Bare kom med det

I dag vet jeg at nágtá, 낙타, ikke bety sekk, men hvem kunne tro noe annet etter gjentatte påminnelse fra min koreanske svoger om å ta med sekken min med vannflaska hver gang vi forlot bilen med akkurat ordet nágtá. Normale folk ville ha sagt at jeg skulle huske sekken min i slike situasjoner; og ikke kalt meg for en kamel. Som tidligere nevnt så oppdaget jeg ikke dette før jeg slengte en ny sekk på disken i en forretning i Seoul, så ekspeditørene i øynene og kalte ham for kamel. Det jeg selvsagt burde ha sagt var haego, 해고, men gjort er gjort og fornærmelsen ble tildelt med stor stolthet over å beherske litt av det koreanske språket.
Veldig bra uttalt med riktig trykk på a-ene, fikk jeg høre etterpå.
En får ikke akkurat venner ved å utale fornærmelser klart og tydelig.

Språk er spennende.  Brukt i de rette settinger så viser det respekt for landet og folket som benytter det. Å prøve å snakke spansk i en spansk butikk eller på et serveringssted gir smil og respekt tilbake. Til og med det å banne på det lokale språket gir anerkjennende nikk og smil, selv utenfor en kirke som respons på å snu seg fort og slå kneet inn i steingelenderet på kirkeplassen. En viser liksom at en ønsker å bli en av dem som overhører ordene.

Under en middag hos en bekjent var det folk som snakket tysk, et språk jeg ikke behersker særlig godt. Jeg var liksom litt utenfor samtalen da jeg fanget opp et ord jeg mente å kjenne igjen; schmeisen. Jeg oppfattet det som våpenet MP40 Schmeiser og kastet meg ivrig inn i samtalen: Schmeiser war eine sehr gute Waffe. De snakket om noe som var kastet og jeg kastet meg inn med skryt av et bra, tyskprodusert våpen. Alle så på meg i taushet og var nok skjønt enig om diagnosen: Norwegischer Idiot.

Ikke ofte, men noen ganger, gjør jeg det bra når jeg prøver meg på fremmedspråk. Jeg er litt sånn at jeg mener at det norske skal prioriteres fremfor engelske ord som har sneket seg inn i språket vårt. Direkte oversettelse blir ofte veldig feil de gangene jeg prøver; som da jeg var jakt etter ekstra virgin olivenolje og spurte om de hadde jomfruolje.
Nei, svarte butikkmedarbeideren på Jacobs, men vi har gammel gris i kjøttdisken.
Der fikk jeg mitt stempel påsatt.

Veldig ofte er det mitt eget språk jeg roter meg bort i, og ofte generert av stavekontrollen i word som ikke håndterer sammensatte ord, men foreslår å dele dem opp uten bindestrek. Støvsuger blir støv suger. Frank furter er et annet forslag fra stavekontrollen. Jeg driter i om frank furter eller ikke de gangene jeg har lyst på en godt krydret Frankfurter. Fersk okse lever. Brukt butikk.

En trenger ikke stavekontroll for å rote seg bort, det kan fint gjøres verbalt også. Å spørre kona om hun har pissa i fryseren når en higer etter en sprøstekt Grandiosa er mer en fornærmelse enn et forslag for lunsj.

Det jeg vil frem til er at språkene med sine regler og grammatikk-krav ofte blir så innviklet og vanskelig at det blir hemmende for kommunikasjon. En blir redd for å snakke til andre, og redd for å skrive noe som skal offentliggjøres. Det medfører at folk ikke tør å benytte språket det fordi de er redde for at de ikke kan bruke det helt riktig. I mediene har de ord ofte blir moteord som brukes i enhver setting, og ofte bruker disse journalistene dette feil i forhold til de gjeldende språkreglene; som ordet -per-. I moderat bokmål og riksmål brukes PER kun i latinske vendinger, som PER CAPITA. Dersom man skal si det samme med norske ord, benytter man forkortelsen pr. Journalistene gjør feil, skkurat som oss andre, og er det da så farlig om du gjør noen småfeil?

Språket er så mye, mye mer enn bare bokstaver og lyder, regler og aksent; det er kroppsbevegelser og innlevelse, øyenkontakt og ikke minst setting. Jeg er gift med en kvinne som ikke behersker norsk i nærheten av perfeksjonisme. For å forstå henne er det ett krav som må innfris; at jeg hører etter hva hun sier; samt at jeg følger godt med på kroppsspråket hennes.  Om ikke alle ordene i en setning du hører eller leser er helt riktig uttalt eller skrevet, eller ett av ordene er helt fei, så vil den som ser og hører like vel forstå meningen i setningen. Om en der imot henger seg opp i feilene så mister en resten av kommunikasjonen.

Det verste en kan stå over for når en prøver seg på for eksempel et fremmed språk er når mottakeren gir deg feil signal som du tolker til at vedkommende forstår når hen ikke gjør det. En gang på slutten av syttitallet var jeg en tur innom Frankrike med en parlør i baklomma; en enkel lærebok i et fremmedspråk med særlig vekt på dagligdagse ord og uttrykk. Via den bestilte jeg mat for fire personer mens kelneren nikket, smilte og noterte på blokken sin med fornøyd mine. Til slutt tok han fra meg parløren, slenge blokken sin med en blank side foran meg på bordet og viste med fingeren at jeg burde peke på det jeg ville ha i menyen. Det fungerte bedre, selv om jeg måtte spise snegler for første gang.
Hver gang kelneren kom med noe som han satte på bordet takket jeg som best jeg kunne uten bruk av ordene i den medbrakte parløren, jeg bruke det jeg mente jeg hadde lagret bak i hodet: Bonne journée, god dag. Mulig at han trodde jeg mente servicen var for treg, men han tok det profesjonelt. Han fulgte oss til døren etter maten og sa høffelig: n'est pas revenu; og da lo de lokale gjestene nærmest døren høyt. Ikke kom igjen!

Dessverre er det sånn at en går glipp av god kommunikasjon med folk fordi de er redde for å dumme seg ut med dårlig uttale, feil grammatikk eller manglende kunnskap om språkregler. Om du husker regelen den gang da og hver gang når har liten betydning, for den lille mannen i gata bryr seg lite om akkurat det i de aller fleste settinger. Om du sier at da du gikk på vei til skolen i stedet for å bruke -når- så er det svært få som da trekker den slutningen at du bare gikk på vei til skolen en eneste gang. De som henger seg opp i dette er de som sitter meg problemet, ikke du som sier det feil.

Ikke la språket være årsaken til at du ikke tør å snakke eller å skrive. Kom ut med det du vil si uten angst for å drite deg ut.
Min erfaring på flere språk er at det å prøve med noen feil gir deg smil tilbake, men det er uhyre sjelden jeg føler at jeg blir til skadefro latter. Oftest så kommer smilet frem hos mottakeren før de bøyer seg mot deg og gir deg veiledning gjennom litt rettelse og kanskje litt konstruktiv kritikk; eller rett og slett bare for å forsikre seg om at de har forstått deg riktig.

I en lokal slakterbutikk i Porto Colom, hvor det var bestilling over disk, bestilte jeg en gang polla når jeg burde ha bestilt pollo. Da smilte den eldre damen til meg, lente seg helt opp i ansiktet mitt og hvisket: du har kuk fra før, det du trenger er kylling.

Det er ikke bare flaut å drite seg ut, det er alltid kontaktskapende.

Den engstelige blir flau før feilen kommer, den feige mens det står på, og den modige først når det er over.

Ha en flott helg med frislipp av ord

Det er etter de gode ord det vokser og gror, ikke etter småskårenhet og pirkeri. Det har ennå ikke flyttet verden et lusefjed fremover.

Johan Falkberget