Vi kalte dem bare de Festlige, de tre søsknene fra Kuggerud-grenda.
Den yngste broren var lang, tynn og blek som et sugerør. Nestemann var liten og rund som en bolle, og med et mykt indre. Storesøsteren ble kalt Lommelerka; hun gikk fra mann til mann. Pen var hun, derom var det ingen som mente noe annerledes. De tre så ut som invitasjon til en fest når de kom langs riksveien i samlet flokk; kake, sugerør og godt drikke. Alle tre var opptatt av spillopper, og ikke mist hadde de det felles at de var mørkeredde og trodde på skrømt og spøkelser.
Hvetebolla, Lars, var kanskje den reddeste av dem alle og likte seg selvsagt best inne i koia de gangene vi var på hyttetur sammen. Problemet med inntak av mat og drikke er at det følges opp av et nødvendig uttak; og på Husmannsætra var det en utedo i utkanten av tunet. En natt Hvetebolla benyttet den så var det en sauebukk som fattet interesse for noe på baksiden av utedoen og som klarte å kjøre hornene sine opp i baken på den allerede psykisk stressede mannen. Jeg som sto på trappen til koia og lyste opp stien ned mot utedoen med en lommelykt hørte bare et hysterisk skrik før dodøra ble slått opp med et brak. Ut tumlet Hvetebolla med buksene rundt leggene, bulende øyne og klynkende hyl. Puken tar meg! Skrek han i det han trynet langflat i bakken. Sporene etter årsak var lett synlig, for sauebukken hadde satt seg fast i doringen og måtte frigjøres.
Det å ha tre kjenninger som til de grad hadde dårlige følelser i forhold til mørket og som trodde på det som fantes av skumle vesener må bare utnyttes til det fulle når en bor i en bygd hvor de største nyhetene gjennom året var når tante Olga ikke klarte svingen mellom de bratte Syningom-bakkene og riksveien med sparken sin. Årets snakk'is i Austvatn i 1968 var bilulykken der tannlegen rygget over det høyre fotbladet til kjøpmann Nygaard. Året etter skjedde en ny bilulykke da to av tre biler i bygden kjørte i hverandre på den smale Austvassbrua. Riksveien var etter det å anse som en risikostrekning hvor vi barna måtte vise stor aktsomhet.
Jeg var tilfeldig på Trøseid gård i det sveiseren, fjøsrøkteren, var i gang med å trekke ut en selvdød ku fra fjøset. Min hjelpende hånd med jobben det var å få ut ku-liket var etter eget ønske å få kuhalen.
Med storesøsters hvite nattkjole, kuhalen og parykk av hamp, som jeg hadde orget fra rørleggerverkstedet til Odal rør og varme, var alt klart for å gjøre huldra synlig for folkene på husmannsplassen.
I morgendisen gikk jeg over potetlandet utenfor kjøkkenvinduet deres mens huset gjorde seg klar til frokost før en lang arbeidsdag. Disen som drev langs bakken i skillet mellom natt og morgen ga meg alt jeg trengte for å skape et mystisk uttrykk. Naturen var med meg denne morgenen, men ikke lykken. Jeg hadde glemt å ta med i beregning at husets far, Klaus, ikke var redd for noe som helst; og i tillegg hatet gutter på epleslang. Har var kjent for å skyte epletyver med hagle-patroner fulle av grovsalt; og denne morgenen fikk jeg kjenne hva det betydde. Mye salt tok seg gjennom nattkjolen og fant sin plass under huden fra skulderbladene til langt nedpå lårene. Klaus vant, han ble kvitt huldra en gang for alle.
Den som graver en grav for andre, faller selv der i er et råd om at den som prøver å ødelegge for andre oftest lager planer som slår tilbake på en selv. Huldra er ikke å spøke med, for svien satt lenge.
Klaus var ikke bare en treffsikker jeger, han var også en god analytiker og fant vel fort frem til den mest sannsynlige synderen bak opptrinnet. Bare et par dager etter ble jeg invitert hjem til ham for å få høre hans historier fra tiden han satt som fange på Grini sammen med farfar under krigen; noe han visste jeg hadde som lidenskap. Det besøket ble en opplevelse på både det positive og det negative, for de timene han fortalte måtte jeg sitte i en gyngestol uten polstring; noe som på en måte var å strø salt i sårene på.
Akkurat der og da så jeg heller svart på det å holde ut en særdeles interessant seanse; noe den godeste Klaus hadde kalkulert bra. Det ble premie og straff i en og samme setting.
Det er ikke bare-bare å se mørkt på alt. Plutselig får du en lys idé og ødelegger hele greia.
Kjerstin Aune
En helg uten skrømt og spøkelser er en god, men kjedelig helg. Det varsles om mye spøkelsesaktivitet i påskefjellet i år.
Det er ingen spøk å være en vittig mann.
Sigurd Hoel
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar