St Drogo

I min tid i den spanske legion var det ikke til å unngå at en hørte både det ene og det andre rundt dette med helgener i den katolske kirken. Legionærkollegaer gikk rundt med medaljonger i kjede rundt halsen og delte gjerne med oss andre hvilken helgen de ved dette hentet beskyttelse fra; deres skytshelgen.

Infanteristene hadde St Mauritius som sin vernehelgen og noen bar sin St Georg, skytshelgenen for Catalonia og for soldater og speidere.
Kort sagt så finnes det en helgen for alt i den katolske kirken, også for alle tenkelige yrker. St Nikolas er pantelånernes beskytter, St Katarina er beskyttelseshelgener for pottemakere og St Peter for fiskere.

Etter som jeg er den lite troende som jeg er; jeg er kun troende til hva som helst, så var dette interessant, men ikke noe jeg lente meg mot.
En får beskytte seg selv som best en kan og ikke lene seg mot åndelig beskyttelse som en ikke har noen kontroll med. Øvelse fremfor bønn.

Etter den merkelig, uvante og overraskende opplevelsen i bryllupet på Mallorca i mars så ble undringen min rundt den katolske kirken vekket. Jeg har alltid sett på den katolske kirken som streng, fordømmende, konservativ og humørløs. Blant annet må de som ønsker å gifte seg katolsk gjennomføre et obligatorisk, forberedende kurs hvor de lærer at ekteskapet som feires i den katolske kirken er et sakrament hvor ektefellene lover hverandre Guds trofasthet og kjærlighet. Det er ektefellene selv som meddeler hverandre sakramentet. Presten bare stadfester og velsigner ringene og ekteskapet.
Derfor var opplevelsene inne i Iglesia parroquial de St Miquel de Felanitx noe sjelsettende annerledes enn det jeg forventet meg. Der var det konservative sakramenter, jubel, applaus med tilrop og latter som presten tilsynelatende oppfordret til.
Dette måtte jeg se litt nærmere på for å finne ut om dette var noe lokalt og avvikende, eller om det var utbredt. Det ble en uhyre kjedelig og lite givende granskning som jeg fort mistet interessen for, men på veien oppdaget jeg at det faktisk finnes en helgen som er skreddersydd for meg; Sankt Drogo.

Nå har det seg sånn at ordet -drogo/droga- betyr legemiddel på spansk, men det er slett ikke derfor jeg finner ham interessant.
St Drogo er helgen for kveg og lite attraktive mennesker; samt for de som eier en kaffebar og kaffe generelt..
Det må være en helgen som bør bety beskyttelse for meg; en lite pen stut som drikker mye kaffe.
Tenk at vi som ikke gjør oss i speilet også har en skytsengel.

Jeg tror at andre har latt seg plage mer av mitt utseende enn meg selv. Min mor ville forberede meg på den kommende tenåringsperioden der hormoner og følelser buldrer i kroppen; noe hun gjorde på sin måte.
Ingen gryte er for stygg til ikke å få et passende lokk, sa hun til meg for å forberede meg på de skuffelsene som nødvendig vis ville komme på forelskelsesfronten. Ikke gi opp om du ikke lykkes de første gangene, la hun til
Som barn så klarte jeg ikke å sitte stille og holde meg ren i klærne. Det var som om møkk og rust søkte meg opp og angrep. Mor følte mange mange ganger behov for å unnskylde over for andre hvor møkkete jeg var i klærne, selv etter en liten tur hjemmefra og til nærbutikken nede i sentrum. Noe av grunnen var kanskje at jeg stort sett gikk mer i grøftene enn på veien; for det var jo der en kunne finne ting; som frosker, hjulkapsler og rustne kjerredeler.
I ett tilfelle husker jeg at mor beklaget seg over for naboen Dagny, en kvinne som hadde sin egen måte å dele sine innerste tanker på. La grisen være møkkete bare flesket er rent, svarte hun.

Jeg fikk mange råd av de som sto meg nærmest i tenårene, råd jeg egentlig ikke forsto at jeg trengte da jeg ikke stresset veldig mye rund dette med kjæreste og tiltrekning av det andre kjønn. Det hadde jeg egentlig ikke tid til, for jeg var både en veldig opptatt egoist som trivdes godt i mitt eget selskap, og en som tok dagene som de kom. Jeg sa blant annet aldri mot meg selv når jeg fikk en ide som måtte settes i verk; og som stort sett gikk i dass. 

Min fritt-talende tante Olga var kanskje den som presset mest på dette med å finne seg en jente; gjennom ordene til Suzanne Brøgger: en god grunn til å danne par er at det er langt den beste måten å pare seg på.
Det var kanskje det beste for naturens balanse at jeg drøyde med akkurat det å pare meg; for Austvatn trengte ikke flere utskudd som meg. Det ville vel nærmest være som om himmelen ble invadert av smådjevler; det ødelegger liksom miljøet.

Som barn var jeg en liten tass med kål-ører og noen gang kalt Vingemutteren. Sett bakfra på vei fra skolen var det bare den skotskrutete ranselen en så; en ransel med bein, ører og en liten hårdott på toppen.
Etter hvert som veksthormonene slo til gjorde tunge løft og hardt arbeid på småbruket at jeg vokste mye ut til sidene og minimalt oppover. Da fikk jeg tilnavnet Vedkubben; sikkert med utspring i noen som hadde veldig lyst til å kløyve meg.
Gjennom årene har seg fått mange underlige kommentarer av folk som reagerer på at jeg ikke har utseendet med meg. En av de snåleste fikk jeg av en bygningsarbeider på et anlegg i Ankerterrassen en onsdag ettermiddag som jeg hadde skiftet bort arbeidsklærne for å ta meg en tur til byen. Han målte meg opp og ned og var vel verken imponert over utseende eller klesvalg da han til slutt nikket og ga meg dommen: Stygt men sterkt, sa mannen, han sydde sine sko med vidjer.

Min erfarte livsfilosofi er at noen tiltrekkes av utseende til en person, andre av personenes egenskaper som humor, pålitelighet og gudene vet hva. Enkelte hadde det med å se på meg som en farlig person; og av en eller annet dyrisk instinkt så er det noe som tiltrekker enkelte kvinner.
Fordi verden ikke er svart/hvit på dette området heller, den delen av livet som går på tiltrekning, så har speilbildet mitt aldri plaget meg i noen særlig grad; og jeg har kanskje gjort alt for lite for å forbedre det.
Derfor er jeg også i den tro at dersom du sliter med å finne deg en partner så skyldes det nok stort sett ikke at du må jobbe med utseendet ditt, men heller se hva du kan gjøre med personligheten din.
Men hva vet jeg, en enkel bygdetulling som Drogo er skytshelgenen til om jeg vil tilbe ham.

En av mine koner var ekstremt vakker å se på; helt til hun kom ut av dusjen første gang. Da fikk jeg så sjokk at jeg slo av lyset på soverommet. Den gangen fikk jeg mange funderinger av folk rundt hvordan jeg kunne ha så vakker kone. De skulle bare visst hvor dyktig hun var til å skjule sitt egentlige seg.

Vi ble selvsagt skilt etter hvert, men det hadde ikke noe med utseendet til noen av oss å gjøre. Hun summerte opp ekteskapet vårt etter år hvor jeg prioriterte jobb fremfor henne med ordene: vi utfylte hverandre perfekt. Jeg la planer, og han lot dem ligge.
I dag har jeg etter to tidligere ekteskap lært et par knep som jeg har tatt til meg gjennom å ha lyttet til to sitater fra folk som har tankenes og rådgivingens makt:

Et par trenger ideelt sett tre liv; et for ham, et for henne og et for de to sammen.
Jacqueline Bisset

Jeg kan godt leve uten deg. Men jeg vil helst ikke.
Lola Baidel 

Min personlige konklusjon er at jeg ikke trenger et bedre utseende, eller Drogos beskyttelse, men jeg trenger rett og slett bare å tenke; å trekke de riktige konklusjonene ut av erfaringer fra et levd liv. Utseende er langt i fra alt i livet; sier vi som ikke er glansbilder.

Ha en pen og hyggelig helg

Det stygge står ved lag, det pene blir styggere for hver dag. Den hviteste duken blir først skitten.
Norske ordtak