Pinlig berørt

 

Folk rundt meg bryr seg sjelden med hva jeg driver med, og det er en bra ting.
Derimot opplever jeg at de bryr de seg om meg. Det er godt, men samtidig litt slitsomt; til og med litt stressende og litt pinlig.
Mitt største problem i den sammenheng er at jeg ikke vet hvordan jeg skal respondere i sånne situasjoner.

For meg er medfølelse og omtanke litt det samme som å få verbal ros slengt i ansiktet; det er hyggelig, men ingen har lært meg hvordan en skal reagere eller svare i slike situasjoner.
Hadde jeg vært Graham Bell så hadde jeg aldri i livet funnet opp telefonen, men nøyd meg med å finne opp SMS og e-post. Brev var jo funnet opp lenge før han begynte å fikle med kobberlinjer; og telegraf med morsemeldinger var i aktiv bruk. Ros på jobben bør bare tildeles i form av gule lapper på skrivebordet.

Hvor skal man se når en får ros; eller når folk viser at de bryr seg om en stakkar?
Hvor plasserer en blikket da, og hva i all verden sier man i slike situasjoner?
Situasjonene blir liksom så beklemte; om dog hyggelige.

I de aller fleste situasjoner med ansikt til ansikt-kontakt er jeg komfortabel med å holde øyekontakt. Da viker jeg bare blikket når jeg trenger å tenke dypt og konsentrere meg om svaret.
Folks øyne og blikk er jeg god på og komfortabel med; i den grad at det ofte bare er øynene jeg kan beskrive hos et menneske jeg har møtt; øyne og nærliggende ansiktsdeler som munnen. Trekant-blikk kalles det visst nok når vi for eksempel flytter blikket mellom øyne og munn og tilbake til øyne. Alle benytter trekantblikk ubevisst, og vi fokuserer på ulike deler av kroppen til den vi kommuniserer med, avhengig av kjønn osv. Dette er grunn-lære innen pedagogikk i undervisnings og foredragssituasjoner  fikk jeg høre av lærerne på HIAK

Evnen til å huske og beskrive en persons kropp gjør meg til et dårlig vitne, og navnene deres er bare som rikosjetter som bare er kort innom hjernen min.
Fordi jeg er avhengig av å huske enkelte navn må jeg virkelig jobbe med å pugge dem.
Ansikter er som en film som avspilles foran meg, mens kroppen bare er et uviktig stativ som rommer personligheten som uansett avspeiles i folks øyne.
Jeg husker jo om folk er høye eller lave, for det kjenner jeg jo i nakken når jeg snakker med dem.
Hun med de dype, gnistrende, livlige og nøttebrune øynene, han med de grå, døde øynene er folk jeg liker godt og bryr meg om. Jeg har husket øynene deres lengre enn navnene; og forteller du meg at en av dem har gått opp i vekt så tror jeg deg på det. Ut over det så er det ikke viktig for meg.
De endringene som skjer hos dem som er viktige for meg ser jeg i øynene deres.

Ved ros og medfølelse mister jeg øyekontakten med folk fordi jeg ikke håndterer situasjonen og klarer å holde blikket deres; og da har jeg ikke kontroll.

En annen ting er det når det tildeles ros fra en person og du vet at det er et tosidig sverd hvor ros tildeles deg for å motivere deg til å stå på, men uten at din innsats belønnes med annet en tomme ord. Da har jeg ikke noe problem med øyekontakten for øynene deres røper den sanne meningen med de overfladiske ordene deres.

I min oppvekst var konstruktiv kritikk en del av barneoppdragelsen. Ros var lite brukt da det ikke ble ansett å ha noen oppdragende virkning, men snarere var å anse som å sy falske puter under barnas armer. Det var andre ting du skulle motiveres av enn ros.

Jeg husker mor, jordmor Torlaug, en gang snakket om hvor viktig det var med gode karakterer på skolen og en bra utdannelse. Jeg gjorde det godt på skolen, men hennes lovnad om premie på 5 kr for hver S i karakterboken motiverte meg ytterligere.
Våren kom med fem -S- på karakterkortet, men noen utbetaling ble det ikke da det de hadde av ekstra penger gikk til sparebollen til et fjernsyn til huset på Aasen; til hele familien.
Jeg skjønte dette, for 5 kr var mye penger i 1968 da en kilo bananer koster 1 kr og nitti øre. For 25 kr kunne en den gangen kjøpe en og en halv kilo entrecote på Norrmalms i Sverige; en kongelig søndagsmiddag for hele familien og gjester.

Det var god læring i dette; forståelsen av at forventninger er farlig, for da begynner du å se det du vil se.

Jeg er ikke oppdratt til å håndtere ros ut over ord som: godt jobbet, og jeg er oppdratt til å klare meg selv og ikke be om hjelp. Det betyr ikke at jeg ikke setter stor pris på ros eller at noen viser at de bryr seg om meg; men det er kleint om det skjer ansikt til ansikt.
Hvis jeg ser følelser i andres øyne, ting som jeg er årsaken til, så vekker det følelser hos meg som jeg helst vi holde for meg selv og følelser jeg ikke ønsker å vise.

Får jeg forvarsel om at noe sånt med følelser er på gang så er det en av de to, eneste situasjonene som får meg til å stikke av. Det andre er lyden av tannlegens skritt mot døren til venterommet når det er min tur til å havne i stolen.

Øyne forteller deg alt du trenger å vite; de forteller alt. Det siste året har jeg i større grad enn tidligere opplevd at gledes-tårer, stemningspregede tårer og sørge-tårer i andres øyne setter meg i følelsesmodus som jeg ikke har kontroll over. Jeg liker rett og slett ikke det å havne i situasjoner jeg ikke har beredskap for; er beredt på. Følelser overrasker meg noen ganger.

Følelser er ikke alltid like omtenksomme; de melder ikke fra om at de er på vei.
Tor Renberg

Følelser er liksom ikke helt min greie, spesielt ikke når jeg ikke greier å skjule mine for dem som deler disse blikkene med meg. Jeg liker å føle at jeg er et følelsesmenneske, men ikke å vise at jeg er det. Følelser var ikke en del av min oppdragelse.

Det vi kaller oppdragelse består for en stor del av det å lære å undertrykke og skjule følelser.
Randi B Noyes

Fortsett gjerne med å vis at dere bryr dere om meg, men forvent ikke at jeg klarer å håndtere det god.

Ha en god og følelsesrik helg.

I alle dype og sterke følelser blander medlidenheten seg inn.
Boris Pasternak