Skam-fult

Jeg har veldig mye som jeg burde å skamme meg over har jeg skjønt; ting som jeg har fått mye kritikk for å ha vært åpen om.

Min største skam i livet var å havne på barnehjem. Jeg kom rett fra Årnes fødestue til institusjonen på Sandvik og ble der i mine første tre og et halvt år.
Et barn har i følge ekspertene ingen minner fra sine første leveår, så det er vel bare innbilning at jeg har minner og juling, om manglende nærhet; og noen traumatiske hendelser fra tiden på institusjonen. Blant annet ble jeg slått etter med en planke med spiker for å rekke tunge til en av de ansatt. Fortsatt har jeg et synlig og merkbart hull midt på tungen min.

I oppveksten ble jeg jevnlig minnet om at jeg var en jævlig barnehjems-unge. Det jeg ofte møtte var medfølelse i ord som: en kan vel ikke forvente noe annet av en barnehjemsgutt.
Ofte hadde de nok sikkert rett i det, for jeg var troende til hva som helst i oppveksten. Samtidig så ser og hører jeg jo at barn i gode familier fra fødselen av også kan være små troll.

I tolv år vokste jeg opp i et hjem med gode folk som tok seg godt av meg og ga meg god oppdragelse, men også råd om aldri å nevne at jeg hadde vært på institusjon.
Dessverre har jeg ingen vilje og evne til å skamme meg for ting jeg ikke har skyld i.

Min oppvekst har også blitt preget av en annen skam; mitt genetiske opphav. I mine fødselsdokumenter, merket med et blått rektangel i det ene hjørnet, står det at jeg sannsynlig vis er av taterblod.
Taterne, nå til dags feilaktig benevnt som rom-folk, har vært i Norge siden begynnelsen av 1400-tallet , men er fortsatt ikke å regne som en del av norsk kultur. Verken tatere/rodi, eller sigøynere, romani, er en akseptert minoritet her i landet; så jeg snakker ikke om "gammel historie" her.
Den siste jenta som ble tvangssteriliser i Norge ble tvangssterilisert i 1974. Forbudet for tatere å eie hest ble opphevet i 1982; samme året som min datter ble født.

Ved klareringsnemden i forsvaret i 1977 fikk jeg følgende advarsel av løytnant Dervo: det er vanskelig for samer, tatere og barnehjemsbarn å bli klarert for hemmelig og høyere i Norge. Dere har for stor mistro og nag til staten. Han gjentok så og si ordrett de samme ordene mange år, i 2005, som sikringsansvarlig i Jernbaneverket.
Jeg kunne ikke annet enn å svare at jeg i hvert fall ikke var same.
Da repliserte Dervo: du bære mye skam du. Kanskje Forsvaret ikke er noe for deg.
Jeg vet ikke om det var svaret mitt på dette som like vel gjorde at jeg kom gjennom klareringsprosessen: jeg føler ingen skam over å ha blitt født. Det knullet var jeg ikke med på; jeg er bare konsekvensen av andres handlinger. Det eneste jeg har skyld i er å stå i mot oddsene og overleve.

Dersom skyld er følelsen av å ha gjort noe feil, så er skam mer følelsen av å være feil.
Altså dreier det seg ikke bare om noe du har gjort, men om deg som person, og at du føler du ikke er god nok, ikke strekker til eller er mindre verdt enn andre.
Du kan skamme deg over utseendet ditt, noe du ikke får til, eller egenskaper ved hvem du er.
Jeg er uten skam fordi jeg aldri har grublet på om jeg er god nok eller ikke har evnen til strekke til i det jeg må utføre. Vil jeg noe sterkt nok så får jeg det til, har vært mitt motto gjennom livet.

Hvorfor skulle jeg skamme meg for hvem jeg er? Det har aldri vært viktig for meg hva folk tror om meg.
Jeg burde sikkert skamme meg for hvordan jeg ser ut, men det gjør jeg ikke. Jeg er født med de ansiktstrekkene jeg har. Det er det jeg ble utstyrt med, og det er den jeg er.
Jeg kunne sikkert pyntet på hvordan jeg fremstår og fått mye flere kvinnfolk om jeg hadde vært høy, mørk og pen.
Faktum er at jeg ikke er det og har vært mer enn fornøyd med de kvinnfolkene jeg har fått. Kravstor har jeg aldri vært; og tilsynelatende ikke de heller.
Jeg har aldri vært i forhold til en kvinne bare ut fra utseendet hennes, men av helheten de utgjør. Jeg regner med at de har hatt samme argumenter for å bruke tiden sammen med meg.
Å være fornøyd med den jeg er og det livet jeg har levd er slik jeg er som person.

Skam vekkes når du har blitt ydmyket, eller når du opplever at noe truer din tilhørighet i en gruppe du identifiserer deg med.
I og med at jeg ikke er spesielt sosial så har jeg heller ikke noe stort behov for å tilhøre noen spesielle grupper i livet.
Min oppdragelse gikk på å lære å bli selvstendig og det å unngå negative grublerier. Hele livet har jeg bare hatt fokus på de målene jeg har satt meg og det å jobbe i team. Når dagen er over så går jeg til mitt uten å bry meg om tilhørighet eller med trangen til et sosialt liv. Jeg trives uhyre godt i mitt eget selskap.

Ydmykelse, eller fornedrelse, er en vanærende eller ærekrenkende behandling. Det har jeg aldri opplevd; eller kanskje mer riktig sagt ikke latt meg bekymre over.
Ved å innrømme dette så er jeg fullstendig klar over at jeg av de som vet best lider av superbia; hovmodet som et en overdreven stolthet og selvhevdelse med ringeakt for andre.
I så fall så skammer jeg meg ikke over det hellet.

Selvfølgelig har folk prøvd å ydmyke meg. I ni år hadde jeg en sjef som jobbet iherdig for å gi meg følelse av ydmykelse. I de situasjonene fokuserte jeg bare på hans håpløse behov for å opphøye seg selv i forsøkene og så ingen grunn til ta til meg det han sa.
Jeg er nok rett og slett for sta og sikker på meg selv til å la meg ydmykes av andre.

Det er mye jeg i følge andre burde skamme meg over, men min lille reptilhjernen klare ikke for bare livet å absorbere det.
Reptilhjernen er den mest instinktive delen av hjernen som produserer mange av våre ubevisste beslutninger. Den ønsker å tilfredsstille våre mest grunnleggende behov: reproduksjon, dominans, selvforsvar, frykt og sult, . Reptilhjernen styrer også våre automatiske prosesser, for eksempel pusten og hjertefrekvensen.
Med andre ord så mangler jeg kanskje aktivitet i paleomammalian-hjernen; den delen av hjernen som er ansvarlig for å lagre følelser og oppleve følelser.
Hva så? Det er med slike skavanker jeg ble født inn i verden, så jeg skammer meg ikke over det heller. Jeg står til ansvar for det jeg selv har gjort, men ikke for det som er utenfor det jeg kan forventes å kunne gjøre noe med.

Ansvar er det motsatte av skam.
Lars Saabye Christensen

Ha en skam-fri og særdeles god helg.

Hver gang du har det vondt, skal du minne deg selv om at det er ingen skam i det.
Marcus Aurelius