig vei mot husfreden. 

Jeg husker godt det min mor sa fra tid til annen: ingen ektemann er ennå blitt skutt mens han tok oppvasken.

Det er mye krangel rundt oppvask i de tusen hjem. Hos oss er konflikten rundt hvem av oss som skal få lov til å ta den. 

Du har jobbet mye og må hvile sier kona og tar i fra meg skrubben. Der svikter hun i sin ellers så gode kunnskap om meg, for det er da jeg trenger Zalo og gryteskrubben mest.

Imgard Keun spurte en gang om fantasien var en flukt fra virkeligheten eller en flukt til en bedre virkelighet.

For min del er tiden til å fantasere ikke en flukt i det hele tatt, men bare en mulighet til å samle tankene til en plan som kan bli noe produktivt. Ved oppvaskbenken har jeg så langt fått fred nok til å ta de viktigste beslutningene i livet etter en av Pythagoras lover; de ofte vanskelige beslutningene om skal eller skal ikke.

De eldste og korteste ordene - ja og nei - krever den største omtanken.
Pythagoras

Jeg har enda ingen gode planer om fremtiden, og det plager meg litt, for uten en plan er jeg ubrukelig.

Jeg har planlagt og gjennomført mange hundre skarpe oppdrag og beredskapsøvelser, men aldri etablert noen pensjonsplan.

Det begynner å haste om det ikke skal bli til at jeg setter meg til og dør.

I mitt hode finnes det ingen frykt for dødelige sykdommer, bare en enorm frykt for å bli uvirksom.

Det jeg virkelig trenger nå er en durabelig middags-fest og en stor stabel av oppvask for å kunne tenke gjennom den siste delen av livet. Det står om livet.

Alder bremser alt unntatt frykten for ikke lenger å ha noen verdi; og frykten for at kona skal huske at vi faktisk har en mekanisk oppvaskmaskin under kjøkkenbenken.

Alle ønsker om et godt, nytt og ubeskrevet år.

Uvirksomhet er tungt for et arbeidsmenneske.