Dedikasjon er en dysfunksjon

Min leder-erfaring begrenser seg bare til militær ledelse. Der er en forutsetning for den militære lederen det å være en kompetent soldat, samt ha vilje og evne til samspill med medsoldater i primærgrupper. I militær lederutvikling skal kadettene tilegne seg et ferdighetsgrunnlag som enkeltsoldat og lagsmedlem gjennom undervisning, egentrening og kollegaveiledning.

God ledelse handler om å vise gjennomføringskraft, mestre styring, være tydelig i rollen som leder og legge til rette for mestring og motivasjon hos medarbeidere. I tillegg er det viktig å bygge en kultur for nyskaping og læring, godt arbeidsmiljø og høy etisk bevissthet. Tydelig kommunikasjon er en forutsetning for god ledelse!

Tydelig lederforankring reduserer risikoen for at satsinger og prioriteringer fremstår som fragmenterte for de som skal utføre tjenestene og ordrene. Gud hvor jeg savner den delen av forsvaret!

Først og fremst savner jeg et miljø der deler av ledelsen ikke preges av at kontraordrene kommer som perler i et perlekjede; den ene følger den andre. På mandag får du beskjed om at du kun skal gjøre det du rekker på en åtte timers arbeidsdag. Tirsdag gjelder den ordren fortsatt, men onsdag morgen får du tydelig ordre om at det forventes at du MÅ prioritere å levere etter kontrakten; noe som tilsier et minimum av 10% gratisarbeid. Hvis ledelse først og fremst er å fjerne alle former for kompensasjonen det normalt gis ved merarbeid for å bli kvitt et stadig voksende overarbeid-problem, for så å kreve at du uansett skal levere det samme som tidligere; ja da skjønner jeg rett og slett ikke denne formen for sivil ledelse. Det jeg føler er at enkelte ledere er så usikre på seg selv at de ikke tør å løfte problemer oppover i systemet, men i stedet skyver dem ned igjen til problemeieren. Dessverre ser jeg nå at dette har smittet over på militære ledere også; som når de ikke tør eller vil ta tak i vanskelige problemer og heller drømmer tilbake til tiden før verneplikt for jenter.

På en annen side så er jeg imponert over den kreative måten slike problemer løses på. Problemstillingen er at du i utgangspunktet har fått tildelt kontrakter for leveranse som er langt større en det du kan håndtere på en åtte timers arbeidsdag. I tillegg har du ansvaret for en rekke driftskritiske systemer som ingen andre har kvalifikasjoner til å dekke; systemer som får store konsekvenser for de kontrakt-styrte oppgavene du har dersom de ikke dekkes og løses. Etter lang tids tilsynelatende granskning av helhetsproblemet kommer løsningen: du slutter å ta oppgavene du ikke skal ta, og du må klare alt i kontrakten innen de åtte timene som en arbeidsdag skal vare. Ingen tar over de kritiske oppgavene du ikke lenger skal forholde deg til, og det gjøres ingen reduksjoner i leveransekravene i kontraktene. Problemet løst!

På Hedmarken hadde vi et begrep som dekker denne typen ledelse: å gå rundt grøten; noe som betydde å bruke lang tid for å komme frem til poenget, det å ikke tørre å ta tak i tingene eller tørre å si ting som de er. Innen militær taktikk kalles dette å legge røyk; å tåkelegge ting.
Vi har mange ordtak i Odalen som går på oppfølging, ledelse og etikk.
Det ene er at du ikke skal skjære alle over en kam, noe som betyr at folk er forskjellige og at du ikke skal dømme ei hel gruppe for noe én personen i gruppa har gjort. Like vel er det sånn at de de dårlige lederne i en god ledergruppe uansett vil ødelegge for det som heter helhetlig ledelse. Lenken er ikke sterkere enn det svakeste leddet.

Dårlige ledere nærmest maler fanden på veggen fordi de fører til at de som ledes av dem svartmaler situasjoner der de føler at de mangler støtte. De bekymrer seg unødig, og de beskyldes for overdrive det negative. Ett ordtak som jeg tidlig ble lært opp til å benytte meg av var det å først benytte et speil når jeg leter etter andres feil; eller å feie for egen dør som de gamle sa. Å feie for egen dør betyr å passe sine egne saker og ta seg tid til å tenke på hva en selv gjør galt før en kritisere andre.

Selvgranskningen jeg har vært gjennom de siste månedene  har medført at jeg har fått erfare en variant av begrepet å bite i det sure eplet; å måtte gjøre noe jeg ikke har lyst til. Det å godta svakheter og ta egne grep for å kompensere svak ledelse uten å nå frem for forståelse av et problem er faktisk det samme som å krype til korset; å måtte innrømme at man har tatt feil eller gjort noe feil. Feilen min som rådgiver ligger i det å skjule råtne bord med ny maling når mine argumenter ikke er gode nok til å nå frem til å skape endringer og forbedringer. Det er min, og min feil alene, at jeg ikke har presset begge hælene i bakken tidligere. Det beviser bare at jeg ikke er den skarpeste kniven i skuffen; beviset på at jeg ikke er av de mest oppegående; og at jeg ikke er særlig smart. Det er en vond erfaring å måtte ta til seg.
I stedet for å sette hardt mot hardt for å blottlegge problemene har jeg i mange år valgt å gå over bekken etter vann. Dette er ikke gjort av lojalitet til de svake lederne i miljøet, men av lojalitet til bedriftens hoved-mål; å levere en trygg og profesjonell vare etter de standarder som forventes av meg. Hver gang jeg utsettes for konsekvensene av tåke-ledelse så er det som å bli påført smerte til noe som allerede er vondt; og å få kniven vridd rundt i såret. Noen kaller dette få strødd salt i såret.

Ærlig selvgranskning er som oftest en brutal handling i og med at en fort kan finne ut at alt en beskylder andre for  til syvende og sist er din egen skyld. Den som aner ugler i mosen og ikke gjør noe med det for å skremme opp denne fuglen er selv skyld i at ting får utvikle seg. 

Arbeidsmoral sies å bestå av profesjonalitet, respekt, pålitelighet, dedikasjon, målrettethet, ansvar og ydmykhet.
Det jeg ikke skjønte før det var alt for sent er at jeg hele livet har misforstått to av disse moral-elementene.
Det ene er ansvarsfølelse; et personlig ansvar for handlingene dine og resultatene du leverer. Du holder deg også for god for å komme med unnskyldninger når noe ikke går som planlagt. Du innrømmer dine feil og velger å se på det som erfaringer slik at du ikke gjør samme feilen igjen. Jeg trodde lenge at det var en god ting.
Det andre er dedikasjon; at du ikke gir deg ikke før arbeidet er utført – og godt utført. Godt nok er ikke godt nok for deg. Du sikter heller mot det eksemplariske i alt du foretar deg. Med øye for detaljer og fokus på nøyaktighet legger du gjerne i et par timer ekstra for at sluttproduktet skal bli så bra som mulig. Dedikasjonen du legger i arbeidet gjenspeiles i resultatene du leverer. Tilsynelatende er det bare idioter som leverer mer enn de må.

Ved overdreven ansvarsfølelse og dedikasjon dekker du over problemene du står over for og gjør deg selv og arbeidsgiveren din en bjørnetjeneste; en tjeneste med negative konsekvenser.
Franskmannen Jean de La Fontaine sin fabel forteller om en bjørn som ville jage ei flue fra sin herres nese med en stein, men kom i skade for å knuse herrens hode.

Med disse ordene legger jeg mine angrep på svak ledelse død og går heller inn i en periode der jeg ber om unskyldning for at jeg ikke sa klart nok i fra og i stedet dekket over problemene som bygget seg opp. Selv dårlige ledere tar til seg en unnskyldning; selv den som  ikke er oppriktig. De ser uansett bare sin av en sak med flere sider.

Beklager så mye for min utilstrekkelighet og min dysfunksjonelle dedikasjon til faget mitt.
Beklager for min overdrevne ansvarsfølelse 

Enhver overdrivelse er mot naturen.
Hippokrates

Ha en avslappende og god påskehelg

Når problemet overdrives, blir løsningen problemet.