Selvbedrag?

Endelig viser sommeren at den så smått trenger vinteren til side og er på vei med varme, sol og grilling i frodige hager og ved strandkanten. Naturen og folket våkner fra en lang dvale; men sammen med vårblomstene spretter også spesialister med deprimerende og skremmende råd mot alt som er hyggelig og godt. Med gleden kommer også frykten.

Jeg er litt sånn at jeg tror på naturen og det urgamle; og så benytter jeg disse naturens sannheter til å argumentere over for meg selv mot gode forskere og legeråd, mot all verdens slanke og helsekostråd og mot MDG sin kamp mot kjøtt.

Fra urtid, og der om kring, besto menneskeheten av to grupper; samlere og jegere. Jegerfolk har spist kjøtt i millioner av år. Kroppene våre er utviklet til å håndtere dette kostholdet selv om noen blir syke og noen dør. Alle dør; også blad og korn-etere.
Det unaturlige for store deler av menneskerasen er å prøve å etterligne en sau og bare spise grønt. Jeg tror på et bredt og variert kosthold; men ser jo i speilet at jeg kanskje tar litt feil.

I all tid har mennesker beveget seg rundt i solskinnet, og i land som Norge med sparsomt solskinn har vi i utallige generasjoner ladet batteriene våre i solveggen på jakt etter de viktige og helsebringende D-vitaminene.
Solkrem er en nylig oppfinnelse som de som påstår å vite det anbefaler å smøre inn kroppen med hele året; minst med solfaktor 30 og nytt belegg hver andre time.
Jeg er dust nok til å benytte meg av naturens produkt som er vann; kanskje mest for å kjøle meg ned over for temperaturen enn som beskyttelse mot UV-stråler, men dog. 

For å forsvare mine sære valg så leter jeg selvsagt blant alle råd i mediene i retning av det jeg ønsket; for å se om jeg kan finne noe som har de samme teoriene som meg
Sola er sunn, soling gir oss viktige D-vitaminer som motvirker flere enn hundre sykdommer, blant annet en hel del indre kreftformer, diabetes og mange sykdommer som har med immunsystemet å gjøre, sier professor Johan Emil Moan i en forskningsartikkel.
Slik liker jeg å høre.

Jeg tror ærlig talt ikke at vi skal være så livende redd for naturen og det ur-naturlige. Skal jeg være helt ærlig så ser jeg egentlig ikke etter noe som kan forsvare mine valg; jeg trenger ikke å overbevise meg selv, for jeg er en sær egoist som foretrekker nytelse og naturtro fremfor frykt.
Mitt hoved-argument for mine valg ligger rett og slett i ordene: Memente Mori, Carpe Diem. 
Husk at du skal dø, grip tak i dagen!

Mitt egoistiske mål med det å leve er ikke å bli utrolig gammel, men å leve så godt jeg kan de årene jeg får tildelt.
Jeg spiser proteiner og fett for å holde maskineriet mitt i gang, og jeg lar solen steke mot huden for å bygge motstandskraft og lade opp batteriene og vitaminlagrene på den mest behagelige og effektive måten jeg kjennet til; akkurat slik mine ur-aner gjorde det.
Jeg drikker vann, spiser dyr og oppholder meg utendørs så mye jeg kan; rett og slett for de at jeg nyter det og føler at det er det som gir meg ro og krefter til å takle lange arbeidsdager og tøffe krav.
Jeg jobber med ting som engasjerer meg fremfor det som betaler seg godt, fordi det er det som gir dagene mine verdi.

Min kanskje største hvile finner jeg gjennom en god bok i solveggen og militær-løft med manualer til svetten siler for hvert avsnitt i boken; etterfulgt av en solid middag med kjøtt-kaker og kålstuing
Svett kropp som tørkes i solen, godt lesestoff som svelges ned med vann, og en godt grillet kjøttbit før kveldsdusjen er en nytelsespakke som jeg prøver å hygge meg med så ofte jeg kan.
Kanskje er det sundt, kanskje ikke; men hva så når det betyr glede?

Selvfølgelig burde jeg tenke annerledes for å være i live så lenge som mulig for mine nærmeste sin del. Eller burde jeg det. Er det ikke bedre å være der for dem så lenge jeg samtidig nyter livet fremfor å la dem se meg i år etter år med misnøye i øynene og tale?
De får nyte meg mens jeg er på mitt beste; og nok med det.

Har det konsekvenser å leve som jeg gjør? Ja helt sikkert; både negative og positive. Jeg forholder meg bare til det positive når valgene tas; og tar det negative når det kommer.
Min tro er at vi har skapt oss alt for urealistiske mål i forhold til hva livene våre skal være.
Vi skal leve lenge, holde oss sunne og friske og alltid være lykkelige; slik samfunnet forventes av oss.

Vi er rett og slett blitt redde for å leve naturlig og tynges ned av frykten for at noe skal kunne gå galt.
Vi er redde for frykten i seg selv, og vi bruker mere tid på å engste oss for noe som sannsynlig vis ikke kommer til å skje enn på det å leve godt her og nå.

Det eneste som stopper deg her i livet er din egen frykt.
Gitte Witt

Jeg har oppholdt meg i solen uten beskyttelsesfaktor hele min sekstifemårige liv og har blitt en god venn av solstrålene. Dersom denne soleffekten en gang stikker meg i ryggen og gir meg hudkreft så får jeg ta den bekymringen når den kommer.
Å gjemme meg i skyggen, og kun bevege meg ut av den uten tykt solkrem-panser av frykt for hva som kanskje kan komme om tjue år, er ikke noe alternativ for meg. 

Min livsfilosofi er at det viktigste er å ikke overdrive, men å lese kroppens reaksjoner mot naturkreftene og søke trygg havn når det er nødvendig; ikke for tidlig og ikke for sent.
Ingen har vondt av å fryse litt om vinteren, men idioten ser ikke forskjell på det å fryse, og det å fryse i hjel.
Bruker en hode så trenger en ikke krem; mener nå jeg.

Det å ikke overdrive gjelder også mat og drikke. Jeg skyr ikke grønsaker, jeg elsker rotfrukter og wasabi-salat. Jeg liker sex også, men beskjeftiger meg ikke med det hver dag, hele tiden. Måtehold gir nytelse.

Å bare spise grønt og bønneprodukter, og så måtte kompensere med et apotek av vitaminpiller og kjemikaler for å dekke kroppens behov, er ikke naturlig. Naturen har et spekter av variasjoner som vi bør, og skal, gjøre oss nytte av: det er derfor den er så sinnrikt anlagt.

Fordi naturen er på min side så velger jeg å lytte til den fremfor å suge til meg all verdens ekspertråd av folk som tror; og som lener seg alt for mye til statistikk. I min barndom på seksti og syttitallet var store grupper mennesker med konklusjonen at kreft hos mennesker hovedsakelig skyldtes det store forbruket av kaffe i Norden. Over 83% av alle krefttilfeller i Norge og Finland hadde det som fellesnevner at pasientene drakk kaffe hver eneste dag.

Jeg tror ikke at det finnes ett eneste menneske på denne jorden som er klokere enn naturen.

Av naturen elsker vi bare det vi kan ha nytte av.
Blaise Pascal

Ha en solrik og nytelsesfull pinsehelg

Live free or die.
Venn deg like godt til å reagere positivt på det naturen har å by på. Start med å finne alle grunnene til at den er god for deg; for det vil alltid være folk nok til å fortelle deg at den er farlig og lite tess.

Jeg tenker at......

Ordtak og sitater er for min del en trøst i hverdagen fordi det viser at jeg ikke er alene om å ha opplevd ting som må prosesseres. En ser raskt at det er andre som har vært oppe i akkurat de samme situasjonene som deg selv; og kommet ut av det.

Religioner er hovedsakelig ment som livs-veiledninger, men som selvsagt misbrukes av ekstremister og kynikere av alle slag.

Jeg har min egen religion som jeg tror mange deler med meg; religionen lytt og lær. Det er bare tre bud i min religion:
1. Lytt til folk med livserfaring.
2. Tolk det de sier og lev etter de rådene du finner nyttige.
3. Ikke vær redd for å prøve noe nytt.

Forkynnerne i min religion er de som har noe å lære bort. De er ikke åndelige; de er av de jordnære.

Denne fredagen deler jeg noen av mine erfaringene fra disse livs-lære-stundene med dere fordi jeg tror at de har gjort meg litt klokere og litt mer omgjengelig

I barndommen var jeg ofte regnet som dårlig selskap for andre fordi jeg ofte mer eller mindre ufrivillig rotet meg opp i ulike typer trøbbel; og gjerne fikk med meg andre til å tenke som meg selv.
Hadde jeg vært en god venn så ville jeg kommet til og hjulpet de andre ut av det trøbbelet de hadde rotet seg opp i. I stedet var jeg den som gjerne omfavnet problemene og heller hadde oppfordringer som: jævla bra; la oss gjøre det igjen.

I tenårene var kjærlighet etter hvert en følelse en begynte å interessere seg for og hige etter. En kunne liksom aldri få nok av den følelsen; og mange ganger ble den ikke besvart. Det svingte mye mellom glede og fortvilelse den gangen. Det som gjorde at jeg lærte å ta dagene som de kom, senke forventningene til et realistisk nivå og ikke gruble over hva morgendagen kunne bringe var forståelsen av at lite ikke er nok, men at det å få for mye er alltid blir feil. Å innse det fikk utviklet seg i meg til en lite stressende holdning til slike sterke følelsessvingninger, og bakgrunnen for forståelsen var noe som en person hadde uttalt: kjærlighet er som ketchup – du får aldri ut alt av flasken, men når du endelig gjør det, får du mer enn du ønsket deg.

Etter hvert så roet jeg meg betraktelig i forhold til det meste, og aksepterte at ikke alt ble helt sånn som jeg planla det på første forsøk; for jeg innså sannheten i det at om dersom en ikke lykkes med plan A så finnes det alltids en plan B; og 27 andre bokstaver til å ty til. Det ble litt sånn at jeg ikke ga opp før det viste seg at heller ikke plan Å fungerte.
Tidlig lærte jeg å ikke bekymre meg for morgendagen og ta sorger på forskudd. Selv i dag har jeg det sånn at jeg ikke en gang bekymrer meg for alderen min. Det er bortkastede bekymringer, for uansett hva jeg gjør så vil jeg være enda en dag eldre i morgen uansett.

I mitt yrkesaktive liv så har jeg alltid hørt at penger ikke er alt, og jeg har innsett at det å ha en jobb som du trives i er viktigere enn høy lønn. Selvfølgelig ville jeg jo helst ha en jobb jeg gleder meg til å starte på hver dag samtidig som den lønnes bra, men slik ble det ikke for min del heller.
Jeg trodde lenge at at det var sannhet i det at lykke ikke kan kjøpes for penger, men det var før jeg fikk en datter og kjøpte en etterlengtet kjærlighet på pinne til henne .

Noen ganger er det slik at en selv blir offer for gode råd en har hørt fordi andre også har hørt det samme. I det siste har jeg prøvd å fri meg fra å kritisere de forskjellige leder-stilene en opplever rundt seg i arbeidslivet, men så kommer det et lite tilbakefall på den fronten her og nå; for det er en utbredt, og riktig, filosofi i enkelte ledelsesmiljøer om at: hvis du vil ha noe gjort, så gi det til en travel person. De vil gjøre det på kortere tid og på en mer effektiv måte.
Jeg føler at jeg har blitt offer for akkurat denne leder- visdommen.

Vi har et uttrykk som sier at den som ler sist, ler best. Dette brukes som råd mot å ta en seier på forskudd. Du skal ikke falle i fellen med å kunngjøre at du garantert vil lykkes, for livet tar mange overraskende svinger som du ofte ikke er godt nok forberedt på. Du må lære deg år å kontrollere stoltheten din, og ikke minst lure deg selv til at alt alltid er likefremt og enkelt; da blir du ofte tatt på sengen og blir sårbar,
Hovmod står for fall.

En annen ting er at det å le sist i mange sosiale sammenhenger bare betyr at de tenker for sakte.

Jeg har alltid hatt som filosofi å være forberedt på alle situasjoner gjennom studier, analysering, prøving og øving.
I det jeg ble far så skjønte jeg at det ikke er alt en kan forberede seg tilstrekkelig på. Å selv å ha vært barn var ikke erfaring nok til å bli trygg i den rollen.

Ofte er det å være forelder som å prøve å legge sammen en campingstol; du har ingen anelse om hva du gjør, men du later som om du har det.
Som far til en datter så skjønte jeg tidlig at det å måtte improvisere og løse utfordringer på sparket faktisk er en god skole å gå.
Etterpåklokskapen viste ofte at jeg kunne tatt bedre beslutninger i mange av situasjonene som dukket opp, men samtidig så var de beslutningen en hadde mot til å ta der og da som oftest mer enn bra nok for å stabilisere situasjonen, hindre eskalering og jobbe seg mot en godt akseptabel normalisering.

Fasiten på mine år som far for et barn fikk jeg senere i livet da jeg ble bestefar og fikk se at min datter adopterte mange av de tingene hun oppfattet som gode opplevelser og positive ting i sin oppdragelse av mitt barnebarn; og forkastet det hun ikke likte.

Å sitte på kaia og spise Pariserloff og skrape pålegg rett ut av boksen med leverpostei med brødbiter fordi du glemte å ta med en kniv var like vel ikke så dårlig foreldreskap når det skaper gode minner som deles videre fra datter til barnebarn.

Jeg har ofte blitt beskylt for å snakke høyt med meg selv, eller å tenke høyt som det også kan unnskyldes med.
Selvfølgelig gjør jeg det, for selv jeg som gammel beredskapsrådgiver trenger ekspertråd av og til. 

I mitt fagarbeid så prøver jeg å gjøre ting så enkelt som mulig for at det skal være mulig å bruke de planer og tiltakskort som jeg produserer, men noen ganger går det ikke å lage ting enkelt; og i andre situasjoner er det kjedelig å forenkle ting. 

Da er det viktig å kunne grave seg ned i ting og følge Ole Petter sitt råd: enkelhet er nøkkelen til suksess. Men hvis du ikke kan få det enkelt, så kan du like gjerne gjøre det så komplisert at det imponere folk.

Jeg har også lært at dersom jeg ikke kan imponere folk med intelligensen min, så kan jeg i det minste forvirre dem med dumheten min.
Det høres kanskje flåsete ut, men det er en måte å håndtere egen utilstrekkelighet på og vinne en tapt situasjon; noe som gir en god selvfølelse og en ro i sjelen.

Min barndom var stort sett en lykkelig tid. Alt var så stort og himmelen var alltid knall blå med en varmende sol. Jeg savner ofte denne bekymringsfrie tiden der fremtiden sto helt åpen foran meg og drømmene om det som skulle komme alltid var positive. For å si det enkelt så skulle jeg ønske jeg var så rik som jeg trodde jeg ville være når jeg var liten og fant en femmer på bakken.

Min far sa alltid at livet er som en bok. Hvis du ikke liker handlingen, kan du alltid skrive din egen. 

Det var mange såkalte karriere-rådgivere som pekte ut for meg hvordan livet mitt skulle bli og prøvde å styre meg mot ting som ikke engasjerte meg. Derfor overhørte jeg alle slike, gode råd og formet min karriere etter egne drømmer. 

Det ble en personlig bok, men det kan sikkert diskuteres hvor godt lesestoff det ble av den.
Det viktigste for meg er uansett at jeg liker den, men kanskje skulle jeg ønske å skrive om slutten litte gran. Blant annet så hadde det vært greit å vite hva jeg skal fylle dagene med når arbeidslivet er over, men en får vel bare fortsette å ta dagene som de kommer.
Livet er tross alt som en konfekteske; en får aldri nok ut av den, og uansett hvor godt en planlegger så sitter en fra tid til annen med en sjokoladebit som smaker dritt.

Jeg prøver å leve i nåtiden, men jeg kan ikke slutte å tenke på hva jeg skal ha til middag i morgen.

Uansett så må jeg si meg fornøyd med livet så lang. Gjennom hele mitt yrkesaktive liv har jeg tross alt prøvd å leve etter filosofien: en dum person prøver å gjøre bare seg selv dyktigere, men en smart person prøver å gjøre andre dyktige.

Ha en flott og lærerik pinsehelg

Mange prøver å bli smartere enn andre, men det er bedre å bli smartere enn deg selv fra i går.

St Drogo

I min tid i den spanske legion var det ikke til å unngå at en hørte både det ene og det andre rundt dette med helgener i den katolske kirken. Legionærkollegaer gikk rundt med medaljonger i kjede rundt halsen og delte gjerne med oss andre hvilken helgen de ved dette hentet beskyttelse fra; deres skytshelgen.

Infanteristene hadde St Mauritius som sin vernehelgen og noen bar sin St Georg, skytshelgenen for Catalonia og for soldater og speidere.
Kort sagt så finnes det en helgen for alt i den katolske kirken, også for alle tenkelige yrker. St Nikolas er pantelånernes beskytter, St Katarina er beskyttelseshelgener for pottemakere og St Peter for fiskere.

Etter som jeg er den lite troende som jeg er; jeg er kun troende til hva som helst, så var dette interessant, men ikke noe jeg lente meg mot.
En får beskytte seg selv som best en kan og ikke lene seg mot åndelig beskyttelse som en ikke har noen kontroll med. Øvelse fremfor bønn.

Etter den merkelig, uvante og overraskende opplevelsen i bryllupet på Mallorca i mars så ble undringen min rundt den katolske kirken vekket. Jeg har alltid sett på den katolske kirken som streng, fordømmende, konservativ og humørløs. Blant annet må de som ønsker å gifte seg katolsk gjennomføre et obligatorisk, forberedende kurs hvor de lærer at ekteskapet som feires i den katolske kirken er et sakrament hvor ektefellene lover hverandre Guds trofasthet og kjærlighet. Det er ektefellene selv som meddeler hverandre sakramentet. Presten bare stadfester og velsigner ringene og ekteskapet.
Derfor var opplevelsene inne i Iglesia parroquial de St Miquel de Felanitx noe sjelsettende annerledes enn det jeg forventet meg. Der var det konservative sakramenter, jubel, applaus med tilrop og latter som presten tilsynelatende oppfordret til.
Dette måtte jeg se litt nærmere på for å finne ut om dette var noe lokalt og avvikende, eller om det var utbredt. Det ble en uhyre kjedelig og lite givende granskning som jeg fort mistet interessen for, men på veien oppdaget jeg at det faktisk finnes en helgen som er skreddersydd for meg; Sankt Drogo.

Nå har det seg sånn at ordet -drogo/droga- betyr legemiddel på spansk, men det er slett ikke derfor jeg finner ham interessant.
St Drogo er helgen for kveg og lite attraktive mennesker; samt for de som eier en kaffebar og kaffe generelt..
Det må være en helgen som bør bety beskyttelse for meg; en lite pen stut som drikker mye kaffe.
Tenk at vi som ikke gjør oss i speilet også har en skytsengel.

Jeg tror at andre har latt seg plage mer av mitt utseende enn meg selv. Min mor ville forberede meg på den kommende tenåringsperioden der hormoner og følelser buldrer i kroppen; noe hun gjorde på sin måte.
Ingen gryte er for stygg til ikke å få et passende lokk, sa hun til meg for å forberede meg på de skuffelsene som nødvendig vis ville komme på forelskelsesfronten. Ikke gi opp om du ikke lykkes de første gangene, la hun til
Som barn så klarte jeg ikke å sitte stille og holde meg ren i klærne. Det var som om møkk og rust søkte meg opp og angrep. Mor følte mange mange ganger behov for å unnskylde over for andre hvor møkkete jeg var i klærne, selv etter en liten tur hjemmefra og til nærbutikken nede i sentrum. Noe av grunnen var kanskje at jeg stort sett gikk mer i grøftene enn på veien; for det var jo der en kunne finne ting; som frosker, hjulkapsler og rustne kjerredeler.
I ett tilfelle husker jeg at mor beklaget seg over for naboen Dagny, en kvinne som hadde sin egen måte å dele sine innerste tanker på. La grisen være møkkete bare flesket er rent, svarte hun.

Jeg fikk mange råd av de som sto meg nærmest i tenårene, råd jeg egentlig ikke forsto at jeg trengte da jeg ikke stresset veldig mye rund dette med kjæreste og tiltrekning av det andre kjønn. Det hadde jeg egentlig ikke tid til, for jeg var både en veldig opptatt egoist som trivdes godt i mitt eget selskap, og en som tok dagene som de kom. Jeg sa blant annet aldri mot meg selv når jeg fikk en ide som måtte settes i verk; og som stort sett gikk i dass. 

Min fritt-talende tante Olga var kanskje den som presset mest på dette med å finne seg en jente; gjennom ordene til Suzanne Brøgger: en god grunn til å danne par er at det er langt den beste måten å pare seg på.
Det var kanskje det beste for naturens balanse at jeg drøyde med akkurat det å pare meg; for Austvatn trengte ikke flere utskudd som meg. Det ville vel nærmest være som om himmelen ble invadert av smådjevler; det ødelegger liksom miljøet.

Som barn var jeg en liten tass med kål-ører og noen gang kalt Vingemutteren. Sett bakfra på vei fra skolen var det bare den skotskrutete ranselen en så; en ransel med bein, ører og en liten hårdott på toppen.
Etter hvert som veksthormonene slo til gjorde tunge løft og hardt arbeid på småbruket at jeg vokste mye ut til sidene og minimalt oppover. Da fikk jeg tilnavnet Vedkubben; sikkert med utspring i noen som hadde veldig lyst til å kløyve meg.
Gjennom årene har seg fått mange underlige kommentarer av folk som reagerer på at jeg ikke har utseendet med meg. En av de snåleste fikk jeg av en bygningsarbeider på et anlegg i Ankerterrassen en onsdag ettermiddag som jeg hadde skiftet bort arbeidsklærne for å ta meg en tur til byen. Han målte meg opp og ned og var vel verken imponert over utseende eller klesvalg da han til slutt nikket og ga meg dommen: Stygt men sterkt, sa mannen, han sydde sine sko med vidjer.

Min erfarte livsfilosofi er at noen tiltrekkes av utseende til en person, andre av personenes egenskaper som humor, pålitelighet og gudene vet hva. Enkelte hadde det med å se på meg som en farlig person; og av en eller annet dyrisk instinkt så er det noe som tiltrekker enkelte kvinner.
Fordi verden ikke er svart/hvit på dette området heller, den delen av livet som går på tiltrekning, så har speilbildet mitt aldri plaget meg i noen særlig grad; og jeg har kanskje gjort alt for lite for å forbedre det.
Derfor er jeg også i den tro at dersom du sliter med å finne deg en partner så skyldes det nok stort sett ikke at du må jobbe med utseendet ditt, men heller se hva du kan gjøre med personligheten din.
Men hva vet jeg, en enkel bygdetulling som Drogo er skytshelgenen til om jeg vil tilbe ham.

En av mine koner var ekstremt vakker å se på; helt til hun kom ut av dusjen første gang. Da fikk jeg så sjokk at jeg slo av lyset på soverommet. Den gangen fikk jeg mange funderinger av folk rundt hvordan jeg kunne ha så vakker kone. De skulle bare visst hvor dyktig hun var til å skjule sitt egentlige seg.

Vi ble selvsagt skilt etter hvert, men det hadde ikke noe med utseendet til noen av oss å gjøre. Hun summerte opp ekteskapet vårt etter år hvor jeg prioriterte jobb fremfor henne med ordene: vi utfylte hverandre perfekt. Jeg la planer, og han lot dem ligge.
I dag har jeg etter to tidligere ekteskap lært et par knep som jeg har tatt til meg gjennom å ha lyttet til to sitater fra folk som har tankenes og rådgivingens makt:

Et par trenger ideelt sett tre liv; et for ham, et for henne og et for de to sammen.
Jacqueline Bisset

Jeg kan godt leve uten deg. Men jeg vil helst ikke.
Lola Baidel 

Min personlige konklusjon er at jeg ikke trenger et bedre utseende, eller Drogos beskyttelse, men jeg trenger rett og slett bare å tenke; å trekke de riktige konklusjonene ut av erfaringer fra et levd liv. Utseende er langt i fra alt i livet; sier vi som ikke er glansbilder.

Ha en pen og hyggelig helg

Det stygge står ved lag, det pene blir styggere for hver dag. Den hviteste duken blir først skitten.
Norske ordtak

Skam-fult

Jeg har veldig mye som jeg burde å skamme meg over har jeg skjønt; ting som jeg har fått mye kritikk for å ha vært åpen om.

Min største skam i livet var å havne på barnehjem. Jeg kom rett fra Årnes fødestue til institusjonen på Sandvik og ble der i mine første tre og et halvt år.
Et barn har i følge ekspertene ingen minner fra sine første leveår, så det er vel bare innbilning at jeg har minner og juling, om manglende nærhet; og noen traumatiske hendelser fra tiden på institusjonen. Blant annet ble jeg slått etter med en planke med spiker for å rekke tunge til en av de ansatt. Fortsatt har jeg et synlig og merkbart hull midt på tungen min.

I oppveksten ble jeg jevnlig minnet om at jeg var en jævlig barnehjems-unge. Det jeg ofte møtte var medfølelse i ord som: en kan vel ikke forvente noe annet av en barnehjemsgutt.
Ofte hadde de nok sikkert rett i det, for jeg var troende til hva som helst i oppveksten. Samtidig så ser og hører jeg jo at barn i gode familier fra fødselen av også kan være små troll.

I tolv år vokste jeg opp i et hjem med gode folk som tok seg godt av meg og ga meg god oppdragelse, men også råd om aldri å nevne at jeg hadde vært på institusjon.
Dessverre har jeg ingen vilje og evne til å skamme meg for ting jeg ikke har skyld i.

Min oppvekst har også blitt preget av en annen skam; mitt genetiske opphav. I mine fødselsdokumenter, merket med et blått rektangel i det ene hjørnet, står det at jeg sannsynlig vis er av taterblod.
Taterne, nå til dags feilaktig benevnt som rom-folk, har vært i Norge siden begynnelsen av 1400-tallet , men er fortsatt ikke å regne som en del av norsk kultur. Verken tatere/rodi, eller sigøynere, romani, er en akseptert minoritet her i landet; så jeg snakker ikke om "gammel historie" her.
Den siste jenta som ble tvangssteriliser i Norge ble tvangssterilisert i 1974. Forbudet for tatere å eie hest ble opphevet i 1982; samme året som min datter ble født.

Ved klareringsnemden i forsvaret i 1977 fikk jeg følgende advarsel av løytnant Dervo: det er vanskelig for samer, tatere og barnehjemsbarn å bli klarert for hemmelig og høyere i Norge. Dere har for stor mistro og nag til staten. Han gjentok så og si ordrett de samme ordene mange år, i 2005, som sikringsansvarlig i Jernbaneverket.
Jeg kunne ikke annet enn å svare at jeg i hvert fall ikke var same.
Da repliserte Dervo: du bære mye skam du. Kanskje Forsvaret ikke er noe for deg.
Jeg vet ikke om det var svaret mitt på dette som like vel gjorde at jeg kom gjennom klareringsprosessen: jeg føler ingen skam over å ha blitt født. Det knullet var jeg ikke med på; jeg er bare konsekvensen av andres handlinger. Det eneste jeg har skyld i er å stå i mot oddsene og overleve.

Dersom skyld er følelsen av å ha gjort noe feil, så er skam mer følelsen av å være feil.
Altså dreier det seg ikke bare om noe du har gjort, men om deg som person, og at du føler du ikke er god nok, ikke strekker til eller er mindre verdt enn andre.
Du kan skamme deg over utseendet ditt, noe du ikke får til, eller egenskaper ved hvem du er.
Jeg er uten skam fordi jeg aldri har grublet på om jeg er god nok eller ikke har evnen til strekke til i det jeg må utføre. Vil jeg noe sterkt nok så får jeg det til, har vært mitt motto gjennom livet.

Hvorfor skulle jeg skamme meg for hvem jeg er? Det har aldri vært viktig for meg hva folk tror om meg.
Jeg burde sikkert skamme meg for hvordan jeg ser ut, men det gjør jeg ikke. Jeg er født med de ansiktstrekkene jeg har. Det er det jeg ble utstyrt med, og det er den jeg er.
Jeg kunne sikkert pyntet på hvordan jeg fremstår og fått mye flere kvinnfolk om jeg hadde vært høy, mørk og pen.
Faktum er at jeg ikke er det og har vært mer enn fornøyd med de kvinnfolkene jeg har fått. Kravstor har jeg aldri vært; og tilsynelatende ikke de heller.
Jeg har aldri vært i forhold til en kvinne bare ut fra utseendet hennes, men av helheten de utgjør. Jeg regner med at de har hatt samme argumenter for å bruke tiden sammen med meg.
Å være fornøyd med den jeg er og det livet jeg har levd er slik jeg er som person.

Skam vekkes når du har blitt ydmyket, eller når du opplever at noe truer din tilhørighet i en gruppe du identifiserer deg med.
I og med at jeg ikke er spesielt sosial så har jeg heller ikke noe stort behov for å tilhøre noen spesielle grupper i livet.
Min oppdragelse gikk på å lære å bli selvstendig og det å unngå negative grublerier. Hele livet har jeg bare hatt fokus på de målene jeg har satt meg og det å jobbe i team. Når dagen er over så går jeg til mitt uten å bry meg om tilhørighet eller med trangen til et sosialt liv. Jeg trives uhyre godt i mitt eget selskap.

Ydmykelse, eller fornedrelse, er en vanærende eller ærekrenkende behandling. Det har jeg aldri opplevd; eller kanskje mer riktig sagt ikke latt meg bekymre over.
Ved å innrømme dette så er jeg fullstendig klar over at jeg av de som vet best lider av superbia; hovmodet som et en overdreven stolthet og selvhevdelse med ringeakt for andre.
I så fall så skammer jeg meg ikke over det hellet.

Selvfølgelig har folk prøvd å ydmyke meg. I ni år hadde jeg en sjef som jobbet iherdig for å gi meg følelse av ydmykelse. I de situasjonene fokuserte jeg bare på hans håpløse behov for å opphøye seg selv i forsøkene og så ingen grunn til ta til meg det han sa.
Jeg er nok rett og slett for sta og sikker på meg selv til å la meg ydmykes av andre.

Det er mye jeg i følge andre burde skamme meg over, men min lille reptilhjernen klare ikke for bare livet å absorbere det.
Reptilhjernen er den mest instinktive delen av hjernen som produserer mange av våre ubevisste beslutninger. Den ønsker å tilfredsstille våre mest grunnleggende behov: reproduksjon, dominans, selvforsvar, frykt og sult, . Reptilhjernen styrer også våre automatiske prosesser, for eksempel pusten og hjertefrekvensen.
Med andre ord så mangler jeg kanskje aktivitet i paleomammalian-hjernen; den delen av hjernen som er ansvarlig for å lagre følelser og oppleve følelser.
Hva så? Det er med slike skavanker jeg ble født inn i verden, så jeg skammer meg ikke over det heller. Jeg står til ansvar for det jeg selv har gjort, men ikke for det som er utenfor det jeg kan forventes å kunne gjøre noe med.

Ansvar er det motsatte av skam.
Lars Saabye Christensen

Ha en skam-fri og særdeles god helg.

Hver gang du har det vondt, skal du minne deg selv om at det er ingen skam i det.
Marcus Aurelius